En Smitt til Smule

[Hjarte]

For ei søt jente du har! Skjønner godt at du bestilte julegaver til slekta med det bildet der og for ei helg *dåne*

Kjøkkensaksklipping er jeg blitt godt kjent med også Har en toåring som veldig sjelden sitter stille, så jeg har kommet fram til at jeg ikke gidder å bla opp hundrelapper hos en frisør når jeg kan risikere at resultatet ikke blir bra allikevel.

Endret 22. september 2014 av Hjarte

[Pyntestøv]

Jeg gikk glipp av bildene

Er det mulig med en aldri så bitteliten dakapo (dacapo??Da capo? Da ca po?)? Er så sjeldent inne på KG da dagene mine går til jobb, turbotrollet Kasper og å ligge apatisk på sofaen.

[Gjest Magdalene]

Nydelig jente! (Og lille smitt også).

Når minsten (straks to) skal til frisøren er det nonstop og kjærlighet som gjelder 😉

[Serafina.]

Søte Smule. Håper Smitt blir/er en sovebaby, så han kan sove seg gjennom storesøsknene sine mange aktiviteter fremover. Mulig du skrev noe om det, forresten. Jaja, sånn kan det gå når jeg skriver flere timer etter jeg leste her inne.

[Fibonacci]

Sukk! Nyyyydelige Smule!

[Mafalda]

Tusen takk, La Traviata!

Ja, jeg synes hun er ganske skjønn selv også Og det hjelper jo på, når favoritt-ordet for tiden er "Nei!". Gjerne avlevert sammen med verdens bredeste glis. Nei! Nei! Nei!- samme om hun mener det eller ikke, Nei! skal det være for tiden. Da hender det at jeg tenker "Jaja, det er godt du er pen!".

Vel, fadderen hans fikk lov til å redde stumpene, da.

Hehe, kanskje ikke akkurat det hun hadde håpet på, men...

Herlig historie! Og det minner meg på noe moren min sa her en gang, da Susain hadde frisert seg selv med saksa: "Alle unger kommer til å klippe seg selv før eller siden, det er like greit å få det overstått"...

Kanskje med unntak av de som kan frisere en lillebror i steden?!

For et nydelig barnehagebilde av Smule!!

Tusen takk!

Og jeg har vel rett i at bil-bildet ikke ytte henne full rettferdighet. Hun er ganske søt, den lille tøtta, og klin lik sin eldste storesøster. Det er helt skummelt!

Så skjønn Smule var på barnehagebilde. Skikkelig sjarmtroll....

Nei!

Men jo, du har helt rett. Hun flyr rundt her som et lite, rosa lyn, sier Nei! til alt og sjarmerer alle hun møter. Men jammen er det heftig volum på den ungen, jeg forbauses til stadighet over at en så liten kropp kan inneholde en så sterk stemme...!

Søøøøte Smule Også ser hun så mye eldre ut enn Lille Prinsesse som kun er en måned yngre! Har nok noe med hvor mye hår hun har i forhold til min

Håret gjør nok mye, ja. Hun er jo ikke gamle tassen, sånn egentlig.

HK-jenta var fullstendig skallet på samme alder. Helt blank på toppen! Har et barnehagebilde av henne hengende på kjøleskapet, og hun ser jo mye mer "baby" ut enn hva Smule gjør.

Men da håret først kom, var det ikke lange tiden før vi var i gang med krangling om hårvask og greiing, akkurat som med småjenter flest. Det er en mixed blessing dette med langt hår...

For en nydelig Smule!

Har vært litt skeptisk til barnehagefotografering, men ut i fra dette bildet er det jo håp for å få et pent bilde selv av en ganske aktiv unge (som jeg har inntrykk av at Smule er...). Vi har nemlig fotografering i morgen, så du kan vel vedde på at det siste guttungen gjør i kveld er å falle på seg en real blåveis

Uff, håper ikke det slo til, da!

Vi har som regel vært ganske fornøyde med bildene. Det er vel et par ganger vi har fått dårlige bilder, men det er av SnillVimsen som virkelig hater å bli fotografert og ser veldig tilgjort ut. Resten har egentlig vært veldig fine, og til den prisen er det egentlig et varp (vi var jo hos "ordentlig" fotograf i fjor, og det ble superlekre bilder... men dyrt var det!). Så vi er faste kunder, så og si.

Men, jeg skal ærlig innrømme at det er litt deilig når de begynner på skolen og ikke tar portrettbilder hvert eneste år For det blir jo noen kroner når mange barn skal fotograferes, mor blir myk i blikket, og trykker på Kjøp, kjøp og atter kjøp...

Håper bildetakningen går bra i dag! Vi hadde glemt at Smule skulle fotograferes den dagen, så hun gikk i helt vanlig hverdagstøy. Men det ble egentlig veldig fint det også.

Jeg gikk glipp av bildene!!!!!

Uff da. Får se om vi ikke kan kjøre en liten reprise! Selv om Smitt ser veldig... typisk baby ut. Du har liksom sett ham før (eller kanskje det bare er jeg som føler det sånn, siden alle babyene har vært så like. Vi har fått noen kommentarer på det, at vi har fått samme ungen seks ganger, hehe).

Nevøen min fikk ikke hår før han var nærmere tre han, så akkurat problemet med frisør hadde de ikke. Heldigvis har lillemann en del hår (bortsett fra den sjarmerende skalla flekken i bakhodet da )

Egentlig er det genialt: at ungene ikke får hår før de lærer seg å sitte stille!

Men den blankpolerte flekken på bakhodet er jo utrolig søt, da. Nesten så jeg gleder meg til Smitt får sin!

For ei søt jente du har! Skjønner godt at du bestilte julegaver til slekta med det bildet der og for ei helg *dåne*
Kjøkkensaksklipping er jeg blitt godt kjent med også Har en toåring som veldig sjelden sitter stille, så jeg har kommet fram til at jeg ikke gidder å bla opp hundrelapper hos en frisør når jeg kan risikere at resultatet ikke blir bra allikevel.

Her kjører jeg kjøkkensaks på alle jentene. Smule fordi hun er for liten, og HK-jenta og Susain fordi de bare skal stusse tuppene allikevel. For et par år siden fant jeg ut at Susain var stor nok til å gå til ordentlig frisør, så jeg bestilte time og sendte med henne penger. Hun kom tilbake 550 kroner fattigere og med en sveis som var til forveksling lik den hun dro med. 550 kroner for å stusse to centimeter? Nei, det gidder jeg ikke. Vil hun ha en ordentlig frisyre skal hun få penger til det (begrenset oppad, altså. Hun får ikke 2000 hver sjette uke til striping og gradering uansett, altså), men så lenge hun vil ha det langt og rett kan mor stusse litt på kjøkkenet.

Gutta vil foreløpig ha Ronaldo-klipp begge to, så jeg stikker bare til dem 150 kroner og ber dem stikke innom nærmeste tyrkerfrisør på vei hjem fra skolen med jevne mellomrom. Noen fordeler skal man ha på Oslo indre østkant ;I)

Jeg gikk glipp av bildene

Er det mulig med en aldri så bitteliten dakapo (dacapo??Da capo? Da ca po?)? Er så sjeldent inne på KG da dagene mine går til jobb, turbotrollet Kasper og å ligge apatisk på sofaen.

Dacapo, da capo eller eventuelt da ca po skal bli. Lurer på om det ikke er da capo? *Google*

Kjenner igjen de dagene, forresten! Det blir ikke mye energi igjen når det nærmer seg kvelden...

Nydelig jente! (Og lille smitt også).

Når minsten (straks to) skal til frisøren er det nonstop og kjærlighet som gjelder

Nonstop og kjærlighet? *noterer til Smules første frisørbesøk*

Hun må nok til frisøren snart og skaffe seg en ordentlig lugg. Den hun har nå er litt for hjemmelaget, for å si det forsiktig. Når frisøren først har laget luggen skal jeg alltids klare å holde den ved like, men sånn som hun ser ut nå kan hun ikke gå rundt for lenge...

Søte Smule. Håper Smitt blir/er en sovebaby, så han kan sove seg gjennom storesøsknene sine mange aktiviteter fremover. Mulig du skrev noe om det, forresten. Jaja, sånn kan det gå når jeg skriver flere timer etter jeg leste her inne.

Synes du er flink, jeg. For min del kan jeg dra fram noe som er skrevet for flere dager siden...

Og joda, foreløpig sover han mye. Men han blir mer og mer våken innimellom, og det er koselig. I går var han våken nesten hele ettermiddagen, og så våknet han ca 05 i dag morges og sovnet ikke igjen etter pupp. SÅ han livner nok til han også, selv om det er ganske praktisk når vi har dager som i går (jeg HATER mandager, det er et salig kaos. Men, nå er i det minste serien straks over for gutta, så da slipper vi fotballkamper på toppen av det hele. Eller, Nani har jo alltid masse kamper. Men vi slipper mandagskampen, og SnillVimsen har bare trening framover.).

Og han ble godkjent på helsestasjonen!

4095 gram, med tørr bleie, og sterk i nakken og følger godt med. Helsesøster var storfornøyd, og da er vi det også. Vi slipper jo unna en del av den obligatoriske informasjonen så fort de slår opp familien og ser at Smitt har fem eldre søsken (de antar vel at vi har fått med oss ett og annet om barnesikkerhet, ryggleie og økedøgn fra før av...), men vi fikk en aldri så liten pekefinger når det gjelder dette med å se hverandre som par og ikke bare som foreldre...

....

Som om det ikke er altfor, altfor sent! Vi har kalt hverandre "mamma" og "pappa" i flere år allerede, og kjærestetid har vi sluttet med, vi er for gamle til sånt. Hæh hæh. Men det var jo godt ment, og vi gjør jo faktisk en god del av det hun snakket om, selv om det er dårlig med egentid og kjærestekvelder. Flørting over oppvasken og rumpeklyping på Rema 1000, det må da være godkjent?

Driver forresten og kloter ned en slags fødselshistorie nå. For å si det sånn: jeg stiller ikke meg selv i et veldig godt lys, men vel vel, det får bare være. Fare for at den blir noe lang, da, er jeg redd...

[Mafalda]

Da capo:

Endret 3. oktober 2014 av Mafalda

[Daria]

Vi hadde glemt at Smule skulle fotograferes den dagen, så hun gikk i helt vanlig hverdagstøy. Men det ble egentlig veldig fint det også.

Er ikke det egentlig litt av poenget - at man vil ha bilder av hvordan ungen faktisk ser ut til vanlig, ikke en stivpyntet spesialutgave i klær ungen gjerne ser litt ukomfortabel ut i?

Det jeg stort sett ser av sånne bilder er når skolekatalogen på jobb kommer - de er ikke alltid like søte som barnehagebilder, for å si det pent. De siste årene har det gått ut visse retningslinjer fra ledelsen om hva som er gangbart når det gjelder mengden naken hud på klassebilder, for eksempel

[Pyntestøv]

For en nydelig liten babyklump .

Nå gleder jeg meg faktisk til å bli gravid igjen og de til tross for at Kasper ENDELIG har bestemt seg for å sove ordentlig (hatt en meget lang og utmattende klokkenfemperiode). Men, nå er det dette bryllupet om 9 mnd og jeg er såpass egoistisk at jeg har planer om å drikke masse vin og danse hele kvelden så da må nesten Kasper vente litt til med å bli storebror, hehe.

Takk for at du la ut bilder igjen, så utrolig hyggelig å se

[Ciara]

Barnehagebilde av Smule, hvor?

[¤flicka¤]

Uff, håper ikke det slo til, da!

Vi har som regel vært ganske fornøyde med bildene. Det er vel et par ganger vi har fått dårlige bilder, men det er av SnillVimsen som virkelig hater å bli fotografert og ser veldig tilgjort ut. Resten har egentlig vært veldig fine, og til den prisen er det egentlig et varp (vi var jo hos "ordentlig" fotograf i fjor, og det ble superlekre bilder... men dyrt var det!). Så vi er faste kunder, så og si.

Ja, det var jo den timen fra jeg leverte til de skulle ta bildene, da.... Han kan jo ha klart det utroligste på den tiden

Er ikke det egentlig litt av poenget - at man vil ha bilder av hvordan ungen faktisk ser ut til vanlig, ikke en stivpyntet spesialutgave i klær ungen gjerne ser litt ukomfortabel ut i?

Det jeg stort sett ser av sånne bilder er når skolekatalogen på jobb kommer - de er ikke alltid like søte som barnehagebilder, for å si det pent. De siste årene har det gått ut visse retningslinjer fra ledelsen om hva som er gangbart når det gjelder mengden naken hud på klassebilder, for eksempel

Ja, det ble bare helt vanlige hverdagsklær. Dog tok jeg den bodyen i kleshaugen som jeg synes fremhever øynene hans, men så ble det plutselig fint vær og da skulle de ta bildene ute likevel, haha. Så der fikk jeg den!

Dere høres forresten ut til å være gode på denne såkalte "hverdagsromantikken" som helsesøster messer om. Ja til mer rumpeklyping på Rema (helst på folk man kjenner, da)

[Mafalda]

Fødselshistorie

Ja, men hvor skal jeg begynne?

Den første onsdagen, da vi var så sikre på at han var på vei at hele familien ryddet og ordnet huset, og jeg la på nytt sengetøy til bestemor? Dagen etter? Eller dagen etter der igjen? Den lille, røde kofferten hadde lenge stått i stua, med badekåpe og Lypsyl, hårstrikker og kamera. Etter hvert kunne jeg sverge på at det dannet seg et tynt lag støv på den, og den lo meg opp i ansiktet hver gang jeg kom opp i stua. Ædda bædda, ingen baby i dag heller.

Det var jo, nesten som forventet, på og av, av og på. At det var annerledes enn kynnere var helt sikkert, men det kom og gikk og ble aldri regelmessig. Det var noen lange dager, halvveis i fødselsmodus, men samtidig ikke. Følelsen av å skuffe omgivelsene gang på gang var det negative. Det positive var at for hver dag som gikk, kunne vi stryke over enda noen gjøremål på den travle semesterstart-lista. Puh, vi rakk Adidas-cup’en med kjøring langt utenbys. Puh, vi rakk foreldremøtet i første klasse, og speiderforeldremøtet dagen etterpå. Og prøvedansen til storesøster. Det er den store forskjellen på fødsler med og uten storesøsken- denne gangen kunne vi ikke la hele livet kretse om min mage- og tatt i betraktning at selvsamme mage brukte en uke på å komme skikkelig i gang, var det kanskje like greit!

Nei, jeg tror jeg begynner på tirsdag kveld. Da var maseriene relativt regelmessige, men altfor sjeldne til at det kunne skje noe skikkelig. Sent på kvelden kjørte Gubben og jeg til Rema 1000, der jeg lette frenetisk etter napoleonskake (! Sånn ordentlig industri-kake, med seig bunn og fake krem. Bare å ha lyst på noe sånt må jo kunne sies å være et tegn på snarlig fødsel, eller i alle fall noen helt særegne hormoner i omløp). Jeg prustet og vagget meg mellom radene, fant ingen kake, men på vei hjem ble både Gubben og jeg slått av den store, gule månen som hang over hustakene. Fullmåne? Skjer det i natt?

Det skjedde heldigvis ikke den natten. Men maseriene ga seg ikke, og fortsatte natten igjennom. Det måtte sies å være en slags fremgang. Men onsdagen kom og gikk, med samme intervall: 15-20 minutter, og en times pause innimellom. Det blir ikke barn på den måten! Men på onsdagskvelden tok det seg opp, og selv om vi var glade for at Gubben rakk det aller siste punktet på programmet (trodde vi. Det viste seg å være et viktig fotballmøte neste dag, men da var vi- for å si det pent- opptatt med andre ting. Og fotballmøtet gikk i glemmeboken helt til Gubbens fravær ble påpekt en uke senere), ble det ikke mye søvn den natten. Det vil si, Gubben sov. Og jeg lå ved siden av og tenkte, jeg venter en halvtime til. Og en halvtime til. Hvis jeg venter til etter klokka tre, er det nesten morgen. Etter klokka fire, ER det morgen, og vi kan ringe min stemor som også har fått seg litt søvn. På dette tidspunktet gjorde det ganske vondt, og jeg var redd for at det plutselig skulle ta seg opp- da hadde vi måttet vekke hele huset og snu det på hodet. Men jammen holdt det seg ikke på rundt 10 minutter natten igjennom, kanskje ved hjelp av at jeg ble liggende/sittende i sengen og motsto fristelsen til å vandre rundt. Plutselig var situasjonen omvendt, det gjaldt å ikke sette fart på ting, det hadde vært så greit å få ungene på skole og i barnehage før det ble action!

Og ganske riktig, vi klarte å få ungene ut av huset. Smøre matpakker med rier er en interessant opplevelse, men det var fremdeles på det nivået at jeg klarte å holde maska sånn noenlunde og ikke skremme verken småbarn som ikke forsto noe, eller større barn som helst skal gi meg barnebarn en gang i fremtiden.

Så ble det endelig stille i heimen. Gubben ringte jobben, ikke for første gang, og sa at nå skjer det kanskje noe. Og han var såpass sikker i sin sak at han ville bli hjemme.

Klokka blir ni og etter hvert 10, og det er fremdeles omtrent 10 minutter mellom. Gubben setter på et opptak av Young Morse, en skikkelig lang-episode, og nå begynner nattens søvnmangel å slå inn. Jeg halvt sitter, halvt ligger ved siden av ham og prøver å følge med, men øynene glir til slutt igjen og jeg sovner fra hele dramaet (og det var spennende! Men å få seg en lur var nok et smart trekk likevel). Innimellom piper jeg litt, og Gubben, som var på sitt første fødselsforberedende kurs den gangen i steinalderen da ”å holde i hånden” var en viktig sak, gjør nettopp det: holder meg i hånden og ber meg klemme til.

10 minutter. 15 minutter. 20 minutter? Neimen, i helvete da. Det er ikke MULIG at det dabber av nå, er det? Men søvnen har gjort sitt, og hele kroppen har nå sovnet litt. Både Gubbe og Mafalda er riktignok relativt bleke om nebbet ved tanken på fødsel, men det blir ikke bedre av enda en utsettelse. Ikke minst med tanke på at det er torsdag, og barnevakten reiser vekk på fredag. Opp og gå, ut på tur til butikken, og heldigvis tar riene seg noe opp igjen. Dog ikke nok til å få meg optimistisk igjen, jeg har ramlet ned i det svarte hullet og ser for meg fire døgn med verdens lengste latensfase, og ikke tør jeg ringe sykehuset for de er så lite glad i sånne masedamer. Etter å ha sjokket rundt på Rema og prøvd å holde maska når maseriene røsker skikkelig til, drar vi hjem der Gubben parkerer seg i sofaen og ser på TV, lettere oppgitt, og jeg legger meg i senga og hulker over verdens urettferdighet. I løpet av de to timene jeg ligger der og synes synd på meg selv, kommer det 5-6 virkelig vonde rier, men det er jo fremdeles langt fra ”tre på ti minutter” som er mantraet for å åpne sesam-sesam-porten på Ullevål.

I to-tiden står jeg opp, får litt trøst av en uforstående Gubbe (”Du tenkte ikke på at jeg kanskje ville la deg sove i fred, liksom?” og ”Det er vel ikke sikkert at de biter hodet av deg hvis du ringer, du har jo gjort dette noen ganger før og den strenge tonen er nok myntet på de som ringer og vil komme inn når de kjenner det første lille tegnet…” Håneidu, slike snille tolkninger er det ikke rom for i en sådan stund! ), og mens vi begynner å gjøre klar til middag, hente Smule og tekste eldre barn angående SFO, planer og henting av HK-jenta, begynner riene å leve sitt eget liv. Nå er det mye tettere, men uregelmessig, og det varierer også mye i styrke. Noen er helt levelige, andre gjør at jeg ender opp på gulvet eller henger over kjøkkenbenken.

Skavisse… hvordan var det igjen. Med barn nummer en hadde jeg to usle centimeter da jeg kom inn. Med nummer tre hadde jeg fire (og fikk likevel det onde øyet). Med nummer fire hadde jeg igjen to centimeter- etter 24 timer med rier, 12 av dem regelmessige!- og ble sendt hjem igjen, for så å få kjeft for å ha ventet for lenge da vi kom tilbake fire timer senere (hvor mange centimeter det var da har jeg ingen ide om, jeg husker nesten ingenting fra den ape-fødselen). Med nummer fem gikk jo vannet først, så vi var der allerede fra starten av. Alt dette tilsier at slike bongo-rier som jeg har nå, lager sånn Ca tre centimeter og meeget umoden, fru Hansen-greier.

Men! Så var det det hederlige unntaket, da. Da Nani ble født måtte jeg igjen nærmest krangle meg inn. To ganger ble jeg sendt hjem, og den tredje fikk jeg en sur ”Jasså, men du ser jo ikke ut som om du er i fødsel, da!"-mottakelse. En sjekk viste likevel at det var nesten sju centimeters åpning. Med andre ord: det pleier å gå treigt, men jeg har også blitt overrasket den andre veien. Det er ikke godt å si (nå gikk det likevel nesten ni timer fra jeg kom inn til Nani faktisk ble født, så det tok sin tid likevel. Men poenget er at man vet jo aldri. Plutselig kan ting skje fort også…).

Nei søren heller, jeg ringer og hører hva de sier. Det kan jo ikke skade? Så mens Gubben er ute og henter Smule, snakker jeg med en hyggelig dame på mottaket. Jeg sier at jeg er i tvil, fordi det er så uregelmessig og rart, men at det ikke er noe i veien med styrken og at vi sannsynligvis kommer i løpet av ettermiddagen eller kvelden, om så bare for en sjekk. Det kan jo ikke være godt for bebisen heller hvis det fortsetter i det vide og det brede? Damen sier at hun gjør klar mappen min, og så må vi bare ringe når vi er på vei. I det minste kan de kjøre en remse for å se at babyen har det bra, og sjekke om det skjer noe eller ikke. Og krøss i taket: hun var jo direkte hyggelig

Og når Gubben og Smule kommer hjem, er ikke HAN i tvil lenger: vi må dra. Han nekter å være hjemme så lenge jeg ruller rundt på gulvet (som mannfolk flest er han nok aller mest redd for å ende opp som ufrivillig jordfar, forståelig nok!), uansett om det skjer med tre eller sju minutters mellomrom. Men, vi må vente på at SnillVimsen kommer hjem med HK-jenta først. Det blir en lang time å vente, men til sist kommer de, og da hiver vi jentene i bilen og setter kursen mot kolonihytta til bestemor. SnillVimsen kan være alene til de store kommer hjem, men Smule må passes på, og da er det greit at HK-jenta er med som assistent. Smule er jo ikke den som er mest vant til barnepass, og slett ikke på fremmed sted.

I bilen ringer jeg på nytt Ullevål. ”Hei, Mafalda Hansen her, jeg ringte i stad og var i tvil. Og nå , øh, er jeg ikke så veldig i tvil lenger”. Bare å komme, er meldingen, selv om det er ganske travelt der i kveld (i september?! Når er det egentlig lavsesong på Ullevål? Aldri??).

Vel fremme får jeg en hyggelig velkomst, selv om jeg aner det derre ”Men DU er vel ikke i fødsel”-blikket. Blir sendt inn for å tisse på glass, og klarer både dette og håndvasken uten å søle, selv om det klemmer kraftig til. Deretter blir Gubben sendt ut på gutterommet, der det sitter en lang rekke mer eller mindre nervøse mannfolk, og jeg blir lagt i en stol på CTG-rommet og koblet til maskinene. Det sitter et par andre damer der også, bak skjermbrettene, og bak døra på undersøkelsesrommet ligger en dame og rauter med jevne mellomrom. Ikke akkurat den foretrukne bakgrunns-muzaken, men på den annen side: før eller siden ligger vi alle og rauter, så vi som fremdeles er i CTG-fasen kan vel bare prise oss lykkelige for at det ikke er oss… ennå. Kanskje fordi jeg er sjettegangs (dette vekker i det hele tatt allmenn munterhet, både her og under resten av oppholdet) blir jeg ivaretatt av en søt studine, som riktignok ikke klarer å koble rie-telleren skikkelig til, slik at jeg tilbringer den neste halvtimen lettere nervøs for at maskinen ikke skal plukke opp riene så jeg blir sendt hjem igjen. Hjertelyd-måleren funker dog utmerket, så jeg sitter med den hyggelige lyden av babyens hjerteslag i ørene. På slutten av Smules fødsel ble jeg kraftig lei av den lyden, etter å ha blitt sjekket omtrent annenhver time i tre døgn (eller, det føltes i alle fall sånn), men nå er det bare koselig igjen. Lille nurk, hvem er du? Nå skal vi snart møte deg!

Etter en halvtime konstaterer de at baby er frisk og fin og sprelsk. Og de har målt (og sett?) nok av riene til at jeg får gå inn på undersøkelsesrommet som nestemann. Kø-snikeren Mafalda.

Opp på benken og opp med skjørtet. Jeg småprater nervøst innimellom riene, og prøver å få dreisen på dette med å kombinere det normale (”Ja, jeg jobber på XXX ja, det stemmer. 100% ja, men vi har seks ukers ferie og jeg kan gå halv fire, så det lar seg kombinere med småbarn..”) med det veldig unormale (”Ugh, mph, au” *rød i trynet*). Jeg misunner de som klarer dette som den naturligste ting av verden. Selv synes jeg det hele blir utrolig kleint, men det hjelper litt å tenke på at jordmødrene antagelig gir fullstendig F i og med at de ser dette hver eneste dag på jobb og jeg er bare en av en endeløs rekke pustende og pesende damer som kommer, føder og forsvinner igjen.

Så skal de sjekke åpningen. Greia er at først kjenner den ene jordmoren, hun som tok telefonen da jeg ringte, og ser hvor mange centimeter det er- men sier ingenting. Så skal jordmorstudenten gjøre det samme, og si hva hun synes først. Her lærer jeg faktisk et lite triks for å kjenne etter åpning på fillete damer: ta både lang- og pekefinger samlet rett inn på barnets hode, og så lar du dem gli fra hverandre til du kjenner kantene på hver side. Ikke at jeg noen sinne har tenkt å teste det ut, men det er altså sånn det gjøres når det ikke er så lett å navigere der inne ”Og det er på dette tidspunktet at jeg alltid får høre at det er to centimeter og skikkelig umodent”, prøver jeg å vitse, men det lyder nok mer nervøst enn morsomt. Gubben har fått komme inn og ser ut som en forvokst skolegutt der han står med jakka over armen og forsøker å late som det er heeeelt normalt at to damer står og med fingrene oppi konas aller helligste.

”Jeg synes det er litt vanskelig å finne den ene kanten” sier jordmorstudenten. ”den er liksom litt vanskelig å få tak i. Den ene kjenner jeg godt, men den andre er mer usikker. Men ja… jo… jeg tror at det kanskje er fem centimeter?” ”Det tror jeg du har helt rett i, faktisk!”, kommer det fra jordmorsjefen. Jeg hadde forventet mye rart, men ikke dette. Fem centimeter?! Allerede? Det er nesten for godt, eller vondt, til å være sant. Og plutselig blir alt sammen veldig virkelig. Det ringes opp på Føden, men der er det fullt (igjen, når er det lavsesong på Ullevål? Eller er det så mange som bomma på barnehagefristen?), så vi blir sittende/liggende og vente en stund før vi får beskjed om at vi kan komme inn på Føde A, stue 4. På med armbånd, offisielt innskrevet, og av sted med oss.

Og så går vi, da. Jordmorsjefen ønsker lykke til, og studenten toger frem etterfulgt av en litt smånervøs Gubbe og en enda mer nervøs Mafalda. Altså, det skulle jo være to centimeter. Vi skulle blitt sendt hjem igjen, og hatt masse mer tid til å forberede oss. Jeg er rett og slett ikke helt klar for at det skjer, nå. Noe som selvfølgelig er fullstendig irrasjonelt, ettersom vi hadde brukt omtrent all energi den siste uka på å vente på at noe skulle skje.

Det blir et par ufrivillige stopp i gangen, men jeg får stavret meg opp ved egen maskin, og ved dørene til Føde A står en ung, smilende jordmor og venter. Vi får stue 1 i stedet for stue 4, siden den er hyggeligere og med større plass. Klokka er nå omtrent kvart på sju om kvelden, og sola begynner å gå ned. I hjørnet ved senga står den lille plastkassa til babyen, noe som igjen føles litt out of this world. Snart skal babyen min ligge der. Øh. Sært.

Jeg får utdelt sykehusskjorte og de obligatoriske nettingtrusene med bleie. Selvsagt får jeg en ri midt i påkledningen, og det jeg tenker på akkurat da, der jeg står med ett bein oppi den stygge trusa, det andre oppi sengen, og holder bleia fast under rompa, er at jeg er innmari glad for at mannen min har kjent meg siden jeg faktisk var ung, pen og hadde både puppene og ikke minst verdigheten på plass. Dette er ikke noe vakkert syn. Det er faktisk ganske grelt. Og jeg vet jo at verre skal det bli

Før fødselen var jeg jo veldig klar på at jeg ikke visste noe som helst, annet enn dette ene: jeg ville ha epidural. Eller i alle fall noe skikkelig drugs. Hadde jeg ønsket meg en naturlig fødsel, ville jeg vært på ABC igjen. Men jeg vil ikke ha noen naturlig fødsel, jeg vil bare ha en opplevelse det går an å huske. En fødsel der jeg slipper å slåss med mannen og dunke hodet i veggen og tygge på min egen arm og være sur og deprimert og kaste epikrisen i peisen etter to glass rødvin for mye. Det er vel ikke altfor mye forlangt?

Dessverre er det full kræsj med jordmor. (Og dette er VIKTIG: det var slett ikke noe galt med henne. Ikke i det hele tatt! Hun var antagelig en veldig dyktig dame som får mange til å føle seg komfortable og trygge, og gjør jobben sin med glans. Det er på ingen måte hennes feil at det er hun som må slite med HaterÅFøde-seksbarnsmoren fra helvete, som ikke under noen omstendigheter har lyst til å høre på det hun har å komme med, men er altfor høflig til å protestere og har fødebrevet i kofferten... som ligger i bilen. Det var virkelig ikke hennes feil!).

- Ja, du har jo gjort dette noen ganger før. Hva tenker du om det som skal skje nå?

- Nei, jeg tenker vel at vi må se det an, men at hvis det blir for ille kan jeg bli litt ape. Da hadde det vært fint å få litt assistanse…

- Ape?! Morsomt uttrykk, hihi. Ja, men du er jo proff du, så dette går nok bra. Og jeg tenker at det er viktig at vi kommuniserer godt. Kommunikasjon er viktig.

Her skulle jeg selvfølgelig vært klar og direkte: Jeg driter da i kommunikasjon, jeg vil ha dop! Kjemiske midler! Tro meg, jeg har prøvd og det nytter ikke! Går det over streken, så går alt i ball, og jeg kan love at jeg ikke klarer å kommunisere en millimeter- verken ved å lytte eller snakke. Men det jeg kvekker ut er omtrent:

- Eh, ja, det har du sikkert rett i. Men erfaringen er altså at det kan bli i tøffeste laget, og det blir ikke noe vakkert sy… *pust, pes, stønn* (minuspoeng til Gubben her også, han visste at jeg ønsket meg epidural, og han vet generelt at jeg er forferdelig lite flink til å kreve noe som helst. Det var her han skulle slått i bordet, men han var opptatt med å fikse dataskjermen på fødestua som hadde dødd i mellomtiden. Godt han kan brukes til noe, sier jeg bare). Så det blir ikke noen lovnad om epidural, derimot er hun veldig opptatt av at jeg burde spise, men jeg får til slutt kommunisert (hehe) at nei, jeg vil virkelig ikke ha noe mat, det holder med litt saft.

Og ikke før har jeg poengtert at dette erfaringsmessig kan bli i tøffeste laget, så blir det nettopp det. For nå galopperer det. Ligger en stund i senga og får en varmepose, som jeg gjør mitt beste for å trykke gjennom magen og ut på andre siden, uten større hell. Deretter synes jordmor at- bingo!- prekestol er en god ide. Jeg på min side synes at ideen er sånn ca verdens verste

.– Men, jeg tror ikke jeg klarer å stå.

– Pyttsann, vi skal holde deg oppe.

– Jammen, det gjør jo mer vondt, jeg vil ikke det!

– Joda, det blir så bra så.

(og akkurat her har jeg faktisk rett. Under mesteparten av fødselen er jeg som sagt fullstendig klar over at det er jeg som er irrasjonell og godt innsauset i gamle, vonde minner som tar styringen, mens hun gjør det som hun skal. Men prekestol når ting allerede går fort, hva er vitsen med det da?)

Men de får nå halt meg opp i prekestolen, hun og Gubben i tospann. Varmeposen sklir rundt i de altfor store nettingtrusene, beina klapper sammen, og det som før har vært innihelvetesjævligvondt blir Fuck-wank-bugger-shitting-arse-head-and-hole-vondt. Og jeg orker ikke være snill pike lenger, jeg har brukt altfor mye tid på å forsøke å holde maska, både denne gangen og ikke minst flere ganger før, og jeg hulker og griner og orker ikke late som om dette går bra på en flekk. Enter "ape", og en rimelig hysterisk sådan.

Etter et par-tre rier (tror jeg) befinner jeg meg på nytt i senga, på ryggen, og har nå vridd meg oppå varmeposen som jeg forgjeves forsøker å mose inn i ryggraden. Jordmor har akkurat målt meg til sju centimeter, bare minutter etter at vi kom inn. Gubben har brettet opp ermene og tatt fram brytergrepet på den ene siden av senga, og jordmor står på den andre, og begge er fullt opptatt med å dytte meg ned og holde meg fast mens bein og armer (altså mine, ikke deres) går i alle retninger. Jeg er ikke typen til å brøle og skrike som de gjør på TV, men hva jeg gjør med stemmen er egentlig et mysterium- for jeg er fullstendig hes etterpå. Men jeg vil gjette at det gikk mye i ”Nei” og ”ikke” (som i klarer ikke, orker ikke, vil ikke), hikst og hyperventilering, og jeg griner som en foss gjennom resten av fødselen.

Herfra og utover er det ganske tåkete. Ting jeg husker skjedde, er at jordmor henter brettet med sakser og klemmer og utstyr (paniiiikk!). Hun spør gjentatte ganger om jeg er redd for noe, og i så fall hva. Men jeg er ikke redd, det er bare altfor vondt, og uansett klarer jeg ikke svare. De kunne like gjerne revet tarmene ut og hoppet på dem. Som jeg prøvde å si: det blir ape, det vet jeg fra før! Hvorfor hører ingen på det jeg prøver å si!?

De ber meg om å puste, noe som er helt umulig. Gubben holder meg fast i brytergrepet og sier at jeg ikke får gå ut av senga. Jordmor sier at jeg kunne fått noe smertestillende tidligere, men at nå kommer babyen snart og nå er det for sent. Det verste er at jeg kjenner på kroppen at hun har rett, det er ett eller annet stort som er på vei ut av en kroppsåpning som er altfor liten, og dette kommer aldri i verden til å gå bra. Her står det i Kitzingerboken min: ”Nå følger en herlig tid, hvor du kan begynne å presse.” og i boka fra helsestasjonen: ”Smertene kan bli sterke, men mange kvinner opplever smerten som en kraft som hjelper dem å føde frem barnet”. Vel, hva med de andre kvinnene, de som har mistet all intelligens og logikk og først og fremst panisk forsøker å dytte babyen tilbake dit den kom fra? Jeg er ikke stolt av det, men hvis jeg hadde fått valget om å slutte der og da, og ikke få noen baby, så hadde jeg takket ja uten et millisekunds tvil. Alle jordmors forsikringer om at det var ”snart ferdig” var verdiløse, for jeg ville heller dytte den inn igjen enn å få den ut. Jeg ville ikke presse, jeg ville IKKE at hun skulle holde noen kant under riene for å få fortgang i det og jeg ville JAFFAL IKKE prøve å blåse for ikke å revne, jeg driter da i om jeg revner til midt på ryggen så lenge jeg er ferdig snaaaart! (Neida, ikke hysterisk i det hele tatt, liksom )

Nå er det to andre i rommet også, og jeg blir fysisk holdt fast mens ungen er halvveis ute og de prøver å snu ham rundt mens han fremdeles sitter fast inni meg. Og nå skjer det noen pussige ting samtidig:

- Han blir født med vannsekken intakt

- Han skriker mens kroppen fremdeles er inne i meg (!)

- Han tar fraspark, til bestyrtede utrop fra jordmor og barnepleier, vannet går, og han kommer surfende ut i en sjø av vann

… og så løftes han opp på magen min, der min første (og ganske upassende, skjønte jeg på reaksjonene fra både Gubbe, barnepleier og jordmødre) kommentar var ”Oi, han va’kke mye pen!”. Og det var han ikke. Bred, skrikende nedovermunn og superhovne øyne. Men samtidig, helt fantastisk nydelig, og liten, og perfekt og fin. Og ikke minst: jeg var ferdig, og kunne ligge slapp og lykkelig mens to jordmødre holdt på en halv evighet med klemmer og tenger oppi underlivet mitt for å få ut en gjenstridig morkake og enda mer gjenstridige hinner, og barnepleieren maste om at hun kom til å sette en sprøyte, nå stikker jeg snart, det kommer til å gjøre litt vondt (dette har jeg seriøst aldri forstått. Hva er greia med å mase med den sprøyta? De kunne sprøytet inn i øyeeplet uten at jeg brydde meg, det blir litt som å tjate om en flis i fingeren etter en amputasjon…). Noen skrubbsår og et sting eller to, og det var det. Og etterpå var stemningen helt ok, altså. De var stadig innom for å kikke til den vesle karen og sjekke hvor mye jeg blødde (og om jeg var flink pike og fikk produsert den obligatoriske tisseskvetten, hehe), og da var det mye hyggelig småprat.

Så sånn gikk det.

Kofferten sto i bilen, med hårstrikker og Lypsyl og fødebrev og kamera. Som Gubben sa, det gikk plutselig så fort, og det føltes ikke på noe tidspunkt riktig å stikke ned i bilen for å hente den. Vi kom inn på fødestua kvart på sju, og gutten var ute 19:46. En drøy time fra 5 til 10 centimeter og fødsel, det er mindre enn hva jeg brukte bare på pressfasen til Smule. Fort og gæli, og aldeles forferdelig vondt. Og nok en gang står jeg og klør meg i hodet over hvorfor ingen hører på meg når jeg snakker. Er jeg så ufattelig dårlig til å få fram det jeg mener? Og jordmors reaksjoner og stadige spørsmål om hva jeg var redd for- prøvde hun å si at jeg var unormal på noen måte? Er dette noe jeg burde gjøre noe med, liksom, eller er det normalt?

Jeg får vel bare konstatere at jeg nok en gang fødte til minuspoeng i stil. Ikke fikk jeg epiduralen min heller. Men som vi kom fram til, Gubben og jeg: hun hadde sikkert gitt meg epidural til slutt, hvis det bare hadde vært tid. I det minste kan vi late som det, for å beholde troen på både helsevesenet og meg selv som kommunikator. Og som alltid, når alt er over, er jo guttungen verdt alt sammen, og enda litt. Han fikk til og med Apgarscore på 10-10-10, noe som er første gang for meg i hvert fall. 3862 gram, 52 centimeter, 36 rundt hodet, og han sugde seg fast til puppen på første forsøk. En liten sprelsk igle, som holdt på å sprelle seg ut av barnepleierens grep da hun skulle veie og måle ham. "Han her kan dere ikke la ligge alene på stellebordet, altså, for han er ikke helt trygg. Se på de beina, da, skal se at dette her blir en fotballspiller!"

Oh shit. Skulle ikke vi vært på et fotballmøte nå?

Men for en eneste gangs skyld var slike detaljer helt uviktige. Nå var det bare tid for å kose seg med den aller yngste fotballspilleren, ligge med kinnet mot et nyfødt, lite hode og bare være superstolte over at vi enda en gang på magisk vis hadde fått en usedvanlig fin, liten, flådd rotte...

[dreia]

Det var eit herlig barnehagebilde av ei sjarmerande jente!

Godt å lesa at fleire gløymer fotografering. Me hadde til og med skrive det opp på kalenderen, men eg klarte likevel å gløyma det. Eg er ikkje slik som stivpyntar barna for fotografering, slik eg ser at andre nærmast gjer, men eg prøver å velja klær som ikkje har altfor mykje blikkfang i seg sjølv. Eg vil heller at dei går i noko nøytralt som framhevar gutane. Så det blei til at egfann ein enkel genser i skifteboksen til minstemann, framfor den stripete t-skjorta med politibil på. Og gav beskjed om at han skulle ha på bukse, ikkje berre strømpis. Men eldstemann fekk ha på seg monstertruckgenseren. Spent på korleis bilda blei.

Her måtte portrett- og søskenbilder bestillast på forhånd, og mannen, som er noko meir sparsom enn meg, sa blankt nei, så nå kan eg ikkje bli frista til å bestilla eingong. Praktisk, for hundrelappane får fort bein å gå på.

Endret 23. september 2014 av dreia

[Ciara]

De ber meg om å puste, noe som er helt umulig. Gubben holder meg fast i brytergrepet og sier at jeg ikke får gå ut av senga. Jordmor sier at jeg kunne fått noe smertestillende tidligere, men at nå kommer babyen snart og nå er det for sent. Det verste er at jeg kjenner på kroppen at hun har rett, det er ett eller annet stort som er på vei ut av en kroppsåpning som er altfor liten, og dette kommer aldri i verden til å gå bra. Her står det i Kitzingerboken min: ”Nå følger en herlig tid, hvor du kan begynne å presse.” og i boka fra helsestasjonen: ”Smertene kan bli sterke, men mange kvinner opplever smerten som en kraft som hjelper dem å føde frem barnet”. Vel, hva med de andre kvinnene, de som har mistet all intelligens og logikk og først og fremst panisk forsøker å dytte babyen tilbake dit den kom fra? Jeg er ikke stolt av det, men hvis jeg hadde fått valget om å slutte der og da, og ikke få noen baby, så hadde jeg takket ja uten et millisekunds tvil. Alle jordmors forsikringer om at det var ”snart ferdig” var verdiløse, for jeg ville heller dytte den inn igjen enn å få den ut. Jeg ville ikke presse, jeg ville IKKE at hun skulle holde noen kant under riene for å få fortgang i det og jeg ville JAFFAL IKKE prøve å blåse for ikke å revne, jeg driter da i om jeg revner til midt på ryggen så lenge jeg er ferdig snaaaart! (Neida, ikke hysterisk i det hele tatt, liksom )

Kofferten sto i bilen, med hårstrikker og Lypsyl og fødebrev og kamera. Som Gubben sa, det gikk plutselig så fort, og det føltes ikke på noe tidspunkt riktig å stikke ned i bilen for å hente den. Vi kom inn på fødestua kvart på sju, og gutten var ute 19:46. En drøy time fra 5 til 10 centimeter og fødsel, det er mindre enn hva jeg brukte bare på pressfasen til Smule. Fort og gæli, og aldeles forferdelig vondt. Og nok en gang står jeg og klør meg i hodet over hvorfor ingen hører på meg når jeg snakker. Er jeg så ufattelig dårlig til å få fram det jeg mener? Og jordmors reaksjoner og stadige spørsmål om hva jeg var redd for- prøvde hun å si at jeg var unormal på noen måte? Er dette noe jeg burde gjøre noe med, liksom, eller er det normalt?

Takk for super historie, Mafalda. Du burde skrive mer, for det er du virkelig flink til. Og det er alltid så rørende å lese fødselshistorier! *kjeks*

Denne historien beviser jo at fødsler er helt uforutsigbare, på godt og vondt. Fantastisk at den gikk såpass fort så du slapp å være så lenge på Ullevål, da!

Det du skriver om kommunikasjon har jeg også tenkt masse på. For jeg har også opplevd at jeg mener jeg er tydelig, og likevel har motparten - gjerne min mann, hehe - ikke forstått noen verdens ting. Og så mister budskapet litt kraft for hver person som er involvert. Min mann klarte jo å si "Jeg tror hun helst vil ha epidural" da vi nådde apestadiet med Softie. Hva har "tror" og "helst" med noe å gjøre, liksom? Og da var det uansett for sent, selvfølgelig.

Men - tilgi meg om jeg tar feil - er det sånn at du og Gubben også har problemer om å snakke om fødsler dere i mellom? Jeg ser ikke at så mange skriver om det her på KG, men sånn har i hvert fall mannen og jeg det. Det er som om fødsel er for privat til å snakke om, selv om vi har opplevd det to ganger. Jeg blir nesten litt skamfull av å innrømme det, for etter så mange år sammen har jeg liksom en tanke i bakhodet om at vi burde kunne snakke fritt om alt og forstå hverandre. Men jeg tror han aldri kommer til å forstå meg der, uten at det er noe i veien med noen av oss. Jeg kan fortelle at det var helt jævlig og føltes som et overgrep, men han kan aldri forstå det. For all del, han sier han forstår det og han tror han gjør det også, men jeg tror at han tror det er noe alle damer sier, en del av pakka - en slags kollektiv jævlig opplevelse, ikke en subjektivt jævlig overgrepsopplevelse som jeg opplevde fødselen av Eldstemann som. Og rent logisk forstår jeg det, for det ER en smerte som går over, det vet man også når det setter i gang, resultatet er verdt det, og både mentale og fysiske sår gror til. Men så er det altså sånn for noen av oss at det er en opplevelse så hinsides alt mulig, og særlig innsides ting som fornuft og logikk. Det er sårt.

Og det jeg liker minst av alt er at man oppi det hele kan få denne ekle følelsen av å være litt latterlig og hysterisk. Jeg har aldri følt meg så naken i hele mitt liv (og da snakker jeg ikke om det fysiske), så det siste jeg trenger er litt himling med øynene og et nedlatende klapp på ryggen. Er det ikke tragisk, i grunnen, at du skal måtte være redd for å bli sendt hjem med et oppgitt sukk?

Men altså, det var jo litt av en entre godeste Smitt gjorde! Seilende ut på en bølge med et skrik, liksom! Jeg synes det er rart fotballspiller var det første alle tenkte på, her tenker jeg det er en framtidig surferdude!

Endret 23. september 2014 av Ciara

[Teriyaki]

Super fødselshistorie! Rart det der, hvordan fødsler kan være SÅ ulike. Altså, jeg forstår fra fødsel en til nr to, men fra fem til seks? Da skulle man liksom tro at man hadde fått fasiten for seg selv og sine fødsler, men neida. Det kan være som natt og dag da også!

[*Enigma*]

Som en som aldri har vært gravid, og heller ikke har noen som helst planer om å bli det (av veldig gode, og ikke minst gjennomtenkte grunner) så må jeg si det er fascinerende å lese fødselshistorier. Du skriver også så godt, så man kan nesten se det hele for seg.

Og når det gjelder kommunikasjon så er det vanskelig å se for seg at du som skriver så godt her på KG skal være vanskelig å forstå, selv i en fødselssituasjon.

[Hjarte]

For en flott fødehistorie som du har tatt deg tid til å skrive for oss. Det var synd at du ikke fikk epidural slik du ønsket deg, men heldigvis (?) så slapp du å ligge så veldig lenge med smertene før den lille Smitt kom ut. Jeg har bare vært gjennom en fødsel, og det som slo meg mest var hvor utmattende disse riene kan være.

[Susa]

Tusen takk for at du deler fødselshistorien med oss

Det som slår meg aller først er at jeg får lyst til å dra til ullevål og filleriste den jordmora! "Dette har du gjort før", "blir så brå å opp i prekestolen", "hva er du redd for" osv...det er jo helt idiotiske ting å si, og jeg kjenner hormonene mine koker her!

Du har faktisk fler fødsler bak deg, så kanskje hun burde hørt på fødekvinnen istedet?

Gi deg en varm rispose hjelper jo ikke på apestadiet! Det blir bare erting liksom...

Finnes det virkelig ingen andre drugs når man har kommet så langt? Noe må det da kunne gå ann å gi.

Jeg syns det er helt forferdelig at man skal forlate sykehuset med en følelse av overgrep. Da må jeg da kunne få si at jeg syns jordmødrene har feilet bigtime og tabbet seg litt ut i jobben sin? Eller er jeg helt på jordet her dere?

Blei helt sikkert mye babbel fra meg her nå, håper jeg kan skylde litt på hormoner.

Som alltid, du skriver helt fantastisk Mafalda.

[Gjest Magdalene]

Tusen takk, La Traviata!

Ja, jeg synes hun er ganske skjønn selv også Og det hjelper jo på, når favoritt-ordet for tiden er "Nei!". Gjerne avlevert sammen med verdens bredeste glis. Nei! Nei! Nei!- samme om hun mener det eller ikke, Nei! skal det være for tiden. Da hender det at jeg tenker "Jaja, det er godt du er pen!".

...

Har det slik selv her i heimen. "Nei, mamma!", til alt. Godt han er søt og blid, ellers hadde nok tålmodigheten vært mindre 😉

Og for en fødselshistorie! Hjelp! Er glad jeg aldri mer skal føde 😊

[Fibonacci]

For en flott historie, en fryd å lese! Jeg følte jeg fødte med deg, Mafalda!

Fikk en del flashbacks også, det er helt vilt å føde barn! Men åh, han er så utrolig fin - og tenk å bli født på den måten da!

Griner en skvett jeg