Jump to content
Sign in to follow this  
SmartCookie

Little cookie on the way

Recommended Posts

SmartCookie

Takk takk :)

Jeg er litt usikker på hva han faktisk kunne teste, men han studerte både det ytre og det indre i øyet og det var ingen defekter. I ettertid er jeg usikker på om han da kunne utelukke f.eks. skjeling og andre utfordringer. Noen øyeproblemer skyldes jo defekter i hjernen, ikke nødvendigvis feil på øynene. F.eks. mangel eller defekt på nerve. Jaja, det er jo bare å vente og se. Det er jo bedre at det blir undersøkt om det faktisk er noe alvorlig feil. At de trodde du var stum gir meg jo bittelitt håp, på en rar måte :) Det betyr jo at alt kan skje :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Yesterday

Jeg var bare ekstremt sjenert fordi om jeg var alene litt så pratet jeg til meg selv, før jeg begynte å prate til foreldrene mine, de spionerte litt på meg, hehe. Pussig å tenke på, husker det selvsagt ikke sjøl. Håper at S ikke blir så sjenert, han er allerede rolig og stille med andre til stede. Har også tenkt hundre ganger på at han kanskje har arvet min ADHD :(

Bra du får litt håp, håper alt jeg kan for at alt er i orden ;)

Jeg hadde jo synsforstyrrelser som gravid, det var en kul på synsnerven. Er ikke det som er med mini men det er utrolig hva de kan finne ut :) Lurer på hvordan de tester synet på babyer egentlig, babyer kan jo ikke fortelle om de ser bokstavene :P Om det er mulig. Håper at om det er noe galt med synet hennes at de kan fikse det enkelt :hjertesmil: S sjeler i blant (sjeldent nå men mye som nyfødt) og helsesøster sa at det er ikke noe å bekymre seg for før de er 6 mnd, etter 6 mnd bør det utredes. Sjeler mini?

Share this post


Link to post
Share on other sites
SmartCookie

Mini sjeler litt, og ofte på bilder. Blikket hennes kan gjøre så mangt fra å være helt rett og symmetrisk, og festet på et sted, til sjeling, til at øynene går frem og tilbake konstant.

Jeg tenker jo at det er jo litt spesielt at han nevnte at hun hadde en liten synsnerve, det er jo den som er koblet til hjernen og som skal bearbeide synsintrykk. Men han sa ikke at det kunne ha noen sammenheng, selv om jeg synes jo det høres naturlig ut at en liten synsnerve burde kunne gi litt utfordringer for en liten baby som nettopp er i ferd med å utvikle synet.

Jeg tror ikke de kan få vite hva babyen egentlig ser før de er ca 4 år og kan fortelle selv. Da finnes det plansjer med små bilder av f.eks. hus og blomster og andre lette symboler som er likt utformet som de vi tester oss mot med bokstaver hos optiker. Det vil altså ta noen år før vi virkelig får vite hva hun egentlig ser og ikke ser.. Dette sa ikke øyelegen, men det har jeg forstått selv utfra det jeg har lest.

Jeg vet at hun ser da, for hun tar jo tak i leker og stirrer på og mot ting, men hvor mye eller hva hun ser er vanskelig å vite.

Hun er så søt når hun tester stemmen.. herlig å høre på :)

Den røytingen min tar helt av! Drar av store hårtufser hver dag, og håret mitt er overalt i alle rom. Samme hvor mye jeg fjerner så har mini alltid fått tak i noen hårstrå som hun forsøker å få inn i munnen. Jeg oppdaget hår i bleia hennes, så hun har tydeligvis spist noen :P Kanskje derfor hun sliter sånn med fordøyelsen om dagen?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest åffårno

Mini sjeler litt, og ofte på bilder. Blikket hennes kan gjøre så mangt fra å være helt rett og symmetrisk, og festet på et sted, til sjeling, til at øynene går frem og tilbake konstant.

Jeg tenker jo at det er jo litt spesielt at han nevnte at hun hadde en liten synsnerve, det er jo den som er koblet til hjernen og som skal bearbeide synsintrykk. Men han sa ikke at det kunne ha noen sammenheng, selv om jeg synes jo det høres naturlig ut at en liten synsnerve burde kunne gi litt utfordringer for en liten baby som nettopp er i ferd med å utvikle synet.

Jeg tror ikke de kan få vite hva babyen egentlig ser før de er ca 4 år og kan fortelle selv. Da finnes det plansjer med små bilder av f.eks. hus og blomster og andre lette symboler som er likt utformet som de vi tester oss mot med bokstaver hos optiker. Det vil altså ta noen år før vi virkelig får vite hva hun egentlig ser og ikke ser.. Dette sa ikke øyelegen, men det har jeg forstått selv utfra det jeg har lest.

Jeg vet at hun ser da, for hun tar jo tak i leker og stirrer på og mot ting, men hvor mye eller hva hun ser er vanskelig å vite.

Hun er så søt når hun tester stemmen.. herlig å høre på :)

Den røytingen min tar helt av! Drar av store hårtufser hver dag, og håret mitt er overalt i alle rom. Samme hvor mye jeg fjerner så har mini alltid fått tak i noen hårstrå som hun forsøker å få inn i munnen. Jeg oppdaget hår i bleia hennes, så hun har tydeligvis spist noen :P Kanskje derfor hun sliter sånn med fordøyelsen om dagen?

:fnise: Herregud, så skjønn :strix:

Vet ikke hvilken og hvor mange MME du har forsøkt, men vi er iallefall på tredje forsøket - først Hipp, så NAN og nå Collett som virker å fungere best av de tre. Kan lønne seg å bytte type for å sjekke om det blir endring, her er forskjellen sånn relativt stor foreløpig på de ulike merkene.

Utrolig kjedelig at dere må ha det uvisst såpass lenge :glare: Men det er jo positivt at hun faktisk ser mot ting, og ellers virker å være i god form som jeg har skjønt det utfra hva du beskriver.

Hva pleier dere surre med om dagene bortsett fra at hun spiser håret ditt? (nam......ånei :P )

Her går det i store og strabasiøse ting som "Oj, se på den fisken på babygymmen ja....skal vi skifte bleie? skal du ligge der mens mamma dusjer? Er du fin? Ja? Åh så flink du er til å rape, ja, jeg vet du hater det, ikke stapp kluten inn i munnen - den er ikke noe god, kom så legger vi oss - ikke det nei?"....Sånne intellektuelle samtaler du vet :fnise:

Share this post


Link to post
Share on other sites
SmartCookie

Nå er jeg i kjelleren igjen.. Begynner å bli godt kjent der må jeg si!

Slitsomme dager og gå å håpe på at dette er dagen hun fester blikket, og så aner jeg et lite håp, men så er øynene "all over the place" igjen.

Leser og googler, skal jo ikke gjøre det sikkert, men informasjonen må jo være der ute et sted! Jeg holder en knapp på nystalgmus. En tilstand hvor øynene er urolige. Det triste er jo at det i såfall ikke er noe å gjøre med og sjansen for at man blir mobbet eller får sosiale vanskeligheter er ganske stor. I tillegg kan hun mest sannsynelig ikke få lappen, men det er jo ikke noe stort nederlag.

Dagene går og vi nærmer oss snart 4 måneder. Når 4 måneder er nådd da føler jeg håpet er ute for at alt er normalt.. Dagen var nærmere enn jeg hadde trodd. Tiden renner ut for oss..

Vi har fått innkallelse nå da, til operasjon for spalten. Så da kom plutselig den også midt i fleisen på oss. Men den har vi jo ventet på og visste skulle komme... Den kræsjer nok med innkalling til MR, så da blir det enda lenger ventetid for å finne ut hva som er galt med mini.

Akkurat nå er verden et svart sted å være. Gleder meg til natten kommer, så jeg kan sove og glemme. Men gruer meg til jeg skal stå opp og huske på hvordan situasjonen er. Orker ikke gå ut og se andre barn og barnevogner. Orker ingenting egentlig..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest åffårno

Nå er jeg i kjelleren igjen.. Begynner å bli godt kjent der må jeg si!

Slitsomme dager og gå å håpe på at dette er dagen hun fester blikket, og så aner jeg et lite håp, men så er øynene "all over the place" igjen.

Leser og googler, skal jo ikke gjøre det sikkert, men informasjonen må jo være der ute et sted! Jeg holder en knapp på nystalgmus. En tilstand hvor øynene er urolige. Det triste er jo at det i såfall ikke er noe å gjøre med og sjansen for at man blir mobbet eller får sosiale vanskeligheter er ganske stor. I tillegg kan hun mest sannsynelig ikke få lappen, men det er jo ikke noe stort nederlag.

Dagene går og vi nærmer oss snart 4 måneder. Når 4 måneder er nådd da føler jeg håpet er ute for at alt er normalt.. Dagen var nærmere enn jeg hadde trodd. Tiden renner ut for oss..

Vi har fått innkallelse nå da, til operasjon for spalten. Så da kom plutselig den også midt i fleisen på oss. Men den har vi jo ventet på og visste skulle komme... Den kræsjer nok med innkalling til MR, så da blir det enda lenger ventetid for å finne ut hva som er galt med mini.

Akkurat nå er verden et svart sted å være. Gleder meg til natten kommer, så jeg kan sove og glemme. Men gruer meg til jeg skal stå opp og huske på hvordan situasjonen er. Orker ikke gå ut og se andre barn og barnevogner. Orker ingenting egentlig..

Men du....jeg bare maser litt om dette; har du noen å snakke med på helsestasjonen/annensteds? Eks psykiatrisk sykepleier? Du trenger jo virkelig ett sted å få ut litt i ventetiden, og du har det jo ikke bra om dagen.

Hvis du ikke har det burde du ringe dem på mandag og bestille en time :klem:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Yesterday

Enig i at du burde snakke med noen! :hug: Dere har mye å stri med :( Og det kan hjelpe å snakke med noen utenforstående men som er mer proffe enn oss.

Kan du se nystalgmus på henne? Skal ikke det være veldig synlig? Eller kanskje ikke, de testa det på meg første gang jeg ble svimmel som jeg er nå, da det kan avsløre øreproblemer. Da måtte de "gi" meg nystalgmus for å se hvilken vei de gikk og fy så ekkelt det var. Men det er noe heeeeelt annet enn å ha den diagnosen som du mener. En kort synsnerve har sikkert noe å si ja. Håper de finner fort ut av dette, og at dere får en ny MR-time om ikke så lenge. Operasjonen går sikkert bra den :)

Jeg husker lite fra når jeg var bittelita (som folk flest) men husker faktisk synstestingen med de figurene, men jeg sa jo ingenting :fnise: På 4-årskontrollen spurte helsesøster mamma helt seriøst om jeg var stum, for jeg lagde ikke en eneste lyd. Sjenerte barn pleier iallefall å svare mora, men ikke jeg. Var skummelt at det var en fremmed til stede, husker ennå den følelsen, skjønner det ikke nå.

Jeg var langt nedi kjelleren tidligere, opplevde mye dritt som nybakt mamma, langt fra det samme som det dere opplever. Men det er vannvittig tungt når man er bekymret for sitt barn, hele verden raser sammen :(:hjerte:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Yesterday

Jeg glemte å nevnte at jeg røyter ennå noe ekstremt. Finner og stadig hår i bleia men det er ikke hår som har gått igjennom tarmene, sikker på at de har det hos mini? Her havner de bare der, de havner over alt. Må innimellom dra hår ut av munnen hans ja :P Her om dagen når vi stekte kylling i ovnen så kikket samboer inn i ovnen og sukket "det er hår på kyllingen", og jeg sukket og trudde på det. Han tullet :P Men jeg trudde helt seriøst på det, hvorfor ikke liksom? Det er jo hår over alt ellers! Samboer er sikker på at S hoster opp hårballer snart. :eeeh:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mafalda

:vinke:

Jeg "kjenner" deg ikke og er egentlig litt sjenert for å buse inn her og legge igjen en hilsen. Men jeg har dumpet innom dagboka di dann og vann, og sittet med klump i halsen og lest om vonde beskjeder og utfordringer som ingen nybakte mammaer skulle måtte stri med. Har ikke så mye fornuftig å si, annet enn at jeg håper du ikke mister motet fullstendig, og at du får hjelp og støtte når du trenger det- og ikke minst at jeg krysser fingrene for at du snart får noen gode beskjeder.

Husk også at uansett hvordan ting er, så er du Supermamma for lille jenta di. Garantert!

Håper det er i orden at jeg snek meg inn her... :sjenert:

Share this post


Link to post
Share on other sites
SmartCookie

:vinke:

Jeg "kjenner" deg ikke og er egentlig litt sjenert for å buse inn her og legge igjen en hilsen. Men jeg har dumpet innom dagboka di dann og vann, og sittet med klump i halsen og lest om vonde beskjeder og utfordringer som ingen nybakte mammaer skulle måtte stri med. Har ikke så mye fornuftig å si, annet enn at jeg håper du ikke mister motet fullstendig, og at du får hjelp og støtte når du trenger det- og ikke minst at jeg krysser fingrene for at du snart får noen gode beskjeder.

Husk også at uansett hvordan ting er, så er du Supermamma for lille jenta di. Garantert!

Håper det er i orden at jeg snek meg inn her... :sjenert:

Det går selvsagt helt fint! Hyggelig at noen bryr seg! Jeg har vel lest litt i din og nå da, husker ikke om jeg har lagt igjen spor, men tror kanskje det? Er ikke alle dagbøkene jeg rekker å lese jevnt og trut, så da går det litt i rykk og napp om jeg kommenterer eller ikke.

Siden jeg fant ut av graviditeten har det ikke vært mange lette uker, eller dager. Det har vært og er så utrolig tøft at jeg lurer på når jeg kommer til å knekke. Den ene etter den andre utfordringen..

Men takk som tenker på meg!

Share this post


Link to post
Share on other sites
SmartCookie

Beklager fraværet men jeg håper liksom at ting skal bedre seg eller gå bort om jeg slutter å nevne det.

Men det gjør det jo selvsagt ikke. Hver dag er som en vond drøm jeg håper å våkne fra. For hver dag som går så innser jeg mer og mer at det faktisk er tilfelle at mini ikke er der hun skal være. Jeg har til det lengste håpet at det plutselig skulle normalisere seg, men det gjør jo ikke det. Jeg burde holde meg unna nettet for selvdiagnose er sjeldent bra, men man klarer jo ikke la være.

På det "beste" antar jeg at det er nystagmus, som kanskje i beste fall kan bedres med årene og at hun kan leve relativt normalt men med noen små utfordringer i forhold til balanse, kordinasjon, sosialt samspill, lesevansker og litt begrensninger som synsproblemer kan gi.. men i dag gikk det kaldt nedover ryggen på meg da jeg leste om den mer sjeldne og langt mer alvorlige diagnosen Optic Nerve Hypoplasia. Ja det er bare 7 av 100 000 som får det, men noen må jo være en av de 7 også? Grunnen til at jeg kaldsvettet av å lese om dette var at det stod at de som hadde liten synsnerve, nettopp hadde dette. Og i kjølvann av dette var blant annet nystagmus, og en haug andre skumle ting (problemer med hormoner, autisme..og mer). Det byr på betydelige synsproblemer, men det er stor variasjon i hvor alvorlige de er. Og mini ser jo noe, så det er jo ikke snakk om blindhet.

Men det var virkelig helt grusomt å lese om dette og innse at dette tilsvarer liten synsnerve (eller underutviklet). Hvorfor sa ikke øyelegen noe om dette? Han sa jo rett ut at hun hadde en liten synsnerve. Men han ville vel kanskje ha flere tester å støtte seg på. Det kan kanskje virke som jeg krisemaksimerer, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det så virker det ikke som man kan ha liten

synsnerve og ikke ha dette syndromet. Er synsnerven unormal så har man automatisk denne dritten.

Har ikke lest så grundig om det for det svartnet for meg da jeg leste at man måtte ta sprøyter daglig resten av livet med veksthormoner og for å regulere stoffskifte. Det er ikke alle som får problemer med hormonene, men en del må det. Det var også 30-90 % for at det ville være andre defekter i hjernen og utviklingen.

Fant en svensk blogg om en mamma som forteller om livet med en datter som har dette. Er defintivt ikke enkelt, men hun er jo positiv og ser glede i mye likevel.. Man lærer seg vel å leve med det og.

Er det "bare" nystagmus så virker det som at det er stor sjanse for at barn nummer to, tre, fire...ja alle... vil kunne få samme. Så uansett hva dette er så er det så utrolig kjipt og leit at jeg ikke klarer å innse at det virkelig skjer oss.

Neste uke kommer vi i kontakt med helsevesenet igjen og da skal jeg virkelig la de få vite hvordan det står til. Hvor jævlig det er akkurat nå. Og i tillegg skal jeg ligge alene på et sykehus i mange dager med en nyoperert mini som har vondt og smerter. Jeg "planlegger" sammenbrudd når jeg er der, så får de finne ut hva de vil gjøre med meg...

Jeg er bare forundret over at jeg i det hele tatt fungerer for så bekmørkt som det ser ut nå i livet mitt har det aldri sett ut før. Det er virkelig svarte natta!

Huff, har så lyst å ringe denne øyelegen og spørre han rett ut, men vet jo at han ikke sier noe uansett. Og jeg er livredd svaret. Han burde da skjønne at jeg bare kunne gå hjem og google "liten synsnerve" og så få opp sannheten fra helvete.

Vet ikke om jeg bare skal anta det verste og prøve å forberede meg best mulig på det.

Det er så trist.. Mini er jo sååååå nydelig! Hun er virkelig en supernydelig baby med nydelig hår og nydelige, lange øyevipper... Et heller annet gikk skikkelig galt i utviklingsprosessen. Prøver å finne ut hva jeg gjorde i disse kritiske ukene. Stresset jeg for mye på jobb? Trente jeg for hardt? Falt jeg? Spiste jeg noe jeg ikke skulle ha spist? Ikke for å gi meg selv skylden men for å sørge for at det ALDRI skjer igjen. Men nå vil uansett ikke mannen ha flere barn fordi han synes dette har vært for psykisk tungt.. og vi har jo ikke en gang startet på den vanskelige biten!

Puh... det var litt av en utblåsing..

Og ellers har jeg vasket og behandlet sofabordet i dag. Det var på tide.. Ubehandlet hvitpigmentert eik er praktisk når man liker tv-middager! Not :P

Share this post


Link to post
Share on other sites
Yesterday

Lurt å få det ut, snakker du med noen om dette? Snakker du med mannen om det el er det vanskelig? Hva tenker han?

Jeg ble veldig skremt i sommer selv. Hadde synsforstyrrelser (så rødeflekker) og først avfeide en vikarlege meg om at det sikkert ikke var noe, så sa fastlegen det samme men sendte en henvisning til øyelegen. Jeg tok det som en selvfølge at det ble ingen funn og en rask tur hos øyelegen. Han tok massevis av tester og sa hele tiden at det ser fint ut, men til slutt tok han bilder av synsnerven og sa at den var hoven og han skjønte ikke hvorfor fordi da er det i de aller fleste tilfellene en betennelse men da skal man ha masse symptomer, noe jeg ikke hadde. Han vurderte å bare la meg dra men for sikkerhets skyld ringte han en nevrolog som ba om akutt innleggelse. Da skjønte jeg ingenting, ble sendt til akuttmotaket og de tok en ekg, noe jeg heller ikke skjønte. Skjelven ringte jeg til samboer og sa at jeg var innlagt. Og så hørte jeg nevrologen si til en sykepleier at de har stor mistanke om trombose, og han tenkte ikke på at jeg faktisk vet at det er blodpropp. Jeg spurte jo hva de trudde men fikk ikke svar med en gang, fikk rett før MR vite at de trudde at det var blodpropp eller infarkt i hjernen. Da så jeg for meg at S måtte ut av magen min, en prematur baby som kanskje ikke hadde overlevd. Var et nervevrak og 28 uker på vei.

Heldigvis var det ikke blodpropp eller infarkt, og jeg ble sendt hjem og da sa at det kan være en betennelse. Fikk beskjed om å komme tilbake neste dag. Og hva gjorde jeg hjemme? Googlet! For hadde fått flere spm enn svar. Fant ut at en betennelse i synsnerven er nesten ensbetydende med MS! Fikk panikk og så for meg et liv i rullestol og etterhvert 100% pleietrengende, jeg som skulle bli mamma for første gang. Men de tok masse flere tester og MR igjen på sykehuset og konkluderte med at det var ikke betennelse og en harmløs liten kul. Og den er borte nå :) All drama for faktisk ingenting!

Babler mye men prøver å si at kanskje det faktisk er ingenting? Kanskje han tok feil ang synsnerven? Kanskje det er noe med den men noe annet som ikke er alvorlig?

Kanskje det ikke er noen trøst for deg, vi er jo forskjellige, men prøv å ha i bakhodet at det ikke nødvendigvis er så mørkt, kanskje dere ikke får dårlige nyheter. Og er det noe alvorlig så får man masse hjelp her i Norge og forskere oppdager ofte nye ting og nye kurer. Stadig skjer det noe nytt.

MEN jeg skjønner at du er livredd, det var ikke sånn her det skulle bli for dere. Godt å høre fra deg og jeg håper virkelig at det ikke er noe alvorlig :hug: Når er operasjonen? Få de til å sjekke henne da, kanskje de kan ta MR før operasjonen eller etterpå. Tenker masse på dere!! Er bare å sende meg en mld på privaten om du må få noe ut men ikke vil skrive i dagboka :hug: Så forresten sønnen til hun ene i barselgruppa i går, han som er operert for det samme, det er ikke veldig synlig :) Trur alle jeg vet om som hadde splittet leppe er ellers helt normale. Har jobbet med mange psykisk utviklingshemmede og ingen av de har hatt det, ingen av autistene heller.

Og vet du hva? Du er kjempe tøff! :hjerte: De fleste hadde brutt sammen for lenge siden :hug:

Share this post


Link to post
Share on other sites
SmartCookie

Når du sier det så minnes jeg at du hadde noen forferdelige skremmende dager for noen måneder siden. Akkurat da var jeg så langt nede (da også...) pga. spalten at jeg ikke leste dagbøker og når jeg først kom tilbake, så hadde du funnet ut at alt var ufarlig og at faren var avblåst - heldigvis! Men ja, ting kan skje og leger kan ta feil. Jeg vet jo ikke hvor god denne legen egentlig er. Enten er han superflink og blant de dyktigste, eller kanskje han bare er middels og tilfeldigvis på jobb den dagen. Jeg er ikke 100 % sikker på han, litt pga. kulturforskjeller. Han sa blant annet et par ting som ikke hang på grep, så tror det kan være litt språkvansker - selv om han snakket rent. Det var bare at han sa én ting, mens kroppspråket og tonen sa det motsatte så både jeg og mannen gikk litt forundret ut derfra.

Men alt i alt... tror nok at han er dyktig... ellers ville han nok jobbet et annet sted.

Skal ikke henge meg opp i den kjipe diagnosen, men det var så skremmende å se at det han sa høyt og klart "synsnerven er litt liten", er ensbetydende med nettopp denne diagnosen.

Vanligvis skulle man jo tro at det kunne være et symptom på en diagnose, men her virker det som det er et ufravikelig likhetstegn mellom disse to. Huff, jeg biter tennene sammen og håper jeg hørte feil der også... Jeg er bare litt redd han kanksje ikke kjenner til sammenhengen eller syndromet siden det er så sjeldent. At han ikke tenkte noe mer over det selv, men at vi kommer til å finne det ut når mini skal gjennom grundigere tester. De pleier ofte å ta MR for å bekrefte slike situasjoner selv om det ikke skal være nødvendig for å se om de har underutviklet/liten synsnerve.

Utrolig at man finner styrke til å komme seg gjennom slike vanskelige situasjoner. Er vel fordi jeg nå har innsett at noe er feil og at jeg må forholde meg til det enten jeg vil eller ikke. Bare håper alvorlighetsgraden er minst mulig...

Gud, som jeg elsker lille jenta vår! Det er utrolig tungt å ikke få øyekontakt. Man føler liksom at hun ikke bryr seg eller er glad i oss. Ganske vanskelig å gå løs på nok en dag med masse pågangsmot og godt humør når hun ikke ser særlig på oss... De fleste kan jo miste motivasjonen av det! Føles som om hun er den kule på ungdomsskolen og jeg og pappaen jobber overivrig for å få henne til å like og akseptere oss, men hun er overlegen og ignorerer oss glatt. Snålt! Håper hun kan vise at hun er glad i meg etterhvert. Altså, hun gir respons i form av smil og litt latter, men den gode øyekontakten er jo ikke der.

Nei nå hørte jeg et lite grynt fra sengen, så bør vel sjekke hva som skjer. Tror noen er i ferd med å våkne!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Yesterday

Hvordan er det ellers med mini? Sover hun bra? Er hun fornøyd? :)

Vi får mye blikkontakt med S nå men han er veldig "overlegen" i blant da tenker jeg i blandt på dere. Når vi prøver å få blikkontakt så kan han snu seg motsatt vei og når vi flytter på han/oss til den siden så snur han seg andre veien. Skikkelig "jeg vil ikke se på deg", lurer på om alle babyer gjør det. Er det det mini gjør hele tiden? Må være veldig vondt ja :( Heldigvis gjør hun det ikke med vilje.

Er ikke alle leger jeg har møtt som jeg har likt. Forresten hun vikarlegen som jeg nevnte i forrige innlegg har jeg kun fått øyekontakt med en gang, og det var når hun kikket på øynene mine, andre sier at de og ikke får øyekontakt med henne. Tipper at hun er bare sjenert. Nevrologen jeg var hos på etterkontroll var og litt merkelig og litt vanskelig å skjønne, ikke norsk. Kanskje øyelegen du var hos ikke har hørt om den diagnosen da han ikke jobber med å utrede den direkte.

Når man kommer i en vanskelig situasjon så har man bare to valg, kjempe eller gi opp, og klart man kjemper for barnet sitt ;) Men mange bryter sammen uansett, mer ikke lett :hjerte:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mafalda

Hei, så hyggelig at jeg er velkommen til å snike meg inn her, selv om du er i ditt livs kanskje aller vanskeligste periode (for det må det jo være. Joda, alle får sitt, og det kommer slag under beltestedet og dødsfall og probleer på jobben eller i forholdet, og alt mulig dritt, men sånn jeg tenker kan nesten ingenting sammenlignes med det å være alvorlig bekymret for barnet sitt. Det er rett og slett storeslem. Jeg er enig med Yesterday: du er beintøff!)

Og når du sier det, tror jeg du var innom boka mi en gang. Gullfiskhukommelse jeg også, som du ser... :sjenert::ler:

Vet ikke om jeg bare skal anta det verste og prøve å forberede meg best mulig på det.

Det er så trist.. Mini er jo sååååå nydelig! Hun er virkelig en supernydelig baby med nydelig hår og nydelige, lange øyevipper... Et heller annet gikk skikkelig galt i utviklingsprosessen. Prøver å finne ut hva jeg gjorde i disse kritiske ukene. Stresset jeg for mye på jobb? Trente jeg for hardt? Falt jeg? Spiste jeg noe jeg ikke skulle ha spist? Ikke for å gi meg selv skylden men for å sørge for at det ALDRI skjer igjen. Men nå vil uansett ikke mannen ha flere barn fordi han synes dette har vært for psykisk tungt.. og vi har jo ikke en gang startet på den vanskelige biten!

Kanskje dere ikke har startet på det vanskeligste, men du skal ikke undervurdere sjokkfasen heller. Den kan nok ofte være verre, fordi alt blir så overveldende og skummelt, i tillegg til at man gjerne har drømmene om hvordan det skulle bli, friskt i minnet. Når sjokket har lagt seg, og dere vet mer, fremstår det nok uansett som en vanvittig jobb (hvis det er som du frykter- men det vet du jo ikke ennå), men dere har på en måte funnet bakkekontakten igjen.

Og jeg husker en heftig diskusjon i vennegjengen, der det av en eller annen pussig grunn er en kjempeovervekt av leger (ikke jeg, jeg er bare en sølle kontorrotte som ofte faller fullstendig av lasset :fnise:). Konklusjonen var i alle fall: med mindre det er snakk om genetiske tilstander som kan oppstå flere ganger, så har det ingenting for seg å lete etter hva som gikk galt og hvorfor. Det er et naturens lotteri, og uansett hvor utrolig urettferdig det er, så er det noen som trekker et kortere strå enn andre. Rein, skjær uflaks, og forbannet statistikk. Noen må være de tre av en million, uten at det finnes noen årsak. Tenåringsmødre som ikke ante at de var gravide, og røykte og drakk gjennom hele svangerskapet, får friske fine babyer. Andre gjør alt riktig og litt til, og får plutselig et barn som ikke er som alle andre. Flaks og uflaks i den veldig brutale utgaven (og han ene stakkaren som prøvde seg med at det kunne være fornuftig å tenke "hvordan og hvorfor" fikk passet sitt så grundig påskrevet at det er et under at han ikke sa fra seg lisensen i ren skrekk, stakkars ;) ).

Utrolig at man finner styrke til å komme seg gjennom slike vanskelige situasjoner. Er vel fordi jeg nå har innsett at noe er feil og at jeg må forholde meg til det enten jeg vil eller ikke. Bare håper alvorlighetsgraden er minst mulig...

Gud, som jeg elsker lille jenta vår! Det er utrolig tungt å ikke få øyekontakt. Man føler liksom at hun ikke bryr seg eller er glad i oss. Ganske vanskelig å gå løs på nok en dag med masse pågangsmot og godt humør når hun ikke ser særlig på oss... De fleste kan jo miste motivasjonen av det! Føles som om hun er den kule på ungdomsskolen og jeg og pappaen jobber overivrig for å få henne til å like og akseptere oss, men hun er overlegen og ignorerer oss glatt. Snålt! Håper hun kan vise at hun er glad i meg etterhvert. Altså, hun gir respons i form av smil og litt latter, men den gode øyekontakten er jo ikke der.

Uff, det kan jeg nesten ikke forstå hvordan føles. Det er jo dette som på en måte er belønningen, når mor og far står på hodet og yter service døgnet rundt... Skjønner godt at du nesten mister motivasjonen, det må være fryktelig vanskelig.

Og så håper jeg inderlig at kanskje i dag blir dagen da hun plutselig glimter til, holder blikket ditt og gir deg et smil. Selv om du frykter det verste er jo ingenting klarlagt ennå. Kanskje hun bare ser litt dårligere enn andre og dermed er senere utviklet i forhold til synsinntrykk og hvordan de skal tolkes...

Huff, har så lyst å ringe denne øyelegen og spørre han rett ut, men vet jo at han ikke sier noe uansett. Og jeg er livredd svaret. Han burde da skjønne at jeg bare kunne gå hjem og google "liten synsnerve" og så få opp sannheten fra helvete.

Det burde han absolutt ha skjønt, og i det minste tatt noen sterke forbehold eller vært litt klarere på hva han trodde eller ikke trodde. Det høres ut som om dere ble overlatt til dere selv uten å ha blitt så veldig mye klokere, men derimot en haug bekymringer rikere- og det er egentlig veldig dårlig.

Søren heller, altså, når noe slikt som dette dukker opp forventer jeg nesten at hele helse-Norge trykker på nødknappen og setter alle kluter til for å finne ut hva som skjer, på kortest mulig tid. Det er nesten umenneskelig å forvente at bekymrede mammaer og pappaer skal vente i ukevis uten å ha noe klart å forholde seg til annet enn "kanskje sånn, kanskje slik", og sitte alene over Google og være redde.

Synes planen din om et sammenbrudd på sykehuset høres lur ut! La dem få vite akkurat hvordan ståa er, uten å pynte på noe som helst! Jeg mener, helsesøstre over hele landet setter jo himmel og jord i bevegelse så fort de får greie på at en nybakt mor er uvanlig nedfor etter fødselen (og det er en god ting, selvfølgelig), men da skulle det for pokker bare mangle at man ikke får uvanlig god oppfølging i et sånt tilfelle som ditt. De kan hvis de vil, det er jeg sikker på, så la dem få se akkurat hvor fælt du har det.

Og så håper jeg dagene inneholder noen lysglimt innimellom, tross alt! :klem:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Yesterday

Tenker på dere :kose:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Yesterday

Håper det går bra :hug:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mafalda

Jeg også tenker på dere og håper dere har det bra alle tre :klem:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mafalda

Vet ikke om du kanskje har forlatt KG, for en periode eller for godt, men legger igjen en hilsen likevel. Kan jo hende du leser den. Håper alt går bra med dere! :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå brukerangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...