Hvordan komme på rett spor igjen

[Gjest Anonym_Mann_32]

Jeg syntes også du jobber i overkant for mye. Jeg er ikke sivilingeniør selv, men kan si at jeg også er utdannet innen et teknisk yrke der mange jobber svært mye, også mer enn 70 timers uke. Jeg vet det meste om det å jobbe for mye for lenge, og det jeg kan si er at det over tid ikke er verdt det. Sett i etterkant er dette en mening både jeg selv og andre som har jobbet veldig mye er ganske så enige om. Selvsagt skal man iblant stå på ekstra, og det vil utvilsomt være tøffe dager i forbindelse med sluttførelse i forkant av prosjekter og slike ting, men poenget er at dette ikke bør normaliseres.

Jeg er helt enig at jeg jobber for mye men det er ikke lett å trappe ned. Prosjektene krever sitt og det blir ikke sett spesielt positivt hvis man skal komme med unnskyldninger for å slippe. Før jeg fikk barn var det ofte jeg jobbet over 100 timer i uken. Da ofte fordi at andre ikke hadde mulighet til å legge inn tiden som krevdes og dermed ble jeg uten barn lidende. Jeg bestemte meg da at jeg aldri skulle lempe arbeid over på andre for det er veldig uretteferdig.

Jeg er så heldig å ha jobb hos en bedrift som jobber internasjonalt i en rekke land. Vi har over 1000 søkere hvert år og jeg var kjempeglad når jeg fikk jobben. Jeg tror at min bedrift er den beste i min bransje og derfor er det f.eks lite aktuellt å søke seg vekk. (tror jo at arbeidsmengdne er relativt lik over alt)

Jeg forstår at du er interessert i å imponere arbeidsgiver, og det gjelder jo de fleste, men når du jobber tusenvis av overtidstimer uten å få kompenasjon for det - enten i form av lønn eller avspasering - så lurer du på sikt ingen andre av deg selv. Du har en viktig jobb i en bransje det er etterspørsel etter erfaren arbeidskraft og man bør derfor ikke selge seg selv gratis. Du betaler per i dag en høy pris for dette, det skriver du selv når du nevner at du ikke lenger har noen kontakt med venner. Det sosiale nettverket ditt er i ferd med å gli unna, og det er faktisk jobben din som er mye av grunnen til det. I tillegg er det også begrenset hvor lenge du greier å stå på så mye som du gjør nå over tid. Man kan si hva man vil, men det gjelder de fleste som jobber 250 timer i måneden og oppover. Hvis du en dag går på en smell så vil du i hvert fall ikke være til noen nytte for arbeidsgiver. Og jeg vet ikke hva som er kulturen i oljerelatert bransje, men i tekniske bransjer er det ofte en råtten kultur rundt sykemeldinger, og jeg kan nesten garantere deg at det ikke er noen som vil takke deg for at du brant deg ut for jobben. Jeg kan også garantere at sjefen din vil sørge for bedriftens beste uansett, og det innebærer også å finne noen andre til å fylle dine sko hvis du faller fra.

Jeg vet det er vanskelig i praksis, men i bunn og grunn dreier det seg om å sette grenser for seg selv. Man skal selvsagt være litt fleksibel, men når dette går ut over det meste annet i livet så er det på tide å trekke opp noen grenser. Det være seg både i privat og statlig sektor (jobber for tiden i sistnevnte nå, og jeg kan garantere at det ikke er så mye annerledes når man jobber med prosjekter med tanke på arbeidsmengde).

Jeg er enig i det du skriver. Sjefen kommer neppe til å ringe meg hvis jeg kollapser en gang. Han vil bare være opptatt av å finne ut hvem som kan ta over. Min jobb har relativ stort frafall på ansatte (over 10% i året) og i hovedsak skyldes dette arbeidsbelastning. (desverre slutter de fleste damene når de får barn)

Når det gjelder dette med tenning, så er dette noe dere begge må jobbe med. Fokuser på noe annet enn at hun ikke lenger har flat mage, slik er livet, og det vil kreves stadig større innsats når det gjelder diett og trening for å holde på en stram kropp etterhvert som man blir eldre. Husk at du selv kanskje ikke er så stram heller ettersom du jobber så mye og ikke får brukt kroppen så mye fysisk lenger, og det er helt sikkert noe hun også ikke tenner på. Men kanskje dere får trent litt sammen hvis dere får frigjort litt tid?

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

Jeg er absolutt ikke i den formen jeg ønsker og jeg føler ofte at jeg blir motarbeidet av samboer, da jeg forelår at jeg skal ta meg en joggetur så kommer det som regel protester om hva jeg heller burde gjøre. De få gangene jeg får trent er etter samboer har lagt seg jeg har enerig eller ikke klarer å legge meg.

[Gjest Anonym_Mann_32]

Skill deg. Du er ikke engang glad i henne mer. Du misliker henne. Du er arrogant, selvopptatt og innbilsk. Fysj. Slipp henne fri så hun kan blomstre og finne en som virkelig setter pris på henne. Og som har noe positivt å si om henne!

Jeg tror da jeg ikke er selvopptatt. Min samboer klager på at jeg hele tiden prøve å tilfredstille andre.

Jeg har sagt til henne flere ganger tidligere at jeg håpte hun kunne finne noen andre hvis det gjorde henne lykkelig (jeg virkelig mener det) selv om jeg helst håper at vi kunne funnet tilbake til det vi engang hadde.

[FraSofan]

Jeg mener jeg ikke forekter henne, men det er en rekke ting jeg irriterer meg over. En av de mest daglige er at dritten hun ser på TV. Jeg fatter ikke at noen kan syns at alle disse realitene hun følger med på gir henne noe. Dette klager jeg ofte på og ber henne heller se Discovery eller noe som hun lærer noe av.

Og det var da jeg leste denne kommentaren at jeg faktisk for alvor begynte å lure på om dette er en trolletråd..

[Gjest Gjest]

Jeg traff min samboer på videregående det året vi var russ. Vi ble kjærester og har nå vært sammen i 12 år (samboere i 9) . For 18 mnd siden fikk vi vårt første barn. Alt høres jo i utgangspunktet alright ut.

Problemet er at vi i praksis er to bekjente som har et barn sammen.

- Vi prater aldri i lag om annet enn praktiske ting (hvem henter barnehage, har du fylt diesel, hva skal vi ha til middag osv)

- Vi har ikke hatt sex på over 2 år.

- Jeg føler hun er "konstant" sur og misfornøyd

Når det gjelder samtalene så mener jeg det skyldes at vi rett og slett er alt for forskjellig til å ha noe fornuftig å prate om. Hun utdannet seg til sykepleier etter videregående mens jeg tok høyere utdanning (Master). Mens hun jobber lite (40 timer i uken) jobber jeg som regel 70 timer, men til gjengjeld tjener jeg en del mer enn henne (800 kontra 350). Hun har null peiling hva jeg jobber med og derfor er det ikke interresant å fortelle om min jobb og jeg bryr meg virkelig ikke noe om hennes jobb. (når hun forteller noe så er det som regel om en eller annen intrige mellom to kollegaer som jeg ikke aner hvem er: Could not care less). Politisk er vi på to forskjellige planeter så det orker jeg ikke å diskutere med henne. Jeg klarer virkelig ikke å se hvordan vi skal få noe interessant å prate om. (etter 12 år vet jeg alt om henne). Som regel ender det opp med at jeg sitter foran PC og jobber, mens hun ser på et eller annet møkkaprogram på TLC/TVN/Bliss når vi da ikke gjør noe felles med ungen(der er vi relativt flinke). Hadde vi ikke hatt ungen kunne vi sikkert klart oss med hei, hade i løpet av dagen.

Når det gjelder sex var det vel slik at jeg tok iniativ de første årene, mens etterhvert var det hun som tok iniativ de siste årene. Dette fordi jeg hatet å bli avvist. (risikoen for å bli avvist med at hun har mensen/vondt i hodet osv gjorde at jeg mistet lysten med å ta iniativ). Typisk tok hun iniativ 2-3 ganger i uken årene før hun ble gravid. Men når hun ble gravid klarte jeg ikke tanken med å ha sex med henne med tanke på at det lå en liten baby inni henne. Etter ungen kom har hun tatt iniativ noen få ganger, men da har jeg måttet komme med unnskyldninger. Jeg har rett og slett mistet lysten, delvis grunnet at hun ikke er like slank som før hun ble gravid og delvis grunnet at hun er mye mer sur og gretten. (dette har jeg ikke turt å nevnt for henne)

Når det gjelder at jeg mener hun er sur hele tiden er det fordi hun er sur fordi:

- Hun mener jeg jobber for mye og at jeg bør finne meg en annen jobb.

- Hun mistrives i leiligheten vi har kjøpt i lag og vil ha noe større. (hun drømmer om enebolig og titter på Finn.no hver dag)

- Hun mener jeg er treig med å gjøre ting i leiligheten (les oppussing)

Min frustrasjon er. Jeg kunne sikkert funnet meg en mindre krevende jobb med dårligere lønn, men da ville vi aldri fått råd til noe større (Bor i Oslo). Jeg setter av ca 15.000 pr mnd for å spare til ny bolig + jeg betaler ned på den vi har.

Hun mener jeg er treig med oppussing, men sannheten er jo at jeg ikke har noen venner, jeg bryr meg ikke om sport, all tid bruker jeg på jobb, ungen og det hun ønsker at jeg skal gjøre. Kan ikke huske sist jeg gjorde noe bare for meg selv. Så når hun kritiserer meg for å jobbe treigt bruker jeg å hinte om at hva skulle jeg kuttet ut på fritiden for å jobbet mye raskere uten at hun har noe svar. Her tror jeg mye av problemene ligger at hun totalt mangler forståelse for krav som settes til arbeidstakere i privat næringsliv. Hun er vant med å jobbe 8 timer skift og så kommer det en annen sykepleier å ta over.

Jeg er forberedt på at jeg mest sannsynligvis blir "slave" for andre resten av livet (min arbeidsgiver/samboer/), men er det noe man kan gjøre for i det minste føle seg litt lykkelig og løse opp i disse problemene?

Du har master, jobber nesten 2x så mye, men bare det dobbelte i lønn..?

[Gjest Gjest]

Du har master, jobber nesten 2x så mye, men bare det dobbelte i lønn..?

Korrekt, jeg har ingen spesiell høy timesbetaling. Dette skyldes i all hovedak at jeg ikke har betalt overtid.

Dette er ikke spesielt uvanlig, men det er mange som tjener mindre som tenker at man har så godt betalt fordi men ser på skattelistene at man tjener 800-900k. Vil .feks tro at Jens som tjenester 1.1 sikkert jobber minst 90 timer i uken,. (ingen spesiell god timeslønn det heller)

[Gjest Gjest]

Og det var da jeg leste denne kommentaren at jeg faktisk for alvor begynte å lure på om dette er en trolletråd..

Det er det ikke. Jeg har bare store problemer å skjønne hva man får ut av å se på f.eks den nye serien som hun følger med på Bliss "Forbindeler" elle hva det er. Av det jeg har sett så er det jo bare noen helt vanlige som har filmet seg selv i helt vanlige gørr ting.

[FraSofan]

Det er det ikke. Jeg har bare store problemer å skjønne hva man får ut av å se på f.eks den nye serien som hun følger med på Bliss "Forbindeler" elle hva det er. Av det jeg har sett så er det jo bare noen helt vanlige som har filmet seg selv i helt vanlige gørr ting.

Og du skal definere hva hun bør se på TV? Og definere hva hun bør være opptatt av? Og prate om? Og hvordan hun bør se ut?

[AnonymBruker]

dette minner meg ekstremt mye om mine foreldre. faren min jobbet ekstremt mye hele barndommen min og betalte moren min for å være hjemme med husarbeidet. faren min jobbet så mye at han mistet alt av venner og det førte vel kanskje til at han ikke klarte med tiden å være sosial på et vennskapelig plan lengre,.

Moren og faren min kranglet jo aldri men hadde et veldig sjef og ansatt forhold, og jeg tror aldri noen av de var lykkelige. Dessverre så mente moren min at man skal holde sammen for barnets del og var gift med denne mannen helt til jeg flyttet hjemmefra. Jeg for min del hadde nok heller sett at de skilte seg tidlig, man merker fort som barn at stemningen ikke er bra. Faren min var bare hjemme seint på kveldene og i helger var han alltid for "sliten" til å ta i et tak i huset eller bruke tid sammen med sin kone og datter. Han pleide alltid å bruke unnskyldningen om at han tjente penger her i huset til å slippe unna alt mulig, som å være med meg på skoleavsluttninger eller trening.

Det eneste forholdet jeg har til han i dag er som en tidligere sjef , vi kan si hei og være hyggelige men jeg kjenner jo ikke denne mannen som skal være faren min, og han har ingen anelse om hva slags person jeg har vokst opp til å bli. det er ufattelig trist , og har ødelagt mye for meg . Jeg hadde i mange år en tendens til å finne sjefete og egoistiske kjærester, fordi jeg trodde jo dette var sånn et forhold skulle fungere, det var jo sånn jeg var vokst opp med.

Anonym poster: b3e2a84efdb5b361ae8f43b507ba108a

[Gjest Anonym_Mann_32]

Og du skal definere hva hun bør se på TV? Og definere hva hun bør være opptatt av? Og prate om? Og hvordan hun bør se ut?

Nei, mener jeg må ha lov å ha en mening om min samboer. Ville du syns det var greit om din samboer så porno og var sykelig opptatt av brukt dameundertøy som han kjøpte på finn.no? (jada, drøy sammenligning)

Det er alltid hun som ender opp med å bestemme hva som står på TV så jeg bestemmer aldri, dog er det utrolig irriterende å gå glipp av f.eks dagsrevyen grunnet hun skulle se en teit reality.

[AnonymBruker]

1. Småbarnsforelder hvor dene jobber 70 timer i uka er nesten oppskrift for katastrofe.

2. Hun er urimelig når hun sitter på Finn.no og drømmer om enebolig i Oslo, samtidig som hun klager på at du jobber for mye. Med mindre man er ungene til Kjell Inge Røkke får man ikke seg bolig sentralt i Oslo uten å jobbe veldig mye.

3. Dere gjør ALDRI noe sammen. tv titting er ikke en aktivitet, det er en passivitet... Når gikk dere ut og spiste, på museum, skogstur, noe som ikke innebærer og sitte i en stol.

Anonym poster: b3ae625456718e98cee7f13174128965

[Gjest anonym]

Nei, mener jeg må ha lov å ha en mening om min samboer. Ville du syns det var greit om din samboer så porno og var sykelig opptatt av brukt dameundertøy som han kjøpte på finn.no? (jada, drøy sammenligning)

Det er alltid hun som ender opp med å bestemme hva som står på TV så jeg bestemmer aldri, dog er det utrolig irriterende å gå glipp av f.eks dagsrevyen grunnet hun skulle se en teit reality.

Du har ett problem - Hun har et problem: Deg!

Du jobber så mye (kanskje pga samvittighet ang oppvekst m lavtlønna mor etc, er noe dyptliggende der...) og har ikke et sosialt liv lengre, så derfor er du sosialt avhengig´ av henne = destruktivt, da dere vil bryte hverandre ned.

Men har du innebygd et kontrollbehov for og ´forme´din partner, tror jeg alle relasjoner ville ende som dette!

Du virker som en mixa person, som på én måte vil være uavhengig (iallefall økonomisk), men også

behov for kontroll!

Slipp taket, og utfordre deg selv til forandring! Kanskje trenger du hjelp til dette (i en stressa hverdag m

arbeidspress) eller ta styring over eget liv!

Det vil være det beste for dere begge, slik jeg ser det.

[Frøken Smilla]

Jeg mener jeg ikke forekter henne, men det er en rekke ting jeg irriterer meg over. En av de mest daglige er at dritten hun ser på TV. Jeg fatter ikke at noen kan syns at alle disse realitene hun følger med på gir henne noe. Dette klager jeg ofte på og ber henne heller se Discovery eller noe som hun lærer noe av.

I tilegg har jeg irritert meg en del over hennes vilighet til å gjøre en ekstra innsats i jobb.

- Når hun og jeg studerte samtidig ville hun ikke ta seg deltidsjobb selv om hun enkelt kunne skaffet seg det som sykepleierstuden. Dette fordi hun mente hun trengte fritiden til å slappe av og studere. Jeg kan knapt huske at hun brukte tid hjemme på skolearbeid bortsett for like før eksamen. Jeg hadde på samme tid 2 deltidsjobber for å dekke inn leiligheten vi leide. (vi bodde en del bedre enn de fleste andre studenter)

- Før vi fikk barn irrierte det meg at hun klagde på at det var så mye å gjøre på sin jobb, men at hun aldri jobbet overtid. Hvis det er så mye å gjøre hvorfor ikke legge inn en time eller to ekstra da. (jeg er vant med at arbeids som skal gjøres må være ferdig på et tidspunkt, og kommer man på etterkant må man gi på mer, ikke bare si at man ikke rakk å gjøre det) (jeg jobber typisk i prosjekter for kunder som har avtalt et tidspunkt for en leveranse med en gitt pris). Jeg oppfattet det slik at alle hennes kollegaer var likedan,. (lite villig til å offre fritid for å gjøre arbeidsituasjoen bedre)

Jeg blir nesten målløs. Du virker totalt blottet for evne til å sette deg inn i andres situasjon, og ser helst at alle er som deg. Hadde min mann bedt meg om å se noe annet på tv enn jeg ønsket (gitt at vi ikke prøvde å finne noe vi ville se sammen), og at jeg helst burde velge meg noe jeg "kunne lære noe av", hadde jeg blitt ordentlig grinete. At han i tillegg anså min 40-timers arbeidsuke for å være så kort at det var en selvfølge at jeg gjorde alt av husarbeid i tillegg (selvsagt mot litt lønn, da, man er da en gentleman ...), ville gjort at mitt syn på ham endret seg drastisk. Hvis han på toppen av det hele hadde utvist like liten forståelse for, interesse for og innsikt i mitt yrke og min arbeidshverdag som du lar skinne gjennom ved å påstå at hun (som sykepleier) bare burde jobbet litt ekstra overtid for å få "jobben gjort", ja da tror jeg det hadde vært spikeren i kista for forholdet.

Til opplysning så kan neppe en sykepleier a) velge selv hvorvidt han/hun får jobbe overtid, og b) "bli ferdig med jobben". Som sykepleier bilr man aldri ferdig, det er alltid flere pasienter, alltid flere ting å gjøre, man er ikke ferdig før mirakelkurer er oppfunnet eller "alle mann var døde". Du er fascinerende ignorant til å være gift med en.

Jeg tror dere har kjørt dere inn i et forhold der dere har "ulik verdi"; du anser deg som familiens overhode både når det gjelder økonomi, arbeidskapasitet og "akademiske ressurser". Hun er en underordnet, i dine øyne, og jeg ville ikke bli forbauset om hun merker det og føler seg underlegen. Du har laget deg en forestilling om et "dukkehjem", der hun skal være din lille Nora, lille lerkefugl med godt humør og flat mage, ha alt på stell og være der for deg. Når hun ikke innfrir dine forventninger, blir du en Helmer, som er misfornøyd og lar det skinne gjennom. Jeg tror ikke det er god stemning hjemme hos dere, noe også datteren deres vil merke (om hun ikke allerede gjør det).

Dersom du oppriktig mener at du vil ha forandring i forholdet, må du nok gjøre som du får råd om her: oppsøk hjelp, få noen utenfra til å hjelpe dere til å finne tilbake til hverandre. DU må begynne å arbeide med forholdet, dersom DU ønsker forandring. Hvis ikke må du la henne gå, så hun i fremtiden kan finne en mann som elsker henne for den hun er, med eller uten unaturlig flat mage.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig at jeg jobber for mye men det er ikke lett å trappe ned. Prosjektene krever sitt og det blir ikke sett spesielt positivt hvis man skal komme med unnskyldninger for å slippe. Før jeg fikk barn var det ofte jeg jobbet over 100 timer i uken. Da ofte fordi at andre ikke hadde mulighet til å legge inn tiden som krevdes og dermed ble jeg uten barn lidende. Jeg bestemte meg da at jeg aldri skulle lempe arbeid over på andre for det er veldig uretteferdig.

Det høres urimelig ut at man på grunn av sivilstatus blir alltid blir den lidende. Var det kollegaene dine som skjøv oppgavene over på deg, eller var det sjefen som ba deg om å gjøre det med dette som grunn?

Hvor mye jobber en kollega som er sammenlignbar, dvs. en innen samme fagfelt og med lik erfaring som deg?

Men jeg vet som sagt mye om å jobbe veldig mye og hvordan man blir spilt ut med dårlig samvittighet hvis man ikke kan gjøre "alt" hele tiden. Men det er en ting man absolutt må lære seg å håndtere, og man må på et eller annet tidspunkt tolerere at man tar noen upopulære avgjørelser sett fra andre synsvinkel. Man er på jobb for å tjene penger på den faktiske jobben man gjør, ikke for å være grei mot kolleger eller sjef idet man jobber ubetalt overtid. Det kan høres veldig usympatisk ut, men det er faktisk slik det fungerer, og jeg skal love deg at både sjefen din og de fleste av kollegaene dine arbeider etter samme prinsipp! Hvis du ikke gjør det samme selv og hele tiden skal være "grei" så vil du bli kjørt over i de fleste sammenhenger. Jeg mener ikke å være kjip når jeg skriver dette, men det er slik mennesker fungerer. Ikke minst på arbeidsplassen.

Jeg er så heldig å ha jobb hos en bedrift som jobber internasjonalt i en rekke land. Vi har over 1000 søkere hvert år og jeg var kjempeglad når jeg fikk jobben. Jeg tror at min bedrift er den beste i min bransje og derfor er det f.eks lite aktuellt å søke seg vekk. (tror jo at arbeidsmengdne er relativt lik over alt)

Det er selvfølgelig fint å jobbe hos et anerkjent selvskap, men av det du skriver så tolker jeg deg dithen at du egentlig kanskje ikke syntes du er så heldig likevel. Du har kanskje ikke jobbet så mange andre steder, så jeg forstår at det er vanskelig å få noe reelt sammenligningsgrunnlag. Men tenk på det:

- Ingen betalt overtid der du jobber svært mye

- Denne jobben har nesten tatt knekken på ditt sosiale nettverk, og ekteskapet ditt står i fare for å havarere.

- Kultur der man blir "straffet" for å ikke ha barn i form av å måtte ta kolleger med familie sine oppgaver

- Internasjonalt: Vel og bra, men når du nå er etablert i Norge, får du benyttet deg av det i praksis? Om du skal bo i utlandet må du enten ukependle, eller så må du ta med deg familien din dit, er dette et reelt alternativ for deg?

Jeg er enig i det du skriver. Sjefen kommer neppe til å ringe meg hvis jeg kollapser en gang. Han vil bare være opptatt av å finne ut hvem som kan ta over. Min jobb har relativ stort frafall på ansatte (over 10% i året) og i hovedsak skyldes dette arbeidsbelastning. (desverre slutter de fleste damene når de får barn)

Nettopp, de fleste sjefer kommer ikke til å gjøre det, kanskje får du en telefonsamtale der det spørres etter når du kommer tilbake på jobb igjen.

Jeg er absolutt ikke i den formen jeg ønsker og jeg føler ofte at jeg blir motarbeidet av samboer, da jeg forelår at jeg skal ta meg en joggetur så kommer det som regel protester om hva jeg heller burde gjøre. De få gangene jeg får trent er etter samboer har lagt seg jeg har enerig eller ikke klarer å legge meg.

Foreslår at dere gjør akkurat dette sammen, istedet for at du jobber alene. Da kommer dere begge i litt bedre form, og dere kan samtidig bruke tiden til å gjøre noe sammen. I en travel hverdag er det ikke noe bedre å slå et par fluer i samme smekk

Og jeg må bare si at jeg på ingen måte forsøker å være frekk eller trykke deg ned, selv om noen av svarene kanskje kan virke litt krasse er det for å hjelpe deg å sette litt perspektiv på ting, for mellom linjene virker det som at du kanskje ikke er så fornøyd der du er, verken jobb -eller relasjonsmessig.

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

[AnonymBruker]

Og, hvis jeg forstår deg rett så leser jeg også ganske mye frustrasjon i innleggene dine. De bærer preg av litt håpløshet og litt resignasjon i forhold til situasjonen, altså troen på at det likevel ikke kan bli bedre. Jeg har både sett og opplevd disse symptomene selv, jeg tror du er på vei til å bli utbrent. Jeg håper virkelig at du kan få tatt tak i det, ts.

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

[Gjest Anonym_Mann_32]

1. Småbarnsforelder hvor dene jobber 70 timer i uka er nesten oppskrift for katastrofe.

2. Hun er urimelig når hun sitter på Finn.no og drømmer om enebolig i Oslo, samtidig som hun klager på at du jobber for mye. Med mindre man er ungene til Kjell Inge Røkke får man ikke seg bolig sentralt i Oslo uten å jobbe veldig mye.

3. Dere gjør ALDRI noe sammen. tv titting er ikke en aktivitet, det er en passivitet... Når gikk dere ut og spiste, på museum, skogstur, noe som ikke innebærer og sitte i en stol.

Anonym poster: b3ae625456718e98cee7f13174128965

1. Jeg håper at det skal gå bra og at det i hovedsak går utover meg (lite søvn) Jeg er sammen med dattra mi så mye så mulig når hun er våken. (typisk er det jeg som leker/steller/skifter/bader henne fra jeg kommer fra jobb til hun legger seg.

2. Jeg bruker å ta det opp med henne, men da blir hun bare sur og sier at hun ikke krever at vi skal ha hus, men så går det 2 timer så har hun funnet en enebolig til 7 millioner som er veldig fin som hun sier "Den hadde vært perfekt" Jeg er minst 10 år unna å ha økonomi til sånt. (spesielt siden hun har lav lønn) (begrenset hva man får i lån) I tilegg er det ikke en eneste dag hvor han irriterer seg over naboene for at de bråker eller røyker på verandaen. (stresser meg veldig at hun er så misfornøyd med plassen hvor vi bor selv om den fysisk er veldig fin

3. Det eneste vi gjør sammen er handle og være sammen med dattra vår. I helgene går vi som regel lange turer

[Havbris]

Nå har jeg lest alle innleggene dine, og det er virkelig et fortryllende virvar. Jeg har tusen spørsmål men ender opp med det dette:

Hva vil du med innleggene dine og hva vil du med livet ditt?

[Gjest Gjest]

Hvordan komme på rett spor igjen

Hva er rett spor for deg Ts? Er det å vente på tryllestaven?

Forsøke og få det til og funke igjen?

Eller er det bryte, og å gå videre?

Du jobber og jobber...

JOBB M DEG SELV FOR F!!!

[Gjest jente/dame]

1. Jeg håper at det skal gå bra og at det i hovedsak går utover meg (lite søvn) Jeg er sammen med dattra mi så mye så mulig når hun er våken. (typisk er det jeg som leker/steller/skifter/bader henne fra jeg kommer fra jobb til hun legger seg.

2. Jeg bruker å ta det opp med henne, men da blir hun bare sur og sier at hun ikke krever at vi skal ha hus, men så går det 2 timer så har hun funnet en enebolig til 7 millioner som er veldig fin som hun sier "Den hadde vært perfekt" Jeg er minst 10 år unna å ha økonomi til sånt. (spesielt siden hun har lav lønn) (begrenset hva man får i lån) I tilegg er det ikke en eneste dag hvor han irriterer seg over naboene for at de bråker eller røyker på verandaen. (stresser meg veldig at hun er så misfornøyd med plassen hvor vi bor selv om den fysisk er veldig fin

3. Det eneste vi gjør sammen er handle og være sammen med dattra vår. I helgene går vi som regel lange turer

Inntrykket jeg får av kona di og deg, er at dere har vokst ifra hverandre. Dere kjenner ikke hverandre lenger. Får og et inntrykk av at hun er nokså optatt av status? Når hun hele tiden snakker om hvor stort og nytt hus hun ønsker seg, virker overfladisk? Hun ser på reality programmer sier du...opptatt av sladder?

I tillegg jobber du veldig mye. Ja du jobber alt for mye og virker som en mann uten egne grenser. Men du skal allikevel ha kontroll på noen arenaer.....jobben/økonomien, kona di og hennes mage...

Men når det gjelder grenser i forhold til deg selv, er du HELT blank! Du gjør ALT for å tilfredststille sjefen! Tror mye av hovedproblemet ligger her : du har en type selvforakt du må jobbe med, du lar jobben ta knekken på deg fullstendig, du har forakt overfor kona di fordi du har en forakt for deg selv , innerst inne...jobben får deg til å flykte fra deg selv! Dette kan komme ifra langt tilbake i ditt liv, ifra barndom, hvordan du selv ble "sett på", din oppvekst osv.

Du må begynne å sette grenser for deg selv! Trapp ned NÅ! Sett en plan , snakk med kona di, søk hjelp! Prøv å se om det er håp mellom dere, eller skill lag! Godt mulig du trenger ei som utfordrer deg mer, ei som "ser" deg bedre, ei som gir deg mer motstand, både mentalt, intellektuelt og verbalt. Husker du skrev at dere har ingenting interessant å prate om og at du "vet alt om henne etter 12 år.." Hallo? Et menneske forandrer seg HELE tida! Hun er ikke den hun var for 12 år siden, men du tar henne for å være det, det er fordi du ikke er NOK interessert i henne lenger! Kanskje du føler at du har vokst mer videre enn henne, evt i forskjellige retninger? Kan og være at hun ikke har utviklet seg noe særlig, at hun er opptatt av sladder, reality programmer og status. Hvis så er tilfelle, ligger det et skjørt selvbilde under vil jeg tro. Du dekker over selvbildet ditt med å jobbe deg ihjel.

For å nærme seg noen, bør man og kjenne seg selv. Her virker det som du har en utfordring trådtarter. En som respekterer seg selv, har alltid grenser for seg selv. Det ser ikke du ut til å ha. Du kjører over deg selv.

Uansett hva du velger, om du vil fortsette med henne eller ei : DU må OG kunne SE ANDRE mennesker! Her er det noe jeg lurer på om du kan, om du har empati nok? Du virker veldig sort/hvit og dømmende når jeg leser flere av dine uttalelser, både i måten du har beskrevet henne på, og at du MÅ jobbe så mye! Sistnevnte ligger i DITT hode, noe som forøvrig mye av det andre også gjør. Jeg tror du bør oppsøke en profesjonell å snakke med, fordi du er en nokså kompleks person, som er vel og bra, men at du trenger å se deg selv utenfra, forstå deg selv bedre på godt og vondt og at du derfra kan ta bedre valg OG bedre vare på deg selv!

[Gjest Anonym_Mann_32]

Jeg blir nesten målløs. Du virker totalt blottet for evne til å sette deg inn i andres situasjon, og ser helst at alle er som deg. Hadde min mann bedt meg om å se noe annet på tv enn jeg ønsket (gitt at vi ikke prøvde å finne noe vi ville se sammen), og at jeg helst burde velge meg noe jeg "kunne lære noe av", hadde jeg blitt ordentlig grinete. At han i tillegg anså min 40-timers arbeidsuke for å være så kort at det var en selvfølge at jeg gjorde alt av husarbeid i tillegg (selvsagt mot litt lønn, da, man er da en gentleman ...), ville gjort at mitt syn på ham endret seg drastisk. Hvis han på toppen av det hele hadde utvist like liten forståelse for, interesse for og innsikt i mitt yrke og min arbeidshverdag som du lar skinne gjennom ved å påstå at hun (som sykepleier) bare burde jobbet litt ekstra overtid for å få "jobben gjort", ja da tror jeg det hadde vært spikeren i kista for forholdet.

Jeg tror denne evnen til å sette seg inn i andres tilværelse går begge veier. Veldig mange med f.eks samboers bakgrunn har store problemer med å skjønne motivasjonen til folk som brenner for sin jobb og sine kunder. For veldig mange så er jobb bare jobb. For meg er jobben det som identifiserer meg. Uten jobben er jeg en nobody. Hun har fortalt meg nok til at jeg forstår at noe av denne journalføringen som hun klager på så tar så mye pasienttid, det kunne hun fint gjort etter sitt skift er ferdig. (det er begrenset hvilken informasjon som må være på plass til neste skift starter).

[Gjest Anonym_Mann_32]

Det høres urimelig ut at man på grunn av sivilstatus blir alltid blir den lidende. Var det kollegaene dine som skjøv oppgavene over på deg, eller var det sjefen som ba deg om å gjøre det med dette som grunn?

Typisk er det slik at f.eks at sjefen sier at vi må få innarbeidet kommentarene i analysen og gjort ferdig en presentasjon til neste dag da det er viktig. Så spør han f.eks "Hanne" om hun kan ta det, og da er ofte svaret at hun desverre må gå kl 16 for å hente barnehagen slik at hun ikke klarer å bli ferdig. Så da spør sjefen min om jeg kan ta det. Og da er det "umulig" å si at nei det kan jeg ikke fordi jeg hadde lyst å jogge meg en tur, eller gå på kino. Hadde jeg sagt noe sånt ville jeg sannsynlig sikret meg at jeg aldri fikk noen forfremmelse.

Hvor mye jobber en kollega som er sammenlignbar, dvs. en innen samme fagfelt og med lik erfaring som deg?

Jeg tipper at snittet ligger på 55-60 timer. Det er folk som f.eks sjefen som jobber veldig mye (han er typisk på jobb 06.30 og drar sjelden hjem før 19)

I tilegg så sender han en del mail på kveldstid som han forventer å få svar på kjapt. (dette har enkete tatt opp med han uten at det har skjedd noe)(han har 2 små barn)

Men jeg vet som sagt mye om å jobbe veldig mye og hvordan man blir spilt ut med dårlig samvittighet hvis man ikke kan gjøre "alt" hele tiden. Men det er en ting man absolutt må lære seg å håndtere, og man må på et eller annet tidspunkt tolerere at man tar noen upopulære avgjørelser sett fra andre synsvinkel. Man er på jobb for å tjene penger på den faktiske jobben man gjør, ikke for å være grei mot kolleger eller sjef idet man jobber ubetalt overtid. Det kan høres veldig usympatisk ut, men det er faktisk slik det fungerer, og jeg skal love deg at både sjefen din og de fleste av kollegaene dine arbeider etter samme prinsipp! Hvis du ikke gjør det samme selv og hele tiden skal være "grei" så vil du bli kjørt over i de fleste sammenhenger. Jeg mener ikke å være kjip når jeg skriver dette, men det er slik mennesker fungerer. Ikke minst på arbeidsplassen.

Det er selvfølgelig fint å jobbe hos et anerkjent selvskap, men av det du skriver så tolker jeg deg dithen at du egentlig kanskje ikke syntes du er så heldig likevel. Du har kanskje ikke jobbet så mange andre steder, så jeg forstår at det er vanskelig å få noe reelt sammenligningsgrunnlag. Men tenk på det:

- Ingen betalt overtid der du jobber svært mye

- Denne jobben har nesten tatt knekken på ditt sosiale nettverk, og ekteskapet ditt står i fare for å havarere.

- Kultur der man blir "straffet" for å ikke ha barn i form av å måtte ta kolleger med familie sine oppgaver

- Internasjonalt: Vel og bra, men når du nå er etablert i Norge, får du benyttet deg av det i praksis? Om du skal bo i utlandet må du enten ukependle, eller så må du ta med deg familien din dit, er dette et reelt alternativ for deg?

Når det gjelder de internasjonale mulighetene har det til nå i praksis kun vært korvarige opphold i USA. Med tilstandene i USA(og andre land) er det vanskelig å få prosjektroller internasjonalt med den høye lønningene vi nordmenn har.

Og jeg må bare si at jeg på ingen måte forsøker å være frekk eller trykke deg ned, selv om noen av svarene kanskje kan virke litt krasse er det for å hjelpe deg å sette litt perspektiv på ting, for mellom linjene virker det som at du kanskje ikke er så fornøyd der du er, verken jobb -eller relasjonsmessig.

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

Jeg syns det bare er supert jeg får litt motstand. Det er bedre at jeg får motstand og får opp en del uenige synspunkt her isteden for å tirre samboer.

(selv om det i natt ble sofaen grunnet en krangel) (jeg bruker å irritere meg over at hun holder meg våken når jeg må opp tidlig)(lesing på senga, tv titting på senga (aldri kjøpt TV på soverrommet hvis du ønsker å sove. I hennes øyne har hun like mye rett å være oppe så lenge hun vil som at jeg skal legge meg tidlig grunnet jeg skal opp tidlig. (typisk et problem når hun har senvakt og at hun kan sitte opp til 02.00, mens jeg skal på jobb 06)

Hun ble rimelig agressiv og mente jeg prøvde å være en "pappa" som skulle bestemme når hun skulle legge seg, mens jeg mener at hun kan sette seg i stua hvis hun absolutt skal være våken. Jeg syns jo også at de som skal sove har pri, men det er det sikkert delte meninger om. Uansett. Det ble sofaen i natt.