Becca`s dagbok

[Gjest gjest1]

Det å stå opp ble jo ikke noe problem... Sovnet vel i halv 3 tiden etter å ha liggi å skjelvet i et kvarters tid, føys som bare det. Med en dundyne og en helårs dyne sovnet jeg. Nakken og resten av kroppen var så ømm at gubben ikke kunne stryke på meg uten at det var au!

Våkna igjen 05.23 Og jeg var gloheit, men tok jeg armen utenfor dyna begynnte jeg å fryse. Lå lenge å tenkte på søte små babyer :oops: Og sovna og våknet veksels vis. Trodde jeg hadde vært et par tre timer i senga da jeg stod opp, men neida. klokka var 06.30. :evil:

Stod like gjerne opp for å kose meg på KG med en kopp grønnte med appelsin (høres skummelt ut ) og et kjempe glass med vann. Det er bare 2 dager til vi reiser, så jeg må bli friskere!!!

[Gjest gjest1]

jaja, så sitter jeg her igjen.. Burde egentlig rydda litt til mamma kommer innom, men

Kjeder meg rett og slett. Noe som er helt tullete når jeg vet hvor mye jeg har å gjøre..

Fy meg! :evil:

[Champagne]

God bedring!

[Gjest gjest1]

Tusen takk!!

[sommerfuglene]

GOD MORGEN! :-)

[Diaz]

God bedring, vennen , håper du føler deg litt bedre utover dagen.

Kos deg med moren din og ha en fortsatt fin oktober dag.

( kjøp deg en varmeflaske til og ha i sengen, da fryser du garantert ikke )

[Gjest Trulselinemor]

Hei!

Jeg ville bare stikke innom deg for å ønske deg en kjempe flott helg.

Klem fra meg :klem2:

[Gjest gjest1]

Tusen takk for hilsene sommerfuglene, Betty og Trulselinemor! Kjempe koselig å komme inn her å se at dere stikker innom

Våkna i dag av at jeg ikke klarte å svelge i det hele tatt. Mandlene min truer med å komme ut av seg selv.. Men jeg SKAL bli frisk til søndag (reiser nemmelig da)

Ringte på en bæremeis til lillebror i dag.. De skulle bare ha 200 for den, så da blir det bæremeis på lille trollet Kjekt å vite hvor man har han henne

Nei, jeg får finne meg noe is.. Kakaoen hjelp fint lite :-?

[Diaz]

Is hjelper for hovende mandler, helt klart.

God bedring.

[Gjest gjest1]

God morgen!!!

Så drar jeg i dag da.. *sukk* Kommer til å savne KG jeg! Men det er (i beste fall) bare snakk om en uke.. Blir spennede å se i dagbøkene mine om det har vært none innom

Ha det på badet

[Gjest gjest1]

Endelig hjemme igjen!! Sørlandsturen var LANG, men det er godt å ha fått gjordt det.. Slitsomt med 3 små unger rundt beina til en hver tid (spesiellet når de eldste hyler og skriker mer enn den yngste )

Uansett, jeg kom hjem i går i 23-tiden.. Og da hadde vi vært på farten siden klokka kvart på 8, Så jeg er litt lei lillebror kan man si (og det er første gang *ler*)

Får snuse litt mere rundt her inne.. Lenge siden sist nå

[Diaz]

Velkommen tilbake Becca

[Gjest gjest1]

Takk for det Betty!!

I dag er jeg stemme løs.. Litt irriterende når man har to hunder løst ute :evil: Men det gikk greit til slutt, huska nemmelig at jeg kunne plystre i fingerene

Ellers i dag har vi begynnt på opprydding av roterommet. Fy, så mye det er det oppe. I alle fall en søplesekk med klær som ikke passer. Til og med noe nytt :oops: får levere det ett eller annet sted...

[Gjest gjest1]

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver, men jeg gjør det for det... Står litt i stampe. Har slitt psykisk siden jeg var 11-12 år og siter ennå (er 22) Har gått på medisinsk rehablitering i 1 år og det er liksom så lenge man kan gå.. Har ikke fungert i samfunnet normalt i sammfunnet siden jeg var 15, har klart meg sånn halv-veis gjennom de 2 første åra av videregånde...

Etter vgs har jeg bare eksisteret. Ingen har fortalt meg hva jeg har krav på, eller hvilkne rettigheter jeg har. Vet veldig godt selv at jeg aldri vil bli "frisk". har ingen diagnose, siden jeg ikke har lagt meg inn til utrednign. Tør ikke, vet jeg ikke takler det, og da vil jeg nok komme ut med en diagnos jeg er redd ikke vil stemme. Vet med meg selv at jeg ikke vil fungere i arbeid, men jeg er for ung til å bli uføretrygded (og har ikke den rette legen) og for syk til å jobbe..

Jeg er så sliten og lei av å kjempe mot trygdekontor og andre kontorer. Papirmøller og behandlings tider.. Har mest lyst til å legge meg ned og ikke stå opp. Har lyst til å sette meg ned på et av disse møtetne og si høyt og tydelig hva jeg mener!

Skal på møte med trygdekontoret og aetat i november ang skole til høsten. Dette har jeg bedt om selv, for noe må jeg jo leve av (yrkesretta attføring) men jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet det vil gå galt. Og da kommer panikkangsten tilbake, den dype deprisjonen tilbake og ikke minst selvskadingen og selvmordstankene tilbake...

Sånn som ting er nå er det ganske okei.. Siden jeg ikke får skikkelig hjelp blir det ikke noe "graving" i vonde ting og følelser, jeg kan være fornøyd med livet.. MEN jeg kommer jo ingen vei. Jeg blir ikke noe friskere av dette!!! Jeg vil så gjerne komme meg videre, men står på stedet hvil. Klart det er behaglig, men også frustrerende. Jeg har "mista" ei normal tenårings-tid og ungdoms tid... Jeg bare skulle ønkse jeg kunne få en "normal" start på voksen livet. Jeg vil bare ha et normalt liv, gjerne A4 liv, jeg vil bare ha det bedere med meg selv.. Forlanger jeg for mye??

[Gjest gjest1]

Å, så normal jeg er

[Pip]

Vil berre gi deg ein god

[Saeria]

Det er ikke rart om du føler deg maktesløs, sliten, deprimert og lei. Å bære en så stor byrde som du gjør over mange år setter naturligvis sine spor.

Å ikke ha noen diagnose, ikke vite om dine problemer har et navn og en behandlingsform som kan lette hverdagen legger gjerne mere stein til byrden. Å være redd for å finne ut hva det er og hva problemene heter kan også være skremmende når en har levd med de som en venn/fiende i mange år. Problemene blir en del av en, og selv om en ikke vil slite med de lenger så er det ikke nødvendigvis så lett å forestille seg et liv uten de. Særlig ikke hvis de har vært der lenge.

Å i tillegg måtte kjempe mot kontorer, etater og andre gjør nok ikke hverdagen lettere. Det er ikke lett å forstå hvorfor de som skal være til hjelp, bare lager ytterligere vansker. Men kan sågar spørre seg om saksbehandlere og andre virkelig ser personen, mennesket som kommer til dem, eller om de bare ser papirarbeid.

Du sier selv at du ikke kommer videre uten å ta tak i problemene, få dem frem i lyset og ta et oppgjør med dem. Det tror jeg du har rett i. I dagens samfunn kan en lett få inntrykk av at en ikke skal vise svakhet, men er det ikke en styrke i å tørre å erkjenne at alt ikke er som det skal, og at det er ting inni en som er vonde?

Selv om det er skremmende å se inn i seg selv, og å rive opp i alt som er vondt så vil det kunne gjøre ufattelig godt etterpå. Det vonde som er inni mange mennesker, tåler ofte ikke å bli dratt frem i lyset. De vonde tingene klarer ikke å leve inni en på samme måte etter at de har blitt snakket om med mennesker med ekspertise. Når en får den hjelpen en trenger, får en også styrke til å ta tilbake livet sitt. En klarer lettere å gi sitt eget liv det innholdet en ønsker det skal ha, fordi det vonde ikke kontrollerer en.

Det er ikke mye å forlange, når en sier at en bare vil ha et vanlig liv. Et normalt liv som en glad og fornøyd voksen. Veien dit, kan der i mot være smertefull. De smertene er det vonde inni deg som ikke vil gi slipp uten å kjempe litt først. Den kampen kan du, særlig med god støtte fra de som er glad i deg, vinne.

Om kampen skremmer, noe som ikke er så rart hvis den gjør, så vil den langsiktige gevinsten etterpå være verdt det. Både for deg, og de som er glad i deg.

[Gjest gjest1]

Takk for oppmutrende ord Saeria! og takk for klemmen pip!

Jeg må inndrømme jeg har løyet.. Altså, jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det før i det siste.. Jeg begynnte da ikke å slite i 11-12 års alderen. Jeg var rundt 5 år. 5 år!! :cry: Det er helt sykt at ikke noen "ville se det" da.. Hadde perioder hvor jeg ikke klarte å snakke pga gråte-annfall. Husker vi møtte en venn av mormor på et kjøpesenter og han spurte hvordan jeg hadde det så klart jeg ikke snakke uten å gråte..

Jeg var 6 år da jeg prøvde å ta livet av meg. Skulle henge meg i huskestativet for jeg hadde hørt at man døde vist man tok et tau rundt halsen og hang seg..

Naboen så det å lurte på hva i alle dager jeg derv med..

På barneskolen var jeg livredd de store gutta. De mobba meg ikke før i 2. klasse. Og de ble ikke fysiske før i 4. Da begynnte de å tru med å voldta meg. Men de nøyde seg med å antaste meg. heldigvis gikk de to klasser over meg, så det varte bare 1 år.. (Og læreren synes jeg var for sinna )

Liker ikke å lyve, derfor måtte jeg indrømme for meg selv først og fremst, at mine problemer er ikke fra ungdomms tiden.. Kanskje det er hele meg som er problemet?!

[Champagne]

Vil bare gi deg en nattakos i dag jeg.

[Gjest gjest1]

Takk for nattakosen, Champagne!

I dag stod jeg opp til to hunder i opprør. Den ene hadde tissa MASSE og den andre (tror vi da) hadde bæsja.. Og fy som jeg kastet opp!! :cry: Og det er det verste jeg vet Og dette er 3 morgnene jeg gjør på rad. Møkka dyr!!!

Så gubben måtte tørke og vaske før han dro noe sted (les: på jobb) men jeg synes det lukter ennå..