Ble det en AAP-krise for mange?

[debattanten]

Nei vet du det skal ikke NAV dekke nei, bedriftene må ta full arbeidsgiveransvar. Og folk må motta lønn og ikke trygd.

Men en bedrift er avhengig av å tjene penger. I en kapitalistisk verden fungerer ikke dette. Om du ser hva poenget mitt er? En bedrift kan ikke kjøre seg konkurs pga de skal være snille, det gagner ingen.

[Gjest Gjest]

Men en bedrift er avhengig av å tjene penger. I en kapitalistisk verden fungerer ikke dette. Om du ser hva poenget mitt er? En bedrift kan ikke kjøre seg konkurs pga de skal være snille, det gagner ingen.

Med det argumentet over så er retorikken klar for at bedriftene ikke trenger å betale folk i det hele tatt.

[debattanten]

Med det argumentet over så er retorikken klar for at bedriftene ikke trenger å betale folk i det hele tatt.

Herregud, du har virkelig tungt for det noen ganger. Jeg gir opp.

[AnonymBruker]

Mange av kommentarene i denne tråden demonstrerer årsaken til at jeg gjerne velger å være anonym i diskusjoner som dette. Hjelpemeg.

Det er greit å diskutere på generelt grunnlag og på en åpen og høflig måte hvorvidt flere trygdede kunne fungert i visse tilrettelagte jobber, men å gå på person og til og med grave fram eldre innlegg for å "ta" en bruker er i mine øyne veldig stygt gjort.

Og til deg som har kreftsyk mann. Gud, du er blind og trangsynt. Det er trist at mannen din er syk, og kreft er en fæl sykdom som man dessverre kan dø av, men det er ikke den mest invalidiserende sykdommen som finnes der ute. Jeg kjenner flere som grunnet kroniske sykdommer fungerer dårligere enn en typisk kreftpasient, jeg kjenner til og med flere som over mange år har vært mye sykere enn en terminal kreftpasient. Her er det snakk om personer som lever med enorme smerter og mangler totalt all energi, slik at de ikke tåler noe lys eller lyd, og ikke en gang kan snu seg i sengen, langt ifra holde en samtale eller sette seg opp.

Anonymous poster hash: 45139...f4d

[AnonymBruker]

Men kjære deg. Han satt i kassen når han var på jobb - det var der han var ansatt og han gjorde en kjempejobb. Den mest populære i kassen - det var alltid kjempehyggelig å gå til ham. Han kjørte til jobb på egenhånd, kjørte av bilen og inn i butikken hvor han bykset seg inn i kassen på egenhånd - samtidig som han slo sammen rullestolen og plasserte den bak seg. Når han skulle til pause eller arbeidsdagen var over så slo han opp rullestolen og hoppet galant fra stolen og over i rullestolen.

Problemet er at han KUN kan sitte i kassen. I en butikk er det tusen andre arbeidsoppgaver også, som må fordeles mellom de ansatte. I en liten nærbutikk funker kanskje dette, men i de fleste andre butikker gjør det altså ikke det.

Og at han fikk en annen jobb etterpå, er jo ikke så rart. Sitter man i rullestol, kan man sikkert gjøre alle jobber som krever kunnskap og mentale evner. Å jobbe i butikk krever fysisk kapasitet. Hensikten med innleggene mine er ikke å påstå at ikke mennesker i rullestol kan jobbe, men at en som sitter i rullestol, klarer seg selv og ikke har problemer på andre måter faktisk er en høytfungerende funksjonshemmet. Det er ikke det samme som at alle med funksjonshemming er høytfungerende, men det virker det ikke som om du fatter.

Anonymous poster hash: 888aa...ae5

[Gjest Gjest]

Herregud, du har virkelig tungt for det noen ganger. Jeg gir opp.

Godt.

[AnonymBruker]

Ser ut som alle fikk forlenget AAP. Har ikke lest om noen som ble tvunget over på sosialstønad.

Anonymous poster hash: fa683...e8f

Jeg har AAP ut året, fordi jeg er under tiltak og skal ettehvert over på behandling. Har hatt AAP i over 4 år, dette blir jo det 5.året mitt. Kan hende det blir forlenget med mindre jeg blir uføretrygded. Er mange som syns det er rart jeg ikke har blitt uføretrygded før, men jeg vet ikke mine egne rettigheter så jeg får se hva som skjer etterhvert.

Jeg sliter med psykiske ting.

Anonymous poster hash: a7509...e46

[Gjest Gjest]

Skal bli spennende og urovekkende og følge med etterhvert.

[AnonymBruker]

Du har aldri vært skikkelig og kronisk syk skjønner jeg. Håper du slipper å oppleve det også, for det unner jeg ingen.

Holdningene dine ser jeg ikke en gang grunn til å kommentere ytterligere, for de taler kun for at du ikke vet hva du snakker om.

Anonymous poster hash: 8d8bd...e5d

Det er en STOR myte at alle som jobber er friske. VELDIG mange med en kronisk sykdom jobber, og veldig mange som jobber har en kronisk sykdom.

De fleste jeg kjenner til i min omgangskrets er veldig på den "stakkars meg som har en usynlig sykdom, jeg klaaarer ikke jobbe, jeg kan ikke jobbe, jeg har ikke mulighet til å jobbe, jeg elsker å trene og shoppe og reise og dra på cafe og konserter og ut på byen hver helg men jeg klaaaaaarer ikke jobbe, for jeg har en dårlig dag innimellom".

Så har vi dem som har en usynlig sykdom som likevel klarer å jobbe. Disse snakkes det aldri om, for har man en usynlig sykdom og jobber, ja da er man jo egentlig superduperfrisk og kan ikke ytre seg om noe som helst. "Du skulle prøvd å være syk" sier de uføretrygdede. Hva med dem som er syke da? Som har dårlige dager men drar på jobb likevel? Fordi de har skjønt hvordan samfunnet henger sammen, og hvor viktig det faktisk er for helsa å ha en jobb å dra til?

Jeg forstår meg ikke på dere som dyrker "sykdommen" deres og gjør den til deres identitet. Ytterst få er for syke til å bidra til samfunnet.

Anonymous poster hash: 3b2e9...251

[Gjest Blomst83]

Det er en STOR myte at alle som jobber er friske. VELDIG mange med en kronisk sykdom jobber, og veldig mange som jobber har en kronisk sykdom.

De fleste jeg kjenner til i min omgangskrets er veldig på den "stakkars meg som har en usynlig sykdom, jeg klaaarer ikke jobbe, jeg kan ikke jobbe, jeg har ikke mulighet til å jobbe, jeg elsker å trene og shoppe og reise og dra på cafe og konserter og ut på byen hver helg men jeg klaaaaaarer ikke jobbe, for jeg har en dårlig dag innimellom".

Så har vi dem som har en usynlig sykdom som likevel klarer å jobbe. Disse snakkes det aldri om, for har man en usynlig sykdom og jobber, ja da er man jo egentlig superduperfrisk og kan ikke ytre seg om noe som helst. "Du skulle prøvd å være syk" sier de uføretrygdede. Hva med dem som er syke da? Som har dårlige dager men drar på jobb likevel? Fordi de har skjønt hvordan samfunnet henger sammen, og hvor viktig det faktisk er for helsa å ha en jobb å dra til?

Jeg forstår meg ikke på dere som dyrker "sykdommen" deres og gjør den til deres identitet. Ytterst få er for syke til å bidra til samfunnet.

Anonymous poster hash: 3b2e9...251

Og der har du forskjellen.Du har de som greier å presse seg på jobb på en dårlig dag,og så har du de som ikke greier det.Vi er alle ulike. Og vi som er uføre er da ikke stokk dumme.Vi skjønner hvordan samfunnet henger sammen,men det er ikke ens betydende med at vi er i stand til å jobbe. Jeg vet aldri fra dag til dag,og beina vil holde meg oppe når jeg står opp av senga,eller om jeg jeg må gjennom nok et sykehus opphold fordi det er fare for liv og død. Hvordan skal jeg da være i stand til å være i jobb? Jeg ville vært en ansatt en arbeidsgiver aldri kunne ha stolt og belaget seg på.

[AnonymBruker]

Men kjære deg. Han satt i kassen når han var på jobb - det var der han var ansatt og han gjorde en kjempejobb. Den mest populære i kassen - det var alltid kjempehyggelig å gå til ham. Han kjørte til jobb på egenhånd, kjørte av bilen og inn i butikken hvor han bykset seg inn i kassen på egenhånd - samtidig som han slo sammen rullestolen og plasserte den bak seg. Når han skulle til pause eller arbeidsdagen var over så slo han opp rullestolen og hoppet galant fra stolen og over i rullestolen. De som virkelig er syke ser muligheter og ikke begrensninger. Så lenge de ikke møter på arbeidsgivere som du så går dette veldig godt - da er de høyt skattede arbeidstakere. Jeg hadde aldri i livet vært redd for å ansette ham i min butikk - tvert imot. Jeg setter pris på positivitet og pågangsmot. Optimister er langt mer populære enn pessimister som det florerer av i denne tråden. Når det gjelder min venn i butikken så ble han faktisk ansatt i ny-jobben før han var ferdig på universitetet. Dette på grunn av skoleprestasjoner - men like måte på grunn av sin vennlige og utadvendte væremåte. Anonymous poster hash: 83b2d...cf0

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor du trekker inn en frisk person i denne diskusjonen? Du har poengtert flere ganger at vedkommende var helt frisk kognitivt og tydrligvis også i hele overkroppen, selvfølgelig kan vedkommende jobbe da.

Anonymous poster hash: 0aaa8...13d

[Gjest Funky Punk]

Det er en STOR myte at alle som jobber er friske. VELDIG mange med en kronisk sykdom jobber, og veldig mange som jobber har en kronisk sykdom. De fleste jeg kjenner til i min omgangskrets er veldig på den "stakkars meg som har en usynlig sykdom, jeg klaaarer ikke jobbe, jeg kan ikke jobbe, jeg har ikke mulighet til å jobbe, jeg elsker å trene og shoppe og reise og dra på cafe og konserter og ut på byen hver helg men jeg klaaaaaarer ikke jobbe, for jeg har en dårlig dag innimellom". Så har vi dem som har en usynlig sykdom som likevel klarer å jobbe. Disse snakkes det aldri om, for har man en usynlig sykdom og jobber, ja da er man jo egentlig superduperfrisk og kan ikke ytre seg om noe som helst. "Du skulle prøvd å være syk" sier de uføretrygdede. Hva med dem som er syke da? Som har dårlige dager men drar på jobb likevel? Fordi de har skjønt hvordan samfunnet henger sammen, og hvor viktig det faktisk er for helsa å ha en jobb å dra til? Jeg forstår meg ikke på dere som dyrker "sykdommen" deres og gjør den til deres identitet. Ytterst få er for syke til å bidra til samfunnet. Anonymous poster hash: 3b2e9...251

Kjenner du virkelig folk som går rundt og prater om hvor syke de er?

Har aldri møtt på noen som klager og syter over hvor syke de er, til tross for alvorlige sykdommer.

Jeg kan bare gå utifra min situasjon, og det er svært få som vet at jeg er syk. Selv om man diskuterer anonymt på et forum, så betyr ikke det at man flyr rundt og syter til alle og enhver

[Gjest Blomst83]

Kjenner du virkelig folk som går rundt og prater om hvor syke de er?

Har aldri møtt på noen som klager og syter over hvor syke de er, til tross for alvorlige sykdommer.

Jeg kan bare gå utifra min situasjon, og det er svært få som vet at jeg er syk. Selv om man diskuterer anonymt på et forum, så betyr ikke det at man flyr rundt og syter til alle og enhver

Støtter denne! Selvom alle de rundt meg vet at jeg er syk,så er det ikke akkurat noe jeg går rundt å prater om.

[AnonymBruker]

Og der har du forskjellen.Du har de som greier å presse seg på jobb på en dårlig dag,og så har du de som ikke greier det.Vi er alle ulike. Og vi som er uføre er da ikke stokk dumme.Vi skjønner hvordan samfunnet henger sammen,men det er ikke ens betydende med at vi er i stand til å jobbe. Jeg vet aldri fra dag til dag,og beina vil holde meg oppe når jeg står opp av senga,eller om jeg jeg må gjennom nok et sykehus opphold fordi det er fare for liv og død. Hvordan skal jeg da være i stand til å være i jobb? Jeg ville vært en ansatt en arbeidsgiver aldri kunne ha stolt og belaget seg på.

Jeg ønsker ikke å diskutere din sykdom spesifikt, men kanskje du kan prøve å forklare hva det er som gjør at to stykker med samme sykdom kan ha to forskjellige holdninger til den? Hypotetisk sett; den ene jobber, den andre har meldt seg ut av arbeidslivet. Hvorfor tror du det er sånn? Nøyaktig hva er det som gjør alle ulike, som du sier? Jeg spør, fordi jeg vet jo ikke.

Kan det ha noe med med hvilke holdninger man er oppvokst med (er mamma og tante og gammelonkel uføretrygdede?), hvilke holdninger som eksisterer der man bor (på bygda vs. by for eksempel?), en holdning om at "det er så mange uføretrygdede her i landet, da er iallefall jeg for syk til å jobbe"?

Har det noe med at noen bukker under det man opplever som et arbeidspress, mens noen klarer å forholde seg til at man ikke kan være best i alt, men likevel prøver å være den beste man kan være med sine forutsetninger? Kan det være at noen velger å ha en lav stilling slik at man faktisk klarer å gå på jobb når man må være på jobb?

Kan det hende noen har inntrykk av at man alltid skal ha energi til å leve livet fullt ut selv om man jobber fullt, og har man ikke det, er man "for syk til å jobbe"?

Kan det hende at noen tror det ikke finnes en eneste arbeidsgiver der ute som ønsker å tilrettelegge for en medarbeider som de anser som verdifull for bedriften selv om de ikke er på topp hele tiden? Og at det derfor bare er å gi opp først som sist?

Kan det hende noen ikke ønsker å ha en drittjobb de takler, og derfor melder seg ut av arbeidslivet i stedet? For eksempel en med sosial angst; kan ikke denne fungert i en vaskejobb på kveldstid, der vedkommende aldri hadde trengt å forholde seg til andre mennesker? Og at den ubehagligeheten det ville vært å forholde seg til arbeidsgiver en gang i blant ville vært en liten pris å betale med tanke på å kunne være i arbeid?

Kan det hende at noen synes det er greit at ting er ubehagelig til tider, mens andre ønsker å unngå alt som føles ubehagelig, alltid?

Jeg synes iallefall det er viktig å reflektere over slike ting, med tanke på hvor ekstremt syke og stakkarslige nordmenn er.

Forøvrig skulle jeg ønske uføretrygdede kunne diskutere dette litt mer objektivt, uten å dra inn "jeg er så syk" som et argument hver gang. Det er ikke interessant å høre om brukeres personlige sykdom, men heller deres betraktninger rundt selveproblemstillingen.

Anonymous poster hash: 3b2e9...251

[AnonymBruker]

Kjenner du virkelig folk som går rundt og prater om hvor syke de er?

Har aldri møtt på noen som klager og syter over hvor syke de er, til tross for alvorlige sykdommer.

Jeg kan bare gå utifra min situasjon, og det er svært få som vet at jeg er syk. Selv om man diskuterer anonymt på et forum, så betyr ikke det at man flyr rundt og syter til alle og enhver

Vel, ja, ikke face to face, men på facebook (pun not intended). Det handler mye om sykdom, dumme NAV, sydenturer etc. Jeg har slettet noen på grunn av dette. Dette er da disse med "usynlige sykdommer", jeg regner med de har et behov for å la folk vite at de ikke jobber fordi de er syke? Jeg vet ikke.

Bekjente med alvorlige sykdommer som kreft prater derimot ikke om sykdommen sin.

Jeg har aldri sagt at du eller andre brukere her inne flyr rundt og syter til alle og en hver. Å snakke om sykdommen sin trenger heller ikke være syting, til noens forsvar.

Anonymous poster hash: 3b2e9...251

[Gjest Blomst83]

Jeg ønsker ikke å diskutere din sykdom spesifikt, men kanskje du kan prøve å forklare hva det er som gjør at to stykker med samme sykdom kan ha to forskjellige holdninger til den? Hypotetisk sett; den ene jobber, den andre har meldt seg ut av arbeidslivet. Hvorfor tror du det er sånn? Nøyaktig hva er det som gjør alle ulike, som du sier? Jeg spør, fordi jeg vet jo ikke.

Kan det ha noe med med hvilke holdninger man er oppvokst med (er mamma og tante og gammelonkel uføretrygdede?), hvilke holdninger som eksisterer der man bor (på bygda vs. by for eksempel?), en holdning om at "det er så mange uføretrygdede her i landet, da er iallefall jeg for syk til å jobbe"?

Har det noe med at noen bukker under det man opplever som et arbeidspress, mens noen klarer å forholde seg til at man ikke kan være best i alt, men likevel prøver å være den beste man kan være med sine forutsetninger? Kan det være at noen velger å ha en lav stilling slik at man faktisk klarer å gå på jobb når man må være på jobb?

Kan det hende noen har inntrykk av at man alltid skal ha energi til å leve livet fullt ut selv om man jobber fullt, og har man ikke det, er man "for syk til å jobbe"?

Kan det hende at noen tror det ikke finnes en eneste arbeidsgiver der ute som ønsker å tilrettelegge for en medarbeider som de anser som verdifull for bedriften selv om de ikke er på topp hele tiden? Og at det derfor bare er å gi opp først som sist?

Kan det hende noen ikke ønsker å ha en drittjobb de takler, og derfor melder seg ut av arbeidslivet i stedet? For eksempel en med sosial angst; kan ikke denne fungert i en vaskejobb på kveldstid, der vedkommende aldri hadde trengt å forholde seg til andre mennesker? Og at den ubehagligeheten det ville vært å forholde seg til arbeidsgiver en gang i blant ville vært en liten pris å betale med tanke på å kunne være i arbeid?

Kan det hende at noen synes det er greit at ting er ubehagelig til tider, mens andre ønsker å unngå alt som føles ubehagelig, alltid?

Jeg synes iallefall det er viktig å reflektere over slike ting, med tanke på hvor ekstremt syke og stakkarslige nordmenn er.

Forøvrig skulle jeg ønske uføretrygdede kunne diskutere dette litt mer objektivt, uten å dra inn "jeg er så syk" som et argument hver gang. Det er ikke interessant å høre om brukeres personlige sykdom, men heller deres betraktninger rundt selveproblemstillingen.

Anonymous poster hash: 3b2e9...251

Selvom man har samme sykdom så kan den prege to ulike mennesker på forskjelig måter. Dette kan handle om både gener,fysisk,din psykiske tilstand osv osv. Det finnes nok ingen fasit svar på dette.

[AnonymBruker]

Vel, ja, ikke face to face, men på facebook (pun not intended). Det handler mye om sykdom, dumme NAV, sydenturer etc. Jeg har slettet noen på grunn av dette. Dette er da disse med "usynlige sykdommer", jeg regner med de har et behov for å la folk vite at de ikke jobber fordi de er syke? Jeg vet ikke.

Bekjente med alvorlige sykdommer som kreft prater derimot ikke om sykdommen sin.

Jeg har aldri sagt at du eller andre brukere her inne flyr rundt og syter til alle og en hver. Å snakke om sykdommen sin trenger heller ikke være syting, til noens forsvar.

Anonymous poster hash: 3b2e9...251

Før noen poengterer det; jeg mente aboslutt ikke at en usynlig sykdom ikke er alvorlig. For det vet jeg at de kan være.

Anonymous poster hash: 3b2e9...251

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke å diskutere din sykdom spesifikt, men kanskje du kan prøve å forklare hva det er som gjør at to stykker med samme sykdom kan ha to forskjellige holdninger til den? Hypotetisk sett; den ene jobber, den andre har meldt seg ut av arbeidslivet. Hvorfor tror du det er sånn? Nøyaktig hva er det som gjør alle ulike, som du sier? Jeg spør, fordi jeg vet jo ikke.

Du er ganske uvitende om du ikke vet at to med samme diagnose kan ha ekstremt forskjellige sykdomsforløp, ja.

Anonymous poster hash: 888aa...ae5

[AnonymBruker]

Selvom man har samme sykdom så kan den prege to ulike mennesker på forskjelig måter. Dette kan handle om både gener,fysisk,din psykiske tilstand osv osv. Det finnes nok ingen fasit svar på dette.

Nei, det gjør nok ikke det. Men selve temaet er ganske interessant.

Anonymous poster hash: 3b2e9...251

[Gjest Funky Punk]

Vel, ja, ikke face to face, men på facebook (pun not intended). Det handler mye om sykdom, dumme NAV, sydenturer etc. Jeg har slettet noen på grunn av dette. Dette er da disse med "usynlige sykdommer", jeg regner med de har et behov for å la folk vite at de ikke jobber fordi de er syke? Jeg vet ikke. Bekjente med alvorlige sykdommer som kreft prater derimot ikke om sykdommen sin. Jeg har aldri sagt at du eller andre brukere her inne flyr rundt og syter til alle og en hver. Å snakke om sykdommen sin trenger heller ikke være syting, til noens forsvar. Anonymous poster hash: 3b2e9...251

Okey

Jeg har aldri sett noe slikt, selv om jeg kjenner en del alvorlig syke.

Eneste som kan minne om noe er vel de som reiser til syden, men dette er mennesker som enten reiser gjennom foreninger (for den spesifikke sykdommen), eller de som er litt oppi årene og da gjerne har en mann som betaler for turen.

Eller...jeg har lagt ut noen bilder fra en sydentur som jeg fikk i gave fra foreldrene mine. Å ha råd til noe slikt med minstesats er jo klin umulig