Samvær

[Løvetanten]

Vi vet ikke hva far har sagt eller ikke sagt. Vi vet bare TS sin side av saken.

Og per i dag er Norge et no-fault land. Dvs at det ikke legges noen vekt på hvem som initierte samlivsbruddet eller hvem som flyttet og hvor. Det er mange grunner til at foreldre bosetter seg langt fra hverandre, og det er ikke opp til oss å dømme de valgene andre mennesker tar.

[Mamma1]

Nå er det vel snakk.om at han har henne en helg i mnd og ellers besøker henne på hjemstedet hennes. Jeg hadde syns det var ok, omstendighetene tatt i betraktning. Når det er sagt, så hadde jeg aldri flyttet så langt unna..

[Gjest Blondie65]

Vi vet ikke hva far har sagt eller ikke sagt. Vi vet bare TS sin side av saken.

Og per i dag er Norge et no-fault land. Dvs at det ikke legges noen vekt på hvem som initierte samlivsbruddet eller hvem som flyttet og hvor. Det er mange grunner til at foreldre bosetter seg langt fra hverandre, og det er ikke opp til oss å dømme de valgene andre mennesker tar.

"Sagt" var i overført betydning. Han viser at han ikke prioriterer samvær med barnet sitt høyt nok ved å flytte langt bort, ved å ikke bidra og ved å ikke forstå at hans bidrag til samværet bør være større innsats siden han har flyttet langt bort.

Jeg mener ikke at den som flytter UT skal automatisk bidra mer. Jeg mener at den som etter brudd, uansett hvem sin feil bruddet, velger å flytte langt bort må bidra mer. Ser du forskjellen?

[Løvetanten]

Ja, det gjør jeg, men jeg er ikke enig.

Som sagt kan vi ikke sette oss til doms over hvorfor noen velger å flytte etter brudd. For alt vi vet er det svært gode grunner. I en rettssak vil det heller ikke være et poeng som det dveles ved.

Det er lett å si at "Jeg ville aldri ha gjort ditt eller datt", men det er bare ord så lenge man aldri har vært i en situasjon der man har måttet ta et reelt valg.

[Gjest Blondie65]

Ja, det gjør jeg, men jeg er ikke enig.

Som sagt kan vi ikke sette oss til doms over hvorfor noen velger å flytte etter brudd. For alt vi vet er det svært gode grunner. I en rettssak vil det heller ikke være et poeng som det dveles ved.

Det er lett å si at "Jeg ville aldri ha gjort ditt eller datt", men det er bare ord så lenge man aldri har vært i en situasjon der man har måttet ta et reelt valg.

Jeg setter meg ikke til doms. Jeg sier bare at dersom du velger å flytte så må du ta et større ansvar for kostnaden / tiden det tar å transportere deg/barnet for samvær. Det kan godt være at rettsapparatet er totalt uenig med meg. Jeg mener det fortsatt.

[Mamma1]

Vi bodde på mitt hjemsted, han flyttet hjem til sitt. Han tok et valg om å gjøre livet enklere for seg selv, ved å gjøre det verre for barnet. Nei, jeg er ikke sint, jeg er skuffet på mine barns vegne. Så ja, det handler om prioriteringer.

[Gjest mosemamsen]

Men hvor mange tråder har vi ikke her på KG der en mors valg om å 'flytte hjem' etter bruddet velsignes opp og ned i mente .. ?

[Løvetanten]

Men hvor mange tråder har vi ikke her på KG der en mors valg om å 'flytte hjem' etter bruddet velsignes opp og ned i mente .. ?

Akkurat det jeg skulle si...

Og det er veldig trist, for det er to standarder i samfunnet. En for mødre og en for fedre.

Jeg registerer at til tross for hva som er retningslinjer i norsk rettsvesen og en no-fault praksis så menes det at man bør ta en type "straff" for å ha flyttet.

Og dette sitter såpass rotfestet at det er legitimt å trenere samvær på dette grunnlaget.

Videre er det ganske trist å lese at man mener at en mor eller far ikke er "glad nok" i barnet sitt selv om h*n flytter et stykke. Igjen setter man seg til doms og definerer hvilken form og innhold foreldrekjærlighet skal ha.

Bunnlinjen er at dette ikke handler om det praktiske rundt samvær, men om følelsene til forelderen som ikke flyttet og som derfor føler at hun får en ekstra belastning pga valg hun ikke tok.

[Gjest Marmot]

Men hvor mange tråder har vi ikke her på KG der en mors valg om å 'flytte hjem' etter bruddet velsignes opp og ned i mente .. ?

Det er nettopp det. Da er frasen plutselig "ulykkelig mor gir ulykkelige barn" osv.

[Løvetanten]

Vi bodde på mitt hjemsted, han flyttet hjem til sitt. Han tok et valg om å gjøre livet enklere for seg selv, ved å gjøre det verre for barnet. Nei, jeg er ikke sint, jeg er skuffet på mine barns vegne. Så ja, det handler om prioriteringer.

Ja, det er klart at han må velge den situasjonen som *sammenlagt* blir den beste. For noen er det å flytte til et sted med bedre nettverk og flere jobbmuligheter den beste situasjonen.

Han tok et valg du ikke ønsker å forstå, men det betyr ikke at han er et dårligere menneske enn deg eller at du har en bedre moral og tar bedre valg. Hva om det var deg som hadde sittet igjen alene i hans hjembygd mens ungene bodde fulltid hos han? Blakk, lite nettverk, ikke jobb... Hva hadde du hatt å tilby ungene dine da?

[Løvetanten]

*dobbel*

Endret 28. mai 2012 av Løvetanten

[Gjest imli]

Det er vel ingen optimale løysingar her, men eg er stort sett ganske einig med Løvetanten.

Viss eg var deg, Mamma1, ville eg bestillt time hjå familieterapeut.

[ViljaH]

Men hvor mange tråder har vi ikke her på KG der en mors valg om å 'flytte hjem' etter bruddet velsignes opp og ned i mente .. ?

Jeg har aldri velsignet en mors valg om å ta med barna og flytte langt bort etter et brudd. Jeg synes foreldre burde strekke seg for å bo på samme sted når de har barn sammen. Mange bruker unnskyldningen "det er viktig at mamma er lykkelig for at barna skal være lykkelige". Det er ofte bare vås for å rettferdiggjøre å ta valg som går utover barna.

Men nå er nok jeg i større grad enn mange andre opptatt av hvordan barna faktisk får det etter et samlivsbrudd, ikke bare hva som er praktisk for foreldrene.

[Gjest Blondie65]

Men hvor mange tråder har vi ikke her på KG der en mors valg om å 'flytte hjem' etter bruddet velsignes opp og ned i mente .. ?

Jeg har aldri noen sinne velsignet slike valg opp og ned i mente. Så den trenger du ikke prøve på.

[Gjest Blondie65]

Jeg registerer at til tross for hva som er retningslinjer i norsk rettsvesen og en no-fault praksis så menes det at man bør ta en type "straff" for å ha flyttet.

Og dette sitter såpass rotfestet at det er legitimt å trenere samvær på dette grunnlaget.

"Straffen" har man pålagt seg selv: lenger reisevei. Det du mener er at man også skal ha anledning til å legge denne straffen på andre.

Videre er det ganske trist å lese at man mener at en mor eller far ikke er "glad nok" i barnet sitt selv om h*n flytter et stykke.

Nei det var ikke det jeg sa. Jeg sa at dersom man velger å flytte langt vekk så har man andre prioriteringer i livet sitt enn barnet. Og når man da samtidig ikke finner at en skal betale bidrag eller bidra til at det blir minst slitsomt for barnet ved at man begrenser samværet slik at det ikke blir 4 kjøreturer (tilsammen 14 timer) på barnet men 2 pr måned (tilsammen 7 timer) så er det rom for å spørre hvor stor omtanke man har for dette barnet.

Bunnlinjen er at dette ikke handler om det praktiske rundt samvær, men om følelsene til forelderen som ikke flyttet og som derfor føler at hun får en ekstra belastning pga valg hun ikke tok.

Det gjelder nå i høyeste grad både mamma, de to andre barna OG barnet som må ut å kjøre langtur pga pappaens valg.

Og for ordens skyld: for meg er det revnende likegyldig om det er mamma eller pappa som flytter langt vekk: det er et tegn på manglende hensyn og omsorg til barnet at en flytter så langt vekk at en gjør samvær vanskelig.

[ViljaH]

ViljaH virker til å være på krigsstien, og jeg lurer på om du har egne problemer i lignende situasjoner/relasjoner? Du virker også veldig opptatt av å 'ta far' og å finne unnskyldninger for å legitimere samværstrenering. I voksen alder vil jeg tro at barnet vil verdsette at h'n har et godt familienært forhold til sin egen far fremfor å være bitter for at h'n måtte sitte i bil x-antall timer i mnd.

Niks, aldri hatt samværsproblematikk. Jeg har ett, snart to barn, og bor sammen med faren. Vi har også diskutert at om det evt skulle ende med noe samlivsbrudd i fremtiden, så skal vi bo på samme sted i nærheten av hverandre, slik at det går minst mulig utover barna, og de kan løpe imellom. Ingen av oss skal flytte fra eller med barna, og begge to vil gjøre det vi kan for at barna skal ha nært forhold til den andre foreldren. Jeg ser hvor viktig faren er i livet til barnet mitt. Likevel - om det hadde blitt sånn at faren plutselig skulle flytte langt bort, så hadde jeg ikke gått med på hva som helst av samværsavtale. Det er foreldrene som skal "tåle", ikke barna. Som mor er det min jobb å passe på at vi foreldre bærer byrdene for barna våre.

Grunnen til at jeg blir sint, er at så mange foreldre idag lager samværsavtaler som jeg er overbevist om er belastende for barn! Jeg blir sint på barnas vegne, at ingen skjønner dette! At ikke pappaen her skjønner at HAN må "gidde" å ha samvær på barnets hjemsted, når barnet bare er 3 år! Selv om det betyr at de ikke er sammen like mange timer den helga. Samvær er et langsiktig prosjekt, og man må bygge stein på stein. Kanskje faren her burde fått barnet i lengre perioder i alle ferier, ikke bare halve feriene, man må finne de smutthullene som finnes hvor far har mulighet til å ha samvær hos seg, mer enn 16 t i strekk. Og ja, far trenger litt pappatrening hvis han ikke har peiling. Barnet skal ikke risikere livet fordi far har rett på samvær.

Veldig enig med Blondie forøvrig.

[Gjest Blondie65]

Veldig enig med Blondie forøvrig.

Og jeg er veldig enig med deg.

[Mamma1]

Tusen takk for svar. Ja, det bekymrer meg at han ikke er flink nok til å passe på og at han ikke har det trygt rundt seg. Han er ellers en god pappa, om en noe distre. Han har lett for å dette vekk når han spiller på data/telefon osv og da kan ting fort skje. Dette er ting jeg har forsøkt å snakke med ham om, men det hjelper ikke.

Jeg blir litt provosert ja. Et barn på tre år som savner pappaen sin og han syns det er veldig fint at hun leker alene og han får sitte og glane på telefonen sin.

Nei, jeg syns det er fortvilet. Skulle ønske ting var enklere. Jeg vil igjen understreke at jeg ikke vil trenere samvær eller ødelegge noe som helst, men jeg bør vel klare å slappe av om hun skal være der, og slippe å lure på om hun overlever? Jeg har også tilbudt meg å oppholde meg et annet sted, slik at han kan bruke leiligheten min en helg i mnd, men dette er heller ikke greit.

Vi har prøvd familierådgiving før. Det funket ikke, mye pga logistikk ved kjøring dit (4,5 t for han,1 time for meg) og at vi begge har jobber.

Pappaen jobber i en bedrift der han.ikke kan ta fri, dette kompliserer også.

[ViljaH]

Noen ganger er det vanskelig å nå igjennom når man snakker med andre.

Jeg foreslår du skriver et brev til pappaen, hvor du er tydelig og klar på hva du synes er bra med å få til et samvær, hva du synes er vanskelig, hvilke løsninger du ser for deg som realistiske, og hva som bekymrer deg. Så får han grunne litt på dette. En telefonsamtale er så lett å avfeie.

Si at barnet savner pappaen sin og du vil gjerne at de tilbringer tid sammen. Du synes det er for mye å pålegge et barn på tre år å reise 7 timer annenhver helg, da må dere lete etter andre løsninger for å få til samvær. Foreslå andre typer samværsløsninger, som tipset i denne tråden, så dere har noe å diskutere rundt. Og si at du er bekymret for barnets fysiske sikkerhet hos ham pga a,b.c. Og at du er bekymret for at han forsvinner inn i spill-verdenen mens han har ansvaret, og hvordan skal dere løse dette så begge er fornøyd.

Ikke bare fortell ham løsningene, men skisser problemstillingene så han må delta i å finne løsninger.

Noen er opptatt av hva en rettssak kan gjøre. Som jeg har sagt før, så har jussen ikke nok verktøy. I en rettssak så ville far fått samvær. Retten har ingen mulighet til å instruere ham om å trygge hjemmet sitt, eller lære seg hvordan se etter barn. Den må vente til en ulykke evt. er ute, så evt. gå etter far for å ikke passe godt nok på. Men da har ulykken allerede skjedd - barnet taper. De fleste barneulykkene skjer i hjemmet.

[Løvetanten]

Noen er opptatt av hva en rettssak kan gjøre. Som jeg har sagt før, så har jussen ikke nok verktøy. I en rettssak så ville far fått samvær.

Ja, en rettssak vil gi far samvær fordi det skal ikke være slik at en part skal diktere reglene for hva som gir og hva som ikke gir samvær. Jussen har kanskje ikke nok verktøy, men jussen er ikke hvermannsen Vilja. Den er ikke en tilfeldig dame på et nettforum som *mener* noe om samvær og barnesikring.

Vi vet ikke hva TS legger i "usikre forhold" og vet hun at han vil la ungen løpe fritt om omkring som et lam på vårbeite? Hun får det til å høres ut som om han er 100% uansvarlig, og ihvertfall ikke skikket til å ha samvær med sin egen unge.

Retten har ingen mulighet til å instruere ham om å trygge hjemmet sitt, eller lære seg hvordan se etter barn. Den må vente til en ulykke evt. er ute, så evt. gå etter far for å ikke passe godt nok på. Men da har ulykken allerede skjedd - barnet taper. De fleste barneulykkene skjer i hjemmet.

Jo, retten kan selvfølgelig både mene noe om og gi pålegg hvis det er slik at hjemmet hans er en veritabel dødsfelle. Men dette siste om ulykker kunne du ha spart deg. Ulykker kan skje hvor som helst, og like gjerne hjemme på balkongen til mor som i siloen til far. Du forøker å skremme TS.