Hvordan komme på rett spor igjen

[FraSofan]

Han er et lite troll tror jeg...

He, he. Ja, da er vi i hvertfall to som tror det. Og folk fortsetter å mate trollet

[Havbris]

He, he. Ja, da er vi i hvertfall to som tror det. Og folk fortsetter å mate trollet

Niks. Nå er det slutt. Det er ingen hjemme i hodet til TS og da er det ingen vits i å rope!

[Gjest Anonym_Mann_32]

Men huset vil hun vel kjenne igjen..?

Ja, det ville hun, men jeg antar at hun ikke følger med tråden i detalj hvis hun er bruker her. (og ville nok mest tenkt på det som et sammentreff) siden det er noen viktige fakta ting som ikke stemmer med virkeligheten.

[Gjest Anonym_Mann_32]

Niks. Nå er det slutt. Det er ingen hjemme i hodet til TS og da er det ingen vits i å rope!

At jeg er et troll fordi jeg jobber mer enn det folk på KG gjør og at jeg forsvarer det tror faktisk sier mer om brukerne på KG enn meg. Det er masse folk i samfunnet som jobber myeeeeee mer enn meg med langt større familier (Lippestad f.eks) uten at folk mener at de har asperger. Det kan godt hende at jeg har den diagnosen, men det er ikke bare jeg som har problemer med å sette seg inn i andres livssituasjoner. Uansett rådene jeg har fått her har vært klare.

[Gjest Anonym_Mann_32]

Om du spør en i privat næringsliv vil du kanskje får det svaret du antyder. Om du spør en familieterapeut vil du få et helt annet svar. Men relevansen av et svar fra en som jobber like mye, er muligens større enn et svar fra en som har erfaring med samlivsproblemer.

Jeg tror ikke det er publikum som er problemet her. Det er du som hele tiden argumenterer for at ting må være som de er. Det innebærer nok at uten endringer hos deg, så forblir samlivet like fastlåst. Men det er jo også et valg!

Jeg innrømmer gjerne at jeg har litt problemer med å akseptere at løsningen til dette problemet er at jeg må jobbe mindre og dermed kompromisse på mine verdier. Arbeid forsvinner ikke fordi jeg ønsker å jobbe mindre og hvis jeg trapper ned må andre jobber mer.(tilsvarende som skjedde meg i tiden før jeg fikk barn når jeg fikk lempet på meg arbeid fra foreldre) Jeg ønsker ikke være så egositsk.

Jeg er også ikke overbevist om at jeg tilbringer så mye mindre tid med samboer/barn enn andre. Minst 10-15 av overtidstimene blir utført mens samboer sover. Og jeg er sikker på at andre fedre med 40 timers jobb minst bruker 15 timer i uken på seg selv.

Et annet argument er at det er jo nok av tidspunkt hvor vi opplever total stillhet i løpet av uken fordi vi ikke har noe å prate om. Så jeg tror jeg kan endre på dette uten å redusere arbeidsmengden. (jeg må prøve å gå i meg selv å bare jatte med på chit chat og late som det er interresant selv om det ikke løser noen "verdensproblem")

[Gjest anonymia]

At jeg er et troll fordi jeg jobber mer enn det folk på KG gjør og at jeg forsvarer det tror faktisk sier mer om brukerne på KG enn meg. Det er masse folk i samfunnet som jobber myeeeeee mer enn meg med langt større familier (Lippestad f.eks) uten at folk mener at de har asperger. Det kan godt hende at jeg har den diagnosen, men det er ikke bare jeg som har problemer med å sette seg inn i andres livssituasjoner. Uansett rådene jeg har fått her har vært klare.

Hvorden trolle på rett spor ?

Mer passende overskrift!

[Gjest Purple Haze]

Nå har jeg lest hele tråden, og som jeg ser det er hovedproblemet at TS er et menneske uten kontakt med seg selv, sine egne følelser og tanker. Det er kun jobb, materielle goder, penger og prestisje som er viktig. Jeg tror ikke problemet er at TS er frustert over kona si, men at han er frustrert over sitt eget mer og mer tomme liv. Det er tomt fordi det kun består av jobb og mas.

At man kun er verdt noe som menneske om man jobber 70 timer i uka, har hus på beste vestkant og bruker helgene på spennende aktiviteter er jo helt feil.

TS må definere seg selv, hva han virkelig vil ha ut av livet og hvordan oppnå det. Da kan han begynne prosessen med å få et bedre liv, og ikke minst et bedre sjelsliv.

TS: Den dagen du blir gammel, hva vil du helst se tilbake på? Alt det du oppnådde i jobben din eller de menneskelige relasjonene du har hatt gjennom livet?

Når vi sitter på gamlehjemmet, angrer vi ikke på at vi ikke jobbet mer, men heller på alt det andre vi liksom skulle gjøre senere.

[Gjest Sobril]

Signerer Purple Haze.

For øvrig - hva ts kaller for sladder kan vel i denne sammenheng heller betegnes som andres hverdagslige gjøren og laden. Noe som også er synonymt med å bry seg om andre på godt og vondt. Hvis hele livet skal dreie seg om å snakke jobb og hva som regnes som intellektuelt - ja, da har man generelt store empatiske mangler.

Endret 30. september 2012 av Sobril

[AnonymBruker]

Hvis arbeidsgiver har et behov for at jeg gjør noe som er viktig. F.eks sikre at vi klarer å levere oppdraget i tide eller ferdigjøre et tilbud i tide så er det for meg helt naturlig et mine private behov er underordnet. Det eneste som går over jobben er barn som ikke kan ta vare på seg selv. (og er også det eneste sjefen (og jeg) ville akseptert som grunn til at jeg ikke kan jobbe). Hvis jeg med å ta fri for å gå meg en tur i fjellet forårsaker at vi ikke blir ferdig i tide eller mister et oppdrag så mener jeg at jeg har totalt feilpriortiert. Jeg er litt overrasket over at noen kan mene noe annet. På samme måte hvis jeg f.eks har planlagt å gjøre noe sammen med familien en ettermiddag og kunde ringer 15.55 og lurer på om jeg har noe bakgrunnsinformasjon som han kan bruke i et møte neste dag, ja da avlyser jeg mine private planer og lager det kunden trenger. Alt for å opprettholde relasjoner. (jeg vil jo ikke at kunden velger et annet selskap annen gang). (det var dette som skjedde ved forrige sommerfest hvor jeg var klar til å dra på sommerfest, men så ringte kunden og så ble jeg sittende med en powerpoint mens de andre var på fest) (min behov <<<< kundens behov)

Grunnen, TS, til at folk mener det diamentralt motsatte, er at i det øteblikket du bryter sammen eller blir syk så du ikke lengre yter denne servicen vil jobben din få deg erstattet uten å nøle. Du er med andre ord like nødvendig for sjefen/kunden som vinterdekk er på vinterføre - i det de blir slitt kjøper man seg bare nye.

Hva har du da igjen? Hva er da meningen med ditt liv? (Bortsett fra den triste historien om kjellerstuen?)

Anonym poster: ab56c713e1e61268e811edf95587903c

[Cata]

Grunnen, TS, til at folk mener det diamentralt motsatte, er at i det øteblikket du bryter sammen eller blir syk så du ikke lengre yter denne servicen vil jobben din få deg erstattet uten å nøle. Du er med andre ord like nødvendig for sjefen/kunden som vinterdekk er på vinterføre - i det de blir slitt kjøper man seg bare nye.

Anonym poster: ab56c713e1e61268e811edf95587903c

Men før det skal skje så må TS bryte så totalt sammen at det blir aktuelt å skaffe en erstatter. En ut, en inn. Slik er systemet. Man tar ikke inn ekstra ansatte for å fullføre prosjekter i tide. Den "byrden" faller på folk som allerede er inne i prosjektet, så jeg skjønner at det ikke bare er å si nei i siste liten. Man ønsker ikke å være den som sørger for at man mister en kunde, med de konsekvenser det kan ha både for arbeidsgiver, en selv og kolleger. (Les: permitteringer hvis dette skjer mange nok ganger eller med store nok kunder.)

Det som blir skjevt her er at TS alltid er den som ender opp med ekstrabelastningen og ekstratimene.Så TS må rett og slett bli såpass kynisk at han innimellom sier nei, og lemper arbeidet (for det må gjøres, og det må gjøres innen fristen) over på en av de andre prosjektmedarbeiderne. Dette er det de andre gjør nå, og det må gå begge veier.

Jeg er for øvrig enig i at en god del av problemet mellom TS og kona kan ha sitt opphav i for lite tid sammen. De er tydeligvis mentalt på hver sin planet, men å bygge bro mellom de to planetene uten å ha tid til å faktisk konstruere den er ikke lett.

TS må dermed prioritere. Han kan velge å prøve å redde ekteskapet, og et middel til det er å redusere overtiden, eller i siste instans bytte jobb. (Noe han neppe vil siden jobben er så stor del av identiten hans). Et annet alternativ er å la ekteskapet gå, enten nå eller senere, ved bare å håpe at det ordner seg selv eller ved faktisk å ta initiativ til separasjon.

[AnonymBruker]

At jeg er et troll fordi jeg jobber mer enn det folk på KG gjør og at jeg forsvarer det tror faktisk sier mer om brukerne på KG enn meg. Det er masse folk i samfunnet som jobber myeeeeee mer enn meg med langt større familier (Lippestad f.eks) uten at folk mener at de har asperger. Det kan godt hende at jeg har den diagnosen, men det er ikke bare jeg som har problemer med å sette seg inn i andres livssituasjoner. Uansett rådene jeg har fått her har vært klare.

Nei, det finnes ikke så mange andre som jobber "myeeeee" mer enn deg når du jobbe 70 timers uker. Enkelte er det selvsagt, og det er jo kanskje de du drar frem her. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig for deg å dra frem de få som har det "verre enn deg selv" med tanke på arbeidstid.

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

[AnonymBruker]

Jeg innrømmer gjerne at jeg har litt problemer med å akseptere at løsningen til dette problemet er at jeg må jobbe mindre og dermed kompromisse på mine verdier. Arbeid forsvinner ikke fordi jeg ønsker å jobbe mindre og hvis jeg trapper ned må andre jobber mer.(tilsvarende som skjedde meg i tiden før jeg fikk barn når jeg fikk lempet på meg arbeid fra foreldre) Jeg ønsker ikke være så egositsk.

Nei arbeidet forsvinner ikke, men iblant er det lov å sette grenser og lov å ta opp med sjefen om at arbeidsbelastningen har vært ujevnt fordelt i en lengere periode. Det handler ikke om å være egoistisk, men rettferdig! Slik det er nå, så lar du jo andre bruke deg som avlastning når de selv ikke kan (og det er ofte slik at det skyldes egen familie.)

Men fair enough, dersom en av verdiene dine er å aldri være egoistisk vil du fortsette med å bli kjørt over i mange sammenhenger, ikke bare jobb. Og det vil til syvende og sist være deg selv som betaler prisen når du er så utslitt at du ikke greier å jobbe lenger.

Jeg er også ikke overbevist om at jeg tilbringer så mye mindre tid med samboer/barn enn andre. Minst 10-15 av overtidstimene blir utført mens samboer sover. Og jeg er sikker på at andre fedre med 40 timers jobb minst bruker 15 timer i uken på seg selv.

Et annet argument er at det er jo nok av tidspunkt hvor vi opplever total stillhet i løpet av uken fordi vi ikke har noe å prate om. Så jeg tror jeg kan endre på dette uten å redusere arbeidsmengden. (jeg må prøve å gå i meg selv å bare jatte med på chit chat og late som det er interresant selv om det ikke løser noen "verdensproblem")

Det er godt mulig, men om du spør deg selv, har du overskudd nok til å redde ekteskapet selv om du jobber like mye?

Det tror ikke jeg.

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

[AnonymBruker]

Men før det skal skje så må TS bryte så totalt sammen at det blir aktuelt å skaffe en erstatter. En ut, en inn. Slik er systemet. Man tar ikke inn ekstra ansatte for å fullføre prosjekter i tide. Den "byrden" faller på folk som allerede er inne i prosjektet, så jeg skjønner at det ikke bare er å si nei i siste liten. Man ønsker ikke å være den som sørger for at man mister en kunde, med de konsekvenser det kan ha både for arbeidsgiver, en selv og kolleger. (Les: permitteringer hvis dette skjer mange nok ganger eller med store nok kunder.)

Det lyser allerede utbrent lang vei i mye av det TS skriver. Jeg har sett det før, og resultatet er alt annet enn pent. At man aldri kan si nei fordi arbeidsgiver risikerer å miste prosjekter er en fallitterklæring for den aktuelle arbeidsplassen, for det skal ikke være slik at arbeidsgiver alltid skaper lojalitet ved å påføre prosjektdeltakere skyld og skam hvis de ikke kan jobbe 24/7.

Ofte skal det heller ikke så mye til før man blir så redusert at arbeidsgiver anser at man kan byttes ut, og tro meg, det vil skje ts også dersom han ikke setter grenser. Man er like verdifull som et stykke brukt dasspapir for arbeidsgiver dersom man ikke yter 100%. Og for å klare å yte 100% må man iblant ha mulighet til å trappe ned. Du er kanskje en av de som tror man kan yte 110% - alltid og uansett på døgnet, men disse har uten unntak vært de første til å bli utbrent av de jeg kjenner.

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

[Gjest Anonym_Mann_32]

Grunnen, TS, til at folk mener det diamentralt motsatte, er at i det øteblikket du bryter sammen eller blir syk så du ikke lengre yter denne servicen vil jobben din få deg erstattet uten å nøle. Du er med andre ord like nødvendig for sjefen/kunden som vinterdekk er på vinterføre - i det de blir slitt kjøper man seg bare nye.

Hva har du da igjen? Hva er da meningen med ditt liv? (Bortsett fra den triste historien om kjellerstuen?)

Anonym poster: ab56c713e1e61268e811edf95587903c

Jeg er fullstendig klar over at jobben klarte seg fint den før jeg kom inn og vil sikkert fint klare seg uten meg på mellomkort sikt. (hvis jeg daua i kveld, hadde de sikkert endte opp med et hente inn et medlem fra et annet prosjekt som har mindre tidspress eller sjefen kalt inn til et møte hvor man hadde fordelt mine oppgaver på andre (som da måtte ha jobbet enda mer)).

Du spør hva som er meningen med mitt liv. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe godt svar (42?). Jeg har aldri satt meg ned og tenkt hva jeg ønsker med mitt liv, som barn hadde jeg bare ønsker om å få en god jobb som var samfunnsnyttig. Er det virkelig slik at folk vanligvis tenker gjennom slikt?

Ofte føler jeg at mange får barn fordi de oppfatter det som det eneste meningsfylte i livet. Før vi fikk min datter må jeg innrømme motivasjonen for å jobbe mye til tider var laber. Dette fordi jeg var usikker på hva jeg fikk ut av det. Nå er det iallfall slik at jeg har en datter som kan arve noe hvis jeg dauer om 5 år og det gir men iallfall noe drivkraft.

Jeg syns det er helt greit at folk priorterer annerledes, men jeg ønsker at jeg betyr noe på jobb. Hvis jeg jobbet i en jobb hvor arbeidsgiver kunne dratt inn hvem som helst fra gaten og gitt han 3 timers opplæring og deretter kunne fint erstattet meg så hadde jeg hatt lav motiviasjon. For andre "frie sjeler" er det kanskje det man foretrekker. Man ser jo i avisene at mange går på NAV grunnet det grusomme arbeidspresset i arbeidslivet og det er vel for at mange ikke takler å bli satt krav til. Jeg ønsker ikke å havne i den kategorien.

[Gjest anonymia]

Jeg er fullstendig klar over at jobben klarte seg fint den før jeg kom inn og vil sikkert fint klare seg uten meg på mellomkort sikt. (hvis jeg daua i kveld, hadde de sikkert endte opp med et hente inn et medlem fra et annet prosjekt som har mindre tidspress eller sjefen kalt inn til et møte hvor man hadde fordelt mine oppgaver på andre (som da måtte ha jobbet enda mer)).

Du spør hva som er meningen med mitt liv. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe godt svar (42?). Jeg har aldri satt meg ned og tenkt hva jeg ønsker med mitt liv, som barn hadde jeg bare ønsker om å få en god jobb som var samfunnsnyttig. Er det virkelig slik at folk vanligvis tenker gjennom slikt?

Ofte føler jeg at mange får barn fordi de oppfatter det som det eneste meningsfylte i livet. Før vi fikk min datter må jeg innrømme motivasjonen for å jobbe mye til tider var laber. Dette fordi jeg var usikker på hva jeg fikk ut av det. Nå er det iallfall slik at jeg har en datter som kan arve noe hvis jeg dauer om 5 år og det gir men iallfall noe drivkraft.

Jeg syns det er helt greit at folk priorterer annerledes, men jeg ønsker at jeg betyr noe på jobb. Hvis jeg jobbet i en jobb hvor arbeidsgiver kunne dratt inn hvem som helst fra gaten og gitt han 3 timers opplæring og deretter kunne fint erstattet meg så hadde jeg hatt lav motiviasjon. For andre "frie sjeler" er det kanskje det man foretrekker. Man ser jo i avisene at mange går på NAV grunnet det grusomme arbeidspresset i arbeidslivet og det er vel for at mange ikke takler å bli satt krav til. Jeg ønsker ikke å havne i den kategorien.

Er det du som har en nabo som snekrer for harde livet?

Isåfall ønsker jeg deg god jul og godt nyttår!

[AnonymBruker]

Man ser jo i avisene at mange går på NAV grunnet det grusomme arbeidspresset i arbeidslivet og det er vel for at mange ikke takler å bli satt krav til. Jeg ønsker ikke å havne i den kategorien.

I den kategorien er også alle de som ikke passet på seg selv og trakk opp noen grenser, så det er nok ikke bare de med "enkle" jobber som NAV'er...

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

[Gjest Anonym_Mann_32]

Nei, det finnes ikke så mange andre som jobber "myeeeee" mer enn deg når du jobbe 70 timers uker. Enkelte er det selvsagt, og det er jo kanskje de du drar frem her. Jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig for deg å dra frem de få som har det "verre enn deg selv" med tanke på arbeidstid.

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

Når jeg tenker på at det er mange andre så tenker jeg nok på den gruppen som jeg utdannet meg sammen. Da snakker vi om arbeidsplasser som McKinsey, Boston Consulting, Slumberger +++. Arbeidsmengde var typsisk noe det ble spurt om når slike selskap hadde bedriftspresentasjoner på min skole og svarene var som regel at det avhengte, men at man måtte kunne forvente perioder med 80-100 timer i uken. Jeg var på intervju hos Slumberger og der oppfattet jeg det som problematisk at jeg hadde samboer (uten at de sa det direkte)

Jeg ble spurt om min holdning til ekstra innsats på intervju på jobben jeg fikk og da svarte jeg selvsagt at jeg var fleksibel. (hadde man sagt noe annet vil man aldri fått jobben)

Så lenge jobben inkluderer overtid så slipper man jo også overtidsreglene.

[Gjest Purple Haze]

Jeg er fullstendig klar over at jobben klarte seg fint den før jeg kom inn og vil sikkert fint klare seg uten meg på mellomkort sikt. (hvis jeg daua i kveld, hadde de sikkert endte opp med et hente inn et medlem fra et annet prosjekt som har mindre tidspress eller sjefen kalt inn til et møte hvor man hadde fordelt mine oppgaver på andre (som da måtte ha jobbet enda mer)).

Du spør hva som er meningen med mitt liv. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe godt svar (42?). Jeg har aldri satt meg ned og tenkt hva jeg ønsker med mitt liv, som barn hadde jeg bare ønsker om å få en god jobb som var samfunnsnyttig. Er det virkelig slik at folk vanligvis tenker gjennom slikt?

Ofte føler jeg at mange får barn fordi de oppfatter det som det eneste meningsfylte i livet. Før vi fikk min datter må jeg innrømme motivasjonen for å jobbe mye til tider var laber. Dette fordi jeg var usikker på hva jeg fikk ut av det. Nå er det iallfall slik at jeg har en datter som kan arve noe hvis jeg dauer om 5 år og det gir men iallfall noe drivkraft.

Jeg syns det er helt greit at folk priorterer annerledes, men jeg ønsker at jeg betyr noe på jobb. Hvis jeg jobbet i en jobb hvor arbeidsgiver kunne dratt inn hvem som helst fra gaten og gitt han 3 timers opplæring og deretter kunne fint erstattet meg så hadde jeg hatt lav motiviasjon. For andre "frie sjeler" er det kanskje det man foretrekker. Man ser jo i avisene at mange går på NAV grunnet det grusomme arbeidspresset i arbeidslivet og det er vel for at mange ikke takler å bli satt krav til. Jeg ønsker ikke å havne i den kategorien.

Dette handler ikke om alle andre, men om deg. Slik jeg leser dette, er du i ferd med å bli deprimert og utbrent. Hvis det skjer, havner du blant alle de du forakter. Vil du det?

Og tro meg, datteren din vil heller ha en far i live enn en stor arv. Du har et barn, det er et livslangt ansvar og mye viktigere enn noen jobb, kjellerstue, reiser eller hva det måtte være.

Du må begynne å ta vare på deg selv før du klarer å fikse forholdet til kona di. Dere er tydeligvis bare to mennesker som sameksisterer og ikke mer enn det. Noe så trist.

De fleste av oss jobber for å leve, vi lever ikke for å jobbe. Hvis det gjør oss til dårligere mennesker i dine øyne, tror jeg du trenger en solid wake up call.

[Cata]

Og for å klare å yte 100% må man iblant ha mulighet til å trappe ned. Du er kanskje en av de som tror man kan yte 110% - alltid og uansett på døgnet, men disse har uten unntak vært de første til å bli utbrent av de jeg kjenner.

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

Nei, jeg tror ikke det, for jeg har i flere år ligget og balansert på grensen av utbrenthet selv. Så jeg vet det ikke går. Men jeg vet også at det ikke er lett å komme ut av den sirkelen før det er for sent, for man kan si fra til arbeidsgiver til man blir blå, men det vil ikke nødvendigvis hjelpe før man sitter der. Sjefen er der for å tjene bedriften han også, så til syvende og sist sitter man gjerne med valget: "Tål det, eller finn deg noe annet å gjøre."

Det siste er naturligvis et helt reelt alternativ, men da må man for det første ha viljen til å bytte jobb selv og innse at det er det eneste man kan gjøre. For det annet må man ha krefter til det. I det private næringslivet og på noenlunde "høye nivåer" så er ikke det bare bare, for jobbytte betyr gjerne enda lengre dager ettersom man både må lære seg den nye arbeidsplassens systemer, samtidig som man gjør jobben sin - som man enda ikke er fortrolig med.

For mange må det derfor en full kollaps til for at de skal komme seg ut av knipa, og da er det gjerne for sent.

[AnonymBruker]

Nei, jeg tror ikke det, for jeg har i flere år ligget og balansert på grensen av utbrenthet selv. Så jeg vet det ikke går. Men jeg vet også at det ikke er lett å komme ut av den sirkelen før det er for sent, for man kan si fra til arbeidsgiver til man blir blå, men det vil ikke nødvendigvis hjelpe før man sitter der. Sjefen er der for å tjene bedriften han også, så til syvende og sist sitter man gjerne med valget: "Tål det, eller finn deg noe annet å gjøre."

Det siste er naturligvis et helt reelt alternativ, men da må man for det første ha viljen til å bytte jobb selv og innse at det er det eneste man kan gjøre. For det annet må man ha krefter til det. I det private næringslivet og på noenlunde "høye nivåer" så er ikke det bare bare, for jobbytte betyr gjerne enda lengre dager ettersom man både må lære seg den nye arbeidsplassens systemer, samtidig som man gjør jobben sin - som man enda ikke er fortrolig med.

For mange må det derfor en full kollaps til for at de skal komme seg ut av knipa, og da er det gjerne for sent.

Har du egentlig prøvd å snakke med noen sjefer noen gang? Det høres ikke sånn ut på det du skriver. Om det ikke fører frem, så har sjefen også en sjef over seg. Det er helt sikkert upopulært å etterprøve sjefens bestemmelser, men iblant kan det være tvingende nødvendig - for eksempel dersom man har en sjef som brenner ut folk på generelt grunnlag. Det er dårlig butikk å brenne ut folk over tid, fordi man hele tiden må ha inn nye, som koster tid og penger og lære opp, og formidler man det på den måten så kan man slå gjennom hos en "høyere" sjef. Noen ganger er man faktisk helt nødt til å være en sterk person og tørre å ta opp ting med leder eller sjefens leder. Ikke bare er det nødvendig for en selv, men det vil også være helt essentielt dersom man selv skal bli leder en gang, noe som gjelder veldig mange i "høyere stillinger".

Dersom man likevel ikke kommer frem, så mener jeg at jobbytte da bør være alternativet man velger, helst før man mister alle kreftene. Om så en "lavere" type jobb med litt mindre lønn. Hva er det egentlig som er viktigst? Å ha en så viktig jobb som mulig eller å ha helse til å jobbe frem til pensjonsalder? Om man er bekymret for økonomien idet man vurderer en litt mindre prestasjonsbasert jobb med mindre lønn, så bør man i hvert fall bli bekymret for alternativet når det er å bli utbrent, for det vil koste deg vanvittig mye mer enn en dårligere betalt jobb noengang vil gjøre.

Det er faktisk ganske viktig å kunne holde ut over tid. Å blit totalt utbrent er mye verre, fordi det kan ta årevis å komme tilbake i arbeidslivet igjen, samtidig som det kan bli vanskeligere når hullet i cv'en bare vokser og vokser. Derfor syntes jeg det er litt synd at du viderefører den offermentaliteten som ts egentlig trenger en løsning på. Det vil kunne koste deg og ts både jobb, helse og fremtidig økonomi på sikt.

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a