Mannen min hater livet sitt...

[AnonymBruker]

Ts skriver jo selv at ønsket om barn stod høyere enn behovet for at det måtte være med akkurat HAN.

Derfor burde hun jo forlatt han! Men det er for sent nå, så da må dere skaffe hjelp utenfra.

Mannen skulle tenkt seg mer om. Plutselig sitter han der fordi dama som ikke ville ha han i livet sitt heller enn unger og annen mann, har reist fordi det var ikke liv laga med han uansett....

Anonym poster: ee1fc99b36eb0eddad6fd7ef0df92c94

[AnonymBruker]

Jeg syntes han bør komme seg til legen og ta en sjekk, dette kan være depresjon eller noe annet. Selv om han ikke ønsket barn i utgangspunktet, så blir de fleste glade for barn når de først kommer. Han bør kanskje ha samteler om forventninger til det å ha barn. I dag blir vi foret daglig med informasjon om at vi skal være perfekte på alt, hele veien og hele tiden, perfekt karriere, kropp, jobb og spennende fritidsinteresser. I virkeligheten er det ikke nok tid i døgnet til å få gjennomført alt dette på en gang, og det er mange som går og føler på utilstrekkelighet i det daglige som din mann.

Selv om man kanskje litt motvillig gikk med på å få barn så bør det ringe noen bjeller når man hater livet sitt, så jeg tror han har alt å tjene på å snakke med noen.

Ja, det er akkurat dette jeg og føler. Ingen fortjener å hate livet sitt, eller deler av det. Jeg ønsker å være der for min mann og håper at han klarer å finne gleden i de tingene han faktisk oppnår, og ikke alt han ikke oppnår. Du har nok rett i at han føler på det med utilstrekkelighet, og at man ikke kan få alt på en gang. Ting skal bli vesentlig bedre for at jeg ikke kommer til å kreve at han drar til legen/psykolog når de 4 ukene i jobb har gått, og jeg håper han kan få hjelp til å sortere tankene litt.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan tvinges til det? Er ikke disse mennene voksne? Er de så redde for å være alene at det blir "koste hva det koste vil"? Damen ville ha barn, og han fikk et valg. Nå er han ikke fornøyd med valget, og prøver å sluntre unna.. sorry mac, den der må du lenger ut på landet med!

For hennes del var det uaktuelt å ikke få barn, og han hadde ikke baller nok til å stikke/la henne gå.

Hvis samboeren min plutselig finner ut at han ikke vil ha barn om 2-3år (slik planen vår er), så er det dessverre kroken på døra for min del.

Det føles ikke så bra å si det, men sånn var det for meg og. Jeg føler at jeg gav ham valget, og han valgte å få barn.

Vil bare presisere igjen at han aldri har sagt at han aldri ønsket seg barn i det hele tatt.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[MissCoverdale]

Det er nå greit, men hadde jeg vært ts(utifra det hun skriver om mannens usikkerhet før de fikk barn) hadde jeg lukta lunta med én gang. Risky business å formere seg med menn som setter friheten høyere enn alt annet.

Jeg har sett mange eksempler på det rundtom.

Ts skriver jo selv at ønsket om barn stod høyere enn behovet for at det måtte være med akkurat HAN. Hun ga vel stakkaren et ultimatum da, enten setter du barn på meg NÅ eller så går jeg fra deg.

Jeg ser den, men til syvende og sist så fikk han jo et valg. Og det må han nesten ta ansvar for. Det er ikke slik at hun sluttet på pillen uten at han visste det og lurte ham til å bli far. Har sett mange eksempler på det jeg også, og den som vil ha barn er i det minste klar og tydelig på hva de ønsker. Mens den som ikke vil som regel er "mjaa, kanskje, ikke nå, om noen år, ikke nå heller, osv..". Da syns jeg de kan manne seg opp litt, og faktisk si hva de mener om den saken. Om det så er at de aldri vil ha barn, eller at de vil ha i fremtiden, men ikke kan love når det blir.

For min egen del så ville jeg helst hatt barn i går, men respekterer samboeren nok til å vente på at han blir klar for det, OM han i det hele tatt blir det. Det kan jeg ikke vite. Men hvis jeg venter noen år, og han fremdeles ikke vet, så pakker jeg bagen og stikker. Jeg ofrer ikke noe så stort for en mann, og jeg forventer at han er voksen nok til å fortelle meg sannheten om sitt eget ønske.

I ts sitt tilfelle virker det som om mannen er deprimert, og da er det greit å ta tak i det før en velger å gjøre noe drastisk med forholdet.

[AnonymBruker]

Må si jeg føler med TS. Bare at hos oss her det motsatt.Her er det jeg som pappa som må dra hele laset.

Mens hun jobber annenhver helg, Skole i ukedager, ut på byen i fri helgene. Dette begynnte for et par månders tid siden. Da hun sa hun trengte pause og tenke på hva hun ville gjøre. Men kom tilbake

og sa hun ville prøve. Men det er jeg som varter opp henne med alt, alt hjemmearbeid,vasking, rydding,klær,oppvask, barna. pluss min egen jobb som er 9 timer om dagen. 7-17. Dette har dratt meg

psykisk ned. Og tror jeg holder på og treffe bunnen snart. Uansett om dette bare har vart et par månders tid.

Jeg er blitt deprimert, fått angst, og sosial fraværende. Ingenting appelerer lengere. Men fortsatt gjør jeg

det samme hjemme. Fordi jeg elsker barna mine, og vil de skal ha det best mulig. De gir meg en grunn

til og sti opp om morgenen. Jeg har elsker samboeren min over alt. MEN, jeg elsker ikke henne nok,

til hun kjører meg til grunnen pga henne egen egosime. Vis hun feks greier det, går det også

utover barna. Jeg må antagelig skaffe meg psykolog pga at jeg har stagnert pga alt dette.

Og jeg kommer til og gå ut av forholdet, fordi det ødelegger meg, og min livskvalitet ovenfor barna.

Så til deg, jeg vet hva du går igjennom. Du blir sittende med alt, og tror at "kansje" blir det bedre senere.

Kansje, kansje ikke. Ikke ville jeg gamblet på det. Husk det kan også gå utover barna i situsasjoner

som dette. Og det vil du ikke. Da er det bedre på egen hånd.

Anonym poster: 3a4399475f5a538d569d513052961b0e

[Capt. Obvious]

For min egen del så ville jeg helst hatt barn i går, men respekterer samboeren nok til å vente på at han blir klar for det, OM han i det hele tatt blir det. Det kan jeg ikke vite. Men hvis jeg venter noen år, og han fremdeles ikke vet, så pakker jeg bagen og stikker. Jeg ofrer ikke noe så stort for en mann, og jeg forventer at han er voksen nok til å fortelle meg sannheten om sitt eget ønske.

I ts sitt tilfelle virker det som om mannen er deprimert, og da er det greit å ta tak i det før en velger å gjøre noe drastisk med forholdet.

At det var barn eller "rett ut" var vel problemet i ts sitt tilfelle. Jeg skjønner faktisk ganske godt at det ikke er så enkelt å vite at man blir sett på nærmest som en spermdonor - barn, eller så stikker jeg er nok ikke så veldig lurt å plumpe ut med akkurat.

[Gjest blabla-]

Jeg ser den, men til syvende og sist så fikk han jo et valg. Og det må han nesten ta ansvar for. Det er ikke slik at hun sluttet på pillen uten at han visste det og lurte ham til å bli far. Har sett mange eksempler på det jeg også, og den som vil ha barn er i det minste klar og tydelig på hva de ønsker. Mens den som ikke vil som regel er "mjaa, kanskje, ikke nå, om noen år, ikke nå heller, osv..". Da syns jeg de kan manne seg opp litt, og faktisk si hva de mener om den saken. Om det så er at de aldri vil ha barn, eller at de vil ha i fremtiden, men ikke kan love når det blir.

For min egen del så ville jeg helst hatt barn i går, men respekterer samboeren nok til å vente på at han blir klar for det, OM han i det hele tatt blir det. Det kan jeg ikke vite. Men hvis jeg venter noen år, og han fremdeles ikke vet, så pakker jeg bagen og stikker. Jeg ofrer ikke noe så stort for en mann, og jeg forventer at han er voksen nok til å fortelle meg sannheten om sitt eget ønske.

I ts sitt tilfelle virker det som om mannen er deprimert, og da er det greit å ta tak i det før en velger å gjøre noe drastisk med forholdet.

Jepp, enig.

[AnonymBruker]

ts, jeg blir provosert! Beklager at det lykkelige familiebildet slår sprekker, men du har selv presset ham inn i dette med å få barn, det skriver du selv, du maste og maste, til slutt fikk han disse ungene fordi han ville ha deg, og håpte på det beste. Dumt av ham, for nå er barna her og de må tas hand om. Men dypt inni deg har du svaret, du ender som alenemor enten i dette forholdet eller som singel. Han er ulykkelig, han angrer, han vil ikke, dessverre, men du må godta at han vil ut av papparollen og heller inn som helgepaps. Det må være grusomt for deg nå. Og han vil nok ha deg også, men dette kommer dere ikke unna. Jobb hardt for å fikse dette eller gå og legg opp livet som dere BEGGE ønsker.

Du er hard i dine ord, og jeg tar det til meg. Likevel synes jeg det er noe urettferdig, for jeg ønsket aldri at han skulle leve et annet liv enn det han ville. Det hadde føltes bedre om du også kunne rettet den pekefingeren mot den som tok et valg han ikke er tilfreds med, jeg blir og sittende med svarteper.

Det er mulig han vil helt ut av papparollen, og heller være helgepappa, men foreløpig har han ikke uttrykt et slikt ønske. Jeg tror ikke han kommer til det heller av to grunner:

Han elsker faktisk barna sine. Det kan høres rart ut, men jeg vet at han gjør det. Han er en god pappa, selv om han ikke er 100% mentalt med hele tiden.

Han elsker meg. Jeg vet at jeg er hans livs kjærlighet, og jeg han vil bli knust om jeg skulle forlatt ham. Det ville jeg blitt selv også.

Jeg velger derfor å gå for løsningen du skisserer med å jobbe hardt for å løse dette. Jeg bare håper jeg klarer det.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[melly666]

At det var barn eller "rett ut" var vel problemet i ts sitt tilfelle. Jeg skjønner faktisk ganske godt at det ikke er så enkelt å vite at man blir sett på nærmest som en spermdonor - barn, eller så stikker jeg er nok ikke så veldig lurt å plumpe ut med akkurat.

Men man må jo kunne snakke om slike ting i et forhold. Man er sin egen lykkes smed. Hvis det var essensielt for Ts' lykke at hun fikk barn må hun finne en som kan gi henne det, akkurat som at mannen hennes trenger en som kan gi han frihet. Man har alltid et valg, og selv om ikke alle valg her i livet er like lett så må man faktisk bestemme seg og så leve etter det valget fullt ut. Spesielt når det gjelder noe så livsforandrene som barn.

[AnonymBruker]

Det er nå greit, men hadde jeg vært ts(utifra det hun skriver om mannens usikkerhet før de fikk barn) hadde jeg lukta lunta med én gang. Risky business å formere seg med menn som setter friheten høyere enn alt annet.

Jeg har sett mange eksempler på det rundtom.

Ts skriver jo selv at ønsket om barn stod høyere enn behovet for at det måtte være med akkurat HAN. Hun ga vel stakkaren et ultimatum da, enten setter du barn på meg NÅ eller så går jeg fra deg.

Du har delvis rett. Jeg gav ham et ultimatum om at jeg ønsket å prøve å få barn innen rimelig tid. Faktisk ønsket jeg å få barn rundt 25 år. Han ønsket å vente et par år. Det gjorde vi. Da det var gått ett par år ønsket han å vente i et ubestemt antall år, muligens 10-12. Det var uaktuelt for meg. Vi fikk barn ved 27 år.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[melly666]

Det er en vansklig situasjon du har kommet i ts og det er vanskelig å hjelpe andre uten noen støtte selv. Kanskje parterapi hadde vært tingen? Egentid for han - slik at han kan få gode råd til hvordan å snu livet og holdningen sin rundt (uten å forlate dere) og sammentid for dere slik at du får vite hva du kan gjøre for å gjøre ting lettere. Håper det løser seg iallefall

[Capt. Obvious]

Men man må jo kunne snakke om slike ting i et forhold. Man er sin egen lykkes smed. Hvis det var essensielt for Ts' lykke at hun fikk barn må hun finne en som kan gi henne det, akkurat som at mannen hennes trenger en som kan gi han frihet. Man har alltid et valg, og selv om ikke alle valg her i livet er like lett så må man faktisk bestemme seg og så leve etter det valget fullt ut. Spesielt når det gjelder noe så livsforandrene som barn.

Ja, men det er jo stor forskjell på å finne ut disse tingene i en datingfase i motsetning til etter mange år sammen. Det blir stadig verre og bryte, og tar man ikke samtalene om f. eks barn tidlig nok så risikerer man at den ene bare føler seg som en donor av genetisk materiale når det egentlig er det samme for partneren hvem de får barn med likevel. Man føler seg jo ikke så veldig spesiell.

[MissCoverdale]

At det var barn eller "rett ut" var vel problemet i ts sitt tilfelle. Jeg skjønner faktisk ganske godt at det ikke er så enkelt å vite at man blir sett på nærmest som en spermdonor - barn, eller så stikker jeg er nok ikke så veldig lurt å plumpe ut med akkurat.

Det er da ikke så sort på hvitt som det der. Jeg elsker samboeren min høyere enn alt annet i verden, men blir det ikke barn etterhvert er ikke forholdet liv laga. Jeg ville vært bitter resten av livet, og det hadde ikke vært et sunt forhold for noen av oss. På samme måte ville han ha vært bitter om han ble med å få barn på tross av et ønske om å aldri ha barn.

TS, jeg tror psykolog kan være en god ting for ham. Det er deilig å få luftet tankene sine uansett. Dessuten er det lettere for deg å vise forståelse for ham hvis han viser vilje til å gjøre noe med det. Og da kan du tøye dine egne grenser en liten stund til, hvis du vet det jobbes mot en løsning. Kanskje du kunne snakket med noen også? Virker ikke som du har det så lett du heller. Har dere mulighet til å få barnevakt innimellom så dere to kan puste ut sammen?

[melly666]

Ja, men det er jo stor forskjell på å finne ut disse tingene i en datingfase i motsetning til etter mange år sammen. Det blir stadig verre og bryte, og tar man ikke samtalene om f. eks barn tidlig nok så risikerer man at den ene bare føler seg som en donor av genetisk materiale når det egentlig er det samme for partneren hvem de får barn med likevel. Man føler seg jo ikke så veldig spesiell.

Men de hadde jo snakket om det tidligere, og hun hadde ventet noen år på at han skulle føle seg klar. Jeg sier ikke det er lett å bryte - men må man så må man. Hvis den ene føler seg som donor så man den bestemme seg om det er det den ønsker, eller om h*n vil bevege seg videre til et annet forhold/liv alene.

[AnonymBruker]

Uffameg. Er han i ferd med å bli utbrent? Kanskje han allerede er det?

Han må begynne å tenke annerledes, og det trenger han kanskje proff hjelp til.

Faktum er at dere HAR barn, og da går det ikke an å tenke på alt man kunne gjort uten barna. Mye av det han kunne gjort uten, kan han også gjøre med..

Jeg tror han tenker mye på situasjonen akkurat nå, men at det vil gå seg til og han kommer til å være glad for at dere er der dere er, og ikke ønske noe annet. Noen vet ikke hva de har før de mister det, og trenger litt perspektiv og ny oppfattelse av livet.

Jeg vil ikke ha barn, eksen ville ha barn. Jeg kunne kanskje ha ombestemt meg en gang i tiden, men følte det ble helt feil å fortsette forholdet siden jeg var så usikker. Han sa at det var viktigere for han å være med meg enn å få barn, men han kunne blitt bitter senere.

Så dette er noe jeg kommer til å spørre neste mulige type om tidlig. Om han helt sikkert vil ha barn, kan vi ikke bli sammen.

Mange synes det er tidlig å snakke om barn på "første date", men det er jo ikke det når folk er så ulike og man blir sammen med tanke på langvarig og seriøst forhold.

Anonym poster: ee1fc99b36eb0eddad6fd7ef0df92c94

Jeg tror han er utbrent/deprimert på en eller annen måte. Jeg ønsker å få hjelp utenfra, blir gjerne med til samlivsterapi, o.l. for å prøve å få ting bedre for mannen min. Vi har snakket om barn siden før vi ble sammen. Jeg har alltid trodd han ønsket det samme som meg, helt til den dagen vi skulle begynne å prøve. Da var han mer usikker. Ikke på OM, men når.

Ja, jo, det er vanskelig å ikke være enig i at det var dumt å presse denne mannen til å starte en familie. Det tror jeg alle kan være enige om, også TS.

Men likevel! Han ble med på det til slutt, og han er voksen og må faktisk ta ansvaret for det han har gjort han også. TS skriver: Jeg har bedt ham om å gå til legen. Jeg har reist bort med ungene i flere uker av gangen (er student) for at han skal få slappe av/hente seg inn. Jeg har latt han dra på guttetur til utlandet, og hyttetur. Jeg kvier meg for å lese i helgene fordi han blir så sliten/sur av å ha barna alene. Jeg tar korte dager på skolen, og studerer 150% på under 80% av tiden fordi han skal ha kontakt med jobben selv om han er i permisjon.

Hva mer skal hun gjøre? Jeg synes innlegget oser av en mann som føler at han har rett til å være evig fornærmet og snurt over at ikke livet hans ble akkurat som han hadde håpet på (forresten er det ikke umulig at selv uten barn ville det ikke blitt akkurat som han hadde håpet på, men det er vel helt irrelevant for ham nå). Goodness gracious! TS har et ansvar her, men det virker som hun tar det og enda litt til i håpe om at mannen skal beære familien med litt godt humør og et smil innimellom.

Vanskelig situasjon for alle, og jeg har vondt av alle. Men det heter at som man reder, så ligger man- og det gjelder ikke bare TS, men også mannen hennes! Håper dette er en fase som går over, tross alt...

Anonym poster: 4ba8521506802f867c1ecf451fa8e36f

Takk, det det godt å få litt støtte. Som du sier så skjønner jeg også at det ikke var lurt å få barn med en mann som ikke vil ha det.

Ts skriver jo selv at ønsket om barn stod høyere enn behovet for at det måtte være med akkurat HAN.

Derfor burde hun jo forlatt han! Men det er for sent nå, så da må dere skaffe hjelp utenfra.

Mannen skulle tenkt seg mer om. Plutselig sitter han der fordi dama som ikke ville ha han i livet sitt heller enn unger og annen mann, har reist fordi det var ikke liv laga med han uansett....

Anonym poster: ee1fc99b36eb0eddad6fd7ef0df92c94

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle forlatt ham når han etter samtaler og diskusjoner sa at han ville ha barn med meg. Hvordan skulle jeg vite at han ikke ville det egentlig. Jeg må få minne om at denne diskusjonen i hovedsak dreiet seg om når, og ikke om vi skulle ha barn.

Jeg kommer ikke til å forlate ham heller, det må være etter at han har sagt at det er det han ønsker i så fall.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[Capt. Obvious]

Men de hadde jo snakket om det tidligere, og hun hadde ventet noen år på at han skulle føle seg klar. Jeg sier ikke det er lett å bryte - men må man så må man. Hvis den ene føler seg som donor så man den bestemme seg om det er det den ønsker, eller om h*n vil bevege seg videre til et annet forhold/liv alene.

Joda, de burde jo selvsagt ha tatt konsekvensen av diskusjonen tidligere, men nå ble det jo engang ikke slik, og da må man ta konsekvensen nå istedet selv om det ikke er optimalt. Og den bør være å snakke med profesjonelle i mine øyne. Og hvis det skulle vise seg at han virkelig ikke ønsker å være far selv etter behandling/tid så er det bedre at hun får foreldreretten, ingen barn er tjent med noen som egentlig ikke ønsker dem.

[AnonymBruker]

Kjære TS!

Du skriver at du tar med deg barna for at han skal få fred og ro til å hente seg inn.

Jeg tror heller du skal prøve å "sette bort barna" for 1 helg/1 uke eller liknende.

Jeg vet at det kan være vanskelig som mor - spesielt når de er såpass unge - men det kan være vel verdt.

Kanskje besteforeldre, et nært vennepar, faddere eller noen andre nære dere kan stille opp?

Bruk da denne tiden sammen som kjærester/som partnere/som venner uten å tenke på om barna våkner eller trenger dere. Antagelig så savner han også kjæresten sin selv om du er der sammen med han hver dag.

Jeg vil tro at det er verdt for barna å være en uke uten dere, og for deg å være uten dem i denne tiden hvis dette kan være med på å gjøre hele familiedynamikken deres bedre i fremtiden....

Og kanskje dere for en liten periode på et halv år kan ha en fast ordning der barna er borte en helg i mnd slik at dere kan pleie dere - ikke bare han.

Da vil dere begge føle dere som "deres gamle jeg" - og ikke "bare" foreldrene til A og B.

Det er vel ingen tvil om at han må jobbe med seg selv i tillegg. Han har jo tross alt barn, og de får han ikke tryllet bort - men jeg er overbesvist om at nøkkelen ikke ligger i at du skal la han være i fred...

Ønsker dere lykke til!

Anonym poster: b48fbf899ee498ccceb1f3e7a12cda20

[Gjest Hanne Marie]

Ja, da var den katta ute av sekken. Jeg har vært gift med en nydelig mann i 5 år. I går sa han det. Han hater livet sitt. Ikke hele livet, men deler av det. Den delen som handler om barna. Han elsker barna, men hater den forpliktelsen som følger med dem.    

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

Jeg har vært sammen med mannen min i 15 år og har barn i barneskolealder. Jeg kjenner meg så godt igjen i situasjonen din, og har kjent meg igjen i den situasjonen i de siste 6 årene. Jeg endte opp med å gjøre alt alene for å unngå å belaste mannen. Det ble bare utrivelig, han ble mer og mer misfornøyd og deprimert når jeg ønsket at han skulle bidra. Da var det bedre å gjøre alt alene. I perioder har jeg tenkt at slik kan jeg ikke leve, at jeg må gå fra han. Det har jeg tenkt når det har blitt for ille. Jeg elsket også mannen min - lenge.

Det siste året og kanskje særlig de siste månedene er jeg mer og mer overbevist om at det riktige er å gå. Jeg elsker han ikke lengre, til det har samlivet blitt for negativt. Jeg tenker at han vil ha det bedre alene med fri til å dyrke interessene sine og seg selv, og dermed også ha det bedre sammen med barna når han ser dem. Jeg vil kunne finne en ny mann som jeg elsker, hvis jeg er heldig. Jeg er utrolig lei meg nå når jeg omsider har skjønt at det er det beste, men jeg tror jeg vil ende opp som virkelig bitter hvis jeg ikke går.

Noen råd til deg har jeg dessverre ikke.

[melly666]

Og den bør være å snakke med profesjonelle i mine øyne.

Helt enig

[AnonymBruker]

Jeg skal være litt positiv her, og tenker at kanskje det hjelper at han endelig har snakket ordentlig med deg om dette. Det å gå og kverne på ting for seg selv kan få en del rare utslag, og en plasserer ikke alltid problemer og løsninger der de egentlig hører hjemme. Nå har dere mulighet for å finne måter å få det til på, hvis han er villig til å jobbe med dette, ikke først og fremst få mer frihet. Det å føle seg utilstrekkelig som far/forelder - fordi man er utålmodig, vil gjøre "egoting", ikke vet hvordan man kan håndtere barna sine osv - det er jo ikke noe en får energi og gode følelser av... og da er det kanskje enda lettere å tro at løsningen er å legge mer av livet sitt i jobb og interesser man vet man mestrer.

Jeg er kvinne og har ikke barn, men jeg kan skjønne at det er veldig krevende for noen å ha småbarn, at ikke alle er gode småbarnsforeldre. Det blir jo antagelig bedre når barna blir litt større, men han må passe på at han ikke brenner broer hverken til deg eller barna i mellomtiden. Og det er først og fremst hans ansvar, ikke ditt å strekke deg lenger enn du egentlig orker.

Anonym poster: 70f327c32feec20935e3d72417fc1176