Mannen min hater livet sitt...

[Capt. Obvious]

At du ikke eier virkelighetsorientering er ikke mitt problem.

Du kan i grunnen drite i personangrep. Men du velger selv å fremstille deg som useriøs.

[AnonymBruker]

Hun skriver jo at hun reiser bort ukesvis av gangen for at denne sutrekoppen av en pjokk skal få tid til å "realisere" seg selv. Det siste du sier der er bare så tett som det får blitt. Du mener han har rett til å frasi seg ansvaret ovenfor de barna han har satt til verden fordi han "ville være sammen med henne"? Har du fått barn, så er det din største plikt og ansvar framover, ingenting annet.

Fyren var en dott ja, men nå oppdras norske gutter og menn til å være ukritiske dotter i forhold til kvinner. De må kurses mer i det å faktisk blåse litt i kvinner å hva de vil og slutte å feminisere samfunnet slik det er. Fordi det kommer ikke noe godt ut av det. Menn går rundt å prøver å gjøre alt riktig for kvinner de tror vil være livslykken deres, også slår det feil gang etter gang. Fordi det ikke lenger finnes noen arenaer for å være en mann i dag. Alt må feminiseres. Så da blir løsningen for menn å finne seg kvinner som kan hjelpe dem å se verden fra deres ståsted, som er en elendig deal, stort sett. Det bør ikke oppfordres til å få barn i 2012. De passer ikke inn. Og konsekvensene blir missfornøyde barn og voksne.

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

[AnonymBruker]

Ja, dette var jo den perfekte løsningen

Hun skal gjøre alt, mens han så klart skal ha muligheten til å dyrke kun seg selv. Idiotisk.

Og de båndene man ikke knytter med barna sine når de er små, klarer man veldig sjelden å knytte når de blir større. Da er det toget gått. Men det spiller vel ikke så stor rolle, så lenge mannen kan få realisert seg selv.

Hvis det ikke føles givende for han å knytte bånd med barn så spiller vel det ingen rolle? Kona hans finner dette givende, men det gjør ikke han.

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

[Gjest Purple Haze]

Hvis det ikke føles givende for han å knytte bånd med barn så spiller vel det ingen rolle? Kona hans finner dette givende, men det gjør ikke han.

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

Spiller det ingen rolle? Hva for en kald fisk er du? Om det ikke spiller noen rolle for han, så spiller det en stor rolle for de to barna han faktisk er far til. Han er voksen og har forutsetninger for å takle ting på en helt annen måte enn to små barn.

Kan du tenke deg den følelsen de barna har? "Pappa ga blaffen i oss fordi han heller ville jobbe, hoppe i fallskjerm, klatre i fjellet, dra og fiske eller hva det måtte være.

[melly666]

Måten han er utslitt på vitner om at han gjør mer arbeid enn henne i løpet av en dag og han er utslitt. Hvis man er lykkelig og ikke sliten av barn mens den andre er det, er hverdagen alt for ubalansert.

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

Nei? Det vitner om at han gjør mer enn han orker. Mitt energinivå er helt annet enn f.eks. kjæresten min sitt. Enig i at hun burde se hva hun kan gjøre for å avlaste han og hjelpe han tilbake på bena, men for alt vi vet gjør hun allerede 90% av oppgavene. Er man misfornøyd med situasjonen mister man mye energi og lyst til å gjøre ting.

[AnonymBruker]

Mestringsfølelse, grenser, psykolog, bla bla bla..

Seriøst, fyren er en MANN og han har valgt og få barn frivillig. Step the fuck up og gjør din plikt som husbond og far. Slutt å sitt der og sippe fordi du ikke får trent nok til birken, gått på Everest eller ikke får vært like mye med kompisgjengen din. For noen sippegurier dere er.

At han ikke var MANN nok til å stå opp for seg selv og si nei til barn når han åpenbart ikke egentlig ville ha det sier bare litt om hvilken pusling dette er. Tragisk nok av TS å pushe ham til å få barn, men til syvende og sist var det "mannen" som lot det skje mot sin vilje.

Jeg er enig med deg, dersom min mann er frisk og ikke har noen form for depresjon f eks. Jeg har tenkt mange ganger; herregud, voks opp. Ta ansvar for livet ditt. Bu-føckings-hu jeg kjeder meg. En voksen mann trenger ikke kjede seg. FINN på noe som gjør at du ikke kjeder deg.

Men om mannen er syk er det ikke så lett. Jeg vet at mange menn kan få depresjoner etter fødsel, og jeg vet at mange kan bli tiltaksløse, egoistiske og likegyldige ved depresjoner. Dette er symptomer som passer fint på mannen min om dagen. Men det er klart, han kan bare være "vanlig" ulykkelig også. Da må han nesten selv ta grep for å få det bedre. Da er det neppe mye jeg kan gjøre, men det er mulig det er noe. Om han er syk, da vil jeg stå pinne for å hjelpe ham.

Det må være trist å vokse opp med en far som tydelig viser at han ikke liker å være sammen med deg.

Som du beskriver sitter han bare der og er grinete om han må ha tid alene med barna.

Tro aldri at de ikke merker dette selv om de er små! De vil merke sinnstemningen din og hans når du er sliten "buffer" mellom ham og barna.

Jeg føler så inderlig med deg og skjønner ut fra innleggene dine at du elsker mannen din høyt.

Han er svært heldig som har en slik hengiven kone.

Du beskriver også at du elsker dine barn høyest, slik en mor skal

La ikke din kjærlighet til din mann gjøre deg handlingslammet i forhold til dine to øyenstener!

Gi deg selv en tidsfrist for bedring.

Tro ikke at passiv holdning og manglene krav i forhold til barna vil gjøre situasjonen bedre for din mann- tvert i mot.

Han vil få en bekreftelse på at hans holdninger til farsrollen er helt ok og at det er greit å melde seg ut når livet krever at du setter deg sist.

Om han skulle ha en depresjon eller bare er en stor egoist vil ikke krav om bedring/ behandling gjøre ham verre!

Kjære deg, nå er det på tide å ta et stort steg ut av offerrollen og stille noen krav!

Takk for et godt innlegg. Jeg er helt enig i det du sier. Jeg vet at barna påvirkes av dette selv om de er små, og derfor kan ikke situasjonen fortsette slik den er nå. Det var også grunnen til at jeg tok temaet opp til samtale i går. Helst skulle jeg gjerne sett at han gikk til behandling med en gang, men det er vanskelig å tvinge en voksen mann. Det er mye som skjer i livene våre med flytting/jobbsøking/bytte osv, og jeg gikk derfor med på være med på å se det litt an enda, for å se om det å bytte miljø/komme nærmere familie/få mer avlastning vil være til hjelp. Men jeg var også veldig klar på at dersom det ikke er drastisk bedring innen 4 uker etter at han har begynt i arbeid etter permisjonen, så skal han gå til behandling. Og det er JEG som skal avgjøre om det er bedring, ikke ham.

Jeg tror han kommer til å godta å trekke inn fagfolk etterhvert, dersom behovet fortsatt er der. Han pleier ikke å være vanskelig på sånt. Vi har vært på samlivskurs for å forebygge, og har planer om å dra på et til snart. Det er vel det at han selv ikke ser at det påvirker oss når han er ulykkelig, og at han tror det skal gå over når barna blir større.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Spiller det ingen rolle? Hva for en kald fisk er du? Om det ikke spiller noen rolle for han, så spiller det en stor rolle for de to barna han faktisk er far til. Han er voksen og har forutsetninger for å takle ting på en helt annen måte enn to små barn.

Kan du tenke deg den følelsen de barna har? "Pappa ga blaffen i oss fordi han heller ville jobbe, hoppe i fallskjerm, klatre i fjellet, dra og fiske eller hva det måtte være.

Det trenger ikke påvirke barna negativt i egen forstand. Dessuten var det vel karriærestigen han var mest opptatt av, var det ikke? Men som jeg sa. Jeg tror det ville vært bra om vi begynte å få litt selvrealiseringsholdningskampanjer på unge gutter og menn. Å vise dem at det finnes en helt annen verden der ute enn å få barn og familie slik kvinner har fått. Da kan de som virkelig har lyst på familie stifte det, mens de som er tvilende finne på andre ting. Men i dag ligger det holdninger i gutter om at man gjør noe nobelt og riktig når man forplikter seg til en kvinne, noe som er selvutslettende og ødeleggende både for de eventuelle barna som kommer og også dama.

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

[Gjest Darthoven]

Fyren var en dott ja, men nå oppdras norske gutter og menn til å være ukritiske dotter i forhold til kvinner. De må kurses mer i det å faktisk blåse litt i kvinner å hva de vil og slutte å feminisere samfunnet slik det er. Fordi det kommer ikke noe godt ut av det. Menn går rundt å prøver å gjøre alt riktig for kvinner de tror vil være livslykken deres, også slår det feil gang etter gang. Fordi det ikke lenger finnes noen arenaer for å være en mann i dag. Alt må feminiseres. Så da blir løsningen for menn å finne seg kvinner som kan hjelpe dem å se verden fra deres ståsted, som er en elendig deal, stort sett. Det bør ikke oppfordres til å få barn i 2012. De passer ikke inn. Og konsekvensene blir missfornøyde barn og voksne.

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

"Ingen arenaer å være mann". Sprøyt. Skaff deg en fiskestang, hagle eller båt og gjør noen manneting fremfor å sutre over at du må gjøre femi-ting.

[AnonymBruker]

Jeg har kun lest startinnlegget.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Altså ikke hvordan du har det, men hvordan du beskriver at din mann har det. Men i motsetning til han er jeg mamma.

Jeg kan slite i mørketiden, alt blir tungt og svart. Og da dukker mye av de samme følelsene opp hos meg som hos mannen din. Jeg får ekstremt lite energi og alt blir ett tiltak. Jeg vet at dette har med mørketiden, og kan muligens kalles en deprisjon. Dersom det ikke var pga erfaring med det ville jeg nok ikke skjønt at det var det. Og ettersom jeg kjenner tegnene skal det ikke mer til å snu det enn å benytte dagslyslampe.

Men da jeg nå sist skjønte hvor jeg var på tur, merket jeg det ved at jeg enkelte dager hatet rollen som mamma, jeg angret intenst på at vi har blitt foreldre. Samtidig som jeg viste langt inn i hjertet at jeg elsker barnet over alt, og aldri ville gjort det annerledes hvis jeg skulle ta valget en gang til. Jobben ble til en "virkelighetflukt", jeg trengte ikke å tenke på alt som måtte gjøres hjemme. Da jeg plutselig skjønte hva som var galt etter en ukes tid, og fikk satt igang dagslyslampen snudde det rimelig kjapt. Nå kjenner jeg en skam over de tunge tankene som svirret i hode mitt, og kan nesten ikke skjønne at det var jeg som tenkte de tankene. For egentlig elsker jeg rollen som mamma!

Jeg sier ikke at mannen din har mørketidsdepresjon, men dette har svært like symptomer som depresjon. Og ut i fra det du skriver kjenner jeg meg veldig igjen. Jeg tror jeg ville fått han en tur til legen/psykologen.

I og meg at han valgte å dele tankene med deg synes jeg det tyder på at han så inderlig vil løse problemene!

Anonym poster: 3fe906e580c882e0a85de7a9dfc7907d

[AnonymBruker]

"Ingen arenaer å være mann". Sprøyt. Skaff deg en fiskestang, hagle eller båt og gjør noen manneting fremfor å sutre over at du må gjøre femi-ting.

Er naturen samfunnet altså? det er jo nettopp det. Skal man være mann idag må man ut av bobla. Resten av samfunnet er kvinnedominert. Og nå er det jo nettopp det stakkaraen ikke får lov til, fordi han var dum nok til å tro at det var riktig å gi dama si barn når han selv ikke ville det. Fordi ingen har lært han det at man skal være kritisk fordi da er man kvinnehater.

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

[Gjest Uni]

Det er nok flere enn mannen din som føler livet med barn virker meningsløst og kjedelig. Litt absurd at den biologiske trangen til å få barn fullstendig krasjer med ego-kulturen vi lever i i dag, der selvrealisering og underholdning er viktigere enn menneskene rundt oss og våre egne barn. Så sitter vi der, deprimerte og fikler med smarttelefonen mens vi ser på barna med et uinteressert blikk og snakker på autopilot.

Og hvem går det mest uover? Barna. Barn VET når de er uønsket og uelsket, når foreldrene helst vil bli kvitt dem, ikke for alltid, men når toppen av lykke er å sette barna bort til en au pair eller en helg hos slektninger, ja, det skjønner barna.

Altfor mange får barn uten å tenke ordentlig gjennom det. Hvordan blir den neste generasjon, disse skadede og uelskede barna som voksne? Det beste var om de sluttet å få barn i alle fall.

[Gjest Darthoven]

Jeg er enig med deg, dersom min mann er frisk og ikke har noen form for depresjon f eks. Jeg har tenkt mange ganger; herregud, voks opp. Ta ansvar for livet ditt. Bu-føckings-hu jeg kjeder meg. En voksen mann trenger ikke kjede seg. FINN på noe som gjør at du ikke kjeder deg.

Men om mannen er syk er det ikke så lett. Jeg vet at mange menn kan få depresjoner etter fødsel, og jeg vet at mange kan bli tiltaksløse, egoistiske og likegyldige ved depresjoner. Dette er symptomer som passer fint på mannen min om dagen. Men det er klart, han kan bare være "vanlig" ulykkelig også. Da må han nesten selv ta grep for å få det bedre. Da er det neppe mye jeg kan gjøre, men det er mulig det er noe. Om han er syk, da vil jeg stå pinne for å hjelpe ham.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

Poenget er at han GJØR seg syk. At han er deppa er helt sikkert reellt, men han har selv skapt depresjonen. Slik jeg ser det har dere begge fått barn på feil grunnlag. Du fikk barn med feil fyr, og han ville egentlig ikke ha barn. Nå er det engang slik at dere har barn sammen, og da kan han ikke sitte og sutre over at han ikke får klatret K2 eller trent tilstrekkelig til birken, eller hva nå er han vil. Det er jo en drøss av ting man kan gjøre selv om man har barn. Hvorfor fisker han ikke? Hvorfor har han ikke en båt han kan holde på med? Eller noe annet, om dette ikke er ting som er typisk "han". Jeg har stor forståelse for at man trenger alenetid, og det skal man selvsagt innvilge hverandre. Men du kan ikke innvilge ham et nytt liv. Dette er livet hans nå, og han må forholde seg til det. At man depper løser ingenting.

Jeg tror han depper for å bli sett av deg jeg. Snakk skikkelig med fyren. Ikke true eller angripe, men forklar ham at han er nødt til å forholde seg til dette, og spør hvorfor han ikke ser utfordringen og gledene ved å ha skapt et nytt menneske man kan forme, vise ting, lære bort kunnskaper til, ha det gøy med osv.

[Gjest Darthoven]

Er naturen samfunnet altså? det er jo nettopp det. Skal man være mann idag må man ut av bobla. Resten av samfunnet er kvinnedominert. Og nå er det jo nettopp det stakkaraen ikke får lov til, fordi han var dum nok til å tro at det var riktig å gi dama si barn når han selv ikke ville det. Fordi ingen har lært han det at man skal være kritisk fordi da er man kvinnehater.

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

Får han ikke lov til å dra på fisketur/skogur/hyttetur/fjelltur/drive med båten? Det fikk jeg ikke med meg. Du må da vel ikke være Lars Monsen for å være mann.

[Gjest Darthoven]

Det er nok flere enn mannen din som føler livet med barn virker meningsløst og kjedelig. Litt absurd at den biologiske trangen til å få barn fullstendig krasjer med ego-kulturen vi lever i i dag, der selvrealisering og underholdning er viktigere enn menneskene rundt oss og våre egne barn. Så sitter vi der, deprimerte og fikler med smarttelefonen mens vi ser på barna med et uinteressert blikk og snakker på autopilot.

Og hvem går det mest uover? Barna. Barn VET når de er uønsket og uelsket, når foreldrene helst vil bli kvitt dem, ikke for alltid, men når toppen av lykke er å sette barna bort til en au pair eller en helg hos slektninger, ja, det skjønner barna.

Altfor mange får barn uten å tenke ordentlig gjennom det. Hvordan blir den neste generasjon, disse skadede og uelskede barna som voksne? Det beste var om de sluttet å få barn i alle fall.

Tiltredes! Som musikk i mine ører.

Nei..lykke til TS. Snakk med fyren din.

[Genesis]

Mestringsfølelse, grenser, psykolog, bla bla bla..

Seriøst, fyren er en MANN og han har valgt og få barn frivillig. Step the fuck up og gjør din plikt som husbond og far. Slutt å sitt der og sippe fordi du ikke får trent nok til birken, gått på Everest eller ikke får vært like mye med kompisgjengen din. For noen sippegurier dere er.

At han ikke var MANN nok til å stå opp for seg selv og si nei til barn når han åpenbart ikke egentlig ville ha det sier bare litt om hvilken pusling dette er. Tragisk nok av TS å pushe ham til å få barn, men til syvende og sist var det "mannen" som lot det skje mot sin vilje.

Jeg trodde det å forklare psykiske problemer med at man ikke er "mann nok" hørte til forrige århundre. Mannen er åpenbart deprimert og syk, og da er det faktisk ikke bare å ta seg sammen. Han er i en livskrise og det er mye bedre at han får rom til å finne ut av saker og ting, enn at barna vokser opp med en kronisk deprimert far som aldri helt finner seg selv igjen.

Problemet er at vi fortsatt har en forhistorisk samfunnsnorm hvor den eneste akesptable måten å leve livet sitt på inneholder kone og barn. Mannen føler et enormt krysspress. På den ene siden ønsker han å leve et liv slik han selv ønsker, men på den andre siden ser han andre etablere seg, og er redd for å bli han uglesette, single raringer som ikke grep sjansen til familie når han hadde den. Vi liker ikke avvikere, spesielt ikke i det lille pottitlandet vårt. Desverre fører det til at mange lever hele liv på akkord med sine egne verdier og egentlige interesser, bare for å passe inn i en mal som er for trang for de aller fleste av oss. Det handler ikke om at man ikke er "mann nok", det handler om at man sliter med å finne sin egen kjerne i et virrvarr av normer og tatt for gitt-heter som ikke passer for alle. Sånt blir det dårlige beslutninger av, og det gjelder både kvinner og menn.

[AnonymBruker]

Det eneste rette er at du slipper han helt fri fra barna. Det var du som ville ha barn, du presset han, da bør du ta ansvaret for dem alene, han kan hjelpe økonomisk, men du bør gjøre alt annet!

Anonym poster: 98918a34938eaa8b5a9a8e66646756a9

[Gjest Gjest]

Som mor selv ville jeg tatt barna med meg og flyttet fra ham. En ting har jeg lært i livet, gjennom samliv, skillsmisse, utroskap, fødsler og bonusfamilier. Og det er at løsningen som TS skisserer, der hun gjør seg til slave og alenemor i forholdet, og sier at HUN ikke vet hva HUN skal gjøre. Det fungerer bare ikke.

I et forhold er man TO. Og i dette forholdet er det ikke han som bestemmer når om hvis noe skal kanskje muligens fikses. Hun kan ikke gjøre det for dem begge.

Og barna, stakkars små som må leve som en så stor byrde for sin egen far... Nei takk. Den mannen hadde jeg ikke maktet å elske mer.

[AnonymBruker]

Som mor selv ville jeg tatt barna med meg og flyttet fra ham. En ting har jeg lært i livet, gjennom samliv, skillsmisse, utroskap, fødsler og bonusfamilier. Og det er at løsningen som TS skisserer, der hun gjør seg til slave og alenemor i forholdet, og sier at HUN ikke vet hva HUN skal gjøre. Det fungerer bare ikke.

I et forhold er man TO. Og i dette forholdet er det ikke han som bestemmer når om hvis noe skal kanskje muligens fikses. Hun kan ikke gjøre det for dem begge.

Og barna, stakkars små som må leve som en så stor byrde for sin egen far... Nei takk. Den mannen hadde jeg ikke maktet å elske mer.

Så hvorfor insisterer dere kvinner på å få barn med partnere som ikke vil ha det da? Hvorfor skal hun forlate mannen sin? For å finne en annen man som bidrar mer? Den dagen dere lærer å respektere det at man ikke kan pushe menn til å bli fedre og forvente at de skal opptre som fedre etterpå, er den dagen dere kan finne menn som er biologisk far til barnet og faktisk vil fedre det etterpå også.

Hun er ikke noe mer slave enn han. Hvis det føles som slaveri å måtte ha barna helt alene så hvorfor i allverden får dere da barn med menn dere innerst inne vet ikke har den verpesjuken dere har?

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

[AnonymBruker]

Jeg ser at det er mange som svarer i tråden, og jeg takker for alle innspill. Jeg rekker ikke å svare alle i dag, og har allerede brukt alt for mye tid på forumet når jeg egentlig burde ha lest til eksamen.

Det er ikke så lett å lese alle som kritiserer både mine og mannens valg, kaller oss tykke i hodet, sov, men jeg ser jo at det tildels er berettiget. Jeg har alltid tenkt på meg og mannen som et "perfekt par" og priset meg over hvor godt vi har det, og hvor bra vi løser de konfliktene vi måtte ha. Og faktisk har forholdet mellom meg og mannen blitt bedre etter at vi fikk barn, dvs kommunikasjon og samarbeid hvertfall. Vi er rause mot hverandre der vi kan. Derfor er det uforståelig at vi er i denne situasjonen. Jeg må si at samtalen i går satte en støkk i meg. Bare tanken på at denne illusjonen kanskje brister smerter meg langt inni hjerterota. Er det mulig at det ikke finnes noen god løsning på dette fordi vi er for ulike? Og er vi virkelig så ulike? Har jeg presset mannen til noe han ikke ville? Er det virkelig mulig at vi bør/må bryte forholdet til tross for at vi elsker hverandre og faktisk har det godt sammen?

Jeg har ikke svarene her nå, men jeg håper og tror at dette er noe vi kan jobbe oss gjennom sammen. Jeg tror at mannen min trenger hjelp til å peile livet sitt på nytt, og det tror jeg han trenger fagfolk til. Jeg har prøvd å gjøre mitt for at ting skal være lettere for ham, men kan ikke se at det har ført til særlige endringer. Derfor virker det åpenbart at det må mer til. Dette handler ikke bare om frihet, tid for seg selv, osv. For hadde det gjort det, hadde jeg sett bedring i de periodene han har fått dette. Hva dette handler om er det kanskje bare mannen min som vet, og kanskje vet han det ikke en gang selv.

Jeg har alltid satt ekteskapet høyt, og jeg er villig til å strekke meg langt for å finne en løsning for mannen min, men jeg må sette barna høyest. Dersom jeg oppdager at mannens tungsinn går utover barna må jeg ta grep for å skjerme dem. Foreløpig ser jeg to unger som er trygge og trives med faren sin, men det er klart at jeg skåner dem noe ved å fjerne dem fra situasjonen i perioder.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[Gjest Darthoven]

Jeg trodde det å forklare psykiske problemer med at man ikke er "mann nok" hørte til forrige århundre. Mannen er åpenbart deprimert og syk, og da er det faktisk ikke bare å ta seg sammen. Han er i en livskrise og det er mye bedre at han får rom til å finne ut av saker og ting, enn at barna vokser opp med en kronisk deprimert far som aldri helt finner seg selv igjen.

Problemet er at vi fortsatt har en forhistorisk samfunnsnorm hvor den eneste akesptable måten å leve livet sitt på inneholder kone og barn. Mannen føler et enormt krysspress. På den ene siden ønsker han å leve et liv slik han selv ønsker, men på den andre siden ser han andre etablere seg, og er redd for å bli han uglesette, single raringer som ikke grep sjansen til familie når han hadde den. Vi liker ikke avvikere, spesielt ikke i det lille pottitlandet vårt. Desverre fører det til at mange lever hele liv på akkord med sine egne verdier og egentlige interesser, bare for å passe inn i en mal som er for trang for de aller fleste av oss. Det handler ikke om at man ikke er "mann nok", det handler om at man sliter med å finne sin egen kjerne i et virrvarr av normer og tatt for gitt-heter som ikke passer for alle. Sånt blir det dårlige beslutninger av, og det gjelder både kvinner og menn.

Menn som klager over at samfunnet er feminisert, tar pinglete menn som setter seg ned å sutrer i forsvar. Ahh..the irony.