Hvis barnet ditt ble mobbet...

[Gjest BabyBlue]

Jeg føler at historier om mobbing er overalt nå for tiden. Vet ikke om det var et aktuelt tema for noen uker siden, men leste en historie i stavanger aftenblad eller rogalands avis som virkelig var direkte tragisk. Barnet hadde blitt tatt ut av skolen, og det ble gjort klart at hun som ble mobbet ikke var det eneste. Og enda en artikkel i hjemmet/allers jeg leste den samme dagen handlet om en jente som måtte flytte som følger av mobbingen. I tillegg er det altfor mange historier her inne om barn som blir fysisk og psykisk terrorisert hver dag av "problembarn", enkelte av innleggene om hvor vondt barnet har det pga. mobbing er direkte jævlig å lese. Foreldrenes fortvilelse er nesten like ille, for hva kan vel være verre enn å føle at man sender barnet sitt til en utrygg plass 5 ganger i uken?

Fellestrekkene med alle disse historiene som gjør meg så innmari forbanna er at:

1. Foreldrene til den som blir mobbet er maktesløse.

2. Skolen gjør ikke nok for å skjerme de som blir mobbet.

3. Barnet som blir mobbet må flytte for å komme seg vekk, eller så må de fortsette å gå på skolen med mageknip og angst hver dag.

4. Mobberen og foreldrene til mobberen får ikke nok konsekvenser.

Og det er jo et argument at barnet som mobber nettopp er et barn, men det virker for meg som om lærere skyver det foran seg hver gang det er snakk om mobbing i barneskolealder. Men er det ok? Skal virkelig ikke mobberen ta ansvar bare fordi han eller hun er et barn? Jeg vet ikke hva slags regler det er på skoler angående mobbing og hvor mye makt skolen har, og selv om jeg selv gikk på en barneskole hvor det var relativt lite mobbing var det allikevel noen tilfeller og noen jævler - unnskyld, mobbere - som stakk seg ut. Jeg husker klart 2 gutter som var flinke til det å plage enkelte barn over lengre tid, og de som var offeret for disse skøyerne måtte enten bytte klasse eller skole da det pågikk som verst. Husker spesielt et søskenpar med pakistanske foreldre som ble plukket mye på da det var få barn med utenlandsk opprinnelse det året. De kunne få slengt kommentarer etter seg som fikk de til å gråte, og ja - de måtte flytte for å komme seg vekk. Og mobberne? De fant seg nye offere. Foreldrene til disse mobberne var også noen ordentlige drittsekker som forsvarte barnet sitt rått, og det spilte selvsagt inn. Moren til han ene... unnskyld meg, men hun var en ordentlig kjerring. Blir direkte kvalm av å tenke på henne.

Kan jeg bare få spørre hvorfor det er som det er i norske skoler? Har ikke lærere og ledelsen nok makt til å gjøre noe med det, er det mangel på ressurser eller noe? Eller er det virkelig slik at de ikke skjønner alvoret i situasjonen selv om barn går gråtende hjem og i verste fall ikke makter å gå på skolen til slutt?

Og siden det viser seg at det i praksis ikke fungerer å forstå mobberen i hjel vil jeg foreslå noe annet - hadde dere mødre eller fedre her på kg godtatt en siste utvei hvor foreldrene selv gikk etter mobberen utenfor skolens område? F.eks hvis datteren din kommer hjem og gråter for tredje gang den uken fordi hun har blitt slått/sparket eller kalt noe jævlig av en person du vet veldig godt hvem er, så finner du ut av adressen til denne ungen og banker på døra og sier noen sannhetens ord til foreldrene og mobberen? Jeg mener, med internett og fult navn til ungen samt nummer på klasselista burde ikke det være et problem. For selv om det i teorien er noe som i størst grad skjer på skolen, så blir problemet selvfølgelig tatt hjem igjen når barnet som blir mobbet gruer seg til neste skoledag og til slutt blir preget av det på fritiden. Så hvorfor skal ikke problemet da forfølge mobberen og foreldrene når de drar hjem for dagen?

Nå er det sikkert ikke lov å gå sånn direkte etter mobberen i en safe sone som hjemmet, jeg vet ikke hvilke regler som omhandler akkurat det, men det er fakta at det er flere skrekkhistorier om mobbing enn det burde være, så det virker som om skolen har feilet de virkelige offerne helt. De må flytte, de må tas ut av skolen, de sliter psykisk senere i livet som følger - og mobberne trenger ikke å gjøre noe annet enn å stotre frem et "unnskyld" om de faktisk blir konfrontert i voksen alder av offeret.

For å være helt ærlig ser jeg for meg at jeg hadde tatt tak i mobberen selv og ristet barnet litt hardt om jeg var moren til mobbeofferet, kanskje hvisket barnet noen trusler i øret, men jeg skjønner selvsagt at det ikke er en så veldig realistisk løsning. Jeg mener - det kunne jo ha skremt mobberen til å finne noen andre å plukke på enn mitt barn, men for meg hadde det blitt ganske så kjipe konsekvenser... Men for å være mer alvorlig: Jeg klarer ikke å sette meg inn i det å være moren eller faren til en som blir mobbet, jeg er ikke en mor, jeg er egentlig ikke så interessert i det å bli mor heller: men det at man ikke får "lov" til å beskytte barnet sitt som er instinktivt hos alle foreldre synes jeg er for galt. Systemet fungerer ikke.

Og til dere som sier at man må tenke på at mobberen kanskje har spesielle behov eller har det fælt hjemme og blablabla - dette innlegget handler ikke om motivet eller årsaken til mobberen, det handler om den som blir mobbet, så bare legg den debatten død for nå.

Så hva hadde dere som foreldre gjort om barnet deres hadde blitt alvorlig mobbet over lengre tid og skolen ikke gjorde noe som helst? Hadde dere eller har dere tydd til ukonvensjelle metoder for å få en stopp på det? Har det funket og tror dere at det kan funke om dere tar opp saken selv fremfor å ta det opp med lærere og ledelsen? Hva tror dere løsningen kan være? Mange spørsmål her, men jeg vil ha så mange innspill som mulig. Mobbing vil selvfølgelig aldri forsvinne uansett hva man kommer frem til, men slik som ting er nå blir det i hvert fall ikke redusert.

[Blekk]

Vell, jeg ble mobbet når jeg gikk på barneskolen - fra første klasse til fjerde klasse. Jeg ble til og med mobbet i barnehagen(!), men det er en annen sak. Og det du sier stemmer, sett bort ifra at mine foreldre ikke var direkte maktesløse. Min mor gråt seg til søvn ved flere anledninger da mobbingen sto på som verst, jeg ble ikke kraftig mobbet - men fikk stygge kommentarer dag ut dag inn, jeg ble fryst ut av "gjengen" og når jeg fikk besøk, så truet de med å gå hjem om de ikke fikk gjøre det og det og låne det og det på rommet mitt. Og jeg var jo så glad for å ha besøk at jeg bare lot dem få styre på, jeg ville jo ikke at de skulle gå hjem. En dag begynte jeg å gråte fordi den verste frøkna dro, ettersom hun ikke fikk låne den barbiekjolen hun ville til dukka si - jeg ville jo så gjerne ha besøk av henne, men jeg ville ha den barbiekjolen.. Det var jo den fineste! Uansett... Jeg sliter i ettertid med mobbingen, for jeg sitter igjen med inntrykk av at alle skal utnytte meg, alle skal bruke meg og ingen er til å stole på. Jeg var offer for det man kaller psykisk mobbing, jeg ble aldri banket og slått.

Så, HVORFOR ble jeg mobbet? Faktorene som spiller inn er blant annet ubrukelige foreldre. Foreldrene til denne hersens frøkna som var verst mot meg, drakk hver helg og hadde null peiling på barneoppdragelse. Denne frøkna kunne kalle meg hore, fitte, si at jeg "parer med andre jenter" (... barn altså), og en dag klikket min mor og tok en veldig rasende og forbanna telefon til moren til dette barnet. Hun holdt seg saklig til å begynne med, men så begynte moren til frøkna og si at det er MEG, altså MEG, det er noe galt med. Og da klikket selvfølgelig mamma i vinkel og tok henne virkelig på senga. Problemet løste seg noe lunde - jeg hang ikke lenger med frøkna, men det endte med at jeg ble ensom. Etterhvert ble jeg kjent med ei jente som var tilflyttet, vi ble super gode venner - så kommer da frøkna og ødelegger alt, og jeg sitter alene, med enda ei ny jente som mobber meg.

Barn mobber fordi de ikke blir oppdratt ordentlig. De lærer seg ikke folkeskikk og de lærer at har man noe stygt å si - så skal man for all del si det og gjerne enda mer. Skolen gjorde lite for meg, de tok ikke tak i mobbingen og ignorerte det som skjedde. Noen av lærerne var flinke og pratet med meg i friminuttene, men for det meste gikk jeg alene. Mamma kunne ikke gjøre annet enn å trøste meg, hva skulle hun gjøre da - når foreldrene til disse barna som var fæle med meg, var totalt invalide og eide bare et par få hjerneceller og ikke hadde greie på barneoppdragelse? Min bror ble enda styggere mobbet enn meg, han ble blant annet kastet stein på. Hvorfor ble vi mobbet? Vell, min bror var overvektig, og ble ofte kalt feit - så det danner nok grunnlaget for han. Jeg ble mobbet fordi jeg hadde alt. Absolutt alt. De fineste dukkene, det fineste rommet. Jeg hadde det godt hjemme og hadde mye leker og ting som mange av de andre barna misunte meg for. Det vet jeg med sikkerhet når jeg ser tilbake på den tiden - jeg skjønte det ikke da, men jeg skjønner det nå.

Så, før man setter et barn til verden, bør man være skråsikker på at man vet hvordan man lærer et barn at man skal holde kjeft om man bare har noe stygt å si. Ord skader, så ufattelig mye, og man skal lære sine barn å ikke utnytte, og heller ikke misunne. Misunnelse er forferdelige greier og er en enorm faktor ved mobbing. Jeg vil si at barn har like mye skyld i mobbing som foreldre - en 8 åring vet at man ikke skal si stygge ting, med mindre foreldre og lærere har sagt noe annet. Om DU som forelder, får telefon fra en annen mor - uansett om hun er sint, fortvilet eller helt skakkjørt til normalen - sier hun at barnet ditt mobber barnet hennes, skal du ta tak i det og gå en slik beskylding i møte med et ÅPENT SINN. Og du skal aldri, aldri i ditt liv, sette dine barns løgner høyest når et annet barn sitter hjemme på rommet sitt og gråter fordi ditt barn har gjort livet hennes fælt. Det må være hardt for en forelder som har et barn som mobber, men gud bedre, det er ingen andre enn din egen feil som ikke kunne lære barnet ditt at man skal være snill mot andre. Du har ikke mislykket som forelder om barnet ditt blir mobbet, trøst deg med at forelderen til barnet som mobber har mislykket hardere enn deg.

Hvordan går det forresten med meg og broren min nå? Karma hits you back, broren min er en kjekk kar som er enormt populær i sin vennegjeng - han har fått helt nye venner, har ingenting med den gjengen som mobbet han når han var liten å gjøre. Han har en veldig god jobb, er en selvstendig kar og om det har noe å si, er han ikke lenger overvektig. Broren min ser bra ut og har vokst opp til å bli en fantastisk gutt. Jeg? Jeg sliter psykisk og knasker anti-depressiver i hytt og pine, men det er ikke bare pga mobbingen...... Står jeg bedre enn frøkna som mobbet meg den dag i dag? ABSOLUTT. Og det ironiske - jeg og hun er gode venner den dag i dag....

Vet ikke helt om dette var svaret du ville ha TS, men følte bare for å lufte dette.

[Limah]

Jeg vet ihvertfall at om jeg får barn og det blir mobbet uten at noen gjør noe med det - da kommer jeg til å gjøre som du skisserer her. Og nåde barnet mitt om h*n mobber noen!

[AnonymBruker]

Skolen prøvde, men da den ikke lyktes i sine tiltak så var det oss foreldre det var noe feil med. Vi forholdt oss ikke til få mobbere, men mange. I tillegg til et tøft nærmiljø.

Det beste jeg gjorde var faktisk å flytte. Tidligere barneskole og den nye hadde et overføringsmøte. Der fikk den nye skolen beskjed om at her får dere en skulker, men ikke et ord om bakgrunn og hvorfor. Heldigvis så hadde vi BUPA med oss hele veien. De var sjokkerte over hvordan gamleskolen håndterte overflyttingen.

Ikke alle kamper man skal strekke i det uendelige. Det er en kunst å vite når nok er nok. Vi brukte år på å stable et barn på beina, men med gode fagfolk, en fantastisk ny skole og gode hjelpere så lyktes vi.

Anonymous poster hash: 024e0...cfa

[AnonymBruker]

Tror jeg hadde klikka. Fulgt etter mobberen og sagt klart fra at hvis du ikke lar Stacey være i fred så banker jeg dritten ut av deg, din jævla møkkaunge. Norske barn er noen drittunger, i Frankrike der jeg gikk på skole hadde ikke denne oppførselen blitt akseptert. Mine barn ville ikke blitt sendt på en vanlig skole med masse søplefolk, men på Oslo International School, der barn har manerer.

Jeg er sjokkert over hvordan mobbere slipper unna her i Norge. Jeg ble mobbet selv pga jeg hadde fransk aksent, ble slått og banket til jeg besvimte og ingen gjorde en dritt. Går på antidepressiva og sliter. Håper de som mobbet meg dør i kreft eller en stygg ulykke, de ødela livet mitt og mange andres.

Hvorfor har ikke skolene her noen strategi? Dett er jo mobberen som burde flyttes, ikke den som blir mobbet. Vet ikke om det hadde hjulpet å opprette et slags "fengsel" for de som ikke klarer å oppføre seg.

Anonymous poster hash: 21f3a...30a

[momo]

Her har vi hatt to episoder. Det startet uskyldig med erting, og erting tilbake, hvor det mer var uskyldig, men så gikk det over til mer alvor og flere ble med, barnet ble og utsatt for utfrysning.

Jeg tok kontakt med læreren umiddelbart, dagen etter var jeg og barnet på møte på læreren. Og da tok det slutt, han var en helt fantastisk lærer. Han tok samtale med hver enkelt av de verste elevene. Ellers ble det jobbet veldig mye med mobbing, og konsekvensene av det i klassen. Og læreren passet nøye på barnet i friminuttene, og skjedde det noe, ble det tatt umiddelbart. Vi var heldige fikk tatt det helt i starten, og hadde en lærer som var fantastisk. Han ble selvfølgelig headhuntet.

Så har vi hatt en episode med nettmobbing, som spredte seg som ild i tørt gress, startet av en i klassen og sendt til mange i klassen og på skolen. Jeg tok da kontakt med både lærer og rektor med en gang, og de begge pratet med eleven som startet det, og foreldrene til eleven. Fikk beskjed om at hvis det gjentok seg måtte den eleven bli utvist fra skolen. Da tok eleven og la ut på de forskjellige nettstedene, at alt eleven hadde skrevet om mitt barn var bare tull og løgn. Og skrev heller positive ting. Dette tok vi også helt i starten, med en gang det startet.

Så med mitt barn har det gått bra, og jeg følere skole, lærer og rektor har gjort det de kunne. Nå har jeg og vært heldig med et barn, som har fortalt meg ting fra dag en, sånn så vi har kunnet reagere med en gang, og sette en stopper for det raskt. Dessverre er det mange barn som går og bærer på det lenge, før de tør å si noe.

En annen viktig ting er jo foreldre og, det er jo de som oppdrar barna sine. Og som skal sørge for at de blir flotte mennesker som ikke er slemme mot andre. Og lærer barna sine om konsekvensene av mobbing og erting, at det å være slemme mot andre, er aldri greit.

[AnonymBruker]

Datteren min ble seksuelt misbrukt på skolen hun går på nå, av elever i 4 og 5 klasse. Hun gikk i 1 og 2 klasse når dette skjedde. (Hun går fortsatt i 2 klasse) Jeg fikk ikke greie på dette før en god stund etterpå, for den stakkars jenta tørte ikke å si noe pga trusler fra overgriperne. Når jeg fikk greie på dette, så tok jeg kontakt med skolen. Kan vel mildt sagt si jeg var rasende! Det skjedde lite, og jeg kontaktet familieteamet, og truet med å anmelde forholdet. Da ble det reaksjon. Men jeg ser at hun ikke føler seg trygg, hun har begynt å tisse på seg igjen, er redd, bekymret, engstelig osv. Disse 8 guttene som er en gjeng med gutter som holder på som de selv vil (min datter er ikke den eneste som opplever dette) og skolen har store problemer med å håndtere dem og situasjoner som oppstår. I går var jeg å skrev kjøpskontrakt. Hjemmet mitt er solgt, og datteren min starter nå i ny skole. Vi har fått oss en koselig leilighet 250 meter unna den nye skolen, og i går var hun på besøksdag på den nye skolen. Hun ble ekstremt godt mottatt, og i natt har hun sovet hos mormor og morfar, noe hun ikke har gjort på lenge fordi hun har vært redd og usikker på det meste. Hun vet nå at hun slipper unna denne guttegjengen og truslene deres. Hun vet at livet blir bedre nå. Jeg skulle bare ønske hun hadde sagt noe før, eller at jeg hadde skjønt at det var noe Hjertet mitt blør for den stakkars jenta som har blitt så usikker og redd. Men med god oppfølging som hun får av terapeut jevnlig, så håper jeg virkelig hun ikke drar med seg dette i stor grad, selv om det antagelig alltid vil ligge der.

Jeg skal ikke si hva jeg kunne tenkt meg å gjort med disse guttene, men dere kan jo tenke dere.. Hadde dem vært voksne, så hadde dette vært en straffesak! Jeg synes dem slipper utrolig billig unna

Anonymous poster hash: 14457...615

[Libe]

Hva jeg gjorde? Tok henne ut av skolen. Det var en helt uutholdelig situasjon. Kunne ikke vente på et mirakel lenger, hun nektet å være der mer.

Er en gutt på den nye skolen som generelt er slem mot alle (sparker og slår både elever og lærere). Har et møte til uken for å forhøre meg om hva slags tiltak de har ang dette, men her er datteren min ikke utpekt som offer. Han er kjip mot alle, nesten bedre det.

[Gjest BettyBoop]

Jeg føler at historier om mobbing er overalt nå for tiden. Vet ikke om det var et aktuelt tema for noen uker siden, men leste en historie i stavanger aftenblad eller rogalands avis som virkelig var direkte tragisk. Barnet hadde blitt tatt ut av skolen, og det ble gjort klart at hun som ble mobbet ikke var det eneste. Og enda en artikkel i hjemmet/allers jeg leste den samme dagen handlet om en jente som måtte flytte som følger av mobbingen. I tillegg er det altfor mange historier her inne om barn som blir fysisk og psykisk terrorisert hver dag av "problembarn", enkelte av innleggene om hvor vondt barnet har det pga. mobbing er direkte jævlig å lese. Foreldrenes fortvilelse er nesten like ille, for hva kan vel være verre enn å føle at man sender barnet sitt til en utrygg plass 5 ganger i uken?

Fellestrekkene med alle disse historiene som gjør meg så innmari forbanna er at:

1. Foreldrene til den som blir mobbet er maktesløse.

2. Skolen gjør ikke nok for å skjerme de som blir mobbet.

3. Barnet som blir mobbet må flytte for å komme seg vekk, eller så må de fortsette å gå på skolen med mageknip og angst hver dag.

4. Mobberen og foreldrene til mobberen får ikke nok konsekvenser.

Og det er jo et argument at barnet som mobber nettopp er et barn, men det virker for meg som om lærere skyver det foran seg hver gang det er snakk om mobbing i barneskolealder. Men er det ok? Skal virkelig ikke mobberen ta ansvar bare fordi han eller hun er et barn? Jeg vet ikke hva slags regler det er på skoler angående mobbing og hvor mye makt skolen har, og selv om jeg selv gikk på en barneskole hvor det var relativt lite mobbing var det allikevel noen tilfeller og noen jævler - unnskyld, mobbere - som stakk seg ut. Jeg husker klart 2 gutter som var flinke til det å plage enkelte barn over lengre tid, og de som var offeret for disse skøyerne måtte enten bytte klasse eller skole da det pågikk som verst. Husker spesielt et søskenpar med pakistanske foreldre som ble plukket mye på da det var få barn med utenlandsk opprinnelse det året. De kunne få slengt kommentarer etter seg som fikk de til å gråte, og ja - de måtte flytte for å komme seg vekk. Og mobberne? De fant seg nye offere. Foreldrene til disse mobberne var også noen ordentlige drittsekker som forsvarte barnet sitt rått, og det spilte selvsagt inn. Moren til han ene... unnskyld meg, men hun var en ordentlig kjerring. Blir direkte kvalm av å tenke på henne.

Kan jeg bare få spørre hvorfor det er som det er i norske skoler? Har ikke lærere og ledelsen nok makt til å gjøre noe med det, er det mangel på ressurser eller noe? Eller er det virkelig slik at de ikke skjønner alvoret i situasjonen selv om barn går gråtende hjem og i verste fall ikke makter å gå på skolen til slutt?

Og siden det viser seg at det i praksis ikke fungerer å forstå mobberen i hjel vil jeg foreslå noe annet - hadde dere mødre eller fedre her på kg godtatt en siste utvei hvor foreldrene selv gikk etter mobberen utenfor skolens område? F.eks hvis datteren din kommer hjem og gråter for tredje gang den uken fordi hun har blitt slått/sparket eller kalt noe jævlig av en person du vet veldig godt hvem er, så finner du ut av adressen til denne ungen og banker på døra og sier noen sannhetens ord til foreldrene og mobberen? Jeg mener, med internett og fult navn til ungen samt nummer på klasselista burde ikke det være et problem. For selv om det i teorien er noe som i størst grad skjer på skolen, så blir problemet selvfølgelig tatt hjem igjen når barnet som blir mobbet gruer seg til neste skoledag og til slutt blir preget av det på fritiden. Så hvorfor skal ikke problemet da forfølge mobberen og foreldrene når de drar hjem for dagen?

Nå er det sikkert ikke lov å gå sånn direkte etter mobberen i en safe sone som hjemmet, jeg vet ikke hvilke regler som omhandler akkurat det, men det er fakta at det er flere skrekkhistorier om mobbing enn det burde være, så det virker som om skolen har feilet de virkelige offerne helt. De må flytte, de må tas ut av skolen, de sliter psykisk senere i livet som følger - og mobberne trenger ikke å gjøre noe annet enn å stotre frem et "unnskyld" om de faktisk blir konfrontert i voksen alder av offeret.

For å være helt ærlig ser jeg for meg at jeg hadde tatt tak i mobberen selv og ristet barnet litt hardt om jeg var moren til mobbeofferet, kanskje hvisket barnet noen trusler i øret, men jeg skjønner selvsagt at det ikke er en så veldig realistisk løsning. Jeg mener - det kunne jo ha skremt mobberen til å finne noen andre å plukke på enn mitt barn, men for meg hadde det blitt ganske så kjipe konsekvenser... Men for å være mer alvorlig: Jeg klarer ikke å sette meg inn i det å være moren eller faren til en som blir mobbet, jeg er ikke en mor, jeg er egentlig ikke så interessert i det å bli mor heller: men det at man ikke får "lov" til å beskytte barnet sitt som er instinktivt hos alle foreldre synes jeg er for galt. Systemet fungerer ikke.

Og til dere som sier at man må tenke på at mobberen kanskje har spesielle behov eller har det fælt hjemme og blablabla - dette innlegget handler ikke om motivet eller årsaken til mobberen, det handler om den som blir mobbet, så bare legg den debatten død for nå.

Så hva hadde dere som foreldre gjort om barnet deres hadde blitt alvorlig mobbet over lengre tid og skolen ikke gjorde noe som helst? Hadde dere eller har dere tydd til ukonvensjelle metoder for å få en stopp på det? Har det funket og tror dere at det kan funke om dere tar opp saken selv fremfor å ta det opp med lærere og ledelsen? Hva tror dere løsningen kan være? Mange spørsmål her, men jeg vil ha så mange innspill som mulig. Mobbing vil selvfølgelig aldri forsvinne uansett hva man kommer frem til, men slik som ting er nå blir det i hvert fall ikke redusert.

Det som irriterer meg er at det heter mobbing. Jeg syns det er et bagatellmessig ord akkurat som erting liksom. Det skulle kalles det det i realiteten er: Trakassering og tortur

[Gjest BettyBoop]

Vell, jeg ble mobbet når jeg gikk på barneskolen - fra første klasse til fjerde klasse. Jeg ble til og med mobbet i barnehagen(!), men det er en annen sak. Og det du sier stemmer, sett bort ifra at mine foreldre ikke var direkte maktesløse. Min mor gråt seg til søvn ved flere anledninger da mobbingen sto på som verst, jeg ble ikke kraftig mobbet - men fikk stygge kommentarer dag ut dag inn, jeg ble fryst ut av "gjengen" og når jeg fikk besøk, så truet de med å gå hjem om de ikke fikk gjøre det og det og låne det og det på rommet mitt. Og jeg var jo så glad for å ha besøk at jeg bare lot dem få styre på, jeg ville jo ikke at de skulle gå hjem. En dag begynte jeg å gråte fordi den verste frøkna dro, ettersom hun ikke fikk låne den barbiekjolen hun ville til dukka si - jeg ville jo så gjerne ha besøk av henne, men jeg ville ha den barbiekjolen.. Det var jo den fineste! Uansett... Jeg sliter i ettertid med mobbingen, for jeg sitter igjen med inntrykk av at alle skal utnytte meg, alle skal bruke meg og ingen er til å stole på. Jeg var offer for det man kaller psykisk mobbing, jeg ble aldri banket og slått.

Så, HVORFOR ble jeg mobbet? Faktorene som spiller inn er blant annet ubrukelige foreldre. Foreldrene til denne hersens frøkna som var verst mot meg, drakk hver helg og hadde null peiling på barneoppdragelse. Denne frøkna kunne kalle meg hore, fitte, si at jeg "parer med andre jenter" (... barn altså), og en dag klikket min mor og tok en veldig rasende og forbanna telefon til moren til dette barnet. Hun holdt seg saklig til å begynne med, men så begynte moren til frøkna og si at det er MEG, altså MEG, det er noe galt med. Og da klikket selvfølgelig mamma i vinkel og tok henne virkelig på senga. Problemet løste seg noe lunde - jeg hang ikke lenger med frøkna, men det endte med at jeg ble ensom. Etterhvert ble jeg kjent med ei jente som var tilflyttet, vi ble super gode venner - så kommer da frøkna og ødelegger alt, og jeg sitter alene, med enda ei ny jente som mobber meg.

Barn mobber fordi de ikke blir oppdratt ordentlig. De lærer seg ikke folkeskikk og de lærer at har man noe stygt å si - så skal man for all del si det og gjerne enda mer. Skolen gjorde lite for meg, de tok ikke tak i mobbingen og ignorerte det som skjedde. Noen av lærerne var flinke og pratet med meg i friminuttene, men for det meste gikk jeg alene. Mamma kunne ikke gjøre annet enn å trøste meg, hva skulle hun gjøre da - når foreldrene til disse barna som var fæle med meg, var totalt invalide og eide bare et par få hjerneceller og ikke hadde greie på barneoppdragelse? Min bror ble enda styggere mobbet enn meg, han ble blant annet kastet stein på. Hvorfor ble vi mobbet? Vell, min bror var overvektig, og ble ofte kalt feit - så det danner nok grunnlaget for han. Jeg ble mobbet fordi jeg hadde alt. Absolutt alt. De fineste dukkene, det fineste rommet. Jeg hadde det godt hjemme og hadde mye leker og ting som mange av de andre barna misunte meg for. Det vet jeg med sikkerhet når jeg ser tilbake på den tiden - jeg skjønte det ikke da, men jeg skjønner det nå.

Så, før man setter et barn til verden, bør man være skråsikker på at man vet hvordan man lærer et barn at man skal holde kjeft om man bare har noe stygt å si. Ord skader, så ufattelig mye, og man skal lære sine barn å ikke utnytte, og heller ikke misunne. Misunnelse er forferdelige greier og er en enorm faktor ved mobbing. Jeg vil si at barn har like mye skyld i mobbing som foreldre - en 8 åring vet at man ikke skal si stygge ting, med mindre foreldre og lærere har sagt noe annet. Om DU som forelder, får telefon fra en annen mor - uansett om hun er sint, fortvilet eller helt skakkjørt til normalen - sier hun at barnet ditt mobber barnet hennes, skal du ta tak i det og gå en slik beskylding i møte med et ÅPENT SINN. Og du skal aldri, aldri i ditt liv, sette dine barns løgner høyest når et annet barn sitter hjemme på rommet sitt og gråter fordi ditt barn har gjort livet hennes fælt. Det må være hardt for en forelder som har et barn som mobber, men gud bedre, det er ingen andre enn din egen feil som ikke kunne lære barnet ditt at man skal være snill mot andre. Du har ikke mislykket som forelder om barnet ditt blir mobbet, trøst deg med at forelderen til barnet som mobber har mislykket hardere enn deg.

Hvordan går det forresten med meg og broren min nå? Karma hits you back, broren min er en kjekk kar som er enormt populær i sin vennegjeng - han har fått helt nye venner, har ingenting med den gjengen som mobbet han når han var liten å gjøre. Han har en veldig god jobb, er en selvstendig kar og om det har noe å si, er han ikke lenger overvektig. Broren min ser bra ut og har vokst opp til å bli en fantastisk gutt. Jeg? Jeg sliter psykisk og knasker anti-depressiver i hytt og pine, men det er ikke bare pga mobbingen...... Står jeg bedre enn frøkna som mobbet meg den dag i dag? ABSOLUTT. Og det ironiske - jeg og hun er gode venner den dag i dag....

Vet ikke helt om dette var svaret du ville ha TS, men følte bare for å lufte dette.

Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om de som mobbet meg. Ser ikke ut for at noen av de sliter med noe idag, men jeg tror det kommer an på type mobbing. Noen mobbere innser ikke selv at de mobber. Eller de skjønner det gjerne men de bryr seg ikke eller så anser de det ikke som mobbing selv

Endret 8. februar 2014 av BettyBoop

[AnonymBruker]

Hvis barnet mitt ble mobbet og skolen ikke gjorde noe med det, så hadde jeg tatt barnet ut av skolen, politianmeldt skolen, sendt klage til Fylkesmannen, meldt foreldrene til barnet til barnevernet, betalt en eldre skoleelev for å passe på mitt barn på skolen, gått til media - kort sagt, jeg hadde gjort hva som helst.

Mitt barn skal ikke gå gjennom noe sånt.

Når jeg kjører forbi barn på vei til/fra skolen kjører jeg alltid ekstra seint og følger med hvordan barna oppfører seg overfor hverandre, ser jeg noen mobbe og plage kommer jeg til å vrenge bilen til sides og komme løpende. Nulltoleranse!

Ellers: Jeg er lærer selv. Og jeg opplever at lærere har alt for få virkemidler, alt for liten mulighet til å sette hardt mot hardt. Når foreldre ikke samarbeider og man sitter igjen med skjema og koseprat + en ledelse som ikke ønsker å "skape konflikter", da er det vanskelig ...

Anonymous poster hash: 7f7a1...95a

[Gjest BabyBlue]

Hvordan går det forresten med meg og broren min nå? Karma hits you back, broren min er en kjekk kar som er enormt populær i sin vennegjeng - han har fått helt nye venner, har ingenting med den gjengen som mobbet han når han var liten å gjøre. Han har en veldig god jobb, er en selvstendig kar og om det har noe å si, er han ikke lenger overvektig. Broren min ser bra ut og har vokst opp til å bli en fantastisk gutt. Jeg? Jeg sliter psykisk og knasker anti-depressiver i hytt og pine, men det er ikke bare pga mobbingen...... Står jeg bedre enn frøkna som mobbet meg den dag i dag? ABSOLUTT. Og det ironiske - jeg og hun er gode venner den dag i dag....

Vet ikke helt om dette var svaret du ville ha TS, men følte bare for å lufte dette.

Lufting er bare bra og forteller folk hvordan ting er i virkeligheten Og jeg ser poenget ditt med at foreldrene til mobberne ofte (eller, alltid?) er en stor del av problemet - noen er faktisk så syke i hodet at de legger alle problemene over på de som blir mobbet, selv om de burde innse at det er deres eget barn som trenger en wake up call. Noen skulle virkelig ikke ha hatt barn!

[Gjest BettyBoop]

Hvis barnet mitt ble mobbet og skolen ikke gjorde noe med det, så hadde jeg tatt barnet ut av skolen, politianmeldt skolen, sendt klage til Fylkesmannen, meldt foreldrene til barnet til barnevernet, betalt en eldre skoleelev for å passe på mitt barn på skolen, gått til media - kort sagt, jeg hadde gjort hva som helst.

Mitt barn skal ikke gå gjennom noe sånt.

Når jeg kjører forbi barn på vei til/fra skolen kjører jeg alltid ekstra seint og følger med hvordan barna oppfører seg overfor hverandre, ser jeg noen mobbe og plage kommer jeg til å vrenge bilen til sides og komme løpende. Nulltoleranse!

Ellers: Jeg er lærer selv. Og jeg opplever at lærere har alt for få virkemidler, alt for liten mulighet til å sette hardt mot hardt. Når foreldre ikke samarbeider og man sitter igjen med skjema og koseprat + en ledelse som ikke ønsker å "skape konflikter", da er det vanskelig ...

Anonymous poster hash: 7f7a1...95a

men hva med å om og om og om igjen ta opp problemet med ledelsen helt til de får nok av maset og faktisk gjør noe?

[Gjest BabyBlue]

Ellers: Jeg er lærer selv. Og jeg opplever at lærere har alt for få virkemidler, alt for liten mulighet til å sette hardt mot hardt. Når foreldre ikke samarbeider og man sitter igjen med skjema og koseprat + en ledelse som ikke ønsker å "skape konflikter", da er det vanskelig ...

Anonymous poster hash: 7f7a1...95a

Det er akkurat det jeg tror ødelegger ganske mye. Lærere har ikke makt lenger - jeg sier ikke at vi skal gå helt 1950 på mobberne og smekke de med spanskrør, men skolen burde ha rett til å gripe inn mer enn de kan den dag i dag. Mener virkelig ikke å legge all skylden over på lærerne, håper ikke innlegget mitt fremstilte det slik, situasjonen er jo mer komplisert enn som så.

Det er bare så mye mobbeundersøkelser og trivselsskjemaer kan gjøre, virker som om ledelsen må gå litt mer inn i selve roten av mobbingen og luke vekk det som skaper dette helvete til å begynne med. Men igjen, det er bare så mye makt og innflytelse de kan ha over foreldrene til mobberne, og det gjør ting vanskelig. Hvis nulltolleranse hadde blitt praktisert i virkeligheten i alle ledd, da hadde norske skoler vært en langt tryggere plass.

Endret 8. februar 2014 av BabyBlue

[AnonymBruker]

men hva med å om og om og om igjen ta opp problemet med ledelsen helt til de får nok av maset og faktisk gjør noe?

Å gjøre noe og å gjøre noe som virker er to forskjellige ting. Ofte har mobberen ressurssterk familie, den som mobbes har det ikke. Foreldrene til mobberen nekter for at det er noe problem. Foreldrene til den som mobbes, tror ofte ikke på barnet sitt, eller de bryr seg ikke, eller de mangler ressurser til å stå på for barnet sitt.

Selvfølgelig gir jeg ikke opp. Jeg forklarer bare hvorfor det er vanskelig.

Anonymous poster hash: 7f7a1...95a

[AnonymBruker]

Fellestrekkene med alle disse historiene som gjør meg så innmari forbanna er at:

1. Foreldrene til den som blir mobbet er maktesløse.

2. Skolen gjør ikke nok for å skjerme de som blir mobbet.

3. Barnet som blir mobbet må flytte for å komme seg vekk, eller så må de fortsette å gå på skolen med mageknip og angst hver dag.

4. Mobberen og foreldrene til mobberen får ikke nok konsekvenser.

1. Det er vanligvis foreldrenes skyld i utgangspunktet, stort sett blir mobbeoffer oppdratt til å være mobbeoffer. Snille og greie barn som ikke har nok vett til å bjeffe tilbake når noen sier noe.

2. Skolen burde heller fokusere på å styrke mobbeofrenes selvtilitt og hjelpe barna til å takle problemene selv. Det er tross alt å takle problemer man skal lære i løpet av barndommen.

3. So? Mobbing er normal atferd blandt alle dyr, mennesker er dyr og når vi ser svakhet eller usikkerhet går vi etter den svakheten. Det er et overlevelsesinnstinkt. Hvis mobbeofferet skal fortsette på samme skole må han eller hun faktisk lære ser å takle problemet, sette seg selv i respekt.

4. Mobbere er ikke nødvendigvis slemme, det å "mobbe" er å pirke på et åpent sår for å passe på at det blir gjort noe med det. Mobbing er noe man kommer til å møte på gjennom hele livet, baksnakking, bli forbigått i køen på butikken, eller forfremmelseskøen for den saks skyld. Hvis man ikke klarer å sette seg selv i respekt kommer det til å fortsette livet ut.

Typiske grå mus som er tidligere mobbeofre, gi dem heller noen timer ekstra i uka med privat gymundervisning, styrk kroppen deres og selvtilitten, gi dem en mestringsfølelse så er det ingen som kommer til å mobbe lenger.

Anonymous poster hash: 0bece...66f

[Gjest BettyBoop]

Å gjøre noe og å gjøre noe som virker er to forskjellige ting. Ofte har mobberen ressurssterk familie, den som mobbes har det ikke. Foreldrene til mobberen nekter for at det er noe problem. Foreldrene til den som mobbes, tror ofte ikke på barnet sitt, eller de bryr seg ikke, eller de mangler ressurser til å stå på for barnet sitt.

Selvfølgelig gir jeg ikke opp. Jeg forklarer bare hvorfor det er vanskelig.

Anonymous poster hash: 7f7a1...95a

merkelig at foreldrene til mobbeofferet ikke tror på barnet sitt eller bryr seg. da hadde jeg isåfall meldt de foreldrene til barnevernet om du faktisk visste hva som foregikk på skolen

[Gjest BabyBlue]

Hva jeg gjorde? Tok henne ut av skolen. Det var en helt uutholdelig situasjon. Kunne ikke vente på et mirakel lenger, hun nektet å være der mer.

Er en gutt på den nye skolen som generelt er slem mot alle (sparker og slår både elever og lærere). Har et møte til uken for å forhøre meg om hva slags tiltak de har ang dette, men her er datteren min ikke utpekt som offer. Han er kjip mot alle, nesten bedre det.

Oi, da må det jo ha vært ganske alvorlig. Ble det satt inn noen tiltak som bare ikke fungerte før du tok henne ut av skolen, eller ble det ikke gjort noe for å hjelpe henne i det hele tatt?

[AnonymBruker]

Det er akkurat det jeg tror ødelegger ganske mye. Lærere har ikke makt lenger - jeg sier ikke at vi skal gå helt 1950 på mobberne og smekke de med spanskrør, men skolen burde ha rett til å gripe inn mer enn de kan den dag i dag. Mener virkelig ikke å legge all skylden over på lærerne, håper ikke innlegget mitt fremstilte det slik, situasjonen er jo mer komplisert enn som så.

Jeg mener at mye mobbing i skolen kunne ha vært fjernet med nulltoleranse for mobbing, strengere reaksjoner men også flere yrkesgrupper inn i skolen: Helsearbeidere, spesialpedagoger som straks tok affære og tok seg av mobberen, eleven måtte gå i terapi eller behandling, gjerne sammen med foreldre.

Jeg mener også det er veldig viktig å ha fokus på klassemiljø helt fra første klasse.

Anonymous poster hash: 7f7a1...95a

[AnonymBruker]

merkelig at foreldrene til mobbeofferet ikke tror på barnet sitt eller bryr seg. da hadde jeg isåfall meldt de foreldrene til barnevernet om du faktisk visste hva som foregikk på skolen

En god del er allerede i barnevernets søkelys.

Anonymous poster hash: 7f7a1...95a