Hvordan komme på rett spor igjen

[Gjest Gjest]

Det virker som du på en side er en person som trenger trygghet, vært sammen i mange år med dama fra skolen etc, så stiftet familie og fulgt den greia der.

Som du forteller, var betatt av hverandre før (kyssa farvel hver dag etc), men

har nå kommet til et punkt der man er stuck.

Virker som hun kanskje er mer der dere var før, mens du har ´gått videre´med

´deg og ditt´. Du har sikkert forandra deg. Da må du utfordre deg selv til forandring. Virker som om dere har vokst fra hverandre.

Enig med andre her at hvis man ikke har respekt for hverandre i et forhold,

har man ingenting med hverandre og gjøre, noe det ser ut til at du mangler

til henne. Virker som hun stortsett irriterer deg.

Det er ikke bra for barnet og vokse opp med foreldre som ikke liker hverandre,

da er det bedre og skille lag!

Og det er en pris og betale.

Men når du er kommet der du er idag, så er mitt råd: gjør noe med det!

Bedre og bryte nå, enn 10år til og et barn med ulykkelige foreldre!

[Gjest]

Hopp ned av din høye hest og stikk en finger i jorda, kompis!

Du tar grundig feil på flere punkter.

Når det gjelder arbeidstid og dennes innvirkning på forhold har jeg grundig erfaring. Min mann jobber ca 300 timer i måneden i snitt, privat firma som jobber internasjonalt. Jeg har første hånds kjennskap til hva det kan føre til i et forhold! Selv jobber jeg under 40 timer i uka, ikke fordi jeg jobber i kommunen, men fordi noen faktisk må få kabalen med hus og unger til å gå opp. Jeg er ikke ukjent med å sitte noen timer om kvelden når det er nødvendig, men jeg foretrekker å unngå det. Jobber forøvrig i samme firma.

En person som jobber 250-300 timer i måneden får tunnelsyn på jobb. Det eneste som eksisterer i hodet hans er jobb, og til en viss grad barna. Husarbeid, vedlikeholdsarbeid, oppfølging av unger, kjøring og henting på aktiviteter, det får bare ikke plass på programmet.

Vi har hatt våre ting i forbindelse med dette, og kommet ned på beina. Men det har ikke vært enkelt. Fordelen min er at min mann elsker meg høyt, kan ikke tenke seg livet uten meg og har stor interesse av sex. Men jeg har gjort meg tilstrekkelig mange erfaringer til å gi deg noen tips.

Et forhold som ikke pleies dør. Du kan si hva du vil, at du ikke vil skilles, og så videre. Men der er ikke bare du som bestemmer det. Din kone/samboer har bestemt seg for deg i utgangspunktet, og prøver sikkert beinhardt å stå for valget sitt. Dermed prøver hun å overbevise seg selv om at hun har en framtid med deg. Sier hun er glad i deg, leter etter hus, osv. En vakker dag våkner hun opp og tar noen raske bestemmelser. Da kan du være samværspappa før du vet ordet av det. Men din arbeidstid bør hun ikke få problemer med å få hovedomsorgen.

Du er nødt til å gi deg selv en timeout fra jobben. Nullstill hodet, slappe av. Helst en langhelg på en lavstandard hytte på fjellet uten strøm og mobildekning. Dere er nødt til å gjøre noe aktivt for å finne sammen igjen. Salsakurs, vinsmaking, turer i fjellet, hva som helst. Du trenger ikke i utgangspunktet å ha interesse for det, men du skal gjøre et iherdig forsøk på å like det.

Hvor mye av husarbeidet hjemme gjør du? Siden din kone har full jobb, så bør du i rettferdighetens navn gjøre 50% av alt som skjer hjemme. Vaske hus og klær, rydde, tørke støv, lage mat, osv. Det at du velger å jobbe 30 timer for mye pr måned er strengt tatt ikke din kones problem.

Når et individ er under for mye press for lenge, så begynner vi å rasjonere med ressurser. En av disse ressursene er følelser. Jeg kjenner det selv, når det har vært ekstra stritt, så er det vanskelig å finne fram til de gode følelsene ovenfor partner. Du har kjørt deg selv så til de grader i grøfta. Du har brent opp alle følelsene dine. Det er ikke bra, hverken for deg eller forholdet.

Du finner henne ikke tiltrekkende, sier du. Det er ikke så lett å se like stram ut etter en fødsel. Og hvorfor skal hun gidde når du uansett ikke rører henne? Hvorfor putte masse ressurser inn i utseende? Men tenk på at om du finner deg en ny dame, så er det store sjangser for at hun enten har fått et barn tidligere, eller får et med deg. Og da har du på nytt en litt dvask mage å forholde deg til. Problemet her er virkelig ikke magen eller kroppen hennes generelt. Problemet er at du har stengt for masse følelser, og velger bort intimitet. Det kan være at du har nytte av en coach eller psykolog. Du har noen issues her som du bør velge å ta tak i.

Endret 26. september 2012 av Themis

[LadySinatra]

Themis- du skrev et av de beste innleggene jeg noengang har lest her på KG!

[juni]

Applauderer også Themis!

Ts, du kommer til å få de samme problemene med en evnt ny partner, ikke i begynnelsen men etterhvert.

Når man gjør så lite sammen, så HAR man såklart ikke noe å snakke om! Og hun rekker jo ikke å ha noe liv utenfor hjemmet heller, når du jobber så mye! Noen må jo ta ansvaret hjemme!

Det er ikke leiligheten hun er misfornøyd med, men livet sitt! Du tror hun er fornøyd??? Jeg LOVER deg at du tar fullstendig feil! Fra hennes ståsted er du en fyr som er totalt uiteressert i henne, du har ikke tatt initiativ til sex på flere år, det er jo helt utrolig!!! GJETT om hun føler seg sexy??? GJETT om hun tror du driter i hvordan hun ser ut!!!

Folk som jobber så mye som deg har rett og slett ikke peiling på så mye annet enn jobben. De skal ha veldig god kommunikasjon med partneren for å få det til å funke! Det er absolutt mulig, men da må man snakke sammen! Lykke til!

[AnonymBruker]

Du virker som en selvopptatt blære.... Å vere så opptatt av at du har master, god lønn og jobber mye... SPYR av sånne som deg!

MAN ER IKKE MINDRE VERDT SOM MENNESKE SELV OM MAN IKKE HAR SOM MÅL Å VERE HØYST MULIG OPPE PÅ UTDANNINGS OG LØNNSSTIGEN!!!

Jeg selv er "bare" fagarbeider i barnehage og folk maser om at jeg må gå videre og bli forskolelærer.

Når jeg forteller at jeg vil vere der jeg er fordi jeg vil jobbe mest mulig med barna og ikke sitte på et kontor å planlegge, forstår de fleste det, mens noen få (som deg vil jeg tro) himler med øynene og tror jeg tuller med dem, for hvem kan vel vere FORNØYD som fagarbeider..... :/

(Jeg er kjempefornøyd! Jeg har ingen superlønn men jeg klarer meg!)

Mannen min elsker meg - enda mer nå etter 9 år! , og han kommenterer ofte rumpa mi, puppene, eller bare hvor snill han syns jeg er.

Han syns jeg er sexy - fordi JEG ER MEG!

Jeg har også lagt på meg noen kilo etter vårt første barn for 1,5 år siden.

Har ikke trent for å få det bort, og har ikke tid til det med 100% stilling, et barn, matlaging, jobbskjorter til mannen som må strykest og et hus som skal holdes! OG ihvertfall ikke siden mannen min også jobber mer i uka enn 37,5 timer og jeg er mye hjemme med barnet alene.

Hadde mannen min skammet seg over meg skal jeg love en hadde merket det på meg for da hadde jeg nok skammet meg over meg selv!

Så her får du nok ikke mye medlidenhet altså!

Enten får du ta deg i nakken og prate med kona di, se henne for den hun er (og ta henne for den hun er) Eller så får du pakke sakene dine så hun får tjangs til å bli elsket av noen bedre enn deg, som tar henne for den hun er!

Anonym poster: c465458f68dffe17d2dc358cd95631e1

[Gjest]

Themis- du skrev et av de beste innleggene jeg noengang har lest her på KG!

Takk.

Det kom rett fra både levera og hjertet.

[micromaya]

Themis- du skrev et av de beste innleggene jeg noengang har lest her på KG!

Signerer denne. Og TS bør ta det til seg, ellers er det løpet der kjørt.

[Gjest Bitten]

Dere har mistet kontakten, og begynt å interessere dere for noe annet enn hverandre. Løsningen blir tilslutt at en av dere er utro og deretter er forholdet slutt. Skal dere redde dette, må dere komme dere til familievernkontoret og gå inni parterapi. Presenter problemet åpent og ærlig og bli med på det som terapeuten foreslår. Det er eneste mulige vei videre nå.

Eller er det egentlig sånn at du allerede er på vei ut av forholdet i hodet ditt, har forelsket deg i en annen og lurer på om du skal ta skrittet ut.....

[Havbris]

Når forholdet er slik det er så kan det nok ikke reddes av en weekend uten barn - en såkalt romantisk weekend. Det skal mere til. En weeekend uten barn kan være flott der forholdet gror og har energi. Men når forholdet mangler energi kan en slik weekend forsterke det som allerede er der - tomheten. Rammene er til stede - men innholdet mangler.

Skal dere ha en sjans så må dere ha hjelp utenfra.

[Gjest Anonym_Mann_32]

Themis:

Takk for godt og innsikstfullt innlegg. Selvsagt påvirker mye jobb hvordan jeg selv er. Dog har jeg nok alltid vært slik

og allerede det første året som samboer klagde hun mye på at jeg jobbet så mye (dette var når jeg studerte et veldig krevende studie i tilegg til at jeg hadde 2 jobber i

studietiden for å kunne ha råd til en relativ fin leid leilighet og ha råd til å ha bil) (en bil som hun i all hovedsak brukte). Hun fikk allerede da beskjed fra meg at når jeg var ferdig å studere

kom jeg sikkert til å få en jobb som krevde mye og at hvis det kom til å bli et problem burde hun finne noen andre.

Det at jeg har jobbet mye har gjort meg til en relativt ensporet person og jeg har mistet all kontakt med venner. (folk blir lei av å ta kontakt når jeg aldri har tid)(har ikke tilbringt tid sammen

med det som jeg tidligere kalte venner på minst 5 år) (Dette for å fokusere på samboer den tiden jeg ikke var på jobb). (Jeg liker jo å tro at mange andre menn som jobber mindre

bruker mye tid på venner, fotballpub ++++ slik at i praksis er jeg ikke relativt lite borte hjemmefra) (Du vil aldri finne meg henslengt i sofaen foran TV)

Det at jeg på en måte ikke lenger har noen andre jeg har kontakt med gjør nok at dårlig kommunikasjon med samboer blir et større problem.

Når det gjelder husarbeid så gjør samboer 95% av arbeidet. Det har tidligere vært et tema som har skapt en del krangling, men når jeg begynte å tjene en del mer enn henne ble vi

enig om at jeg betalte henne eller at vi leide inn noen. Så det vi i praksis gjør nå er at hun slipper å betale på faste utgifter som strøm, billån (vi kjøpte ny bil i fjor), forsikring

i tilegg til at hun betaler en god del mindre på huslånen i mnd. Samlet sett dekker jeg nok rundt 40-50.000 av hennes "andel" av fellesutgiftene. Dette gjør at hun har en relativ god

økonomi selv om hun tjener "relativt" dårligt som sykepleier. Siden vi ble enig om denne dealen har det ikke vært et diskusjonstema. Jeg har sagt til henne at jeg kan godt vaske min egne

klær, men jeg da må ta den tiden fra tiden jeg er hjemme.

Hun vet at jobben kommer før hennes sekundære behov og slikt mener jeg det bør være. Det kan jo ikke være slik at jeg skipper jobb fordi samboer vil at jeg skal være med på IKEA.

Selvsagt kommer hennes og min datters liv og helse først. Tross alt er det min arbeidsgiver som gjør at vi har en relativ stor leilighet og ny bil. Jeg vil bare si

at penger er ingen drivkraft i min innsats på jobb. Det er kun annerkjennelse for godt arbeid som driver meg. Jeg har jobbet tusenvis av gratis overtidstimer for å få sjefen fornøyd.

(jeg og samboer tjente relativt likt når vi var ferdigutdannet)

AnonymBruker:

Jeg tror du misforstår når du tror jeg ser ned på folk med lavere utdanning. Jeg sier bare at vi har helt forskjellig yrker som gjør at vi har svært lite å dele om jobb som er interssant

eller blir forstått av den andre. Dette ville vært det samme om jeg jobbet som bilmekanikker. Jeg kunnne ikke pratet om forstillinger og forgassere til henne uansett. Jeg er skilsmissebarn

og min mor er lavtlønnet. Hovedgrunnen til at jeg velger å jobbe såpass mye er for mine barn ikke skal få oppleve å være så "fattig" som jeg var som barn. All respekt for de som velger

et yrke de liker. De eneste jeg har lite respekt for er de som ikke gjør sitt beste i den jobben de har.

Samboer bekreftet i dag at hun planlegger et langt liv med meg. Var et program hun så på i kveld om noe hjem for barn med dårlig økonomi og da kommenterte hun at vi aldri måtte skille

lag slik at slikt skjedde med vår datter. Jeg kommenterte at vi måtte jo se hva skjer og at ingenting kunne garranterer. Jeg kommentere at de siste årene har vi jo ikke akkurat vært kjærester og

hennes kommentar var at det er veldig vanlig når man har fått barn. (virket ikke som det var noen big deal for henne)

Jeg har ingen planer om å bryte opp på kort sikt iallfall, men er forholdet like dødt om 2-3 år vet jeg ikke lenger hva jeg vil mene.

[AnonymBruker]

Så hva er dårlig økonomi? I vår husholdning tjener vi rundt 7 hundre i året - tilsammen. Jentungen her hjemme mangler ingenting og får plenty av oppmerksomhet og kjærlighet av foreldre som er glade i henne - og hverandre.

Hva tror du datteren din vil ha? Det kuleste og dyreste man kan oppdrive til enhver tid eller foreldre som holder sammen fordi de elsker hverandre?

Jeg har heller ikke vokst opp med flust av penger. Mamma måtte krite av nærbutikken fra tid til annen, og innimellom tok hun med matrester fra jobben (jobbet på gamlehjem).

Har jeg manglet noe? Nei, absolutt ikke.

Lær deg å se verden med andre øyne, mann. Penger er ikke alt!!

Anonym poster: 591dc67887ced871586524b61aa75916

[Gjest Maja]

Themis:

Takk for godt og innsikstfullt innlegg. Selvsagt påvirker mye jobb hvordan jeg selv er. Dog har jeg nok alltid vært slik

og allerede det første året som samboer klagde hun mye på at jeg jobbet så mye (dette var når jeg studerte et veldig krevende studie i tilegg til at jeg hadde 2 jobber i

studietiden for å kunne ha råd til en relativ fin leid leilighet og ha råd til å ha bil) (en bil som hun i all hovedsak brukte). Hun fikk allerede da beskjed fra meg at når jeg var ferdig å studere

kom jeg sikkert til å få en jobb som krevde mye og at hvis det kom til å bli et problem burde hun finne noen andre.

Det at jeg har jobbet mye har gjort meg til en relativt ensporet person og jeg har mistet all kontakt med venner. (folk blir lei av å ta kontakt når jeg aldri har tid)(har ikke tilbringt tid sammen

med det som jeg tidligere kalte venner på minst 5 år) (Dette for å fokusere på samboer den tiden jeg ikke var på jobb). (Jeg liker jo å tro at mange andre menn som jobber mindre

bruker mye tid på venner, fotballpub ++++ slik at i praksis er jeg ikke relativt lite borte hjemmefra) (Du vil aldri finne meg henslengt i sofaen foran TV)

Det at jeg på en måte ikke lenger har noen andre jeg har kontakt med gjør nok at dårlig kommunikasjon med samboer blir et større problem.

Når det gjelder husarbeid så gjør samboer 95% av arbeidet. Det har tidligere vært et tema som har skapt en del krangling, men når jeg begynte å tjene en del mer enn henne ble vi

enig om at jeg betalte henne eller at vi leide inn noen. Så det vi i praksis gjør nå er at hun slipper å betale på faste utgifter som strøm, billån (vi kjøpte ny bil i fjor), forsikring

i tilegg til at hun betaler en god del mindre på huslånen i mnd. Samlet sett dekker jeg nok rundt 40-50.000 av hennes "andel" av fellesutgiftene. Dette gjør at hun har en relativ god

økonomi selv om hun tjener "relativt" dårligt som sykepleier. Siden vi ble enig om denne dealen har det ikke vært et diskusjonstema. Jeg har sagt til henne at jeg kan godt vaske min egne

klær, men jeg da må ta den tiden fra tiden jeg er hjemme.

Hun vet at jobben kommer før hennes sekundære behov og slikt mener jeg det bør være. Det kan jo ikke være slik at jeg skipper jobb fordi samboer vil at jeg skal være med på IKEA.

Selvsagt kommer hennes og min datters liv og helse først. Tross alt er det min arbeidsgiver som gjør at vi har en relativ stor leilighet og ny bil. Jeg vil bare si

at penger er ingen drivkraft i min innsats på jobb. Det er kun annerkjennelse for godt arbeid som driver meg. Jeg har jobbet tusenvis av gratis overtidstimer for å få sjefen fornøyd.

(jeg og samboer tjente relativt likt når vi var ferdigutdannet)

AnonymBruker:

Jeg tror du misforstår når du tror jeg ser ned på folk med lavere utdanning. Jeg sier bare at vi har helt forskjellig yrker som gjør at vi har svært lite å dele om jobb som er interssant

eller blir forstått av den andre. Dette ville vært det samme om jeg jobbet som bilmekanikker. Jeg kunnne ikke pratet om forstillinger og forgassere til henne uansett. Jeg er skilsmissebarn

og min mor er lavtlønnet. Hovedgrunnen til at jeg velger å jobbe såpass mye er for mine barn ikke skal få oppleve å være så "fattig" som jeg var som barn. All respekt for de som velger

et yrke de liker. De eneste jeg har lite respekt for er de som ikke gjør sitt beste i den jobben de har.

Samboer bekreftet i dag at hun planlegger et langt liv med meg. Var et program hun så på i kveld om noe hjem for barn med dårlig økonomi og da kommenterte hun at vi aldri måtte skille

lag slik at slikt skjedde med vår datter. Jeg kommenterte at vi måtte jo se hva skjer og at ingenting kunne garranterer. Jeg kommentere at de siste årene har vi jo ikke akkurat vært kjærester og

hennes kommentar var at det er veldig vanlig når man har fått barn. (virket ikke som det var noen big deal for henne)

Jeg har ingen planer om å bryte opp på kort sikt iallfall, men er forholdet like dødt om 2-3 år vet jeg ikke lenger hva jeg vil mene.

Hei ts!

Les den siste setningen du skrev en gang til :

"jeg har ingen planer om å bryte opp på kort sikt iallefall, men er forholdet like dødt om 2-3 år vet jeg ikke hva jeg vil mene"...

Så du skal VENTE 2-3 år til, å se om det skjer mirakler? Du har fått mange gode innspill her. Må si meg enig i de som nevnte at det ligger forakt i måten du beskriver kona di på. Synes Havbris og Themis sa mye bra.

Selv er jeg en kunstnerspire, mitt største ønske er å leve av musikken og bildene mine. Jeg trenger ikke å tjene masse penger, jeg må kjenne at jeg bruker potensialet mitt. Å bruke tida på noe meningsfylt er mye viktigere for meg enn å "være på en jobb hele tiden for å tjene masse penger".

Har en følelse at du er en mann som etter tja 20-30-40 år plutselig vil kjenne etter å føle: hva gjorde jeg egentlig med livet mitt? Å bare prioritere jobb vi koste deg mer enn du aner. Du MÅ ha påfyll fra andre ting!

Og som juni skrev : hva skal dere snakke om dur dere aldri gjør noe sammen lenger, er sammen lenger?

Du kom og tidligere med en kommentar om at du nærmest kunne tenke deg ei dame med en lignende jobb som deg...Det høres kjedelig ut! Høres ut som du har endel issues å ta tak i. Du nevner moren din som var lavtlønnet..virker som det sitter sterkt i deg, kanskje mer enn du er klar over? Som om du skal bevise verden at du skal tjene penger, du skal jobbe...

Plutselig har alle årene dine gått en dag, hva har du da å se tilbake på? Opplevelser? Samvær med venner, familie? Konserter, festivaler, reiser for å OPPLEVE, VÆRE TIL STEDE I NUET!

Hva gjør DU trådstarter SELV for å redde dette? Det er veldig dårlig av deg å ha disse tankene overfor din kone uten å si noe, da fører du jo henne bak lyset når du vet at hun tydeligvis tenker fremtid med deg. Du sier en ting her til oss, men er en annen hjemme. En arbeidsnarkoman og taus mann.

Ta tak i deg selv og livet ditt! Synes helt ærlig at du burde snakke med en psykolog. Tror dette ligger dypt i deg, at du må jobbe med deg selv. Jeg sier ikke at dere skal fortsatt være sammen, jeg sier bare at hvis du vil at dette skal bli bedre må DU begynne!

[AnonymBruker]

Sett fra en annen manns perspektiv virker det som om dere rett og slett ikke prioriterer hverandre lenger. Dere er begge opptatt med hver sine liv, og det eneste felles holdepunktet av det jeg kan se virker å være datteren deres. At dere har forskjellige yrker kan jo gjøre det litt vanskeligere, men hvis ingen av dere engang forsøker å fatte interesse for hverandres yrker blir det ditto vanskeligere. Forsøk å rette samtalene inn på hva dere har gjort i løpet av dagen på en måte som gjør at motparten kan forstå det, da tenker jeg på en samtale der dere ikke bruker faguttrykk.

F. eks sier du at du har testet hvor solide materialer til en boreplattform er istedet for at du stresstester dem. Det handler i bunn og grunn om kommunikasjon og hvor mye man er interessert i å formidle arbeidshverdagen sin i forenklede termer. Om det er vanskelig, forestill deg at hun er en kunde/klient uten teknisk bakgrunn som skal kjøpe tjenester av dere, tving deg selv til snakke om jobben din på en "folkelig måte". Snakk om formålet ved å ha solide materialer som holder på en boreplattform og hva det har å si for sikkerheten til de som er om bord. Når man også fokuserer på formålet så er det mye lettere å gjøre samtalen interessant, og det kan hende dette bidrar til å vekke hennes interesse. Og det samme må selvsagt gjelde henne, hun må formidle sin arbeidshverdag på en måte som kan gjøre deg interessert. Hun bør da droppe intgrigene, sykepleiere gjør så utrolig mye mer enn å baksnakke hverandre. Spør henne om hun hjalp noen i dag eller om det var noen pasienter som gjorde spesielt inntrykk på henne. Hun kan selvsagt ikke snakke om navngitte pasienter, men kanskje hun kan fortelle deg om kreftpasienten som overlevde mot alle odds og hvordan legene og sykepleierne forholdt seg til det.

Jeg syntes også du jobber i overkant for mye. Jeg er ikke sivilingeniør selv, men kan si at jeg også er utdannet innen et teknisk yrke der mange jobber svært mye, også mer enn 70 timers uke. Jeg vet det meste om det å jobbe for mye for lenge, og det jeg kan si er at det over tid ikke er verdt det. Sett i etterkant er dette en mening både jeg selv og andre som har jobbet veldig mye er ganske så enige om. Selvsagt skal man iblant stå på ekstra, og det vil utvilsomt være tøffe dager i forbindelse med sluttførelse i forkant av prosjekter og slike ting, men poenget er at dette ikke bør normaliseres.

Jeg forstår at du er interessert i å imponere arbeidsgiver, og det gjelder jo de fleste, men når du jobber tusenvis av overtidstimer uten å få kompenasjon for det - enten i form av lønn eller avspasering - så lurer du på sikt ingen andre av deg selv. Du har en viktig jobb i en bransje det er etterspørsel etter erfaren arbeidskraft og man bør derfor ikke selge seg selv gratis. Du betaler per i dag en høy pris for dette, det skriver du selv når du nevner at du ikke lenger har noen kontakt med venner. Det sosiale nettverket ditt er i ferd med å gli unna, og det er faktisk jobben din som er mye av grunnen til det. I tillegg er det også begrenset hvor lenge du greier å stå på så mye som du gjør nå over tid. Man kan si hva man vil, men det gjelder de fleste som jobber 250 timer i måneden og oppover. Hvis du en dag går på en smell så vil du i hvert fall ikke være til noen nytte for arbeidsgiver. Og jeg vet ikke hva som er kulturen i oljerelatert bransje, men i tekniske bransjer er det ofte en råtten kultur rundt sykemeldinger, og jeg kan nesten garantere deg at det ikke er noen som vil takke deg for at du brant deg ut for jobben. Jeg kan også garantere at sjefen din vil sørge for bedriftens beste uansett, og det innebærer også å finne noen andre til å fylle dine sko hvis du faller fra.

Jeg vet det er vanskelig i praksis, men i bunn og grunn dreier det seg om å sette grenser for seg selv. Man skal selvsagt være litt fleksibel, men når dette går ut over det meste annet i livet så er det på tide å trekke opp noen grenser. Det være seg både i privat og statlig sektor (jobber for tiden i sistnevnte nå, og jeg kan garantere at det ikke er så mye annerledes når man jobber med prosjekter med tanke på arbeidsmengde).

Når det gjelder dette med tenning, så er dette noe dere begge må jobbe med. Fokuser på noe annet enn at hun ikke lenger har flat mage, slik er livet, og det vil kreves stadig større innsats når det gjelder diett og trening for å holde på en stram kropp etterhvert som man blir eldre. Husk at du selv kanskje ikke er så stram heller ettersom du jobber så mye og ikke får brukt kroppen så mye fysisk lenger, og det er helt sikkert noe hun også ikke tenner på. Men kanskje dere får trent litt sammen hvis dere får frigjort litt tid?

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

[Gjest Forsvar for TS]

Selv er jeg en kunstnerspire, mitt største ønske er å leve av musikken og bildene mine. Jeg trenger ikke å tjene masse penger, jeg må kjenne at jeg bruker potensialet mitt. Å bruke tida på noe meningsfylt er mye viktigere for meg enn å "være på en jobb hele tiden for å tjene masse penger".

Syntes TS får mye tyn her.

Han er her for å muligens fikse problemene, er han ikke?

Når det gjelder tidsbruken hans syntes jeg at han får mye pes.

Han har vokst opp i trange kår og har kjent på hvordan det er å ha det trangt. han har prioritert kona/familien FORAN venner, fotball, pub ol. Det viser at han ikke prioriterer heelt feil.

Han sørger for økonomisk trygghet for familien sin. Man må gjerne male bilder og spise økologisk , gå i prostest marsjer og liksom være en fri sjel som passer rett inn i en pelle og Proffen bok, men er lommeboka tom, kjøleskapet tomt og den kommunale leiligheten trekkfull så hjelper det ikke lite hvor mange grep på gitaren man kan eller hvor mange voggesanger fra peru man har lært.

Og er det en motsetning imellom god økonomi og harmoniske familieforhold.??

De jeg kjenner som oftest peser om folks verdier, solidaritet og realisering er oftest ressursterke folk som er oppvokst MED penger og mye ressurser. De kan vie sin tid til slike ting fordi de veit at fremtiden er sikret uansett. enten pga av familien ressurser eller partnerens innteker (det var dette med skipsrederfruer som driver meddikt, kunst og interiørdesign). De kan bruke tiden på fjellklatring, backpacking i sør amerika, spille visesang eller male. Andre kommer fra tøffere går og har ikke noe nett.

Maja: Du sier du er en kunstnerspire som vil leve av musikk, og du dermed får utnyttet ditt potensial. Vel. I min verden ER ingeniørarbeid kunst på høyt nivå. For å spisse det. For deg kan lyden av en bil være lyden av en bil. Men for han som har stått ved fres og dreibenk og laget deler, bygget tenningsmoduler og slipt ventiler vil den jevne duren være nettopp musikk og gi følelsen av at dette har jeg klart. Noen klarer å se det geniale i en liten kraftpakke som en en gressklippermotor faktisk er og andre ser det ikke.

TS utvikler sine ideer gjennom sitt arbeid, ser resultater og får anerkjennelse i noe han elsker. Og tjener fett med penger. Ville han vært en "bedre" person om han jobbet 37,5 timer i en barnehage og brukte 20 timer i uka på å veve på kulturhuset fordi han fikk uttrykt seg gjennom tepper. Og la kona jobbe ekstravakter i helgene når de kommunale avgiftene forfaller.

TS og kona trenger å prioritere hverandre fremover, ingen tvil. Men han er her , ikke kona. Det er ikke bare han som er meldt seg ut.

Når min kone tar frem sin hobby etter 20.00 og ungene sover, er hun ikke til å snakke til. Da jobber jeg men mine ting i verkstedet. det blir da "stille" mellom oss, men det er en god stillhet og vi har sex selv om vi politisk befinner oss på forskjellige kloder. Vi er ulike men det er greit.

[Gjest regine]

Det er ikke mulig å endre andre mennesker - kun seg selv.

Dersom DU ts ønsker forandring, så er det du selv som må begynne. Du må selv ta tak i situasjonen, uten at jeg skal fortelle deg hva du må gjøre. Du må selvsagt snakke med henne - fortelle henne at du ikke har det bra, men at du ønsker å gjøre noe med forholdet deres. NB: hvis det er det du ønsker, da.

Kanskje melde dere på et samlivskurs?

Som andre har vært inne på, jeg tror det skal bli vanskelig å gjøre dette alene, tror dere trenger hjelp utenfra. Men jeg tror og du må tenke litt gjennom hva du vil med livet ditt - er jobben virkelig såååå viktig at alt annet må ofres?

[AnonymBruker]

Syntes TS får mye tyn her.

Han er her for å muligens fikse problemene, er han ikke?

Når det gjelder tidsbruken hans syntes jeg at han får mye pes.

Han har vokst opp i trange kår og har kjent på hvordan det er å ha det trangt. han har prioritert kona/familien FORAN venner, fotball, pub ol. Det viser at han ikke prioriterer heelt feil.

Han sørger for økonomisk trygghet for familien sin. Man må gjerne male bilder og spise økologisk , gå i prostest marsjer og liksom være en fri sjel som passer rett inn i en pelle og Proffen bok, men er lommeboka tom, kjøleskapet tomt og den kommunale leiligheten trekkfull så hjelper det ikke lite hvor mange grep på gitaren man kan eller hvor mange voggesanger fra peru man har lært.

Og er det en motsetning imellom god økonomi og harmoniske familieforhold.??

De jeg kjenner som oftest peser om folks verdier, solidaritet og realisering er oftest ressursterke folk som er oppvokst MED penger og mye ressurser. De kan vie sin tid til slike ting fordi de veit at fremtiden er sikret uansett. enten pga av familien ressurser eller partnerens innteker (det var dette med skipsrederfruer som driver meddikt, kunst og interiørdesign). De kan bruke tiden på fjellklatring, backpacking i sør amerika, spille visesang eller male. Andre kommer fra tøffere går og har ikke noe nett.

Maja: Du sier du er en kunstnerspire som vil leve av musikk, og du dermed får utnyttet ditt potensial. Vel. I min verden ER ingeniørarbeid kunst på høyt nivå. For å spisse det. For deg kan lyden av en bil være lyden av en bil. Men for han som har stått ved fres og dreibenk og laget deler, bygget tenningsmoduler og slipt ventiler vil den jevne duren være nettopp musikk og gi følelsen av at dette har jeg klart. Noen klarer å se det geniale i en liten kraftpakke som en en gressklippermotor faktisk er og andre ser det ikke.

TS utvikler sine ideer gjennom sitt arbeid, ser resultater og får anerkjennelse i noe han elsker. Og tjener fett med penger. Ville han vært en "bedre" person om han jobbet 37,5 timer i en barnehage og brukte 20 timer i uka på å veve på kulturhuset fordi han fikk uttrykt seg gjennom tepper. Og la kona jobbe ekstravakter i helgene når de kommunale avgiftene forfaller.

TS og kona trenger å prioritere hverandre fremover, ingen tvil. Men han er her , ikke kona. Det er ikke bare han som er meldt seg ut.

Når min kone tar frem sin hobby etter 20.00 og ungene sover, er hun ikke til å snakke til. Da jobber jeg men mine ting i verkstedet. det blir da "stille" mellom oss, men det er en god stillhet og vi har sex selv om vi politisk befinner oss på forskjellige kloder. Vi er ulike men det er greit.

Delvis enig. TS har selvsagt ikke prioritert feil idet han sørger for trygge materialistiske rammer rundt forholdet, og det er selvsagt to som må jobbe for at forholdet skal overleve.

Derimot er jeg ikke så sikker på at TS er så fornøyd med denne situasjonen selv, hvis ikke ville han vel ikke ha skrevet et innlegg i utgangspunktet. Når man jobber veldig mye hele tiden så får man riktignok nok materielle ressurser, men man får heller ikke mer. Å ha det greit nok materielt sett er selvsagt viktig, men man er faktisk nødt til å balansere også opp mot andre behov, og ts skriver selv at han ikke har venner lenger og er i et dysfunksjonelt forhold, og da har man en uheldig balanse mellom sine prioriteringer. Det hjelper ikke å bare ha penger på bok den dagen kona finner seg en ny mann og stikker, helgepappatilværelsen kan være kortere unna enn han aner. Som mann i dag, spesielt om man har jobbet mye og partneren har stått for det meste av barnestellet, så står man relativt svakt i forhold til retten til å se egne barn om forholdet skjærer seg. Da er det mange som opplever at veldig mye de har jobbet for er bortkastet.

Slik jeg tolker ts så står han dessuten i en svak stilling relasjonsmessig hvis forholdet tar slutt. Vennene har sluttet å ta kontakt, og uten kona og barnet ser det ut til at det kan bli en ensom tilværelse om han ikke får gjort noe med dette.

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

[Gjest Gjest]

Jeg forstår at 70 timer høres veldig mye ut for noen som er vant med statlige og kommunale jobber, men det er desverre veldig

vanlig hvis man jobber innenfor privat næringsliv som konkurrer med utlandet, og spesielt i kunnskapsbedrifter som jeg

selv jobber i. I slike jobber kan man ikke bare enkelt ansette flere. (som min samboer ikke skjønner hvorfor man ikke gjør)

Det skal sies et jeg er ikke 70 timer på arbeidsplassen, men typisk er jeg på jobb rundt 7 og er hjemme til 17-18. (før hvis mulig)

Tiden fra 18 - til dattra mi legger seg går utelukkende til å kose med henne, leke osv. Dette som regel mye med samboer.

Deretter tar jeg som regel 1-2 timer etter samboer har lagt seg foran pc. I tilegg jobber jeg litt i helgene hjemme.

Så 70 timer er ikke 70 timer borte fra hjemmet.

Det er ikke det jeg ikke har respekt for sykepleiere og det de gjør. (jeg var en av de som ivret mest for at hun skulle gjennomføre det)

Det er bare det at det er rimelig kjedelig å høre henne fortelle om sin jobb. Det er ikke akkurat som hun kan fortelle

meg historier som minner om Chicago Hope hver dag. De fleste er gørr kjedelig. På den andre siden interesserer hun seg

ikke for boretårn, juletrær(ikke sånn man pynter), stigerør osv som jeg kunne tenkt meg diskutere. (Jeg er sivilingeniør)

Dermed blir det som regel at det eneste jeg sier om jobb er at det er mye å gjøre, eventuelt forteller om at jeg må dra utenlands på turer.

(har en del utenlands reiser). Jeg har ført tenkt at det sikker er greit at man ikke er for lig, men nå tenker jeg at

det hadde vært ypperlig om jeg hadde en samboer som jeg kunne pratet jobb med. (det er en del på jobb som har funnet samme som ser ut til å fungere godt i lag)

Dermed blir det at vi har 0 kommunikasjon som en sa her utenom praktiske ting og ting om dattra vår.

Jeg klarer ikke helt å se hva vi skal prate om. Hva prater liksom folk om. (jeg orker ikke sladder om andre mennesker)

Det at jeg ikke lenger syns hun er sexy lenger etter at hun la på seg under graviditeten, tror jeg er en ganske vanlig følelse blant menn. Dog sier man det som regel ikke rett ut.

Dog får jeg meg ikke til å si at jeg vil ikke ha sex med henne fordi hun ikke lenger har flat mage.

Jeg har selvsagt følelser for henne og vil at alt skal gå henne vel. Jeg kan godt være sammen med henne resten av livet

hvis det må til får å unngå at hun blir ulykkelig. Spør du henne vil jeg tro at hun er ganske fornøyd med forholdet og

hun vil være overasket over at jeg føler slikt.

I løpet av livet har jeg hatt veldig mange jentevenner som jeg har kunnet pratet veldig godt med, min samboer kunne nok aldri vært en slik venn. Til det er vi for forskjellig.

Skill deg. Du er ikke engang glad i henne mer. Du misliker henne. Du er arrogant, selvopptatt og innbilsk. Fysj. Slipp henne fri så hun kan blomstre og finne en som virkelig setter pris på henne. Og som har noe positivt å si om henne!

[Havbris]

" Hun fikk allerede da beskjed fra meg at når jeg var ferdig å studere

kom jeg sikkert til å få en jobb som krevde mye og at hvis det kom til å bli et problem burde hun finne noen andre."

Du har laget en form for "kontrakt" med din kone. som innebærer premisser for et videre samliv med deg. Og hun har godtatt denne kontrakten. Slike kontrakter kan kanskje fungere mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker, men jeg har liten tro på at de fungerer i et langt samliv. Forhold er dynamiske, - ting skjer, man endrer seg, uforutsette ting kan skje som gjør at man må foreta justeringer osv. Et liv blir sjelden slik man planlegger det. Man velger noe, og det innebærer at man velger noe vekk.

"Det at jeg har jobbet mye har gjort meg til en relativt ensporet person og jeg har mistet all kontakt med venner. (folk blir lei av å ta kontakt når jeg aldri har tid)(har ikke tilbringt tid sammen

med det som jeg tidligere kalte venner på minst 5 år) (Dette for å fokusere på samboer den tiden jeg ikke var på jobb). (Jeg liker jo å tro at mange andre menn som jobber mindre

bruker mye tid på venner, fotballpub ++++ slik at i praksis er jeg ikke relativt lite borte hjemmefra) (Du vil aldri finne meg henslengt i sofaen foran TV)"

Du sier selv at din jobb-prioritering har gjort deg til en relativt ensporet person. Du har minimalt med kontakt med andre mennesker enn de du jobber sammen med og din kone. Det innebærer kanskje også at du ikke har så mye annet å snakke om, enn det du er mest opptatt av og som handler om faget ditt. Du får lite sosial in-put og jeg vil tro at det også påvirker ditt repertoir av samtaleemner. Jeg tror ikke det er slik at menn som ikke jobber så mye, nødvendigvis bruker mye tid på venner og fotballpub.

"Det at jeg på en måte ikke lenger har noen andre jeg har kontakt med gjør nok at dårlig kommunikasjon med samboer blir et større problem."

Og her er du vel ved kjernen til mye av det som er vanskelig. Du har valgt vekk venner og dermed muligheten for sosial input som ikke handler om jobb. Det blir derfor konen din som får mye av ansvaret for å dekke opp ditt behov for å ha noen å snakke med. Samtidig jobber du veldig mye og tiden dere får sammen blir minimal i forhold til ditt behov for å ha noen å snakke med. Og ja - hva skal dere snakke om hvis dere deler så lite? Det dere deler er omsorgen og interessen for datteren deres.

Jeg får inntrykk av at dere lever et liv hver for dere og at dere i liten grad sørger for å skaffe dere opplevelser sammen. Da blir det kanskje også slik at man slutter å interessere seg for den andres liv, tanker og meninger. Da blir det også lite å snakke om. Jeg snakker av erfaring, fordi mannen min og jeg levde slik noen år. Og det holdt på å gå veldig galt.

"Hun vet at jobben kommer før hennes sekundære behov og slikt mener jeg det bør være. Det kan jo ikke være slik at jeg skipper jobb fordi samboer vil at jeg skal være med på IKEA."

Hvis du mener det er slik det skal være, så har du/dere jo posisjonert dere med de konsekvensene det har. Et forhold er ikke en statisk størrelse. Det er en levende "organisme" som trenger næring hver eneste dag. Interesse for hverandres liv, prioritering av det å sanke opplevelser og det å gi kjærlig omtanke hver dag er en del av denne "næringen".

Du har gjort noen valg i livet ditt, og det har en del konsekvenser. Jeg tar ikke stilling til om disse valgene er riktige eller ikke, men jeg mener du trenger å se at det påvirker kvaliteten på relasjonen til den kvinnen du lever sammen med. Hvis begge er inneforstått med betingelsene for forholdet så betyr det at dere ikke satser på et forhold som gir dere input utover det å glede dere sammen over datteren, samt materielle goder.

Forholdet får ikke næring. Jeg tror ikke du kan forvente å få en god samtalepartner og kjæreste hjemme så lenge dere investerer så lite. Et forhold må dyrkes og prioriteres, det går ikke på skinner av seg selv.

Alle valg innebærer at noe velges vekk.

Endret 28. september 2012 av Havbris

[Gjest Anonym_Mann_32]

Så hva er dårlig økonomi? I vår husholdning tjener vi rundt 7 hundre i året - tilsammen. Jentungen her hjemme mangler ingenting og får plenty av oppmerksomhet og kjærlighet av foreldre som er glade i henne - og hverandre.

Dårlig økonomi trenger ikke ha noe si med inntekt, men når jeg vokste opp var jeg aldri på ferie (iallfall som jeg kan huske). Jeg har f.eks aldri vært i syden, aldri vært i danmark osv. VI hadde en gammel svært gammel og stygg bil som jeg skjemtes over.

Jeg gleder meg til å kunne ta min datter med til Legoland, new york osv. Ting jeg aldri fikk oppleve som barn. I tilegg at hun kan ta med seg venner hjem uten å skjemmes. Barn som er flau over sitt eget hjem vil typisk ha færre venner.

Hva tror du datteren din vil ha? Det kuleste og dyreste man kan oppdrive til enhver tid eller foreldre som holder sammen fordi de elsker hverandre?

Jeg antar begge deler. Dette utelater vel ikke hvernandre.

Lær deg å se verden med andre øyne, mann. Penger er ikke alt!!

Anonym poster: 591dc67887ced871586524b61aa75916

Det mener jeg heller ikke. Det viktigste er å sikre trygget som i en god bolig osv. Noe av det viktigste for meg nå er å få betalt ned fortest mulig på dagens leilighet. Dette fordi at min samboer ikke skal slite hvis det skjer noe med meg.

Jeg er ikke opptatt i flashy ting. Jeg har en bilig klokke, går aldri i dress (kun i viktige kundemøter). Hadde du møtt meg ville du nok aldri trod at jeg var "høytlønnet". (800k er ikke spesielt mye, enkelte på min jobb tjener over 4mill)

[Gjest Anonym_Mann_32]

Hei ts!

Les den siste setningen du skrev en gang til :

"jeg har ingen planer om å bryte opp på kort sikt iallefall, men er forholdet like dødt om 2-3 år vet jeg ikke hva jeg vil mene"...

Så du skal VENTE 2-3 år til, å se om det skjer mirakler? Du har fått mange gode innspill her. Må si meg enig i de som nevnte at det ligger forakt i måten du beskriver kona di på. Synes Havbris og Themis sa mye bra.

Jeg mener jeg ikke forekter henne, men det er en rekke ting jeg irriterer meg over. En av de mest daglige er at dritten hun ser på TV. Jeg fatter ikke at noen kan syns at alle disse realitene hun følger med på gir henne noe. Dette klager jeg ofte på og ber henne heller se Discovery eller noe som hun lærer noe av.

I tilegg har jeg irritert meg en del over hennes vilighet til å gjøre en ekstra innsats i jobb.

- Når hun og jeg studerte samtidig ville hun ikke ta seg deltidsjobb selv om hun enkelt kunne skaffet seg det som sykepleierstuden. Dette fordi hun mente hun trengte fritiden til å slappe av og studere. Jeg kan knapt huske at hun brukte tid hjemme på skolearbeid bortsett for like før eksamen. Jeg hadde på samme tid 2 deltidsjobber for å dekke inn leiligheten vi leide. (vi bodde en del bedre enn de fleste andre studenter)

- Før vi fikk barn irrierte det meg at hun klagde på at det var så mye å gjøre på sin jobb, men at hun aldri jobbet overtid. Hvis det er så mye å gjøre hvorfor ikke legge inn en time eller to ekstra da. (jeg er vant med at arbeids som skal gjøres må være ferdig på et tidspunkt, og kommer man på etterkant må man gi på mer, ikke bare si at man ikke rakk å gjøre det) (jeg jobber typisk i prosjekter for kunder som har avtalt et tidspunkt for en leveranse med en gitt pris). Jeg oppfattet det slik at alle hennes kollegaer var likedan,. (lite villig til å offre fritid for å gjøre arbeidsituasjoen bedre)

Har en følelse at du er en mann som etter tja 20-30-40 år plutselig vil kjenne etter å føle: hva gjorde jeg egentlig med livet mitt? Å bare prioritere jobb vi koste deg mer enn du aner. Du MÅ ha påfyll fra andre ting!

Jeg skulle gjerne ønsket at jeg hadde mer tid til sosiale ting. De eneste sosiale tingene de siste årene er sommerfesten på jobb og i år hadde jeg ikke tid en gang. (i tilegg prøver jeg å være sosial hvis jeg er utenlandsk sammen med andre). Jeg er fullsendig klar over at mitt liv er ensformig, men jeg føler stor forplikktelse overfor jobb/samboer og vil i utgangspunktet ikke skuffe noen. Derfor lar jeg min egen tid være salderingspost. De eneste gangen jeg føler jeg bruker av min tid er de få gangene jeg velger å ta en joggetur på natterstid etter samboer har lagt seg. Jeg velger å tro at det å få en datter som vokser opp og blir en fornuftig jente vil være nok for å syns livet har vært ok. Men jeg lurer ikke meg selv og tror at noen vil huske meg spesielt selv om jeg jobber mye. Hadde jeg daue i morgen ville nok de fleste kollegaene mest vært bekymret for hvem som skal ferdiggjøre leveransen.

Og som juni skrev : hva skal dere snakke om dur dere aldri gjør noe sammen lenger, er sammen lenger?

Du kom og tidligere med en kommentar om at du nærmest kunne tenke deg ei dame med en lignende jobb som deg...Det høres kjedelig ut! Høres ut som du har endel issues å ta tak i. Du nevner moren din som var lavtlønnet..virker som det sitter sterkt i deg, kanskje mer enn du er klar over? Som om du skal bevise verden at du skal tjene penger, du skal jobbe...

Plutselig har alle årene dine gått en dag, hva har du da å se tilbake på? Opplevelser? Samvær med venner, familie? Konserter, festivaler, reiser for å OPPLEVE, VÆRE TIL STEDE I NUET!

Noen må desverre i det samfunnet vi har ta ansvar på jobb. Jeg antar om 20 år har jeg lite å huske tilbake på annet at jeg kanskje har levert viktige ting som betyr noe for bedrifter og samfunnet. Meg selv er ikke så viktig i det store bildet.

Hva gjør DU trådstarter SELV for å redde dette? Det er veldig dårlig av deg å ha disse tankene overfor din kone uten å si noe, da fører du jo henne bak lyset når du vet at hun tydeligvis tenker fremtid med deg. Du sier en ting her til oss, men er en annen hjemme. En arbeidsnarkoman og taus mann.

Ta tak i deg selv og livet ditt! Synes helt ærlig at du burde snakke med en psykolog. Tror dette ligger dypt i deg, at du må jobbe med deg selv. Jeg sier ikke at dere skal fortsatt være sammen, jeg sier bare at hvis du vil at dette skal bli bedre må DU begynne!

Det har vært mye bra kommentarer her og jeg ser at jeg selv har et stort ansvar, men på den annen side føler jeg det er vanskelig å late som man er interresert i ting som jeg egentlig syns er gørr. I tilegg syns jeg det mange ganger er godt bare å ha stillhet etter mange lange møter på jobb osv. (har ikke energi til å bruke på annet enn datteren min)