Om skrikekurer

[Gjest Lite nytt]

Det er en stor forskjell på en baby og en 2-åring. En 2-åring forstår så inderlig mye mer enn en baby.

Jeg er totalt i mot Ferber på en baby!

[AnonymBruker]

Tuller du, de lar vel ikke ettåringr skrike seg i søvn?

Anonymous poster hash: d0505...351

Ikke hos oss iallfall, og det håper jeg da virkelig ikke de gjør i andre barnehager heller! Her bysses de som har behov for for det i vognene, og de som trenger noen til å sitte ved sin side på soveavdelinga får det.

Anonymous poster hash: 79cf4...0f8

[Stinelin]

I vår barnehage er det ingen som må skrike seg i søvn. Skulle bare mangle.

[Gjest Elyssa]

Altså, som flere sier er det forskjell på en toåring og en baby.

Men har dere prøvd andre kurer enn Ferber? Ferber innebærer jo å høre på barnet skrike sårt i lange tider før man går inn. For meg virker det helt utenkelig, uansett hvor gammelt barnet er.

Selvfølgelig skal man ikke la ungen sutre seg til vilja si, men å virkelig skrike seg i søvn....?

Jeg skjønner absolutt at man blir desperat, men skrikekur får jeg bare ikke til å bli ok altså..

Jeg er forresten en av dem med barn som legger seg pent om kvelden. Han våkner om natta som alle andre unger, men mest i perioder med tenner o.l. Ellers sover han veldig fint. Nå kan det jo selvfølgelig diskuteres om det er fordi jeg har gjort noe riktig eller om jeg har vært heldig, men jeg velger jo å tro at det har en sammenheng.

[Mohair]

Jeg synes det er helt greit å gjennomføre skrikekur på 2 år gamle barn (men ikke så veldig mye yngre enn det), når man er i en så desperat situasjon, men vet ikke om jeg hadde klart det selv.

Endret 15. november 2013 av Mohair

[AnonymBruker]

Eller "The No-Cry sleep solution"?

Skrikekurer er alltid galt!

Jeg synes TS skal skjemmes over at hun i 2013, når vi vet akkurat hvor farlige og ødeleggende skirkekurer er, gjorde akkurat den ene tingen man ikke skal gjøre. Triste greier.

Virkelig? Skrikekurer er den ene tingen man ikke skal gjøre? Du mener altså at det er verre enn å slå et barn, verre enn psykisk mishandling og alle andre former for omsorgssvikt??? Da håper jeg virkelig at du ikke har barn!!!

Altså, som flere sier er det forskjell på en toåring og en baby.

Men har dere prøvd andre kurer enn Ferber? Ferber innebærer jo å høre på barnet skrike sårt i lange tider før man går inn. For meg virker det helt utenkelig, uansett hvor gammelt barnet er.

Selvfølgelig skal man ikke la ungen sutre seg til vilja si, men å virkelig skrike seg i søvn....?

Jeg skjønner absolutt at man blir desperat, men skrikekur får jeg bare ikke til å bli ok altså..

Jeg er forresten en av dem med barn som legger seg pent om kvelden. Han våkner om natta som alle andre unger, men mest i perioder med tenner o.l. Ellers sover han veldig fint. Nå kan det jo selvfølgelig diskuteres om det er fordi jeg har gjort noe riktig eller om jeg har vært heldig, men jeg velger jo å tro at det har en sammenheng.

Som jeg har forklart over, så har vi virkelig forsøkt alt mulig annet, ja. Helt fra hun var to måneder gammel har vi hatt veldig faste rutiner ved legging hver kveld slik at hun alltid skulle vite at det var natt og leggetid. Vi har likevel alltid slitt med søvnen hennes, og den første metoden vi forsøkte var opp-ned, som vi begynte med da hun var rundt 3 måneder gammel og hun ikke lenger var mulig å amme eller bysse i søvn. Vi prøvde dette i nesten to måneder, hun hylte og skrek så fort vi la henne ned hver eneste gang, og det ble aldri bedre. Så da måtte vi tilslutt bare gi opp det.

Gikk da over til å trille henne i søvn i vogna inne på soverommet vårt (fortsatt mens hun hylte til hun tilslutt sovnet av utmattelse). Dette holdt vi på med til hun ble rundt året (og hun hylte fortsatt like besatt HVER eneste kveld da hun skulle legge seg), da begynte vi å legge henne i sprinkelsenga si. Det siste året har vi altså lagt henne i senga, og sittet inne hos henne til hun har sovnet hver kveld. Dette har stort sett tatt mellom 1 og 2 timer, hvor hun hele den tiden har skreket, herjet og styrt rundt i senga si. Tilslutt har hun sovnet av utmattelse, mens vi har sittet ved siden av senga. (Innimellom har vi forøvrig prøvd andre ting, som de fleste av tipsene i Pantleys bok (de som passer for oss- mye av det hun skriver om er jo barn som for eksempel har uheldige søvnassosiasjoner, som byssing eller amming, og det har aldri vært problemet for oss). Hun har imidlertid slått seg fullstendig vrang samme hva vi har prøvd

Nå orket vi som sagt ikke mer, og følte oss nødt til å kjøre skrikekur på henne. For første gang i hele hennes liv, har hun hele denne uka sovnet rolig og fint i senga si uten å skrike seg fullstendig fra konseptene. Det sier seg selv at dette er MYE bedre for henne, enn at hver eneste kveld ender i hysterisk gråt før hun tilslutt greier å sovne.

Jeg skjønner at du velger å tro at det er din egen fortjeneste at barnet ditt sover godt, Elyssa, siden det er deilig å kunne gi seg selv en liten klapp på skulderen. Men jeg tror mange av dere som har barn som har vært enkle når det gjelder søvn, er nødt til å prøve å innse at barn faktisk er forskjellige, og at nei, selv om ting har fungert kjempegreit for deres barn så er faktisk ikke alle barn like mottagelige for den behandlingen som har fungert hos dere!

Anonymous poster hash: 842f7...b40

[AnonymBruker]

Virkelig? Skrikekurer er den ene tingen man ikke skal gjøre? Du mener altså at det er verre enn å slå et barn, verre enn psykisk mishandling og alle andre former for omsorgssvikt??? Da håper jeg virkelig at du ikke har barn!!!

Som jeg har forklart over, så har vi virkelig forsøkt alt mulig annet, ja. Helt fra hun var to måneder gammel har vi hatt veldig faste rutiner ved legging hver kveld slik at hun alltid skulle vite at det var natt og leggetid.

Her er problemet ditt. Du stresset for tidlig, forsøkte å presse barnet inn i en rutine hun ikke var klar for.

Anonymous poster hash: f20ab...ede

[AnonymBruker]

Her er problemet ditt. Du stresset for tidlig, forsøkte å presse barnet inn i en rutine hun ikke var klar for. Anonymous poster hash: f20ab...ede

Vi ble rådet til dette av helsesøster fordi hun alltid var fryktelig trøtt og sutrete på kveldene, det var overhode ikke noe vi stresset med. Men så trøtt som hun var i 19-tiden hver kveld, ville det vært uforsvarlig å holde henne våken lenger utover kvelden (selv om det ville ha vært å foretrekke for oss. Vi ble jo mye mer låst på kveldene da hun begynte å legge seg så tidlig, i tillegg til at hun jo begynte å stå opp tidligere om morgensending).

Det er ikke spesielt uvanlig å begynne med faste rutiner i 2-3 måneders alder dersom babyen klart gir uttrykk for at den er klar for det.

Anonymous poster hash: 842f7...b40

[SummerJoy]

Her er problemet ditt. Du stresset for tidlig, forsøkte å presse barnet inn i en rutine hun ikke var klar for.

Anonymous poster hash: f20ab...ede

Tror du er inne på noe her altså.

[AnonymBruker]

Tror du er inne på noe her altså.

Men dette er jo nettopp et eksempel på det jeg skrev i hovedinnlegget. Dere som har barn som har vært enkle med søvnen, eller har hatt andre søvnbehov enn mitt barn, greier jo overhode ikke å forstå vår situasjon. Dere tar det for gitt at alle andre barn må være helt like som deres barn var på samme alder.

En venninne av meg har en sønn som er nesten akkurat like gammel som jenta mi. Da vi måtte begynne å legge henne tidligere, kunne venninna mi fortsatt la sønnen være våken sammen med dem til langt utover kvelden og natten. Han var like glad, og sovnet smådupper ved siden av hun og samboeren i sofaen eller i vugge på stua hele kvelden, frem til de tok han med inn på soverommet da de la seg selv. Jenta vår derimot, var trøtt som en strømpe hele kvelden, sutret, gråt og bar seg, men fikk overhode ikke sove i stua, samme hvor mye jeg prøvde å amme, vi bysset, bar på henne og alt mulig.

Vi måtte derfor begynne å legge henne på vårt soverom i 19-tiden, sånn at hun tilslutt greide å sovne, og sov i noen timer frem til vi gikk og la oss. Jeg var kjempemisunnelig på venninnen min som hadde en mye enklere baby, hun kunne jo sitte og kose og bysse på han hele kvelden, og i tillegg sov han (og dermed også venninna mi) mye lenger på morgenen enn hva min baby gjorde, siden min baby hadde vært nødt til å legge seg tidligere (siden hun var så ufattelig trøtt). Men dere mener altså at vi likevel bare burde ha sittet kveld etter kveld i stua med en stuptrøtt og sutrete baby, bare fordi det er opplest og vedtatt at man ikke skal begynne med faste rutiner før etter en viss alder???

Anonymous poster hash: 842f7...b40

[AnonymBruker]

Jeg hadde et barn som selv fikset rutiner i form av tidlig leggetid ved 2 mnd. men jeg kan ikke beskrive det som "veldig faste rutiner" som

Vi ble rådet til dette av helsesøster fordi hun alltid var fryktelig trøtt og sutrete på kveldene, det var overhode ikke noe vi stresset med. Men så trøtt som hun var i 19-tiden hver kveld, ville det vært uforsvarlig å holde henne våken lenger utover kvelden (selv om det ville ha vært å foretrekke for oss. Vi ble jo mye mer låst på kveldene da hun begynte å legge seg så tidlig, i tillegg til at hun jo begynte å stå opp tidligere om morgensending).

Det er ikke spesielt uvanlig å begynne med faste rutiner i 2-3 måneders alder dersom babyen klart gir uttrykk for at den er klar for det.

Anonymous poster hash: 842f7...b40

Neida, mitt barn også trengte rutiner tidlig, men de var 100% styrt av BARNET. Det er forskjell på å lytte til barnets naturlige behov og å innføre "veldig faste rutiner". Når dere har holdt våken et barn som du beskriver som "fryktelig trøtt" så er dere jo allerede på villspor. Dette er ikke deres feil, dette er det idiotiske samfunnet vi lever i der vi har sluttet å faktisk lytte til babyene våre, vi bare forventer at de skal passe inn i en eller annen mal. Mitt barn var forøvrig i seng 17.30 til han var nærmere 1 år, fordi det var det HAN trengte. Det var, for å si det forsiktig, skikkelig drit for oss som foreldre.

Søvn er et grunnleggende behov hos mennesker. Menneskebabyer som er trøtte, mette, tørre, varme og TRYGGE - de sover. Men vi ødelegger deres naturlige søvnstyring, oftest ved å stresse og styre og akke, og plutselig er søvn blitt noe vi forbinder med noe negativt. Jeg har et barn på to år som sier "Mamma, jeg er trøtt, nå vil jeg legge meg" og selvfølgelig er det ikke noe som bare magisk har skjedd, men for ham har søvn ALLTID vært noe positivt, fordi han har fått dekket alle sine behov hele tiden. Det innebar samsoving det første halve året, en veldig gradvis overgang fra soving sammen med meg til soving i egen seng, som han fikk styre HELT selv.

Anonymous poster hash: f20ab...ede

[AnonymBruker]

Her er problemet ditt. Du stresset for tidlig, forsøkte å presse barnet inn i en rutine hun ikke var klar for.

Anonymous poster hash: f20ab...ede

Jeg er også enig med deg.

En 3 måneders baby bysses om det er det den ønskes.

Anonymous poster hash: d26de...f67

[Gjest Marmot]

Jeg får helt vondt i magen av tanken på at ungen min skal måtte grine seg i søvn helt alene. Uavnehgig av alder. Og at en 2-åring forstår mer enn en baby hjelper i hvert fall ikke; ligge der og tenke at mamma og pappa bryr seg ikk om meg....

Endret 15. november 2013 av Marmot

[AnonymBruker]

Jeg er også enig med deg.

En 3 måneders baby bysses om det er det den ønskes. Anonymous poster hash: d26de...f67

Ja, men som jeg skriver over, så var jenta mi kjempetrøtt, men umulig å bysse i søvn, amme i søvn eller bære i søvn. Så det var jo ikke sånn at hun ønsket det, men at vi ikke gadd. Hun ønsket jo ikke det, hun ønsket bare å sove, men visste ikke hvordan. Og vi greide heller ikke å få henne til å sovne uten at det ble mye grining i forkant.

Hva mener du at vi burde ha gjort, da???

Anonymous poster hash: 842f7...b40

[AnonymBruker]

Jeg hadde et barn som selv fikset rutiner i form av tidlig leggetid ved 2 mnd. men jeg kan ikke beskrive det som "veldig faste rutiner" som Neida, mitt barn også trengte rutiner tidlig, men de var 100% styrt av BARNET. Det er forskjell på å lytte til barnets naturlige behov og å innføre "veldig faste rutiner". Når dere har holdt våken et barn som du beskriver som "fryktelig trøtt" så er dere jo allerede på villspor. Dette er ikke deres feil, dette er det idiotiske samfunnet vi lever i der vi har sluttet å faktisk lytte til babyene våre, vi bare forventer at de skal passe inn i en eller annen mal. Mitt barn var forøvrig i seng 17.30 til han var nærmere 1 år, fordi det var det HAN trengte. Det var, for å si det forsiktig, skikkelig drit for oss som foreldre. Søvn er et grunnleggende behov hos mennesker. Menneskebabyer som er trøtte, mette, tørre, varme og TRYGGE - de sover. Men vi ødelegger deres naturlige søvnstyring, oftest ved å stresse og styre og akke, og plutselig er søvn blitt noe vi forbinder med noe negativt. Jeg har et barn på to år som sier "Mamma, jeg er trøtt, nå vil jeg legge meg" og selvfølgelig er det ikke noe som bare magisk har skjedd, men for ham har søvn ALLTID vært noe positivt, fordi han har fått dekket alle sine behov hele tiden. Det innebar samsoving det første halve året, en veldig gradvis overgang fra soving sammen med meg til soving i egen seng, som han fikk styre HELT selv. Anonymous poster hash: f20ab...ede

Vi har forresten også samsovet hele natta (fra første gang hun våknet etter at vi hadd lagt oss) fra hun var helt nyfødt og frem til nå den siste uka, hvor hun har sovet hele natten i sin egen seng. Hun sov akkurat like dårlig enten hun sov i vår seng eller sin egen seng, det er først nå etter skrikekuren at hun faktisk sover godt om natten.

Anonymous poster hash: 842f7...b40

[AnonymBruker]

Ja, men som jeg skriver over, så var jenta mi kjempetrøtt, men umulig å bysse i søvn, amme i søvn eller bære i søvn. Så det var jo ikke sånn at hun ønsket det, men at vi ikke gadd. Hun ønsket jo ikke det, hun ønsket bare å sove, men visste ikke hvordan. Og vi greide heller ikke å få henne til å sovne uten at det ble mye grining i forkant.

Hva mener du at vi burde ha gjort, da???

Anonymous poster hash: 842f7...b40

Lytte til barnet deres istedenfor å steile inn i faste rutiner til et spebarn

Anonymous poster hash: d26de...f67

[AnonymBruker]

Mange av dere som skriver her nå kan jo ikke ha lest innleggene mine i det hele tatt. Vi har latt henne styre selv HELE veien, og da havnet vi altså der at hun som toåring ikke greide å sovne før etter at hun hadde skreket i 1-2 timer hver eneste kveld med oss sittende ved siden av senga. Og våkning med mye skrik som oftest annenhver time hele natten gjennom, enten hun ligger i vår seng eller i sin egen seng.

Igjen; når skal alle dere med enklere barn greie å forstå at det faktisk ikke er alle barn som er sånn som deres barn var???

Anonymous poster hash: 842f7...b40

[AnonymBruker]

Vi har forresten også samsovet hele natta (fra første gang hun våknet etter at vi hadd lagt oss) fra hun var helt nyfødt og frem til nå den siste uka, hvor hun har sovet hele natten i sin egen seng. Hun sov akkurat like dårlig enten hun sov i vår seng eller sin egen seng, det er først nå etter skrikekuren at hun faktisk sover godt om natten.

Anonymous poster hash: 842f7...b40

Prøvde dere, allerede heeeeelt i starten, da hun var helt nyfødt, å tilby kroppskontakt med soving? Alltid? Og så lenge hun trengte?

Anonymous poster hash: f20ab...ede

[AnonymBruker]

Lytte til barnet deres istedenfor å steile inn i faste rutiner til et spebarn Anonymous poster hash: d26de...f67

Når barnet er stuptrøtt og bare trenger å sove, men ikke sovner av byssing, amming eller bæring, og ikke sovner i stua. Hvordan mener du da at det å legge barnet til å sove på soverommet IKKE er å lytte til barnet?

Anonymous poster hash: 842f7...b40

[AnonymBruker]

Prøvde dere, allerede heeeeelt i starten, da hun var helt nyfødt, å tilby kroppskontakt med soving? Alltid? Og så lenge hun trengte? Anonymous poster hash: f20ab...ede

Som sagt har vi samsovet helt fra hun var nyfødt, men kroppskontakt og nærhet har ALDRI roet henne ned.

Anonymous poster hash: 842f7...b40