Mafalda tørker støv

[Gjest Tekola]

Rare greier den der tilhørigheten, altså

Mine unger våkner tidlig, imens mannens unger bare er søte og rolige

Oi! Racer-Smitt, altså!

[Ciara]

Vi var en gang i et familieselskap da Eldstemann var mindre og Softie ikke var født. Eldstemann var i en ekstrem utforskerfase, og det var tydeligvis mannen min også, for ham så jeg lite til - han gikk fornøyd rundt og småpratet med kreti og pleti uten tanke for sin stadig mer misfornøyde kone som ikke fikk pratet med noen. I stedet forhindret jeg trappeulykker, nipsvelting og kakefatraiding.

Til slutt fikk jeg nok og sa høyt: "Ciaramannen, sønnen din trenger litt hjelp her." Mannen tittet forvirret opp, og mannens fetter - en erfaren pappa med tre barn - forklarte: "Når damene sier det er VÅRE barn er det fare på ferde."

[Fibonacci]

Wow, så flink han er! Her i huset strever fortsatt lillebror med å knekke den koden!

Håper resten av helga blir fin!

[Mafalda]

Takk for det, La traviata. Det ble en veldig fin helg- men litt for kort

Godt at vi ikke er de eneste med selektiv tilhørighet på ungene, alt ettersom hvor flinke/grinete/masete de er.

Men Ciara: Jeg kan levende se det for meg. Glad og blid mann som flagrer rundt og prater med alle, og Ciara som gjeter unge og bare blir surere og surere. Og surere.

Noe av det samme ble Gubben utsatt for her om dagen. Etter lengre tids problemer med å få ha sokkene sine i fred, har han begynt å samle dem opp på et hemmelig sted etter bruk. Så vasker jeg alt på en gang, og så forter han seg med å brette dem sammen og legge dem i sin egen skuff. Blir de liggende på vaskerommet, er halvparten borte innen tre dager, så jeg skjønner det.

Men, så var det den dagen der jeg hadde glemt å vaske sokkene sammen med resten av tøyet, og Gubben fant ut at han skulle vaske sokkene sine selv.

- Du, jeg tar og vasker de sokkene mine, jeg.

- OK... du skal sette på en sokke-vask?

- Ja, så blir det tørt til i morgen.

- Det er jo flott, men du skal altså sette på en kulørt vask, 40 grader, med bare dine sokker?

- (mannen smiler, lettere forvirret) Ja?

- Du ser at skittentøyskurvene renner over, og nesten alle ungenes klær skal vaskes på kulørt 40 grader, og så skal du kjøre vaskemaskinen halvannen time med bare dine egne føkkings sokker???!

Han skjønte at han hadde bommet litt der, ja

Men om mannen min er aldri så arbeidsom og kjørevillig og snill og grei og flink: jeg har stor tro på Sissel Grans tese om "Faller på-prinsippet". Han gjør det vi har avtalt. Jeg gjør resten. Han tar seg av sitt. Jeg tar meg av... mitt og ungenes. Og vi har jo ganske mange av dem, så å bare vaske sine egne sokker syntes jeg virkelig var over grensen til tankeløst.

Og Racer-Smitt racer videre. Nå har jo mye gått i glemmeboka, men de fleste ungene har vært ganske raskt ute motorisk. Men jeg er rimelig sikker på at Smitt slår dem alle. Gubben og jeg sitter ofte i sofaen og stirre fascinert på at han dytter og drar seg rundt dit han vil. Snurrer, skifter retning, drar seg videre- mot peisen eller ledningene ved TV'en, mot pedalene på pianoet eller lekematta. Han er virkelig kjapp nå, det går så det suser. Det eneste aberet er jo at han ikke krabber på knærne, men drar hele kroppen etter seg. For å si det sånn: vi har hund. Og storesøsken som ikke er verdens flinkeste til å ta av seg på beina når de kommer inn og bare måååå påååå dooooo. Så han åler seg rundt som en møkkamann, og samler opp hundehår og sand på magen. Må montere sånn derre mopp som jeg så en gang, på en sparkedress. Han ville vært en genial støvsamler.

Så han åler seg, og han kan også sitte oppreist og støtte seg på armene i korte stunder. Men han er ikke like flink på andre områder- koppen er fremdeles et stort mysterium, og vann ser han overhodet ikke poenget i. Ikke har han tenner, og knapt nok hår. Men jeg synes han er en fin fyr likevel, altså

Vel vel. Må få bestilt noen billetter til den store konserten på torsdag, og kjørt en oppvaskmaskin, og så er det på tide å hente Smule for ukas sangkurs. Det er det samme hver eneste tirsdag: før avreise er jeg stressa og småsur, og forbanner meg selv for at jeg syntes dette var en god ide. Smule koser seg jo i barnehagen, hvorfor hente henne tidlig med Smitt på slep og det ene med det andre? Og etterpå tenker jeg at dette gikk jo fint. Vi rakk det, Smitt var snill og grei, herlig å få litt aktivitet bare Smule og jeg sammen. Hehe.

Ellers har vi hatt en Dinglis-krise her i huset, som enda ikke er løst. Til vår store fortvilelse. Det står mer om den i bloggen (dårlig forsøk på å fiske lesere, eller bare har ikke tid til å skrive det her også? Eller begge deler ), men her får det holde å konstatere at jammen er dette med kosedyr et tveegget sverd!

Men nå får jeg komme i gang her. Ha en fin dag, damer!

[Vera Vinge]

Haha, måtte le av sokkevasken. Mannen min tar også absolutt sin del for å få husholdningen til å gå rundt, men kan bli helt noldus på enkelte ting som i utgangspunktet ikke er hans oppgave. Jeg tror faktisk ikke han vet hvor han skal putte i såpa på maskinen. Men på den annen side er det en hel del ting av det han gjør, som jeg ikke kan. Vi har innsett at vi samarbeider best ved å gjøre hver våre ting. Uromantisk som det er. Men effektivt, så lenge oppgavene er definerte.

Min yngste er et halvår eldre enn din, og har heller ikke hår, og slo forleden nesten ut de få tenna han har. Søt han også. Selv om mødrene til behårede babyer alltid skal gjøre en stor sak ut av at babyene deres har masse hår.

[Daria]

Husker avisene var vanvittig opptatt av at prinsesse Ingrid Alexandra knapt hadde hår som spedbarn. Jeg har ennå ikke truffet en skallet 3-åring...

[Mus-Katt]

Lillemor er 1,5 og har såvidt dun på hodet, mannen og jeg har begge to tykt og fyldig hår med fall og han har krøller i tillegg, får håpe hun får litt ekte hår om ikke altfor lenge..

Skal si han Smitt virkelig er rask i motorikken

[Skravla]

Hvordan gikk det med den store krisen? Ble det gjenforening?

[Ciara]

Jeg og mannen fordelte klesvasken slik nylig: Jeg vasker og tørketromler eller henger opp, han bretter og rydder. Genialt. Genialt fordi jeg ikke synes det er noe ork å fikse klesvasken, men derimot hater ryddingen etterpå. Ikke så genialt fordi mannen også hater ryddingen etterpå (men hater det mindre enn selve vaskingen), og dermed har vi nå kontinuerlig to klesberg i huset: Ett som dekker benken på vaskerommet, og ett som tar opp store deler av gulvplassen på soverommet vårt (men hey, da har i det minste de rene klærne kommet seg til riktig etasje i det minste!). Men jeg øver meg på å ikke bry meg. Jeg bretter ikke en skit. Avtale er avtale, og besøkende hos oss får tenke hva de vil.

Dette er faktisk en aldri så liten seier for meg.

[Mafalda]

Det skjønner jeg godt er en seier, Ciara. Og en viktig en også, vil jeg påstå. For hva blir det igjen av avtalen hvis du begynner å brette nå? Han blir vel neppe mer keen på å vaske tøy selv om du begynner å brette...

Uff, nå gruer jeg meg litt til å begynne på jobben igjen. Ikke for det, jeg gleder meg til å jobbe, men jeg ser at vi har en del å ta stilling til når dette skjer. Nå holder skuta seg fint flytende- selv om jeg ikke hopper i taket over uanmeldt besøk- men det er jo fordi jeg er hjemme. Når begge må presse husarbeidet innimellom jobb og unger, skal det bli tøft her (enter vaskehjelpdiskusjonen igjen, men problemet er jo at det ikke løser en skit. Å vaske et gulv tar 20 minutter, det er det evige rotet som er et problem...)

Min yngste er et halvår eldre enn din, og har heller ikke hår, og slo forleden nesten ut de få tenna han har. Søt han også. Selv om mødrene til behårede babyer alltid skal gjøre en stor sak ut av at babyene deres har masse hår.

Slo han nesten ut fortennene? Stakkars liten! 2014 var jo det store tann-året hjemme hos oss, der førsteklassingen først slo ut fortennene sine, og fire måneder senere neste slo ut voksen-settet også og måtte gå med ståltråd i munnen i månedsvis. Tenner er best når de sitter godt fast, altså.

Og dette med hår... Enig i at mødre med hårfagre babyer alltid skal gjøre en stor sak ut av det. Men jeg tenker alltid på pakistanske babyer som stort sett er født med en gedigen kvast, og de slår neppe dem Av mine seks har to hatt litt hår ved fødsel (nummer en og fem), to har hatt veldig moderat (nummer fire og seks) og to har vært skalla til toårsdagen, sånn omtrent. Men Daria har jo rett:

Husker avisene var vanvittig opptatt av at prinsesse Ingrid Alexandra knapt hadde hår som spedbarn. Jeg har ennå ikke truffet en skallet 3-åring...

Who cares? De får hår før eller siden uansett.

Det blir som alle andre tidlig-oppnåelser: babyen min krabbet da han var seks måneder! Jenta mi leste da hun var fire! Han kunne gå da han var ni måneder, telle da han var to!

Klart det er morsomt. Men om ti år er det meste glemt Barn utvikler seg jo i forskjellig tempo, og det fine er at de "treige" som regel tar igjen med fullt monn før eller siden. Det gjelder både hår og andre ting.

Lillemor er 1,5 og har såvidt dun på hodet, mannen og jeg har begge to tykt og fyldig hår med fall og han har krøller i tillegg, får håpe hun får litt ekte hår om ikke altfor lenge..
Skal si han Smitt virkelig er rask i motorikken

Plutselig går hårveksten amok, og du får masse heftige diskusjoner rundt dette med å greie håret...

(jeg klippet håret på eldstejenta med tvang da hun var åtte. Langt hår ville hun ha, men greie seg? Ikke snakk om. Til slutt fikk jeg nok, og halte henne med til frisør. Da det vokste ut, hadde hun lært leksa- heldigvis)

Hvordan gikk det med den store krisen? Ble det gjenforening?

Ja, til slutt!

Ikke tårevåt gjenforening, men veldig gledesfylt!

***************

Smule har fått tre nye ord i vokabularet: "banan", "Rara" (hva er det med denne løven Rara, egentlig?), og "holde" (som i "holde hånden", når hun vil gå et sted). For øvrig er hun sitt viljesterke selv, og jeg tar meg i å tenke at en unge som Smule- så søt, snill og grei hun enn er- ville skremt vannet av en førstegangsmor

Susain er så vidt innom for å skifte før konserten. Jeg er så lei meg for at jeg ikke kan få se denne, med SmillVimsen i Gateorkesteret og Susain på andre benk i Ungdomsorkesteret. Men sånn går det når Gubben er på tur (helt frivillig denne gangen- slalåmtur til Trysil. Han ringte i stad, og hadde drukket to øl før de kom til Helsfyr. Tenker han koser seg, ja!). Takk og pris at mormor stepper inn. Hun er kanskje ikke verdens mest behjelpelige sånn ellers, men til gjengjeld er hun gull i slike situasjoner. Hun hentet til og med HK-jenta tidlig fra SFO for en runde shopping og sushi før konserten. Tenker HK-jenta koser seg!

Smitt racer videre. Det er nesten skummelt. Og nå er jeg jo sikkert Myrsnipemamma de luxe, og ser alle mine barns gode sider og overdriver enormt, men likevel- jeg og mannen har ofte snakket om at vi får bedre unger enn hva vi fortjener. Det må være en eller annen spesiell gen-match som virkelig flesker til her, for mer ordinære mennesker enn Gubben og meg skal man lete lenge etter. Og så produserer vi skolelys og fotballtalenter og musikktalenter over en lav sko. Pene er de også, noe som ikke kan sies om foreldrene Men det må være en eller annen sær match der, som gjør at minus og minus faktisk blir pluss. Ikke vet jeg. Og så har vi jo selvsagt diagnosebarnet vårt, da, som gjør at vi ikke havner helt opp i La La Land og tenker at "Oppdragelse handler bare om å være kjærlig og konsekvent, så går det så bra atte"- noe som er blank løgn, selvfølgelig.

Men dere kloke damer, jeg trenger litt hjelp her.

I september sendte jeg et manus- fire oversatte kapitler av en bok som allerede var utgitt i USA og England, og jeg kjenner de som er involvert- til et par forlag. Det ene hørte jeg ikke noe fra. Ikke ett ord. Selv om jeg sendte til to forskjellige kontaktpersoner og purret to uker senere. Det andre fikk jeg straks en mail fra, de var interessert og ville gjerne se boken. I oktober kjørte jeg innom med den engelske utgaven, og så hørte jeg ikke mer. I desember sendte jeg en mail og fikk til svar at "Vi har dessverre ikke vurdert den". Jeg svarte i mest mulig ydmyke form at det forstår jeg, dere har det sikkert travelt, bla bla bla, men det hadde vært fint hvis jeg får beskjed- selv om dere ikke vi ha boken, eller vil ha meg som oversetter. Så kan jeg eventuelt kontakte noen andre. Jada, det skulle jeg få.'

Nå er det mars, og jeg har ikke hørt noe som helst. Selvsagt betyr dette at de ikke akkurat brenner av lyst til å utgi boken, men jeg sa uttrykkelig at jeg ønsket beskjed om begge deler. Er det masete om jeg sender enda en mail? Mange forlag har jo på nettsidene at du aldri skal sende til flere forlag samtidig, også dette, og nå begynner jeg ærlig talt å bli lei. Klart det er mye som skal vurderes, men så himla lang tid kan det da umulig ta- og hvis de ikke vil ha den har jeg lyst til å sende den videre. Det er en sær, rar, liten bok som ikke passer for alle, men den fortjener et norsk publikum. Grunnlaget er der, det er jeg ganske sikker på. Men som sagt, jeg er smått irritert på den forlagsdama som ikke bare kan hoste opp et ja eller nei, nesten et halvt år etter henvendelsen.

Gode råd mottas med takk

[Wolfmoon]

Jeg kan ikke fordra slike mennesker som bare ikke klarer å gi et svar, uansett hva det svaret er!

Jeg er litt i samme situasjon, sendte en henvendelse ang. noe jeg har veldig lyst til med spørsmål om de kom til å åpne for noen nye i sommer. Jo, de trodde det, og det kom nok en annonse ganske snart. To måneder senere, da jeg ikke hadde hørt noe, sendte jeg en mail til som jeg fortsatt ikke har fått svar på.

Altså, hvor vanskelig er det å bare gi et klart svar!?

Jeg tror bare jeg hadde sendt boka videre, hvis jeg var deg. Men jeg har ikke peiling på bransjen da

[Gjest Ludodama]

Eneste erfaring jeg har med det er noen venner av meg(med kontakter og lovnader om at det var interessant osv) styrte i sikkert 1 år med samme forlag, til ingen nytte tilslutt.

Jeg hadde kanskje ikke ventet i hundre år, iallefall.

[Mafalda]

Nei, jeg har ingen erfaring med bransjen heller, det er derfor jeg lurer sånn.

Men jeg jobber jo på kontor, og med vurderingssaker... og med mindre det er verdens mest populære forlag kan jeg ikke helt skjønne hva som tar så inni granskauen lang tid. Uker eller noen måneder? Jada. Men et halvt år uten et knyst? Nei, det kan jeg rett og slett ikke forstå meg på. Med forbehold om at jeg heller ikke kjenner forlagsbransjen.

Usj, dette er dobbelt surt. For det første ønsker jeg veldig sterkt boken utgitt, uansett. Det er en historie som fortjener å bli utgitt. For det andre har jeg lyst til å få en fot innafor som oversetter, for det tror jeg at jeg duger til. Og jeg synes språk er gøy.

Men akkurat nå ser det ikke ut til at jeg får til noen av delene. Æsj. Kanskje det er like greit å gå videre til neste forlag, for hadde de vært interessert ville de tatt kontakt nå. Å vente i hundre år er uansett uaktuelt, og jeg forstår dijn frustrasjon til fulle, Wolfmoon!

[Gjest Ludodama]

"Problemet" er jo bare at tusen andre tenker det samme, og forlagene drukner jo i tilbud.

Noen er bra, men får ikke plass- og da kan man jo ikke gjøre annet enn å gå videre.

Eller gi den ut selv

Eller, du kan ligge med en forlagsredaktør og tvinge han/henne underveis til å gi ut boka di.

Eller, vinne i Lotto og lage EGET forlag.

Eller, prøve et annet først- de andre forslagene er liksom litt så som så innser jeg

Jeg tror man må belage seg på innmari mye mas og tålmodighet for å få gitt ut selv de beste ting om man ikke er kjendis eller særs veletablert forfatter/fagperson fra før.

Så; gnål og gnål og gnål til et eller annet menneske leser det og sier JA!

[Ciara]

Dette var et enkelt spørsmål med et enkelt svar:

Det er bare å mase.

Nå vet jeg ikke hvilket forlag det er snakk om, du sa det kanskje, men jeg husker ikke - men INGEN forlag har så store manusbunker at de kan bruke så lang tid på å svare. Dette er med andre ord uproft. De skal svare, de skal gi deg boken din tilbake, og det skal skje kjapt. Det tar ikke så lang tid å vurdere.

[Mafalda]

Nemilg.... Da hører jeg på deg.

Jeg er jo sånn ca verdens dårligste til å mase og synes det er skikkelig ubehagelig. Men tanken på at de kanskje for lengst har forkastet tanken på å gi den ut og bare ikke har gitt beskjed om det, irriterer litt. Da kan jeg jo heller prøve noen andre i steden for å sitte her og vente og vente...

Eller, du kan ligge med en forlagsredaktør og tvinge han/henne underveis til å gi ut boka di.

Nå fikk jeg rare bilder i hodet, hehe. Typ sex-seanse som ender meg at jeg drar fram pisken og nekter å gi meg før jeg får et "ja" eller noe

Takk for kreative forslag, men det spørs om jeg ikke bare må pakke ned manuset i Remaposen min og lete videre. Nå er jo dette en bok som allerede er gitt ut, så fullt så ille som en kvart roman fra pikerommet er det vel ikke- men som du sier, de mangler nok ikke henvendelser uansett. Men det er bare å prøve.

Såh- punkt 1 på lista i dag er å skrive ubehagelig mail. Punkt 2 er å levere cello til overhaling. Punkt 3 er å få begge gutta av gårde til hver sin tur- konfirmasjonshelg og peffkurs, henholdsvis. Morsomt å se hvor forskjellige gutta er: den ene stjeler den eksklusive skinnbagen vi fikk i Monaco og stapper den full av Abercrombieklær, hårgele og Beckham-parfyme. Den andre tar første og beste skrot-sekk og stapper tre truser og to umake sokkepar oppi Hva med en balanse her?

Mannen koser seg på fjellet, etter hva jeg kan se av diverse Facebookpartybilder. Og jentene og jeg (og Smitt) skal kose oss her hjemme. Tror det blir en bra helg altså, med Lille Larven Aldrimett-forestilling og det hele!

Turbo ga oss forresten nesten kollektiv hjertestans her i morges. Jeg så henne ikke i første etasje, og gikk ned for å lete- og fant henne ikke der heller. "Har noen sett Turbo? Hjelp, hvor er Turbo?"- ropene mine ble straks etterfulgt av Susains skrekkslagne utrop om at døra sto på gløtt. Turbo har det jo med å stikke av om morgenen og sette seg i vogna si og vente på pappa, men nå var hun ikke i vogna heller.... Det ble to angstfylte minutter før HK-jenta fant henne på det mest innlysende stedet- foran TV (som en hjelpsom storebror hadde satt på til tross for instruksjoner for det motsatte).

Nesten like høyt adrenalinnivå som i går, da mannen var hjemom før avreise til Trysil og plutselig gaulet fra dusjen: "Helvete! Shit! Mafalda, du må ut! Ut NÅ! Jeg glemte parafinen!"

... og der sto parafin-tønna på full foss, mens det rant over kanten på kanna og nedover veien, mens det stinket parafin i hele nabolaget. Godt jobba, Gubben! Vi fant ut at parafinen for det meste la seg under isen, så vi svever ikke i akutt eksplosjonsfare nå, men jeg regner med at det forsvant en tusenlapp eller to nedover veien i går, ja. Flott, det er det vi trenger å bruke penger på

Men men. Det er vel godt med litt spenning i tilværelsen, eller?

Ha en flott fredag- og helg!

[Anglofil]

Jeg synes ikke akkurat det er spenning dere mangler, det skjer jo alltid noe. Men jeg koser meg veldig med dagboka di, jeg er full av beundring. Og man får jo lyst på en familie selv (les: som ikke bare omfatter katten, selv om han praktisk talt har blitt barnet vårt).

Mvh Yvonne

[Fibonacci]

Lykke til med masing - det nytter som regel å være litt 'pain in the ass' og i verste fall får du et nei og kan prøve andre steder! Veldig spennende det du har begitt deg ut på, håper du får napp!

Ha en fin helg med jentene dine, og minstemann!

[Daria]

Kan melde fra avdelingen for pussige KG-drømmer at jeg var barnevakt for Smitt og Turbo i natt. Turbo levde opp til navnet sitt...

[Mafalda]

Haha, din tøffing!

Ja, da fikk du nok kjørt deg. Turbo er... turbo. Et spinnvilt, blidt, begeistret lite lyn som løper rundt og gjør livet spennende, morsomt, og ganske hektisk. Skjønt, hun begynner å leke litt for seg selv nå. Det er så artig å se, hun styrer med kjøkkenhåndklær og dukkevogner og lager "mat" til dukkene sine og går på tur med dem. Artig liten frøken, men som sagt- full fart!

Jeg antar det gikk greiere med Smitt? Og det stemmer også ganske bra. Han er alltid blid, han. Åler seg rundt på gulvet og leker med alt han finner, og når han blir lei sier han "Æh! Æh!" til noen kommer og plukker ham opp- og så er han blid igjen. Typisk "ukomplisert lillebror", det der. Men han har begynt å våkne oftere på natta, da, noe som ikke er så veldig velkomment... Burde kanskje tenke på å avvenne ham snart, men når vi skal på ferie om en måneds tid (og alle rutiner sikkert blir snudd opp ned) ser jeg ikke helt poenget. Vi får avvente litt til. Og takke høyere makter for kaffe!

La Traviata, jeg maser og maser Men ærlig talt, jeg må si jeg har fått et ganske negativt bilde av denne bransjen. Folk dr*ter jo i å svare?! Det høflige avslaget jeg fikk var hittil det beste jeg har oppnådd, de tre andre har jeg rett og slett ikke hørt et knyst fra.

Jeg får jo en del publikumshenvendelser selv, på min jobb. De fleste er relevante nok, og jeg svarer selv eller henviser videre. Så er det noen veldig få weirdos, som sender merkelige saker til oss med kopi til justisministeren, VG, den svenske ambassaden, forbrukerombudet, kongen, NATO, PFU, Jonas Gahr Støre og statsministerens kontor. Akkurat de blåser jeg i. Men så er det en del henvendelser som kanskje ikke er direkte relevante, eller ikke hører hjemme hos oss, eller jeg tenker er litt på siden av det vi driver med. Men jeg svarer jo for det. Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt av at en saklig henvendelse med en høflig bønn om et svar- om så negativt, for det er også greit å vite- bare ikke blir besvart i det hele tatt. Grrr.

Nuvel. Ny uke, nye muligheter. Vi starter med et besøk fra Miele, som sikkert skal fortelle oss at det koster mange tusen kroner å reparere induksjonstoppen vår. Men- deretter kan det vel bare bli bedre?!