Hvis dere ikke vil inkludere stebarn,

[Gjest loren]

Som mor til en som mest sannsynlig kommer til å få steforeldre må jeg si jeg blir litt bekymra og gjør meg noen tanker når jeg leser inne på steder som det her. "Må vi ha med stebarn på ferie?", "Må jeg passe barnet?", "Må vi ditt og datt" osv..

Hvis du ikke ønsker å stille opp for barnet til den du er glad i, hvorfor i all verden involverer du deg så mye at du flytter sammen med han/henne? Evner dere ikke å se det lille mennesket oppi det her?

Et barn som f. eks føler at stemor/far ikke vil ha han/henne med på ferie, for det skal bare de "ekte" barna?

Jeg er nysgjerrig på hva dere tenker jeg, hvilke tanker dere gjør dere, både selv og sammen med barnets far/mor...?

Det blir mer og mer vanlig at barn bor annenhver uke hos mor og far, så at man må ta både og når det kommer til hverdag og ferier burde ikke komme som noen overraskelse?

[AnonymBruker]

undrer meg over det samme. har vokst opp i 2 hjem og hatt en fantastisk stemor. og veldig glad for at vi alle søsken ble behandlet "likt" (blir jo ikke helt likt men rettferdig er kansje et bedre ord).

får jeg noengang stebarn igjen så kommer jeg til å ta dem i mot med åpne armer. egne barn vs stebarn finnes ikke i vårt hus. her er alle barna bare alle barna.

[Gjest Herr Heftig]

Har alltid behandlet mine foreldres kjærester som autoritetsfigurer, som mine foreldres forlengede armer, og de har alltid behandlet emg veldig bra og naturlig, de har aldri hatt egne barn da.

[AnonymBruker]

Har tenkt på akkurat det samme. Jeg har en helt fantastisk stepappa som behandler meg som sin egen datter. Hvis noen spør han hvor mange barn han har, så sier han at han har to døtre. Meg og lillesøs som er hans biologiske. Han har alltid stilt opp for meg. Hans foreldre likedan. Jeg er utrolig heldig som har et ekstra sett med besteforeldre - og nå noen veldig engasjerte oldeforeldre til mitt barn. Når jeg leser her inne ser jeg jo at jeg har vært heldig.

Om jeg noen gang skulle bli stemor til noen (håper jo ikke det ettersom jeg vil være sammen med mannen min for alltid ) så kunne det ikke falle meg inn å ikke inkludere dem i vårt liv. Man velger selv hva man går inn i, og om man ikke er interessert i å være en ekstra forelder så kan man trekke seg ut før det er for sent. La nå ikke dette gå ut over uskyldige barn som ikke har bedt om å bli satt inn i situasjonen.

[AnonymBruker]

Tror dette er vanskeligere i praksis enn i teorien. Er ikke sikkert man føler det samme for stebarna, er ikke sikkert de vil ha en inn i livet sitt på samme måte heller. Er jo lett i teorien og si at alt skal være likt, men så sitter du der sliten med en skokk med unger som egentlig ikke er dine, så kan det hele bli vanskelig. Jeg er fullstendig enig at man bør forsøke å behandle rettferdig(kanskje ikke likt, men rettferdig), men det kan oppstå situasjoner hvor det er vanskelig likevel.

[Gjest "gjest"]

Men selv om man ikke føler det samme for stebarna, så er vel vi voksne mennesker pliktige til å oppføre oss riktig?

[AnonymBruker]

Jeg vet hvilke tråder du sikter til og du fremstiller det rimelig svart/hvitt her. Når det gjelder hun som ikke ville passe barna hans så var det vel ikke hun som var den største syndebukken. Hun hadde ingenting hun skulle ha sagt over barna og det kan være forståelig at man ikke vil bli tvunget til å ha ansvar for noen som ikke vil høre på henne.

Det er litt av det store problemet med det mødre. Vi skal stille opp, men har ingenting vi skal ha sagt. Dere får velge.

[Gjest Sobril]

Har vært stemor selv, og innrømmer at jeg føler annerledes for egne biologiske barn. Allikevel var det viktig for meg å behandle barna likt. De er jo ikke gamle nok til å kjenne på "foreldrefølelsen" og vil ha voksenpersoner som bryr seg om dem. De er sårbare og trenger ikke noen som prenter inn at de ikke er biologiske. Mine følelser kan jeg holde for meg selv, og barn i min husstand er likestilte.

[Gjest regine]

Men det går da ikke an å generalisere på denne måten!

I prinsippet - ja, selvsagt skal stebarn inkluderes. Men det betyr jo ikke at det bare er en måte å gjøre det på!

Det kommer mye an på hvor gamle barna var da foreldrene gikk fra hverandre og fikk nye partnere.

STOR forskjell på barn under skolealder og tenåringer f.eks.

Går foreldrene fra hverandre med en 2åring og en 4åring, mor/far/begge får nye partnere (som er varige...... det er jo heller ikke gitt) - vil jo situasjonen være en helt annen enn om ungene f.eks. er 12 og 14 v. et brudd.

I det første tilfellet vil steforeldre naturlig få en større rolle i barnas liv (over tid), mens i det siste vil de mer være en ekstra voksen.

En annen sak er også dette med når ting skjer - dvs. har man vært sammen 1 år eller 5 eller 10 år. Det er helt naturlig at ting tar tid, alt fungerer ikke perfekt etter 1 år. Syns mange har helt urealistiske forventninger til hvordan ting skal være/fungere i slike "nyfamilier" nærmest umiddelbart.

BARNA har jo ikke valgt den nye partneren - det er det foreldrene ene og alene som gjør. Barna må venne seg til en ny voksen i huset og livet sitt som de IKKE er forelsket i (forelskelse gjør ting mye enklere - man blir gjerne smidigere da...). Voksne som kanskje gjør ting helt annerledes - og ikke minst krever at barna skal oppføre seg slik/høre på dem etc. Her tror jeg kanskje stemødre er de verste - det er så viktig å være så mye "mamma" som mulig, i stedenfor å la far ta ansvaret når ungene er hos han. Og heller være en støtte/hjelp for far - men uten å ta over hele ballet. (Tror det hadde bidratt til langt mindre klaging fra stemødre og, hvis de insisterte på at far skulle ta sitt ansvar for sine barn).

Når man har bodd sammen noen år, vil jo ting gå seg mer til. Jeg har nå f.eks. bodd med mannen i 5 år - og han har gradvis tillatt seg å ta ting mer direkte med ungen. Mannen oppdrar fortsatt ikke, men kan i en helt annen grad si fra om ungen gjør ting han ikke burde, enn da samboerskapet var nokså nytt. En helt naturlig utvikling, vil jeg mene!

[SmallTalk]

Jeg har heldigvis ikke opplevd "mine, dine og våre barn"-problematikken selv, og jeg håper jeg aldri kommer borti den heller, men hvis jeg skulle gjøre det så er det siste som kunne falle meg inn å begynne å forskjellsbehandle folk basert på om de er i biologisk familie eller ikke. Barn skal ikke lide for at voksne ikke klarer å oppføre seg som folk.

[Gjest loren]

Jeg vet hvilke tråder du sikter til og du fremstiller det rimelig svart/hvitt her. Når det gjelder hun som ikke ville passe barna hans så var det vel ikke hun som var den største syndebukken. Hun hadde ingenting hun skulle ha sagt over barna og det kan være forståelig at man ikke vil bli tvunget til å ha ansvar for noen som ikke vil høre på henne.

Det er litt av det store problemet med det mødre. Vi skal stille opp, men har ingenting vi skal ha sagt. Dere får velge.

Ja, det er noen tråder som har utmerket seg de siste dagene, men det er ikke bare de jeg snakker ut fra, og det har vært mange tråder tidligere om akkurat temaet "Må jeg ta ansvar for stebarna?"-problematikk. Så om TS i tråden om å passe barna når far er bortreist føler seg urettmessig hengt ut så beklager jeg det.

Jeg sier ikke at alt er sort-hvitt, og jeg snakker ikke om enkeltsaker, men jeg vil fortsatt påstå at i majoriteten av tilfellene gjelder dette;

Steforeldre har et valg. Dere har tatt et valg. Det tok dere da dere involverte dere med barnets forelder.

[AnonymBruker]

i hjemmet vårt er det plass til mange barn.stebarn,biologiske,fosterbarn.

vis vi blir god kjent som fosterforeldre så behandler vi selvsagt dem som alle andre barna i huset.

[AnonymBruker]

Ja, det er noen tråder som har utmerket seg de siste dagene, men det er ikke bare de jeg snakker ut fra, og det har vært mange tråder tidligere om akkurat temaet "Må jeg ta ansvar for stebarna?"-problematikk. Så om TS i tråden om å passe barna når far er bortreist føler seg urettmessig hengt ut så beklager jeg det.

Jeg sier ikke at alt er sort-hvitt, og jeg snakker ikke om enkeltsaker, men jeg vil fortsatt påstå at i majoriteten av tilfellene gjelder dette;

Steforeldre har et valg. Dere har tatt et valg. Det tok dere da dere involverte dere med barnets forelder.

Dere har også tatt et valg da dere skilte dere. Majoriteten av dere fraskilte mødre vil si at stemødre har ingenting å si over barna, men samtidig mener dere vi skal ta ansvar, inkludere dem og passe dem. Det henger jo ikke på greip. Det er ikke en levelig situasjon. Hvordan skal vi inkludere dem hvis vi samtidig må holde kjeft og ikke blande oss inn i oppdragelsen?

[Gjest stemoren]

det er jo to sider av den saken.

den ene siden er at ste-foreldre ikke skal tro at de er foreldre til barnet. barnet har en mor og en far (i de fleste mine-dine-våre-familier). Da skal ikke ste-mor (som oftest tema) eller ste-far leve i den tro at de er like viktige som foreldrene.

Den andre siden er når ste-forelder ikke vil stille som 'barnevakt' fordi mor og far er opptatt samtidig. Da er ste-forelderen like mye forelder som mor og far.

Jeg er ste-mor, stebarnet bor hos oss 50 % av tiden. i de ukene er barnet på lik linje med de barna som bor hos oss hele tida, far og jeg legger kabalen slik at vi rekker det vi skal, og bytter på å ta med barna på ting.

Dersom vi skal på ferie hele familien er selvsagt ste-barnet (mitt) med. Jeg tar ofte med meg mine barn på helgebesøk til min familie eller venninner med jevnaldrende barn, da tar jeg ikke ste-barnet med. da er stebarnet mitt hos far (om det er vår uke) eller hos mor.

Dersom mor ikke klarer å planlegge sin uke uten å trenge barnevakt, anser jeg det faktisk ikke som mitt problem. dersom far har planer som kræsjer, syns jeg ikke det er noe selvfølge at jeg skal stille opp. jeg har mine to barn som alltid er hos oss, og verken jeg eller far kan planlegge ting (uten barna) uten å snakke med den andre først. hvorfor er det da slik at mor som har barnet sitt annenhver uke, bare forventer å ha barnepass om hun planlegger noe?

[AnonymBruker]

Håper inderlig jeg slipper å se mine barn med steforeldre. Får vondt bare av tanken på det. Er så viktig at barna føler seg anerkjente for senere utvikling!

Forøvrig synes jeg mange tar alt for lett på det å gå fra hverandre når det er barn med i bildet. Ser i min omgangskrets og også utenfor at mange går fra hverandre i småbarnstiden. Selvfølglig er dette også en tøff tid med liten tid til bare hverandre, men vet da ikke folk lenger hva de begir seg ut på?

[AnonymBruker]

Håper inderlig jeg slipper å se mine barn med steforeldre. Får vondt bare av tanken på det. Er så viktig at barna føler seg anerkjente for senere utvikling!

Forøvrig synes jeg mange tar alt for lett på det å gå fra hverandre når det er barn med i bildet. Ser i min omgangskrets og også utenfor at mange går fra hverandre i småbarnstiden. Selvfølglig er dette også en tøff tid med liten tid til bare hverandre, men vet da ikke folk lenger hva de begir seg ut på?

Du tenker ikke slik når du står midt i bruddet. En dag kan det være deg som må sende barna til stemor og har stebarn selv.

[nissejenta]

Ja, stemor må for all del vite at hun ikke er mor til barnet og må da selvfølgelig ikke delta i oppdragelsen! Så de ukene der stemor selvfølgelig stiller opp og er barnevakt for far og mor så er det FRI OPPDRAGELSE!!! Eller hva?

[AnonymBruker]

Ja, stemor må for all del vite at hun ikke er mor til barnet og må da selvfølgelig ikke delta i oppdragelsen! Så de ukene der stemor selvfølgelig stiller opp og er barnevakt for far og mor så er det FRI OPPDRAGELSE!!! Eller hva?

Du glemte at stemor også er forpliktet til å bidra økonomisk til barna.

[xinnia]

det er jo to sider av den saken.

den ene siden er at ste-foreldre ikke skal tro at de er foreldre til barnet. barnet har en mor og en far (i de fleste mine-dine-våre-familier). Da skal ikke ste-mor (som oftest tema) eller ste-far leve i den tro at de er like viktige som foreldrene.

Den andre siden er når ste-forelder ikke vil stille som 'barnevakt' fordi mor og far er opptatt samtidig. Da er ste-forelderen like mye forelder som mor og far.

Jeg er ste-mor, stebarnet bor hos oss 50 % av tiden. i de ukene er barnet på lik linje med de barna som bor hos oss hele tida, far og jeg legger kabalen slik at vi rekker det vi skal, og bytter på å ta med barna på ting.

Dersom vi skal på ferie hele familien er selvsagt ste-barnet (mitt) med. Jeg tar ofte med meg mine barn på helgebesøk til min familie eller venninner med jevnaldrende barn, da tar jeg ikke ste-barnet med. da er stebarnet mitt hos far (om det er vår uke) eller hos mor.

Dersom mor ikke klarer å planlegge sin uke uten å trenge barnevakt, anser jeg det faktisk ikke som mitt problem. dersom far har planer som kræsjer, syns jeg ikke det er noe selvfølge at jeg skal stille opp. jeg har mine to barn som alltid er hos oss, og verken jeg eller far kan planlegge ting (uten barna) uten å snakke med den andre først. hvorfor er det da slik at mor som har barnet sitt annenhver uke, bare forventer å ha barnepass om hun planlegger noe?

Så du mener at det er ok for deg og gjøre avtale med far til ditt barn, mens mor til ditt stebarn ikke kan gjøre det samme med far til sitt barn for da må far høre med deg først?

Og mener du virkelig at far sitter barnevakt når han er alene med barnet sitt?

[nissejenta]

Du glemte at stemor også er forpliktet til å bidra økonomisk til barna.

Ja, såklart! Alle utgifter i forbindelse med ferier og reiser betaler stemor halvparten av. Men å delta på barnets første skoledag? Å nei, det er forbeholdt far og mor!!!