Sykepleiere som diskuterer foran pasienten

[AnonymBruker]

Omg..Her kommer "Krigen i hvitt" frem - igjen!...Kampen mellom sykepleiere og leger om hvem som har høyest kompetanse og hvem som skal ta avgjørelser,og være på toppen av bleiehaugen.Hjelpepleierne har sykepleierforbundet allerede klart å skvise ut av sykehusene.Med det argumentet at de ikke hadde kompetanse nok.Hva ble resultatet?Jo,sykepleierne klager over mye å gjøre og få få ansatte.Dere fikk det som dere ville:) Er så glad jeg valgte et yrke utenfor helsesektoren så jeg slipper dette hireakiet mellom ulike yrker som aldri anerkjenner og respekterer hverandres kompetanse.Arrogante leger og sykepleiere som ikke kjenner sin plass på rangstigen.

TS:

Jeg synes du bør melde i fra om at du opplevde dette som ubehagelig og feil.På toppen av en vanskelig situasjon med alvorlig sykdom,skal man slippe opplevelser som dette.Hvis det ikke virker som de ansatte tar dette på alvor ville jeg meldt i fra til Pasientombudet.Dette er å regne som en uønsket hendelse.

Anonymous poster hash: 01c83...ff8

Greit du dra alle under en kam hvertfall:)

For det første handler ikke diskusjonene om hvem som har mest kompetanse av legen og sykepleieren. Tror det er klinkende klart hvem som har det for alle og en hver. Her var diskusjonen om DENNE type diskusjon er noe sykepleieren har kompetanse til. Å det er det absolutt, men ja legen sitter på kompetansen om hvilken det bør byttes til og hvordan forløpet videre skal være. Så chill, handler ikke om hvem som har mest kompetanse av leger og sykepleiere.

Og ja det er lite hjelpepleiere på sykehuset og nesten alle jeg kjenner syns dette er veldig synd.

Anonymous poster hash: 4b4ee...db0

[FrkHumle]

Man skal ikke stå å snakke over pasienter på den måten. Om de mener det ikke er nødvendig med Penicillin så skal den diskusjonen tas på kontoret/arbeidsrommet. Sykepleiere kan selvfølgelig drøfte sin mening til legen, men det er legen som tar den siste avgjørelsen om pasienten skal fortsette på antibiotika eller ikke. Når denne avgjørelsen er tatt, så er legen pliktig i å fortelle pasienten hva som gjøres, da pasienten har rett på informasjon om sitt behandlingsforløp. Men det er da legen som skal gi beskjeden om hvorfor man evt avslutter antibiotikabehandling, da det er legen som tok den endelige avgjørelsen. Deretter, når pasienten er informert, så kan sykepleierne gjengi begrunnelsen til legen, dersom nærmeste pårørende eller pasienten har glemt/ønsker å høre begrunnelsen igjen.

Jeg er litt usikker på om du tuller nå, eller om du rett og slett aldri har jobbet på et sykehjem før? Legen er ikke tilstede, legen har ikke tid, er det noe som haster så har man valget mellom å la pasienten vente i mange timer og noenganger døgn, eller å faktisk få ut fingeren selv. Er en pasient alvorlig syk og den ene antibiotikaen ikke virker, det er utenfor legekontorets åpningstider sånn at legen på legevakta sitter timer i bil unna, så sitter man ikke og sier til legen over telefonen "Nei, dette er din jobb."

Det er pasientens beste som skal gjelde. Og dessverre slik ressursene er i distriktsnorge så er neon ganger pasientens beste å ikke overholde rettigheter, for da hadde de ikke fått hjelp i tide.

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker på om du tuller nå, eller om du rett og slett aldri har jobbet på et sykehjem før? Legen er ikke tilstede, legen har ikke tid, er det noe som haster så har man valget mellom å la pasienten vente i mange timer og noenganger døgn, eller å faktisk få ut fingeren selv. Er en pasient alvorlig syk og den ene antibiotikaen ikke virker, det er utenfor legekontorets åpningstider sånn at legen på legevakta sitter timer i bil unna, så sitter man ikke og sier til legen over telefonen "Nei, dette er din jobb."

Det er pasientens beste som skal gjelde. Og dessverre slik ressursene er i distriktsnorge så er neon ganger pasientens beste å ikke overholde rettigheter, for da hadde de ikke fått hjelp i tide.

Det er helt vanlig at sykepleier informerer. Hos oss har vi legevisitt, der legen informerer de hun tilser, mens sykepleier informerer de andre pasientene der det er fattet beslutninger om endringer.

Det står ikke i pasientrettighetsloven at det er legen som skal informere, men god informasjon skal selvfølgelig gis.

Er det noe mer pas eller pårørende ønsker å få vite, kan de ringe avd.spl hver dag, eller bli med på legevisitt og få så mye informasjon de måtte ønske.

Uansett er det fortsatt legen som skal beslutte, men siden legen ofte ikke får tilsett alle pasienter, velger jo gjerne sykepleier hva som bør tas opp og hvor disse beslutningene må tas. Hjelpepleiere og flinke ufaglærte rapporterer til sykepleier som igjen rapporterer til legen.

Noen ganger tas alt på telefon om det er boe som haster.

Anonymous poster hash: 726b5...11c

[Luckiness]

Jeg er litt usikker på om du tuller nå, eller om du rett og slett aldri har jobbet på et sykehjem før? Legen er ikke tilstede, legen har ikke tid, er det noe som haster så har man valget mellom å la pasienten vente i mange timer og noenganger døgn, eller å faktisk få ut fingeren selv. Er en pasient alvorlig syk og den ene antibiotikaen ikke virker, det er utenfor legekontorets åpningstider sånn at legen på legevakta sitter timer i bil unna, så sitter man ikke og sier til legen over telefonen "Nei, dette er din jobb."

Det er pasientens beste som skal gjelde. Og dessverre slik ressursene er i distriktsnorge så er neon ganger pasientens beste å ikke overholde rettigheter, for da hadde de ikke fått hjelp i tide.

Nå snakket ikke jeg om akutte situasjoner...Men at man ikke alltid bare bør finne seg i at man må gi informasjon som andre egentlig burde gitt.

[FrkHumle]

Det er helt vanlig at sykepleier informerer. Hos oss har vi legevisitt, der legen informerer de hun tilser, mens sykepleier informerer de andre pasientene der det er fattet beslutninger om endringer.

Det står ikke i pasientrettighetsloven at det er legen som skal informere, men god informasjon skal selvfølgelig gis.

Er det noe mer pas eller pårørende ønsker å få vite, kan de ringe avd.spl hver dag, eller bli med på legevisitt og få så mye informasjon de måtte ønske.

Uansett er det fortsatt legen som skal beslutte, men siden legen ofte ikke får tilsett alle pasienter, velger jo gjerne sykepleier hva som bør tas opp og hvor disse beslutningene må tas. Hjelpepleiere og flinke ufaglærte rapporterer til sykepleier som igjen rapporterer til legen.

Noen ganger tas alt på telefon om det er boe som haster.

Anonymous poster hash: 726b5...11c

Tror du mente å sitere hun Luckiness? Det du skriver er det jeg har prøvd å si i hele tråden.

[FrkHumle]

Nå snakket ikke jeg om akutte situasjoner...Men at man ikke alltid bare bør finne seg i at man må gi informasjon som andre egentlig burde gitt.

Det kan jeg være enig i. Men det er sjelden man får muligheten til det på små sykehjem på "bygda". Legevakta er ofte timer unna, så man kun har et sprengt legekontor å forholde seg til fra 8-15. Det blir lagt mye på sykepleierne da, fordi legen ikke har tid, og ikke minst mange avgjørelser som nesten tas uten diskusjon fordi legen må diskutere 40 andre pasienter.

Når man sitter med tre stk terminale, så håper jeg for guds skyld sykepleieren (ja, der jeg jobbet var det en sykepleier på tre avdelinger) tør å ta avgjørelsen om mer smertelindring eller å bytte medikament uten å vente på legen. (Selv om alle skulle ønske det var annerledes og at legen hadde tid til å gjøre det han burde!)

[Luckiness]

Det kan jeg være enig i. Men det er sjelden man får muligheten til det på små sykehjem på "bygda". Legevakta er ofte timer unna, så man kun har et sprengt legekontor å forholde seg til fra 8-15. Det blir lagt mye på sykepleierne da, fordi legen ikke har tid, og ikke minst mange avgjørelser som nesten tas uten diskusjon fordi legen må diskutere 40 andre pasienter.

Når man sitter med tre stk terminale, så håper jeg for guds skyld sykepleieren (ja, der jeg jobbet var det en sykepleier på tre avdelinger) tør å ta avgjørelsen om mer smertelindring eller å bytte medikament uten å vente på legen. (Selv om alle skulle ønske det var annerledes og at legen hadde tid til å gjøre det han burde!)

Ja, det er helt sant. Og det er nok store forskjeller på et sykehjem i en større by enn ett i en liten bygd.

[AnonymBruker]

For en merkelig diskusjon.. jeg reagerer litt på at alle mener dette skal drøftes på kontoret. Hvorfor er det farlig om en pasient hører samtalen som omhandler ens egen helse og behandling? Jeg er selv sykepleier, og min erfaring er at pasienter ønsker å holdes informert hele veien. Jeg sier ofte i fra at "nå diskuterer vi litt om hvordan vi kan behandle såret ditt", for så å fortsette diskusjonen "over hodet" på vedkommende. Gitt at personen ikke kan delta i samtalen selv.

Som sykepleier er min rolle å observere pasientens tilstand på alle måter, inkludert virkning og bivirkning av medikamenter(som her blir diskutert). Det kliniske blikket er gull verdt, og jeg er stolt over at jeg er en dyktig sykepleier som ser pasientene mine på alle plan. Observasjonene jeg gjør tar jeg med meg til legen, som bruker sin kunnskap til å stille diagnoser og justere eventuell behandling. All ære til legene som har dette store ansvaret, jeg hadde ikke klart det.

Ellers er jeg blant pleierne som i stor grad snakker om pasientene foran dem, når de ikke selv er delaktige i samtalen. Helsevesenet er langt fra perfekt, og det er viktig at pasientene også tar ansvar for sin egen behandling, og ikke bare stoler blindt på helsepersonell.

Anonymous poster hash: e8c12...019

[AnonymBruker]

For en merkelig diskusjon.. jeg reagerer litt på at alle mener dette skal drøftes på kontoret. Hvorfor er det farlig om en pasient hører samtalen som omhandler ens egen helse og behandling? Jeg er selv sykepleier, og min erfaring er at pasienter ønsker å holdes informert hele veien. Jeg sier ofte i fra at "nå diskuterer vi litt om hvordan vi kan behandle såret ditt", for så å fortsette diskusjonen "over hodet" på vedkommende. Gitt at personen ikke kan delta i samtalen selv.

Som sykepleier er min rolle å observere pasientens tilstand på alle måter, inkludert virkning og bivirkning av medikamenter(som her blir diskutert). Det kliniske blikket er gull verdt, og jeg er stolt over at jeg er en dyktig sykepleier som ser pasientene mine på alle plan. Observasjonene jeg gjør tar jeg med meg til legen, som bruker sin kunnskap til å stille diagnoser og justere eventuell behandling. All ære til legene som har dette store ansvaret, jeg hadde ikke klart det.

Ellers er jeg blant pleierne som i stor grad snakker om pasientene foran dem, når de ikke selv er delaktige i samtalen. Helsevesenet er langt fra perfekt, og det er viktig at pasientene også tar ansvar for sin egen behandling, og ikke bare stoler blindt på helsepersonell.

Anonymous poster hash: e8c12...019

Situasjonen du beskriver her er en annen enn TS. Nettopp fordi Ts eller pasienten involveres i samtalen, det skjer over hodet på den. Hadde de derimot tatt dem med i samtalen stiller det seg annderledes. Mener hvertfall jeg. Har også diskutert med pasienter og pårørende, men da sammen med dem ikke over hodet på pasient og pårørende sammen med annen kollega

Anonymous poster hash: 4b4ee...db0

[AnonymBruker]

Situasjonen du beskriver her er en annen enn TS. Nettopp fordi Ts eller pasienten involveres i samtalen, det skjer over hodet på den. Hadde de derimot tatt dem med i samtalen stiller det seg annderledes. Mener hvertfall jeg. Har også diskutert med pasienter og pårørende, men da sammen med dem ikke over hodet på pasient og pårørende sammen med annen kollega

Anonymous poster hash: 4b4ee...db0

Ikke involveres skulle det selvsagt stå

Anonymous poster hash: 4b4ee...db0

[AnonymBruker]

Situasjonen du beskriver her er en annen enn TS. Nettopp fordi Ts eller pasienten involveres i samtalen, det skjer over hodet på den. Hadde de derimot tatt dem med i samtalen stiller det seg annderledes. Mener hvertfall jeg. Har også diskutert med pasienter og pårørende, men da sammen med dem ikke over hodet på pasient og pårørende sammen med annen kollega Anonymous poster hash: 4b4ee...db0

Det står at ts mor er døende. De er ikke sikkert hun er i stand til å delta i samtalen, selv om hun får med seg deler av den. Jeg synes ikke det var så ille å diskutere seponering av antibiotikabehandling i samme rom som henne. Det var jo ikke snakk om å avslutte all behandling, i så fall hadde det vært en helt annen sak. Uansett må en lege vurdere om det er riktig å seponere, ikke en sykepleier (selv om de selvsagt kan diskutere det). Men man kan i så stor grad det er mulig også involvere pasienten litt i samtalen.

For en storm i et vannglass.

Anonymous poster hash: 0a1b8...d1c

[AnonymBruker]

Det står at ts mor er døende. De er ikke sikkert hun er i stand til å delta i samtalen, selv om hun får med seg deler av den. Jeg synes ikke det var så ille å diskutere seponering av antibiotikabehandling i samme rom som henne. Det var jo ikke snakk om å avslutte all behandling, i så fall hadde det vært en helt annen sak. Uansett må en lege vurdere om det er riktig å seponere, ikke en sykepleier (selv om de selvsagt kan diskutere det). Men man kan i så stor grad det er mulig også involvere pasienten litt i samtalen.

For en storm i et vannglass.

Anonymous poster hash: 0a1b8...d1c

Alle ser nok ulikt på det.

Jeg mener at de ikke skal diskuteres foran pasienten eller pårørende uten at de tas med i samtalen. Er pasienten døende å ikke i stand til å være med så hadde jeg allikevell tatt diskusjonen utenfor, heller infomert pasienten om hva som var i ferd med å skje selvsagt men etterpå. Men ikke ta dette opp over hodet på pasienten. Virker ut som det er første gang det tas opp når de diskuterer det sånn.

Storm i vannglass kanskje. Men mener fremdeles en ikke skal diskutere sånn over hodet på pasient og pårørende. Hadde jeg vært i denne situasjonen hadde jeg henvendt meg til datter dersom pasienten er for dårlig.

Anonymous poster hash: 4b4ee...db0

[Gjest snoopy_93]

*Har kun lest HI*
Da jeg gikk på skole for å bli helsefagarbeider var noe av det lærern synes var viktigst å lære at man ALDRI snakker over pasienten! (Typ hva de gjorde i helgen osv osv.) Selv om en person ligger for døden betyr det ikke at hørselen er borte, hørselen er (har jeg hørt av leger, prester osv) den siste sansen som forsvinner.
Når en er inne hos en pasient så snakker man selvfølgelig til pasienten. Helgepraten kan vente til kaffepausen.

[AnonymBruker]

Alle ser nok ulikt på det.

Jeg mener at de ikke skal diskuteres foran pasienten eller pårørende uten at de tas med i samtalen. Er pasienten døende å ikke i stand til å være med så hadde jeg allikevell tatt diskusjonen utenfor, heller infomert pasienten om hva som var i ferd med å skje selvsagt men etterpå. Men ikke ta dette opp over hodet på pasienten. Virker ut som det er første gang det tas opp når de diskuterer det sånn.

Storm i vannglass kanskje. Men mener fremdeles en ikke skal diskutere sånn over hodet på pasient og pårørende. Hadde jeg vært i denne situasjonen hadde jeg henvendt meg til datter dersom pasienten er for dårlig.

Anonymous poster hash: 4b4ee...db0

Og jeg er delvis uenig. Tenker det er bra at pasienter hører diskusjoner som foregår, og argumentene som blir brukt.

Anonymous poster hash: e8c12...019

[AnonymBruker]

*Har kun lest HI*

Da jeg gikk på skole for å bli helsefagarbeider var noe av det lærern synes var viktigst å lære at man ALDRI snakker over pasienten! (Typ hva de gjorde i helgen osv osv.) Selv om en person ligger for døden betyr det ikke at hørselen er borte, hørselen er (har jeg hørt av leger, prester osv) den siste sansen som forsvinner.

Når en er inne hos en pasient så snakker man selvfølgelig til pasienten. Helgepraten kan vente til kaffepausen.

Men her er det ikke snakk om helgeprat. Pleierne diskuterte effekten av en type antibiotika. Hvorfor skulle det ikke kunne snakkes om foran den personen som faktisk mottar behandlingen? Så hører pasienten hva det er som faktisk "skjer i kulissene".

Anonymous poster hash: e8c12...019

[AnonymBruker]

Tilogmed jeg som var ufaglært assistent ved sykehjem deltok i slike diskusjoner, sammen med hjelpepleiere og sykepleiere. Så rapporterer man oppover etter hva slags observasjoner som finnes. Hvis det var jeg som hadde ansvar for avdelingen som pasienten lå på hadde det såklart stor betydning hvordan jeg oppfattet pasienten den dagen, om pasienten uttrykte smerte eller var dårligere/bedre på sin del av gjøremålene. (Feks. løfte armen når man skal ta på klær, gape for å sette inn gebiss, etc.

En lege som ikke steller pasientene klarer ikke å vurdere om behandlingen virker uten å høre på de som er med pasienten. Det sier seg selv. Da diskuterer pleierne hvordan de har oppfattet pasienten, for så å bli enige om hva man skal si til legen. Kanksje har pasienten hatt tre dårlige dager, men èn god (dagen feks. avdelingssykepleier var innom), ergo er det de dårlige dagene som hjelpepleier eller assistent kan fortelle om som er viktigst.

Å diskutere dette foran pasienten og pårørende er ikke rett, da må det være fordi de skal delta i diskusjonen. (Noe man ofte inkluderer pårørende i, de kjenner pasienten godt og kan ofte ha observasjoner om form/smerte som pleiere ikke ser.)

På avdelingene jeg jobbet var det en lege som hadde en eneste ukedag på sykehjemmet, med over 40 pasienter. Legen kan ikke gå innom og observere i flere timer daglig per pasient, og det er ofte det som må til for å finne ut hvordan virkningen er.

Dette er like logisk som at det er foreldre som forteller legen om hvordan barnets allmenntilstand er, fordi det er de som har tilbragt tid med barnet og har sett virkningen av medisinen.

Grøss og gru, man sier da ikke gebiss, ei heller bleier.

Man sier protese og innlegg. Høres mye bedre ut for pasienten/ brukeren.

Anonymous poster hash: d0966...ade

[AnonymBruker]

Og jeg er delvis uenig. Tenker det er bra at pasienter hører diskusjoner som foregår, og argumentene som blir brukt.

Anonymous poster hash: e8c12...019

Dette er noe pasienten selvsagt skal og bør få med seg. Men diskusjonen bør ikke foregå slik som beskrevet i HI syns jeg. Som i hovedinnlegget skjer uten inkludere pårørende eller pasient. Men det er opp til hver enkelt Først diskutere det, eventuelt diskutere med pasienten og/eller pårørende ang hva de tenker så ta opp med lege som bestemmer. Så ny diskusjon med pasient og/eller pårørende sammen med lege.

Anonymous poster hash: 4b4ee...db0

[AnonymBruker]

Dette er noe pasienten selvsagt skal og bør få med seg. Men diskusjonen bør ikke foregå slik som beskrevet i HI syns jeg. Som i hovedinnlegget skjer uten inkludere pårørende eller pasient. Men det er opp til hver enkelt Først diskutere det, eventuelt diskutere med pasienten og/eller pårørende ang hva de tenker så ta opp med lege som bestemmer. Så ny diskusjon med pasient og/eller pårørende sammen med lege. Anonymous poster hash: 4b4ee...db0

På sykepleiestudiet (og de fleste studier innen helse og medisin) så lærer man om idealene. Det er viktig med idealer. Men før eller siden lærer man at man også må forholde seg til virkeligheten, selv om den ikke er perfekt, slik idealene er. De fleste som har hatt praksis eller jobbet på sykehjem har sett dette. Det er viktig å da fremdeles holde på de viktigste prinsippene om velgjørenhet, rettferdighet og ikke-skade-prinsippet. Men sykepleiere kan aldri bli perfekte, ingen er det. Hvilken annen yrkesgruppe får så stort press og høye forventninger på seg? Kanskje de som får mangedobbel lønn, mindre ansvar og mer kurante arbeidstider. Man burde faktisk sette mer pris på at noen faktisk velger det yrket, mtp betingelsene.

Men ærlig talt: å ha en kort samtale om antibiotika i samme rom som den aktuelle pasienten er ikke å skade. Det å reagere på dette er å skyte spurv med kanoner. Hvorfor ikke ta de kampene som faktisk er viktige, som at det trengs flere faglærte, at de eldre kommer seg litt ut (de som er i stand til det), at de får sosial stimuli og en mening med tilværelsen, at hygienen blir bedre så de slipper all den antibiotikaen, bedre smertelindring, at de får oftere legetilsyn og at de ikke blir overmedisinert?

Ofte er det forøvrig ikke tid eller rom på sykehjem til å diskutere absolutt alt om for eks medisiner på et kontor. Hvilket kontor kan man ofte spørre. Ofte er det en krok i en gang. Kanskje det rommet var det best egnede stedet til det tidspunktet.

Anonymous poster hash: 0a1b8...d1c

[AnonymBruker]

På sykepleiestudiet (og de fleste studier innen helse og medisin) så lærer man om idealene. Det er viktig med idealer. Men før eller siden lærer man at man også må forholde seg til virkeligheten, selv om den ikke er perfekt, slik idealene er. De fleste som har hatt praksis eller jobbet på sykehjem har sett dette. Det er viktig å da fremdeles holde på de viktigste prinsippene om velgjørenhet, rettferdighet og ikke-skade-prinsippet. Men sykepleiere kan aldri bli perfekte, ingen er det. Hvilken annen yrkesgruppe får så stort press og høye forventninger på seg? Kanskje de som får mangedobbel lønn, mindre ansvar og mer kurante arbeidstider. Man burde faktisk sette mer pris på at noen faktisk velger det yrket, mtp betingelsene.

Men ærlig talt: å ha en kort samtale om antibiotika i samme rom som den aktuelle pasienten er ikke å skade. Det å reagere på dette er å skyte spurv med kanoner. Hvorfor ikke ta de kampene som faktisk er viktige, som at det trengs flere faglærte, at de eldre kommer seg litt ut (de som er i stand til det), at de får sosial stimuli og en mening med tilværelsen, at hygienen blir bedre så de slipper all den antibiotikaen, bedre smertelindring, at de får oftere legetilsyn og at de ikke blir overmedisinert?

Ofte er det forøvrig ikke tid eller rom på sykehjem til å diskutere absolutt alt om for eks medisiner på et kontor. Hvilket kontor kan man ofte spørre. Ofte er det en krok i en gang. Kanskje det rommet var det best egnede stedet til det tidspunktet.

Anonymous poster hash: 0a1b8...d1c

Selvsagt bør en ta tak i andre problemer, de du nevner blant annet. Men det er ikke hva tråden handler om.

Jeg jobber på sykehjem og har gjort det i 8 år så hvordan ting fungere der. Men å diskutere avslutning av behandling med kollega foran pasient og pårørende uten å inkludere har jeg ikke opplevd enda. Selv om det helt sikkert kommer til å skje en gang det også.

Selvsagt er det ikke verdens undergang og ingen tar skade av det, men jeg ser også at det er uheldig, dette er denne tråden et klart bevis på.

Men at noen tar skade av det selvsagt ikke, det er jeg enig i. Folk tolker og reagere forskjellig som Ts har gjort, nettopp derfor bør det ikke forekomme.

Eneste jeg mener er at gjerne de kan få høre at enkelte pårørende faktisk reagerer når dette skjer.

Rommet var gjerne det rette stedet, og er ingenting i veien for det så lenge man inkluderer pårørende/pasient. Da hadde nok Ts også reagert annderledes.

Uansett jeg har sagt min mening så avslutter her

Anonymous poster hash: 4b4ee...db0

[AnonymBruker]

Men her er det ikke snakk om helgeprat. Pleierne diskuterte effekten av en type antibiotika. Hvorfor skulle det ikke kunne snakkes om foran den personen som faktisk mottar behandlingen? Så hører pasienten hva det er som faktisk "skjer i kulissene". Anonymous poster hash: e8c12...019

Slik at pasienten kan misoppfatte, føle seg overstyrt eller bli skremt? Man kan ikke forvente at pasienter forstår alt som blir sagt i en slik samtale, eller oppfatter det som blir sagt riktig. Dere som påstår noe annet kan umulig ha jobbet lenge i helsevesenet.

En slik samtale kan bli oppfattet som at man ikke lenger kan behandles, som at ingen ting virker mot sykdommen, eller at man rett og slett er gitt opp. Selv om dette ikke er reelt, kan det oppfattes slik, og det betyr at neste vaktlag må bruke tid på å roe ned, forklare, og prøve å finne ut hva som egentlig er blitt sagt. Det fører til unødvendig engstelse hos pasienten, og merarbeid for kollegene dine.

Anonymous poster hash: 3b6e9...8d9