Mannen min hater livet sitt...

[AnonymBruker]

Auch, den så jeg ikke komme.

Min egen subjektive mening er selvsagt at jeg på ingen måte er diktatorisk,tvert imot føler jeg at jeg ofte gir meg i saker jeg ikke burde. Men jeg har også refleksjonsevne nok til å innse at min mening er lite verdt i et slikt spørsmål fordi dersom jeg var diktatorisk ville jeg antagelig være a: den siste til å innse det, b: den siste til å innrømme det. Men jeg er helt ærlig når jeg sier at jeg ikke tror at jeg er noen diktator i forholdet, og jeg mener oppriktig at det er preget av samarbeid og enighet. Jeg kan ikke på stående fot komme på andre ultimatum jeg har gitt ham enn dette med barn. Det ultimatumet har jeg heller ikke tenkt å unnskylde, for det må da virkelig være et av de mer legitime man kan komme med. Jeg reagerer på at folk kaller det for utpressing, for det er ikke det det handler om. Det handler om å ha felles ønsker i livet. Et ønske om et liv uten barn er på ingen måte forenlig med et liv med barn. Her kan ingen kompromisser inngås, og den harde realiteteten er da at man enten må bli enige, eller bryte. Jeg vet ikke, det er kanskje vanskelig for en som ikke ønsker barn å skjønne, men dette er hvertfall et område i livet mitt hvor jeg ikke kan gå på akkord med meg selv. Det var likevel vanskelig for meg å komme med ultimatumet. Vi var relativt nygift, og plutselig stod jeg i en situasjon der det vi hadde snakket om likevel ikke var gjeldende. Mannen som jeg elsket, og var sikker på at var like bestemt på å stifte familie som jeg var, var plutselig usikker. Det var vanskelig å innse, men jeg skjønte samtidig raskt at dette var noe vil måtte få en avklaring på. Hadde han latt meg vente så lenge at barn ikke lenger var mulig, eller til slutt nektet å få barn hadde jeg antagelig blitt bitter som f... og klandret ham for dette resten av mitt liv. Og dersom grunnen til at han ikke ønsket barn var at han ville gjøre en stor karriere, hadde det også vært totalt verdikollisjon. Jeg følte meg lurt fordi han ikke hadde sagt noe om dette tidligere. Jeg finner det pussig at det er jeg som er blitt den stygge ulven i denne tråden pga dette, da jeg hele veien har vært ærlig om mine ønsker ang barn. At noen synes det er forkastelig at jeg tydeligvis setter meg selv foran han i dette spørsmålet kan jeg bare konstatere. Jeg lurer dog på hva disse synes jeg skulle ha gjort. Latt være å få barn?

På et generelt plan vil jeg påstå at vi har et harmonisk forhold. Det er ekstremt lite konflikter. Vi er genuint glad i hverandre. De uenigheter vi har snakker vi oss gjennom og kommer til enighet. Noen ganger vinner jeg, andre ganger han, og så inngår vi mange mange kompromisser. Jeg har veldig vanskelig for å se at jeg skal være noen diktator, men det er vel umulig for meg å vurdere.

Når det gjelder jobbvalg på det nye stedet nå, har jeg heller ikke lagt ned vetorett eller føringer for hva han skal velge. Men vi snakker jo om det, det påvirker hele familien den avgjørelsen han tar, og da er det vel naturlig at jeg og har "talerett". Faktisk er jeg usikker selv på hva som er det beste, siden mannen min åpenbart har lyst på jobbe, men jeg heller mot at det ville være best for familien om han ikke har en jobb som er så langt unna. Det finnes liknende jobber i umiddelbar nærhet, og han skal på 2. gang jobbintervju neste uke faktisk. Men vi vet jo ikke om han får den, og den langt unna får han tilbud på denne uken. Dersom han velger å ta den er det faktisk han som legger sterke føringer på meg, for da blir det umulig for meg å ta en jobb som ikke er i umiddelbar nærhet til hjemmet/barnehagen. Både pga barnehagens åpningstider, og pga ønsket om at barna ikke skal ha for lange dager i barnehagen. Antagelig vil jeg også bli nødt til å jobbe redusert for å få ting til å gå opp. Dette er ikke noe jeg ser på med glede, og det vil i så fall være et direkte resultat av hans valg. Han vil også, ved å evt velge denne jobben, sende et ganske kraftig signal om hva han vil prioritere i livet sitt nå, og det er ikke meg og barna.

Huff, denne tråden har gjort meg mer trist. Jeg var ikke forberedt på å få så mange kritiske svar. Men jeg tar de til meg, og jeg skulle kanskje ha gjort ting annerledes i livet mitt. Jeg kan ta ansvar for min del i dette, og mannen må ta ansvar for sin del. Jeg går likevel og håper at det mannen går gjennom nå er midlertidig og at dette er noe vi kan jobbe gjennom oss sammen. Jeg velger foreløpig å tro at jeg ikke har ødelagt livet til mannen min ved å få barn med ham. Gud bedre, jeg kan ikke tro noe annet nå, da ville jeg gitt helt opp, og det akter jeg ikke. Jeg ser at han elsker barna sine, og det gir meg håp til å jobbe for dette.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

Jeg syns også du har fått litt vel mange "krasse" svar i denne tråden. Du virker moden og reflektert, og jeg tviler på at noen andre kunne taklet denne situasjonen enn det du har gjort. Det virker ikke som om du har presset din mann til å få barn, og du skal ikke ta "skylden" på deg for det. Har han vært med på å lage barna, så må han også ta ansvar. Dessuten har det ikke lengre noe å si hvem som ønsket barn. Nå er de her, og dere er begge to foreldre.

Jeg tror nok dette dreier seg om en depresjon. Jeg har selv vært der. Problemet var ikke barna, men tanker om meg selv, utilstrekkelighet og mangel på frihet. Heldigvis tok min mann lasset i den perioden, men dette fikk meg også til å slite med dårlig samvittighet.

Prøv å få din mann til å snakke med psykolog, kom til bunns i problemet. Reis litt bort for deg selv, og du vil bli overrasket over hvor flink mannen din er til å ta vare på /finne på ting med barna! Uten at jeg kjenner han, vil jeg tro at han innerst inne er flink med barna. Han må bare bli dyttet litt igang, bli pålagt litt ansvar. Når du drar hele lasset "uansett", så blir det igjen lettere for han å "sluntre unna".

Lykke til!

Anonym poster: 469f07dfcd106dce1d091b867813951c

[AnonymBruker]

Jeg er AB ovenfor her. Det vil IKKE hjelpe å gi han avlastning og mulighet til å reise på guttetur! Heller tvert imot : Pålegg han mer ansvar, reis bort selv!

Anonym poster: 469f07dfcd106dce1d091b867813951c

[AnonymBruker]

Jeg er AB ovenfor her. Det vil IKKE hjelpe å gi han avlastning og mulighet til å reise på guttetur! Heller tvert imot : Pålegg han mer ansvar, reis bort selv!

Anonym poster: 469f07dfcd106dce1d091b867813951c

omg, bitches....

Anonym poster: 98918a34938eaa8b5a9a8e66646756a9

[AnonymBruker]

Når du legger ut et innlegg på kvinneguiden, får du stort sett svar fra ungdommer i 18-20 års alderen.De svarer og er besserwissere i absolutt alt, og det at problematikken er av alvorlig grad, hindrer dem ikke i å gi råd, eller komme med bastante meninger.Heldigvis er det fortsatt noen voksne damer her inne, som kan gi råd basert på livserfaring og kunnskap, og ikke bare basert på ideer. Men det er ikke så mange av de.Så ts, sil ut de rådene som er helt bak mål (og det har vært mange av dem her), og se heller nærmere på de gode rådene du får.

Anonym poster: ca066253726e1dd1ab7dc8bf2b29748d

[QueenOfTheSidewalk]

Når du legger ut et innlegg på kvinneguiden, får du stort sett svar fra ungdommer i 18-20 års alderen.De svarer og er besserwissere i absolutt alt, og det at problematikken er av alvorlig grad, hindrer dem ikke i å gi råd, eller komme med bastante meninger.Heldigvis er det fortsatt noen voksne damer her inne, som kan gi råd basert på livserfaring og kunnskap, og ikke bare basert på ideer. Men det er ikke så mange av de.Så ts, sil ut de rådene som er helt bak mål (og det har vært mange av dem her), og se heller nærmere på de gode rådene du får.

Anonym poster: ca066253726e1dd1ab7dc8bf2b29748d

Jeg venter på det gode rådet fra deg. Ellers er du ikke noe bedre enn de på 20.

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg er AB ovenfor her. Det vil IKKE hjelpe å gi han avlastning og mulighet til å reise på guttetur! Heller tvert imot : Pålegg han mer ansvar, reis bort selv!

Anonym poster: 469f07dfcd106dce1d091b867813951c

Jeg ser ikke hvordan det skal hjelpe han å kontrollere han mer, når han i bunn og grunn ber om mer frihet som f.eks å ta den jobben han har lyst på. Tror det kommer til å skyve han lenger bort, men for all del, prøv om du er villig til å ta sjansen.

Jeg har vært utbrent og deppa selv og hadde noen gjort sånn med meg på den tiden, hadde det fått meg til å ta mer avstand fra personen. Hadde faktisk vurdert om forholdet var verdt det.

Endret 26. november 2012 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Jeg er AB ovenfor her. Det vil IKKE hjelpe å gi han avlastning og mulighet til å reise på guttetur! Heller tvert imot : Pålegg han mer ansvar, reis bort selv!

Anonym poster: 469f07dfcd106dce1d091b867813951c

jeg er sterkt uenig. denne mannen trenger tid for seg selv. trenger guttetur. og jeg skal si det hadde det vært min mann hadde jeg gledelig åpnet lommeboka å betalt guttetur for han!!!! hvordan vil mer ansvar få han til å ha det bedre? han har det faktisk vanskelig nok med det ansvaret han har akkurat nå. denne mannen trenger forståelse og en pause i hverdagen!

Anonym poster: f98ea21ec26f46f3742b70c6eaf80801

[AnonymBruker]

jeg er sterkt uenig. denne mannen trenger tid for seg selv. trenger guttetur. og jeg skal si det hadde det vært min mann hadde jeg gledelig åpnet lommeboka å betalt guttetur for han!!!! hvordan vil mer ansvar få han til å ha det bedre? han har det faktisk vanskelig nok med det ansvaret han har akkurat nå. denne mannen trenger forståelse og en pause i hverdagen!

Anonym poster: f98ea21ec26f46f3742b70c6eaf80801

Han har da vel fått forståelse og pauser i hverdagen hele tiden?! Nå vil han ha ENDA MER.

Han trenger heller hjelp til å innse at ikke alt i livet blir som man har tenkt, og innfinne seg med sin rolle i livet. Han trenger hjelp til å ta ansvar for de valg han har gjort. Og ja, han har selv valgt å få barn. Passet det han ikke, kunne han i det minste sagt nei til barn nr 2.

Etter hva mange mener her, så har ikke kona rett til å ta noen valg for seg selv. Hun skulle heller ha vært barnløs, så den stakkars mannen ikke på noe vis hadde følt noe press. Og når hun nå fikk mannen med på å få barn, og han angrer seg, så får hun pent ta all jobben, så han kan få leve livet slik han ønsker???

Mannen hadde et valg, to ganger. Skal han virkelig fritas fra alt som heter familiehensyn fordi han gikk med på å få barn, og ikke liker det likevel?

Jammen lever vi i et individsamfunn, hvor jeg, meg og meg er aller viktigst. Det viser tydelig de svarene du får her inne, ts.

Anonym poster: ca066253726e1dd1ab7dc8bf2b29748d

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke hvordan det skal hjelpe han å kontrollere han mer, når han i bunn og grunn ber om mer frihet som f.eks å ta den jobben han har lyst på. Tror det kommer til å skyve han lenger bort, men for all del, prøv om du er villig til å ta sjansen.

Jeg har vært utbrent og deppa selv og hadde noen gjort sånn med meg på den tiden, hadde det fått meg til å ta mer avstand fra personen. Hadde faktisk vurdert om forholdet var verdt det.

Han har lyst på? Ja, akkurat. Denne mannen har da gjort som han har lyst til lenge. Nå vil han at resten av familien skal ha en tyngre hverdag, fordi han gjør det han har lyst til.

Han KAN velge en jobb nærmere hjemmet, uten at det går så veldig utover det han har lyst til.

Æ være voksen betyr at man ikke alltid kan gjøre det man føler for og har lyst til.

Anonym poster: ca066253726e1dd1ab7dc8bf2b29748d

[AnonymBruker]

Jeg reagerer på at folk kaller det for utpressing, for det er ikke det det handler om. Det handler om å ha felles ønsker i livet. Et ønske om et liv uten barn er på ingen måte forenlig med et liv med barn. Her kan ingen kompromisser inngås, og den harde realiteteten er da at man enten må bli enige, eller bryte. Jeg vet ikke, det er kanskje vanskelig for en som ikke ønsker barn å skjønne, men dette er hvertfall et område i livet mitt hvor jeg ikke kan gå på akkord med meg selv. Det var likevel vanskelig for meg å komme med ultimatumet.

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

Hvorfor tror du det er vanskelig for en som ikke ønsker barn å skjønne? Det er jo akkurat det samme. Et ønske om et liv uten barn er ikke forenlig med et liv med barn, som din mann nå har fått. Ingen kompromisser kan inngås, men han har gjort det for din skyld. Selv om dette er et område i livet hvor de færreste kan gå på akkord med seg selv. Og et område hvor det er svært vanskelig å skulle ta en avgjørelse basert på et ultimatum. Det handler om å skulle få et helt annet liv enn man ønsker, enten det betyr et liv med eller uten barn.

Jeg er for en gangs skyld helt enig med Evilposelos, å kontrollere ham enda mer vil bare gjøre ham mindre positivt innstilt til livet han har.

Anonym poster: 174f842fb4d7057cf0b8e15c25e3bb01

[AnonymBruker]

Hvorfor tror du det er vanskelig for en som ikke ønsker barn å skjønne? Det er jo akkurat det samme. Et ønske om et liv uten barn er ikke forenlig med et liv med barn, som din mann nå har fått. Ingen kompromisser kan inngås, men han har gjort det for din skyld. Selv om dette er et område i livet hvor de færreste kan gå på akkord med seg selv. Og et område hvor det er svært vanskelig å skulle ta en avgjørelse basert på et ultimatum. Det handler om å skulle få et helt annet liv enn man ønsker, enten det betyr et liv med eller uten barn.

Jeg er for en gangs skyld helt enig med Evilposelos, å kontrollere ham enda mer vil bare gjøre ham mindre positivt innstilt til livet han har.

Anonym poster: 174f842fb4d7057cf0b8e15c25e3bb01

Hvordan skulle jeg ha angrepet det annerledes? Vente og se om han ombestemte seg. Han skisserte en periode på 10-12 år. Det var INGEN garanti for at jeg engang kunne få barn, for da ville jeg nærmet meg førti. Jeg ba ham aldri om å inngå kompromiss på dette. Jeg var veldig tydelig på at om vi skulle ha barn, var vi to om det. Jeg har aldri ønsket å få barn med en som ikke vil ha barn. Men jeg har alltid ønsket meg barn. Mannen min sa at han ønsket å få barn med meg etter å ha tenkt seg godt om i flere uker/mnd. Jeg antok at det var en veloverveid avgjørelse og noe han ønsket. Jeg innser at mannen antagelig har gått på akkord med seg selv, men hva i alle dager skal jeg gjøre med det nå? Jeg kan ikke gjøre om på det. Vi har to barn. Skal jeg virkelig skamme meg herfra til evigheten og nektes å leve mitt eget liv fordi mannen min tok en dårlig avgjørelse i livet sitt? En avgjørelse jeg ikke kunne ta for ham. Det eneste jeg ba om var lov til å selv ha mulighet til å få barn. Om ikke med ham, så gi meg mulighet til å finne noen som ville det samme som meg.

Jeg klarer dessverre ikke å svare alle sammen, men jeg leser alle svarene. Takk for innspillene deres, spesielt de som kommer med noe fornuftig.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Jeg forøvrig også presisere at mannen ikke har valgt å takke ja til jobben. Han er i tenkeboksen, og vi må se hva tilbudet består av først. Men han har sagt at han hater at han må ta hensyn til barna når han skal vurdere om han vil ha jobben eller ikke.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[QueenOfTheSidewalk]

Han har lyst på? Ja, akkurat. Denne mannen har da gjort som han har lyst til lenge. Nå vil han at resten av familien skal ha en tyngre hverdag, fordi han gjør det han har lyst til.

Han KAN velge en jobb nærmere hjemmet, uten at det går så veldig utover det han har lyst til.

Æ være voksen betyr at man ikke alltid kan gjøre det man føler for og har lyst til.

Anonym poster: ca066253726e1dd1ab7dc8bf2b29748d

Man kan gjøre alt man føler for Men selvfølgelig får det konsekvenser. Kanskje han må bli singel først

Endret 26. november 2012 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Hvordan skulle jeg ha angrepet det annerledes? Vente og se om han ombestemte seg. Han skisserte en periode på 10-12 år. Det var INGEN garanti for at jeg engang kunne få barn, for da ville jeg nærmet meg førti. Jeg ba ham aldri om å inngå kompromiss på dette. Jeg var veldig tydelig på at om vi skulle ha barn, var vi to om det. Jeg har aldri ønsket å få barn med en som ikke vil ha barn. Men jeg har alltid ønsket meg barn. Mannen min sa at han ønsket å få barn med meg etter å ha tenkt seg godt om i flere uker/mnd. Jeg antok at det var en veloverveid avgjørelse og noe han ønsket. Jeg innser at mannen antagelig har gått på akkord med seg selv, men hva i alle dager skal jeg gjøre med det nå? Jeg kan ikke gjøre om på det. Vi har to barn. Skal jeg virkelig skamme meg herfra til evigheten og nektes å leve mitt eget liv fordi mannen min tok en dårlig avgjørelse i livet sitt? En avgjørelse jeg ikke kunne ta for ham. Det eneste jeg ba om var lov til å selv ha mulighet til å få barn. Om ikke med ham, så gi meg mulighet til å finne noen som ville det samme som meg.

Jeg klarer dessverre ikke å svare alle sammen, men jeg leser alle svarene. Takk for innspillene deres, spesielt de som kommer med noe fornuftig.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

I dette innlegget har du 6 setningen som begynner meg "Jeg".

Du har 20 setningen som inneholder ordene "jeg" eller "meg".

Du har 9 setninger som inneholder ordene "han", "ham", "seg", "mannen min".

Du tenker kanskje at det er rart av meg å legge vekt på dette, men det sier nok mer om fokuset ditt enn du selv er bevisst på. Du sier du ikke oppfatter deg selv som "diktatorisk" eller egosentrisk.

Skulle du kanskje tenkt gjennom det en gang til?

Jeg sier ikke at du er egoistisk og selvsentrert, men du kan nok få mye ut av å ta en grundig selvransakelse, på ny.

Ønsker dere begge det beste.

Anonym poster: fb3d83af15c234edece82449c23be21e

[AnonymBruker]

Beklager et par skrivefeil i innlegget over.

Anonym poster: fb3d83af15c234edece82449c23be21e

[AnonymBruker]

I dette innlegget har du 6 setningen som begynner meg "Jeg".

Du har 20 setningen som inneholder ordene "jeg" eller "meg".

Du har 9 setninger som inneholder ordene "han", "ham", "seg", "mannen min".

Du tenker kanskje at det er rart av meg å legge vekt på dette, men det sier nok mer om fokuset ditt enn du selv er bevisst på. Du sier du ikke oppfatter deg selv som "diktatorisk" eller egosentrisk.

Skulle du kanskje tenkt gjennom det en gang til?

Jeg sier ikke at du er egoistisk og selvsentrert, men du kan nok få mye ut av å ta en grundig selvransakelse, på ny.

Ønsker dere begge det beste.

Anonym poster: fb3d83af15c234edece82449c23be21e

Herregud, for noe vissvass. Først kaster folk seg over en stakkars dame i livskrise fordi hun våget å si til mannen sin at hun ønsket barn, og når hun så forklarer hva hun har tenkt og følt, er det jammen meg feil også, fordi hun ikke uttaler seg nok på vegne av ham. Og du kan banne på at hadde hun skrevet om hva hun trodde han tenkte og mente, hadde det også vært feil, for hun kan jo ikke uttale seg på vegne av ham.

Jeg synes heller du kunne ha svart på det hun spør om, jeg. Hva skulle hun ha gjort, i følge folk i denne tråden, siden det var så fryktelig at hun sa at hun ville ha barn, og at det var viktig for henne? Skulle hun ha holdt kjeft og heller angret resten av livet på at hun ikke fikk barn? Skulle hun ha gått fra ham og latt som om noe annet var grunnen? I hva slags verden er det ikke i orden å flagge hvilke ønsker og behov man har for fremtiden, og hvor viktige de er for ham?

Ja, det er kjempetrist at det har blitt som det har blitt, og at mannen til TS tydeligvis har blitt med på noe han innerst inne ikke ønsket. Men dere som sitter og legger skylda på TS, burde skamme dere, både fordi dere er urimelige og til dels ufine mot noen i krise, og fordi dere fullstendig underkjenner en voksen manns evne til å tenke, til å ta rasjonelle avgjørelser og til å ta ansvar for sine EGNE avgjørelser i etterkant. Og ja, avgjørelsen var hans, uansett hvor mye dere legger skylda på TS. Jeg håper bare at dette ikke representativt for hva dere mener menn er i stand til på generell basis, for det er bare pinlig.

Anonym poster: 8980dc9777a5b007f5a28c85baa89871

[AnonymBruker]

I dette innlegget har du 6 setningen som begynner meg "Jeg".

Du har 20 setningen som inneholder ordene "jeg" eller "meg".

Du har 9 setninger som inneholder ordene "han", "ham", "seg", "mannen min".

Du tenker kanskje at det er rart av meg å legge vekt på dette, men det sier nok mer om fokuset ditt enn du selv er bevisst på. Du sier du ikke oppfatter deg selv som "diktatorisk" eller egosentrisk.

Skulle du kanskje tenkt gjennom det en gang til?

Jeg sier ikke at du er egoistisk og selvsentrert, men du kan nok få mye ut av å ta en grundig selvransakelse, på ny.

Ønsker dere begge det beste.

Anonym poster: fb3d83af15c234edece82449c23be21e

Svaret på dette skjønner du nok selv også. Jeg kan bare snakke for meg og ta utgangspunkt i mine følelser. Jeg kan godt legge ut om hva jeg tror mannen min føler og tenker, men det vil ha liten verdi da jeg aldri sikkert kan vite dette.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Svaret på dette skjønner du nok selv også. Jeg kan bare snakke for meg og ta utgangspunkt i mine følelser. Jeg kan godt legge ut om hva jeg tror mannen min føler og tenker, men det vil ha liten verdi da jeg aldri sikkert kan vite dette.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

Jeg spurte ikke for å være ekkel, så jeg er lei meg for om du oppfattet det slik.

Det jeg ville frem til er at det ofte er veldig opplysende å ta et skritt tilbake og se seg selv utenfra.

Tenke godt gjennom hvordan man oppfattes.

Hvordan oppfatter mannen din at du er i forhold til han og hans behov? Er du god nok til å uttrykke deg på en måte som gjør det klart for ham at hans behov er like viktig som dine, og omvendt? At han betyr noe for barna, og for deg?

Eller oppfatter han seg som en statist i eget liv?

Jeg ønsker, og håper, at du klarer å reflektere godt rundt alle aspekter av problemstillingen deres. Å gå i forsvarsposisjon fører ikke noe produktivt med seg.

Som sagt så ønsker jeg dere virkelig alt det beste.

Veien dit går gjennom grundig selvransakelse fra begge parter, og deretter en beslutning dere begge kan leve med.

Anonym poster: fb3d83af15c234edece82449c23be21e

[AnonymBruker]

Jeg spurte ikke for å være ekkel, så jeg er lei meg for om du oppfattet det slik.

Det jeg ville frem til er at det ofte er veldig opplysende å ta et skritt tilbake og se seg selv utenfra.

Tenke godt gjennom hvordan man oppfattes.

Hvordan oppfatter mannen din at du er i forhold til han og hans behov? Er du god nok til å uttrykke deg på en måte som gjør det klart for ham at hans behov er like viktig som dine, og omvendt? At han betyr noe for barna, og for deg?

Eller oppfatter han seg som en statist i eget liv?

Jeg ønsker, og håper, at du klarer å reflektere godt rundt alle aspekter av problemstillingen deres. Å gå i forsvarsposisjon fører ikke noe produktivt med seg.

Som sagt så ønsker jeg dere virkelig alt det beste.

Veien dit går gjennom grundig selvransakelse fra begge parter, og deretter en beslutning dere begge kan leve med.

Anonym poster: fb3d83af15c234edece82449c23be21e

Beklager om jeg går veldig i forsvar. Jeg merker at jeg blir litt skuffet over at alle påpeker hva jeg har gjort feil og at jeg kan takke meg selv, osv. De samme personene som er opptatt av min rolle, anerkjenner i liten grad mannen min sitt ansvar for de valgene han har tatt i livet sitt. Jeg føler at jeg gir og gir og forstår meg ihjel noen ganger. Men jeg skal prøve å svare på spørsmålene dine. Jeg føler at mannen føler at jeg ser ham. Han er veldig takknemlig om jeg tar med meg barna når jeg ser at han er sliten, han sier at han er glad for at vi kan snakke som vi gjør. Det er som regel (alltid) jeg som tar initiativ til å snakke om vanskelige ting, og ofte har jeg følelsen av at han ikke har reflektert over sine egne tanker/følelser/handlinger før jeg tar initiativ til å snakke om det. Vi har sex flere ganger i uken, og forteller hverandre at vi elsker hverandre omtrent hver dag. Han sier ofte at han har den beste kona i verden. Som jeg tidligere har skrevet så føler jeg at vi har det veldig bra i samlivet. Jeg skjønner at det høres rart ut når situasjonen er som den er, men det er sånn jeg føler det. Jeg føler ekte og oppriktig at vi som par har det bra og ser ingen store utfordringer der. Nå kan det jo være at jeg har et fullstendig feilaktig bilde av hvordan vi har det, men jeg tror ikke det. Jeg opplever ikke at jeg er en del av "problemet". Problemet er jo selvsagt at vår relasjon ikke er uavhengig av barna, og det er der det vanskelige er. Når jeg ser mannen min med barna ser jeg en mann som store deler av tiden kjeder seg og er ulykkelig. Han er apatisk, svarer ikke og huffer og uffer seg. Heldigvis er det ikke sånn hele tiden, men for ofte. Jeg spør han om han har det bra, om det er noe jeg kan gjøre, osv. Noe som satte en støkk i meg er en gang jeg spurte han om hvordan dagen hans hadde vært (han er hjemme med vår yngste sønn). Han svarte noe som " sukk, så bra som den kan være". Det svaret sjokkerte meg. Han svarte som om han var døende av kreft eller noe, mens realiteten er at han har vært hjemme med barnet vårt. Det er veldig sårende å vite at mannen føler det sånn rundt barna. Det stemmer så dårlig med den mannen jeg kjenner og som jeg ble sammen med. Han har alltid vært glad i barn og en familiekjær mann. At han skulle slite så mye med egne barn overrasker meg ikke bare, det er utenfor all forståelse. TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Beklager at det ikke kom noen avsnitt i forrige innlegg, det så ikke sånn ut på skjermen min da jeg postet det.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf