Samvær

[Mamma1]

Jo, jeg vil at datteren min skal få være hos pappaen sin. Og tja, bitter. Jeg vet ikke. Han reiste ja, men fikk tenkt seg om og angret etter lang tid. Ville at vi skulle flytte dit. Lang historie, men det går ikke.

Kan man kreve at han barnesikrer huset? At han gjerder inn hagen?

[ViljaH]

Jeg er helt uenig med Løvetanten, som virker å bare se på foreldrenes rolle i dette. Hvordan håndtere økonomi og dele på plaget med kjøring.

Hva med barnet, som må reise i bil så langt, så ofte? Jeg hadde ikke gått med på at mitt barn skulle måtte gjennom noe slikt. Jeg synes mange foreldre idag avtaler samvær på sine premisser, og finner løsninger som fungerer for dem i sitt liv, så får barnet bare tåle hva som nå blir deres lott. Klart det er fint om barnet får et godt forhold til barnet sitt. Men man skal ikke undervurdere hvor slitsomt det vil være for en tre-åring, og hvor mye rotløshet man introduserer. Jeg synes helt klart at foreldrene må bære byrdene ved samvær, der disse finnes. Her er reising en klar byrde. Foreldrene burde finne måter å bære disse byrdene for barnet på. F.eks. ved at barnet reiser max en gang i måneden, og faren reiser til barnets hjemsted også. Hvordan dere deler på kjøring gidder jeg ikke kommentere løsning på, for det er et praktisk anliggende foreldrene må finne ut av. Samme med hvorvidt du krever bidrag, det er for meg irrelevant ift barnet og samvær.

[Løvetanten]

Nei Vilja, ulempen med reisen er ikke større enn fordelene med samvær. Hadde du forsøkt deg på en sånn f.eks i retten hadde du ikke kommet langt.

Det du forteller om her er *din* opplevelse av at barnet må kjøre bil i 3,5 timer, og du fokuserer ensidig på kjøreturen. Vi får vel heller være glad for at dette ikke er ditt barn, for da kunne hun risikert å ikke kjenne faren sin pga det du opplever som en for lang biltur.

Du ser urimeligheten ikke sant?

TS; Du kan ikke kreve at han skal sette huset om til en standard som du mener er akseptabel. Du kan ikke kreve mer av han enn han kan kreve av deg. Såklart; bor han på en byggeplass med spisse stenger og dype groper så skjønner jeg jo, men du må jo stole på han. Det er jo hans barn like mye som ditt, og hun er garantert det han elsker mest i hele verden. Klart han vil ta vare på henne.

Barn vokser opp og blomstrer under alle forhold, og som foreldre så passer man ekstra på hvis forholdene tilsier det.

Hva med å ta en prøveperiode på f.eks 4 måneder? Bestem dere for hvordan dere vil gjøre det, gjennomfør det i denne perioden og evaluer etterpå. Først da kan dere si om dette er noe som funker for jenta og for dere.

Man har det med å ta sorgene på forskudd, og det er dumt å si nei til noe uten engang å ha prøvd.

[ViljaH]

Nei Vilja, ulempen med reisen er ikke større enn fordelene med samvær. Hadde du forsøkt deg på en sånn f.eks i retten hadde du ikke kommet langt.

Hvordan vet du noe om hvorvidt ulempen oppveier fordelen? Har du prøvd å reise så mye som tre-åring? Det finnes mange barn idag som har vokst opp som pendlere, og som blir veldig påvirket av det. Men det funker for foreldrene, og høres rettferdig ut..

Retten har ikke pr idag nok alternativer å velge blandt synes jeg. De kan ikke pålegge optimale løsninger for barna, de kan bare følge loven, som i seg selv har begrensninger. Hvis foreldrene ikke er interessert i å sette barnet først, så kan ikke retten tvinge dem til det. Det er en del diskusjon om hvordan samvær behandles i rettsapparatet, og hvorvidt det burde endres.

Det du forteller om her er *din* opplevelse av at barnet må kjøre bil i 3,5 timer, og du fokuserer ensidig på kjøreturen. Vi får vel heller være glad for at dette ikke er ditt barn, for da kunne hun risikert å ikke kjenne faren sin pga det du opplever som en for lang biltur.

Du ser urimeligheten ikke sant?

Ja, jeg synes det høres forferdelig slitsomt ut som voksen å reise så mye. Som barn blir det verre. Da jeg var liten syntes jeg det var pyton å kjøre et visst sted 1,5 timer ca en gang i måneden. Jeg synes ikke det er urimelig overhodet at foreldrene skal bære byrdene av samvær. Jeg synes det er urimelig at ikke faren gidder reise til barnets hjemsted. Det er like mye faren som barnets ansvar at det skal kjenne hverandre, noe annet ville vært urimelig i mitt hode. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke vil forvente mer av faren, bare av barnet og moren. Det er han som har flyttet langt bort. Hadde jeg vært faren, så hadde jeg strukket meg for at barnet skulle slippe å reise, og jeg ville ha flyttet i nærheten av barnet mitt (eller helst, ikke flyttet bort i første omgang).

men du må jo stole på han. Det er jo hans barn like mye som ditt, og hun er garantert det han elsker mest i hele verden. Klart han vil ta vare på henne.

Barn vokser opp og blomstrer under alle forhold, og som foreldre så passer man ekstra på hvis forholdene tilsier det.

Det er vel ingen selvfølge at alle passer godt på barna sine, bare fordi de er foreldrene. Naivt. Barn blomstrer heller ikke under alle forhold, heller motsatt.

[Mamma1]

Nei, han passer dessverre ikke like godt på.. Han er av dem som syns det er greit å ta med seg tre barn alene i båt, at han sover på sofaen mens de leker osv. Mens det er utallige farer, trapper uten rekkverk, siloer, biler, vann osv.

[ViljaH]

Nei, han passer dessverre ikke like godt på.. Han er av dem som syns det er greit å ta med seg tre barn alene i båt, at han sover på sofaen mens de leker osv. Mens det er utallige farer, trapper uten rekkverk, siloer, biler, vann osv.

Da hadde jeg villet tatt en runde med familievernkontoret først, så faren kan få forståelse av hva det krever å ha ansvar for små barn. Jeg hadde ikke overlatt mitt barn til ham før han skjønner hva som må til.

[AnonymBruker]

Denne tråden er jo helt vill. For enhver alternhativ løsning/råd, kommer TS med nye problemer. Som tidligere nevnt er det tydlig at dette dreier seg om uvilje fra mor sin side og ikke om de praktiske problemene/løsningene.

Jeg syntes at du, Løvetanten, har mange gode poeng og virker svært reflektert. Fornuftige innlegg du har.

ViljaH virker til å være på krigsstien, og jeg lurer på om du har egne problemer i lignende situasjoner/relasjoner? Du virker også veldig opptatt av å 'ta far' og å finne unnskyldninger for å legitimere samværstrenering. I voksen alder vil jeg tro at barnet vil verdsette at h'n har et godt familienært forhold til sin egen far fremfor å være bitter for at h'n måtte sitte i bil x-antall timer i mnd.

Hva nå enn ordning du går for TS så håper jeg du ikke setter flere begrensninger enn allerede eksisterer for at barnet deres skal få oppleve kjærligheten fra begge sine foreldre. Masse lykke til!

[AnonymBruker]

Burde vært en lov mot å flytte mer enn en.time fra barna sine.

Ja, og i så tilfelle skulle denne loven også vært gyldig andre vei - når mødre flytter avgårdet med barna etter brudd - ikke mer enn en time fra det opprinnelige stedet man bodde med far . . .

[AnonymBruker]

Jeg har på følelsen at denne tråden handler mer om såre følelser en samværslogistikk...

[Løvetanten]

Jeg har på følelsen at denne tråden handler mer om såre følelser en samværslogistikk...

Det er nok sant det. Et rent sammensurium de burde få hjelp til å sortere ut.

Nytter lite å be om råd på KG når det man egentlig er ute etter er å få bekreftelse på det man har bestemt seg for.

Den praktiske biten her er kjempeenkel, men det er en haug med usorterte følelser som gjør at TS kompliserer saken og gjør den til en "kamp" om penger, barnesikring, tidspress, manglende avlastning, reisevei, hvem som flyttet etc etc.

Hvis TS ikke klarer å komme seg videre så vil dette fortsette å skape problemer og belastning for alle parter- mor, far og barn.

[Mamma1]

Nei, det er ikke usorterte følelser. Gidder ikke gå inn på det, det er for komplisert og gjenkjennelig. Det handler om at jeg er overarbeidet (når det gjelder tid, ikke ork) Det handler.om at jeg har dårlig økonomi. Det handler.om at huset hun skal være i minner mer om en byggeplass med alle de farer det innebærer og at jeg kommer til å være redd for henne når hun er der.

Det handler også om at jeg har andre barn som kunne trenger disse timene sammen med meg, det er jo en gang slik at den minste krever mer oppmerksomhet enn de andre i hverdagen.

Det handler også om at det er utrolig langt. Min datter skal altså sitte i en bil i 7 timer for å være sammen med pappaen sin i ca 16 timer i våken tillstand, og dette skal skje to ganger i mnd.

Det er det det handler om.

[Mamma1]

Joda, det var surt lenge at han reiste, men dette er nå veldig lenge siden. Vi har prøvt igjen, men det er denne gangen jeg som ikke orker det. Så jeg er ikke bitter i den forstand, annet enn at jeg syns det er dårlig gjort overfor barnet å flytte så langt unna.

[Mamma1]

Beklager alle punktumer her. Treffer aldri tastene på tlf..

[Løvetanten]

Uansett hva du mener om samvær så har du ingen "rett" til å nekte datteren din den lille kontakten hun får ha med sin far bare fordi du er sliten i hverdagen. Ser du ikke hva du holder på med her? Du setter faktisk din datters forhold til sin far helt bakerst i hverdagen og forsøker å argumentere deg frem til at det er et greit og ok valg.

De 16 timene er veldig verdifullle for både han og henne, og det er der du skal ha fokuset. Ikke på deg selv og hva du mener om samvær.

Jeg vet unger som reiser fra sør til nord 1-2 ganger i måneden for å tilbringe en liten helg med pappa, og det gjør de med glede. De liker ikke reisen så godt, men de elsker tiden med faren sin.

Mor i akkurat dette tilfellet "prøvde seg" med det samme som deg- lang reisevei, slitsomt, dyrt, bla bla.. Men alt det var bare hennes følelser samt at hun ikke ville bidra til å betale for reisene fordi hun syntes det var "urettferdig".

Saken gikk til retten til sist og dommeren gav far så mye samvær han ba om, og i tillegg skulle ungene få fri fra skolen en dag i forbindelse med hvert samvær. Mor fikk ansvaret for å sørge for at ungene hadde så lite fravær som mulig i løpet av skoleåret slik at de ekstra fridagene ikke skulle gå ut over prestasjonene. Hennes ufunderte bekymringer rundt reisevei og at det var "urettferdig" at hun måtte betale en del av de ble skutt rett ned.

Her var bare ett lite eksempel på hvor viktig samvær er, og det skal ikke være opp til deg å avgjøre hvorvidt datteren din skal få ha et nært og meningsfullt forhold til faren sin.

Du trenger å snakke med fagfolk, ikke fiske sympati på nettforum.

[Mamma1]

Nei, jeg vet jeg ikke kan bestemme dette, jeg har heller ikke til hensikt å nekte han samvær. Jeg tenkte bare å finne ut om det fantes andre løsninger.

[Løvetanten]

Men hva slags løsninger er egentlig akseptable for deg når du:

a)Mener han bor for langt unna

b)Er motvillig til å bidra med transport av flere oppgitte grunner

c)Ikke er fornøyd med måten han bor på

d)Mener han ikke passer godt nok på ungene

??

[Gjest Marmot]

Så konklusjonen her inne blir at jeg krever bidrag, som fører til at han må selge bil eller hus. Han har så dårlig økonomi ja.. For når jeg får bidrag så kan jeg ha råd til å kjøre henne til pappa. Hmm, vet ikke helt jeg.

Hvis han faktisk har så lav inntekt, vil han regnes som ikke bidragsdyktig, og du vil få bidragsforkudd fra NAV. Er han bidragsdyktig, handler det om hans prioriteringer.

[Gjest Blondie65]

Pappaen dessverre ikke interessert i å være hos oss. Han ser heller ikke problemet.med kjøring.

Han trenger jo ikke være hos dere. Han kan ta barnet med på tur, på lekeland, på svømming, på Mac'ern, på teater, kino, konsert, osv.

[Løvetanten]

Han trenger jo ikke være hos dere. Han kan ta barnet med på tur, på lekeland, på svømming, på Mac'ern, på teater, kino, konsert, osv.

Det høres uendelig trist ut... Og hva om jenta er litt sliten, slår seg vrang, ikke vil på lekeland eller spise burger? Det er liksom et par-tre timer med barn i den alderen, så er de ferdige. Hva med resten av dagen?

Med dette så blir pappa redusert til en moro-onkel, og jeg trodde ærlig talt vi var kommet litt lengre i 2012. Vi ville aldri sett en mor som hadde godtatt å ikke engang få ha med seg sin egen unge hjem, men blitt hevist til burgersjapper og svette lekeland for samvær.

[Gjest Blondie65]

Det høres uendelig trist ut... Og hva om jenta er litt sliten, slår seg vrang, ikke vil på lekeland eller spise burger? Det er liksom et par-tre timer med barn i den alderen, så er de ferdige. Hva med resten av dagen?

Med dette så blir pappa redusert til en moro-onkel, og jeg trodde ærlig talt vi var kommet litt lengre i 2012. Vi ville aldri sett en mor som hadde godtatt å ikke engang få ha med seg sin egen unge hjem, men blitt hevist til burgersjapper og svette lekeland for samvær.

Her snakker vi om løsninger for å få regelmessig samvær som bidrar til at barnet slipper en kjøretur på 7 timer.

Det er ikke en ideell situasjon for noen at pappa har valgt å flytte så langt bort. Derfor bør man nok tenke noe utradisjonelt her for å få til samværet.

Det er ikke sikkert at dette blir så grusomt trist for barnet - og selvsagt må lengden på samværet tilpasses hva barnet orker. Barnet blir raskt eldre, altså er det bare kort tid før barnet orker mer - også av den lange bilturen.

JEG ville ha valgt å ta med meg 17-åringen i bilen og kjørt halvveis - eventuelt hele veien - og latt 17-åringen øvekjørt på "tomturen". Som far ville jeg lagt alle pinner i kors for å spare barnet for lang kjøring - f.eks. ved å ha lang samvær (onsdag til søndag) og kortsamvær (dagsamvær som "morroonkel"). Men så ville jeg i utgangspunktet ikke flyttet så langt fra barnet.

Jeg synes faktisk også - uansett hvem det er som flytter - at man selv har valgt seg selv ulemper når man flytter langt vekk og da må man også være villig til å ta på seg den største delen av disse ulempene. Når han i tillegg ikke bidrar økonomisk, ikke bidrar med løsninger som ikke er til stor ulempe for mor så har denne faren allerede sagt ganske ettertrykkelig at barnet ikke har så høy prioritet.