Mannen min hater livet sitt...

[AnonymBruker]

Beklager om jeg går veldig i forsvar. Jeg merker at jeg blir litt skuffet over at alle påpeker hva jeg har gjort feil og at jeg kan takke meg selv, osv. De samme personene som er opptatt av min rolle, anerkjenner i liten grad mannen min sitt ansvar for de valgene han har tatt i livet sitt. Jeg føler at jeg gir og gir og forstår meg ihjel noen ganger. Men jeg skal prøve å svare på spørsmålene dine. Jeg føler at mannen føler at jeg ser ham. Han er veldig takknemlig om jeg tar med meg barna når jeg ser at han er sliten, han sier at han er glad for at vi kan snakke som vi gjør. Det er som regel (alltid) jeg som tar initiativ til å snakke om vanskelige ting, og ofte har jeg følelsen av at han ikke har reflektert over sine egne tanker/følelser/handlinger før jeg tar initiativ til å snakke om det. Vi har sex flere ganger i uken, og forteller hverandre at vi elsker hverandre omtrent hver dag. Han sier ofte at han har den beste kona i verden. Som jeg tidligere har skrevet så føler jeg at vi har det veldig bra i samlivet. Jeg skjønner at det høres rart ut når situasjonen er som den er, men det er sånn jeg føler det. Jeg føler ekte og oppriktig at vi som par har det bra og ser ingen store utfordringer der. Nå kan det jo være at jeg har et fullstendig feilaktig bilde av hvordan vi har det, men jeg tror ikke det. Jeg opplever ikke at jeg er en del av "problemet". Problemet er jo selvsagt at vår relasjon ikke er uavhengig av barna, og det er der det vanskelige er. Når jeg ser mannen min med barna ser jeg en mann som store deler av tiden kjeder seg og er ulykkelig. Han er apatisk, svarer ikke og huffer og uffer seg. Heldigvis er det ikke sånn hele tiden, men for ofte. Jeg spør han om han har det bra, om det er noe jeg kan gjøre, osv. Noe som satte en støkk i meg er en gang jeg spurte han om hvordan dagen hans hadde vært (han er hjemme med vår yngste sønn). Han svarte noe som " sukk, så bra som den kan være". Det svaret sjokkerte meg. Han svarte som om han var døende av kreft eller noe, mens realiteten er at han har vært hjemme med barnet vårt. Det er veldig sårende å vite at mannen føler det sånn rundt barna. Det stemmer så dårlig med den mannen jeg kjenner og som jeg ble sammen med. Han har alltid vært glad i barn og en familiekjær mann. At han skulle slite så mye med egne barn overrasker meg ikke bare, det er utenfor all forståelse. TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

Mannen din har ansvar for de valgene han har tatt, så absolutt.For meg virker det som om han har valgt noe som ikke passer for ham, og han slites nå mellom dårlig samvittighet overfor deg og barna, og behovet for å realisere sitt liv slik han ideelt sett ønsker at det skal være.Jeg tror nok, dessverre, at han ikke var ærlig nok med seg selv da han sa at dere skulle sette i gang med prøvingen.Dere gjennomlever nå konsekvensen av dette.Enten sitter disse tankene veldig dypt i ham, eller så er dette tanker som forsterkes i en ond sirkel pga. depresjon.Jeg stilte deg en del "tøffe" spørsmål for å belyse viktigheten av at du kan vite med deg selv at du har tenkt gjennom alle sider av situasjonen deres. Da kan du nemlig være trygg i de avgjørelsene og tankene du sitter igjen med.Jeg har selv en deprimert samboer, og har etter mange samtaler med ham, og refleksjon med meg selv, kommet frem til at forholdet står og faller på ham. Jeg kan ikke trylle, og jeg er ikke mor, psykolog og kjæreste. Tar han selv grep og får hjelp kan det reddes. I motsatt fall går det dunken. Der virker det nok som om dere også er nå.

Anonym poster: fb3d83af15c234edece82449c23be21e

[Gjest Gjest]

Nå har jeg lest hele tråden. Du får noen gode råd, og dessverre mye ufortjent kritikk, etter min mening. Du virker reflektert, omsorgsfull og moden.Jeg håper virkelig at mannen din ser hvor langt du strekker deg for at hele familien skal ha det bra. Mens han har kunnet gjort kometkarriere, strever du deg gjennom et studium med knallhard framdrift og frykter å stryke fordi det er så mye annet som faller på deg.

Jeg vet ikke hvor mange råd jeg har å gi deg. Siden det virker som dere prater godt sammen, så kan prøve å ordsette din bekymring for hans trivsel og helse og si noe av det du sier her som du har prøvd for å hjelpe ham (rydde tid til hans hobby, guttetur, lar være å lese i helgene for at han ikke skal måtte ha ungene alene, tar med ungene ut evt reiser bort når du ser han er sliten). Kanskje det kan hjelpe at du ramser det opp, for så å forklare at det er noe av grunnen til at du trenger at han kan ta imot hjelp fra fagfolk; for å vise deg at HAN også gjør noe for å bedre situasjonen. Det er jo ut fra kjærlighet til ham og for at hele familien skal ha det bra sammen at du ønsker han skal oppsøke lege/psykolog.

Fint at familierådgivning ikke er utelukket for dere. Men det må være klart for også ham at evt sykdom hos ham bør utelukkes før familieterapi prøves med full innsats. Slik terapi vil slik jeg ser det hjelpe først og fremst hvis det virkelig ER noe begge kan gjøre for å gjøre denne situasjonen bedre.Skyldes problemene en sykdom hos han som blir ignorert og ubehandlet, så kan dere slite dere ut på familieterapi uten å komme noen vei. Det som er fint med å få dette alternativet opp på bordet, er at du med det signaliserer at "dette skal vi jobbe med sammen, vi er to om å komme gjennom det", mens kun lege/psykolog sier litt "du må feile noe, gå å få det fikset". Litt hardt sagt, men det var for å få fram det jeg mener er forskjellen.

Så er det noen menn som rett og slett syns babyer er litt gørr, at det blir artigere og at de får bedre kontakt når ungene er større og kan kommunisere. Kan det hende at papparollen framstår som mer positiv dersom det er ting pappa kan finne på med den største ungen? Kanskje kan pappa og eldstesønnen finne på noen morsomt sammen, alt etter interesse. Bilshow el. vet ikke hva som fins der dere bor.Bare en tanke.Det er mulig at felles hyggelige opplevelser med eldstemann kan skape noen bånd som også kan gjøre det lettere i kontakten mellom pappa og minstemann.

Tilslutt vil jeg ønske DEG lykke til med eksamen, og DERE lykke til i arbeidet med å få ting bedre i familielivet. Det virker som dere har mange gode grunnpilarer å bygge videre på.Jeg tror dere kan komme over kneika, dette er uansett ikke tidspunktet for å ta noen store avgjørelser ang brudd.Det virker det jo heller ikke som om du vurderer,og det er jeg glad for å lese.

Sender deg en klem.

[AnonymBruker]

Han har da vel fått forståelse og pauser i hverdagen hele tiden?! Nå vil han ha ENDA MER.

Han trenger heller hjelp til å innse at ikke alt i livet blir som man har tenkt, og innfinne seg med sin rolle i livet. Han trenger hjelp til å ta ansvar for de valg han har gjort. Og ja, han har selv valgt å få barn. Passet det han ikke, kunne han i det minste sagt nei til barn nr 2.

Etter hva mange mener her, så har ikke kona rett til å ta noen valg for seg selv. Hun skulle heller ha vært barnløs, så den stakkars mannen ikke på noe vis hadde følt noe press. Og når hun nå fikk mannen med på å få barn, og han angrer seg, så får hun pent ta all jobben, så han kan få leve livet slik han ønsker???

Mannen hadde et valg, to ganger. Skal han virkelig fritas fra alt som heter familiehensyn fordi han gikk med på å få barn, og ikke liker det likevel?

Jammen lever vi i et individsamfunn, hvor jeg, meg og meg er aller viktigst. Det viser tydelig de svarene du får her inne, ts.

Anonym poster: ca066253726e1dd1ab7dc8bf2b29748d

absolutt ikke . det er viktig å ta vare på hverandre i et forhold. og en måte å hjelpe denne mannen er faktisk at han får litt fri. alle foreldre fortjener å få tid til å pleie seg selv også. og det kan godt tenkes at vis han vfår behovene dekket av å være litt friere i form av en feks en guttetur . så blir han en bedre far og mann når han er hjemme.

vis min man er sliten vil jeg prøve alt jeg kan for å hjelpe han . ikke kaste masse vis av ansvar på han å si mann deg opp! vil ikke fungere. annet enn at det gir han et push i feil retning.

noen ganger må den ene forelderen steppe opp å ta litt ekstra ansvar selv om det er tøft,men vis man kommer over den kneika så tror jeg fremtiden er mye lysere enn den er nå.

Anonym poster: f98ea21ec26f46f3742b70c6eaf80801

[melly666]

Hvorfor tror du det er vanskelig for en som ikke ønsker barn å skjønne? Det er jo akkurat det samme. Et ønske om et liv uten barn er ikke forenlig med et liv med barn, som din mann nå har fått. Ingen kompromisser kan inngås, men han har gjort det for din skyld. Selv om dette er et område i livet hvor de færreste kan gå på akkord med seg selv. Og et område hvor det er svært vanskelig å skulle ta en avgjørelse basert på et ultimatum. Det handler om å skulle få et helt annet liv enn man ønsker, enten det betyr et liv med eller uten barn.

Anonym poster: 174f842fb4d7057cf0b8e15c25e3bb01

Men da må man si det! Ts innså at hun var på vei mot et liv hun ikke ønsket, og tok ansvar. Hun sa "jeg trenger x i livet mitt - hvis du mener det samme så flott, hvis ikke må jeg bevege meg videre og finne noen som kan gi meg det". Da er det opp til mannen hennes å si om han vil ha barn eller ikke og ta konskvensen av det. Ingen kan presse et voksent menneske til å gjøre noe de ikke vil - de må faktisk tenke selv og ta ansvar. Ts er ikke slem for at hun snakket om barn med mannen, hun tok ansvar for sitt liv. Han burde gjort det samme og innsett at de hadde helt ulike ønsker for livet og derfor ikke passet sammen.

[AnonymBruker]

absolutt ikke . det er viktig å ta vare på hverandre i et forhold. og en måte å hjelpe denne mannen er faktisk at han får litt fri. alle foreldre fortjener å få tid til å pleie seg selv også. og det kan godt tenkes at vis han vfår behovene dekket av å være litt friere i form av en feks en guttetur . så blir han en bedre far og mann når han er hjemme.

vis min man er sliten vil jeg prøve alt jeg kan for å hjelpe han . ikke kaste masse vis av ansvar på han å si mann deg opp! vil ikke fungere. annet enn at det gir han et push i feil retning.

noen ganger må den ene forelderen steppe opp å ta litt ekstra ansvar selv om det er tøft,men vis man kommer over den kneika så tror jeg fremtiden er mye lysere enn den er nå.

Anonym poster: f98ea21ec26f46f3742b70c6eaf80801

Tillater meg å kopiere fra ts sitt startinnlegg:

"Jeg har reist bort med ungene i flere uker av gangen (er student) for at han skal få slappe av/hente seg inn. Jeg har latt han dra på guttetur til utlandet, og hyttetur. Jeg kvier meg for å lese i helgene fordi han blir så sliten/sur av å ha barna alene. Jeg tar korte dager på skolen, og studerer 150% på under 80% av tiden fordi han skal ha kontakt med jobben selv om han er i permisjon. Jeg er heldig hvis jeg står om 2 uker."

Du kan ikke ha lest det ts skriver her? Hun har da tilrettelagt for at mannen skal få gutteturer, alenetid osv osv i flere år!

Hva MER skal hun gjøre, mener du?

Anonym poster: ca066253726e1dd1ab7dc8bf2b29748d

[AnonymBruker]

Takk igjen, til alle som svarer. Jeg har tenkt mye på denne tråden i natt og alle svarene jeg har fått. På en måte har den vært god fordi den har tvunget meg til å se bedre på min egen rolle i dette her, og reflektere over min væremåte ovenfor mannen. Det er mulig jeg kjører et solo-løp og har en tendens til å overkjøre mannen, og det må jeg i så fall jobbe med. Det er vanskelig å vite om jeg er sånn når mannen aldri har uttrykt noe som gjør at jeg har grunn til å tro det, men det er mulig jeg overser det. Jeg ønsker ikke å være en diktator i forholdet og skal rette ekstra oppmerksomhet til min væremåte ovenfor mannen. Jeg har bestemt meg for å overse/sile ut de svarene som legger skylden for dette på meg og sier "som man reder, ligger man", osv. Denne typen svar er svært lite konstruktive og hjelper ikke hverken meg, mannen eller barna i den situasjonen vi er i dag. Jeg vet ikke hvorfor folk skriver dette, om det er fordi de har behov for å fordele skyld, heve seg over oss, eller om de faktisk tror at det skal være til noe hjelp. Vel, det er det ikke. Jeg vet utmerket godt at vi selv har ansvar for situasjonen vi er i, men jeg har ikke tenkt å fortsette i et spor der mannen åpenbart er ulykkelig med tilværelsen pga det. Jeg hadde forøvrig en veldig hyggelig kveld med mannen min i går. Han hadde hatt en fin dag med barna. Kanskje har han tenkt litt på det vi snakket om forleden kveld og prøver å endre innstillingen sin litt. Jeg tror ikke han var klar over hvor mye det påvirker oss/meg når han åpenlyst viser misnøye med situasjonen han er i. Jeg har også bestemt meg for å foreslå et samlivskurs over en weekend til våren. Har funnet et tilbud som er ikke så langt unna der vi skal flytte, og som ser veldig bra ut. Det kan være godt å fokusere litt på oss som kjærester, samt få muligheten til å renske opp i det som evt ikke måtte fungere så bra mellom oss. Da vil vi også få litt fri fra barna sammen. Et slikt samlivskurs betyr ikke at jeg ikke ser på lege/psykolog som det beste alternativet for min mann, og kommer nok til å insistere på det dersom ting ikke raskt blir bedre. TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Beklager igjen at det ikke er avsnitt i svaret over, det er tydeligvis noe rart med mac'en min. Jeg lager avsnitt når jeg skriver, men det kommer ikke frem.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Jeg har kun lest startinnlegget.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Altså ikke hvordan du har det, men hvordan du beskriver at din mann har det. Men i motsetning til han er jeg mamma.

Jeg kan slite i mørketiden, alt blir tungt og svart. Og da dukker mye av de samme følelsene opp hos meg som hos mannen din. Jeg får ekstremt lite energi og alt blir ett tiltak. Jeg vet at dette har med mørketiden, og kan muligens kalles en deprisjon. Dersom det ikke var pga erfaring med det ville jeg nok ikke skjønt at det var det. Og ettersom jeg kjenner tegnene skal det ikke mer til å snu det enn å benytte dagslyslampe.

Men da jeg nå sist skjønte hvor jeg var på tur, merket jeg det ved at jeg enkelte dager hatet rollen som mamma, jeg angret intenst på at vi har blitt foreldre. Samtidig som jeg viste langt inn i hjertet at jeg elsker barnet over alt, og aldri ville gjort det annerledes hvis jeg skulle ta valget en gang til. Jobben ble til en "virkelighetflukt", jeg trengte ikke å tenke på alt som måtte gjøres hjemme. Da jeg plutselig skjønte hva som var galt etter en ukes tid, og fikk satt igang dagslyslampen snudde det rimelig kjapt. Nå kjenner jeg en skam over de tunge tankene som svirret i hode mitt, og kan nesten ikke skjønne at det var jeg som tenkte de tankene. For egentlig elsker jeg rollen som mamma!

Jeg sier ikke at mannen din har mørketidsdepresjon, men dette har svært like symptomer som depresjon. Og ut i fra det du skriver kjenner jeg meg veldig igjen. Jeg tror jeg ville fått han en tur til legen/psykologen.

I og meg at han valgte å dele tankene med deg synes jeg det tyder på at han så inderlig vil løse problemene!

Anonym poster: 3fe906e580c882e0a85de7a9dfc7907d

Takk for svaret ditt. Det er godt å lese erfaringer fra de på "andre siden". Jeg tror også mannen min er deprimert. Det er nesten så jeg håper det, for som du sier er det en viss skam knyttet til å det å ha sånne følelser. Dvs, hvis mannen min IKKE er deprimert eller syk på annen måte, så er det jo unektelig noe ubehagelig at han tenker sånn om sin egen fedretilværelse. Det er godt at du fant en løsning på problemet ditt. Jeg er usikker på om lys kan ha noen effekt her, da det ikke er mørketid på samme måte som i nord. (vi bor i trøndelag)

Det er nok flere enn mannen din som føler livet med barn virker meningsløst og kjedelig. Litt absurd at den biologiske trangen til å få barn fullstendig krasjer med ego-kulturen vi lever i i dag, der selvrealisering og underholdning er viktigere enn menneskene rundt oss og våre egne barn. Så sitter vi der, deprimerte og fikler med smarttelefonen mens vi ser på barna med et uinteressert blikk og snakker på autopilot.

Og hvem går det mest uover? Barna. Barn VET når de er uønsket og uelsket, når foreldrene helst vil bli kvitt dem, ikke for alltid, men når toppen av lykke er å sette barna bort til en au pair eller en helg hos slektninger, ja, det skjønner barna.

Altfor mange får barn uten å tenke ordentlig gjennom det. Hvordan blir den neste generasjon, disse skadede og uelskede barna som voksne? Det beste var om de sluttet å få barn i alle fall.

Det er nok mye sant i innlegget ditt. Jeg kjenner ikke helt igjen min mann i det du beskriver, men det er mulig han har endret seg/vokst fra meg i løpet av de årene vi har vært sammen og ikke lenger er den samme personen som før.

Poenget er at han GJØR seg syk. At han er deppa er helt sikkert reellt, men han har selv skapt depresjonen. Slik jeg ser det har dere begge fått barn på feil grunnlag. Du fikk barn med feil fyr, og han ville egentlig ikke ha barn. Nå er det engang slik at dere har barn sammen, og da kan han ikke sitte og sutre over at han ikke får klatret K2 eller trent tilstrekkelig til birken, eller hva nå er han vil. Det er jo en drøss av ting man kan gjøre selv om man har barn. Hvorfor fisker han ikke? Hvorfor har han ikke en båt han kan holde på med? Eller noe annet, om dette ikke er ting som er typisk "han". Jeg har stor forståelse for at man trenger alenetid, og det skal man selvsagt innvilge hverandre. Men du kan ikke innvilge ham et nytt liv. Dette er livet hans nå, og han må forholde seg til det. At man depper løser ingenting.

Jeg tror han depper for å bli sett av deg jeg. Snakk skikkelig med fyren. Ikke true eller angripe, men forklar ham at han er nødt til å forholde seg til dette, og spør hvorfor han ikke ser utfordringen og gledene ved å ha skapt et nytt menneske man kan forme, vise ting, lære bort kunnskaper til, ha det gøy med osv.

Jeg kan ikke nok om sykdommer/depresjoner til å si om det du sier stemmer eller ikke, men jeg tror du har en litt forenklet forestilling om hvordan ting henger sammen. Likevel er jeg enig i mye av innlegget ditt, og jeg har hatt mange av de samme tankene selv.

Jeg skal snakke mer meg ham, og jeg prøver å ikke være truende eller angripende. Stort sett svarer han at han bare ikke synes det så gøy når vi prøver å snakke om det, at han synes barn er kjedelig. Jeg må jo innrømme at det er krevende å ikke bli i det minste noe anklagende når far til mine barn sier at hovedproblemet er at han synes det er kjedelig med barna.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[Gjest Purple Haze]

Jeg skal snakke mer meg ham, og jeg prøver å ikke være truende eller angripende. Stort sett svarer han at han bare ikke synes det så gøy når vi prøver å snakke om det, at han synes barn er kjedelig. Jeg må jo innrømme at det er krevende å ikke bli i det minste noe anklagende når far til mine barn sier at hovedproblemet er at han synes det er kjedelig med barna.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

Det er godt mulig han er deprimert, det må en lege avgjøre.

Jeg reagerer på at han ikke synes det er gøy å snakke om, og at det er kjedelig med barn. Er han generelt umoden? Mener han at alt i livet må og skal være gøy, interessant og spennende?

Det gjør meg veldig trist å lese at noen synes det er kjedelig å være sammen med egne barn, men det handler om at jeg er pedagog og synes barn er kjempespennende og interessante. Om du virkelig klarer å ikke være bebreidende når han sier sånne ting, synes jeg du er flink! Det hadde nok ikke jeg klart.

[AnonymBruker]

Det er godt mulig han er deprimert, det må en lege avgjøre.

Jeg reagerer på at han ikke synes det er gøy å snakke om, og at det er kjedelig med barn. Er han generelt umoden? Mener han at alt i livet må og skal være gøy, interessant og spennende?

Det gjør meg veldig trist å lese at noen synes det er kjedelig å være sammen med egne barn, men det handler om at jeg er pedagog og synes barn er kjempespennende og interessante. Om du virkelig klarer å ikke være bebreidende når han sier sånne ting, synes jeg du er flink! Det hadde nok ikke jeg klart.

På et generelt plan vil jeg ikke si at han er umoden. Tvert i mot tror jeg de fleste vil beskrive han som en rolig og meget reflektert mann. Det overrasker meg veldig at han sier disse tingene, og det stemmer ikke helt med det "bildet" jeg har av ham. Jeg har prøvd å snakke litt med en venninne (som også kjenner han, vi er mye sammen som vennepar), for å lufte min frustrasjon/få litt støtte og høre hennes vurderinger, om hun tror han kan være syk osv, og hun er sjokkert over at min mann sier dette. Hun sier at det er en side som ikke "kler" ham, og hun ville aldri trodd det om jeg ikke sa det. Jeg er enig i hennes vurderinger.

Jeg vet ikke om jeg klarer ekte og genuint å ikke være bebreidende, men pga mine tanker om at han kanskje er syk, og at dette ikke er "den ekte" han, så prøver jeg å ikke la dette komme frem for ham. Men det er klart jeg kjenner på disse følelsene. Er mannen min deprimert, eller bare en egoist? Svaret på dette spørsmålet er vel ganske kritisk for hvordan veien går videre for oss.

Det er vanskelig å snakke om dette med andre, trolig fordi det er ganske tabu å ikke mestre den delen av livet som angår familie. Hvem mann med sinnet i behold innrømmer at han ikke liker de forpliktelsene barn medfører? Og at de synes barna er kjedelige? De fleste mennesker vil vel, kanskje velbegrunnet, bli ganske rystet over slike uttalelser. Det passer ikke helt inn i det vellykkede bildet av samfunnet vi liker å plassere oss selv i. Jeg innrømmer glatt at det har vært behagelig å leve i illusjonen om at vi selv passet inn i rammen. Vel, den illusjonen har hvertfall brast nå.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest hele tråden. Du får noen gode råd, og dessverre mye ufortjent kritikk, etter min mening. Du virker reflektert, omsorgsfull og moden.Jeg håper virkelig at mannen din ser hvor langt du strekker deg for at hele familien skal ha det bra. Mens han har kunnet gjort kometkarriere, strever du deg gjennom et studium med knallhard framdrift og frykter å stryke fordi det er så mye annet som faller på deg.

Jeg vet ikke hvor mange råd jeg har å gi deg. Siden det virker som dere prater godt sammen, så kan prøve å ordsette din bekymring for hans trivsel og helse og si noe av det du sier her som du har prøvd for å hjelpe ham (rydde tid til hans hobby, guttetur, lar være å lese i helgene for at han ikke skal måtte ha ungene alene, tar med ungene ut evt reiser bort når du ser han er sliten). Kanskje det kan hjelpe at du ramser det opp, for så å forklare at det er noe av grunnen til at du trenger at han kan ta imot hjelp fra fagfolk; for å vise deg at HAN også gjør noe for å bedre situasjonen. Det er jo ut fra kjærlighet til ham og for at hele familien skal ha det bra sammen at du ønsker han skal oppsøke lege/psykolog.

Fint at familierådgivning ikke er utelukket for dere. Men det må være klart for også ham at evt sykdom hos ham bør utelukkes før familieterapi prøves med full innsats. Slik terapi vil slik jeg ser det hjelpe først og fremst hvis det virkelig ER noe begge kan gjøre for å gjøre denne situasjonen bedre.Skyldes problemene en sykdom hos han som blir ignorert og ubehandlet, så kan dere slite dere ut på familieterapi uten å komme noen vei. Det som er fint med å få dette alternativet opp på bordet, er at du med det signaliserer at "dette skal vi jobbe med sammen, vi er to om å komme gjennom det", mens kun lege/psykolog sier litt "du må feile noe, gå å få det fikset". Litt hardt sagt, men det var for å få fram det jeg mener er forskjellen.

Så er det noen menn som rett og slett syns babyer er litt gørr, at det blir artigere og at de får bedre kontakt når ungene er større og kan kommunisere. Kan det hende at papparollen framstår som mer positiv dersom det er ting pappa kan finne på med den største ungen? Kanskje kan pappa og eldstesønnen finne på noen morsomt sammen, alt etter interesse. Bilshow el. vet ikke hva som fins der dere bor.Bare en tanke.Det er mulig at felles hyggelige opplevelser med eldstemann kan skape noen bånd som også kan gjøre det lettere i kontakten mellom pappa og minstemann.

Tilslutt vil jeg ønske DEG lykke til med eksamen, og DERE lykke til i arbeidet med å få ting bedre i familielivet. Det virker som dere har mange gode grunnpilarer å bygge videre på.Jeg tror dere kan komme over kneika, dette er uansett ikke tidspunktet for å ta noen store avgjørelser ang brudd.Det virker det jo heller ikke som om du vurderer,og det er jeg glad for å lese.

Sender deg en klem.

Takk for et veldig fint svar. Du påpeker mange ting som jeg tror er riktig og viktig. Det er også godt å lese at noen ser at jeg prøver å gjøre ting godt for familien min, selv om jeg innrømmer at jeg ikke bare tar gode valg jeg heller.

Jeg tror du har rett i dine refleksjoner rundt familieterapi vs individuell hjelp for ham. Antagelig vil det beste være om vi får litt (eller mye) av begge deler. Det er viktig for meg at mannen min ikke blir sittende som syndebukken i dette, tror ikke han selv ønsker å være i situasjonen han er i, og det koster han nok en del å komme med de innrømmelsene han har kommet med.

Han tar faktisk med seg eldstesønnen vår og gjør ting med ham. Mange søndager drar de og bader i et flott badeanlegg i nærheten. Jeg ser at han koser seg masse på disse utfluktene, og sønnen vår elsker det. Heldigvis er det ikke sånn at tungsinnet og apatien er der hele tiden, men det er ofte nok til at jeg føler vi må ta tak i det, og ikke bare vente til det skal gå over (slik han vil).

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Men da må man si det! Ts innså at hun var på vei mot et liv hun ikke ønsket, og tok ansvar. Hun sa "jeg trenger x i livet mitt - hvis du mener det samme så flott, hvis ikke må jeg bevege meg videre og finne noen som kan gi meg det". Da er det opp til mannen hennes å si om han vil ha barn eller ikke og ta konskvensen av det. Ingen kan presse et voksent menneske til å gjøre noe de ikke vil - de må faktisk tenke selv og ta ansvar. Ts er ikke slem for at hun snakket om barn med mannen, hun tok ansvar for sitt liv. Han burde gjort det samme og innsett at de hadde helt ulike ønsker for livet og derfor ikke passet sammen.

Takk for at du sier veldig klart mye av det jeg selv tenker, og har prøvd å formidle gjennom tråden.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Jeg må bare legge til en ting som jeg har tenkt litt på etter at jeg postet her inne. Darthoven, tror jeg det var, var inne på dette med å trene til Birken, hoppe i fallskjerm, osv. Jeg tror faktisk han er inne på noe der. Mannen min har vært marinejeger, syklet styrkeprøven, hoppet i fallskjerm, gått toppturer, osv. Han gikk faktisk Norge på langs, altså fra Nordkapp til Lindesnes en gang. En tur som tok 4 mnd. Han er altså glad i å utfordre seg selv og kroppen. Etter at barna kom har det vært minimalt med sånt. I begynnelsen pga barnet, men etterhvert pga økonomi. Det koster å reise på ditt og datt, og det har vi ikke råd til flere ganger i året lenger. Mannen min har forsørget hele familien sin alene de to siste årene mens jeg har studert. Og før dere peprer meg om hvor utakknemlig jeg er, og hvor mye han har ofret seg, osv, så er jeg fullstendig klar over det. Jeg er EVIG takknemlig ovenfor mannen min som har gjort dette uten å kreve noe tilbake. Dette sier også mye om hvor raus han er som person. Jeg ser at dette er veldig storsinnet at ham, og jeg vet at jeg er heldig som har han. Så vær snill og ikke beskyld meg for det ene eller det andre. Det er sånn vi har valgt å leve livet sammen. Vi var begge klar over at det ville bli sånn for en begrenset periode (2 år). Nå skal jeg selv også begynne å jobbe, og da vil sannsynligvis økonomien bedre seg sånn at vi får mer råd til at han kan dra mer på sånne turer. Jeg vet ikke om dette endrer det totale bildet for dere, men nå har jeg hvertfall lagt det frem.

Saken er at jeg tror han gjerne skulle vært med på Birken eller andre liknende ting. Og mulig er det en av grunnene til at han (kanskje) er deprimert om dagen. Jeg føler at han legger skylden på at han ikke gjør sånt lenger på barna, og det tror jeg kanskje kan bidra til å skape en viss aversjon mot de forpliktelsene barna medfører. En aversjon jeg i så fall mener ikke er berettiget. Det er bare delvis sant at barna har skylden, bl a pga økonomi, men det er ikke alt som koster tusenvis av kroner. Han sier at han ikke har tid eller overskudd til å trene så mye pga barna. Men tid kan han få av meg i massevis. Med unntak av de kveldene han driver med hobbyen sin, og jeg har noe jeg gjør 2-3 ganger i mnd, så kan han trene så mye han vil på kvelden for min del. Overskuddet kan ikke jeg gjøre så mye mer med, men jeg mener det er feil å legge all skylden på barna her. Hvis han virkelig hadde villet drive med det, så hadde vi fått det til, om enn i litt mindre grad enn før.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[Majott]

Du beskriver en periode i livet deres på 2 år. Det er kort tid når en ser hele livet samlet. Det samme er den tiden barna er små. Om bare kort tid, er barna mindre krevende enn de er nå, og begge har større frihet.

Livet går i perioder. En periode er det sånn at en ikke har råd/mulighet til alt en vil, fordi en satser på andre ting. Utdannelse for deg er en investering i framtidig bedre økonomi, som samlet sett gir dere bedre muligheter til et godt liv enn uten. Så at det gjort andre muligheter mindre i 2 år, bør være noe man kan leve med. Også kan man se framover til bedre tider. I andre perioder kan man heller satse mer på fritid, reiser osv.

[79kreps]

Litt usikker hva jeg mener her. Synes selvsagt at hele situasjonen er trist og vanskelig for de involverte.

Siden barna er så små så vil jeg tro at dette endrer seg når de blir eldre og han kan finne på litt andre ting med de enn å lese bok og sitte på lekeplassen. Når de blir eldre er jo kino, turer i fjellet, spille fotball osv aktiviteter som barn synes er artig, og da er det lettere for han å ta større del også.

Men, det må jo være en løsning nå, og da aner jeg ikke. Han må jo lære barna å kjenne.

[Gjest BettyBoop]

Les første innlegg.

Anonym poster: 98918a34938eaa8b5a9a8e66646756a9

om man lar seg presse på den måten har man ikke ryggrad. om det var så krise for han å få barn så burde han sagt nei da.