Monstrums Tenketank

[SPOCA]

Jeg forstår deg veldig godt. Nå er jeg størrelse 44-46 i topper og ca 48 i bukser, men på mitt største, da jeg brukte størrelse 56, så følte også jeg på denne skammen rundt størrelser. For å si det sånn: det er en helt ny verden. Ikke bare blir man sett annerledes på når man er mindre, men det føles annerledes. Og samtidig ikke. Før kunne jeg føle blikkene på meg hver gang jeg satte meg ned i et flysete. Nå enser ikke folk meg. Og det er deilig det!

Omveltningen (den har jo vært veldig stor på kort tid) er vanskelig å ta innover seg. Av gammel vane tok jeg på meg en bukse i størrelse 54 i dag, en ny en jeg kjøpte for ca ett år siden som aldri har blitt brukt (da den andre i samme merke og modell hadde gått i stykker). Uansett, jeg skjønte ikke hva som var galt, og det tok meg sikkert et kvarter før jeg forsto at størrelsen er altfor for stor. Hjernen klarer ikke å prosessere det. Selv om kroppen har blitt mindre henger liksom hjernen etter.

Dette med familie skjønner jeg. Jeg har jo heldigvis vært heldig, egentlig, for jeg har aldri hatt problemer med å bli gravid, og selv på mitt største fikk jeg hjelp i Danmark (der ser de ikke kun på vekt). Mitt problem har vært at jeg har mistet, og det har vært ekstremt tøft å oppleve. Selv om de mener det ikke har hatt med vekta å gjøre, så er det er jo klart at jeg har hatt mye skyldfølelse rundt det. Vanskelig å beskrive, men jeg har følt skyld. 

Får virkelig håpe at det hjelper med terapi!  

Forøvrig, anbefaler både Evans og Yours Clothing når det gjelder klær, begge butikkene har klær i større størrelser, deriblant bh'er og annet undertøy.

Endret 13. februar 2017 av SPOCA

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[SPOCA]

Ja, det er viktig å være takknemlig!  Vi sov selv på sovesofa frem til for 1 1/2 år siden. Da eide jeg en liten leilighet på 28 kvm. Det var lite, men det gikk jo, og vi sov da på stua. Redde opp hver natt slik som dere gjør. Da vi flyttet til 4-roms og fikk eget soverom var den følelsen over bare det å faktisk ha en seng å sove i helt himmelsk. 

 

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[SPOCA]

Huff da, hva har skjedd?  

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[SPOCA]

Huff da, høres ikke bra ut, men godt du får hjelp da!  

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[SPOCA]

Oi, gratulerer på etterskudd!  

Svømming er deilig ja, er glad i det selv. Problemet her er at det er så dyrt, så jeg gidder liksom ikke å bruke flere hundre kroner for å gå og svømme liksom. Men deilig å benytte sjansen da!  

Og så bra at bursdagen ble fint til slutt. Skjønner du blitt skuffa først, jeg hadde også blitt det, men godt det ordna seg tross alt!

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[SPOCA]

Så godt du har fått startet på medisinene, men skjønner godt det har blitt utsatt til nå. Håper virkelig de hjelper raskt da, at du merker at det hjelper for deg. Og det er jo litt spennende også, det er jo litt kult å være først ute hvis de viser seg å virke (og du slipper unna de verste bivirkningene).  

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Skadeskutt]

Titt tei

Hvis det er noen trøst så skal jeg selv begynne på en medisin som må søkes om, som ikke engang er i felleskatalogen. Jeg kan dø av å spise salami liksom, i kombinasjon med denne medisinen. Så her også blir det hyppige kontroller. 

Skulle skrevet mer, men er så nede i dag at jeg ikke makter. Skal lese videre i alle fall.

[SPOCA]

Huff da, skal ikke være enkelt, håper virkelig at det blir enklere etterhvert!  

[Skadeskutt]

Morgenen startet bra etter 11 timer søvn (hurra for Vallergan og imovane), så nå skal jeg gi litt mer tilbakemelding.

Du er kjempeflink som står på dag etter dag. Ja, så har du enkelte dager hvor du bare ligger, men du har mange dager hvor du kjemper mot sykdommen og kommer deg i gang selv om bare det å pusse tenner kjennes ut som et maratonløp. Det skal du være stolt av. Når en er syk så skal en ikke sammenligne seg med de friske. En person uten føtter vil ikke sitte og tenke "faen så mislykket jeg er" når han ser andre på joggetur. For det er ikke mulig for han å fungere på det nivået. Han må kjempe hver dag for å komme seg i rullestolen, eller kanskje ta på protesene som i det minste gir han mulighet til å gå sånn høvelig. Jeg håper i alle fall ikke han føler han er mislykket. 

På samme måte må vi som er kronisk psykisk syk huske på at vi har ikke de samme forutsetningene som de friske. Jeg er ikke flink til å følge dette selv. Hver gang jeg har dratt hjem fra sykehuset i det siste med mål om å rydde litt og faktisk prøve å lage meg noe middag, så har jeg endt opp med Fjordland og å bare sitte i sofaen. Da føler jeg meg mislykket, men jeg prøver altså å lære meg det jeg sier til deg nå. For det er sånn det er når man er kronisk syk. Det handler ikke om å finne en unnskyldning for å slippe å gjøre ting, men bare det å finne aksept for at det krever mer og at ting kanskje ikke går like fort. Men det er ikke fordi vi er mislykket, det er fordi vi er syke (skriver jeg samtidig som jeg tenker at jah, særlig. Jeg får ikke til noen ting for tiden). 

Krangler litt med meg selv skjønner du, men forsøker å bruke kognitiv terapi på meg selv.

Det var dagens peptalk. Nå skal jeg straks i samtale med psykiateren min. 

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum