Hvordan komme på rett spor igjen

[Gjest anonym]

Jeg tror denne evnen til å sette seg inn i andres tilværelse går begge veier. Veldig mange med f.eks samboers bakgrunn har store problemer med å skjønne motivasjonen til folk som brenner for sin jobb og sine kunder. For veldig mange så er jobb bare jobb. For meg er jobben det som identifiserer meg. Uten jobben er jeg en nobody. Hun har fortalt meg nok til at jeg forstår at noe av denne journalføringen som hun klager på så tar så mye pasienttid, det kunne hun fint gjort etter sitt skift er ferdig. (det er begrenset hvilken informasjon som må være på plass til neste skift starter).

Du høres nesten ut som en robot...

Hører ut som jobben preger deg mer negativt enn du er klar over...

`uten jobben er jeg nobody´ sier du - Det er der du tar feil!

Du er en sekk full av sider du må erkjenne hos deg selv.

Du høres også ´passiv agressiv´ ut, noe ofte mange kvinner er. Det vil si at du `murrer´ på bakrommet..

Mao du tar på deg alt for mye på jobb, holder ut frustrasjonen til du kommer hjem, hjemme sitter kona du ikke kan snakke med..,og det hele blir en snøball som bare blir større og større...

Og nå kommer lekasjen...

[Gjest Anonym_Mann_32]

Inntrykket jeg får av kona di og deg, er at dere har vokst ifra hverandre. Dere kjenner ikke hverandre lenger. Får og et inntrykk av at hun er nokså optatt av status? Når hun hele tiden snakker om hvor stort og nytt hus hun ønsker seg, virker overfladisk? Hun ser på reality programmer sier du...opptatt av sladder?

Det som er så rart er at hun også er skilsmissebarn oppvokst hos en alenemor, men hun er veeldig opptatt av hva andre gjør og har. F.eks har jeg aldri vært spesielt opptatt av bil og hadde bare en gammel toyota jeg brukt litt i Oslo. (tar T-banen på jobb). Den irriterte seg hun grønn over hele tiden, ting som ikke virket osv. Det endte derfor opp med at vi kjøpte ny bil i fjor som var relativ kostbar. Hun betalte ca 10% av den slik at vi kunne si at begge eide den. Men det er hun som har mest bruk for den.

I tillegg jobber du veldig mye. Ja du jobber alt for mye og virker som en mann uten egne grenser. Men du skal allikevel ha kontroll på noen arenaer.....jobben/økonomien, kona di og hennes mage...

Men når det gjelder grenser i forhold til deg selv, er du HELT blank! Du gjør ALT for å tilfredststille sjefen! Tror mye av hovedproblemet ligger her : du har en type selvforakt du må jobbe med, du lar jobben ta knekken på deg fullstendig, du har forakt overfor kona di fordi du har en forakt for deg selv , innerst inne...jobben får deg til å flykte fra deg selv! Dette kan komme ifra langt tilbake i ditt liv, ifra barndom, hvordan du selv ble "sett på", din oppvekst osv.

- Slik jeg tenker så er sjefen/kundens sitt behov mye viktigere enn mine private ønsker

- Som person syns ikke jeg at jeg er verdt noe særlig, men som arbeidstaker så føler jeg at jeg blir sett og at folk setter pris på min kunnskap .

[Gjest anonymia]

Det som er så rart er at hun også er skilsmissebarn oppvokst hos en alenemor, men hun er veeldig opptatt av hva andre gjør og har. F.eks har jeg aldri vært spesielt opptatt av bil og hadde bare en gammel toyota jeg brukt litt i Oslo. (tar T-banen på jobb). Den irriterte seg hun grønn over hele tiden,

Synes du nevnte noe om at du hadde så kjip bil i barndommen...

Du er passiv agressiv da du ergrer deg over mye som du kun ergrer deg over... TA GREP!

[Gjest jente/dame]

Det som er så rart er at hun også er skilsmissebarn oppvokst hos en alenemor, men hun er veeldig opptatt av hva andre gjør og har. F.eks har jeg aldri vært spesielt opptatt av bil og hadde bare en gammel toyota jeg brukt litt i Oslo. (tar T-banen på jobb). Den irriterte seg hun grønn over hele tiden, ting som ikke virket osv. Det endte derfor opp med at vi kjøpte ny bil i fjor som var relativ kostbar. Hun betalte ca 10% av den slik at vi kunne si at begge eide den. Men det er hun som har mest bruk for den.

- Slik jeg tenker så er sjefen/kundens sitt behov mye viktigere enn mine private ønsker

- Som person syns ikke jeg at jeg er verdt noe særlig, men som arbeidstaker så føler jeg at jeg blir sett og at folk setter pris på min kunnskap .

Hei igjen : Her sier du det essensielle : "sjefens/kundens behov er mye viktigere enn dine private ønsker"...Hvorfor spør jeg, "og som person synes du ikke at du er verdt noe særlig, men som arbeidstaker blir du verdsatt"..Igjen, hvorfor?

Du er som en splittet person. Du må bli HEL! Dette med lav selvfølelse tror jeg kan ha med din barndom/oppvekst å gjøre. Som sagt hvorfor syns du at du ikke er verd noe særlig som privat person? Du vil ALDRI ha et bra kjærlighetsforhold til NOEN så lenge du føler DETTE! Ser du ikke det?

Høres ut som din kone er i samme spor m.h.t å mangle selvfølelse. Hun høres rimelig overfladisk ut. Det er et kjent fenomen at usikre mennesker har en tendens til å jage etter status mer enn andre som er trygge på seg selv. Det er en måte å "heve" seg selv på, dog overfladisk. Man er jo ikke mer viktig om man kjører den eller den bilen...sånn egentlig. Men enig med anonymia før meg her, du skrev selv at du skemtes over bilen du hadde i din barndom.. og du er veldig opptatt av å jobbe så du tjener bra med penger, holder på statusen din og får tilbakemeldinger på at du er verdt "noe" i det minste.

Du bør virkelig søke profesjonell hjelp. Jeg hører et uttrykk av håpløshet i situsjonen din, du må ta dette på alvor! Du kommer ALDRI til å bli lykkelig så lenge du ikke går dypere inn i dette, som betyr at du må jobbe med deg selv, og dine mange sider, bli kjent med deg selv, lære deg å bli glad i deg selv, så du kan bli glad i andre. Man må være glad i seg selv hvis man skal være glad i andre.

Tror og kona di bør jobbe med seg selv. Høres egentlig ut som dere har litt av det samme problemet for å være ærlig , men det er godt du er mer klar over det og ønsker mer og forandring enn det hun gjør. Hun drømmer seg bare bort i større og bedre hus, mer penger, mer ting å pynte seg med så hun kan "heve" seg selv og sin selvfølelse, istedenfor å ta tak i seg selv, gå dypere inn i problemene hun/dere har. Samtidig vet du jo ikke hva hun egentlig tenker...Hun føler nok selv at dette ikke er bra..

Siden du er bevisst på situasjonen, hvorfor ikke ta initiativ til å snakke om det med henne? Høre hva hun sier om saken?

Det er verdt å prøve. Kanskje hun trenger en oppvåkning fra "dvalen"hun ser ut til å være i ?

Hvis hun ikke ser ut til å bry seg, men babler videre om mer materielle ting, bør du vurdere å bryte med henne. Selv tror jeg at dere begge bør oppsøke profesjonell hjelp hver først, noen å snakke med, så evt parterapi.

Og husk, : ALLE mennesker, selv de sterkeste, de som har både selvfølelse og selvtillit intakt, kan trenge hjelp iblandt. Det handler om å prioritere seg selv og sin egen livssituasjon før det blir for seint. Det handler om å ta seg selv og sine nærmeste på alvor.

[Gjest Anonym_Mann_32]

Nå har jeg lest alle innleggene dine, og det er virkelig et fortryllende virvar. Jeg har tusen spørsmål men ender opp med det dette:

Hva vil du med innleggene dine og hva vil du med livet ditt?

Du har nok rett at jeg er en litt miks av en person. På den ene siden kan jeg virke ganske stille og innesluttet overfor folk, mens i andre tilfeller står jeg på en scene og presenterer med stor selvsikkerhet og entusiasme overfor mye folk.

Det jeg i utgangspunktet ville med innlegget var å få råd hvordan jeg skulle håndtere samboer og det at hun har interresser/jobb som er totalt forskjellig fra min. Av svarene så virker det som at alt er i utgangspunktet min feil, så det må jeg se hvordan jeg kan håndtere. IAllfall virker det som at hvis jeg jobber meg med meg så kan det bli bedre uten at jeg trenger å lage en diskusjon av det hjemme.

Jeg er faktisk usikker på hva jeg vil med livet mitt lenger. De eneste drivkraften jeg i utgangspunktet har er at jeg ønsker at dattra mi skal få et supert liv og at folk er fornøyd med jobben jeg gjør. Jeg tror f.eks at hvis jeg klarer å få råd til enebolig hvor min datter f.eks kan få egen kjellerstue så vil det være veldig bra for henne sosialt når hun blir i tenårene. Så det neste 10 årene blir hovedfokus å spare penger til det. (i tilegg til at samboer drømmer om det)

[AnonymBruker]

Typisk er det slik at f.eks at sjefen sier at vi må få innarbeidet kommentarene i analysen og gjort ferdig en presentasjon til neste dag da det er viktig. Så spør han f.eks "Hanne" om hun kan ta det, og da er ofte svaret at hun desverre må gå kl 16 for å hente barnehagen slik at hun ikke klarer å bli ferdig. Så da spør sjefen min om jeg kan ta det. Og da er det "umulig" å si at nei det kan jeg ikke fordi jeg hadde lyst å jogge meg en tur, eller gå på kino. Hadde jeg sagt noe sånt ville jeg sannsynlig sikret meg at jeg aldri fikk noen forfremmelse.

Ok, i det minst er det bra at sjefen også spør andre enn deg. Naturlig nok vil han jo til slutt spørre deg uansett når de andre ikke kan. Jeg syntes du bør jobbe med å sette grenser på akkurat dette. Jeg vet det ikke er lett, men over tid er det helt nødvendig.

Spør deg selv, er du nå helt sikker på at du sikrer at du "aldri får forfremmelser" ved å si nei iblant?

Å sette grenser dreier seg ikke om å være vrang og aldri ta i et tak ekstra, du skal fortsatt si ja til oppdrag, men iblant skal du også si nei hvis du faktisk ikke har tid. Faktisk tør jeg påstå at flere og flere moderne sjefer forventer at den ansatte greier å se når han har ledig kapasitet og ikke. Hvis man kommer i den situasjonen at man ikke greier å gjøre noe ferdig, så vil jo dette ofte slå tilbake på en selv, og da går det på en måte utover en selv siden man sa ja.

Og du ser jo at dine kolleger selv setter grenser siden de jobber en del mindre, og du ser jo også at de ikke har fått sparken av den grunn. 55-60 timer er nok mer enn snittet i Norge, men likevel en god del mindre enn 70 over tid.

Jeg tipper at snittet ligger på 55-60 timer. Det er folk som f.eks sjefen som jobber veldig mye (han er typisk på jobb 06.30 og drar sjelden hjem før 19)

I tilegg så sender han en del mail på kveldstid som han forventer å få svar på kjapt. (dette har enkete tatt opp med han uten at det har skjedd noe)(han har 2 små barn)

Ledere jobber ofte en del, men du må huske på at de også har vesentlig bedre lønn enn deg, samt styringsrett i forhold til hvilke oppgaver som skal gjøres og når og ikke minst ansvaret. Men dette er noe de har valgt selv, og jeg mener de ikke kan forvente at ansatte med langt mindre lønn skal kunne stå på like mye uten ekstra kompensasjon.

Dette med forventninger om svar raskt vil jeg si er et problem i de fleste organisasjoner. Jeg ser det hele tiden, likevel behøver det ikke være et problem. Ta det opp med sjefen, gjerne sammen med andre som allerede ser ut til å ha gjort det. Syntes det virker som at dere lider av litt manglende planlegging. Planlegger dere godt frem i tid? Bruker dere et fornuftig prosjektstyringsverktøy?

Nå sier jeg heller ikke at man alltid skal være uvillig til å være tilgjengelig. I prosjektspurtfaser kan det iblant være nødvendig, poenget er at det må være en balanse også her.

Når det gjelder de internasjonale mulighetene har det til nå i praksis kun vært korvarige opphold i USA. Med tilstandene i USA(og andre land) er det vanskelig å få prosjektroller internasjonalt med den høye lønningene vi nordmenn har.

Og da har du med andre ord ikke så stor nytte av at dette er et internasjonalt selskap?

For øvrig er det ikke helt sant at høyt teknisk utdannede alltid tjener så himla bra i Norge. Jeg vet om flere tilfeller der folk har bedre lønn i land som også har et lavere kostnadsnivå, som f. eks USA.

Jeg syns det bare er supert jeg får litt motstand. Det er bedre at jeg får motstand og får opp en del uenige synspunkt her isteden for å tirre samboer.

(selv om det i natt ble sofaen grunnet en krangel) (jeg bruker å irritere meg over at hun holder meg våken når jeg må opp tidlig)(lesing på senga, tv titting på senga (aldri kjøpt TV på soverrommet hvis du ønsker å sove. I hennes øyne har hun like mye rett å være oppe så lenge hun vil som at jeg skal legge meg tidlig grunnet jeg skal opp tidlig. (typisk et problem når hun har senvakt og at hun kan sitte opp til 02.00, mens jeg skal på jobb 06)

Hun ble rimelig agressiv og mente jeg prøvde å være en "pappa" som skulle bestemme når hun skulle legge seg, mens jeg mener at hun kan sette seg i stua hvis hun absolutt skal være våken. Jeg syns jo også at de som skal sove har pri, men det er det sikkert delte meninger om. Uansett. Det ble sofaen i natt.

Frustrasjoner og gnisninger som dette skyldes jo at dere aldri får satt av tid til hverandre, men kun bor under samme tak. Jeg syntes ikke det høres ut som om noen av dere respekterer hverandre så mye, og dette er noe dere bør ta tak i. Men jeg kan også forstå at det blir litt mer vrient når man jobber til forskjellige tider av døgnet.

Som sagt tidligere så høres det ut som om du begynner å bli utbrent, og jeg håper du kan ta det på alvor. Jeg har sett mye av det du snakker om før, der folk sier de ikke har noen verdi utover det de yter i jobb og at de mister sitt sosiale nettverk. Man jobber og jobber, men får det ikke noe bedre av den grunn. Helt ærlig, så tror jeg en nedtrapping tvinger seg frem for deg uansett, spørsmålet er bare når det skjer, og man har svært mye å hente hvis man tar signalene på alvor og tar tak i det før det "smeller". Det er ikke bare ekteskapet som står på spill her, men også din egen helse og fremtidige arbeidsevne, blir man utbrent så kan det være nødvendig med en lengere tids sykemelding.

Så, det er mange grunner til å ikke la dette skure og gå, slik dere begge gjør. Jeg tror nok menn i litt større grad enn kvinner synder litt mer her, kvinner setter oftere foten ned litt tidligere enn menn, noe som bla. er en av forklaringsmodellene for at kvinner avslutter forhold i ca. 2/3 av tilfellene. Og jeg håper du kan anerkjenne at dette også kan skje dere hvis dere ikke får jobbet med forholdet. Og i dette tilfellet tror jeg det er lurt å begynne med seg selv, slik at du kan få litt overskudd til å få handlerom.

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

[AnonymBruker]

Du har nok rett at jeg er en litt miks av en person. På den ene siden kan jeg virke ganske stille og innesluttet overfor folk, mens i andre tilfeller står jeg på en scene og presenterer med stor selvsikkerhet og entusiasme overfor mye folk.

Det jeg i utgangspunktet ville med innlegget var å få råd hvordan jeg skulle håndtere samboer og det at hun har interresser/jobb som er totalt forskjellig fra min. Av svarene så virker det som at alt er i utgangspunktet min feil, så det må jeg se hvordan jeg kan håndtere. IAllfall virker det som at hvis jeg jobber meg med meg så kan det bli bedre uten at jeg trenger å lage en diskusjon av det hjemme.

Alt er selvsagt ikke din feil, men du har jo skrevet mye om arbeidssituasjonen, og det er da naturlig at folk her inne også tar utgangspunkt i det. Når man jobber så mye som du gjør, så har man faktisk ikke så mye rom til å ta tak i forholdet heller. Når man ikke engang har overskudd til å holde kontakten med venner, så har man heller ikke overskudd til å pleie forholdet, og arbeidssituasjonen er da en del av forklaringen til problemene du opplever i forholdet. Jeg tror det vil bli vanskelig å løse det du egentlig ville ha svar på, nemlig "håndtere samboer" uten at du begynner med å jobbe med og sette grenser for deg selv.

Jeg er faktisk usikker på hva jeg vil med livet mitt lenger. De eneste drivkraften jeg i utgangspunktet har er at jeg ønsker at dattra mi skal få et supert liv og at folk er fornøyd med jobben jeg gjør. Jeg tror f.eks at hvis jeg klarer å få råd til enebolig hvor min datter f.eks kan få egen kjellerstue så vil det være veldig bra for henne sosialt når hun blir i tenårene. Så det neste 10 årene blir hovedfokus å spare penger til det. (i tilegg til at samboer drømmer om det)

Applauderer deg for å holde et så stort fokus på dattera di tross alt, men husk også at det vil bli vanskelig å få til dette hvis du aldri tar vare på det selv. Det viktigste for din datter vil hverken være om dere bor i Oslo eller enebolig, derimot vil det i stor grad dreie seg om hvorvidt du har tid til å følge henne opp. Slik det er nå har du ikke det, og jeg mener du begår en stor feil ved å kun ha fokuset på å spare penger til "drømmeboligen". Av det jeg har lest her inne så er risikoen for at du feiler stor, rett og slett fordi du begynner å bli jævlig sliten av det.

Anonym poster: e54d5cfb075ae97fa0a7b2fea3c5a02a

[Gjest Anonym_Mann_32]

Hei igjen : Her sier du det essensielle : "sjefens/kundens behov er mye viktigere enn dine private ønsker"...Hvorfor spør jeg, "og som person synes du ikke at du er verdt noe særlig, men som arbeidstaker blir du verdsatt"..Igjen, hvorfor?

Må innrømme at jeg blir litt overrasket over spørsmålene her siden jeg føler at det er det naturlige.Om det er fordi jeg totalt er sær på tvers av alle grupperinger i samfunnet eller det er at brukergruppen på KG i større grad er mindre "stræbere" enn resten av samfunnet vet ikke jeg.

Hvis arbeidsgiver har et behov for at jeg gjør noe som er viktig. F.eks sikre at vi klarer å levere oppdraget i tide eller ferdigjøre et tilbud i tide så er det for meg helt naturlig et mine private behov er underordnet. Det eneste som går over jobben er barn som ikke kan ta vare på seg selv. (og er også det eneste sjefen (og jeg) ville akseptert som grunn til at jeg ikke kan jobbe). Hvis jeg med å ta fri for å gå meg en tur i fjellet forårsaker at vi ikke blir ferdig i tide eller mister et oppdrag så mener jeg at jeg har totalt feilpriortiert. Jeg er litt overrasket over at noen kan mene noe annet. På samme måte hvis jeg f.eks har planlagt å gjøre noe sammen med familien en ettermiddag og kunde ringer 15.55 og lurer på om jeg har noe bakgrunnsinformasjon som han kan bruke i et møte neste dag, ja da avlyser jeg mine private planer og lager det kunden trenger. Alt for å opprettholde relasjoner. (jeg vil jo ikke at kunden velger et annet selskap annen gang). (det var dette som skjedde ved forrige sommerfest hvor jeg var klar til å dra på sommerfest, men så ringte kunden og så ble jeg sittende med en powerpoint mens de andre var på fest) (min behov <<<< kundens behov)

Som privatperson har jeg ikke oppnådd stort i livet. Ikke har jeg hoppet i fallskjerm, besteget høye fjell, vunnet idol, vunnet birkebeineren osv. Derfor føler jeg at jeg er rimelig "kjedelig" og "uninterresant" i en sosial setting. Jobbmessig er jeg en av de flinkeste på mitt fagområde og oppfattes av mange å være den personen man går til når man trenger hjelp faglig.

[Havbris]

- Som person syns ikke jeg at jeg er verdt noe særlig, men som arbeidstaker så føler jeg at jeg blir sett og at folk setter pris på min kunnskap .

Og nettopp dette er det viktig for deg å se, når du i denne tråden ønsker å finne en vei inn i forholdet igjen. Det er først og fremst jobben din som har gitt deg identitet, og det er jobbens "regler" som har blitt dine leveregler.

Jeg tviler på at jobben kan gi deg den sosiale og relasjonelle kompetansen som skal til for å leve godt i et forhold. Du har sikkert høy kompetanse, rent faglig, og denne dyrker du. Den kompetansen du mangler, sosialt sett, må bygges ved å prioritere å være sammen med mennesker på en "ikke-faglig" måte.

Jeg kan faktisk ikke se at dere har nubbsjans uten at dere skaffer dere hjelp. Hvordan stiller du deg til å oppsøke en parterapeut eller familieterapeut?

[Havbris]

Må innrømme at jeg blir litt overrasket over spørsmålene her siden jeg føler at det er det naturlige.Om det er fordi jeg totalt er sær på tvers av alle grupperinger i samfunnet eller det er at brukergruppen på KG i større grad er mindre "stræbere" enn resten av samfunnet vet ikke jeg.

Hvis arbeidsgiver har et behov for at jeg gjør noe som er viktig. F.eks sikre at vi klarer å levere oppdraget i tide eller ferdigjøre et tilbud i tide så er det for meg helt naturlig et mine private behov er underordnet. Det eneste som går over jobben er barn som ikke kan ta vare på seg selv. (og er også det eneste sjefen (og jeg) ville akseptert som grunn til at jeg ikke kan jobbe). Hvis jeg med å ta fri for å gå meg en tur i fjellet forårsaker at vi ikke blir ferdig i tide eller mister et oppdrag så mener jeg at jeg har totalt feilpriortiert. Jeg er litt overrasket over at noen kan mene noe annet. På samme måte hvis jeg f.eks har planlagt å gjøre noe sammen med familien en ettermiddag og kunde ringer 15.55 og lurer på om jeg har noe bakgrunnsinformasjon som han kan bruke i et møte neste dag, ja da avlyser jeg mine private planer og lager det kunden trenger. Alt for å opprettholde relasjoner. (jeg vil jo ikke at kunden velger et annet selskap annen gang). (det var dette som skjedde ved forrige sommerfest hvor jeg var klar til å dra på sommerfest, men så ringte kunden og så ble jeg sittende med en powerpoint mens de andre var på fest) (min behov <<<< kundens behov)

Som privatperson har jeg ikke oppnådd stort i livet. Ikke har jeg hoppet i fallskjerm, besteget høye fjell, vunnet idol, vunnet birkebeineren osv. Derfor føler jeg at jeg er rimelig "kjedelig" og "uninterresant" i en sosial setting. Jobbmessig er jeg en av de flinkeste på mitt fagområde og oppfattes av mange å være den personen man går til når man trenger hjelp faglig.

Men du har jo svart på åpningsinnlegget ditt allerede. Du setter jobben din som første prioritet i livet ditt. Det er her du nyter anerkjennelse og det er her du blir sett. Forsåvidt greit det.

Men - da kan du ikke forvente at den private delen av livet ditt skal være annerledes enn den er. Dette handler ikke bare om tid sammen, dette handler i stor grad om hvordan du selv tenker. Du prioriterer vekk mulighetene til å opparbeide relasjonell kompetanse, med de konsekvensene som da følger.

[Gjest Sobril]

Du må ta tak i deg selv og jobbe med ditt verdisyn.

Vi hadde aldri flotte biler da jeg vokste opp. Dette har jeg aldri brydd meg om. Ikke har vi hatt kjellerstue heller. Ble jeg mobbet for det? Nei. Hadde jeg venner? Ja. Jeg hadde til og med besøk - på det kjedelige rommet mitt.

Fortsetter du slik du gjør nå vil din datter få samme verdisyn eller bli slik du beskriver din kone.

Jeg har selv barn, og jeg tviler stort på at min datter er flau over hjemmet sitt. Forrige bolig, hvor vi leide, var det faktisk et par venninner som syntes det bittelille rommet hennes var SÅ fint. Disse venninnene kom fra langt mer perfekte hjem - materielt sett.

Endret 29. september 2012 av Sobril

[Gjest jente/dame]

Må innrømme at jeg blir litt overrasket over spørsmålene her siden jeg føler at det er det naturlige.Om det er fordi jeg totalt er sær på tvers av alle grupperinger i samfunnet eller det er at brukergruppen på KG i større grad er mindre "stræbere" enn resten av samfunnet vet ikke jeg.

Hvis arbeidsgiver har et behov for at jeg gjør noe som er viktig. F.eks sikre at vi klarer å levere oppdraget i tide eller ferdigjøre et tilbud i tide så er det for meg helt naturlig et mine private behov er underordnet. Det eneste som går over jobben er barn som ikke kan ta vare på seg selv. (og er også det eneste sjefen (og jeg) ville akseptert som grunn til at jeg ikke kan jobbe). Hvis jeg med å ta fri for å gå meg en tur i fjellet forårsaker at vi ikke blir ferdig i tide eller mister et oppdrag så mener jeg at jeg har totalt feilpriortiert. Jeg er litt overrasket over at noen kan mene noe annet. På samme måte hvis jeg f.eks har planlagt å gjøre noe sammen med familien en ettermiddag og kunde ringer 15.55 og lurer på om jeg har noe bakgrunnsinformasjon som han kan bruke i et møte neste dag, ja da avlyser jeg mine private planer og lager det kunden trenger. Alt for å opprettholde relasjoner. (jeg vil jo ikke at kunden velger et annet selskap annen gang). (det var dette som skjedde ved forrige sommerfest hvor jeg var klar til å dra på sommerfest, men så ringte kunden og så ble jeg sittende med en powerpoint mens de andre var på fest) (min behov <<<< kundens behov)

Som privatperson har jeg ikke oppnådd stort i livet. Ikke har jeg hoppet i fallskjerm, besteget høye fjell, vunnet idol, vunnet birkebeineren osv. Derfor føler jeg at jeg er rimelig "kjedelig" og "uninterresant" i en sosial setting. Jobbmessig er jeg en av de flinkeste på mitt fagområde og oppfattes av mange å være den personen man går til når man trenger hjelp faglig.

Les det siste du har skrevet her igjen : Hvorfor mener du at man bare er noe hvis man har hoppet i fallskjerm, besteget høye fjell, vunnet idol, birkebeineren osv? Du mener at man bare har en verdi ifølge sine handlinger. Det er her du er helt på bærtur! Alle mennesker har en verdi uansett. Du har en verdi i å bare være deg. Du er i utgangstpunktet verdifull UTEN dette umenneskelige jobbtempoet, uten å tjene masse penger, uten å vinne det ene eller det andre! Det er her du må begynne å jobbe med deg selv! Jobbe med å akseptere alle dine sider, tørre å være svak, tørre å være sårbar, tørre å si NEI, tørre å sette grenser for deg selv! Du må som jeg nevnte tidligere : jobbe å bli glad i deg selv, kanskje finne ut av hvorfor du ikke føler at bare du er nok? Hvorfor hevde seg i form av jobb, hvorfor er du så avhengig av bekreftelse utenfra, bekreftelse ifra andre? Hvor er DU oppi alt dette?

Du splitter deg selv : på ene siden har vi deg som supermann, som klarer alt, som for anerkjennelse og respekt. På den andre siden har vi følelseslivet ditt som du pr.dags dato skjærer helt av. Du anerkjenner ikke følelsene dine, de bare kommer etter jobbtid, irrasjonelle ...stiller spørsmål til hva du egentlig holder på med. Du ignorerer gang på gang. Har ingen nærhet til kona di lenger, verken mentalt eller fysisk. Du sier ja til et nytt oppdrag. Og sånn baller det på seg...dag for dag..

Jeg har ei venninne som har en veldig bra jobb, inntekt osv. Hun jobbet og ekstremt mye. Hun gikk på veggen ifjor, måtte sykemld seg...ble helt utbrent. Hun var sykemeldt i ca ett år. Hun sier noe av det du også sier : at hun føler hennes identitet ligger i jobben. I ettertid har hun vært på mange selvutviklingskurs der hun har gått dypere inn i problemet. Hun ser at mye ligger underbevisst langt tilbake i tid. Hun nevner og at hun kanskje ikke ble sett ordentlig som barn, at hun hadde behov for å "hevde" seg i yrkeslivet. Men hun føler det er en "overfladisk" bekreftelse, at det egentlig ikke er en bekreftelse på hvem hun ER men hva hun hele tiden må GJØRE for å bli "godtatt", få bekreftelse ifra andre. Det gikk som sagt så langt at hun måtte sylkemelde seg. Men i ettertid ser hun at sykemeldingen gjorde henne godt. Hun ble mer bevisst på hvem hun var, hvem hun vil være UTEN denne jobben og hun har planer om å gjøre noe annet etterhvert. Hun har blitt bedre kjent med andre sider i seg selv som hun identifiserer seg bedre med, som gir henne mer, men og at tid, å ha tid til å dyrke andre interesser, møte andre mennesker osv er noe hun og prioriterer nå.

Hun har gått til psykolog over lang tid og det har hjulpet. Hun klarer å se seg selv ifra flere sider, se andre bedre, hun har mye mer å gi andre nå, hun begynner å bli glad i seg selv.

Tror du virkelig bør oppsøke hjelp, snakke med noen. Du er som en splittet person nå og trenger andre som kan hjelpe deg å komme i kontakt med HELE deg selv.

[Gjest Gjest]

Du har nok rett at jeg er en litt miks av en person. På den ene siden kan jeg virke ganske stille og innesluttet overfor folk, mens i andre tilfeller står jeg på en scene og presenterer med stor selvsikkerhet og entusiasme overfor mye folk.

Det jeg i utgangspunktet ville med innlegget var å få råd hvordan jeg skulle håndtere samboer og det at hun har interresser/jobb som er totalt forskjellig fra min. Av svarene så virker det som at alt er i utgangspunktet min feil, så det må jeg se hvordan jeg kan håndtere. IAllfall virker det som at hvis jeg jobber meg med meg så kan det bli bedre uten at jeg trenger å lage en diskusjon av det hjemme.

Jeg er faktisk usikker på hva jeg vil med livet mitt lenger. De eneste drivkraften jeg i utgangspunktet har er at jeg ønsker at dattra mi skal få et supert liv og at folk er fornøyd med jobben jeg gjør. Jeg tror f.eks at hvis jeg klarer å få råd til enebolig hvor min datter f.eks kan få egen kjellerstue så vil det være veldig bra for henne sosialt når hun blir i tenårene. Så det neste 10 årene blir hovedfokus å spare penger til det. (i tilegg til at samboer drømmer om det)

Jeg tror at datteren din vil ha to foreldre som kan kommunisere med hverandre, elske hverandre, respektere hverandre. Og at hun gjerne kunne bodd i et kott for å ha det slik. Du er så til de grader fjern og på jordet at det er trist å se. Du er en dårlig far. Du er ikke ekte. Du juger til mora hennes, juger til deg selv, hele livet ditt er et utstillingsvindu. Stakkars lille barn.

[Gjest Sobril]

Jeg tror at datteren din vil ha to foreldre som kan kommunisere med hverandre, elske hverandre, respektere hverandre. Og at hun gjerne kunne bodd i et kott for å ha det slik. Du er så til de grader fjern og på jordet at det er trist å se. Du er en dårlig far. Du er ikke ekte. Du juger til mora hennes, juger til deg selv, hele livet ditt er et utstillingsvindu. Stakkars lille barn.

Dårlig far vil jeg nå ikke si, men jeg tror nok heller barn er tjent med foreldre som er tilstede her og nå istedenfor å vente 10 år på kjellerstua.

[Havbris]

Hovedfokus i de neste år er å spare til kjellerstue til datteren din, sier du, samtidig som du her på KG lurer på hvordan dere som par skal komme på rett spor igjen. Hvor bør ditt hovedfokus være?

Lever du i to verdener som er totalt atskilte?

[Gjest Anonym_Mann_32]

Les det siste du har skrevet her igjen : Hvorfor mener du at man bare er noe hvis man har hoppet i fallskjerm, besteget høye fjell, vunnet idol, birkebeineren osv? Du mener at man bare har en verdi ifølge sine handlinger. Det er her du er helt på bærtur! Alle mennesker har en verdi uansett. Du har en verdi i å bare være deg. Du er i utgangstpunktet verdifull UTEN dette umenneskelige jobbtempoet, uten å tjene masse penger, uten å vinne det ene eller det andre! Det er her du må begynne å jobbe med deg selv! Jobbe med å akseptere alle dine sider, tørre å være svak, tørre å være sårbar, tørre å si NEI, tørre å sette grenser for deg selv! Du må som jeg nevnte tidligere : jobbe å bli glad i deg selv, kanskje finne ut av hvorfor du ikke føler at bare du er nok? Hvorfor hevde seg i form av jobb, hvorfor er du så avhengig av bekreftelse utenfra, bekreftelse ifra andre? Hvor er DU oppi alt dette?

Det er mulig det er mine bekjente som er rare, men jeg har aldri hørt noe av dem fortelle om hva de har gjort/skal gjøre i helga basert på at de bare eksisterer. Det er som regel spennende aktiviter (nå i helga var det flere som skulle spring et løp i en bratt bakke eller noe), mens andre av mine kollegaer har i helga vært intervjuet av riksdekkende media for hva de gjør på fritiden. I lunsjen er jeg som regel veldig stille da jeg har lite spennende å fortelle om. Når jeg spør hva jeg skal gjøre i helga så er som regel svaret "ingenting spesielt", mens andre snakker om at de skal helgetur til St.Anton for å stå på ski osv.

En menneske har (desverre?) en verdi basert i hvilken nytte/glede andre har av deg. Det trenger ikke å være at man har stor verdi i jobbsammenheng. En person som velger å dra til afrika et år for å hjelpe barn har stor verdi for alle disse barna osv. (jada, jeg har venner som har gjort det). Uten jobben har jeg ingen annen verdi enn den eventuelle tryggheten jeg kan gi min datter. (uten jobb spørs det hvor mye trygghet jeg kan gi henne).

Du splitter deg selv : på ene siden har vi deg som supermann, som klarer alt, som for anerkjennelse og respekt. På den andre siden har vi følelseslivet ditt som du pr.dags dato skjærer helt av. Du anerkjenner ikke følelsene dine, de bare kommer etter jobbtid, irrasjonelle ...stiller spørsmål til hva du egentlig holder på med. Du ignorerer gang på gang. Har ingen nærhet til kona di lenger, verken mentalt eller fysisk. Du sier ja til et nytt oppdrag. Og sånn baller det på seg...dag for dag..

Jeg har ei venninne som har en veldig bra jobb, inntekt osv. Hun jobbet og ekstremt mye. Hun gikk på veggen ifjor, måtte sykemld seg...ble helt utbrent. Hun var sykemeldt i ca ett år. Hun sier noe av det du også sier : at hun føler hennes identitet ligger i jobben. I ettertid har hun vært på mange selvutviklingskurs der hun har gått dypere inn i problemet. Hun ser at mye ligger underbevisst langt tilbake i tid. Hun nevner og at hun kanskje ikke ble sett ordentlig som barn, at hun hadde behov for å "hevde" seg i yrkeslivet. Men hun føler det er en "overfladisk" bekreftelse, at det egentlig ikke er en bekreftelse på hvem hun ER men hva hun hele tiden må GJØRE for å bli "godtatt", få bekreftelse ifra andre. Det gikk som sagt så langt at hun måtte sylkemelde seg. Men i ettertid ser hun at sykemeldingen gjorde henne godt. Hun ble mer bevisst på hvem hun var, hvem hun vil være UTEN denne jobben og hun har planer om å gjøre noe annet etterhvert. Hun har blitt bedre kjent med andre sider i seg selv som hun identifiserer seg bedre med, som gir henne mer, men og at tid, å ha tid til å dyrke andre interesser, møte andre mennesker osv er noe hun og prioriterer nå.

Hun har gått til psykolog over lang tid og det har hjulpet. Hun klarer å se seg selv ifra flere sider, se andre bedre, hun har mye mer å gi andre nå, hun begynner å bli glad i seg selv.

Tror du virkelig bør oppsøke hjelp, snakke med noen. Du er som en splittet person nå og trenger andre som kan hjelpe deg å komme i kontakt med HELE deg selv.

Jeg er fullstendig klar over at folk kan bli utbrent. Ifølge HR på min jobb er det tilenhver tid ca 10 stk som er utbrent av en stab på noen hundre og de har jevnlig infomøter om sånt. Dog tror jeg at det ikke skjer meg. (de 7 årene jeg har jobbet har jeg ikke vært borte grunnet sykdom en eneste dag). Det jeg syns er vanskeligst er ikke nødvendigvis at det er mye jobb, men mangelen på forståelse på at jeg har mye å gjøre hjemme. F.eks var første leveåret til mitt barn tungt og spesielt det første året når samboer hadde permisjon. F.eks mente min samboer at vi skulle dele på å ta min datter når hun skrek om natten. Det gjorde vi, men jeg følte det var urettferdig siden hun tross alt hadde fri. Enkelte netter sov jeg bare 1 time. Heldigvis sover min datter stort sett hele natten nå.

[Gjest Anonym_Mann_32]

Jeg tror at datteren din vil ha to foreldre som kan kommunisere med hverandre, elske hverandre, respektere hverandre. Og at hun gjerne kunne bodd i et kott for å ha det slik. Du er så til de grader fjern og på jordet at det er trist å se. Du er en dårlig far. Du er ikke ekte. Du juger til mora hennes, juger til deg selv, hele livet ditt er et utstillingsvindu. Stakkars lille barn.

Jeg tror ikke jeg er en dårlig far. Jeg bruker all min ledige fritid på henne. F.eks i dag vil jeg tro mange fedre satt benket foran TV for å se på fotball. Sånt bruker jeg aldri tid på og på det tidspunktet lekte jeg med min datter. De 4 mnd jeg hadde pappaperm gjorde at jeg og min datter har et godt forhold og jeg tror hun opplever mye kjærlighet fra begge. (kysser henne sikkert 100 ganger om dagen minst)

Generellt har jeg et mye bedre lag med barn enn voksne. Når jeg og samboer er på besøk hos hennes bror som har 3 små barn, bruker jeg som regel bare å leke med dem da jeg syns det er kjedelig å snakke med de voksne. (jeg er ganske populær blant barna)

[FraSofan]

Du svarer relativt flittig her inne. Er du sikker på at du har TID til det? Jeg mener, med all den travle jobbingen din i tillegg..

[Gjest Anonym_Mann_32]

Du svarer relativt flittig her inne. Er du sikker på at du har TID til det? Jeg mener, med all den travle jobbingen din i tillegg..

Hvis du ser klokkeslettene svarer jeg på natterstid eller tidlig morgen når samboer/barn sover. Jeg blir mest sannsynlig å måtte jobbe til 05-06 i natt for å gjøre ferdig en rapport. da jeg ikke kan være sikker på at jeg får tid i morgen.

[Gjest Sobril]

Det står "utbrent" å lese i panna di. Får vondt av å lese om prioriteringene dine.