Redbird mot verden

[Nótt]

10 minutter siden, pusilus skrev:

Her er det gode dager og mindre gode, mange tanker de siste 17 månedene (kan ikke tro det er 17 mnd siden, kjennes fremdeles ut som det bare er et par måneder siden), men alt i alt er dagene bedre selv om savnet etter mellomste alltid er her. 

Jeg skal i år prøve å finne tilbake/ finne den personen jeg ønsker å være  

 

jeg er ikke like aktiv her inne som før, har ikke det samme overskuddet, men kanskje jeg skal bruke boken min litt mer aktivt igjen for å få ned tankene? 

Jeg synes absolutt du skal bruke boken din mer.

[honning]

Hei Redbird!

Så godt å "se" deg igjen! Selv har jeg vært mange måneder uten KG nå, det opptar mye tid fant jeg ut, men nå var det godt å titte litt innom igjen

Håper det går fint med deg og dere  

[Redbird]

Nå husker jeg hvorfor jeg "sluttet" å skrive her. Jeg er så dårlig på å finne overskuddet og tid til å skrive!  I tillegg er jeg absolutt ikke god på det å "tenke tankene" mine og "føle følelsene" mine nok til å faktisk vite hva jeg skal skrive.
Jeg er nok mye flinkere på å trykke alt ned i det svarte dypet og late som om de ikke er der i det hele tatt.

Men NÅ virker det som om jeg har tatt et lite tak. Eller at noe har lekket ut og rent over fra det svarte dypet. Jeg måtte nemlig idag innse at jeg trenger et pauserom. En pause. Det virker som om mye av det depresjonen min handler om har kommet til overflaten igjen. Nå som det har gått så fint så lenge! Jeg har "plutselig" begynt å reagere på samtlige graviditeter og barn rundt meg. Senest i går satt jeg og så på en video på facebook om en tre år gammel jente som sang sangen fra Ariel. Jeg gråt verre. Og ikke bare fordi hun var så søt og flink, men også fordi jeg så en stolt pappa leke med datteren sin og så et nydelig, talentfullt lite vesen...som jeg aldri får se selv i min egen familie, med Mandens øyne og min nese.
I morges brukte jeg mesteparten av tiden før jobb med å gråte på Mandens skulder. Du skulle ha sett det ansiktet som så tilbake på meg da jeg satte meg til for å sminke meg før jobb...et mirakel at jeg så sånn delvis ut som folk...!
Så dermed ble det en melding til legen med spørsmål og ønske om hjelp, hun kjenner min historie godt og sykemeldte meg da i 14 dager. Har en time med henne omtrent midtveis for en prat og det er nok lurt.
Jeg går fremdeles i terapi og skal tilbake om under to uker.

Det jeg lurer på nå er HVORFOR? Hvorfor i alle dager kan ikke denne sorgen bare se å holde seg vekk?? Jeg har ikke noe bruk for den her, den er bare til bry og hemmer meg i min egen vekst og i min hverdag! Jeg vil finne plassen jeg trenger for å vokse i meg selv og bli den perfekte familie på to med Manden! Han vet, føler og sier at jeg er alt han trenger i livet og vi ER allerede en familie...mens jeg klarer ikke å se forbi min egen utilstrekkelighet mesteparten av tiden...
Vil jeg ALDRI bli bra nok (for meg selv)?

Jeg orker ikke fortelle foreldrene mine at jeg er sykemeldt. Fra ene holdet blir det nok :"Offff...er det noe lurt da?" Og andre: "Jaja. Hm." Så nå får det heller være. Terapeuten har uansett sagt, som sant er, at jeg MÅ bli flinkere på å gi slipp. Jeg har ingen forpliktelser til andre enn meg selv og Manden og må passe på meg selv og ikke alle andre. Så det er det jeg gjør nå. Passer på meg selv. Tar de pustepausene jeg trenger for å kunne klare å være 100% hele tiden. Nå må jeg bare jobbe med den dårlige samvittigheten som til STADIGHET PRESSER SEG PÅÅÅÅÅÅÅ...uuuugh....

[Nótt]

 Jeg skjønner så utrolig godt hvordan du har det. Og trenger du noen så send meg en pm.

[pusilus]

Kjære fuglen min  

så vondt. Du vet hvor jeg er, jeg skulle så gjerne vært der fysisk for deg. 

[Redbird]

Den 29. januar 2016 at 16.59, Nótt skrev:

 Jeg skjønner så utrolig godt hvordan du har det. Og trenger du noen så send meg en pm.

 

Den 1. februar 2016 at 23.21, pusilus skrev:

Kjære fuglen min  

så vondt. Du vet hvor jeg er, jeg skulle så gjerne vært der fysisk for deg. 

Takk beste jentene...! Det er dette som er så fint med å være her inne, det fins så mange som forstår (og faktisk FORSTÅR og ikke bare sier det av medlidenhet!) og som vil ta seg tid til å lytte.  Fineste fineste dere!

Manden jobber natta denne uka, så jeg må sove alene. Ikke spesielt glad i å gå og legge meg alene, men nå får jeg heldigvis til å sove alene..! En av de første ukene han jobbet natta tror jeg at jeg var sykemeldt, men husker ikke helt hvorfor. Jo! Det var rett etter jeg hadde vært i narkosebehandling hos tannlegen (fire rotfylling...whoop...var under i 5 timer!!!) og da var jeg ganske ødelagt og sliten etterpå, narkosetypen de bruker der er fra steinalderen og sitter i kroppen i flere dager. Helt jævlig. Men uansett! De første kveldene han skulle dra da var grusomme. Jeg bare gråt og var rett og slett redd. Redd for å være alene med angsten min og frykten. 
Men nå går det heldigvis bedre.  Dagene går litt i surr for meg også, for nå, mens Manden sover, så sitter jeg egentlig bare og venter på når han skal stå opp. 

Jeg sitter også her og ler av alle Canal Digital-kundene som sutrer og klager over at de ikke får sett I kveld med Ylvis og Bog Bang Theory eller som mamma; The Bachelorette.  Jeg har nesten ikke TV'en på (selv om jeg er Get kunde!). Jeg liker at det er stille og fredelig, utover kvelden kan jeg heller sette den på! Jeg har vært i den situasjonen de er i selv en gang (sist Canal Digital kranglet med TvNorge) og tenkte da som nå; livet er mer enn TV! Jeg løfter blikket og ser ut på en helt nydelig dag for eksempel! Vi kan virkelig ikke ha blitt så smålige og hjernevaska mennesker at vi får helt noia av å ikke se på TV! Jeg er kanskje litt sneversynt der og tenker at jeg heller ville brukt ekstra mye tid sammen med barna mine enn å sippe over at jeg går glipp av noen episoder av ENNÅ en tv-serie i rekken med tusenvis av tv-serier som går nå. Er det så krise kan man alltids laste dem ned.  Men på den andre siden bør man ikke trenge å betale for TV i denne perioden, det sier seg selv! Men ser jo på facebook for eksempel at det stort sett ikke er pengene folk sutrer over. 

Men nå rabler jeg i vei igjen. Ikke mye morro å lese i denne dagboka når det hver gang er en massiv avhandling om noe... 

[pusilus]

Så godt du får til å sovne alene, jeg er ikke komfortabel med å være eneste i hus på natten lenger. I fjor i mai eller noe var kjære borte flere dager og lita sov hos svigers ene natten, jeg var helt vrak og gråt meg i søvn av redsel og vonde tanker. Bestemte meg der og da at hun ikke fikk sove borte om kjære er borte. 

 

4 rotfyllinger *angst* Tøffing.

[Redbird]

13 timer siden, pusilus skrev:

Så godt du får til å sovne alene, jeg er ikke komfortabel med å være eneste i hus på natten lenger. I fjor i mai eller noe var kjære borte flere dager og lita sov hos svigers ene natten, jeg var helt vrak og gråt meg i søvn av redsel og vonde tanker. Bestemte meg der og da at hun ikke fikk sove borte om kjære er borte. 

 

4 rotfyllinger *angst* Tøffing.

Ååå så fælt...! Jeg var sånn før jeg også. Var helt pyton å være alene og hadde stort sett det meste av lys på. 

 

Neei, jeg er ikke tøff, er jo nettopp derfor alt sånt gjøres i full narkose! 

[Redbird]

Når DET er sagt så skal det også sies at jeg tror ikke jeg sover GODT når jeg sover alene. Altså, jeg sover natta igjennom, men jeg må ligge veldig urolig og vri og kaste på meg noe veldig, for jeg våkner stort sett med stiv og vond nakke og skuldre og en hodepine, som jeg har gjort nå de siste nettene...! Mulig jeg i natt sov altfor lenge også, siden Manden ikke kom hjem før 12. Han hadde legetime klokken 10...! Sover jeg mer enn 7 timer blir jeg helt ute av det, svimmel og slapp og med en konstant hodepine.
Idag har jeg nok også ekstra vondt mellom skulderbladene fordi jeg sto og bakte horn i går og det er bra tung når man må stå lent over spisebordet istedenfor en høy kjøkken-øy SOM JEG ØNSKER MEG!!  Da må jeg i samme prosess ønske meg større kjøkken også da....*kremt* 

Nå har jeg gjort ukas husarbeid, ihvertfall deler av det. Støvsugde før Manden kom hjem så jeg ikke skulle vekke han og har tørket støv og vasket glassplata i stuebordet. Tatt ned rent tøy og ny maskin går nå. Så selv om jeg hangler i halvsvima her så må jeg gi meg selv litt kred. 

Imorgen har jeg legetime for å snakke om sykemeldingen. Og på tirsdag skal jeg i ny terapitime. OOOOG imellom der skal vi på show i Spektrum på lørdag (YAY!!!) og på søndag kommer mamma og pappa på besøk siden det er mammas bursdag (sånn-passe-yay. Men det er en lang historie. Mamma er en veldig, veldig krevende person å være rundt...!)

[Redbird]

En liten oppsummering av planene jeg nevnte i forrige post:

1) Legetime? Jadda, havnet ikke hos fastlegen min, som kjenner meg og som jeg liker og prate med. Havnet hos den mannlige "ekstra-legen" som IKKE kjenner meg! (Privat legekontor, er bare to leger der.) Det var IKKE det jeg hadde bedt om og ble sittende og gråte de 20 minuttene jeg var der. Han pratet forsåvidt litt rundt angsten og sorgen min, men det var ikke dette jeg ville...!

2) Terapi-timen gikk jo ut, da hun sendte meg SMS da jeg var på vei inn og sa hun var på sykehuset! Hun skal ringe meg når de hadde "fikset henne"...!! :O

3) Mellom der fikk jeg et heftig angstanfall midt under Michael McIntyre i Spektrum. Jeg ble akutt klar over lyden av noe som hørtes ut som eksplosjoner et stykke unna. Og da ble jeg igjen veldig klar over alle bevegelser i salen og jeg ble mektig overbevist om at nå straks kom "de" inn og ville begynne å skyte oss alle sammen. Herregud for en opplevelse...Hadde virkelig puls i 150....tenk at noe så idiotisk skal ødelegge en perfekt og morsom kveld.

Sykemeldingen er forlenget med en uke, rett og slett fordi jeg ikke har fått noe hjelp til å finne forfeste. Jeg MÅ gjøre noen drastiske grep snart, skal jeg klare å få hodet over vannet. Dette begynner å bli irriterende og plagsomt - det er ikke sånn jeg vil ha det!!

[pusilus]

Mange klemmer til deg.

 

jeg håper du får hjelp til å finne fotfestet igjen  

Jeg vet litt om hvordan det er når det ikke er helt der, med angstanfall og hyperventilering. Da vil jeg aller helst bare være for meg selv og svært få får se meg slik.

[honning]

Masse klemmer til deg, Redbird Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe. Er veldig glad for å lese om hvor god Manden er, han høres fantastisk ut 

[Redbird]

Se der ja. Der var jeg tilbake! Tok jo bare nesten 2 år 

Men, fikk det for meg idag at det var på tide å ta opp noe som faktisk har hjulpet meg. Dere damene!! Om dere er her fremdeles da..! 
Ikke så mye har skjedd siden sist. Hahaha!! 2 år og INGENTING har skjedd liksom? Vel.

Den jobben jeg hadde i februar 2016 den sluttet jeg i oktober 2016. De skulle uansett legge ned i desember og jeg ville bare bort derfra og komme meg ut på markedet så fort som mulig. På markedet ble jeg en stund! I slutten av august 2017 ble jeg påmeldt et karrierekurs via NAV hos AS3 Employment og der var jeg til slutten av september da jeg ENDELIG fikk jobb! Butikksjef i klesbutikk! HURRA!!

Nei. Dette viste seg å være et sted hvor trusler var A-OKAY  Første uka, da jeg signerte kontrakt, ble jeg rett og slett truet med avskjedigelse om jeg ikke gjorde det bra nok. Typ: "du får en måned på å vise hva du kan. BYYYYYYE." 
Med påfølgende manglende opplæring, en stab som utelukkende var negative og minimalt med positive tilbakemeldinger ble det for mye for meg. Jeg er IKKE der jeg bør være for en sånn jobb. Det ble jo ikke bedre da vi alle organiserte oss (jeg fikk dem til å melde seg in i HK pga LATTERLIG lønn), dette var nemlig ikke populært generelt sett i bedriften. Folk har blitt truet og skviset ut pga dette tidligere. 
Så, januar er her og jeg er i min første måned som frivillig arbeidsledig. Heller dette enn den jobben. Nå tar jeg det som det kommer! Men butikksjef, DET skal jeg ikke bli igjen med det første!

 

Jeg prøver å trene. Følger et program som er basert på instagram og har holdt på med det i et år. Ett år i går faktisk! Jeg har via dette fått EN MASSE fantastiske venninner og de er jeg så glad for!! En av dem var faktisk hos meg i sommer!
Ja og apropos sommer: sommeren 2017 skulle bli sommeren hvor jeg ENDELIG ble overtalt til å campe! I telt! haha!! Hvem hadde trodd det?? Ikke jeg! Men sånn ble det! Først noen dager i et rimelig telt, men det viste seg å være lekk!! Før vi dro hjem fant vi et telt vi virkelig ville ha, som var både større og bedre, til spottpris hos Toys `R` Us, så vi kjøpte like greit det, pakket ned alt, dro hjem, returnerte det gamle teltet, hentet pus (som frem til da hadde vært hos mamma), handlet flere ting vi skjønte vi trengte, dro ut igjen dagen etter og campet i de 4 siste dagene! For et styr.  Men gud så gøy! Og avslappende!! JEG VAR DERMED TELT-FRELST 

Men, tilbake til treningen. Den er veldig av og på. Spisingen er verre, siden jeg er allergisk til alt som er "sunt" (ala frukt og grønt)!! De siste ukene har jeg prøvd yoga mer seriøst og har endelig funnet en app og en person jeg virkelig klarer å følge og DIGGE! Yoga with Adriene! Suuuupersøt Texas-jente som er hverdagslig og morsom i videoene sine. Anbefales!

Nå har jeg skravlet mer enn nok for første innlegg. Får kanskje spare litt, så det blir fler....?

Stay frosty

[Pupsilure]

Så hyggelig å høre fra deg 😃 Synd at det ble som det ble med jobben. Håper det ordner seg, og du finner en bedre en. Har du vurdert å begynne å studere? Jeg begynte for litt over to år siden, og nå har jeg snart en bachelor som gir trygg og god jobb. Så flink du er til å trene! Jeg skal egentlig begynne snart, men vi får se.... 🤣

[Redbird]

17 minutter siden, Pupsilure skrev:

Så hyggelig å høre fra deg 😃 Synd at det ble som det ble med jobben. Håper det ordner seg, og du finner en bedre en. Har du vurdert å begynne å studere? Jeg begynte for litt over to år siden, og nå har jeg snart en bachelor som gir trygg og god jobb. Så flink du er til å trene! Jeg skal egentlig begynne snart, men vi får se.... 🤣

Hei Pupsilure!!  
Joda, jeg har ofte vurdert å studere. Haha! Men så får jeg enten total angst eller så innser jeg at vi ikke har råd til det. Så det blir som det blir. Det jeg vil studere vil ikke egentlig gi en trygg jobb umiddelbart, så er like langt egentlig.  Men GO YOU da!! Bachelor! På forhånd gratulerer! 

[Pupsilure]

Takk 😃 Jeg har hatt lyst til det så lenge, men det har føltes helt uoppnåelig, men så bare gjorde jeg det, og det ordnet seg greit økonomisk, og jeg klarte å henge med på faget. Blir godt å få bacheloren, selv om jeg har en fast jobb jeg elsker, så har det hengt over meg at jeg ikke kan bytte, at jeg aldri får en tilsvarende fast og full stilling uten utdannelse. 

Jeg syntes det var så hyggelig da vi var aktive her inne og skrev i alles dagbøker. Nå leser jeg mest, og skriver innimellom som anonym. Mye godt selskap i kg altså Kommer meg nok ikke vekk herfra Håper du fortsetter å skrive.

[Redbird]

18 timer siden, Pupsilure skrev:

Takk 😃 Jeg har hatt lyst til det så lenge, men det har føltes helt uoppnåelig, men så bare gjorde jeg det, og det ordnet seg greit økonomisk, og jeg klarte å henge med på faget. Blir godt å få bacheloren, selv om jeg har en fast jobb jeg elsker, så har det hengt over meg at jeg ikke kan bytte, at jeg aldri får en tilsvarende fast og full stilling uten utdannelse. 

Jeg syntes det var så hyggelig da vi var aktive her inne og skrev i alles dagbøker. Nå leser jeg mest, og skriver innimellom som anonym. Mye godt selskap i kg altså Kommer meg nok ikke vekk herfra Håper du fortsetter å skrive.

Imponerende! Virkelig! Jeg hadde ikke taklet et slikt press jeg. Aner ikke hvorfor, tror jeg ble relativt frynsete etter prøverørs-dramaet og depresjonen. Føler egentlig jeg altfor lett mister grepet, om jobb, stress, ansvar og min egen helse. Kroppen hangler jo hele tiden. 

Helt enig med deg! Det var veldig stas å være her da alle var aktive og alle var der som støtte til alle. Vi ble jo en gjeng som kommenterte hos hverandre.  Skal absolutt prøve å holde den i live nå. hehehe...

[Redbird]

Idag har vært en helt midt på treet dag. Tatt ned jula!  
I ukene før jul hadde jeg problemet med høyre skulder, med mye smerter og å stå med armen mye over hodet for å ta ned julelys på treet forårsaket visst en forverring, for mens vi var ute og handlet ble jeg kjempesvimmel! Tok overhaling hele tiden. Det har ennå ikke gitt seg. Mye kommer fra skulderen og nakken generelt. Den har ikke vært god på LENGE og tror jeg har arvet pappas SHIIIT! Hm... Men, går til naprapatbehandling, som jeg varmt kan anbefale!

Selv om det nå er 4 år siden vi avsluttet prøverørs-styret så brenner det alltid et lite håp når jeg ser vi treffer rett på eggløsning, eller veldig i nærheten. Det gjorde vi denne måneden og forrige, men nå, som menssmertene har slått til, er jeg FERDIG med å brenne et lys for det håpet hver eneste måned.  For noe sabla tull å gire seg opp sånn hele tiden. Jeg prøver alltid å være nøktern, men det vet jo andre prøvere at ikke går så bra.  

Jeg skal fokusere på disse tingene i 2018:
* Være mer positiv 
* Lese flere av de 3728262791 bøkene jeg faktisk eier allerede! 
* Disponere tiden min bedre og faktisk få trent! Yoga eller fitgirlsguide 
* Få bedre søvnrytme 
* Spise mindre snop (seriøst....seriøøøøøøøøst!) 
* Finne en GOD jobb, som jeg er TRYGG i, uansett størrelse! 

Så, det er jo litt å henge fingrene i! Eller hjernen..! 

Stay frosty! 

[Nótt]

Hei Redbird. Leeeeeenge siden sist. Du er ikke alene når det gjelder jobb-greiene for å si det sånn.... jeg vil også ha en jobb som er god, spennende, passe utfordrende og uten mobbing.....

[^^Belle^^]

Hei Redbird! Så gøy å se deg her inne!