Mannen min hater livet sitt...

[Capt. Obvious]

Det er da ikke så sort på hvitt som det der. Jeg elsker samboeren min høyere enn alt annet i verden, men blir det ikke barn etterhvert er ikke forholdet liv laga. Jeg ville vært bitter resten av livet, og det hadde ikke vært et sunt forhold for noen av oss. På samme måte ville han ha vært bitter om han ble med å få barn på tross av et ønske om å aldri ha barn.

TS, jeg tror psykolog kan være en god ting for ham. Det er deilig å få luftet tankene sine uansett. Dessuten er det lettere for deg å vise forståelse for ham hvis han viser vilje til å gjøre noe med det. Og da kan du tøye dine egne grenser en liten stund til, hvis du vet det jobbes mot en løsning. Kanskje du kunne snakket med noen også? Virker ikke som du har det så lett du heller. Har dere mulighet til å få barnevakt innimellom så dere to kan puste ut sammen?

Jeg forstår ønsket om barn, men jeg forstår også usikkerheten som oppstår når f. eks den ene er sikker og den andre er i en fase der h*n bestemmerseg om man vil ha barn. Da er det fortsatt ikke så gøy å vite at den andre stikker av hvis svaret blir nei mens man stadig blir mer følelsesmessig involvert med hverandre.

[AnonymBruker]

Må si jeg føler med TS. Bare at hos oss her det motsatt.Her er det jeg som pappa som må dra hele laset.

Mens hun jobber annenhver helg, Skole i ukedager, ut på byen i fri helgene. Dette begynnte for et par månders tid siden. Da hun sa hun trengte pause og tenke på hva hun ville gjøre. Men kom tilbake

og sa hun ville prøve. Men det er jeg som varter opp henne med alt, alt hjemmearbeid,vasking, rydding,klær,oppvask, barna. pluss min egen jobb som er 9 timer om dagen. 7-17. Dette har dratt meg

psykisk ned. Og tror jeg holder på og treffe bunnen snart. Uansett om dette bare har vart et par månders tid.

Jeg er blitt deprimert, fått angst, og sosial fraværende. Ingenting appelerer lengere. Men fortsatt gjør jeg

det samme hjemme. Fordi jeg elsker barna mine, og vil de skal ha det best mulig. De gir meg en grunn

til og sti opp om morgenen. Jeg har elsker samboeren min over alt. MEN, jeg elsker ikke henne nok,

til hun kjører meg til grunnen pga henne egen egosime. Vis hun feks greier det, går det også

utover barna. Jeg må antagelig skaffe meg psykolog pga at jeg har stagnert pga alt dette.

Og jeg kommer til og gå ut av forholdet, fordi det ødelegger meg, og min livskvalitet ovenfor barna.

Så til deg, jeg vet hva du går igjennom. Du blir sittende med alt, og tror at "kansje" blir det bedre senere.

Kansje, kansje ikke. Ikke ville jeg gamblet på det. Husk det kan også gå utover barna i situsasjoner

som dette. Og det vil du ikke. Da er det bedre på egen hånd.

Anonym poster: 3a4399475f5a538d569d513052961b0e

Det er trist å lese at du har det sånn, og jeg føler med deg. Jeg er ikke der at jeg har nådd bunnen, og har fortsatt lyst og energi til å kjempe for dette en stund til. Men det er klart at det må skje endringer. Mest for mannen min sin skyld. Han er nok den som er mest ulykkelig oppe i dette. Jeg har tross alt en mann jeg er glad i, og som jeg har et godt samliv med, og to barn jeg elsker over alt.

At det var barn eller "rett ut" var vel problemet i ts sitt tilfelle. Jeg skjønner faktisk ganske godt at det ikke er så enkelt å vite at man blir sett på nærmest som en spermdonor - barn, eller så stikker jeg er nok ikke så veldig lurt å plumpe ut med akkurat.

Jeg skjønner at folk hang seg veldig opp i dette med at jeg har presset ham. Føleg jeg må utdype det litt. Som tidligere nevnt føler jeg at jeg og mannen min snakker godt sammen, og vi tar avgjørelsene sammen. Også avgjørelsen om barn.

Jeg har aldri sett på mannen min som en spermdonor. Men det er én ting jeg har visst hele mitt liv, og det er at jeg har ønsket meg en familie. Helt siden jeg var barn har jeg sett for meg selv i morsrollen. Jeg elsket å være trillepike, sitter barnevakt, osv. Jeg har alltid visst at det å stifte familie var viktig for meg. Dette hadde jeg og mannen min snakket om. Han gav uttrykk for at han ønsket det samme som meg. Vi snakket om 4-5 unger. Jeg begynte å ønske barn rundt 24, men innså selv at dette var tidlig og mannen var overhodet ikke klar. Vi giftet oss ved 25 (mannen er et par år eldre enn meg, 27) og da var barneønsket mitt veldig sterkt. Mannen var fortsatt ikke klar. Han ville vente et par år til. Helt greit for meg. Da det nærmet seg tiden for prøving var han usikker. Jeg kjente at jeg trengte avklaring. Var han usikker på OM han ville ha barn, eller når? Og når ville han ha svaret på dette? Ville han vente 2 år (det var jeg villig til) 8 år, 12 år? Mannen visste ikke. Det ble klart for meg at vi kanskje ikke var så like på dette som jeg hadde trodd. Jeg sa at det er en helt ærlig sak å ikke ønske seg barn, men om var slik at han ikke ønsket det, eller ønsket å vente veldig lenge, så hadde vi nok så ulikt verdigrunnlag og mål i livet at jeg var nødt til å vurdere hele forholdet. Jeg har aldri ønske meg en karrieremann, og har styrt unna slike. Derfor ble jeg overrasket da mannen viste slike tendenser. Mannen fikk god tid til å tenke seg om, og han skulle komme med en ærlig beslutning. Han sa da at han ønsket seg barn, og han ønsket det nå. Altså trengte vi ikke vente mer, selv om jeg var villig til det. Jeg følte at det var en god prosess og at vi snakket oss gjennom det. Det var heller ingenting som tydet på at han angret etter at det første barnet var født.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Det er en vansklig situasjon du har kommet i ts og det er vanskelig å hjelpe andre uten noen støtte selv. Kanskje parterapi hadde vært tingen? Egentid for han - slik at han kan få gode råd til hvordan å snu livet og holdningen sin rundt (uten å forlate dere) og sammentid for dere slik at du får vite hva du kan gjøre for å gjøre ting lettere. Håper det løser seg iallefall

Takk, jeg er mer enn villig til å gå til parterapi om det hjelper. Kanskje vil det være lettere å få mannen til å bli med på det, så han ikke føler at bare han er problemet. Det er sikkert mange ting jeg kan gjøre bedre, og det er også grunnen til at jeg skrev her, for å få litt input.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Ja, men det er jo stor forskjell på å finne ut disse tingene i en datingfase i motsetning til etter mange år sammen. Det blir stadig verre og bryte, og tar man ikke samtalene om f. eks barn tidlig nok så risikerer man at den ene bare føler seg som en donor av genetisk materiale når det egentlig er det samme for partneren hvem de får barn med likevel. Man føler seg jo ikke så veldig spesiell.

Det var ikke det samme for meg hvem jeg fikk barn med. Jeg ønsket barn med mannen min. Men dersom mannen min ikke ville ha barn med meg så kunne ikke jeg gjort noe med det. Og siden jeg vet at jeg ville vært ulykkelig i et barnløst forhold, så hadde det riktige for meg vært å bryte. Jeg kunne jo lett ha snudd på problemtsillingen, hvor spesiell hadde jeg følt meg om mannen ikke hadde ønsket å gi meg barn? Om hans personlige frihet var viktigere for ham enn mitt ønske om barn. Det her ikke spørsmål om hvem som har rett eller feil. Det helt greit å ikke ønske seg barn, det er også helt greit å ønske seg barn. To personer med ulike ønsker her burde ikke være sammen. Mannen min ønsket seg barn (om enn litt senere) og gikk med på å få de noe tidligere enn han hadde tenkt. Jeg gikk med på å få de noe senere enn jeg hadde tenkt. TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[Capt. Obvious]

snipp, snipp.

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

Skjønner at det ikke er så lett, men det høres nesten ut som om dere har utviklet dere litt i forskjellig retning i tillegg. Selv om han ikke var karrieremann og også var helt oppriktig at han var usikker når dere giftet dere, så utvikler man seg stadig som menneske. Iblant utvikler man seg i samme retning, men det motsatte kan også skje. Folk som ikke er karrieremennesker kan bli det den dagen de finner det de virkelig ønsker å drive med, og det er jo tegn på at det kan ha skjedd med han. Etterhvert som man blir litt eldre og mer voksen er det jo også en del som legger større verdi i en god jobb med utviklingsmuligheter og ikke minst bedre inntekt, og motivasjonen kommer derfor både fra et indre driv om å gjøre det man elsker men også det å være materielt sikret. Sammen kan disse to faktorene utgjøre et solid driv til å gjøre det bra.

Mitt spørsmål til dere er da om dere kanskje har vokst litt fra hverandre med tanke på hva slags liv dere ønsker, om det da ikke dreier seg om depresjon/personlige problemer for hans del. Første bud bør uansett være å ta kontakt med fagfolk.

[AnonymBruker]

Joda, de burde jo selvsagt ha tatt konsekvensen av diskusjonen tidligere, men nå ble det jo engang ikke slik, og da må man ta konsekvensen nå istedet selv om det ikke er optimalt. Og den bør være å snakke med profesjonelle i mine øyne. Og hvis det skulle vise seg at han virkelig ikke ønsker å være far selv etter behandling/tid så er det bedre at hun får foreldreretten, ingen barn er tjent med noen som egentlig ikke ønsker dem.

Men skal man da forlate hverandre hver gang man er uenig om noe? Vi hadde en diskusjon rundt det å få barn, og ble enige, slik jeg ser det. Ett valg han altså levde godt med i 3 år før disse følelsene kom til overflaten.

Jeg føler at dette ble en veldig stor diskusjon rundt det at vi var uenige om det å få barn, mens hovedproblemet er hva vi skal gjøre med hvordan han har det i dag. Jeg kan ikke gå tilbake i tiden og endre det som har skjedd. Jeg har ikke tenkt å gi meg selv all skylden for dette fordi jeg ba ham om å gi meg et svar på hva han ønsket. Jeg tror ikke mannen heller gjør det. Jeg har alltid trodd at ved å være ærlig med hverandre om hva man ønsker, og hvilke forventninger man har til hverandre, vil man komme bedre ut av det, og ha større muligheter for å finne løsninger.

Resten av innlegget ditt jeg jeg enig i.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Skjønner at det ikke er så lett, men det høres nesten ut som om dere har utviklet dere litt i forskjellig retning i tillegg. Selv om han ikke var karrieremann og også var helt oppriktig at han var usikker når dere giftet dere, så utvikler man seg stadig som menneske. Iblant utvikler man seg i samme retning, men det motsatte kan også skje. Folk som ikke er karrieremennesker kan bli det den dagen de finner det de virkelig ønsker å drive med, og det er jo tegn på at det kan ha skjedd med han. Etterhvert som man blir litt eldre og mer voksen er det jo også en del som legger større verdi i en god jobb med utviklingsmuligheter og ikke minst bedre inntekt, og motivasjonen kommer derfor både fra et indre driv om å gjøre det man elsker men også det å være materielt sikret. Sammen kan disse to faktorene utgjøre et solid driv til å gjøre det bra.

Mitt spørsmål til dere er da om dere kanskje har vokst litt fra hverandre med tanke på hva slags liv dere ønsker, om det da ikke dreier seg om depresjon/personlige problemer for hans del. Første bud bør uansett være å ta kontakt med fagfolk.

Ja, det er mye mulig det.. Jeg er også litt inne på det i hovedinnlegget. Det med at vi kanskje ikke er så god match som jeg har trodd. Det gjør meg veldig trist i så fall....

Og jeg er enig i dette med fagfolk. Må bare få han til og innse det også.. Har som sagt gitt ham litt tid nå, men jeg vil kreve tiltak om ikke ting blir bedre.

Jeg er litt usikker på hvor vi bør henvende oss. Familieterapeut? Psykolog? Jeg føler ikke vi har problemer i samlivet, annet enn at det selvsagt påvirker oss alle når han er innesluttet og apatisk. Men han er jo ikke sånn hele tiden, og aldri når det bare er oss to.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[Gjest Darthoven]

Jeg er der som mannen din er. Omtrent. Bare at vi kun har et barn. Det virker som om at jeg og ham har mange av de samme følelsene rundt foreldrerollen. Det du kan hjelpe ham med er å avlaste ham. Han er i et spor der han sannsynligvis trenger å kunne føle mer livsglede. Han trenger nok mer inspirasjon i livet. Å gjøre ting som gjør at han får mestringsfølelsen igjen, at han betyr noe, at han gjør noe som han selv føler er nyttig.Husk at om han er deprimert kan dette ta år å komme ut av selv om man går til psykolog. Man må lytte til hva man selv orker å gjøre, og ikke etter hvilke krav andre setter til en. Selvsagt må han jo gjøre noe med barna deres, og prøve å pushe sine egne grenser litt. Men ikke for mye siden da blir det bare rett i kjelleren igjen. Oppmuntre ham til å møte andre voksne, til å ha en hobby. Han trenger nok å være litt mer den personen han er, ikke pappapersonen han er. Lykke til.

Anonym poster: 87696c270506b9e1f328642856e3dcad

Mestringsfølelse, grenser, psykolog, bla bla bla..

Seriøst, fyren er en MANN og han har valgt og få barn frivillig. Step the fuck up og gjør din plikt som husbond og far. Slutt å sitt der og sippe fordi du ikke får trent nok til birken, gått på Everest eller ikke får vært like mye med kompisgjengen din. For noen sippegurier dere er.

At han ikke var MANN nok til å stå opp for seg selv og si nei til barn når han åpenbart ikke egentlig ville ha det sier bare litt om hvilken pusling dette er. Tragisk nok av TS å pushe ham til å få barn, men til syvende og sist var det "mannen" som lot det skje mot sin vilje.

[La Guapa]

Det må være trist å vokse opp med en far som tydelig viser at han ikke liker å være sammen med deg.

Som du beskriver sitter han bare der og er grinete om han må ha tid alene med barna.

Tro aldri at de ikke merker dette selv om de er små! De vil merke sinnstemningen din og hans når du er sliten "buffer" mellom ham og barna.

Jeg føler så inderlig med deg og skjønner ut fra innleggene dine at du elsker mannen din høyt.

Han er svært heldig som har en slik hengiven kone.

Du beskriver også at du elsker dine barn høyest, slik en mor skal

La ikke din kjærlighet til din mann gjøre deg handlingslammet i forhold til dine to øyenstener!

Gi deg selv en tidsfrist for bedring.

Tro ikke at passiv holdning og manglene krav i forhold til barna vil gjøre situasjonen bedre for din mann- tvert i mot.

Han vil få en bekreftelse på at hans holdninger til farsrollen er helt ok og at det er greit å melde seg ut når livet krever at du setter deg sist.

Om han skulle ha en depresjon eller bare er en stor egoist vil ikke krav om bedring/ behandling gjøre ham verre!

Kjære deg, nå er det på tide å ta et stort steg ut av offerrollen og stille noen krav!

Endret 26. november 2012 av La Guapa

[Capt. Obvious]

Mestringsfølelse, grenser, psykolog, bla bla bla..

Seriøst, fyren er en MANN og han har valgt og få barn frivillig. Step the fuck up og gjør din plikt som husbond og far. Slutt å sitt der og sippe fordi du ikke får trent nok til birken, gått på Everest eller ikke får vært like mye med kompisgjengen din. For noen sippegurier dere er.

At han ikke var MANN nok til å stå opp for seg selv og si nei til barn når han åpenbart ikke egentlig ville ha det sier bare litt om hvilken pusling dette er. Tragisk nok av TS å pushe ham til å få barn, men til syvende og sist var det "mannen" som lot det skje mot sin vilje.

Ah, så her har vi det velkjente "han var ikke mann nok" argumentet...patetisk.

[Gjest Darthoven]

Ah, så her har vi det velkjente "han var ikke mann nok" argumentet...patetisk.

Pfft. Det som er patetisk er og sitte å sutre over at man er pappa. Kan godt si at hun ikke var "kvinne nok" til å stille krav til ham også. Egentlig virker de begge tjukke i huet som ikke har klart å få barn på riktig grunnlag. Hun så desperat etter å få barn at hun har fått det med en som åpenbart er feil fyr, og han så patetisk at han ikke klarte si hva han egentlig ville.

[AnonymBruker]

Det er da ikke så sort på hvitt som det der. Jeg elsker samboeren min høyere enn alt annet i verden, men blir det ikke barn etterhvert er ikke forholdet liv laga. Jeg ville vært bitter resten av livet, og det hadde ikke vært et sunt forhold for noen av oss. På samme måte ville han ha vært bitter om han ble med å få barn på tross av et ønske om å aldri ha barn.

TS, jeg tror psykolog kan være en god ting for ham. Det er deilig å få luftet tankene sine uansett. Dessuten er det lettere for deg å vise forståelse for ham hvis han viser vilje til å gjøre noe med det. Og da kan du tøye dine egne grenser en liten stund til, hvis du vet det jobbes mot en løsning. Kanskje du kunne snakket med noen også? Virker ikke som du har det så lett du heller. Har dere mulighet til å få barnevakt innimellom så dere to kan puste ut sammen?

Her vi bor nå har vi dessverre veldig lite mulighet for barnevakt, det vil heldigvis bedre seg når vi flytter om kun få uker. Jeg tror du har rett i at det vil hjelpe også for meg om han er villig til å prate med noen, fordi det vil vise en vilje til å gjøre noe med situasjonen. Jeg synes dette er vanskelig, og kunne kanskje trengt noen å prate med jeg også. Akkurat nå har jeg eksamenstid og føler det er vanskelig å ta seg tid til det, men jeg skal absolutt vurdere det.

Kjære TS!

Du skriver at du tar med deg barna for at han skal få fred og ro til å hente seg inn.

Jeg tror heller du skal prøve å "sette bort barna" for 1 helg/1 uke eller liknende.

Jeg vet at det kan være vanskelig som mor - spesielt når de er såpass unge - men det kan være vel verdt.

Kanskje besteforeldre, et nært vennepar, faddere eller noen andre nære dere kan stille opp?

Bruk da denne tiden sammen som kjærester/som partnere/som venner uten å tenke på om barna våkner eller trenger dere. Antagelig så savner han også kjæresten sin selv om du er der sammen med han hver dag.

Jeg vil tro at det er verdt for barna å være en uke uten dere, og for deg å være uten dem i denne tiden hvis dette kan være med på å gjøre hele familiedynamikken deres bedre i fremtiden....

Og kanskje dere for en liten periode på et halv år kan ha en fast ordning der barna er borte en helg i mnd slik at dere kan pleie dere - ikke bare han.

Da vil dere begge føle dere som "deres gamle jeg" - og ikke "bare" foreldrene til A og B.

Det er vel ingen tvil om at han må jobbe med seg selv i tillegg. Han har jo tross alt barn, og de får han ikke tryllet bort - men jeg er overbesvist om at nøkkelen ikke ligger i at du skal la han være i fred...

Ønsker dere lykke til!

Anonym poster: b48fbf899ee498ccceb1f3e7a12cda20

Det er vanskelig for oss å få barnevakt nå, vi bor langt unna familie. Vi har to vennepar jeg normalt kunne ha spurt om hjelp, men dessverre har de selv nok å stri med selv om dagen, med sykdom, dødsfall og graviditeter. Jeg har ikke noe problemer med å la andre passe barna.

Jeg er sikker på at jeg og mannen ville ha storkost oss på en liten ferie med bare oss to. Spesielt mannen (åpenbart). Og det er mulig det vil hjelpe oss begge. Om ikke annet vil det nok styrke samholdet vårt og motivasjonen for å jobbe oss gjennom dette. Det hadde og vært deilig med en fast barnefri helg i mnd. Likevel er jeg usikker på om det er her løsningen ligger, men det er verdt å vurdere det. Takk for innspillet ditt

Jeg har vært sammen med mannen min i 15 år og har barn i barneskolealder. Jeg kjenner meg så godt igjen i situasjonen din, og har kjent meg igjen i den situasjonen i de siste 6 årene. Jeg endte opp med å gjøre alt alene for å unngå å belaste mannen. Det ble bare utrivelig, han ble mer og mer misfornøyd og deprimert når jeg ønsket at han skulle bidra. Da var det bedre å gjøre alt alene. I perioder har jeg tenkt at slik kan jeg ikke leve, at jeg må gå fra han. Det har jeg tenkt når det har blitt for ille. Jeg elsket også mannen min - lenge.

Det siste året og kanskje særlig de siste månedene er jeg mer og mer overbevist om at det riktige er å gå. Jeg elsker han ikke lengre, til det har samlivet blitt for negativt. Jeg tenker at han vil ha det bedre alene med fri til å dyrke interessene sine og seg selv, og dermed også ha det bedre sammen med barna når han ser dem. Jeg vil kunne finne en ny mann som jeg elsker, hvis jeg er heldig. Jeg er utrolig lei meg nå når jeg omsider har skjønt at det er det beste, men jeg tror jeg vil ende opp som virkelig bitter hvis jeg ikke går.

Noen råd til deg har jeg dessverre ikke.

Huff, jeg blir oppriktig trist av å lese innleggene til dere som kjenner dere igjen i situasjonen min. Det er ikke oppløftende lesing. Jeg håper vi klarer å unngå å komme dithen at vi/jeg ikke ser noen annen løsningen enn å bryte. Vi er heldigvis ikke der nå, men jeg ser jo at jeg har en tøff periode foran meg. Det samme har mannen min.

Jeg skal være litt positiv her, og tenker at kanskje det hjelper at han endelig har snakket ordentlig med deg om dette. Det å gå og kverne på ting for seg selv kan få en del rare utslag, og en plasserer ikke alltid problemer og løsninger der de egentlig hører hjemme. Nå har dere mulighet for å finne måter å få det til på, hvis han er villig til å jobbe med dette, ikke først og fremst få mer frihet. Det å føle seg utilstrekkelig som far/forelder - fordi man er utålmodig, vil gjøre "egoting", ikke vet hvordan man kan håndtere barna sine osv - det er jo ikke noe en får energi og gode følelser av... og da er det kanskje enda lettere å tro at løsningen er å legge mer av livet sitt i jobb og interesser man vet man mestrer.

Jeg er kvinne og har ikke barn, men jeg kan skjønne at det er veldig krevende for noen å ha småbarn, at ikke alle er gode småbarnsforeldre. Det blir jo antagelig bedre når barna blir litt større, men han må passe på at han ikke brenner broer hverken til deg eller barna i mellomtiden. Og det er først og fremst hans ansvar, ikke ditt å strekke deg lenger enn du egentlig orker.

Anonym poster: 70f327c32feec20935e3d72417fc1176

Takk for ditt svar, det er godt å lese noen som er litt positiv. Jeg håper og at det at vi snakker om det gjør at vi har muligheter til å løse problemene. Tro meg, det var vanskelig for mannen min å innrømme de følelsene han hadde. Det å innrømme at man ikke takler fedrerollen i 2012 er ikke lett. Du har nok rett i at det går på dette med mestringsfølelse. Jeg håper inderlig at mannen min klarer å finne gleden det er er i å ha to skjønne fantastiske flotte gutter.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[Gjest Purple Haze]

Vel, for en gangs skyld er jeg enig med Darthoven. Vi kan alle føle oss skuffet, desillusjonerte og lei oss fordi livet ikke ble helt som vi drømte om. Men herrregud, da. Det handler om å ta ansvar for de to barna man faktisk har vært med på å sette til verden.

At TS skal legge enda mer til rette for at mannen skal kunne dyrke seg selv, holde ungene borte fra han, la han dra på gutteturer osv, for at han skal dyrke egoet sitt, det er bare bak mål.

[Capt. Obvious]

Pfft. Det som er patetisk er og sitte å sutre over at man er pappa. Kan godt si at hun ikke var "kvinne nok" til å stille krav til ham også. Egentlig virker de begge tjukke i huet som ikke har klart å få barn på riktig grunnlag. Hun så desperat etter å få barn at hun har fått det med en som åpenbart er feil fyr, og han så patetisk at han ikke klarte si hva han egentlig ville.

Joda, men det nytter jo heller ikke vase som utenforstående og begynne å snakke om at han ikke er mann nok, det vet du fint lite om. Enkelte får da faktisk problemer med fødsel, og om det gjelder typen til ts er det bare henne som kan finne ut, f. eks i samråd med fagfolk. Er det ikke det er det godt mulig de har bommet en del når det gjelder forenlighet av ønsker, men nå er jo barnet her, og da er det beste at de begynner å jobbe med det uten fordømmelse fra andre.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor dere på død og liv skal tvinge disse mannfolkene til å få barn om de absolutt ikke vil

Nei.

Måten han er utslitt på vitner om at han gjør mer arbeid enn henne i løpet av en dag og han er utslitt. Hvis man er lykkelig og ikke sliten av barn mens den andre er det, er hverdagen alt for ubalansert.

Hvorfor kan ikke du trø til skikkelig da ts å ta deg av mer av barneoppdragelsen så han får frihet til å jobbe litt mer og lenger å finne seg selv igjen? Det er noe som skurrer hvis barn kun er lykke for deg og du selv aldri er så utslitt som han. Da tror jeg virkelig ikke du må jobbe like hardt som han i løpe av en dag heller. Men det kan o selvfølgelig ha med det at du ville ha barn for å få barn og han ville ha barn for å få deg. Hvis du er villig til å offre mye for han så ta mer ansvar for ungene.

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

[Gjest Darthoven]

Joda, men det nytter jo heller ikke vase som utenforstående og begynne å snakke om at han ikke er mann nok, det vet du fint lite om. Enkelte får da faktisk problemer med fødsel, og om det gjelder typen til ts er det bare henne som kan finne ut, f. eks i samråd med fagfolk. Er det ikke det er det godt mulig de har bommet en del når det gjelder forenlighet av ønsker, men nå er jo barnet her, og da er det beste at de begynner å jobbe med det uten fordømmelse fra andre.

Ut i fra den informasjonen jeg har fått så vet jeg at han ikke er mann nok. Om du har fått barn, og ikke tar det ansvaret du tross alt har valgt å få selv, så er du ikke en mann.

[Gjest Darthoven]

Nei.

Måten han er utslitt på vitner om at han gjør mer arbeid enn henne i løpet av en dag og han er utslitt. Hvis man er lykkelig og ikke sliten av barn mens den andre er det, er hverdagen alt for ubalansert.

Hvorfor kan ikke du trø til skikkelig da ts å ta deg av mer av barneoppdragelsen så han får frihet til å jobbe litt mer og lenger å finne seg selv igjen? Det er noe som skurrer hvis barn kun er lykke for deg og du selv aldri er så utslitt som han. Da tror jeg virkelig ikke du må jobbe like hardt som han i løpe av en dag heller. Men det kan o selvfølgelig ha med det at du ville ha barn for å få barn og han ville ha barn for å få deg. Hvis du er villig til å offre mye for han så ta mer ansvar for ungene.

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

Hun skriver jo at hun reiser bort ukesvis av gangen for at denne sutrekoppen av en pjokk skal få tid til å "realisere" seg selv. Det siste du sier der er bare så tett som det får blitt. Du mener han har rett til å frasi seg ansvaret ovenfor de barna han har satt til verden fordi han "ville være sammen med henne"? Har du fått barn, så er det din største plikt og ansvar framover, ingenting annet.

[Capt. Obvious]

Ut i fra den informasjonen jeg har fått så vet jeg at han ikke er mann nok. Om du har fått barn, og ikke tar det ansvaret du tross alt har valgt å få selv, så er du ikke en mann.

Ut fra det jeg kan lese av deg så er du ikke mann nok...lål...ser du ikke hvor dumt det blir å trekke konklusjoner på ganske tynt grunnlag?

[Gjest Darthoven]

Ut fra det jeg kan lese av deg så er du ikke mann nok...lål...ser du ikke hvor dumt det blir å trekke konklusjoner på ganske tynt grunnlag?

At du ikke eier virkelighetsorientering er ikke mitt problem.

[Gjest Purple Haze]

Nei.

Måten han er utslitt på vitner om at han gjør mer arbeid enn henne i løpet av en dag og han er utslitt. Hvis man er lykkelig og ikke sliten av barn mens den andre er det, er hverdagen alt for ubalansert.

Hvorfor kan ikke du trø til skikkelig da ts å ta deg av mer av barneoppdragelsen så han får frihet til å jobbe litt mer og lenger å finne seg selv igjen? Det er noe som skurrer hvis barn kun er lykke for deg og du selv aldri er så utslitt som han. Da tror jeg virkelig ikke du må jobbe like hardt som han i løpe av en dag heller. Men det kan o selvfølgelig ha med det at du ville ha barn for å få barn og han ville ha barn for å få deg. Hvis du er villig til å offre mye for han så ta mer ansvar for ungene.

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

Ja, dette var jo den perfekte løsningen

Hun skal gjøre alt, mens han så klart skal ha muligheten til å dyrke kun seg selv. Idiotisk.

Og de båndene man ikke knytter med barna sine når de er små, klarer man veldig sjelden å knytte når de blir større. Da er det toget gått. Men det spiller vel ikke så stor rolle, så lenge mannen kan få realisert seg selv.