Hvis dere ikke vil inkludere stebarn,

[Gjest BettyBoop]

Jeg vet hvilke tråder du sikter til og du fremstiller det rimelig svart/hvitt her. Når det gjelder hun som ikke ville passe barna hans så var det vel ikke hun som var den største syndebukken. Hun hadde ingenting hun skulle ha sagt over barna og det kan være forståelig at man ikke vil bli tvunget til å ha ansvar for noen som ikke vil høre på henne.

Det er litt av det store problemet med det mødre. Vi skal stille opp, men har ingenting vi skal ha sagt. Dere får velge.

ja men det skjønner jeg jo. Selv om man er steforelder så skal den biologiske forelderen lære ungene at de skal behandle stemoren eller stefaren med respekt. Og om den biologiske forelderen vil at steforelderen skal være der for barna så må steforelderen få lov til å ha noe han/hun skulle sagt ovenfor ungene.

[Gjest la]

jeg har et barn fra før og mannen har to... barna hans bor hos mor som bor flere timer unna. de har vanlig samværsavtale, men barna er nok mye mere hos oss enn det ( når det passer mor selvsagt....) og det er helt toppers, vi har også prøvd oss med at de kan flytte til oss men det falt ikke helt i god jord..... spørsmålet er at jeg har planlagt lenge å reise til syden med mitt barn og besteforeldre, og nå vil mannen være med og... er det galt å reise bare oss tre? barnet mitt har aldri vært i syden før, stebarna har så vidt jeg veit vært i syden 4-5 ganger, seinest i sommer. og reisen er planlagt utenom tiden stebarna skal være her....

[AnonymBruker]

jeg har et barn fra før og mannen har to... barna hans bor hos mor som bor flere timer unna. de har vanlig samværsavtale, men barna er nok mye mere hos oss enn det ( når det passer mor selvsagt....) og det er helt toppers, vi har også prøvd oss med at de kan flytte til oss men det falt ikke helt i god jord..... spørsmålet er at jeg har planlagt lenge å reise til syden med mitt barn og besteforeldre, og nå vil mannen være med og... er det galt å reise bare oss tre? barnet mitt har aldri vært i syden før, stebarna har så vidt jeg veit vært i syden 4-5 ganger, seinest i sommer. og reisen er planlagt utenom tiden stebarna skal være her....

Du kan selvfølgelig ta med deg barnet og besteforeldre hvor du vil! Det er da ingen som bestemmer det.

Om mannen din vil være med så får han ordne opp i det. Enten han tar med seg barna eller lar det være.

Anonym poster: f0f656fc1aadb3e0ab8b487e1f66c3da

[AnonymBruker]

"Hvis du ikke liker å bli slått, hvorfor i all verden bli sammen med en voldelig mann da?"

Utsagnet ovenfor er satt litt på spissen, men fremdeles relevant i forhold til det du spør om, TS. Når man blir forelsket i en mann som har barn, og ønsker å satse på forholdet er det gjerne med positive tanker om hvor bra dette skal gå. Man kjenner som regel ikke barna eller deres mor, men man kjenner mannen man er forelsket i, tror han er en fantastisk far og håper han har et balansert forhold til sin eks. Så blir man introdusert for barna og begynner å delta i samværet. Da finner man kanskje ut at situasjonen mellom kjæresten og eksen hans er preget av konflikter, at barna ikke ønsker å være illojale i forhold til mor og derfor må mislike deg, at far forventer at du stiller opp i praktiske gjøremål, samtidig som du ikke er velkommen i familien. På tross av voksen alder, er det vanskelig å ikke bli lei seg, føle seg tilsidesatt og ønske at kjæresten ikke hadde fått barn med den kvinnen. Man begynner etter hvert å glede seg skikkelig til den tiden kjæresten ikke har samvær, og i samværstiden legger man planer med venninner og passer på å jobbe litt overtid.

Jeg er stemor selv, og opplever heldigvis ikke det jeg har skissert ovenfor her, men jeg kan forstå følelsene til en stemor som har det sånn. Selv om man er sammen med en som har barn er man fremdeles et menneske med like stor rett til sitt hjem som de andre som bor der, og som har krav på respekt fra familien (for man blir faktisk en del av familien). Selv har jeg kjent på mange negative følelser etter å ha blitt stemor, blant annet sjalusi ovenfor eks som har gjort noen dårlige valg ifht. å flytte langt vekk, men samtidig sitter med all "makt" da hun har hovedomsorgen. Jeg har også følt irritasjon over barna, som heller krangler i tre timer enn å rydde bort lekene fra gulvet. Heldigvis har jeg vært bevisst på å aldri la disse følelsene ta overhånd, og jeg snakker med far når jeg kjenner irritasjonen bygge seg opp. Jeg snakker også mye med barna, og mye av den tiden jeg har med dem alene brukes til å gjøre ting både de og jeg liker, som å gå på kino, i svømmehallen, spille spill osv. Jeg irettesetter dem når de ikke oppfører seg, men jeg roser og oppmuntrer dem også. Jeg vet at jeg har et ansvar som voksen i denne relasjonen, og mitt ansvar er å bidra til at barna føler seg elsket og trygge. Derfor er de glade i meg og respekterer meg på lik linje med andre mennesker.

Poenget mitt her er at man vet ikke hva man går til, og jeg vet ikke om jeg ville taklet å være stemor i et annet forhold med en annen mann. Vi har funnet en løsning som fungerer for oss, men det er ikke gitt at den fungerer for alle. -Dessuten, hvis vi hadde vært laget for å ta rasjonelle valg i en forelskelsfase ville skilsmissestatistikken trolig vært betydelig lavere.

Anonym poster: 3ad48af3ec61450073f1116e4585af3a

Anonym poster: 3ad48af3ec61450073f1116e4585af3a

[makkapakka]

Det er vel lov å håpe for noen at stebarna forsvinner....

[Gjest loren]

"Hvis du ikke liker å bli slått, hvorfor i all verden bli sammen med en voldelig mann da?"

Utsagnet ovenfor er satt litt på spissen, men fremdeles relevant i forhold til det du spør om, TS. Når man blir forelsket i en mann som har barn, og ønsker å satse på forholdet er det gjerne med positive tanker om hvor bra dette skal gå. Man kjenner som regel ikke barna eller deres mor, men man kjenner mannen man er forelsket i, tror han er en fantastisk far og håper han har et balansert forhold til sin eks. Så blir man introdusert for barna og begynner å delta i samværet. Da finner man kanskje ut at situasjonen mellom kjæresten og eksen hans er preget av konflikter, at barna ikke ønsker å være illojale i forhold til mor og derfor må mislike deg, at far forventer at du stiller opp i praktiske gjøremål, samtidig som du ikke er velkommen i familien. På tross av voksen alder, er det vanskelig å ikke bli lei seg, føle seg tilsidesatt og ønske at kjæresten ikke hadde fått barn med den kvinnen. Man begynner etter hvert å glede seg skikkelig til den tiden kjæresten ikke har samvær, og i samværstiden legger man planer med venninner og passer på å jobbe litt overtid.

Jeg er stemor selv, og opplever heldigvis ikke det jeg har skissert ovenfor her, men jeg kan forstå følelsene til en stemor som har det sånn. Selv om man er sammen med en som har barn er man fremdeles et menneske med like stor rett til sitt hjem som de andre som bor der, og som har krav på respekt fra familien (for man blir faktisk en del av familien). Selv har jeg kjent på mange negative følelser etter å ha blitt stemor, blant annet sjalusi ovenfor eks som har gjort noen dårlige valg ifht. å flytte langt vekk, men samtidig sitter med all "makt" da hun har hovedomsorgen. Jeg har også følt irritasjon over barna, som heller krangler i tre timer enn å rydde bort lekene fra gulvet. Heldigvis har jeg vært bevisst på å aldri la disse følelsene ta overhånd, og jeg snakker med far når jeg kjenner irritasjonen bygge seg opp. Jeg snakker også mye med barna, og mye av den tiden jeg har med dem alene brukes til å gjøre ting både de og jeg liker, som å gå på kino, i svømmehallen, spille spill osv. Jeg irettesetter dem når de ikke oppfører seg, men jeg roser og oppmuntrer dem også. Jeg vet at jeg har et ansvar som voksen i denne relasjonen, og mitt ansvar er å bidra til at barna føler seg elsket og trygge. Derfor er de glade i meg og respekterer meg på lik linje med andre mennesker.

Poenget mitt her er at man vet ikke hva man går til, og jeg vet ikke om jeg ville taklet å være stemor i et annet forhold med en annen mann. Vi har funnet en løsning som fungerer for oss, men det er ikke gitt at den fungerer for alle. -Dessuten, hvis vi hadde vært laget for å ta rasjonelle valg i en forelskelsfase ville skilsmissestatistikken trolig vært betydelig lavere.

Anonym poster: 3ad48af3ec61450073f1116e4585af3a

Anonym poster: 3ad48af3ec61450073f1116e4585af3a

Takk for godt og reflektert innlegg, stille spørsmålet av nysgjerrighet og setter pris på å få høre hvordan det kan oppleves å være på den andre siden.

Det er vel lov å håpe for noen at stebarna forsvinner....

Hvis man er der at man håper stebarna sine forsvinner er det vel egentlig de voksne som burde skygge unna, er det ikke?