Cindi er prøver, and not the cheerful kind.

[Cindi]

Jeg er ikke rar

Velger å tro det selv iallefall

Koselig at du kommer

Hahaha!! Nei, jeg håper jo du er litt rar da! Hahaha!

Har brukt evigheter på å bestemme meg. Egentlig rart, fordi jeg er ganske uredd av meg, men når det kommer til sånt her blir jeg veldig skeptisk og stressa. Men, den som intet våger intet vinner.

Har du prøveperiode nå, eller er du "safe" i forhold til alkohol på julebordet?

[Gjest loren]

Hahaha!! Nei, jeg håper jo du er litt rar da! Hahaha!

Har brukt evigheter på å bestemme meg. Egentlig rart, fordi jeg er ganske uredd av meg, men når det kommer til sånt her blir jeg veldig skeptisk og stressa. Men, den som intet våger intet vinner.

Har du prøveperiode nå, eller er du "safe" i forhold til alkohol på julebordet?

Litt rar er jeg nok, bare spør SemperFi Men jeg velger å tro jeg er akkurat passe og ikke sånn sær-rar

Jeg er ikke prøver jeg, da tror jeg min kjære ville freaka totalt ut (Vi har kun vært sammen siden oktober ) jeg bare snoker rundt jeg...

[Cindi]

Litt rar er jeg nok, bare spør SemperFi Men jeg velger å tro jeg er akkurat passe og ikke sånn sær-rar

Jeg er ikke prøver jeg, da tror jeg min kjære ville freaka totalt ut (Vi har kun vært sammen siden oktober ) jeg bare snoker rundt jeg...

Åååååja. Men da skal jeg ikke si til din kjære på julebordet at du prøver for harde livet å bli gravid.

Hyggelig med snokere. Gøy at noen orker å lese om sutringa mi.

[Cindi]

Der kom TR... Ikke noe jesubarn på oss gitt. Dette tar virkelig tid... :-/

[Veronica W]

*Klem*

[Gjest loren]

[Cindi]

Takk for det jenter. Jeg tok det greit først, helt til jeg dro innom gamlejobben min, der hun jeg kom best overens med, som startet prøvingen 3 mnd etter meg var. Hun er nå 5 mnd på vei. Altså, hun ble gravid på første forsøk. Hun sitter nå og snakker om hvor herlig ultralyden var, og når hun skal i permisjon.

Da kollegaen hennes (min tidligere kollega) spurte meg om ikke jeg også snart skulle ha barn, og jeg svarte "joda, vi har prøvd i 8 mnd.", så svarte de begge i kor "du må ikke stresse med det!". Jeg holdt seriøst på å knekke sammen og begynne å gråte der og da. Stemmen min ble skjelven, og klumpen kom i halsen. Svaret mitt var "det er egentlig bare en myte... jeg må gå nå, tilbake til jobben..."

Kjempet alt jeg kunne for å ikke falle sammen i gråt i bilen, og måtte ringe mannen min for å høre en vennlig stemme så jeg fikk skjerpet meg til jeg kom tilbake til kontoret.

Kan ikke folk la være å komme med den kommentaren? Det er det eneste folk klarer å lire av seg... ALLE som hører jeg prøver sier det. Det er sårende. Det er som om de sier at det er min feil, fordi jeg er prøver, og ikke bare "skulker prevensjonen".

[Veronica W]

Ja folk klarer å lire av seg de mest forunderlige kommentarene innimellom. Bra du svarte de litt, selvom man sikkert kan begynne å øve inn litt andre kommentarer som kanskje gjør at de tenker seg om en ekstra gang før de formulerer seg på den måten igjen!

Godt du har støtte i mannen din da hvertfall.. min kommer nå med kommentarer som; jeg visste jo vi ville klare det.. hva var det jeg sa... prøvetiden føltes ikke så lang ut nå når vi fikk det til....

Ehm, jo... den gjorde det!

*Klem*

[Cindi]

Har du noen innøvde du kan dele?

Jeg sa faktisk også: "hvis den teorien der holdt vann ville jo Norge vært avbefolket under andre verdenskrig, og vi ville ikke hatt noe som heter enslige mindreårige asylsøkere..."

Klart den ikke føltes lang for mannen. Han trengte jo ikke å tisse på pinne halve måneden, spise piller som egentlig ikke hadde noen nytte, bekymre seg, få mensen og kjenne skuffelsen, få alle spørsmålene og teite kommentarene fra folk, kjenne etter hver minste lille forandring eller humørsvingning i kroppen som gir håp om at denne mnd er annerledes enn den forrige... Men, min er lik på de kommentarene. For han sier også ting som "jeg tar det helt med ro jeg, jeg vet jo at det går til slutt..." Det er jo i grunn greit nok, men det føles veldig ensomt å være den som venter og venter når partneren synes alt bare er helt greit hele tiden...

Aaaaaah. *sukk*

[Drømmeren]

Dette er som å høre sambo! Blir like frustrert hver gang! vi har akkurat fått svar på sambos sædanalyse.. han ville vært like rolig om den hadde sagt at han var steril! for det er som han sier: " det er jo ikke noe jeg kunne gjort annerledes uansett"..

Kjedlig at tanta kom! krysser fingrene for at året 2013 er året der det blir full klaff!

[Cindi]

Ja, her fikk også mannen nettopp svar på sædprøven. Og han "glemte" å fortelle det til meg. Så jeg fikk vite det i natt før jeg skulle legge meg. Prøven hans var normal. Også klarte han å lire av seg den historien om hvor mange han kjenner som kjenner noen som har blitt gravide etter å ha blitt fosterforeldre.

Really???

Etter 8 mnd har han ikke mer innsikt og forståelse enn at han skjønner at DET ikke er et samtaleemne jeg setter pris på.

Dust.

I går kjente jeg mye på dette. Hadde en tung kveld, og kjenner at jeg har mistet helt lysten på alt. Vet ikke helt hva jeg burde gjøre med det.

[Gjest jente8923]

Ja, her fikk også mannen nettopp svar på sædprøven. Og han "glemte" å fortelle det til meg. Så jeg fikk vite det i natt før jeg skulle legge meg. Prøven hans var normal. Også klarte han å lire av seg den historien om hvor mange han kjenner som kjenner noen som har blitt gravide etter å ha blitt fosterforeldre.

Really???

Etter 8 mnd har han ikke mer innsikt og forståelse enn at han skjønner at DET ikke er et samtaleemne jeg setter pris på.

Dust.

I går kjente jeg mye på dette. Hadde en tung kveld, og kjenner at jeg har mistet helt lysten på alt. Vet ikke helt hva jeg burde gjøre med det.

Huff... Det er jo bra han har normal sædkvalitet, men for en måte å formidle det på. Skjønner godt at det var lite morsomt å høre. Han prøver nok bare å lette på stemningen, men mange menn er dårlige på det der. Du kan si det som det er "det er en myte at folk som adopterer, får fosterbarn osv blir gravide. De blir gravide fordi det klaffet tilfeldig, og det er langt fra alle. Det er en svært liten prosent."

Det hadde tross alt klaffet uavhengig av foster- og adoptivbarn..

Snakk med mannen din om hvordan du føler det når han sier disse tingene. Jeg er sikker på at han ikke vil såre deg så hvis du forklarer at det sårer deg når han snakker sånn så stopper han nok fort med det og får kanskje litt større forståelse for hvordan du har det.

[Cindi]

Jeg sa det, at det bare er en myte. Og da sa han: "hvordan kan det være det, når det er så mange det skjer med?"

Jeg svarte bare: "hvis du skal komme med sånne påstander får du faktisk gidde å søke litt på nett etter forskning som kan dokumentere at det er tilfelle... Du sier faktisk til meg nå at det er pga mitt stress jeg ikke klarer å bli gravid, altså indirekte at det er min egen feil at jeg ikke er gravid enda, hvis jeg bare lærte meg å slappe av." Og inni meg så slang jeg på en "fuck you."

Merker det er sunt for forholdet å være prøvere. Man blir liksom ikke bare LITT fiendtlig. *sukk*

Jeg må virkelig skjerpe meg. Snap out of it...

Men jeg klarer ikke akkurat nå. Jeg er gjennomsyret sort inni meg. Klarer ikke å tenke positivivt, eller fornuftig...

[Gjest jente8923]

Jeg sa det, at det bare er en myte. Og da sa han: "hvordan kan det være det, når det er så mange det skjer med?"

Jeg svarte bare: "hvis du skal komme med sånne påstander får du faktisk gidde å søke litt på nett etter forskning som kan dokumentere at det er tilfelle... Du sier faktisk til meg nå at det er pga mitt stress jeg ikke klarer å bli gravid, altså indirekte at det er min egen feil at jeg ikke er gravid enda, hvis jeg bare lærte meg å slappe av." Og inni meg så slang jeg på en "fuck you."

Merker det er sunt for forholdet å være prøvere. Man blir liksom ikke bare LITT fiendtlig. *sukk*

Jeg må virkelig skjerpe meg. Snap out of it...

Men jeg klarer ikke akkurat nå. Jeg er gjennomsyret sort inni meg. Klarer ikke å tenke positivivt, eller fornuftig...

Ja, viser jo uansett at han kommer med påstander han ikke kan begrunne i fakta.

Jeg skjønner godt at du føler deg fiendtlig. Det gjør jeg også til tider, men man må kunne forvente litt forståelse og omsorg. Han er sammen deg fordi han elsker deg og han bør vite hvor mye dette påvirker deg og hvor tøft det er, vet han det ikke så fortell han det. Kan godt hende han selv syns det er veldig tøft, men at han ikke vet hvordan har skal takle det og snakke om det.

Men helt klart, noen ganger bør man kanskje tenke seg om litt ekstra, men hadde min samboer sagt det din sa hadde jeg blitt ekstremt lei meg så forstår deg godt.

[Cindi]

Takk for det. Jeg blir veldig usikker på meg selv, og føler meg totalt urimelig hver gang jeg blir lei meg over dette foran han, eller om jeg er krass på kommentarene tilbake når han sier slike ting. Da får jeg kjempedårlig samvittighet etterpå, og unnskylder ofte veldig fort.

Jeg er usikker på hva jeg egentlig kan forvente av han, av forståelse. Han kjenner jo ikke dette på kroppen selv.

Jeg er usikker på meg selv og jeg føler meg ubrukelig fordi jeg ikke får dette til. Det er ikke noen god kombinasjon. Gjør at jeg tråkker meg selv veldig ned...

[Gjest jente8923]

Takk for det. Jeg blir veldig usikker på meg selv, og føler meg totalt urimelig hver gang jeg blir lei meg over dette foran han, eller om jeg er krass på kommentarene tilbake når han sier slike ting. Da får jeg kjempedårlig samvittighet etterpå, og unnskylder ofte veldig fort.

Jeg er usikker på hva jeg egentlig kan forvente av han, av forståelse. Han kjenner jo ikke dette på kroppen selv.

Jeg er usikker på meg selv og jeg føler meg ubrukelig fordi jeg ikke får dette til. Det er ikke noen god kombinasjon. Gjør at jeg tråkker meg selv veldig ned...

Kjenner det igjen. Det er lurt å prøve å fylle tiden sin med masse annet så man ikke har så god tid til å tenke. Selv om det virker så og si umulig. Forklar din mann hvordan du føler det. Så kan jeg ikke si så mye annet enn at jeg håper det blir lettere for deg etterhvert og at du med tiden får oppfylt ønsket ditt om barn =) Vet det er lite ord og slikt som hjelper. Men kanskje du har en venninne eller slikt der du bor som kan støtte deg. Det finnes jo også nettsider hvor det er andre i samme situasjon som du kan prate med om det, enten her eller andre sider.

[Cindi]

Jeg fyller tiden min så godt jeg kan, men det er kveldene som er verst. Spesielt når jeg egentlig skal sove.. Har ikke sovet godt på lenge nå, fordi jeg grubler sånn.

Jeg har mange bekjente her, men venninnene mine bor ikke her. Jeg flyttet hit for ett år siden, og er jo voksen, så nye bestevenninner som man snakker om så private ting er ikke så lett. Skal jo en del til for at man stoler nok på folk til å åpne seg om sånt. Også vil jeg ikke slite ut folk med meg og mitt.. Så når jeg er hjemme igjen og besøker bestevenninna mi prøver jeg å fokusere på positive ting, og ikke prøvingen.

Er det noen sider du kan anbefale, som gir noe særlig annet enn KG?

[Marsipan]

Er det lov til å titte innom her selv om man ikke er prøver selv?

Jeg tror mange av våre menn skjuler sine egne følelser når det kommer til sånne ting, av hensyn til oss. Faktisk! At de ikke ønsker å legge ekstra tyngde på den byrden vi bærer, uten å forstå at det kommer helt feil ut når de later som om de føler mindre enn de gjør.

Det er ikke til å komme fra at det er kvinnen i forholdet som kjenner prøvingen mest på kroppen, som står i det med begge beina 24/7, og det er nok ikke så lett å stå der ute på sidelinja heller. Man blir fryktelig maktesløs!

Men så er det jo utrolig nok enkelte damer som forlanger at deres menn skal være sterke for dem, uten tanke på egne følelser, også. Jeg har en bekjent som mistet ved halvgått svangerskap, og hun endte med å skille seg fra mannen fordi hun mente at han tok for lite hensyn til hennes sorg ved å la seg knekke under sin egen. Hun forventet at mannen skulle "ta seg sammen" for å ta seg av henne...

Åpen kommunikasjon er kjempeviktig! Snakke om forventninger og reaksjonsmønstre, hva man reagerer på ved partnerens reaksjoner. Og jobbe aktivt for å forstå at det ikke finnes "riktige" eller "gale" måter å reagere på, det må være rom for ulikheter.

Lykke til videre, Cindi! Jeg heier på deg

[Gjest jente8923]

Det er bra du fyller tiden. Synd at du bor så langt unna venninner, skjønner det er vanskelig å skulle betro slike ting til bekjente. Ser den med sovingen. Slet med det selv en stund, men når jeg skal legge meg nå så tenker jeg bevisst på andre ting.

Jeg syns onskebarn.no er en fin side. Mye informasjon, leger, forum osv. Koster 400 kr i året tror jeg. Men det kan jo være verdt det.

[Cindi]

Skjebnedagen...

I går ringte min mor meg. Det er første gangen jeg kan huske at min mor faktisk har vært en mor for meg. Under hele oppveksten har jeg vært ignorert og tilsidesatt, fordi søstrene mine har krevd all energi mine foreldre hadde. Jeg har ikke hatt noen mor...

Men i går ringte hun meg, og det er første gangen i mitt liv at min mor faktisk har vært en ordentlig mamma for meg. Vi snakket i to timer, og det var tungt, men nødvendig.

Hun hadde tenkt mye siden julen, og kom til slutt frem til at hun måtte ringe meg og si noe. Hun hadde sett hvor langt nede jeg var i julen, og at jeg ikke hadde det bra i det hele tatt. Jeg har i årevis prøvd å forklare foreldrene mine at jeg ikke er helt frisk, og at jeg sliter mye med psyken i perioder.

I noen perioder går det veldig bra, og i andre perioder er det kjempevanskelig. Mamma har aldri skjønt dette, og bagatellisert det hele. Ingen har skjønt det, og ingen har sett alvoret.

I julen, av en eller annen grunn, så så hun det.

Og i går ringte hun.

Jeg har ikke sovet en hel natt sammenhengende på flere uker, og er utslitt pga dette. Jeg er så sliten i kroppen at jeg ikke klarer å gjøre noe. Jeg ligger våken om nettene, og står likevel på om dagen da jeg er på jobb.

Dette har gjort meg utrolig sliten.

I tillegg så har det vært mye det siste året. Jeg har fått mange belastninger, og hatt det ganske tungt. Og det tyngte oppi alt, var at jeg måtte slutte på medisinene, som har holdt meg i balanse. Jeg har gått på citalopram. Ikke en særlig høy dose, men høy nok til å stoppe "kverna" i hodet mitt som holder meg våken om nettene, og som gjør bekymringene mine ti ganger mer verdt enn de egentlig er.

Jeg sluttet på medisinene for ett år siden, fordi jeg skulle prøve å bli gravid. Jeg hadde det veldig bra da, og så for meg at dette kom til å gå bra. Det gjorde det... Men så ble det vanskeligere, og vanskeligere, og i tillegg tok det veldig lang tid å bli gravid, noe som også opplevdes veldig tungt for meg.

De siste to ukene har jeg kjent på kroppen at verken jeg eller en eventuell kommende minicindi har godt av at jeg har det sånn som jeg har hatt det. Så det er på tide å kaste inn håndkleet og begynne på medisinene igjen. I hvertfall inntil jeg har kommet mer i balanse igjen, og fått alt som har skjedd i familie og nærhet på avstand. Det er det beste for alle parter. For meg, for ekteskapet og for barnet vi har prøvd å lage. Om dette betyr at jeg må utsette prøvingen, så får det heller være. Helsen må gå foran, og dette går ikke mer.

Da mamma ringte i går snakket vi om dette, og jeg kjente skuldrene senke seg. Hun var en god mamma i går, og jeg lyttet. Etterpå snakket jeg med mannen min, og han hadde forståelse og omsorg for valget mitt.

I morgen skal jeg ringe til legen og snakke med han. Jeg trenger å begynne på medisinene igjen, og vil gjøre det på en smart måte. Og i de neste ukene trenger jeg noe å sove på, så jeg får hentet inn energi igjen, etter ukesvis uten søvn.

Hva legen sier får jeg vente å se. Jeg er forberedt på at det nå kan ta lang tid før jeg kan prøve å bli mamma igjen, men da får jeg takle det også. Det blir uansett lettere med søvn innabords, og medisinene som demper selvkritikken litt.

Det er tungt i dag, men jeg har troen på at det blir bedre. Etterhvert.

Forøvrig har jeg veid meg i dag, og kroppens reaksjon på stresset mitt har vært at jeg har gått ned i vekt. Jeg veier faktisk halvannen kilo mindre enn jeg gjorde før jul, og seks kilo mindre enn jeg gjorde da jeg begynte som prøver. Så nå kan jeg si: jeg er bra nok, akkurat som jeg er.

Det er første gangen jeg noengang har sagt til meg selv. Ingen mer tortur, ingen mer selvkritikk og gnaging på meg selv fordi jeg ikke er bra nok. Jeg veier det jeg veier, og jeg kommer inn i de buksene jeg kommer inn i. Resten får bare være.

Det er på tide å ta vare på deg selv igjen Cindi.