Er du "too posh to push"? (vaginal fødsel eller keisersnitt)

[Avalon]

Jeg nekter å tro at det bare er pga. det økonomiske man ikke får velge mellom ks og vaginalfødsel her til lands.

Vil heller tro at det er fordi det alltid er en risiko. Og at det er i de fleste tilfeller ikke nødvendig å ta den risikoen for å få barnet ut.

[AnonymBruker]

Jeg vil helst føde vaginalt uten epidural, så tull og tøys.

Anonymous poster hash: c2194...33c

[AnonymBruker]

Det er utrolig mye større risiko med et keisersnitt vs vaginal fødsel. Både for mor og barn. Helt unødvendig med mindre det er helt spesielle omstendigheter.

Anonymous poster hash: 60bd7...46f

[AnonymBruker]

Synes keisersnitt-debatten ofte blir ensidig negativ for keisersnitt som alternativ forløsningsmetode. Jeg har to barn; første født vaginalt, men med vakuum og stor rift som komplikasjoner. Barn nummer to ble forløst med keisersnitt. Etter første fødsel var jeg i sterkt redusert tilstand i flere måneder etterpå. Gikk til fysioterapeut for å trene opp bekkenmuskulaturen - det hjalp en del. Etter keisersnittet var jeg i fin form etter 1-2 uker. Måtte jo ta det litt rolig mtp bæring av tunge ting, men det måtte jeg etter fødsel nummer en også; operasjon i underlivet (måtte sy masse) er ikke bedre enn operasjon i magen - det er nå min erfaring.

Operasjonssåret etter ks grodde fint og raskt sammen. Kun et smalt, omtrent usynlig arr i dag.

Så ja da, KS er en stor operasjon, men det er ikke nødvendig å "krisemaksimere" og trekke fram de dårlige historiene hver gang.

Anonymous poster hash: 17d46...fd1

[Daudaferd]

Nå har jeg ikke noe ønske om å få barn i fremtiden, men om jeg likevel skulle tulle meg til å få barn, så er det ingen tvil i det hele tatt om at keisersnitt hadde vært den eneste løsningen for min del.

Jeg har ekstrem sykehusangst. Type, jeg besvimer om jeg besøker noen som er på sykehuset. Bare å se på et TV-program om blodgivning eller å lese om kirurgisk versus medisinsk abort er nok til å gjøre meg direkte uvel (kaldsvette og svimmelhet). Problemet ligger i det at angsten er helt ubevisst, jeg er ikke "redd" sykehus i den forstand, men når først angsten melder seg er det så brått at jeg kan ikke gjøre noe med det. F.eks da jeg skulle fjerne mandlene kjente jeg at jeg begynte å kaldsvette like før jeg fikk narkose, og våknet med angstanfall før jeg selv var "våken". Bare det å sitte på venteværelset på legekontoret er nok til å gjøre meg svimmel. Slik har det vært så lenge jeg kan huske, allerede på barneskolen måtte jeg gå ut fra naturfagtimene og legge meg på gulvet i gangen om det ble snakk om indre organer, blodomløp og slikt, jeg takler det ikke. På videregående måtte jeg gå ut av klasserommet da vi skulle se en fødselsvideo, og det var allerede før fødselen var i gang.

Så OM jeg skulle gått gjennom en fødsel hadde det ikke kommet på tale å føde vaginalt, hvor jeg selv er nødt til å utføre fødselen, om dere skjønner? Jeg hadde jo bare besvimt mens jeg lå der uansett, og for min del ville det da føltes MYE tryggere med keisersnitt, i steden for å kanskje ende opp med å ligge der i timesvis med gjentakende angstanfall, jeg er rimelig sikker på at det ville ødelagt psyken min totalt og sannsynligvis endt med alvorlig fødselsdepresjon i etterkant. Og ja, jeg har også hørt noen skrekkhistorier om keisersnitt, blant annet fra min mor, hvor bedøvelsen gikk ut midt under inngrepet.

Og som andre har nevnt her, så ser jeg ikke at det skulle være noe verre å sy igjen magen enn å sy igjen der nede om det revner.

Heldigvis ønsker jeg ikke å sette barn til verden, og jeg er skrekkelig klar over at jeg heller ikke er til for det. Problemet ligger hos de andre som ikke kan akseptere det. Man burde virkelig ikke dømme de som "griner seg til keisersnitt". Problemene kan sitte mye dypere enn det, om så det kan virke så enkelt å fikse ved å bare først få oppleve fødselen.

[AnonymBruker]

Men artikkelen tar FEIL..

Anonymous poster hash: 3a7c2...9db

Har du noe belegg for å pastå det???

Anonymous poster hash: 6f05c...74a

[AnonymBruker]

Det er utrolig mye større risiko med et keisersnitt vs vaginal fødsel. Både for mor og barn. Helt unødvendig med mindre det er helt spesielle omstendigheter.

Anonymous poster hash: 60bd7...46f

Kilder?

Anonymous poster hash: 208f3...ac6

[Gjest navnelapp]

Her er det referert til ein studie frå British Medical Journal: http://nhi.no/graviditetsoraklet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/okt-risiko-for-komplikasjoner-ved-keisersnitt-27026.html

[Gjest New_Girl]

Nå har jeg ikke noe ønske om å få barn i fremtiden, men om jeg likevel skulle tulle meg til å få barn, så er det ingen tvil i det hele tatt om at keisersnitt hadde vært den eneste løsningen for min del.

Jeg har ekstrem sykehusangst. Type, jeg besvimer om jeg besøker noen som er på sykehuset. Bare å se på et TV-program om blodgivning eller å lese om kirurgisk versus medisinsk abort er nok til å gjøre meg direkte uvel (kaldsvette og svimmelhet). Problemet ligger i det at angsten er helt ubevisst, jeg er ikke "redd" sykehus i den forstand, men når først angsten melder seg er det så brått at jeg kan ikke gjøre noe med det. F.eks da jeg skulle fjerne mandlene kjente jeg at jeg begynte å kaldsvette like før jeg fikk narkose, og våknet med angstanfall før jeg selv var "våken". Bare det å sitte på venteværelset på legekontoret er nok til å gjøre meg svimmel. Slik har det vært så lenge jeg kan huske, allerede på barneskolen måtte jeg gå ut fra naturfagtimene og legge meg på gulvet i gangen om det ble snakk om indre organer, blodomløp og slikt, jeg takler det ikke. På videregående måtte jeg gå ut av klasserommet da vi skulle se en fødselsvideo, og det var allerede før fødselen var i gang.

Så OM jeg skulle gått gjennom en fødsel hadde det ikke kommet på tale å føde vaginalt, hvor jeg selv er nødt til å utføre fødselen, om dere skjønner? Jeg hadde jo bare besvimt mens jeg lå der uansett, og for min del ville det da føltes MYE tryggere med keisersnitt, i steden for å kanskje ende opp med å ligge der i timesvis med gjentakende angstanfall, jeg er rimelig sikker på at det ville ødelagt psyken min totalt og sannsynligvis endt med alvorlig fødselsdepresjon i etterkant. Og ja, jeg har også hørt noen skrekkhistorier om keisersnitt, blant annet fra min mor, hvor bedøvelsen gikk ut midt under inngrepet.

Og som andre har nevnt her, så ser jeg ikke at det skulle være noe verre å sy igjen magen enn å sy igjen der nede om det revner.

Heldigvis ønsker jeg ikke å sette barn til verden, og jeg er skrekkelig klar over at jeg heller ikke er til for det. Problemet ligger hos de andre som ikke kan akseptere det. Man burde virkelig ikke dømme de som "griner seg til keisersnitt". Problemene kan sitte mye dypere enn det, om så det kan virke så enkelt å fikse ved å bare først få oppleve fødselen.

Men et keisersnitt er jo mye mer "sykehus-aktig" om jeg kan si det på den måten, enn en fødsel. Det er jo en operasjon. Og selv om du ikke er aktivt med på fødselen så er man jo våken under keisersnittet, så man får jo med seg det som skjer. Og man må i de aller fleste tilfeller være lengre på sykehuset etter et keisersnitt enn en vaginal fødsel.

[Daudaferd]

Men et keisersnitt er jo mye mer "sykehus-aktig" om jeg kan si det på den måten, enn en fødsel. Det er jo en operasjon. Og selv om du ikke er aktivt med på fødselen så er man jo våken under keisersnittet, så man får jo med seg det som skjer. Og man må i de aller fleste tilfeller være lengre på sykehuset etter et keisersnitt enn en vaginal fødsel.

Likevel kan selve prosessen ved vaginal fødsel ta MYE lengre tid, så det er fortsatt uaktuelt.

Edit: i tillegg slipper man å se hva som foregår under keisersnitt, og tro meg, jeg har tenkt mye frem og tilbake på dette angående hva som hadde vært best i det verste tilfellet, og det havnet på keisersnitt. Skjønner likevel at folk som ikke sliter på samme måte har problemer med å forstå dette.

Endret 29. januar 2014 av Daudaferd

[Gjest Sobril]

Med min historikk hvor første ble forløst med hastekeisersnitt, nummer to var dødfødsel (vaginalt) - så går jeg aldri gjennom en vaginal fødsel igjen. Det forbinder jeg kun med død og jeg tør ikke.

Optimalt sett ville jeg født vaginalt. Det er ikke smerteterskelen det står på.

[AnonymBruker]

Jeg har har to barn, en ved vaginal fødsel og en med keisersnitt. Når tredjemann kommer så blir det keisersnitt, det er ett veldig, veldig enkelt valg.

Anonymous poster hash: 2dc9e...7fb

[AnonymBruker]

Det hyles opp om hvor ille det er med KS.

Da jeg hadde snitt nr 1 var jeg oppe å gikk så fort spinalen var vekk

samme med nr 2 og 3 og. Så kvinner som hadde født som sleit mer enn meg.

Anonymous poster hash: b282c...f36

[Gjest Gjest]

Nå har jeg ikke noe ønske om å få barn i fremtiden, men om jeg likevel skulle tulle meg til å få barn, så er det ingen tvil i det hele tatt om at keisersnitt hadde vært den eneste løsningen for min del.

Jeg har ekstrem sykehusangst. Type, jeg besvimer om jeg besøker noen som er på sykehuset. Bare å se på et TV-program om blodgivning eller å lese om kirurgisk versus medisinsk abort er nok til å gjøre meg direkte uvel (kaldsvette og svimmelhet). Problemet ligger i det at angsten er helt ubevisst, jeg er ikke "redd" sykehus i den forstand, men når først angsten melder seg er det så brått at jeg kan ikke gjøre noe med det. F.eks da jeg skulle fjerne mandlene kjente jeg at jeg begynte å kaldsvette like før jeg fikk narkose, og våknet med angstanfall før jeg selv var "våken". Bare det å sitte på venteværelset på legekontoret er nok til å gjøre meg svimmel. Slik har det vært så lenge jeg kan huske, allerede på barneskolen måtte jeg gå ut fra naturfagtimene og legge meg på gulvet i gangen om det ble snakk om indre organer, blodomløp og slikt, jeg takler det ikke. På videregående måtte jeg gå ut av klasserommet da vi skulle se en fødselsvideo, og det var allerede før fødselen var i gang.

Så OM jeg skulle gått gjennom en fødsel hadde det ikke kommet på tale å føde vaginalt, hvor jeg selv er nødt til å utføre fødselen, om dere skjønner? Jeg hadde jo bare besvimt mens jeg lå der uansett, og for min del ville det da føltes MYE tryggere med keisersnitt, i steden for å kanskje ende opp med å ligge der i timesvis med gjentakende angstanfall, jeg er rimelig sikker på at det ville ødelagt psyken min totalt og sannsynligvis endt med alvorlig fødselsdepresjon i etterkant. Og ja, jeg har også hørt noen skrekkhistorier om keisersnitt, blant annet fra min mor, hvor bedøvelsen gikk ut midt under inngrepet.

Og som andre har nevnt her, så ser jeg ikke at det skulle være noe verre å sy igjen magen enn å sy igjen der nede om det revner.

Heldigvis ønsker jeg ikke å sette barn til verden, og jeg er skrekkelig klar over at jeg heller ikke er til for det. Problemet ligger hos de andre som ikke kan akseptere det. Man burde virkelig ikke dømme de som "griner seg til keisersnitt". Problemene kan sitte mye dypere enn det, om så det kan virke så enkelt å fikse ved å bare først få oppleve fødselen.

Du er redd sykehus men vil likevel insistere på et keisersnitt...

[Daudaferd]

Du er redd sykehus men vil likevel insistere på et keisersnitt...

Ikke sykehus konkret, som jeg har greid ut om i innlegget, men JA.

[Gjest Gjest]

Ikke sykehus konkret, som jeg har greid ut om i innlegget, men JA.

Vel, det minte meg veldig om innlegget til den arbeidsky bloggeren som forklarte og forsvarte i det vide og bredde hvordan hun fikk angst når hun satt på nav og hørte saksbehandleren sin snakke om at det var på tide å komme se ut i jobb. Hun hadde en syndrom kunne hun spennende fortelle som gjorde til at hun ikke kunne arbeide...

[AnonymBruker]

Med min historikk hvor første ble forløst med hastekeisersnitt, nummer to var dødfødsel (vaginalt) - så går jeg aldri gjennom en vaginal fødsel igjen. Det forbinder jeg kun med død og jeg tør ikke.

Optimalt sett ville jeg født vaginalt. Det er ikke smerteterskelen det står på.

Kan jeg spørre om barnet døde under fødselen? Leit å høre

Anonymous poster hash: 71a54...1ea

[Gjest Sobril]

Kan jeg spørre om barnet døde under fødselen? Leit å høre

Anonymous poster hash: 71a54...1ea

Nei - i uke 33 pga blodpropp i morkaka som gjorde at den ene venene til navlestrengen sprakk. Hun døde en fredag og ble født påfølgende mandag.

[AnonymBruker]

Nei - i uke 33 pga blodpropp i morkaka som gjorde at den ene venene til navlestrengen sprakk. Hun døde en fredag og ble født påfølgende mandag.

Høres helt forferdelig ut klem

Anonymous poster hash: 71a54...1ea