Kunne dere datet en med aspergers?

[AnonymBruker]

Hvis du mener at diagnosen er feil så kan du be om en ny utredning.Kan du ha vært dypt deprimert eller forutgående traumatisert på noe vis (vold, mobbing, dødsfall) den gang diagnosen ble satt? Anonymous poster hash: b21e7...5bf

Jeg mistet flere familiemedlemmer brått i barneårene/ungdomsårene. Ble mye mobbet og utfrystpå barneskolen. Hadde tvangstanker osv..

Anonymous poster hash: cf4d7...8a5

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ha en uten Asperger selv?

Det er nok en fordel om man skal få barn, både med tanke på arvelighet, samt det å ha evne til å dekke barnets emosjonelle behov for å bli sett og forstått.

Anonymous poster hash: b21e7...5bf

[AnonymBruker]

Jeg mistet flere familiemedlemmer brått i barneårene/ungdomsårene. Ble mye mobbet og utfrystpå barneskolen. Hadde tvangstanker osv..

Anonymous poster hash: cf4d7...8a5

Med en slik traumehistorie så synes jeg helt klart at du skal be om en ny utredning, dersom du selv ønsker det

Anonymous poster hash: b21e7...5bf

[AnonymBruker]

Det er nok en fordel om man skal få barn, både med tanke på arvelighet, samt det å ha evne til å dekke barnets emosjonelle behov for å bli sett og forstått.

Anonymous poster hash:

b21e7...5bf

Dette er egentlig en drøy ting å si. De

Jeg har flere barn selv og har da virkelig ingen problemer med å se og forstå dem.

Jeg kjenner damer med asperer som jobber med barn. De er slett ingen fare for barna.

Anonymous poster hash: 4b38a...435

[AnonymBruker]

Hold dere langt unna Aspergere, de crusher all selvtillit og selvfølelse.

Anonymous poster hash: 4c63b...012

[AnonymBruker]

Akkurat det er nok oftest et symptom på høy IQ eller en karriere som norsklærer, men det kan sikkert tas til nye høyder hvis vedkommende har AS i tillegg

Anonymous poster hash: b21e7...5bf

At det oftest er et symptom på høy iq og å være norsklærer, forandrer ikke på at folk med as ofte opptatt av slike ting.

Det er en standard greie dette med at når man forteller om konkrete utslag av diagnosen sin, så begynner folk å bortforklare, bagatellisere og fortelle deg at ja men dette gjelder jo mange folk,du trenger ingen diagnose for å forklare det.

Men det er ikke slik det fungerer. Om en først spør hva som kjennetegner diagnosen, kan en begynne med å lytte til ssvarene, ikke automatisk argumentere mot.

Lenger opp i tråden nevner jeg trekk med meg og diagnosen. Konkrete utslag av den fungering en as-hjerne gir. Så kommer det en smarting og sier at jeg har fjerna de trekkene som kjennetegner diagnosen og heller beskriver en høysensitiv person. Dette får vedkommende mange likes for. Hva er nytten med forklare sine konkrete problemstillinger når folk ikke lytter og tar til seg at det er slik det kan være å ha as? Aspergere ER ofte høysensitive, det er knyttet direkte til et kjernetrekk ved diagnosen: at man sliter med å sortere inntrykk.

Så - dere som tviholder på de stereotype ideene om en asperger: hva med å forsøke å lære noe nytt? Dette blir for dumt å avvise ny informasjon fordi det ikke stemmer overens med det dere tror dere vet fra før av.

Anonymous poster hash: 4b38a...435

[AnonymBruker]

Hold dere langt unna Aspergere, de crusher all selvtillit og selvfølelse.

Anonymous poster hash: 4c63b...012

Det er det nok flere som har opplevde. Men det handler vel først og fremst om samspill mellom to mennesker som ikke matcher så bra. Og det er mange mange mennesker uten noen diagnoser som blir beskyldt for slike ting.

Anonymous poster hash: 4b38a...435

[AnonymBruker]

Nei. Jeg har to brødre med aspergers og selv om de har blitt til to herlige velfungerende mennesker, så kan de være vanskelig å forholde seg til på enkelte områder. Jeg hadde rett og slett ikke orket det.

Anonymous poster hash: 4636b...b82

[Gjest Stinky]

Jeg har hvertfall ikke de kariktaristiske tegnene ved AS nå i voksen alder, de forsvant bare mere og mere ut mot slutten av tenåra. Hva du velger å kalle det bryr meg fint lite, men jeg hadde nok aldri fått diagnosen om jeg skulle blitt utredet nå i en alder av 25

Anonymous poster hash: cf4d7...8a5

Da er det vel større sannsynlighet at du aldri hadde det i utgangspunktet.

[AnonymBruker]

Hold dere langt unna Aspergere, de crusher all selvtillit og selvfølelse. Anonymous poster hash: 4c63b...012

Den var slem, jeg har aspergers og ville aldri gjort noe av det

Anonymous poster hash: 18ee4...4a7

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det, og vil aldri gjøre det igjen. Utrolig vanskelig å forholde seg til en med kun tillært empati og som kun reagerer etter bestemte mønstre. "Min" var i full jobb, i en høy stilling og fungerte tilsynelatende bra for utenforstående.

For meg som levde tett på ham så måtte jeg godta å ikke få trøst når jeg trengte det - hvis han ikke mente det var en logisk grunn til at jeg skulle væåre sint/sur/lei meg. FIkk ingen støtte utenom å måtte be spesifikt om det. Og da mener jeg spesifikt! Typ "når jeg gråter trenger jeg at du holder rundt meg" eller "når jeg er syk trenger jeg at du gjør sånn og sånn". Hvis jeg brukte ord som trøste, støtte, stille opp - altså ord med en mening som kan tolkes, så ante han ikke hva det ville si.

Han var veldig sosialt klønete, i så stor grad at andre gjerne kommenterte det til meg. Han minglet aldri, måtte sitte/stå ved siden av meg hele tiden og tok aldri initiativet til å starte en samtale. Når han ble spurt om ting svarte han "ja" eller "nei" og det falt ham aldri inn å vise interesse for andre. Han kunne også si ting som var upassende - f.eks dele ting fra vårt privatliv. Han var ikke selv klar over at han var klumsete sosialt men var flink til å kopiere adferden til de han var med. Dessverre i den grad at det også ble lagt merke til negativt.

Hvis han spurte "hvordan har du det" så var responsen hans akkurat den samme uansett om jeg svarte "bra" eller "dårlig". I løpet av våre år sammen så kom han aldri med en eneste overraskelse. Han mente at han hadde rett i alt og det var helt umulig for ham å se ting fra andre sider enn hans egen (den logiske). Har lest flere plasser at aspergere ikke kan lyve. Det er nok en sannhet med modifikasjoner. Hvis jeg hadde spurt "ser jeg tjukk ut i denne kjolen" så hadde han nok svart "ja" hvis han syns det. MEN når det gjaldt avtaler vi gjorde så holdt han aldri de eller han tilbakeholdt informasjon han visste at jeg ikke likte - fordi han i hans hode hadde rett til det. Når logikken hans tilsa at han hadde rett så handlet han på det uansett.

Det var absolutt null læringspotensiale når det gjaldt sosiale relasjoner. NULL. Da måtte situasjonene være kliss like fra gang til gang for at han skulle vite hvordan man oppfører seg.

Ingen humor og ingen ironi. Et kjapt eksempel - vi var ute og kjørte bil og det var mørkt. Jeg satt bak rattet og mumlet "herregud, jeg ser ingenting". Han tok rattet og hylte ut "jammen stopp, da, så jeg kan kjøre" :-D Mange artige episoder som oppsto fordi han tok alt bokstavelig men det var veldig mye mer slitsomt enn det var artig. Det verste var mangelen på empati og mangelen på forståelse for at han ikke fungerte helt sånn som andre.

Han virket veldig likegyldig til andre, dessverre også inkludert hans sønn fra et tidligere forhold. Han bondet ikke med ham i det hele tatt og hvis sønnen var lei seg så kom han alltid til meg hvis han ville ha trøst.

Han var en slags Sheldon Cooper, bare at Sheldon kan være skjønn. Min eks kunne ofte fremstå som nesten ondskapsfull selv om han så absolutt ikke var det i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 77850...6f2

Å hjelpes, det er akkurat som å lese om mitt tidligere forhold med en med asperger! Jeg skjønte ikke først hvorfor han oppførte seg sånn som du beskriver, før jeg ved en tilfeldighet fant en bok i bokhylla hans som het "Asperger syndrom - har jeg virkelig det?" Alle brikkene falt plutselig på plass og det var en befrielse å skjønne at det ikke var meg, men han. Han var ekstremt insisterende og arrogant på at han hadde rett, sånn at jeg gikk med en fæl følelse av at det var _jeg_ som hadde et problem når jeg ble sint/ lei meg på grunn av ting som han sa og gjorde.

Min var heller ikke ondskapsfull i seg selv, men når han ikke har empati som ligger i ham som en intuitiv følelse, kunne han gjøre ting og handlinger som ble ondskapsfulle, rett og slett fordi han ikke forstod at han utsatte meg/ andre for krenkelser.

Han kom fra en ressurssterk familie, som jeg tror hjalp han mye i læring og som bidro til at han iallefall intellektuelt forstod at noen ting sier/ gjør man bare ikke. Men empati som grunnleggende instinkt vil han aldri lære, fordi det er medfødt.

Selv syntes han at han var høytfungerende. Jeg forsøkte å forklare han en gang at du er ikke et høytfungerende menneske, men en høytfungerende autist, og her er det en stor forskjell. Men det var såklart jeg som tok feil da også.

Anonymous poster hash: 17a55...24c

[AnonymBruker]

Aspergers er ikke autisme…

Anonymous poster hash: 18ee4...4a7

[AnonymBruker]

Og slik er det også å date en med AS:-) :-D

En bør like flisespikkeri på språklige vendinger og meningsinnhold.

;-)

Anonymous poster hash: 4b38a...435

Hahah, ja, minner meg om da jeg data en med aspberger. Fikk ALDRI komme til poenget når jeg fortalte noe fordi han alltid skulle stoppe opp og flisespikke. Jeg ble fullstendig GAL. Jeg ble nødt til å kommunisere med ham via mail, for å få fullført ressonnementene mine.

Hahha, det var en utrolig selsom periode i mitt liv da jeg datet en med aspberger.

Anonymous poster hash: 17a55...24c

[Gjest Winza]

Nei, det fungerer ikke helt slik... Anonymous poster hash: b21e7...5bf

Jeg tror nok jeg vet mer om dette enn deg kjære deg Endret 2. februar 2015 av Big Jim Rennie

[AnonymBruker]

Aspergers er ikke autisme…

Anonymous poster hash: 18ee4...4a7

Kanskje jeg tar feil? Aspergers er innenfor autismespekteret, så vidt jeg har forstått? Han jeg datet sa iallefall selv at han var høytfungerende autist, og hadde en bok som het "aspbergers syndrom, har jeg virkelig det". Så jeg har tenkt at autisme er en sekkebetegnelse på forskjellige former for annerledes kognitiv fungering, og at asperger er en særvariant av dette? Forklar gjerne nærmere hvis du vet mer om dette.

Anonymous poster hash: 17a55...24c

[AnonymBruker]

Til TS: Jeg tror absolutt at det finnes noen der ute for deg. Eksen min hadde hatt sex med langt over hundre damer, da damer og sex var en særinteresse han hadde. Han sleit likevel med å opprettholde langvarige relasjoner med samme person, antakeligvis fordi han var så arrogant i sin overbevisning om at han alltid hadde rett.

Men jeg mener det at du i det hele tatt starter denne tråden vitner om en ydmykhet i forhold til din diagnose som gjør at du sikkert vil fungere mye bedre i en nær relasjon med en annen enn det min ex gjorde. Dersom du har en bevissthet om på hvilke måter du fungerer annerledes enn "vanlige" , og forklarer at grunnen til at du er sånn og sånn, er fordi du har diagnosen, så vil bare det at hun får en forklaring gjøre at hun får større toleranse ift. dine særegenheter. I mitt tilfelle, så forklarte exen sine særegenheter med at det var jeg som følte feil.

Dersom du kan være ydmyk i forhold til at din diagnose gjør at du har visse ting du ikke er så sterk på, og bevisst på at den andre personen har behov som du må anstrenge deg for å møte, så ser jeg ikke noe i veien for at du skal kunne klare å ha et fint forhold med en normaltfungerende.

Jeg har ofte lurt på hvordan det hadde blitt dersom to med samme diagnose skulle hatt et forhold. Hvordan tror du det hadde fungert dersom du var sammen med en med samme diagnose som deg?

Anonymous poster hash: 17a55...24c

[Gjest Winza]

Om jeg for barn med ei med aspergers. Får barnet aspergers da?

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke arveligheten for Asperger er 100%, men der er en god sjanse, for å si det slik.

Det er ganske stort sprik av forskjell mellom de med Asperger. Alt fra de verste tilfellene gjengitt her til de som du aldri ville kjent igjen som autister. Noen klarer å lage systemer for å kompensere for det de ikke har.

For eksempel dette med å ikke lese ansiktsutrrykk automatisk. Personlig lager jeg meg et bilde av personligheten til folk og estimerer hva de ville følt eller tenkt om ulike ting. Så jeg er ikke avhengig av å vite nøyaktig hva personens ansikt og kropp sier. I tillegg så kan jeg jo huske hvordan ulike sinnstilstander ser ut i ansikt. Ut i 20-årene lærte jeg ekstremt mye om hvordan å lese folk og gjenkjenne visse ansiktsutrrykk. Men jeg er nødt å se etter dem. Ofte har jeg så mye jeg skal passe på eller som distraherer i en samtale at jeg ikke får med meg alt.

Man kan også lære å høre etter tonefall og bli bedre på å forstå følelser og tanker ut fra dem. Det er myyye man kan lære og på den måten unngå å bli helt sosial blind. I noen tilfeller blir Aspergeren til og med bedre på å forstå andre enn normale siden de har måttet fokusere, lese og lære så mye om disse elementene.

Når det gjelder egen sosiale oppførsel er mye av det kopiert fra andre personer. Jeg så hvordan andre reagerte på at en person fortalte noe fint, fælt, morsomt- også kopierte jeg dette. Jeg kan være ganske uttrykksløs i ansiktet og ganske stille dersom jeg ikke aktivt går inn for å være den sosiale jeg. Den delen kommer bare frem når jeg er utslitt. Ellers klarer jeg å fungere sosialt.

Jeg kan nok være litt clueless i forhold. Ikke flink å plukke opp på om partner føler seg nedfor eller syk om han ikke sier noe. Kan også av og til si ting som kommer ut feil. Heldigvis har mannen og jeg ganske åpen, direkte og ærlig kommunikasjon, så misforståelser blir alltid avklart på stedet. Han vet om mine tendenser og har justert seg deretter. Han har også gjort meg bedre på å gjenkjenne visse ting ved å si "se på meg, jeg er helt utslitt". Så jeg kan huske hvordan det ser ut til senere.

Men selv om man kan fungere bra sosialt, så er jo dette tankeprosesser som kan sliten en ut. Man skal passe på å være klar til å reagere på hva folk sier eller gjør. Man skal prosessere informasjon rundt personlighet og sammenheng det den sier og gjør med situasjonen man befinner seg i. Man skal høre etter visse tonefall eller gester som indikerer at det er på tide å nikke for å bekrefte at man hører etter, eller le, smile. Samtidig må man justere eget kroppsspråk og ansikstsmimikk.

Anonymous poster hash: ada80...230

[Gjest Winza]

Ingen av mine foreldre har aspergers og jeg fikk det

[AnonymBruker]

Det er ikke noe voldsomt arvelig. Men kan være det.

Anonymous poster hash: 4b38a...435