Mannen min hater livet sitt...

[AnonymBruker]

Han elsker barna, men hater den forpliktelsen som følger med dem.

På direkte spørsmål på om han angrer på at han har fått barn, så svarer han "ja, av og til".

Det var jeg som "presset" han til å få barn.

For meg har det vært uaktuelt å leve i et forhold uten barn.

Men mannen min "ga" seg.

Så nå sitter vi her. Med 2 barn på 1 og 3 år, og mannen min hater livet sitt.

Han trives ikke.

Han har gått ned i vekt, han er konstant trøtt og sliten. Han har vært sånn lenge. Siden sistemann ble født for ett år siden. Jeg har lurt på om han har vært deprimert, jeg har lurt på om han har vært syk, jeg har lurt på om han har vært utro (eller egentlig ikke), jeg har lurt på om han vil forlate oss. Jeg har bedt ham om å gå til legen.

Jeg er villig til å ofre det for barna, og f eks jobbe redusert. Men jeg vet ikke om jeg er villig til å ofre det for mannen... Jeg mener vi var to om å få barn, og vi må være to om å dra lasset.

Jeg tryglet ham om å dra til lege/psykolog. Jeg sa tydelig ifra at han ikke kan ha det sånn her, og VI kan ikke ha det sånn her.

Jeg elsker mannen min, jeg er villig til å ofre mye for ham, men jeg kjenner at jeg ikke vet hvordan vi skal fikse dette. Jeg vet ikke om mannen min er syk, egoist eller bare en dårligere match for meg enn det jeg trodde. Kansje har han undertrykket en side ved seg for å bli den jeg ville han skulle være..

Vi er fortsatt unge, må man gjøre komet-karriere akkurat de årene barna er små og tiden så knapp? Det siste problemet med dette er at jeg da vil begynne å se på mannen som en egoist. Som ikke bryr seg om barna får lange dager i barnehagen. Som evt forventer at jeg skal ta byrden med barna. At jeg skal redusere stillingen min sånn at kan ta akkurat den jobben han vil.

Han er en god far og en god ektemann.

Vi har et godt samliv, som sagt.

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

Ser du ikke hva du sier selv? Han elsker deg så høyt at han var livredd for å miste deg, du presset ham til å få barn med deg selv om han ikke ville. Likevel prøver han å være en god far og ektemann, selv om han måtte forandre på en stor del av seg selv for at du skulle bli fornøyd. Han elsker barna sine, selv om han egentlig ikke ville ha barn. Du sier selv at du ikke ville kunne levd uten barn, men han ofrer jo akkurat det samme for deg. Han ville ikke ha barn, men fikk det for din skyld. Du nektet å la være å få barn for hans skyld.

Han er ikke syk, utro eller egoistisk, han misliker at han er presset til å være en annen enn den han er. Han trenger ikke lege, han hadde trengt noen som hørte på ham før han ble presset inn i noe han ikke ville.

Jeg syns mannen din ofrer mye for å gjøre deg glad. Og når det er du som ville ha barn og han sa han ikke ville, ja da syns jeg det er rett at du gjør mer med barna enn det han gjør. Det var du som bestemte at dere skulle ha dem.

Jeg syns ikke det er mannen din du skal se på som egoist. Mannen din som ofret karriere og barnløshet for din skyld.

Syns mannen din at dere har et godt samliv? Eller er det du som bestemmer hva han syns om det også?

Anonym poster: 174f842fb4d7057cf0b8e15c25e3bb01

[Gjest BettyBoop]

Ja, da var den katta ute av sekken. Jeg har vært gift med en nydelig mann i 5 år. I går sa han det. Han hater livet sitt. Ikke hele livet, men deler av det. Den delen som handler om barna. Han elsker barna, men hater den forpliktelsen som følger med dem. Han hater at han ikke får lest avisen i fred når han vil, han hater at han føler at han ikke strekker til på jobb fordi han må gå tidlig for å hente i barnehage, osv. Han hater at han ikke kan velge den jobben han har lyst på fordi han må ta hensyn til barna. Han føler at han mister seg selv og ikke er den fyren han har lyst til å være.. Han drømte om å bestige store fjelltopper, gjøre noe stort, bli noe stort. Nå er det satt på vent/slutt på drømmene.. På direkte spørsmål på om han angrer på at han har fått barn, så svarer han "ja, av og til".

Jeg er knust.. Det var jeg som "presset" han til å få barn. Jeg har alltid ønsket meg stor familie, og da vi på et tidspunkt var uenige om når/om vi skulle få barn, så sa jeg at jeg trengte en avklaring, og at jeg måtte vurdere om forholdet var liv laget dersom han ikke ville ha barn innen "rimelig" tid (den gang ett par år). For meg har det vært uaktuelt å leve i et forhold uten barn. Det føles ikke godt å skrive det, men for meg har ønsket om å stifte familie vært større enn behovet for at det må være med akkurat mannen min. Jeg er ikke mer romantisk enn at jeg er helt sikker på at jeg ville treffe en mann som jeg ville fungere like bra med som med mannen, og som også deler mitt ønske om barn/familie.

Men mannen min "ga" seg. Han kom frem til at han ønsket barn med meg. Jeg var overlykkelig. Jeg vet at han elsker meg, og jeg vet at han elsker barna. Vi har et veldig godt samliv. Vi har regelmessig sex, og jeg føler meg hundre prosent trygg på at han elsker oss alle. Vi krangler aldri/sjelden. Vi snakker godt sammen og ordner stort sett opp i ting sammen. Jeg har det godt med familien min. Han har tidligere sagt til meg i en humoristisk tone, at vi krangler sjelden nå fordi jeg er blitt så lykkelig av å få barn (dette med barn var et stort tema tidligere).

Så nå sitter vi her. Med 2 barn på 1 og 3 år, og mannen min hater livet sitt.

Han trives ikke. Han takler dårlig å være alene med barna. Han kjeder seg og får kort lunte. Han sitter apatisk i sofaen og venter på at tiden skal gå. Han gleder seg til barna blir større og lever i et slags vakuum, der tiden står stille akkurat nå. Venter på at ting skal bli bedre. Dette er når barna er våken og han må være sammen med de.

Han har gått ned i vekt, han er konstant trøtt og sliten. Han har vært sånn lenge. Siden sistemann ble født for ett år siden. Jeg har lurt på om han har vært deprimert, jeg har lurt på om han har vært syk, jeg har lurt på om han har vært utro (eller egentlig ikke), jeg har lurt på om han vil forlate oss. Jeg har bedt ham om å gå til legen. Jeg har reist bort med ungene i flere uker av gangen (er student) for at han skal få slappe av/hente seg inn. Jeg har latt han dra på guttetur til utlandet, og hyttetur. Jeg kvier meg for å lese i helgene fordi han blir så sliten/sur av å ha barna alene. Jeg tar korte dager på skolen, og studerer 150% på under 80% av tiden fordi han skal ha kontakt med jobben selv om han er i permisjon. Jeg er heldig hvis jeg står om 2 uker.

Likevel.. Jeg føler ingenting hjelper.

Nå skal vi flytte og vi søker jobber på det nye stedet. Jeg søker alle jobber jeg kommer over, også de som bare delvis er relevante. Han søker bare de jobbene han absolutt har lyst på. Denne uken får han tilbud om den ene jobben. Den ligger over 1 times kjøring unna huset. Han ønsker å takke ja, men vi (jeg) er usikker pga den lange veien. Det betyr at han ikke i særlig stor grad kan levere/hente ungene i barnehagen. Det vil legge sterke føringer på hvor jeg kan jobbe, og muligens må jeg jobbe redusert for å få det til å gå opp. For meg er det ikke aktuelt at barna skal gå 9 timer i barnehagen hver dag, spesielt ikke 1-åringen. Ideelt vil jeg holde det på 6, max 7 timer om dagen. Vet ikke, kanskje er dette for mye forlangt, vi har klart det frem til nå. Hovedsaklig fordi jeg er student. Nå skal jeg og begynne å jobbe. Jeg er villig til å ofre det for barna, og f eks jobbe redusert. Men jeg vet ikke om jeg er villig til å ofre det for mannen... Jeg mener vi var to om å få barn, og vi må være to om å dra lasset. Det finnes jobber i nærområdet, og han skal på 2 intervjuer neste uke (ene er 2. gangs intervju). Men det er klart, det er sikrere med det tilbudet vi vet han får enn intervjuer vi ikke vet utfallet av enda.

I går hadde vi en lang samtale. Jeg gråt masse. Det er uhyre vanskelig å høre at mannen du elsker har det vanskelig. Det er vondt å høre at barna frembringer mange tunge tanker hos ham. Det er ekstremt hardt å høre at han hater livet sitt til tider, og at forpliktelsene ovenfor barna er den største grunnen til det. Jeg tryglet ham om å dra til lege/psykolog. Jeg sa tydelig ifra at han ikke kan ha det sånn her, og VI kan ikke ha det sånn her. Han mener alt vil bli bedre når permisjonen er over om noen få uker, og han begynner å jobbe. Da vil han få mer fri fra barna. Jeg føler meg ikke så trygg på det. Jeg mener han har vært sånn lenge, han mener det har eskalert etter at han begynte på permisjonen sin. Kompromisset vi endte med var at 4 uker etter at han har begynt i jobb, skal JEG bestemme om jeg mener han trenger å gå til legen/psykolog. Ikke han. Hvis jeg mener han trenger det, så skal han gå.

Jeg elsker mannen min, jeg er villig til å ofre mye for ham, men jeg kjenner at jeg ikke vet hvordan vi skal fikse dette. Jeg vet ikke om mannen min er syk, egoist eller bare en dårligere match for meg enn det jeg trodde. Kansje har han undertrykket en side ved seg for å bli den jeg ville han skulle være. Men jeg har aldri bedt ham om det. Tvert i mot, jeg har ønsket at vi skal være ærlige med hverandre om hva vi vil i livet, sånn at vi vet at vi sikter mot samme mål. Inni meg går jeg og håper at han er blitt syk, en form for fødselsdepresjon. Noe som kan fikses. Alternativet er nemlig at vi kanskje ikke passer så godt sammen som vi trodde. Jeg trodde aldri at karriere skulle være viktigere for ham enn barna. Vi er fortsatt unge, må man gjøre komet-karriere akkurat de årene barna er små og tiden så knapp? Det siste problemet med dette er at jeg da vil begynne å se på mannen som en egoist. Som ikke bryr seg om barna får lange dager i barnehagen. Som evt forventer at jeg skal ta byrden med barna. At jeg skal redusere stillingen min sånn at kan ta akkurat den jobben han vil.

Pga at jeg er oppriktig redd for at mannen min er syk, at han er deprimert, føler jeg ikke at jeg kan si helt oppriktig hva jeg tenker om alt dette. Han er en god far og en god ektemann. Men han har det ikke godt. Mine tanker om egoisme o.l vil ikke hjelpe ham om han er syk.

Så sitter jeg her og skulle ønske at mannen min ikke følte det sånn, og vet ikke hvordan jeg skal takle det videre.

Jeg kommer ikke til å forlate han, bare så det er sagt. Det har ikke falt meg inn. Jeg elsker han, og vil ordne dette. Jeg bare vet ikke hvordan. Vi har et godt samliv, som sagt. Jeg føler ikke det er der problemet ligger. Problemet ligger i at han ikke like å være med sine egne barn, og det vet jeg ikke hvordan jeg skal fikse, eller om jeg kan det. :cry3:

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

slapp av ts du tvang han jo ikke til å få barn med deg. Han burde ta seg sammen. Han gikk med på å få barn og alle vet det forandrer livet. Det er han som burde lære seg å sette pris på det han har

[AnonymBruker]

Menn som klager over at samfunnet er feminisert, tar pinglete menn som setter seg ned å sutrer i forsvar. Ahh..the irony.

Oh the repetition...Enda en som føyer seg i rekken av at "ye the situation is fucked, but i suck it u like a real man. Get my cookie now?"...

Vi har alle på et eller annet tidspunkt tenkt slik, til vi har fått nok. Samfunnet er latterlig feminisert og menn blir taperene av det. Kvinner har gjennom århundre holdt menn nede og frarøvet dem deres potensiale via den beskyttelsen hun har krevd fra han gjennom familieordningen. Nå er staten hennes beskyttelse så nå må vi lære våre sønner det at de ikke lenger er forpliktet til familier og kvinner, og at de heller må leve livet slik de ønsker og vil, og forstå det at en søt, sjarmerende verpesjuk kvinne ikke nødvendigvis er det du vil ha selv om tv, media, mamma og pappa, lærere, skolen og samfunnet prøver å framstille det som at dette er det du skal ha. No thank you. denne mannen er dessverre offer for slik tankegang. Denne kvinnene er også offer for den tankegangen da hun ikke skjønte det at menn som ikke vil ha barn på et eller annet tidspunkt i livet sitt aldri vil egne seg som fedre uansett.

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

[Genesis]

Menn som klager over at samfunnet er feminisert, tar pinglete menn som setter seg ned å sutrer i forsvar. Ahh..the irony.

At samfunnet er feminisert er vel alle enige om. Både på godt og vondt. Noen har baller til å drive polemikk for rettferdighet, andre ikke. Noen er opptatt av prinsipper, andre er opptatt av seg og sitt. Jeg er glad jeg tilhører første gruppe. Selvom både du og jeg sannsynligvis har kommet relativt greit ut av det råtne skolesystemet, skjemmes jeg overhode ikke for å påpeke et manglende fokus på unge gutters relative underprestering, eller at mange menn regelrett diskrimineres i barnefordelingsspørsmål. Og det til tross for at jeg ikke er far selv, er ferdig med skolen, og har tilgang til bra damer. De kaller det visste å se ut over sin egen nesetipp. Har du noe å bidra med i forhold til debatten, eller ligger personkarakteristikker lettere for deg enn sak?

[AnonymBruker]

Ser du ikke hva du sier selv? Han elsker deg så høyt at han var livredd for å miste deg, du presset ham til å få barn med deg selv om han ikke ville. Likevel prøver han å være en god far og ektemann, selv om han måtte forandre på en stor del av seg selv for at du skulle bli fornøyd. Han elsker barna sine, selv om han egentlig ikke ville ha barn. Du sier selv at du ikke ville kunne levd uten barn, men han ofrer jo akkurat det samme for deg. Han ville ikke ha barn, men fikk det for din skyld. Du nektet å la være å få barn for hans skyld.

Han er ikke syk, utro eller egoistisk, han misliker at han er presset til å være en annen enn den han er. Han trenger ikke lege, han hadde trengt noen som hørte på ham før han ble presset inn i noe han ikke ville.

Jeg syns mannen din ofrer mye for å gjøre deg glad. Og når det er du som ville ha barn og han sa han ikke ville, ja da syns jeg det er rett at du gjør mer med barna enn det han gjør. Det var du som bestemte at dere skulle ha dem.

Jeg syns ikke det er mannen din du skal se på som egoist. Mannen din som ofret karriere og barnløshet for din skyld.

Syns mannen din at dere har et godt samliv? Eller er det du som bestemmer hva han syns om det også?

Anonym poster: 174f842fb4d7057cf0b8e15c25e3bb01

Støttes 100 prosent!

Anonym poster: ec0f0ade733ca6b216751582541cb581

[Gjest Darthoven]

At samfunnet er feminisert er vel alle enige om. Både på godt og vondt. Noen har baller til å drive polemikk for rettferdighet, andre ikke. Noen er opptatt av prinsipper, andre er opptatt av seg og sitt. Jeg er glad jeg tilhører første gruppe. Selvom både du og jeg sannsynligvis har kommet relativt greit ut av det råtne skolesystemet, skjemmes jeg overhode ikke for å påpeke et manglende fokus på unge gutters relative underprestering, eller at mange menn regelrett diskrimineres i barnefordelingsspørsmål. Og det til tross for at jeg ikke er far selv, er ferdig med skolen, og har tilgang til bra damer. De kaller det visste å se ut over sin egen nesetipp. Har du noe å bidra med i forhold til debatten, eller ligger personkarakteristikker lettere for deg enn sak?

Det var ikke jeg som begynte å hyle om "samfunnet er feminisert". Jeg har sagt mitt jeg. Man up, or ship out.

[AnonymBruker]

Ser du ikke hva du sier selv? Han elsker deg så høyt at han var livredd for å miste deg, du presset ham til å få barn med deg selv om han ikke ville. Likevel prøver han å være en god far og ektemann, selv om han måtte forandre på en stor del av seg selv for at du skulle bli fornøyd. Han elsker barna sine, selv om han egentlig ikke ville ha barn. Du sier selv at du ikke ville kunne levd uten barn, men han ofrer jo akkurat det samme for deg. Han ville ikke ha barn, men fikk det for din skyld. Du nektet å la være å få barn for hans skyld.

Han er ikke syk, utro eller egoistisk, han misliker at han er presset til å være en annen enn den han er. Han trenger ikke lege, han hadde trengt noen som hørte på ham før han ble presset inn i noe han ikke ville.

Jeg syns mannen din ofrer mye for å gjøre deg glad. Og når det er du som ville ha barn og han sa han ikke ville, ja da syns jeg det er rett at du gjør mer med barna enn det han gjør. Det var du som bestemte at dere skulle ha dem.

Jeg syns ikke det er mannen din du skal se på som egoist. Mannen din som ofret karriere og barnløshet for din skyld.

Syns mannen din at dere har et godt samliv? Eller er det du som bestemmer hva han syns om det også?

Anonym poster: 174f842fb4d7057cf0b8e15c25e3bb01

Jeg ba aldri mannen min om å ofre seg for meg. Jeg synes ikke man skal måtte ofre sin egen lykke for å være i et forhold. Jeg oppfattet det heller aldri som at han ikke ville ha barn i det hele tatt.

Jeg er fullstendig klar over at mannen min elsker meg. Jeg har t.o.m vært inne på tanken om at han kan ha ønsket så mye å være den mannen jeg ville ha at han utslettet seg selv på veien. Hva f... vet jeg. Men jeg kan ikke ta ansvar for samlivet vårt alene. Når det er noe som plager meg, eller noe jeg trenger at skal endres, så tar jeg det opp, og vi snakket om det.

Vi ble ENIGE om å få barn, dette var ikke noe jeg bestemte alene. Slutt å si at jeg har tvunget dette på ham, det har jeg ikke.

Vi har kjent hverandre i over 11 år, vært sammen i 8, gift i 5 og hatt barn i 3. Det er det siste året at jeg føler at ting ikke er som de skal, mest for mannen min sin del. At jeg hele veien burde ha skjønt at dette var dødfødt, og at vi ikke passer sammen likevel, fremstår ikke som åpenbart for meg.

Han har heller ikke ofret karriere, faktisk har han hatt en karriere som er langt over det han kunne forvente. Men det koster. Han ser at det er vanskelig å kombinere kometkarriere med små barn. Det har gått frem til nå fordi jeg har vært student. Nå som jeg begynner å jobbe blir det vanskeligere, og han har lite lyst til å sette karrieren på vent nå som han " er så godt i gang".

Og ja, jeg er helt sikker på at mannen også er fornøyd med samlivet vårt. Med mindre han har levd en løgn i hele forholdet vårt. Det kan jeg ikke gardere meg mot. Men jeg vil tro det hadde vært lettere å innrømme at han sliter litt med samlivet vårt, enn å innrømme at han ikke er så fan av å ha barn, så jeg velger å tro at han er ærlig når han sier at han har det bra med meg.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[Gjest annemor30]

Er det dette som plager min mann tro? Problemet er bare at han sier" Det er da ingenting"... når jeg spør..

[AnonymBruker]

Ikke våg å gjøre denne tråden til en kjønnskamp mellom menn og kvinner. Dere kan mene så mye dere vil om at jeg har presset ham, han er offer for feminisering, vaginastaten,osv men vær snill å ta det et annet sted. Det er mye mulig at det er feil i samfunnet, og at mye kan/bør endres, men det endrer ikke det faktum at vi står her i en situasjon som er fæl både for meg og han, og ikke minst BARNA. Vi er alle tapere her, hvis dere skal krangle om hvem som har det verst av menn og kvinner, og hvem som er skyld i det, kan dere lage deres egen tråd. Det er mulig det er egoistisk, men jeg ønsker ikke å diskutere dette på et generelt nivå, og håper dere heller kan komme med innspill til vår konkrete situasjon. Det er faktisk veldig krevende å stå i dettte, og det hjelper ikke om dere skal gjøre meg til selve materialiseringen av alt som et galt med kvinner/feminister/you name it.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[Inx]

Bra at dere snakker skikkelig sammen i hvert fall, da har dere de beste forutsetninger. Tror han kan få mye ut av å få snakket ut om det med en eller annen tredjepart.

Jeg får en litt dårlig følelse av svarene dine om at du kan være ganske diktatorisk i forholdet deres, at det ikke er basert på samarbeid og enighet, men på ultimatum og din "vetorett". Spesielt når du legger føringer på akkurat hvilken jobb han kan ta og ikke. Kan det være en del av problemet?

[AnonymBruker]

Angående press: Når mannen sier "kanskje om 10-12 år" er det den snille måten å si "vil ikke" på. Og når TS da sier at hun må ha barn, er dette emosjonell utpressing, selv om det ikke sies eksplisitt ligger det mye mellom linjene her. Og han burde selvsagt ikke gitt etter, akkurat som at TS ikke burde presset han, men nå sitter dere i situasjonen og bør se etter den beste løsningen.

Og til dere som sier at hun ikke må skjemme han bort: Hva tror dere skjer dersom TS øker kravene og "setter foten ned"? Enten er han så utafor at han avslutter livet, eller så stikker han. Kanskje er det den beste løsningen for TS å bli alenemor, men så lenge hun har tror på mannen og forholdet er det kanskje best å forsøke å få det til først?

Snakk med mannen, la han komme med forslag, og sett dine egne behov litt til side her. Du fikk de barna som betød så mye for deg, vil du beholde mannen må du ta grep nå. Viktig at du lytter til mannen, og ikke tar den ultimatum-tonen noe mer. Kanskje la han lese litt i denne tråden og se at han ikke er alene om disse følelsene, i dagens samfunn er det lett å føle seg som en freak dersom man ikke trives med å være småbarnsforelder. Fortell han også at det er mulig dette løser seg når ungene blir større, de fleste jeg kjenner som ikke likte småbarnsperioden har fått det mye bedre med en gang ungene har nådd skolealder og opp.

Anonym poster: 3e139b9dd3dd10af3de8ed17f6316d40

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk at jeg hadde stukket av en ukes tid uten barna og latt han sitte igjen med dem! Gjort det helt klart for han at jeg ikke hadde planer om å bli 100% alenemor og han måtte nok pent hatt de en uke av gangen hvis vi skulle skilles.

Ingen tvang han til å få barn, hvis han ikke klarte å si nei, så har han bare seg selv å skylde på.

Hvilke forventninger hadde han til det å få barn egentlig? Mener han at barneoppdragelse helt og holdent skal falle på din ansvarsdel?

Synes du burde slutte å legge alt til rette for han og heller kreve litt av han

Anonym poster: 24f5d4c9bbbd162a1c9a0af2717042c0

[AnonymBruker]

Mestringsfølelse, grenser, psykolog, bla bla bla..

Seriøst, fyren er en MANN og han har valgt og få barn frivillig. Step the fuck up og gjør din plikt som husbond og far. Slutt å sitt der og sippe fordi du ikke får trent nok til birken, gått på Everest eller ikke får vært like mye med kompisgjengen din. For noen sippegurier dere er.

At han ikke var MANN nok til å stå opp for seg selv og si nei til barn når han åpenbart ikke egentlig ville ha det sier bare litt om hvilken pusling dette er. Tragisk nok av TS å pushe ham til å få barn, men til syvende og sist var det "mannen" som lot det skje mot sin vilje.

De aller fleste av oss velger å få barn frivillig. Jeg som skrev dette innlegget er ingen mann. Depresjon/utbrenthet kan komme når man er ung, og det kan komme når man er gammel. Den som blir syk kan ikke alltid noe for det selv. Det kan godt hende mannen til TS faktisk ville ha begge barna, men at han ble dårlig psykisk sett etter at det andre barnet kom til verden. For det skjer faktisk.

Anonym poster: 87696c270506b9e1f328642856e3dcad

[AnonymBruker]

Bra at dere snakker skikkelig sammen i hvert fall, da har dere de beste forutsetninger. Tror han kan få mye ut av å få snakket ut om det med en eller annen tredjepart.

Jeg får en litt dårlig følelse av svarene dine om at du kan være ganske diktatorisk i forholdet deres, at det ikke er basert på samarbeid og enighet, men på ultimatum og din "vetorett". Spesielt når du legger føringer på akkurat hvilken jobb han kan ta og ikke. Kan det være en del av problemet?

Auch, den så jeg ikke komme.

Min egen subjektive mening er selvsagt at jeg på ingen måte er diktatorisk,tvert imot føler jeg at jeg ofte gir meg i saker jeg ikke burde. Men jeg har også refleksjonsevne nok til å innse at min mening er lite verdt i et slikt spørsmål fordi dersom jeg var diktatorisk ville jeg antagelig være a: den siste til å innse det, b: den siste til å innrømme det. Men jeg er helt ærlig når jeg sier at jeg ikke tror at jeg er noen diktator i forholdet, og jeg mener oppriktig at det er preget av samarbeid og enighet. Jeg kan ikke på stående fot komme på andre ultimatum jeg har gitt ham enn dette med barn. Det ultimatumet har jeg heller ikke tenkt å unnskylde, for det må da virkelig være et av de mer legitime man kan komme med. Jeg reagerer på at folk kaller det for utpressing, for det er ikke det det handler om. Det handler om å ha felles ønsker i livet. Et ønske om et liv uten barn er på ingen måte forenlig med et liv med barn. Her kan ingen kompromisser inngås, og den harde realiteteten er da at man enten må bli enige, eller bryte. Jeg vet ikke, det er kanskje vanskelig for en som ikke ønsker barn å skjønne, men dette er hvertfall et område i livet mitt hvor jeg ikke kan gå på akkord med meg selv. Det var likevel vanskelig for meg å komme med ultimatumet. Vi var relativt nygift, og plutselig stod jeg i en situasjon der det vi hadde snakket om likevel ikke var gjeldende. Mannen som jeg elsket, og var sikker på at var like bestemt på å stifte familie som jeg var, var plutselig usikker. Det var vanskelig å innse, men jeg skjønte samtidig raskt at dette var noe vil måtte få en avklaring på. Hadde han latt meg vente så lenge at barn ikke lenger var mulig, eller til slutt nektet å få barn hadde jeg antagelig blitt bitter som f... og klandret ham for dette resten av mitt liv. Og dersom grunnen til at han ikke ønsket barn var at han ville gjøre en stor karriere, hadde det også vært totalt verdikollisjon. Jeg følte meg lurt fordi han ikke hadde sagt noe om dette tidligere. Jeg finner det pussig at det er jeg som er blitt den stygge ulven i denne tråden pga dette, da jeg hele veien har vært ærlig om mine ønsker ang barn. At noen synes det er forkastelig at jeg tydeligvis setter meg selv foran han i dette spørsmålet kan jeg bare konstatere. Jeg lurer dog på hva disse synes jeg skulle ha gjort. Latt være å få barn?

På et generelt plan vil jeg påstå at vi har et harmonisk forhold. Det er ekstremt lite konflikter. Vi er genuint glad i hverandre. De uenigheter vi har snakker vi oss gjennom og kommer til enighet. Noen ganger vinner jeg, andre ganger han, og så inngår vi mange mange kompromisser. Jeg har veldig vanskelig for å se at jeg skal være noen diktator, men det er vel umulig for meg å vurdere.

Når det gjelder jobbvalg på det nye stedet nå, har jeg heller ikke lagt ned vetorett eller føringer for hva han skal velge. Men vi snakker jo om det, det påvirker hele familien den avgjørelsen han tar, og da er det vel naturlig at jeg og har "talerett". Faktisk er jeg usikker selv på hva som er det beste, siden mannen min åpenbart har lyst på jobbe, men jeg heller mot at det ville være best for familien om han ikke har en jobb som er så langt unna. Det finnes liknende jobber i umiddelbar nærhet, og han skal på 2. gang jobbintervju neste uke faktisk. Men vi vet jo ikke om han får den, og den langt unna får han tilbud på denne uken. Dersom han velger å ta den er det faktisk han som legger sterke føringer på meg, for da blir det umulig for meg å ta en jobb som ikke er i umiddelbar nærhet til hjemmet/barnehagen. Både pga barnehagens åpningstider, og pga ønsket om at barna ikke skal ha for lange dager i barnehagen. Antagelig vil jeg også bli nødt til å jobbe redusert for å få ting til å gå opp. Dette er ikke noe jeg ser på med glede, og det vil i så fall være et direkte resultat av hans valg. Han vil også, ved å evt velge denne jobben, sende et ganske kraftig signal om hva han vil prioritere i livet sitt nå, og det er ikke meg og barna.

Huff, denne tråden har gjort meg mer trist. Jeg var ikke forberedt på å få så mange kritiske svar. Men jeg tar de til meg, og jeg skulle kanskje ha gjort ting annerledes i livet mitt. Jeg kan ta ansvar for min del i dette, og mannen må ta ansvar for sin del. Jeg går likevel og håper at det mannen går gjennom nå er midlertidig og at dette er noe vi kan jobbe gjennom oss sammen. Jeg velger foreløpig å tro at jeg ikke har ødelagt livet til mannen min ved å få barn med ham. Gud bedre, jeg kan ikke tro noe annet nå, da ville jeg gitt helt opp, og det akter jeg ikke. Jeg ser at han elsker barna sine, og det gir meg håp til å jobbe for dette.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Som man reder ligger man, og i dette tilfellet ville jo du faktisk lage et rede!

Håper du er fornøyd med deg selv TS, du presset han til å ødelegge sitt eget liv!

Anonym poster: 98918a34938eaa8b5a9a8e66646756a9

[Gjest Purple Haze]

Som man reder ligger man, og i dette tilfellet ville jo du faktisk lage et rede!

Håper du er fornøyd med deg selv TS, du presset han til å ødelegge sitt eget liv!

Anonym poster: 98918a34938eaa8b5a9a8e66646756a9

Herregud, for et ufølsomt og idiotisk svar! Så det å få barn er å ødelegge livet sitt? Og hvordan får du det til at TS presset han til noe som helst? Er denne mannen en viljeløs dott uten noen som helst ryggrad?

[AnonymBruker]

jeg ville prøvd å avlaste han på noen måte. kansje han kan få en guttetur med opplevelser i et eller annet land så han fikk opparbeidet litt energi.

hvorfor ikke ta ut ungene en hel dag så kan han sitte å lese avisa i fred. reis på helgetur til feks dine foreldre så han kan få en alene helg.

Anonym poster: f98ea21ec26f46f3742b70c6eaf80801

[AnonymBruker]

Snakk med mannen, la han komme med forslag, og sett dine egne behov litt til side her. Du fikk de barna som betød så mye for deg, vil du beholde mannen må du ta grep nå. Viktig at du lytter til mannen, og ikke tar den ultimatum-tonen noe mer. Kanskje la han lese litt i denne tråden og se at han ikke er alene om disse følelsene, i dagens samfunn er det lett å føle seg som en freak dersom man ikke trives med å være småbarnsforelder. Fortell han også at det er mulig dette løser seg når ungene blir større, de fleste jeg kjenner som ikke likte småbarnsperioden har fått det mye bedre med en gang ungene har nådd skolealder og opp.

Anonym poster: 3e139b9dd3dd10af3de8ed17f6316d40

Jeg vet ikke hvorfor folk sitter med det inntrykket at jeg stiller ultimatum til ham nå, det gjør jeg ikke. Jeg snakker med mannen min. Vi hadde en lang samtale i går på mitt initiativ. Vi har hatt flere slike samtaler det siste året fordi jeg har sett at han har slitt. Men han har aldri tidligere uttalt hva som er problemet. Herregud, jeg har vært bekymret for at han har kreft eller annen alvorlig sykdom. Jeg ønsker å hjelpe mannen min. Jeg tror han er deprimert, men at han ikke ser det selv. Han tror ting skal bli bedre bare vi kommer rundt neste sving. Jeg føler vi kjører i ring og aldri kommer rundt den svingen. Han kan ikke ha det sånn i evigheter, jeg og barna kan ikke gå og vente på at barna skal finne ut at det er moro å ha familie. Så det eneste jeg har sagt er at om ting ikke blir bedre så må vi søke profesjonell hjelp. Hvis det er et ultimatum, så synes jeg det i så fall er et rimelig og betimelig et.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Herregud, for et ufølsomt og idiotisk svar! Så det å få barn er å ødelegge livet sitt? Og hvordan får du det til at TS presset han til noe som helst? Er denne mannen en viljeløs dott uten noen som helst ryggrad?

Les første innlegg.

Anonym poster: 98918a34938eaa8b5a9a8e66646756a9

[QueenOfTheSidewalk]

Du bestemmer jo over han. Han kan ikke få jobben han ønsker fordi du ikke vil, han skal gå til psykolog fordi du vil, han skal gjøre ditt og datt fordi du vil. Og så sier du at du ønsker han alt godt? Nei, du ønsker deg selv alt godt. Da får du ta konsekvensene av det.