Hvordan komme på rett spor igjen

[Gjest Anonym_Mann_32]

Jeg traff min samboer på videregående det året vi var russ. Vi ble kjærester og har nå vært sammen i 12 år (samboere i 9) . For 18 mnd siden fikk vi vårt første barn. Alt høres jo i utgangspunktet alright ut.

Problemet er at vi i praksis er to bekjente som har et barn sammen.

- Vi prater aldri i lag om annet enn praktiske ting (hvem henter barnehage, har du fylt diesel, hva skal vi ha til middag osv)

- Vi har ikke hatt sex på over 2 år.

- Jeg føler hun er "konstant" sur og misfornøyd

Når det gjelder samtalene så mener jeg det skyldes at vi rett og slett er alt for forskjellig til å ha noe fornuftig å prate om. Hun utdannet seg til sykepleier etter videregående mens jeg tok høyere utdanning (Master). Mens hun jobber lite (40 timer i uken) jobber jeg som regel 70 timer, men til gjengjeld tjener jeg en del mer enn henne (800 kontra 350). Hun har null peiling hva jeg jobber med og derfor er det ikke interresant å fortelle om min jobb og jeg bryr meg virkelig ikke noe om hennes jobb. (når hun forteller noe så er det som regel om en eller annen intrige mellom to kollegaer som jeg ikke aner hvem er: Could not care less). Politisk er vi på to forskjellige planeter så det orker jeg ikke å diskutere med henne. Jeg klarer virkelig ikke å se hvordan vi skal få noe interessant å prate om. (etter 12 år vet jeg alt om henne). Som regel ender det opp med at jeg sitter foran PC og jobber, mens hun ser på et eller annet møkkaprogram på TLC/TVN/Bliss når vi da ikke gjør noe felles med ungen(der er vi relativt flinke). Hadde vi ikke hatt ungen kunne vi sikkert klart oss med hei, hade i løpet av dagen.

Når det gjelder sex var det vel slik at jeg tok iniativ de første årene, mens etterhvert var det hun som tok iniativ de siste årene. Dette fordi jeg hatet å bli avvist. (risikoen for å bli avvist med at hun har mensen/vondt i hodet osv gjorde at jeg mistet lysten med å ta iniativ). Typisk tok hun iniativ 2-3 ganger i uken årene før hun ble gravid. Men når hun ble gravid klarte jeg ikke tanken med å ha sex med henne med tanke på at det lå en liten baby inni henne. Etter ungen kom har hun tatt iniativ noen få ganger, men da har jeg måttet komme med unnskyldninger. Jeg har rett og slett mistet lysten, delvis grunnet at hun ikke er like slank som før hun ble gravid og delvis grunnet at hun er mye mer sur og gretten. (dette har jeg ikke turt å nevnt for henne)

Når det gjelder at jeg mener hun er sur hele tiden er det fordi hun er sur fordi:

- Hun mener jeg jobber for mye og at jeg bør finne meg en annen jobb.

- Hun mistrives i leiligheten vi har kjøpt i lag og vil ha noe større. (hun drømmer om enebolig og titter på Finn.no hver dag)

- Hun mener jeg er treig med å gjøre ting i leiligheten (les oppussing)

Min frustrasjon er. Jeg kunne sikkert funnet meg en mindre krevende jobb med dårligere lønn, men da ville vi aldri fått råd til noe større (Bor i Oslo). Jeg setter av ca 15.000 pr mnd for å spare til ny bolig + jeg betaler ned på den vi har.

Hun mener jeg er treig med oppussing, men sannheten er jo at jeg ikke har noen venner, jeg bryr meg ikke om sport, all tid bruker jeg på jobb, ungen og det hun ønsker at jeg skal gjøre. Kan ikke huske sist jeg gjorde noe bare for meg selv. Så når hun kritiserer meg for å jobbe treigt bruker jeg å hinte om at hva skulle jeg kuttet ut på fritiden for å jobbet mye raskere uten at hun har noe svar. Her tror jeg mye av problemene ligger at hun totalt mangler forståelse for krav som settes til arbeidstakere i privat næringsliv. Hun er vant med å jobbe 8 timer skift og så kommer det en annen sykepleier å ta over.

Jeg er forberedt på at jeg mest sannsynligvis blir "slave" for andre resten av livet (min arbeidsgiver/samboer/), men er det noe man kan gjøre for i det minste føle seg litt lykkelig og løse opp i disse problemene?

[Becka]

Hmm...

Du kan jo starte med et forsøk på å kommunisere med henne? Det er jo tydelig 0 kommunikasjon i forholdet. Jeg vet med erfaring at dette er nøkkelen inn til noe, kanskje bedre. Det er i allefall en begynnelse.

Jeg kan jo videre kommentere noe av det du skrev;

Du skriver hun jobber lite. Men 40 timer i uka er da nok. Jeg har selv vært jobb slave, ikke bra!Men jeg hadde i det minste ingen andre å tenke på. Og det er døds kjipt med en mann som er gift med jobben.

Men når det er sagt så skjønner jeg jo hvorfor.. Og helt ærlig, så ville jeg personlig ikke hatt en mann som er for mye hjemme, heller. Men akk, nå har dere barn, det stiller seg annerledes.

Som sagt, så vil ingenting løse seg av seg selv. Du må snakke med henne. Noe må skje, jeg hadde gått på veggen av å være i et slikt forhold.

Syntes også det er synd at du har mistet lysten på henne grunnet vektøkning.. Trist, det får meg til å grue meg til å en dag skulle bli gravid, for det er jo svært naturlig å legge på seg. (Jeg håper da at jeg er blid og lykkelig i det minste ) Jeg vet man ikke kan styre hva man lyster, men syntes bare det er skremmende, og håper du kommer over akkurat det. Du får foreslå trening i sammen!

Jeg vet dessverre ikke bedre å si, jeg har ikke vært i en slik situasjon, og ikke er jeg mann. Men som kvinne, ville jeg ønsket at du hadde pratet med meg om det som plaget deg.

Lykke til.

[Flink-pike]

Uff, dette må være vanskelig.. Det første som slår meg er at dere har gått litt i stå, at dere begge har glemt litt hva dere elsker ved hverandre, hva dere falt for hos hverandre. Hvorfor er det godt å ha henne i ditt liv? Hvordan er det å se barnet ditt inn i øynene og vite at dere har skapt dette vidunderet sammen? Hva setter hun pris på hos deg, hvordan viser hun det?

Hadde samlivsterapi vært noe?

Mitt største tips: SNAKK MED HENNE! Si hva du føler! Ikke "jeg føler du bare er sur og misfornøyd, at jeg aldri er nok for deg. Du ser bare på søppel-tv mens jeg prøver å tjene inn til vårt felles liv", men "Kjære, jeg kunne ønske vi hadde mer hyggelig tid sammen, jeg lengter etter skikkelig kvalitetstid sammen med deg, at vi skal være kjærester igjen. Jeg savner sånn å ha sex med deg, du er så deilig! Hva tenker du vi kunne gjort for å sprite opp hverdagen litt?"

Prøv å sette deg godt inn i hennes situasjon, kanskje hun føler at jobben er det viktigste for deg, gir du uttrykk for det på noen måte? Hva hvis hun tenker: "selv om kvelden når vi endelig kan ha litt alenetid, skal han jobbe. Jeg vil føle meg viktig for ham!"

[Gjest]

Normal arbeidsuke her til lands er 37,5 timer!

At du jobber deg til døde betyr ikke at alle andre bør gjøre det.

Jeg tror at mye av problemene deres som manglende kommunikasjon og sex, følelser koblet ut osv kommer av at du jobber for mye. Du stresser deg opp med alt som må gjøres, proriterer jobben som nr 1 hele veien. Det kommer til å gjøre ut av med deg og forholdet deres om du fortsetter sånn.

Fikk flashback til prosjektlederen i BP som skjøt kone og barn og seg selv for noen år siden fordi han var forsinket med et prosjekt...

Prøv ekstern hjelp før det er for sent!

[Mafalda]

Dette høres vanskelig ut. En ting er å mangle kommunikasjon og sex for en periode, og ha som hovedutfordring å få dette på plass. Men hvis du virkelig ikke liker den personen hun er, kan jeg vanskelig se for meg at dette vil endre seg?

Det virker som dere har det bra på hver deres planet og egentlig ikke ønsker å gjøre en innsats for å forstå hverandre- det gjelder henne like mye som deg. Og hvis dette stemmer kan jeg vanskelig se at dette er liv laga for fremtiden.

Men for all del: prøv ekstern rådgivning først. Det kan jo hende det er noe å redde på bunnen av alt dette, men jeg tviler at dere klarer å komme fram til det selv. År med taushet, surmuling og skuffelse gjør det vanskelig å få fart i sakene på egen hånd.

(og så lurer jeg på en ting: jobber du virkelig så mye bare fordi du må, eller er det også litt deilig å slippe og være hjemme? Har vært borti den varianten en del ganger hos kamerater som ikke bare jobber mye, men også kjører omveier hjem for å komme senest mulig... og da er det ikke kun arbeidspresset som er årsaken)

[AnonymBruker]

Det jeg lurer på, er om det er noen følelser i bildet?

Anonym poster: 6890cca99d6c04bee03ca3e20ef5b13c

[AnonymBruker]

Hadde det vært meg hadde jeg ikke nølt med å tatt det opp.. Ingen orker å leve sånn.

Anonym poster: 1bd7e1c39420f306c756b2fe0b03b41b

[FraSofan]

Det jeg lurer på, er om det er noen følelser i bildet?

Anonym poster: 6890cca99d6c04bee03ca3e20ef5b13c

Dette lurer jeg også på. Har du følelser igjen for henne - langt inni deg et sted? Og har hun ennå følelser for deg, tror du? Da er det i såfall håp.

Hvis ikke, er jeg redd det er kjørt.

Hva gjelder vekt etter fødsel: Det er ingen regel som sier at man kommer til å veie mer etter en fødsel. Det er ingen grunn til at hun ikke skal kunne veie omtrent det samme som hun gjorde før svangerskapet. Mitt tips er at hun trøstespiser litt.. siden dere ikke kommuniserer, hun kjeder seg i forholdet, og kjedespiser mens hun kikker på hus på FINN og drømmer om noe bedre.

Gir du henne nok oppmerksomhet? Forteller du henne at du synes hun er fin? Hvis ikke, så kan hun likegodt spise, ikke ta initiativet til sex osv. Du er jo uansett ikke interessert..

[Havbris]

Jeg tror det første du må gjøre er å endre din innstilling til henne, og til dere, som to ulike mennesker. Jeg aner en aldri så liten undertone av forakt når du beskriver hva forskjellene ligger i, og med denne lille forakten kommer du ingen vei.

Jeg får inntrykk av at du egentlig ikke anerkjenner at hun er annerledes enn deg, at hun har en kortere utdannelse enn deg, et yrke som ikke virker spennende for deg og at hun har et annet politisk syn. Uten anerkjennelse av disse forskjellene kommer du heller ikke langt.

To ulike mennesker kan fint leve sammen hvis man finner måter å leve med ulikhetene på. Selvfølgelig kan ulike livssyn oa. gi større utfordringer enn forskjeller i yrker, men det er hvordan man håndterer disse forskjellene som er avgjørende. Jeg får inntrykk av at du ikke håndterer dette spesielt godt.

Når det gjelder sex så sier du jo at du ikke tenner på henne etter at hun har blitt mindre slank etter svangerskap. Spørsmålet er vel om det er det totale bildet som påvirker deg, og at du derfor heller ikke tenner. Kanskje hun oppfatter at du synes hun er like interessant som et reklameinnslag for bleier? Kanskje hun oppfatter at hun egentlig går i ett med tapeten?

Saken har sikkert mange sider men jeg forholder meg til det du skriver her, og det er det jeg kommenterer. Jeg tror ikke på kommunikasjon eller gode samtaler uten anerkjennelse av hverandre, slik man er.

Dessuten jobber du for mye og det blir uansett for lite tid til dere to. Men kanskje du også jobber så mye for å slippe å være hjemme. Ond sirkel?

Endret 26. september 2012 av Havbris

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i det Havbris kommenterer; det ligger en forakt bak ordene om dama di. "Jobber lite" 40 timer?!? Det er full stilling. Det hadde ikke vært praktisk mulig - eller ønskelig - at begge jobber 70 timers uke. Det er ikke forenlig med å ha små barn. Og hvor er kreftene til å "dyrke" hverandre litt når du jobber så mye som du gjør? Du lager ikke rom for kos og samtaler som kan bringe dere nærmere hverandre igjen. Med så lang arbeidsuke hadde jeg også vært så sliten at sexlysten ville vært meget laber. Vil du virkelig ha et slikt liv? MÅ du jobbe så mye som du gjør? Tenk over om det koster mer enn det smaker. Dersom ting "smeller" mellom dere og dere skiller lag, blir det veldig vanskelig å skulle være pappa for ungen din når du jobber sånn som du gjør. Syns det er verdt å gå noen runder med deg selv og å investere litt tid og krefter i forholdet for å se om det er noe godt igjen mellom dere som kan reddes.

Og selv om man ikke har så mye kunnskap om hverandres fagområder eller kunne tenkt seg et slikt yrke selv, så kan man ha respekt for den andres yrke. Hennes yrkesvalg er ikke dårligere enn ditt. Jeg lurer på om noen av disse holdningene dine skinner gjennom når dere prøver å prate,og bidrar til å øke avstanden mellom dere. Og dersom du kjenner at jobben gjør deg utslitt, så går det utover tålmodigheten du har med henne også. Noen ganger må man bare høre kjæresten fortelle om sin dag for å ikke miste nærheten til hverandre, selv om ikke alt er like interessant. Hvor får du påfyll? Virker som om jobb og tid med ungen tar all din tid og alle dine krefter.

[Gjest jest_Anonym_Mann]

Jeg forstår at 70 timer høres veldig mye ut for noen som er vant med statlige og kommunale jobber, men det er desverre veldig

vanlig hvis man jobber innenfor privat næringsliv som konkurrer med utlandet, og spesielt i kunnskapsbedrifter som jeg

selv jobber i. I slike jobber kan man ikke bare enkelt ansette flere. (som min samboer ikke skjønner hvorfor man ikke gjør)

Det skal sies et jeg er ikke 70 timer på arbeidsplassen, men typisk er jeg på jobb rundt 7 og er hjemme til 17-18. (før hvis mulig)

Tiden fra 18 - til dattra mi legger seg går utelukkende til å kose med henne, leke osv. Dette som regel mye med samboer.

Deretter tar jeg som regel 1-2 timer etter samboer har lagt seg foran pc. I tilegg jobber jeg litt i helgene hjemme.

Så 70 timer er ikke 70 timer borte fra hjemmet.

Det er ikke det jeg ikke har respekt for sykepleiere og det de gjør. (jeg var en av de som ivret mest for at hun skulle gjennomføre det)

Det er bare det at det er rimelig kjedelig å høre henne fortelle om sin jobb. Det er ikke akkurat som hun kan fortelle

meg historier som minner om Chicago Hope hver dag. De fleste er gørr kjedelig. På den andre siden interesserer hun seg

ikke for boretårn, juletrær(ikke sånn man pynter), stigerør osv som jeg kunne tenkt meg diskutere. (Jeg er sivilingeniør)

Dermed blir det som regel at det eneste jeg sier om jobb er at det er mye å gjøre, eventuelt forteller om at jeg må dra utenlands på turer.

(har en del utenlands reiser). Jeg har ført tenkt at det sikker er greit at man ikke er for lig, men nå tenker jeg at

det hadde vært ypperlig om jeg hadde en samboer som jeg kunne pratet jobb med. (det er en del på jobb som har funnet samme som ser ut til å fungere godt i lag)

Dermed blir det at vi har 0 kommunikasjon som en sa her utenom praktiske ting og ting om dattra vår.

Jeg klarer ikke helt å se hva vi skal prate om. Hva prater liksom folk om. (jeg orker ikke sladder om andre mennesker)

Det at jeg ikke lenger syns hun er sexy lenger etter at hun la på seg under graviditeten, tror jeg er en ganske vanlig følelse blant menn. Dog sier man det som regel ikke rett ut.

Dog får jeg meg ikke til å si at jeg vil ikke ha sex med henne fordi hun ikke lenger har flat mage.

Jeg har selvsagt følelser for henne og vil at alt skal gå henne vel. Jeg kan godt være sammen med henne resten av livet

hvis det må til får å unngå at hun blir ulykkelig. Spør du henne vil jeg tro at hun er ganske fornøyd med forholdet og

hun vil være overasket over at jeg føler slikt.

I løpet av livet har jeg hatt veldig mange jentevenner som jeg har kunnet pratet veldig godt med, min samboer kunne nok aldri vært en slik venn. Til det er vi for forskjellig.

[FraSofan]

Det er ikke det jeg ikke har respekt for sykepleiere og det de gjør. (jeg var en av de som ivret mest for at hun skulle gjennomføre det)

Det er bare det at det er rimelig kjedelig å høre henne fortelle om sin jobb. Det er ikke akkurat som hun kan fortelle

meg historier som minner om Chicago Hope hver dag. De fleste er gørr kjedelig.

Dette som du sier her er temmelig utrolig.. Du virker veldig selvopptatt. Du synes det er kjedelig å høre henne fortelle om sin jobb?? Jobben hennes er hverdagen hennes, den er noe som opptar henne. Når du viser at du har null interesse av det hun forteller fra sin arbeidshverdag, så vil jeg tro at hun opplever det som temmelig trist. Selv om du ikke har noen direkte faglig interesse i en sykepleiers arbeidshverdag, så bør du uansett vise interesse når hun snakker om sin dag, hvordan den har vært osv., fordi da viser du at du er interessert i HENNE, hvordan hun har det og hvordan dagen hennes har forløpt. Du bør rett og slett PRØVE HARDT Å LYTTE.. Det viktigste er ikke om du synes det hun forteller er kjedelig, men at dere SNAKKER SAMMEN og at hun opplever at du lytter.

Synes du viser en nedlatende holdning overfor din kone. Jobben hennes er heller ikke viktig nok til at du gidder å kaste bort tida på å høre om den. Utrolig..

Håper ting etterhvert blir bedre for dere som par. Men synes dette ser dårlig ut når du så tydelig viser forakt både for henne og det hun driver med. Virker som du mener at din hverdag er viktigere, din jobb er viktigere, dine kolleger er mest interessante, du kommer hjem med de mest interessante historiene å fortelle.

Hvis du ikke skjerper deg, så håper jeg hun finner seg en annen - nemlig den oppmerksomme mannen hun fortjener.

Endret 26. september 2012 av FraSofan

[Gjest Anonym_Mann_32]

Tror du misforstår. Hun har null interesse å høre om detaljer i min jobb (ville du giddet hørt om dagens slitasje beregninger og justeringer jeg har gjort på noen formler?). Det hun kan fortelle fra sin jobb er som regel sladder og andre på hennes jobb. Folk som jeg ikke kjenner.

Jeg gidder ikke være falsk å late som jeg liker å høre på sladder( pga av taustesplikt kan hun selvsagt ikke snakke om pasienter)

[FraSofan]

Selvfølgelig bør hun også vise interesse når du forteller noe fra din hverdag. Det går begge veier. Er det ellers noe hun prater om som du synes er interessant å høre om? Det er viktig at du viser interesse for hvordan hun har det og hva som opptar henne.

Poenget mitt var at jeg synes innlegget ditt avslører at du ikke har noen særlig respekt for kona di, eller lenger egentlig er særlig interessert i henne. Det kan selvsagt være feil, men jeg tar bare utgangspunkt i det du skriver og hvordan du ordlegger deg.

Du skriver at hun ikke vet hvordan du har det/hvordan du tenker, og at hvis hun visste det så ville hun bli overrasket. På en måte holder du henne for narr. Du bør vurdere å fortelle henne det du her forteller. Da får hun valget mellom å bli i forholdet slik det er, eller å gå og finne en mann som virkelig er interessert i henne. Jeg er helt sikker på at det finnes menn der ute som vil finne henne både søt og deilig (selv uten helt flat mage), samt interessant. Det bør du kanskje unne henne?

Du spør i hovedinnlegget ditt om hvordan komme inn på rett spor igjen. Du bør fokusere på hva DU kan gjøre for å komme på rett spor her. Så får hun gjøre sitt fra sin side. DU kan starte med å vise henne oppmerksomhet og interesse. Da er mye gjort.

Men egentlig får jeg en følelse av at du ikke VIL inn på rett spor. Du vil ut.

[LadySinatra]

Jeg tror dere har det trist i forholdet begge to. Vil du virkelig leve slik resten av livet?

-og hva folk prater om? Dere burde ikke ha problemer med å finne noe å snakke om. Hele forholdet deres høres ut som om det burde vært oppe til diskusjon.

Ta tak! Du må tørre å snakke med dama di, selv om du synes hun er kjedelig så kjenner du henne ikke lenger når dere tydeligvis aldri snakker om forholdet deres. Hun aner jo ikke hva du tenker om henne og om forholdet.

Hvis du er glad i henne skylder du henne å forsøke å greie opp i noe som høres ut som et samliv på tur i dass..

Jeg skjønner godt at du må ha det kjipt, men dette må dere faktisk jobbe sammen med, og hvis ingen av dere snakker om at dere ikke har sex og aldri bruker tiden sammen lukker dere øynene og lar forholdet dø

[Gjest Anonym_Mann_32]

Tror nok også vi begge har det relativt trist forholdsmessig, men nå som vi har fått barn syns jeg det er veldig uaktuellt å forlate henne fordi vårt kjæreseforhold er dødt. Slik som hun prater om fremtiden når det gjelder hva vi skal gjøre sammen med dattra vår så tenker hun at forholdet vil vare. (de eneste gangen vi snakker om fremtiden er i sammenheng med dattra og hva vi skal gjøre sammen med henne i fremtiden)

Det er ikke mer enn noen få år siden vi kysset hverandre farvell uansett hvor vi skulle. Nå er det mange uker siden vi ga hverandre kyss. Heldigvis får vi begge suss fra vår datter og hun får maaange tilbake fra begge :-)

Dette er en typisk kveld. Jeg kom hjem rundt 18, stelte med ungen til hun sovnet rundt 21.30. Nå har samboer lagt seg, mens jeg jobber litt foran pc. Tror ikke vi har pratet om noenting annet enn dattra vår i dag.

Jeg har prøvd noen ganger før å hintet om at ikke alt er like bra, men da blir hun som regel sur og vil ikke høre. Orker ikke lage dårlig steming så da legger jeg det vekk.

[FraSofan]

Triste greier..

Men jeg får ikke helt tak i hva du vil. VIL du at forholdet mellom deg og dama di skal bli nært, godt og kjærlig igjen? Og hva tenker du evt å bidra med selv for at det skal skje?

[LadySinatra]

Jeg tror dama di blir sint og sur fordi hun egentlig er redd for å miste deg. Hun planlegger fremtiden og håper sannsynligvis at ting skal bli bedre av seg selv. Du sitter på din kant og håper kanskje på det samme.

Jeg får vondt av dere. Da jeg leste hovedinnlegget ditt ble jeg nesten litt sliten med tanke på hvor mye dere har å jobbe med om dere skal få det bra. Dere sitter ensomme sammen og når ikke inn til hverandre lenger.

Vil du og tør du å gjøre noe med det? Eller holder du pga barnet? Hva skjer om du eller hun blir betatt av en annen, et forhold uten sex og nærhet med barnet som eneste fellespunkt kan umulig være bra for noen av dere voksne.

[Brimi]

Ta initiativ du! Sett dere ned og prat om hva du føler!

[AnonymBruker]

Vil di fortsette å være i forholdet?

Bestill en langweekend bare dere to, uten barnet og dra bort. Bruk helgen på å finne tilbake til hverandre- bare dere to.

Anonym poster: 79cf36ef6de460508183053641d8ae89