"Moral" og "egoisme" ved jobbsøking og graviditet

[Gjest Gjest]

Igjen: ingen har sagt at det er galt å søke jobb.

Å søke jobb er ikke det samme som å unnlate å fortelle at man er gravid. Mange her mener det er galt å med vilje holde tilbake slik relevant informasjon. Altså: Det er tilbakeholding av informasjon man reagerer på, IKKE at folk søker jobb.

Nemlig.

[Gjest Errata]

Jeg er i grunn enig om at man i utgangspunktet bør være ærlig, og håpe at det er en fornuftig arbeidsgiver som ser at det er snakk om en kortere periode av et forhåpentligvis langt arbeidsforhold. Selv ville jeg nok fortalt det, men hadde vært veldig usikker om jeg var tidlig i graviditeten og fortsatt kunne miste, eller for den del (siden det ikke ville vært planlagt fra min side) lande på å ta abort.

Men jeg kom på en ting: Burde i såfall menn som har kjæreste som er gravid opplyse om at de skal bli far? I og med at de kanskje skal ha pappapermisjon året etter?

[Sushi]

Jeg er en stor fan av likestilling, men jeg har samtidig forståelse for at en arbeidstaker som faktisk er på jobb, er mer attraktiv enn en som ikke er det. Derfor mener jeg at måten å få jevna ut forskjellene på, må være at mannfolka kommer mer på banen når det gjelder familielivet.

Her er vi helt enige. Ja til mer pappaperm slik at det blir mindre attraktivt å diskriminere kvinner.

Men jeg er ikke enig i at en gravid skal måtte fortelle om graviditeten på intervju. Når det ikke er lov å diskriminere kan det ikke ha noe å si om hun sier det eller ikke. Du kan ikke si at du er mot diskriminering og samtidig si at man må fortelle om graviditet slik at arbeidsgiver kan gi jobben til noen andre.

Det er jo uansett først når man har fått jobben at gode løsninger om permisjon trenger å diskuteres. Da kan man jo være åpen og fleksibel.

[Gjest strykebrett]

Her er vi helt enige. Ja til mer pappaperm slik at det blir mindre attraktivt å diskriminere kvinner.

Men jeg er ikke enig i at en gravid skal måtte fortelle om graviditeten på intervju. Når det ikke er lov å diskriminere kan det ikke ha noe å si om hun sier det eller ikke. Du kan ikke si at du er mot diskriminering og samtidig si at man må fortelle om graviditet slik at arbeidsgiver kan gi jobben til noen andre.

Det er jo uansett først når man har fått jobben at gode løsninger om permisjon trenger å diskuteres. Da kan man jo være åpen og fleksibel.

Jeg er enig med deg i det når det gjelder langvarige stabile stillinger, der burde ikke graviditet ha noe å si for arbeidsgiver, og det er heller ikke relevant informasjon som kvinnen trenger å opplyse om. Men likevel tenker jeg at dersom jeg var arbeidsgiver, og søker opplyste om dette underveis i prosessen ville jeg ha tatt det som et positivt tegn, selv om jeg skjønner at ikke alle ser det sånn.

Men: det er en del stillinger og firmaer der det faktisk er ganske så krise om en nyansatt blir borte sånn ca rett etter opplæringen. I slike tilfeller syns jeg det er kvinnens plikt å si fra, fordi noe som skper krise på arbeidsplassen faktisk ER relevant informasjon. Når det er sagt så mener jeg også at en mann som har planlagt å ta et år fri for å oppfylle sin drøm om å seile over stillehavet eller hva det måtte være også har en moralsk plikt til å si fra. Nettopp fordi det er vesentlig informasjon, som forteller arbeidsgiver om hvor passende kandidaten er for jobben. I noen typer stillinger er det bare ikke passende å ha personer som blir borte i lange strekk rett etter ansettelse, da snakker jeg om vikarstillinger, prosjektstillinger og nøkkelstillinger i små bedrifter. Ideelt sett burde jo kandidater som har tenkt å bli borte ha innsikt nok til å ikke søke på slike stillinger da, men slik er det jo ikke.

Tillegg: jeg syns første gangs intervju er for tidlig å snakke om sånne ting, og selv ville jeg nok ikke sagt noe før andre gangs intervju.

Endret 26. april 2013 av strykebrett

[Sushi]

Synes det er å overdrive å si at en ansatt forsvinner rett etter ansettelse. Er hun f.eks. 12 uker på veg så er det jo fortsatt et halvår til fødsel, og dermed kanskje fem måneder hun kan jobbe.

[AnonymBruker]

Synes det er å overdrive å si at en ansatt forsvinner rett etter ansettelse. Er hun f.eks. 12 uker på veg så er det jo fortsatt et halvår til fødsel, og dermed kanskje fem måneder hun kan jobbe.

Nemlig!

Selv er jeg 6 mnd på vei, og har planer om å stå løpet helt ut (da det ser bra ut på papiret, i tilegg til at jeg får tjent mest mulig penger).

Anonym poster: eed8fe2fc43995c5a69f36eb466b2301

[Gjest strykebrett]

Synes det er å overdrive å si at en ansatt forsvinner rett etter ansettelse. Er hun f.eks. 12 uker på veg så er det jo fortsatt et halvår til fødsel, og dermed kanskje fem måneder hun kan jobbe.

Ja, det kommer nok litt an på type jobb. I noen jobber er man fortsatt for under opplæring å regne, og da er det jo snakk om "med en gang". Og så er jo tiltredelse som oftest ikke rett etter intervju heller. Men i andre jobber så er det jo sant at man kan få gjort masse på 5 måneder. Det er jo også stor forskjell på hvor lenge folk blir borte, men de fleste blir jo borte i et år, så da blir det jo til at arbeidsgiver tenker at man blir borte i et år, selv om personen ikke har tenkt det.

[Sushi]

Ja, det kommer nok litt an på type jobb. I noen jobber er man fortsatt for under opplæring å regne, og da er det jo snakk om "med en gang". Og så er jo tiltredelse som oftest ikke rett etter intervju heller. Men i andre jobber så er det jo sant at man kan få gjort masse på 5 måneder. Det er jo også stor forskjell på hvor lenge folk blir borte, men de fleste blir jo borte i et år, så da blir det jo til at arbeidsgiver tenker at man blir borte i et år, selv om personen ikke har tenkt det.

Hvor har du det fra at de fleste blir borte i et år?

[Gjest strykebrett]

Hvor har du det fra at de fleste blir borte i et år?

Mener jeg leste om det i avisa, at de aller fleste velger permisjon med 80% lønn og blir borte i et år. Det sto også noe om at veldig mange ikke overlater ungen til pappa i pappapermisjonen, men tar ulønnet permisjon og så er de begge to hjemme. Jeg kan google litt og se om jeg finner det igjen, det v ar ganske interessant.

[siebaeo]

De fleste er vel hjemme i sju til 9 mnd?

Jeg savner egentlig at noen sier noe om hva man mener alternativet til gravide er dersom de ikke får jobb pga åpen graviditet.

[Gjest strykebrett]

Jeg fant denne artikkelen fra ssb, der det ser ut som at gjenomsnittlig permisjonstid for mødre er 45 uker (og det er jo uten ferie). Men det var skikkelig dårlig med kildehenvisninger i den artikkelen dessverre, så jeg får ikke sett mer nøye på statistikken. Men den var likevel interessant, og det ser ut som man er på riktiv vei, mødres permisjon synker litt og fedres øker litt, selv om det er en lang vei å gå fortsatt.

[pautina]

Det kommer litt an på hvor og som hva.

I et stort konsern betyr det ikke noe, i en viktig posisjon i et lite firma kan det være ødeleggende, moral handler jo tross alt ikke om hva som er den skrevne regelen, i dette tilfellet handler det om du føler på at det du gjør nå ikke er rett mot en eller flere andre selv om det gagner deg.

Jeg byttet jobb for to år siden, har en datter på fem som egentlig burde fått søsken så da var min plan at etter to år er det OK, dette var et lite firma under oppbygging hvor det ville være krise om kjernefunksjoner forsvant midt i startgropa.

Tilfeldighetene ville det slik at det ikke ble mer av samtidig som jeg fikk ett veldig godt jobbtilbud i en mellomstor bedrift i en liten administrasjon.

Jeg gikk på intervju og snakket ikke om dette, litt privat å ta opp foran ett rom med fremmede og de har jo ikke lov å spørre.

Da sjefen ringte meg opp igjen og ville ha meg på kontraktforhandling/signering sa jeg det bare akkurat som det var på tomannshånd:

"Jeg vil veldig gjerne takke ja, men jeg byttet jobb for to år siden, har en datter på fem og ettersom jeg anså forrige"karantenetid som over" var jeg ikke interessert i å sette meg selv på ny runde med føler meg litt kjip hvis...samboer ville heller ikke syntes det var en god ide...."

De satte pris på ærligheten og hadde vel tenkt det alt m.h.t sivilstatus:)

Jeg er ikke interessert i å jobbe ett sted hvor alle sliter fordi jeg valgte å ville jobbe der, hvis jeg blir gravid nå vil jeg gjøre mitt beste for å hjelpe jobben med tidskonto og beholde noen oppgaver av ikke praktisk art slik at det ikke blir en stor belastning.

Hvis man jobber ett sted hvor "hvem som helst" kan overta eller 50 stk. gjør samme jobb fordi det er en stor bedrift er jo dette selvsagt ikke tema da det faktisk i vårt utrolige fantastiske land ikke er en økonomisk byrde for arbeidsgiver unntatt eventuell opplæring og innleiing.

[Gjest Gjest]

Synes det er å overdrive å si at en ansatt forsvinner rett etter ansettelse. Er hun f.eks. 12 uker på veg så er det jo fortsatt et halvår til fødsel, og dermed kanskje fem måneder hun kan jobbe.

Det kommer jo an på hvor frisk den gravide er gjennom graviditeten og ifølge forumet her så sykemelder de seg alle sammen over en lav sko, så noe full arbeidsdag i fem måneder har jeg ingen tro på.

Endret 26. april 2013 av Gjest

[Gjest Tirkes]

Jeg har absolutt ikke sagt at diskriminering ikke forekommer. Jeg har bare påstått at man i sum kommer bedre ut om kvinner som er gravide er ærlige.

Mange bedrifter i startfasen har faktisk en så sårbar økonomi, eller mindre familiebedrifter. Spesielt kunnskapsbaserte bedrifter, der fravær gjerne betyr at man mister en person, fordi det ikke er aktuelt med vikarer. Mener du at ingen skal gründe fordi de kommer til å ha dårlig økonomi i starten? Nyskapning er faktisk viktig for økonomien her i landet, og at folk starter nye bedrifter og faktisk skaper arbeidsplasser er vi avhengig av.

At en planlegger å være borte i et år rett etter oppstart ER i mange tilfeller høyst relevant for jobben. Om jeg planlegger å studere et år i Canada fra September av, syns du ikke jeg bør opplyse om det hvis jeg skal på intervju i morgen? Det er da i aller høyeste grad vesentlig.

Jeg syns det er hårreisende med kvinner som er så fanatisk oppptatt med hva de selv har rett til og krav på, men ikke er det spor opptatt av selv å bidra. "Kvinner føder barn, sånn er det", javel, men arbeidsgiver ansetter folk for å faktisk være til stede på jobb, sånn er det og. Og så lenge mange kvinner tviholder på å ha mest mulig permisjon, lyve om graviditet og ta alle sykedagene med barn uten å overlate noe til mannen sin, så vil kvinner fortsatt være mindre attraktive på arbeidsmarkedet. Man ansetter ikke for å være grei, men for å få en jobb gjort. Og det får man ikke når den ansatte ikke er til stede.

Om flere var som Stinelin her i tråden, åpen og ærlig, og samtidig villig til å finne løsninger sammen med arbeidsgiver, tror jeg det hadde vært mindre diskriminering.

Jeg er en stor fan av likestilling, men jeg har samtidig forståelse for at en arbeidstaker som faktisk er på jobb, er mer attraktiv enn en som ikke er det. Derfor mener jeg at måten å få jevna ut forskjellene på, må være at mannfolka kommer mer på banen når det gjelder familielivet.

Jeg hadde vært stolt om dette innlegget var forfattet av meg.

+1

[Sushi]

De fleste er vel hjemme i sju til 9 mnd?

Jeg savner egentlig at noen sier noe om hva man mener alternativet til gravide er dersom de ikke får jobb pga åpen graviditet.

Enig. Og så lurer jeg på hvorfor de gravide skal ta støyten for at små bedrifter har skjør økonomi. Da burde man i stedet argumentere for bedre støtteordninger i oppstartsfasen, i stedet for at man skal si at noen bedrifter "har lov til" å diskriminere. For det er diskriminering det er, uansett hvordan dere prøver å snu og vende på det.

[Sulosi]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Sulosi, mod.

[Stinelin]

Da kan vi jo vente og se om Stinelin kommer tilbake i tråden, så kan jo hun fortelle oss om hun har en veldig skjelden kvalifikasjon som bedriften var helt avhengig av. Jeg tror faktis ikke at det er sånn at bedrifter bare ansetter gravide om de ikke har noe annet valg.

De kunne nok helt sikkert funnet en annen som var like godt eller bedre kvalifisert. Min situasjon er litt spesiell, siden jeg ikke søkte på jobben engang. Søkte på en annen jobb (på samme avdeling) som jeg var underkvalifisert til, bare for at sjefen skulle lese cv'en og søknaden min. Så ringte han og trengte meg i en annen stilling, så jobben min var ikke utlyst i utgangspunktet.

Jeg trodde alt skulle være kjørt da jeg fortalte om graviditeten, men det har gått over all forventning!

Om flere var som Stinelin her i tråden, åpen og ærlig, og samtidig villig til å finne løsninger sammen med arbeidsgiver, tror jeg det hadde vært mindre diskriminering.

Jeg må innrømme at jeg ventet et par måneder før jeg fortalte at jeg var gravid. (Hadde noen måneder mellom jobbintervju og oppstart, siden jeg var i permisjon). Litt fordi det ville vært kjipt å miste ungen etter å ha fortalt det, men det var også litt spekulasjon fra min side.

På de to månedene hadde jeg brukt tida godt og vært innom arbeidsplassen et par-tre ganger hvor vi diskuterte arbeidsområder, vært på et par møter og kurs som forberedelse til jobben, og lest meg opp på områder hvor jeg manglet kompetanse. Tok også et kurs som ingen andre på jobben har, og jeg må innrømme at det var ekstra motiverende å være den eneste med denne kompetansen som jeg vet at de trenger. Ingen av disse tingene belastet arbeidsstedet økonomisk, annet enn at de brukte litt tid på å snakke med meg. Sørget altså for at de skulle få et best mulig inntrykk av meg før jeg fortalte at jeg var gravid, slik at de skulle skjønne at de ikke kunne miste meg.

Jeg har sørget for å være tett på for å ikke bli en fjern person som det var enkelt å skvise ut pga graviditeten. Har også meldt interesse for et par kurs som arrangeres i permisjonstiden, slik at de vet at jeg kommer til å holde meg oppdatert og er klar for innsats så fort det er mulig. Samtidig har jeg vært klar på at de tre første månedene kommer jeg til å være i babybobla, den tiden vil jeg ha uten forventninger.

Jeg tror det er mange faktorer som spiller inn i denne debatten. Type jobb, personlige egenskaper, timing, hvor lyst man har på jobben osv. Min erfaring er at mye går på tilfeldigheter, man må ta de sjansene man får, og sørge for seg selv uten at det går for mye på bekostning av andre. Som noen sa, kampen for tilværelsen! Jobbene vokser ikke på trær, og jeg har lært å smi mens jernet er varmt.

Jeg søkte f.eks på en 100% stilling lenge før jeg var ferdig med permisjonen med førstemann, fordi jeg bor på et lite sted med få jobber, og jeg hadde akkurat avsluttet min tidligere prosjektlederstilling.

Var altså i permisjon da jeg søkte, og var gravid før jeg begynte å jobbe, likevel går det fint! Senest i dag hadde jeg og sjefen en samtale hvor vi planla mine arbeidsoppgaver når jeg begynner igjen, og det virker som om han allerede har slutta å tenke på at jeg blir borte noen måneder.

Når jeg har jobba en stund må stillingen min utlyses, siden de som offentlig virksomhet er pålagt dette. Det betyr at jeg må gjøre meg fortjent til jobben blant flere søkere, så jeg er fortsatt ikke helt safe, selv om jeg føler meg rimelig trygg. Motiverende er det ihvertfall!

[Stinelin]

Og siden systemet er som det er så er det ingenting som heter for å bli gravid hvis man er totalt uten jobb.

Nå nei, ikke ifølge det her forumet.

I teorien nei, men det er så mye som styres av tilfeldigheter. Er ikke alltid at drømmejobben utlyses på perfekt tidspunkt, og det er ikke alltid man blir gravid akkurat når man planlegger det. Å bli gravid uten jobb er ikke automatisk "veien til rennesteinen". Man kan jo også ha en mann som tjener såpass at det ikke er krise å være uten jobb når man blir gravid, eller at man lever på oppsparte midler mellom to jobber. Verden er ikke alltid i svart/hvitt.

Nå må du ikke skjære alle over en kam, tror mange er innstilt på å jobbe så lenge som mulig.

[Gjest Gjest]

Enig. Og så lurer jeg på hvorfor de gravide skal ta støyten for at små bedrifter har skjør økonomi. Da burde man i stedet argumentere for bedre støtteordninger i oppstartsfasen, i stedet for at man skal si at noen bedrifter "har lov til" å diskriminere. For det er diskriminering det er, uansett hvordan dere prøver å snu og vende på det.

Ikke skyld på diskriminering.

[siebaeo]

Ikke skyld på diskriminering.

Du burde kanskje lese deg litt opp på lov og rett. F eks diskrimineringsloven.