En Smitt til Smule

[Gjest Neferet]

Du skriver fantastisk Mafalda! Takk for at du delte nok en historie som ikke akkurat ble helt som planlagt!

Så er det jo godt å vite at post-fødsel-lykke-bobla kom og innhentet deg etterpå! Jeg mistenker at lettelsen over å være ferdig med det du garantert har brukt masse energi på å frykte bare bidrar til å underbygge at livet nå er betraktelig lysere!

[Gjest Doh]

Takk for at du delte fødehistorien Synd du ikke fikk epidural, men den hadde du nok ikke rukket om du hadde bedt om den med en gang du kom inn. Jeg, eller mannen, ba om det relativt raskt og anestesilegen kom fort men de rakk ikke spinal engang. Og din fødsel var raskere enn min. Om det er noen trøst...

Ble helt rørt på slutten der jeg, gleder meg til neste gang allerede. Den følelsen av å være ferdig med fødselen og ha ungen på brystet er bare helt herlig

[Gjest Magdalene]

Den følelsen av å være ferdig med fødselen og ha ungen på brystet er bare helt herlig

Ingen følelse kan måle seg med den! Fy flate for en følelse!

[Ciara]

Ingen følelse kan måle seg med den! Fy flate for en følelse!

Enig. Når jeg tenker på den følelsen får jeg lyst til å bli gravid med en gang

[Gjest Nesevisa]

Nydelig fødselshistorie, Mafalda, selv om jeg kjenner at jeg nesten tørner over mangelen på empati eller lyttende holdning eller hva jeg skal kalle det. Rart at de ikke forstår at man kan trenge minst like mye hjelp gjennom en fødsel selv om man er flergangs (ller i ditt tilfelle mangegangs).

[¤flicka¤]

Jeg synes det var en fin historie, jeg, og med mye lavere ape-faktor enn du hadde forespeilet oss. Mest av alt blir jeg oppgitt over den behandlingen du fikk, det er jo ikke meningen at du skal være like argumenterende som Siv Jensen i partilederdebatt midt i en fødsel. Her er det jordmoras antenner som har feilet

[Gjest Magdalene]

Enig. Når jeg tenker på den følelsen får jeg lyst til å bli gravid med en gang

Enig! Det er akkurat den følelsen jeg nesten er misunnelig på, når venninner er rundt termin 😊

[Mafalda]

Tusen takk for alle positive kommentarer!

Jeg legger jo ikke akkurat skjul på at jeg mislyktes big time når det gjaldt å få den fine, rolige, fattede fødselsopplevelsen- men det var nå sånn det var, og jeg vil tro at i alle fall en del kan kjenne seg igjen i nettopp dette med å bli litt ape.

Jeg har fundert på om det er jeg som er pysete. Mange takler jo fødsler helt utmerket... husker i detalj hva som skjedde, klarte å kommunisere med jordmødrene hele veien, unngår å bli paniske og hysteriske og andre mindre flatterende uttrykk for å oppføre seg apete. Men nei, jeg tror ikke at jeg i utgangspunktet er en pingle. Smerteterskelen min er ikke spesielt lav (i den grad det finnes noen individuell smerteterskel. Forskningen viser jo at de aller fleste mennesker opplever at stimulans går over fra å være "ubehagelig" til å bli "smertefull" på akkurat det samme punktet, uavhengig av alder, kjønn og etnisitet), og jeg har trillet til barnehagen med brist i skulderen og lungebetennelse uten problemer. Ikke samtidig, da

Det var mange kommentarer, så jeg deler opp innlegget for å slippe den der kjedelige smiley-fellen...

Takk for super historie, Mafalda. Du burde skrive mer, for det er du virkelig flink til. Og det er alltid så rørende å lese fødselshistorier! *kjeks*

Denne historien beviser jo at fødsler er helt uforutsigbare, på godt og vondt. Fantastisk at den gikk såpass fort så du slapp å være så lenge på Ullevål, da!

Det du skriver om kommunikasjon har jeg også tenkt masse på. For jeg har også opplevd at jeg mener jeg er tydelig, og likevel har motparten - gjerne min mann, hehe - ikke forstått noen verdens ting. Og så mister budskapet litt kraft for hver person som er involvert. Min mann klarte jo å si "Jeg tror hun helst vil ha epidural" da vi nådde apestadiet med Softie. Hva har "tror" og "helst" med noe å gjøre, liksom? Og da var det uansett for sent, selvfølgelig.

Men - tilgi meg om jeg tar feil - er det sånn at du og Gubben også har problemer om å snakke om fødsler dere i mellom? Jeg ser ikke at så mange skriver om det her på KG, men sånn har i hvert fall mannen og jeg det. Det er som om fødsel er for privat til å snakke om, selv om vi har opplevd det to ganger. Jeg blir nesten litt skamfull av å innrømme det, for etter så mange år sammen har jeg liksom en tanke i bakhodet om at vi burde kunne snakke fritt om alt og forstå hverandre. Men jeg tror han aldri kommer til å forstå meg der, uten at det er noe i veien med noen av oss. Jeg kan fortelle at det var helt jævlig og føltes som et overgrep, men han kan aldri forstå det. For all del, han sier han forstår det og han tror han gjør det også, men jeg tror at han tror det er noe alle damer sier, en del av pakka - en slags kollektiv jævlig opplevelse, ikke en subjektivt jævlig overgrepsopplevelse som jeg opplevde fødselen av Eldstemann som. Og rent logisk forstår jeg det, for det ER en smerte som går over, det vet man også når det setter i gang, resultatet er verdt det, og både mentale og fysiske sår gror til. Men så er det altså sånn for noen av oss at det er en opplevelse så hinsides alt mulig, og særlig innsides ting som fornuft og logikk. Det er sårt.

Og det jeg liker minst av alt er at man oppi det hele kan få denne ekle følelsen av å være litt latterlig og hysterisk. Jeg har aldri følt meg så naken i hele mitt liv (og da snakker jeg ikke om det fysiske), så det siste jeg trenger er litt himling med øynene og et nedlatende klapp på ryggen. Er det ikke tragisk, i grunnen, at du skal måtte være redd for å bli sendt hjem med et oppgitt sukk?

Men altså, det var jo litt av en entre godeste Smitt gjorde! Seilende ut på en bølge med et skrik, liksom! Jeg synes det er rart fotballspiller var det første alle tenkte på, her tenker jeg det er en framtidig surferdude!

Jeg også tenkte på surfing med en gang!

Men, da er det jo en reell risiko at han bosetter seg på Hawaii eller tilsvarende utilgjengelig sted, så jeg håper i grunnen mer på fotballspiller. Eller hvem vet, kanskje det er en liten danse-dude jeg har fått meg? Jeg synes jo det er direkte pinlig at jeg har to sønner som spiller fotball og to jenter (inntil nå nylig, da Susain måtte nedskalere fritidsaktivitetene pga skole) som danser ballett. Så en liten Billy Elliot som kunne veie opp for det håpløst tradisjonelle kjønnsmønsteret hadde ikke vært helt feil.

Men, jeg kjenner altså igjen så mye av det du skriver. Den litt såre følelsen av å bli avspist med at "Jada jada, alle kvinner synes det er helt grusomt", når man tross alt har en subjektiv følelse av at det var noe helt spesielt. Ikke i verdenshistorien, eller i et samfunnsperspektiv, men for en selv i hvert fall.

Og mannen din kunne med fordel strøket både "tror" og "helst"! Men jeg kjenner meg litt igjen i ham også. Av en eller annen grunn har det vært veldig viktig for meg (særlig ved tidligere fødsler) å holde maska, være høflig, følge normale spilleregler til tross for at situasjonen er så til de grader unormal. Å slå i bordet og kreve ditt og datt ligger virkelig ikke for meg, og det har nok gjort at budskapet ikke ble oppfattet selv om jeg mener at jeg var krystallklar Nå ga jeg jo jamt blanke i å prøve og holde maska denne gangen, og det var egentlig deilig befriende. Hvorfor skulle jeg fokusere på å gjøre de andres opplevelse behagelig, når jeg hadde det ganske så ubehagelig selv? Hmm, kansjke jeg faktisk holder på å bli "proff", etter seks fødsler. NOen av oss har tydeligvis en slakere læringskurve enn andre

Det stemmer også som du sier, Gubben og jeg har aldri vært flinke til å prate om fødsler i etterkant. Eller, det er nok mest hos meg problemet har ligget. I steden for å få frustrasjonen opp og ut, fordi det oppleves så ubehagelig å snakke om, har jeg vridd meg unna alle spørsmål både fra ham, fra familie og venner, og fra helsepersonell. "Joda, det gikk bra". "Jada, det tok lang tid, men nå er vi ferdige og seeee så fin baby!" Det er vel egentlig bare her på KG at de mindre pene tankene har vært luftet i det hele tatt. Men jeg fikk meg tross alt en vekker etter den peis-episoden. Frustrasjon og negative tanker forsvinner jo ikke, de blir bare liggende og gjære. Jeg skal ikke påstå at Gubben og jeg har snakket dypt, tårevått og lenge om det som skjedde under Smitts ankomst, men vi har vært borti temaet flere ganger og snakket litt, i små porsjoner, om det ene og det andre. Og under over alle undre: verden falt ikke sammen. Faktisk føltes det ganske bra. Mulig han ikke forstår alt jeg mener (eller, det er vel ganske sikkert, egentlig ), men at han hører, og også gir et mentalt klapp på skuldra når jeg mener at jeg var skikkelig mislykket, er absolutt bedre enn ingenting!

Super fødselshistorie! Rart det der, hvordan fødsler kan være SÅ ulike. Altså, jeg forstår fra fødsel en til nr to, men fra fem til seks? Da skulle man liksom tro at man hadde fått fasiten for seg selv og sine fødsler, men neida. Det kan være som natt og dag da også!

Ja, er det ikke rart?

Det var vel Ciara som lanserte teorien om at Smitt ble en slags andregangsfødsel, siden det var så kort tid siden sist. Og det viste seg jo å stemme. Smule tok jo en evighet, og så kom Smitt som ei kule etter en noe treg start. Typisk andregangsfødsel

Men det finnes ingen fasit, det har jeg visst hele veien- det er bare jordmødre (eller noen av dem) som tror at jeg "vet" hvordan det kommer til å være. Sannheten er at jo flere ganger man gjør dette, jo tydeligere blir det at man ikke aner hva man går til denne gangen. Skumle greier Og jammen er det flaks at vi ikke planlegger flere, for da hadde jeg måttet bekymre meg både for at det skulle ta kjempelang tid, OG at det skulle gå kjempefort. Hehe.

Som en som aldri har vært gravid, og heller ikke har noen som helst planer om å bli det (av veldig gode, og ikke minst gjennomtenkte grunner) så må jeg si det er fascinerende å lese fødselshistorier. Du skriver også så godt, så man kan nesten se det hele for seg.

Og når det gjelder kommunikasjon så er det vanskelig å se for seg at du som skriver så godt her på KG skal være vanskelig å forstå, selv i en fødselssituasjon.

Takk for det!

Og ja, det er rart at det skal være så vanskelig å få frem hva jeg mener- det går jo så lekende lett skriftlig! Men som sagt er jeg typisk snill&grei&høflig til vanlig. Det er noe jeg jobber med, men jeg måtte bli godt oppe i 30-årene før jeg kunne gjøre helt normale ting som å si fra at jeg fikk for lite vekslepenger, eller påpeke at noen sniker i køen, eller klage på at restaurantmiddagen er kald. Av natur synes jeg det er mye enklere å bare si ja og ha og ta "tapet" på egen regning, samme hva det gjelder. Og mannen min har jo alltid fryktet at jeg en dag skulle bli skikkelig syk og havne på en travel sykehusavdeling... faren for at jeg hadde blitt liggende i gangen og tørste i hjel framfor å mase på travle pleiere hadde vært overhengende. Men som sagt, jeg jobber med saken!

For en flott fødehistorie som du har tatt deg tid til å skrive for oss. Det var synd at du ikke fikk epidural slik du ønsket deg, men heldigvis (?) så slapp du å ligge så veldig lenge med smertene før den lille Smitt kom ut. Jeg har bare vært gjennom en fødsel, og det som slo meg mest var hvor utmattende disse riene kan være.

Det er sant.

Og siden det gikk såpass fort, ble det jo forståelig at det ikke ble noen epidural heller. Jeg hadde nok vært mye mer molefonken, for ikke å si sinna, hvis det hadde blitt som med noen av de andre barna der det gikk time på time uten at noen ville høre.

Selv er jeg litt usikker på hva som er verst: en veldig rask fødsel eller en veldig treig en. Akkurat nå er jeg tilbøyelig til å mene at den raske var i overkant heftig, men det var virkelig ingen fest da det gikk time på time uten noen fremgang heller. Det er vel bare det at den raske er ferskest, hehe. Uansett må jeg si at kvinner er tøffe, uansett. Det er ikke småtterier vi går igjennom for å få disse søte barna til verden!

Tusen takk for at du deler fødselshistorien med oss

Det som slår meg aller først er at jeg får lyst til å dra til ullevål og filleriste den jordmora! "Dette har du gjort før", "blir så brå å opp i prekestolen", "hva er du redd for" osv...det er jo helt idiotiske ting å si, og jeg kjenner hormonene mine koker her!
Du har faktisk fler fødsler bak deg, så kanskje hun burde hørt på fødekvinnen istedet?
Gi deg en varm rispose hjelper jo ikke på apestadiet! Det blir bare erting liksom...
Finnes det virkelig ingen andre drugs når man har kommet så langt? Noe må det da kunne gå ann å gi.
Jeg syns det er helt forferdelig at man skal forlate sykehuset med en følelse av overgrep. Da må jeg da kunne få si at jeg syns jordmødrene har feilet bigtime og tabbet seg litt ut i jobben sin? Eller er jeg helt på jordet her dere?

Blei helt sikkert mye babbel fra meg her nå, håper jeg kan skylde litt på hormoner.
Som alltid, du skriver helt fantastisk Mafalda.

Takk for sympati og oppmuntring, Susa!

Til det uthevede, så har jeg lurt på det samme mange ganger. Jeg skal ikke komme med "verdens rikeste land" her, men virkelig: her kan menneskeheten sende folk til månen, dyrke ører på mus (!) og kommunisere lynraskt jorda rundt ved hjelp av satelitter. Men å få noe smertestillende utenom epidural under en fødsel er liksom umulig. Det er epi eller ingenting, og jeg synes det er helt merkelig. For min del skjønte jeg jo selv at det var for sent å sette den, og det var helt greit, men at det ikke finnes... ettellerannet som tar de verste toppene? Det burde ikke være noe sesam-sesam, egentlig. De "gamle" midlene som petidin og morfin har jo gått ut på dato og brukes knapt lenger, av hensyn til babyen (skjønt, når det går så raskt som det gjorde hos meg ville det kanskje ikke medført noen særlig risiko allikevel), men det har ikke kommet noe som erstatter dem heller. Rart.

Og du trenger ikke unnskylde deg for å være hormonell, jeg ble ganske provosert av den tonen hennes jeg også. Og jeg lurer på om det kan være en form for yrkesskade- de er så vant til å høre ting som "Jeg takler ikke dette" og "Jeg orker ikke mer", og tenker at jaja, det sier alle, det går nok fint allikevel. Jeg tror i alle fall at jordmoren nå ble litt tatt på senga over at jeg faktisk mente det jeg sa, at jeg ble fullstendig ape, og at hun og Gubben måtte bruke fysisk makt for å i det hele tatt holde meg i senga. Det var så tydelig at hun oppriktig mente at det bare var å kommunisere og puste litt, så ville det gå så fint atte. Vel, da fikk hun seg en liten oppvekker, hun også

Og alt i alt er jeg ikke sinna. Sikkert fordi det gikk så fort at det var lite hun kunne gjøre uansett, og fordi jeg vet at det er en god del gammelt grums som ligger til grunn for at jeg er så var på det. Da SnillVimsen ble født fikk jeg akkurat samme behandling, bare over mange timer. "Jada, jeg skjønner at det er vondt, men dette får du til. Vi venter litt med epiduralen. Du greier en halvtime til. Og en halvtime til. Jada, du skal få snart, men ikke ennå. Du klarer litt til. Og heisann, nå er det for sent, nå er det ingen vits!"

DA var jeg sinna, da. Og følte meg direkte lurt og tråkket på. Og da historien mer eller mindre gjentok seg med HK-jenta, var tilliten til sykehuset på et bunn-nivå. Da er det lett å tenke at det må være noe galt med en selv, siden man aldri blir hørt og tatt på alvor.

Men ting blir jo ikke bedre av at de fleste kvinner, meg selv inkludert, nok er i overkant følsomme under og etter en fødsel. Mye av dette hadde jeg nok tatt på strak arm i en annen situasjon, men som Ciara sier er man både bokstavelig og ikke minst følelsesmessig naken. Det er nok også derfor så mange har negative opplevelser på barsel. Noen pleiere er selvsagt empatiløse troll som burde finne seg en annen jobb, men er det en eneste gang i livet fol bør behandles med silkehansker, så er det vel når de nettopp har opplevd en tøff kroppslig opplevelse og sitter med ansvaret for et helt nytt liv i armene og hormoner på bærtur. Kanskje spesielt når det er første gang. Da skal det ikke mye til for å velte den skjøre balansen, det holder med et skjevt ord eller et oppgitt blikk. Huff, jeg kjenner at jeg gjerne skulle ha delt litt av den rosa babybobla mi med alle de som sikkert ligger på Ullevål hotell akkurat nå, og gråter sine modige tårer...

[SmallTalk]

Jeg synes du skal gi deg selv et klapp på skuldra for vel gjennomført fødsel, jeg, Mafalda, for når du går fra å ha 5 cm til å ha trykket ut et barn på 1 time, så er det ikke rart at du har vondt og føler at du ikke har noen kontroll!

Og, du hadde nok fått epidural dersom det hadde tatt lenger tid, bare du hadde nevnt ordet, men all den tid det gikk så fort, så hadde det ikke blitt tid til den uansett iløpet av den timen du var inne på fødestua.

Ei venninne av meg endte opp med å føde barn nr 2 på 1 time fra ballongen hun hadde blitt satt i gang med dagen før ble fjernet, og det var visst en helt jævlig opplevelse. Hun hadde også bestemt seg for at hun skulle ha epidural så fort hun var kommet langt nok til å kunne få det, men det ble det jo aldri tid til. I ettertid har hun vel uttalt at blir det et barn nr 3 der, så skal hun ha keisersnitt, for det der gjør hun visst ikke en gang til...

Og Smitt og Smule er jo bare til å spise opp!

Vi hadde også delvis glemt bort fotograferinga av Knerten, for den var typisk nok satt opp til å være når Bolla var 5 dager gammel, men jeg kom heldigvis på dette før samboeren og Knerten gikk ut døra og fikk dratt på Knerten noe annet enn samboeren sin "det som lå øverst i kleshaugen"-påkledning. Han ble forholdsvis casual kledd til bildene, men det ble i det minste klær i litt dempede farger som var matchende, fremfor joggebukse og en knæsj collage-genser.

Og vi er superfornøyd med bildene tatt av Knerten. Barnehagen her bruker en ordentlig fotograf med eget studio, og kvaliteten på bildene er det ingenting å utsette på, selv om de er knipset utendørs i barnehagen med kort tid til hvert barn.

Endret 24. september 2014 av SmallTalk

[Silfen]

Gratulerer med finfin rotte. Fødselen ser veldig grei ut på papiret. Du burde ta deg en tur på human rights in birth konvensjonen og se om ikke du får formulert noen meninger om grand multi paras og hvordan helsevesenet oppfatter dem i fødsel. For det ER noe med det der, at bare fordi du har gjort det før, og attpåtil mange ganger, så skal du omtrent være en fødegudinne som bare kan alt og vet alt og klarer alt. Det er en forskjell, syns jeg, i å være gjennomtenkt og reflektert på forhånd, og det å skulle være det i fødsel. Kjappe fødsler, etter min erfaring, er spesielt intense. Og selv om jeg aldri har vært ape og er mer på området der folk spør "hallo, er du våken" midt i den verste latensfasen, så ER det noe med dette å bli sett og hørt for den fødekvinnen man er. Uavhengig av måten man føder på.

Men alt i alt; you did good.

[Gjest Tekola]

Jeg hadde aldri trodd det, men jeg hadde faktisk nesten litt problemer med å lese. Ikke fordi du ikke skriver godt og underholdende (for det gjør du), men det ble rett og slett så nært. Der og da, og rett etterpå var det helt greit med en så kjapp og intens fødsel for meg. Men nå i etterkant føler jeg meg faktisk mer skremt av denne fødselen enn den forrige hvor det tok 21 timer fra vannavgang til hun var ute. Og jeg kvier meg for i det hele tatt å tenke på å skulle føde en gang til, imens jeg forrige gang var helt på "Kult, kan jeg gjøre det igjen snart?"-stadiet.

Uansett, nok om meg. Du er ei beintøff dame!

Jeg tror mangelen på erstatning for epidural bunner litt ut i den samme mangelen på skikkelig forskning på bekken og bekkenløsning. Det er en greie som bare rammer kvinner. Det er sikkert himla et-eller-annet av meg å mene at om menn hadde født, eller gått gravide, så hadde alt av forskning og stæsj rundt det vært på et helt annet sted enn det er i dag. Men jeg er nå ganske så sikker på det, i grunn.

Og, var det ikke en eller annen her inne som sa en gang at så lenge du går fra å ha babyen i magen til utenfor, så er det en vellykket fødsel?

Endret 24. september 2014 av Tekola

[Silfen]

Og, var det ikke en eller annen her inne som sa en gang at så lenge du går fra å ha babyen i magen til utenfor, så er det en vellykket fødsel?

Det er slike uttalelser, som jeg har sett så mange av, som jeg føler er med på nedgradere kvinners rett til en positiv fødselsopplevelse.

[Gjest Tekola]

Det er slike uttalelser, som jeg har sett så mange av, som jeg føler er med på nedgradere kvinners rett til en positiv fødselsopplevelse.

Det var ikke sånn ment fra min side, altså! For jeg unner alle absolutt det! Det var som en "ikke føl deg mislykket". Men hei, barselståka fratar meg all formuleringsevne.

[Silfen]

Det var ikke sånn ment fra min side, altså! For jeg unner alle absolutt det! Det var som en "ikke føl deg mislykket". Men hei, barselståka fratar meg all formuleringsevne.

Nei, jeg ser at du bare videreførte kommentaren. Tok det ikke som din mening. Men jeg er så lei den og lignende formuleringer at jeg måtte si fra.

[Mafalda]

For en flott historie, en fryd å lese! Jeg følte jeg fødte med deg, Mafalda!

Fikk en del flashbacks også, det er helt vilt å føde barn! Men åh, han er så utrolig fin - og tenk å bli født på den måten da!

Griner en skvett jeg

Takk, søte du!

Og fantastisk godt sagt: det er helt vilt å føde barn. For det er det jo! Vilt, vondt, og ufattelig godt når man er ferdig!

Du skriver fantastisk Mafalda! Takk for at du delte nok en historie som ikke akkurat ble helt som planlagt!

Så er det jo godt å vite at post-fødsel-lykke-bobla kom og innhentet deg etterpå! Jeg mistenker at lettelsen over å være ferdig med det du garantert har brukt masse energi på å frykte bare bidrar til å underbygge at livet nå er betraktelig lysere!

Tror absolutt du har rett i det

Og akkurat der har jeg vært uanstendig heldig hver eneste gang. Har aldri hatt så mye som et snev av babyblues eller barseltårer, bare hoppende glad over å være ferdig og klar til å nyte livet med en ny, liten bebis. Det er jeg veldig takknemlig for!

Takk for at du delte fødehistorien Synd du ikke fikk epidural, men den hadde du nok ikke rukket om du hadde bedt om den med en gang du kom inn. Jeg, eller mannen, ba om det relativt raskt og anestesilegen kom fort men de rakk ikke spinal engang. Og din fødsel var raskere enn min. Om det er noen trøst...

Ble helt rørt på slutten der jeg, gleder meg til neste gang allerede. Den følelsen av å være ferdig med fødselen og ha ungen på brystet er bare helt herlig

Ingen følelse kan måle seg med den! Fy flate for en følelse!

Enig. Når jeg tenker på den følelsen får jeg lyst til å bli gravid med en gang

Hehe, at det er en fantastisk følelse er i alle fall helt sant!

Husker særlig godt Smule, av en eller annen grunn, kanskje fordi jeg bare hadde på åpen syehusskjorte (eller kanskje ikke det en gang?!) og hun ble lagt direkte opp på magen min- våt, sprellende og varm. Den følelsen får man ikke under noen andre omstendigheter!

Og Doh, nå blir det neppe noen re-take for vår del, men om jeg skulle gjort det burde jeg kanskje hengt rundt på Ullevål fra første lille mageknip og sørget for at anestesilegen sto klar, bare for å være sikker på at vi rakk det. Muligens ved hjelp av KG og Ingvild Bryns ukjente halvsøster

Nydelig fødselshistorie, Mafalda, selv om jeg kjenner at jeg nesten tørner over mangelen på empati eller lyttende holdning eller hva jeg skal kalle det. Rart at de ikke forstår at man kan trenge minst like mye hjelp gjennom en fødsel selv om man er flergangs (ller i ditt tilfelle mangegangs).

Ikke sant.

Det føltes egentlig som om hun hadde lagt ferdig planen i sitt eget hode, og bare kjørte på med den uten å sjekke kart versus terreng. Sikkert ikke vondt ment, men kanskje litt lite... endringsvillig? Men igjen, det er viktig å få med at jeg tror hun gjorde sitt aller beste, og at fremgangsmåten sikkert funker i veldig mange tilfeller. Men altså ikke alle...

Jeg synes det var en fin historie, jeg, og med mye lavere ape-faktor enn du hadde forespeilet oss. Mest av alt blir jeg oppgitt over den behandlingen du fikk, det er jo ikke meningen at du skal være like argumenterende som Siv Jensen i partilederdebatt midt i en fødsel. Her er det jordmoras antenner som har feilet

Takk for det- og ikke minst takk for at apefaktoren var lavere enn du forventet deg. Hurra, det var i alle fall en person som hadde forventet noe enda verre!

Og Siv Jensen, ja. Kanskje det er den tonen man må ta, for å være sikker på å bli hørt, hehe. Bare så synd at talentet for å argumentere og være påståelig synker proporsjonalt med at smertene øker, i alle fall i mitt tilfelle (noen er jo motsatt, og det kan sikkert være en fordel i akkurat den situasjonen!).

********************

... og ellers går livet i babyboble-land sin skjeve gang. Smitt, eller Lille Bi, blir bare penere og penere for hver dag som går. Nå er det ikke mye "flådd rotte" igjen i det hele tatt

Han får også lengre våkenperioder for hver dag som går. Og i går kveld fikk jeg opptil flere smil! Usikker på om det var bevisst eller ikke, men han er jammen søt når han smiler sitt tannløse lille glis. Herlige Smitt!

Ellers sover vi overraskende godt, tatt i betraktning at vi har to unger i senga I de siste nettene har Smule stått opp alene i firetiden, men i natt klarte jeg å få henne tilbake i senga bare ved å snakke til henne. Sovne gjorde hun også, hurra! Men jeg må si jeg gleder meg til hun slutter å våkne på natta. Tross alt skal vi opp klokka seks, det har vel ikke SÅ hast å begynne dagen?

Gubben har jobbet litt de siste dagene, men det er helt greit. Han planlegger å ta et par dager fri i høstferien og ta jentene opp på fjellet, og ellers flekse litt framover utover toukers-perioden, og det er egentlig viktigere enn at han er hjemme hele tiden.

Vi har også sendt inn navnet og venter utålmodig på fødselsattest. Pass-timen er på fredag, så vi har dårlig tid...

Og ellers er alt bra med alle. Susain reiser på cellotur på fredag og blir borte til fredag i høstferien. Hun kom forresten hjem med en sekser i nynorsk muntlig fremføring av roman-analyse, og selv om den jenta innkasserer seksere over en lav sko, synes jeg at akkurat DET var imponerende! Nani på sin side kunne berette at han var best på trinnet i nasjonale prøver i norsk, så jeg er rimelig stolt av ungene nå for tiden (tilgi meg at jeg skryter her. Det er i det minste ikke Facebook!). Og SnillVimsen? Tja... han har fått sin diagnose, etter mye testing og utredning. De har blant annet målt at han ligger over 88-percentilen på intelligens (! Han har med andre ord ikke dårligere evner enn sine eldre nerdesøsken), samtidig som han scorer under middels på å ta kunnskapen i bruk Men, da blir jeg bare enda mer lykkelig over at vi har tatt tak i det nå. Nå får han jo hjelp framover, så kanskje vi kan få snudd utviklingen og han slipper å bli hengende etter. Som mor er jeg jo både trist og lettet på hans vegne, og midt i all skrytet over smarte barn tenker jeg at jeg kanskje har godt av å bli dratt litt ned på jorda igjen, så jeg ikke blir en sånn mamma som går med nesa i sky og tenker "Pytt, hvis man bare er litt konsekvent og påpasselig, så er det jo en LEK å oppdra barn..."

Men nå kaller lillemann her. Han vil vel ha frokost nummer to, eller var det tre?

Og så må jeg få rumpa i gir. Det er forsikringskontor å kontakte, og jeg må mase på folkeregisteret, og så er det middagen som må lages allerede nå siden det er både ballett, fotballkamp og foreldremøte i kveld...

Livet altså, det blir jo aldri stille og rolig...

[Daria]

Og ja, det er rart at det skal være så vanskelig å få frem hva jeg mener- det går jo så lekende lett skriftlig! Men som sagt er jeg typisk snill&grei&høflig til vanlig. Det er noe jeg jobber med, men jeg måtte bli godt oppe i 30-årene før jeg kunne gjøre helt normale ting som å si fra at jeg fikk for lite vekslepenger, eller påpeke at noen sniker i køen, eller klage på at restaurantmiddagen er kald. Av natur synes jeg det er mye enklere å bare si ja og ha og ta "tapet" på egen regning, samme hva det gjelder. Og mannen min har jo alltid fryktet at jeg en dag skulle bli skikkelig syk og havne på en travel sykehusavdeling... faren for at jeg hadde blitt liggende i gangen og tørste i hjel framfor å mase på travle pleiere hadde vært overhengende. Men som sagt, jeg jobber med saken!

Jeg tror absolutt det er noe i at det kommer med alderen, merker hvertfall det på meg selv at sånne ting blir stadig enklere. Dels henger det vel sammen med erfaring og selvtillit og at jeg er sikrere på når jeg faktisk har rett, og litt handler det nok også om at jeg føler at i samfunnets øyne er jeg så voksen nå at jeg har lov til å reagere og blir tatt på alvor om jeg gjør det, mer enn da jeg var i 20-årene - jeg kan ikke lenger bli avfeidsom ung og obsternasig jypling.

Til det uthevede, så har jeg lurt på det samme mange ganger. Jeg skal ikke komme med "verdens rikeste land" her, men virkelig: her kan menneskeheten sende folk til månen, dyrke ører på mus (!) og kommunisere lynraskt jorda rundt ved hjelp av satelitter. Men å få noe smertestillende utenom epidural under en fødsel er liksom umulig. Det er epi eller ingenting, og jeg synes det er helt merkelig. For min del skjønte jeg jo selv at det var for sent å sette den, og det var helt greit, men at det ikke finnes... ettellerannet som tar de verste toppene? Det burde ikke være noe sesam-sesam, egentlig. De "gamle" midlene som petidin og morfin har jo gått ut på dato og brukes knapt lenger, av hensyn til babyen (skjønt, når det går så raskt som det gjorde hos meg ville det kanskje ikke medført noen særlig risiko allikevel), men det har ikke kommet noe som erstatter dem heller. Rart.

En del liker jo å påstå at om det var mannen som fødte, hadde dette vært prioritert forskningsområde og fikset for lenge siden...

[Gjest Siyha]

Fantastisk historie, du er helt rå!

Føler meg litt dum som hadde en fødsel på 39 min og synes den var fin, men til gjengjeld en jævlig graviditet og permisjon. Kan jeg få være med i klubben da liksom?

Du skriver så levende og av de bildene jeg rakk å se har du herlige unger!

[Gjest Neferet]

Og ja, det er rart at det skal være så vanskelig å få frem hva jeg mener- det går jo så lekende lett skriftlig! Men som sagt er jeg typisk snill&grei&høflig til vanlig. Det er noe jeg jobber med, men jeg måtte bli godt oppe i 30-årene før jeg kunne gjøre helt normale ting som å si fra at jeg fikk for lite vekslepenger, eller påpeke at noen sniker i køen, eller klage på at restaurantmiddagen er kald. Av natur synes jeg det er mye enklere å bare si ja og ha og ta "tapet" på egen regning, samme hva det gjelder. Og mannen min har jo alltid fryktet at jeg en dag skulle bli skikkelig syk og havne på en travel sykehusavdeling... faren for at jeg hadde blitt liggende i gangen og tørste i hjel framfor å mase på travle pleiere hadde vært overhengende. Men som sagt, jeg jobber med saken!

Åh, akkurat det her er jeg dårlig på også. I de aller fleste sammenhenger faktisk. Jeg har blitt mye bedre i jobbsammenheng, men som privatperson er jeg fryktelig dårlig på å stå opp for meg selv...

[Mus-Katt]

Her har jeg ligget syk og ropt på elgen i to dager, og går glipp av slik en utrolig bra skrevet historie!

Du er helt fantastisk, Mafalda! Du skriver så utrolig bra og billedlig og får frem både følelser og stemning!

Mens jeg satt her og leste var det en blanding av emo-tryne med våte øyne og ikke minst av det jeg har sitert under, latter som sikkert kunne høres ute på fortauet her jeg sitter med vinduene oppe

Jeg får utdelt sykehusskjorte og de obligatoriske nettingtrusene med bleie. Selvsagt får jeg en ri midt i påkledningen, og det jeg tenker på akkurat da, der jeg står med ett bein oppi den stygge trusa, det andre oppi sengen, og holder bleia fast under rompa, er at jeg er innmari glad for at mannen min har kjent meg siden jeg faktisk var ung, pen og hadde både puppene og ikke minst verdigheten på plass. Dette er ikke noe vakkert syn. Det er faktisk ganske grelt. Og jeg vet jo at verre skal det bli

[missdior]

Fine smitt!!!! Takk for reprisen!!!

Og halloien for en fødselshistorie! Jeg har jo fått beskjed av mrdior om at det ikke er lov til å lese disse historiene, men jeg kan ikke la være! Selv om det er jævlig vondt, så er det jo verdt det, ja?? Og du har jo nå seks stykker, så satser på at det ikke er såååååå vondt!! Hurra for deg, du er så GOD!