En Smitt til Smule

[Mafalda]

Ingen menn ønsker å være jordfar!

Eller, det finnes sikkert noen. Man har da sett fødselsvideoer på YouTube. Noen menn, av den typen som er på hjemmefødsels-tanken, synes tydeligvis at det er flott å være medhjelper til en fødsel. Men for alle de andre (som nok utgjør flesteparten) så holder det lenge å være tilskuer. Eller som Gubben alltid gjør: gir et veldig fysisk bidrag til å holde kjerringa liggende i senga

Til dette med planlagt hjemmefødsel, så er det nok ikke for alle. Men på den annen side, hvis man føler at selve fødselen er overlevbar, og det er fryktelig langt til nærmeste sykehus, og tidligere erfaringer viser at det går kjapt... så hvorfor ikke? Var det ikke La Traviata som valget hjemmefødsel for lillebror, nettopp fordi hun ville unngå en busslomme-fødsel? Det høres jo smart ut, for de som tør å velge det.

Selv har jeg jo ingen planer om nummer sju, men om vi skulle ha hatt det tror jeg likevel jeg ville gått for å henge rundt sykehuset fra første lille klem, med et naivt håp om å få epidural denne gangen Stupid is as stupid does, som Forrest Gump sa. Men vi bor jo et kvarter fra sykehuset, da. Det er en viss forskjell!

Ciara, on 29 Sept 2014 - 08:45, said:

Utreisesamtale hadde aldri jeg.

Og enda verre, jeg tviler på at jeg ville vært noe særlig sannferdig etter første fødsel uansett. Der har man hatt det jævlig, men fått høre at det er sånn det er og pytt sann! Det går over!

Etter første fødsel fikk jeg også tredjegrads ruptur og var veldig stressa for det. Der og da etter fødsel mens de sydde stilte jeg masse spørsmål og ble avfeid med: "Slapp av! Det går bra, dette her!" mens de brukte mye lenger tid på å sy enn jeg syntes virket rimelig etter et klipp.

Så når du allerede i ord og handling har blitt fortalt at dette har gått helt fint selv om du ikke opplevde det sånn, så har de ikke skapt det beste grunnlaget for en utreisesamtale som det er noe støre poeng i...

Takk og pris for at jeg fikk en helt normal fødsel med Softie!

---

Det er så hyggelig å lese hvor betatt du er av Smitt. Jeg husker du skrev at du i blant var redd for hva du risikerte ved å få enda et barn. Så godt at det ble en frisk og nydelig liten Smitt

Til det uthevede: Det har jeg tenkt hver eneste gang, siden Nani ble født.

"Jeg må være gal. Så koselig jeg har det med Susain, og så får jeg enda en! Hva om alt blir ødelagt nå! Hva hvis det bare blir kaos og krangling og et evig lite helvete? Hvorfor utsetter jeg nydelige Susain og meg selv for en slik risiko?"

... og så videre, og så videre, helt til:

"Jeg må være gal. SÅ koselig jeg har det med Susain og Nani og SnillVimsen og HK-jenta og Smule, og så får jeg enda en! Hva om alt blir ødelagt nå! Hva om det bare blir kaos og krangling og et evig lite helvete? Hvorfor utsetter jeg nydelige Susain og Nani og SnillVimsen og HK-jenta og Smule og meg selv for en slik risiko?"

Og det rare er, at det går jo alltid bra. Det er alltid kos. Det blir alltid fint! Alle synes det er stas med en nykomling, og jeg er så uendelig enig med den personen som en gang sa at hjertet aldri blir fullt, det bare utvider seg for hvert menneske som banker på. Det er heldigvis ikke en gitt sum på konto, og så må det deles. Heldigvis og takk og pris. Og nå er jo Smitt en relativt lett-likt liten fyr: han gjør ikke så mye ut av seg annet enn å være søt og snill. Men om han hadde vært annerledes... mer utfordrende, eller mer skrikete (som sin nærmeste søster), så hadde det gått bra da også, det ser jeg nå. Men det er jo flaks for oss at han er relativt enkel (inntil videre, sier jeg bare. Inntil videre!)!

Når det gjelder utreisesamtale har du jo helt rett: hvor sannferdig ville det blitt? I en ideell verden burde man hatt en debrief en uke eller to i etterkant. Når ting, ikke minst hodet, har falt litt på plass og man ikke er i ny-baby-tåka. Men jeg savner faktisk at noen satte seg ned og var interessert. Riktignok har jeg fått spørsmål, for eksempel på første møte på helsestasjonen. Men da har det gjerne vært sånn: "Og fødselen gikk greit, eller?" og da blir jo svaret tilsvarende. Det gikk greit. Fort og greit, eller langsomt og greit, eller hardt og greit, men alt gikk jo bra, ikke sant?

KatteLatte, on 29 Sept 2014 - 20:39, said:

Jeg hadde utreisesamtale etter min fødsel. Jeg fødte på et mindre lokalsykehus, og var kjempefornøyd med hele oppholdet. Vi fikk familierom, og vi kunne bli så lenge vi ønsket. "Her kaster vi ikke ut noen" var tonen. Jordmor var inne hos meg under hele fødselen (men det er kanskje fordi jeg fikk epidural - som ikke virket dessverre - og da må de vel være hos deg hele tida? Er det derfor så mange ikke får det, derfor det plutselig blir for seint?). Jeg fikk også tilsyn av gynekolog for å se på stingene før jeg reiste hjem.

Det har vært snakk om å legge ned fødeavdelingen på sykehuset jeg fødte på, og også hele sykehuset, men det håper jeg ikke skjer. Det var så stille og rolig der, akkurat det en nybakt mor trenger. Personalet hadde god tid til de minste spørsmål. De kom inn og hjalp meg hver gang jeg skulle amme, og de tok flere bleier med bek. Godt for en sliten mamma (og pappa!).

Så koselig å lese om vesle Smitt, og så herlig at du klarer å nyte at han våkner midt på natta

Jeg nyter baby til alle døgnets tider

Jeg nøt ikke fullt så mye at Smule var våken- og illskrek- i to samfulle timer i går natt, etter at vi hadde hatt middagsbesøk og stresset hele dagen med rydding og vasking og matlaging, men jeg tok på meg det stoiske fjeset: Bare skrik, du unge. Du klarer ikke slite ut meg. Uansett hvor vrang du er, så har jeg gjort det før, gjerne i n'te potens. Jeg lar meg ikke stresse!

Smitt er en helt annen dans, han kan jo ikke noe for det, stakkars. Og som sagt, han er så bitteliten og ny, så han er tilgitt alt. Til og med da han bæsjet fire (!) ganger på håndkleet og teppet i stua, etter at jeg hadde skiftet en bæsjebleie. Altså fem ganger på et kvarter. Jeg synes det bare er gøy. Gubben mener jeg er gal.

Og et sånt sykehus høres jo ut som rene drømmen! Håper det ikke blir lagt ned!

Det er akkurat slik jeg mener det bør være... medisinsk kompetanse, javisst, men også litt omsorg for mor (og far). Susains fødsel ranker ganske høyt hos meg (den eneste gangen jeg fikk epidural, tross alt! Og det på jordmors befaling!), men jeg tenker jo i etterkant: hvor vanskelig hadde det vært for personalet å tilby litt hjelp? Babyen skrek og skrek, og jeg delte rom med en erfaren mamma med sovebaby, og jeg gikk fram og tilbake i gangen, med babyen over skulderen, hele natten. Ung og helt alene, med en ettersleng av epiduralen. Jeez, det hadde kostet dem så lite å ta henne en time eller to. Men de satt der på pauserommet uten å bry seg, mens jeg vandret fram og tilbake som en zombie. Fy faen, hvis jeg noen sinne skulle ende opp som barnepleier, ville jeg i det minste latet som om jeg brydde meg...

Susa, on 30 Sept 2014 - 16:01, said:

Jeg hadde også utreisesamtale med en jordmor, og så sjekket hun at livmora hadde trekt seg godt tilbake og så på stingene. Fødte på drammen, relativt stort sykehus det, tror jeg.
Fikk kjemepgod hjelp med ammingen også, mens ei annen jeg kjenner mener at e bidro til at hun aldri fikk dreisen på ammingen.
Merkelig hvordan rutinene er de forskjellige stedene!

Din mor høres ut som min svigermor Mafalda! (På vaske og klageområdet ihvertfall!)
Hun vasker som regel gulvene da hun er her, selv om jeg vaska dagen før, og så går hun å skryter av seg selv resten av tiden. Til og med mamma er lei skrytinga, i en samtale kan hun klare å nevne at hun vaska gulvet mitt tre ganger liksom!

Det du skrev om å nyte lille smitt nå, før han blir stooor fikk meg nesten til å gråte, de blir så altfor fort store *kjeks*
Har fått vite at det blir en lillebror som kommer i februar, vi (gru)gleder oss. Og billigst for lommeboka mi a gitt, da kan jo småtten arve storebror sine klær!

Grattis med guttebaby i magen! Så gøy!

Og på Drammen har de altså utreisesamtale. Pluss i boka til dem!

For som sagt, jeg tror nok at barselkvinner generelt kan være litt... såre og vanskelige. Men noe av det må vi jo ta på egen kappe- blir vi innkalt til en samtale der noen spør, og vi lar være å svare, så får jo det bli vårt eget tap. Men at de ikke har noe annet enn en gruppesamtale der de kjapt viser ammestillinger og gir ut telefonnummer til helsestasjonen, er for dårlig. For da fanger de ikke opp de situasjonene som kunne trengt en gjennomgang.

Jeg har faktisk lurt på om jeg burde kontakte siste jordmor og spørre henne om et par ting. Men det blir nok ikke noe av. Jeg vet jo at hun står opp til halsen i arbeid hver gang hun er på jobb, og sannsynligvis har hun glemt både meg og Smitt for lenge siden. Dessuten har jeg jo ikke tenkt å føde igjen, så det er ikke så farlig

Susa, on 30 Sept 2014 - 19:36, said:

Vettu, jeg tenkte faktisk på deg. "Hu Ciara har to gutter..."

Jeg har TRE!

Hehe, jeg kunne ikke dy meg. Men, det rare er jo at de tre (eller egentlig to, for Smitt teller ikke helt med ennå!) har det næreste og vanskeligste forholdet av alle. Og det selv om de har den "perfekte" aldersforskjellen i følge KG, nemlig tre år. Bare sats på tre år, så går det lett som en plett, sier de på B&F. Men det er ikke akkurat min erfaring... nå skal det sies at det har langt mer med personlighet å gjøre, enn med alder og kjønn. Men selv et vanskelig forhold (SnillVimsen er jo... vimsete, for å si det forsiktig, og broren hans er en pedant av dimensjoner!) har sine gyldne øyeblikk. Som da jeg kjørte dem ned til byen da de skulle dra til hytta. Der tuslet de av gårde, den lille og den store, med sekker på ryggen og i ivrig prat. Togturn, og dagene på hytta, hadde også gått strålende. De koste seg sammen og var skikkelig storebror-og-lillebror-på-tur. Det er herlig å se!

Uansett hvordan det er med søsken, så lærer de masse. Og, som enebarn, så må jeg bare innrømme det: jeg er glad for at de er mange til å dele på oppmerksomheten. Både i barndommen, men ikke minst når vi begynner å dra på åra. Jeg ser med gru fram til den dagen der "alle foreldrene" mine begynner å bli gamle, og det bare er meg til å passe på dem. Akkurat det er jeg glad for at ungene mine slipper!

********************

Gubben og jentene mine har dratt til fjellet, og jeg har pushet Nani på stemoren min (han skal blant annet gjøre nytte for seg ved å flytte planter og potter fra kolonihagen til leiligheten, og treningsfeltet er ikke lange veien unna). Jeg er alene!

Alene med Smitt, riktignok, men han er jo bare... Smitt. En baby. Lite sjanse for illskrikende halvannetåring i natt, med andre ord. Akkurat nå ligger han og sover søtt i babynestet sitt (genial oppfinnelse, skulle ønske jeg hadde et babynest med de andre ungene).

Så da er det tid for å se på de lange linjene, og også å stenge denne dagboka. Jeg er ikke gravid mer, Smitt er høyst til stede i hverdagen, og da er denne historien slutt.

I den forbindelse har jeg tenkt litt på dette med ny dagbok. Og jeg har bestemt meg for å hoppe ut av KG, til en blogg. Misforstå meg rett: jeg kommer fremdeles til å være på KG, ikke minst i andres dagbøker. Jeg digger å høre om andres hverdag, og suger til meg tips om alt fra interiør til babyting og kjoler. Men for min egen del har jeg fått såpass mye (ufortjent?) skrive-skryt at jeg prøver meg på bloggverdenen. Det har ikke vært noen lett beslutning. Hvem gidder da å lese om meg og mitt liv? Er ikke bloggene overfylt allerede, hvilken historie har jeg å fortelle som skiller seg ut og er spennende? Det er veldig godt mulig at dette går på trynet. Min gamle blogg hadde 11 følgere, men det var for et spesielt formål. Nå har jeg ikke noe formål, annet enn at jeg liker å skrive og tror (kanskje) at jeg har noen interessante innspill å komme med, som mor til seks. I tillegg har jeg jo tenkt langt og lenge over dette med eksponering av barn, og kommet fram til en slags mellomting. Noe jeg kan leve med, som ikke går ut over barna- jeg har jo heldigvis (det skulle flere mammabloggere ha hatt!) unger som kan si fra hvis det går for langt, og derfor gjør jeg ikke det.

Jeg er også ganske blank på det praktiske. Hva er RSS-feed, og kategorier? Det er en bratt læringskurve her, for å si det forsiktig. Men Gubben er positiv, og jeg håper jeg lærer litt på veien. Det som hadde vært virkelig morsomt, var hvis noen gadd å komme med innspill, eller mot-innspill- noe som egner seg for diskusjon, i det minste, for der er jeg med!

Uansett, det er noe jeg må gjøre før jeg legger ned dagboka:

Tekola:

Doh:

Neferet:

Ciara:

SmallTalk:

Mus-Katt:

La Traviata:

Magdalene:

Dreia:

Wolfmoon:

Serafina:

Susa:

Nesevisa:

Her er beviset! Travellin`in style, for å si det forsiktig! Nå har riktignok guttungen ikke lært å smile på kommando riktig ennå, men tro meg: han ville gjort det, hvis han bare visste hva slags doning han var puttet oppi. Tusen, tusen takk!

Endret 3. oktober 2014 av Mafalda

[Gjest Tekola]

av det bildet! Slit dem begge med helsa, det er velfortjent!

Og jeg håper jeg får følge deg videre i bloggverdenen, det blir grisebra!

[Gjest Nesevisa]

Jaaaa!

Og jeg kan ikke annet enn å rope hurra for blogg. Flere fortjener å få muligheten til å lese det du skriver. Lover å bli en trofast følger!

[Serafina.]

Jaaaa!

Og jeg kan ikke annet enn å rope hurra for blogg. Flere fortjener å få muligheten til å lese det du skriver. Lover å bli en trofast følger!

Helt og fullstendig enig! Gleder meg til å følge deg videre i bloggverdenen -det blir superbra.

[Mus-Katt]

Kunne ikke vært mer begeistret over å høre at du vil starte blogg!

Gleder meg til fortsettelsen!

Og, så fint bilde av Smitt med veska

[Ciara]

Blogg!

Så lurt! Det var en virkelig god idé. Ikke at jeg har den store peilen på mammablogger, men jeg synes de mest kjente profilerer seg så veldig innen én retning - og det er da også fornuftig hvis man vil at bloggen skal bli stor. Men samtidig synes jeg dermed de blir litt snevre. Du har mammabloggen om kreative matpakker, mammabloggen om kaoset, mammabloggen om barneklærne - for å sette det på spissen. Mens du skriver litt om alt og ikke tilhører noen bestemt retning. Mye morsommere og nyttigere for vanlige mammaer

[Ciara]

...og er ikke lille Smitt faktisk ganske maskulin allerede? Det er helt tydelig en liten guttebass, helt annerledes enn Smule.

Og så smeltet jeg litt av Nani og Snillvimsen på tur

[Serafina.]

Mafalda:

Uansett hvordan det er med søsken, så lærer de masse. Og, som enebarn, så må jeg bare innrømme det: jeg er glad for at de er mange til å dele på oppmerksomheten. Både i barndommen, men ikke minst når vi begynner å dra på åra. Jeg ser med gru fram til den dagen der "alle foreldrene" mine begynner å bli gamle, og det bare er meg til å passe på dem. Akkurat det er jeg glad for at ungene mine slipper

Serafina:

Jeg tror nok barna dine er heldigere enn deg sånn sett, så lenge de er venner og fungerer sammen. En av foreldrene mine har akkurat gått bort og jeg må si jeg er glad for at vi er flere som kan dele byrden, sorgen og omsorgen for gjenværende foreldre. Du har ikke akkurat valgt selv å være enebarn, men det er noe du må forholde deg til i situasjonen. Du er jo også heldig som har en stor familie og forhåpentligvis noen voksne barn i hvert fall, den dagen det slår inn for fullt. Det er stor støtte i voksne barnebarn også, har vi erfart.

Ifølge pleierne så de mye "rart" av pårørende, så det er ikke alltid gitt det funker. Ikke for å male fanden på veggen altså. Så langt virker det som en herlig gjeng du har. Du og Gubben har vært flinke og heldige.

Jeg har sett veskehunder, men ikke veskebarn - før nå. For en skjønn krabat i en fin veske med en glad mor.

[Serafina.]

Og så smeltet jeg litt av Nani og Snillvimsen på tur

Jeg også - så utrolig koselig.

[Appelsinblomst]

Ønsker også å følge deg videre! Har fulgt deg i smug siden du ble gravid med Smule, og du har jammen gitt meg gleder i hverdagen 😊 Jeg har selv en gutt som ble født i juni i fjor, av den grunn jeg havnet i din dagbok da tror jeg!

Du skriver så levende, jeg ser for meg hele familien din i hvert innlegg 😊

[SmallTalk]

Han kjekkasen der trenger jo ikke å smile, Mafalda... Han er jo til å spise opp uansett!

Og gratulerer så masse med blogg! Jeg gleder meg allerede!

[Hjarte]

For en liten søting som sitter i veska, og er klar for nye eventyr

Kanskje veskebaby skal bli den neste store tingen som alle skal følge?

"Her sitter lille Pernille i mammas nye veske fra Michael Kors *sponset lenke*"

Jeg gleder meg til du starter bloggen din Mafalda. Jeg tror nok det er en del lesere fra kg som vil følge deg videre, og en 6-barnsmamma med mammablogg er jo ikke noe som er for mange av i bloggverdenen.

Endret 1. oktober 2014 av Hjarte

[Nótt]

Synd at du forlater dagbokverden på KG, men spennende med blogg. Jeg vil gjerne følge deg videre på din ferd.

[sitronkake]

Blogg! For du må for all del ikke slutte å skrive - hva skal jeg da lese på når jeg ammer midt på natta?

[Gjest Neferet]

Åh, så fint bilde! Håper du og Smitt koser dere med pusterom i høstferien!

Og jeg følger deg gjerne i bloggverdenen, hurra!!

[Teriyaki]

Må du huske å legge inn link til bloggen npr den er oppe da!

Nydelig liten Smitt!

[*Enigma*]

For en herlig liten tass! Følger deg gjerne over i bloggverdenen, selv om jeg synes det er synd du forlater dagbokverdenen på KG.

[Gjest Magdalene]

Herlige smitt! Vesken passet perfekt til han!

Og blogg! Hurra! Så spennende!

[Gjest Doh]

Veskebaby er jo genialt, så slipper man å drasse med seg vogn Han er jo en liten sjarmør denne Smitt da, og det bildet var bare helskjønt

Gleder meg til å følge deg videre på bloggen. Har allerede skrytt av skrivinga di til noen, så tipser nok de også når bloggen er oppe og går. Du er for god til ikke å deles

[captiva]

Gleder meg og til blogg