Hvis dere ikke vil inkludere stebarn,

[AnonymBruker]

Hun mener nok førsteprioritet. Barna skal alltid gå foran egne øsnker og behov. Det er en del av pakka når man får barn. Også når man flytter inn med noen som har barn fra før. Som voksen er man inneforstått med hva det betyr.

For noe vås! Biologiske foreldre gjør ikke det engang. Skal man altså la barna diktere livet sitt?

Noen ganger MÅ de voksnes behov komme først uansett om det er stebarn eller biologiske.

Er eksempel. Noen ganger har JEG behov for fred og ro i huset. Samtidig har biobarn og stebarn et sterkt behov for å bråke.

Jeg roer dem ned uansett om det er mine barn eller ikke! Og det har jammen ikke en dritt å si hvem som eide huset først!!

Eller er det mest rettferdig at jeg roer mine egne barn ned mens de andre kan fortsette å bråke fordi de ikke er mine barn?

[Armitage]

For noe vås! Biologiske foreldre gjør ikke det engang. Skal man altså la barna diktere livet sitt?

Noen ganger MÅ de voksnes behov komme først uansett om det er stebarn eller biologiske.

Er eksempel. Noen ganger har JEG behov for fred og ro i huset. Samtidig har biobarn og stebarn et sterkt behov for å bråke.

Jeg roer dem ned uansett om det er mine barn eller ikke! Og det har jammen ikke en dritt å si hvem som eide huset først!!

Eller er det mest rettferdig at jeg roer mine egne barn ned mens de andre kan fortsette å bråke fordi de ikke er mine barn?

Nå snakket ikke jeg om filleproblemer som leking og bråk. Men om litt mer alvorligere ting. Men jaja. Om du vil flisespikke så får du vel bare gjøre det:)

[AnonymBruker]

Nå snakket ikke jeg om filleproblemer som leking og bråk. Men om litt mer alvorligere ting. Men jaja. Om du vil flisespikke så får du vel bare gjøre det:)

Når det gjelder alvorlige ting så får de verken mer eller mindre i forhold til mine egne barn. Jeg særbehandler dem ikke fordi de ikke er mine. De har samme regler enten mora er enig eller ikke. Hvordan skulle det tatt seg ut i forhold til mine egne barn hvis de andre fikk lov til mer? Da hadde jeg jo satt de andre barnas behov foran mine egne barns behov fordi jeg var redd moren skulle bli sur.

[nissejenta]

Hva legger dere egentlig i at barna skal komme først? Virker som at folk har forskjellig oppfatning av det.

Jeg mener at det handler om å ønske det beste for barna og gjøre det man kan for at de skal få en god oppvekst. Men det er ikke det samme som å skjemme dem bort og ikke sette grenser.

[AnonymBruker]

Hva legger dere egentlig i at barna skal komme først? Virker som at folk har forskjellig oppfatning av det.

Jeg mener at det handler om å ønske det beste for barna og gjøre det man kan for at de skal få en god oppvekst. Men det er ikke det samme som å skjemme dem bort og ikke sette grenser.

Mener omtrent det samme som deg.

Det innebærer også å sette barnas behov foran sine egne hvis det er veldig negativt/uforsvarlig å la være. Dvs gi avkall på noe du har lyst til fordi barna trenger deg hjemme. Vente med de fine skoa fordi ungene trenger nye klær.

Jeg har avlyst selskap hjemme fordi moren har kommende dumpende med barna mer enn en gang. Moren skulle forøvrig på fest selv et par av gangene. De gangene har jeg satt hennes barn foran mine behov, noe ikke moren gjorde.

Andre ganger tror jeg bare barna har godt av å ta hensyn og se at foreldrene tar vare på sine egne behov og at barna ikke alltid kommer i første rekke.

Dette er gjelder uansett om det er stebarn eller biologiske.

[Armitage]

Hva legger dere egentlig i at barna skal komme først? Virker som at folk har forskjellig oppfatning av det.

Jeg mener at det handler om å ønske det beste for barna og gjøre det man kan for at de skal få en god oppvekst. Men det er ikke det samme som å skjemme dem bort og ikke sette grenser.

Jeg mener det samme.

[Gjest norah]

Jeg sa ikke at man skulle holde kjeft.

Jeg sa at enten yter man barnet den trygghet og "likhet" man gir sine egne, eller så lar man være å flytte inn.

Og det gjelder selvfølgelig andre veien.

Noe så smålig, å skille på denne måten. Alle barn, uavhengig av hvem som har født eller lagd dem, skal vite og føle at de er like mye en del av fellesskapet som øvrige familiemedlemmer.

Jeg er helt enig med deg i at alle skal behandles likt, det er en selvfølge.

Jeg hadde nok blitt like glad i stebarn som mine egne når man bor sammen med dem, og hadde tatt det veldig tungt om de følte seg ekskludert på noen måte.

Men det er forskjell på inkludering av barn - og - manglende aksept for dårlig fordeling/prioritering mellom bioforeldre.

Jeg ser ikke positivt på en situasjon med en forelder som er mye borte og ikke tar del i familieliv med egne barn, og ville heller ikke gjort med med stebarn.

Jeg tar ikke alt ansvar selv uansett biologisk bakgrunn, og jeg hadde ikke funnet meg i å bli "barnevakt" for stebarn eller egne barn.

Når stebarn eller egne barn ved delt samvær er hjemme, skal man stort sett være der samlet som familie, og foreldre skal som hovedregel være tilstede.

Kan ikke far eller mor det pga jobb får de legge opp en plan om å få en ny og mer tilpasningsvennlig jobb - eller ordne samværet slik at man faktisk kan være samlet.

Jeg hadde selvsagt heller ikke tatt på meg større utgifter og tullete forbruk fordi foreldrene ikke evner å organisere og tenke fornuftig.

Men jo - det er nok mange idiotiske bioforeldre og steforeldre der ute som bruker barna for å få kontroll over den andre, og som ikke klarer legge smålighet, sjalusi og vonde følelser til side.

De er jo dessverre ikke oppegående nok emosjonelt til å forstå at det er barna det går hardest utover.

[nissejenta]

Mener omtrent det samme som deg.

Det innebærer også å sette barnas behov foran sine egne hvis det er veldig negativt/uforsvarlig å la være. Dvs gi avkall på noe du har lyst til fordi barna trenger deg hjemme. Vente med de fine skoa fordi ungene trenger nye klær.

Jeg har avlyst selskap hjemme fordi moren har kommende dumpende med barna mer enn en gang. Moren skulle forøvrig på fest selv et par av gangene. De gangene har jeg satt hennes barn foran mine behov, noe ikke moren gjorde.

Andre ganger tror jeg bare barna har godt av å ta hensyn og se at foreldrene tar vare på sine egne behov og at barna ikke alltid kommer i første rekke.

Dette er gjelder uansett om det er stebarn eller biologiske.

Er jo trist at moren setter egne behov foran barna (og deg). Men du gjør jo det eneste riktige.. Ville gjort det samme selv, men ville tatt en svært alvorlig samtale med moren senere!! Men regner vel med at du har gjort det (uten resultat)?

[AnonymBruker]

Er jo trist at moren setter egne behov foran barna (og deg). Men du gjør jo det eneste riktige.. Ville gjort det samme selv, men ville tatt en svært alvorlig samtale med moren senere!! Men regner vel med at du har gjort det (uten resultat)?

Nei, jeg har aldri tatt det opp med henne, men jeg tok det opp med min mann som tok det opp med henne. Han fikk slengt i trynet at hvis det var så ille å ha barna så kunne han bare si fra seg ansvaret. Som å snakke til en vegg. Han bare ga opp.

Det hører med til historien at barna reagerte selv andre gangen hun plutselig kjørte dem til oss fordi hun skulle på fest. Hun hadde lovt dem stranda og grilling. Noe vi gjorde med dem istedet. Greit at hun hadde behov for sosialt liv, men hun kunne vel holdt det til de helgene vi hadde barna og ikke begge helgene.

De få gangene vi ba om å bytte helg fikk vi også beskjed om at vi kunne bare la være å ha dem hvis det skulle være så vanskelig. Hun er snodig og mye verre enn alle stemødre jeg kjenner til sammen.

[Sweet77]

Hun mener nok førsteprioritet. Barna skal alltid gå foran egne øsnker og behov. Det er en del av pakka når man får barn. Også når man flytter inn med noen som har barn fra før. Som voksen er man inneforstått med hva det betyr.

Jeg siterer deg, for du er vel den som best catchet hva jeg mente her. Men skal prøve å gi et tilsvar her til alle dere som har svart meg:

For meg er "hjem" der foreldrene er. Eierforholdet til en bygning er ganske ubetydelig i så måte - dere får unnskylde meg, men dette er så smålig at jeg gikk ut fra at det sa seg selv.

Det jeg mener en kommende steforelder må fatte, er at dette "hjemmet" - eller denne familien - allerede er etablert. Og at barnet har krav på den tryggheten en familie fører med seg, uavhengig av hvilke andre nye familiemedlemmer som måtte komme til.

Enten kan man fylle den rollen som steforelder, eller så kan man det ikke. Jeg har ikke sagt at man ikke skal ta hensyn til egne behov, men man skal gjøre det som om man var en biologisk forelder. Det er dette barnets rett. Man skal ikke inn i et hjem (les: foreldre / barn forhold) om det betyr at man forringer livet til barnet.

Å gjøre barnet til en del av seg på denne måten som det har krav på, krever at man åpner hjertet sitt for barnet. Og har man gjort det, så vil viderverdigheter som barnevakt, penger etc komme i annen rekke. Som det ville gjort med dine egne barn. Blir det helt skjevt, så vil du selvfølgelig ta det opp - utenfor barnets syn og hørsel. Barnet vil likevel ikke merke noe negativt ved det, fordi det vet, som alle barn skal vite hos sine omsorgspersoner - at det har hjertet ditt. Og vet det det, så vil alt føles trygt.

Når du flytter sammen med en person med barn, så inngår du i realiteten ikke ett, men to forhold. Så om du ikke kan være det for barnet som det har krav på, så bør du derfor la det være.

Dere må gjerne krangle videre på denne, men jeg tror det ville være mye sunnere både for dere og deres stebarn om dere heller spurte dere selv hvilken plass barnet har i hjertene deres.

Så kan det være at det er forhold rundt, som at foreldrene krangler, at kjæresten din ønsker å holde deg ute eller at omgivelsene på andre måter stikker kjepper i hjulene for et slikt forhold. I så fall bør du tenke deg veldig nøye om før du går inn. For barnet har krav på det ovennevnte uansett, og blir det umulig for deg å gi det, så kan det godt være at barnet har det bedre uten deg.

Men igjen, har du et stort hjerte for barnet så kan kanskje det meste overvinnes.

Endret 12. juni 2012 av Flair

[Gjest Gjest]

det er vel ikke tanken på barna hans som er den første som slår en ved en forelskelse. forholdet til barna hans kommer helt ann på hvilket forhold foeldrene til barna har og om dem er fornøyd med inkluderingen. i mange tilfeller er oppdragelsen veldig forsjellig fra hjem til hjem.

jeg har prøvd alle deler vert "stemor"og vert den "onde stemor"og sendt barna mine til en uakseptabel "stemor". summen er at faren sitt forhold til moren har en avgjørene rolle om hva barna syns om fars nye flamme.og hvordan dei voksne oppfører seg med barna. jeg kunne ikke vere "grei" med stebarna til den ene x-en hans..da ble det huskestue uansett hva som ble gjort. og det var håpløst.faren var heller ikke begeistret for at barnet skulle komme,hvorfor ialverden skulle jeg bli mere begeistret enn han?

når jeg sender barna til en uakseptabel dame er det ikke med lett hjerte da jeg vet at det er flere barneverntiltak i hjemmet der.barna reagerer negativt fordi dem ikke har det bra der og jeg ikke er konfortabel med en slik setting.(ønsker ikke gå inn på denne historien)

min kjærestes x derimot er helt fantastisk både mot meg og mine barn. barna går derfor godt sammen og jeg ønsker å ha dem med på både ferier og diverse aktiviteter. fordi faren blir glad og dette er bra for alle.

så ts. verden er ikke svart hvit om den ser slik ut for deg har du nok ikke opplevd mye i livet ditt som nok er mye kortere enn mitt!(mente du er ung)

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt to stemødre- den ene helt fantastisk, mens den første hadde jeg et anstrengt forhold til..

Hun ble sammen med min far da hun var svært ung (23-25 et sted), jeg var ca 4-5.

Utifra hva jeg har hørt hadde jeg visstnok tidlig sagt et eller annet ubetenksomt til henne-som at mamma og pappa burde vært sammen. (var ikke eldre enn 5, så ante nok ikke hva jeg sa) Uansett noe som såret henne, og hun tilga meg aldri for det.. Og det endte opp med at jeg fikk et svært anstrengt forhold til min far, som i større grad prioriterte sin nye kjæreste.

Etter at det ble slutt mellom de-mange år senere, fant pappa en ny dame som han fikk barn med.

Hun er en utrolig god og varm person, som lappet igjen litt av de sårene jeh satt med ifht pappa og hans ex.

[Gjest Sol Jenta]

Får du lov til ha noe å si da? Er det noen som blir sure hvis du snakker til barnet for noe?

Ingen som blir sure hvis barnet gjør noe det ikke har lov til og jeg reagerer. Hvis det var det du mente? Tror jeg har vært veldig heldig!

Selvfølgelig blander ikke jeg meg oppi de "store" tingene. Det er mor og far sin jobb.

Kan jo legge til at barnet er 2 år og har vært i livet mitt siden det var noen måneder gammelt. Da det ble slutt mellom mor og far helt i begynnelsen av svangerskapet hvis det har noen betydning?

Endret 12. juni 2012 av Sol Jenta

[Gjest Gjest]

Dere må gjerne krangle videre på denne, men jeg tror det ville være mye sunnere både for dere og deres stebarn om dere heller spurte dere selv hvilken plass barnet har i hjertene deres.

Her er du jo inne på noe helt annet enn det du skrev i de tidligere innleggene.

Jeg har en stesønn som jeg er veldig glad i og som jeg behandler som min egen. Likevel er jeg dypt uenig i de tingene du skrev i de andre innleggene. Kan hende det har noe å gjøre med din aggressive skrivemåte og noe som virker som generell misnøye med steforeldre som ikke er dørmatter.

[AnonymBruker]

Jeg siterer deg, for du er vel den som best catchet hva jeg mente her. Men skal prøve å gi et tilsvar her til alle dere som har svart meg:

For meg er "hjem" der foreldrene er. Eierforholdet til en bygning er ganske ubetydelig i så måte - dere får unnskylde meg, men dette er så smålig at jeg gikk ut fra at det sa seg selv.

Det jeg mener en kommende steforelder må fatte, er at dette "hjemmet" - eller denne familien - allerede er etablert. Og at barnet har krav på den tryggheten en familie fører med seg, uavhengig av hvilke andre nye familiemedlemmer som måtte komme til.

Enten kan man fylle den rollen som steforelder, eller så kan man det ikke. Jeg har ikke sagt at man ikke skal ta hensyn til egne behov, men man skal gjøre det som om man var en biologisk forelder. Det er dette barnets rett. Man skal ikke inn i et hjem (les: foreldre / barn forhold) om det betyr at man forringer livet til barnet.

Å gjøre barnet til en del av seg på denne måten som det har krav på, krever at man åpner hjertet sitt for barnet. Og har man gjort det, så vil viderverdigheter som barnevakt, penger etc komme i annen rekke. Som det ville gjort med dine egne barn. Blir det helt skjevt, så vil du selvfølgelig ta det opp - utenfor barnets syn og hørsel. Barnet vil likevel ikke merke noe negativt ved det, fordi det vet, som alle barn skal vite hos sine omsorgspersoner - at det har hjertet ditt. Og vet det det, så vil alt føles trygt.

Når du flytter sammen med en person med barn, så inngår du i realiteten ikke ett, men to forhold. Så om du ikke kan være det for barnet som det har krav på, så bør du derfor la det være.

Dere må gjerne krangle videre på denne, men jeg tror det ville være mye sunnere både for dere og deres stebarn om dere heller spurte dere selv hvilken plass barnet har i hjertene deres.

Så kan det være at det er forhold rundt, som at foreldrene krangler, at kjæresten din ønsker å holde deg ute eller at omgivelsene på andre måter stikker kjepper i hjulene for et slikt forhold. I så fall bør du tenke deg veldig nøye om før du går inn. For barnet har krav på det ovennevnte uansett, og blir det umulig for deg å gi det, så kan det godt være at barnet har det bedre uten deg.

Men igjen, har du et stort hjerte for barnet så kan kanskje det meste overvinnes.

Ja, nå er jeg enig med deg! De andre innleggene bar litt preg av at du ikke er så glad i steforeldre, men du må huske på at mange av oss prøver så godt vi kan :)Det du skriver her burde uansett være utgangspunktet for et slikt forhold så får man heller ta problemene når de kommer. For det gjør de..........

[AnonymBruker]

Ingen som blir sure hvis barnet gjør noe det ikke har lov til og jeg reagerer. Hvis det var det du mente? Tror jeg har vært veldig heldig!

Selvfølgelig blander ikke jeg meg oppi de "store" tingene. Det er mor og far sin jobb.

Kan jo legge til at barnet er 2 år og har vært i livet mitt siden det var noen måneder gammelt. Da det ble slutt mellom mor og far helt i begynnelsen av svangerskapet hvis det har noen betydning?

Ja, det var det jeg mente. Problemet er at mange mødre (ihvertfall her på KG) mener at vi ikke skal blande oss i oppdragelsen.

Da har de bare ikke skjønt at det MÅ vi hvis vi også skal hjelpe til med barnepass. Noe annet hadde ikke vært forsvarlig overfor barnet heller.

Jeg mener at mor og far burde være enige om de viktigste punktene i oppdragelsen. Dette må stemor involveres i slik at hun også vet reglene. Om ungene ikke får hoppe i sofaen så gjelder også det når ungene er alene med stemor og stemor må kunne irettesette ungen uten at det skal bli bråk av det.

Ellers burde stemor kunne si fra om ting hun ikke godtar som barnet gjør. Rett til barnet hvis det er bagateller og ta det opp med foreldrene i tillegg hvis det er alvorlig.

[Gjest Sol Jenta]

Ja, det var det jeg mente. Problemet er at mange mødre (ihvertfall her på KG) mener at vi ikke skal blande oss i oppdragelsen.

Da har de bare ikke skjønt at det MÅ vi hvis vi også skal hjelpe til med barnepass. Noe annet hadde ikke vært forsvarlig overfor barnet heller.

Jeg mener at mor og far burde være enige om de viktigste punktene i oppdragelsen. Dette må stemor involveres i slik at hun også vet reglene. Om ungene ikke får hoppe i sofaen så gjelder også det når ungene er alene med stemor og stemor må kunne irettesette ungen uten at det skal bli bråk av det.

Ellers burde stemor kunne si fra om ting hun ikke godtar som barnet gjør. Rett til barnet hvis det er bagateller og ta det opp med foreldrene i tillegg hvis det er alvorlig.

Jeg er helt enig! Stemødre bor jo tross alt der like mye som far!

[Gjest "gjest"]

Hjelp.

Tror enkelte stemødre bør revurdere forholdene sine....

[Sweet77]

Her er du jo inne på noe helt annet enn det du skrev i de tidligere innleggene.

Jeg har en stesønn som jeg er veldig glad i og som jeg behandler som min egen. Likevel er jeg dypt uenig i de tingene du skrev i de andre innleggene. Kan hende det har noe å gjøre med din aggressive skrivemåte og noe som virker som generell misnøye med steforeldre som ikke er dørmatter.

Mulig det gikk litt fort i svingene, men meningen var den samme i de første innleggene også ser du. Misnøyen du oppfattet var dog tilstede - men rettet mot det jeg oppfattet som manglende hjerterom for sine stebarn.

Vet ikke om det var deg jeg svarte, men godt å se at misnøyen var forgjeves

Ja, nå er jeg enig med deg! De andre innleggene bar litt preg av at du ikke er så glad i steforeldre, men du må huske på at mange av oss prøver så godt vi kan :)Det du skriver her burde uansett være utgangspunktet for et slikt forhold så får man heller ta problemene når de kommer. For det gjør de..........

Jo da, er glad i steforeldre ser du

Og jeg vet det kan være tøft, og at mange gjør en helt enestående jobb.

Respekt fra meg

[Gjest Gjest]

Hvis du ikke ønsker å stille opp for barnet til den du er glad i, hvorfor i all verden involverer du deg så mye at du flytter sammen med han/henne?

Siden kjæresten min har barn, har jeg lenge vært interessert i stefamilieproblematikk når dette hyppig dukker opp i f.eks nettfora.

Svært få av stemødrene som er frustrerte og firer på kravene til seg selv, har mye pent å si om fedrenes innsats på hjemmebane. Det er sjelden å lese at far er aktiv og engasjert i barna, tar hovedansvar for oppdragelsen, støtter opp om tilpasningen mellom stemor og barna, avlaster hvis stemor er sliten, lærer barna sine å opptre med respekt overfor stemor, sørger for å holde konfliktnivået med barnas mor nede, gir stemor tips og råd hvis ting skjærer seg med barna, tar del i ansvaret for fellesbarn også når særkullsbarna er der, viser at han setter pris på stemor når hun engasjerer seg for barna, og lar stemor gradvis få utvikle sin egen omsorgsrolle i takt med både hennes egne verdier og barnas behov.

Jeg har aldri sett en stemor klage over at hun "må være barnevakt", hvis hun er sammen med en engasjert pappa som gjør alt han kan på hjemmebane, og av og til ikke får til å være hjemme ved planlagt samvær. Derimot har jeg sett mange som føler seg utnyttet fordi far lever mest mulig uforstyrret med sin karriere, og tar det for gitt at stemors tid kan disponeres som barnevakt så han kan gjøre som han vil.

Hvis stemor har frustrasjoner, tolkes det ofte automatisk som uvilje overfor barnet. Men er det virkelig sikkert at det alltid er den som er mest frustrert, som er årsaken til problemet?

Jeg ser aldri en varm, engasjert og ansvarsfull pappa, som har en hurpe til partner.

Hvis far evner å gjøre sin del av jobben, er jeg overbevist om at det er store muligheter for å skape en velfungerende nyfamilie, fordi de fleste kvinner nettopp ER interessert i å være gode stemødre. Det er bare vanskelig å holde på gode intensjoner når far tar for gitt at du tar hovedansvar for alt, og barna kanskje ikke er åpne for en ny kvinne og ingen av deres egentlige omsorgspersoner veileder dem i hvordan de kan være med på å bidra til at dere alle skal få et godt forhold.

(Jeg er selvsagt klar over at det også finnes grunnleggende egosentriske kvinner som aldri skulle hatt hverken egne eller andres barn, men det inntrykket jeg har fått, er at det er flere helt ålreite damer som sliter seg ut på å være den eneste som anstrenger seg for å få ting til å fungere, enn dårlige damer som er den eneste som saboterer stefamilien sin.)