Samvær

[Gjest imli]

Jeg har aldri velsignet en mors valg om å ta med barna og flytte langt bort etter et brudd. Jeg synes foreldre burde strekke seg for å bo på samme sted når de har barn sammen. Mange bruker unnskyldningen "det er viktig at mamma er lykkelig for at barna skal være lykkelige". Det er ofte bare vås for å rettferdiggjøre å ta valg som går utover barna.

Men nå er nok jeg i større grad enn mange andre opptatt av hvordan barna faktisk får det etter et samlivsbrudd, ikke bare hva som er praktisk for foreldrene.

Jaså? Du trur du, som ikkje har opplevd eller erfart noko som helst innanfor emnet, er meir oppteken av barnas beste enn andre? Det er veldig lett å seie før ein har vore i situasjonen sjølv. Dei aller, aller fleste foreldre er mest opptekne av barnas behov. Men det er ein masse andre ting som spelar inn, både praktiske og sosiale tilhøve.

Niks, aldri hatt samværsproblematikk. Jeg har ett, snart to barn, og bor sammen med faren. Vi har også diskutert at om det evt skulle ende med noe samlivsbrudd i fremtiden, så skal vi bo på samme sted i nærheten av hverandre, slik at det går minst mulig utover barna, og de kan løpe imellom. Ingen av oss skal flytte fra eller med barna, og begge to vil gjøre det vi kan for at barna skal ha nært forhold til den andre foreldren. Jeg ser hvor viktig faren er i livet til barnet mitt. Likevel - om det hadde blitt sånn at faren plutselig skulle flytte langt bort, så hadde jeg ikke gått med på hva som helst av samværsavtale. Det er foreldrene som skal "tåle", ikke barna. Som mor er det min jobb å passe på at vi foreldre bærer byrdene for barna våre.

Igjen - veldig lett å seie før ein har vore der sjølv. Kor lett trur du det er for den eine av foreldra å få kjøpt nabohuset på dagens boligmarknad, trur du?

Du treng det me på dårleg norsk kallar "realitycheck".

[Gjest reisende mac]

Jeg er stemor til et barn. i en periode på to år bodde vi tre timer fra der moren til barnet bor. de to årene reiste samboeren min til hjemkommunen til barnet (der vi har hytte) annenhver helg for å være sammen med barnet. jeg var stort sett med jeg også, men orket ikke hver gang fordi jeg syntes all reisingen var så utrolig slitsom. nå har vi flyttet til samme kommune som stebarnet mitt bor i, og det er en befrielse å slippe all reisinga.

så jeg skjønner ikke dere som sier at det er helt greit for et barn å reise så langt annenhver helg. synest 'alle' å reise så mye så ofte? økonomi er litt på sidelinjen i situasjonen, synes jeg.

det er ikke en hytte/leilighet som far kan disponere i nærheten av du bor, ts? eventuelt på halvveien? når det uansett bare er helge-samvær hvor så mye tid går bort i reising, så er det jo ikke tid til at barnet skal få nettverk/egne lekekamerater på fars bosted. vet ikke hvor i landet dere bor, men mange steder finnes det jo billige hytter å leie på åremål, eller gjøre en fast avtale med noen dere kjenner.

[Mamma1]

Ja, hadde det enda funnet en sånn løsning, men det gjør det ikke. Bor i et område der hyttene og leilighetene er av Norges dyreste..

Av ting jeg mener er usikkert kan jeg nevne et åpent hull i gulvet fra andre etasje til første etasje. Et trappehull, men uten trapp. Ikke gelender rundt eller noe. Rommene i første er soverom, i.andre er det stue og kjøkken. Fra første etasje er det et tilsvarende hull ned i kjelleren, men dette er delvis tildekket.

Noen av rommene er fulle av svart muggsopp- ikke kjekt når jenta er plaget av astma og disponert for allergi.

Ellers er det de mange andre farene som befinner seg på en gård uten avgjerdet hage til barn; traktorkjøring, silo, biler, låvebro, elv, brunn osv.

[Gjest imli]

Då seier eg det igjen, ta opp dette med familievernkontoret!

[ViljaH]

jeg var stort sett med jeg også, men orket ikke hver gang fordi jeg syntes all reisingen var så utrolig slitsom. nå har vi flyttet til samme kommune som stebarnet mitt bor i, og det er en befrielse å slippe all reisinga.

så jeg skjønner ikke dere som sier at det er helt greit for et barn å reise så langt annenhver helg. synest 'alle' å reise så mye så ofte? økonomi er litt på sidelinjen i situasjonen, synes jeg.

Det er dette jeg har prøvd å pekt på flere ganger nå, men dette er visst ubetydelig for enkelte her fordi far har rett på samvær. Og far ønsker samvær i eget hjem, så da må han jo få det. Barnet må betale prisen.

Jeg har reist en del ifb jobb som voksen, og jeg orker ikke gjøre det for ofte. Å pålegge en 3-åring å gjøre dette to ganger i måneden synes jeg er svært betenkelig.

[ViljaH]

Jaså? Du trur du, som ikkje har opplevd eller erfart noko som helst innanfor emnet, er meir oppteken av barnas beste enn andre? Det er veldig lett å seie før ein har vore i situasjonen sjølv. Dei aller, aller fleste foreldre er mest opptekne av barnas behov. Men det er ein masse andre ting som spelar inn, både praktiske og sosiale tilhøve.

Igjen - veldig lett å seie før ein har vore der sjølv. Kor lett trur du det er for den eine av foreldra å få kjøpt nabohuset på dagens boligmarknad, trur du?

Du treng det me på dårleg norsk kallar "realitycheck".

Så hyggelig. Har jeg ikke barn, så har jeg ikkeno slags peiling på barn. Har jeg ikke samværskonflikt, så har jeg ikke noe med å uttale meg om samvær for jeg kan umulig vite eller mene noe relevant. For man kan kun lære ved egenerfaring her i verden. Og dem som har egenerfaring, de vet alt for det er et sugerør rett ned i kunnskapens hule...

Jeg sa ikke man skal kjøpe nabohuset. Det vet jeg ikke er realistisk. Men man kan bo i samme bydel. Og man kan samarbeide slik at begge foreldrene får anstendig bolig til ungene sine. Jeg ville vært villig til å strekke meg langt, også økonomisk, for at faren skulle ha et bra sted som hjem til mine barn. Jeg hadde vært villig til å selge huset, og kjøpt tomannsbolig istedet. Bare fordi du har opplevd ett scenarie, betyr ikke at det ikke finnes andre. Det går an å se seg blind på egne opplevelser også. Kanskje det er du som trenger en realitetsorientering?

[Mamma1]

Jeg vet at jeg kan snakke med familievernkontoret, men det er ikke gjennomførbart fordi det er for langt for far. Det er jo ikke som at det holder å være der en gang.

[Gjest Blondie65]

Jeg drar noen ganger pr år med bil strekningen Bergen - Haugesund. Der har du 3,5 timer i bil. Nei takk til å gjøre dette 2 ganger i måneden t/r. Det holder med 2-3 ganger pr år. Og jeg er voksen.

Jeg forstår virkelig ikke det beste for en 3-åring er 3,5 timer x 4 i biltur hver måned. Jeg forstår virkelig ikke at ikke far selv ser at denne påkjenningen blir for tøff. Eller jo vent, det gjør han jo for han vil påtvinge mor deler av denne kjøringen.

Jeg har ikke barn. Men hvis jeg hadde det, og hvis det var jeg som påla barnet en slik tur ville jeg lagt alle pinner i kors for å sørge for at dette ble sjeldnest mulig. Inkludert å leie et knøtt av en hybel nærmere barnet.

[Gjest Blondie65]

Jeg vet at jeg kan snakke med familievernkontoret, men det er ikke gjennomførbart fordi det er for langt for far. Det er jo ikke som at det holder å være der en gang.

Man kan vel velge fritt selv hvilket familievernkontor man vil bruke. Finn et som ligger halveis til far.

[Mamma1]

Ja, det går an. Må ha med barnet da.

[Sulosi]

Om du innkaller til mekling så har far krav på fri fra jobb for å stille, usikker på om man får lønn men man kan jo fordele meklingsavtalene slik at han ikke mister flere dager på samme utbetaling.

[Løvetanten]

Jeg vet at jeg kan snakke med familievernkontoret, men det er ikke gjennomførbart fordi det er for langt for far. Det er jo ikke som at det holder å være der en gang.

Familievernkontorer bistår med telefonmekling.

Du møter opp på ditt lokale kontor og han på sitt.

[Mamma1]

Ja, det blir jo ganske dyrt. Jeg må ta fri en hel dag for å gå i et møte, og jeg regner med at man må ha flere møter. Om man regner inn drivstoffutgifter der, så taper jeg ca 1500 pr møte. Det går jo ikke. Hvordan får folk til dette da?

[Mamma1]

Familievernkontorer bistår med telefonmekling.

Du møter opp på ditt lokale kontor og han på sitt.

Jaha. Er det noe som funker? Syns det høres rart ut.. Noen som har prøvt?

[Løvetanten]

Jaha. Er det noe som funker? Syns det høres rart ut.. Noen som har prøvt?

Ja, mannen min har gjort det flere ganger. Han sender inn en begjæring om mekling og ber om at den tas som fjernmøte pga lange avstander. Da setter kontoret opp en time her for han og en time for mor der hun bor på hennes lokale kontor.

Mekleren på ett av kontorene ringer opp det andre, så tas det som telefonmøte.

En mekling tar maks en time.

Endret 30. mai 2012 av Løvetanten

[Gjest imli]

Så hyggelig. Har jeg ikke barn, så har jeg ikkeno slags peiling på barn. Har jeg ikke samværskonflikt, så har jeg ikke noe med å uttale meg om samvær for jeg kan umulig vite eller mene noe relevant. For man kan kun lære ved egenerfaring her i verden. Og dem som har egenerfaring, de vet alt for det er et sugerør rett ned i kunnskapens hule...

Jeg sa ikke man skal kjøpe nabohuset. Det vet jeg ikke er realistisk. Men man kan bo i samme bydel. Og man kan samarbeide slik at begge foreldrene får anstendig bolig til ungene sine. Jeg ville vært villig til å strekke meg langt, også økonomisk, for at faren skulle ha et bra sted som hjem til mine barn. Jeg hadde vært villig til å selge huset, og kjøpt tomannsbolig istedet. Bare fordi du har opplevd ett scenarie, betyr ikke at det ikke finnes andre. Det går an å se seg blind på egne opplevelser også. Kanskje det er du som trenger en realitetsorientering?

Eg har aldri skrevi at du ikkja har peiling, eg skreiv berre at det er lett å svare slik når ein ikkje har opplevd det sjølv. Eg har heller ikkje skrevi at eigen erfaring er einaste måte å lære på. Ikkje legg ord i munnen på meg. Å påstå at ein sjølv er meir oppteken av "barnas beste" enn dei fleste andre, synest eg er ein arrogant påstand. Kva er det som gjer deg så mykje flinkare enn "alle andre" her?

Det er som sagt vanskeleg å få kjøpt noko greitt på boligmarknaden mange plassar for tida - og som åleineforelder er det enno vanskelegare. Same bydel og å "løpe mellom" (dine ord) er jo ein ganske stor forskjell, vil eg seie.

Eg ser meg ikkje blind på eigne opplevingar - for eg har ikkje opplevd dette. Har rett nok opplevd samlivsbrot, men har aldri hatt problemer med barnefordeling/samver osv, slik som TS. Så der tek du feil. Men eg greier å setje meg inn i situasjonen likevel.

[ViljaH]

Å påstå at ein sjølv er meir oppteken av "barnas beste" enn dei fleste andre, synest eg er ein arrogant påstand. Kva er det som gjer deg så mykje flinkare enn "alle andre" her?

Jeg har tatt barnets perspektiv hele veien i denne tråden. Andre, som Løvetanten (som du er veldig enig med) har tatt pappaens perspektiv, og er opptatt av at han har rett til samvær hjemme hos seg selv, og at å problematisere reisevei er å trenere samvær overfor far, osv.

Så jeg ser ikke hvor jeg er arrogant, det er jo fakta. Noen er mest opptatt av barnets beste, andre er mest opptatt av pappaens beste, andre av mammaens beste. I diskusjoner om barnefordeling, er jeg alltid på barnets side, får ikke til noe annet. Jeg driter i om det blir vanskelig for foreldrene, sålenge det blir levelig for barnet/barna.

[...] men har aldri hatt problemer med barnefordeling/samver osv, slik som TS. Så der tek du feil. Men eg greier å setje meg inn i situasjonen likevel.

Men likevel så går du etter meg, fordi jeg aldri har opplevd samværskonflikt, så derfor kan jeg ikke vite noe om det? Men du klarer det? Nå skjønner jeg ikke hva det egentlig er du prøver å si.

[Gjest Marmot]

Jeg har tatt barnets perspektiv hele veien i denne tråden. Andre, som Løvetanten (som du er veldig enig med) har tatt pappaens perspektiv, og er opptatt av at han har rett til samvær hjemme hos seg selv, og at å problematisere reisevei er å trenere samvær overfor far, osv.

Det er faktisk viktig for barnet også, å få oppleve "hverdag" sammen med far. At samværet skal bestå av morsomme aktiviteter de færrste barn gjør annenhver helg, er ikke godt nok. Selvsagt er det dumt å måtte pendle 7 timer annenhver helg, men alternativet er å ikke få bygge opp et forhold til faren sin. Noen ganger må man velge mellom to onder; hva er verst? Å ikke få lov til å ha et ordentlig forhold til pappa, eller å måtte pengle lenger enn optimalt for å få det til?

[Gjest imli]

Jeg har tatt barnets perspektiv hele veien i denne tråden. Andre, som Løvetanten (som du er veldig enig med) har tatt pappaens perspektiv, og er opptatt av at han har rett til samvær hjemme hos seg selv, og at å problematisere reisevei er å trenere samvær overfor far, osv.

Så jeg ser ikke hvor jeg er arrogant, det er jo fakta. Noen er mest opptatt av barnets beste, andre er mest opptatt av pappaens beste, andre av mammaens beste. I diskusjoner om barnefordeling, er jeg alltid på barnets side, får ikke til noe annet. Jeg driter i om det blir vanskelig for foreldrene, sålenge det blir levelig for barnet/barna.

Men likevel så går du etter meg, fordi jeg aldri har opplevd samværskonflikt, så derfor kan jeg ikke vite noe om det? Men du klarer det? Nå skjønner jeg ikke hva det egentlig er du prøver å si.

Eg er og oppteken av barna. Ikkje kategoriser det slik som du gjer - det er ikkje slik at me som ser fars perspektiv óg, ikkje er oppteken av barnet! Det går an å sjå fleire sider her. Å vera oppteken av alle saman. Det vert ikkje spesielt "levelig" for barna om det vert vanskeleg for mor og/eller far. Samver skal vera den beste løysinga for ungane, men det må vera ei løysing som alle saman kan leva med, elles vil ho ikkje halde i lengda.

Eg prøver å seie det eg har sagt fleire gonger - at det ikkje er så lett å setje seg inn i når ein ikkje har vore der sjølv. Det har verken du eller eg. Men eg meiner at det du skreiv om løysingar ved ei slik konflinkt, var vanskeleg å få til i praksis.

Det er faktisk viktig for barnet også, å få oppleve "hverdag" sammen med far. At samværet skal bestå av morsomme aktiviteter de færrste barn gjør annenhver helg, er ikke godt nok. Selvsagt er det dumt å måtte pendle 7 timer annenhver helg, men alternativet er å ikke få bygge opp et forhold til faren sin. Noen ganger må man velge mellom to onder; hva er verst? Å ikke få lov til å ha et ordentlig forhold til pappa, eller å måtte pengle lenger enn optimalt for å få det til?

Godt poeng.

[ViljaH]

Det er faktisk viktig for barnet også, å få oppleve "hverdag" sammen med far. At samværet skal bestå av morsomme aktiviteter de færrste barn gjør annenhver helg, er ikke godt nok. Selvsagt er det dumt å måtte pendle 7 timer annenhver helg, men alternativet er å ikke få bygge opp et forhold til faren sin. Noen ganger må man velge mellom to onder; hva er verst? Å ikke få lov til å ha et ordentlig forhold til pappa, eller å måtte pengle lenger enn optimalt for å få det til?

Men når far har valgt å flytte så langt unna det lille barnet sitt, så har han egentlig selv satt kroken på døra for at de to skal ha et hverdagsforhold. Det skal da ikke barnet måtte kompensere for. Jeg mener at her er reiseveien et større onde, og sålenge barnet er 3 år så er det ikke mulig å ha ofte hverdagsbesøk hos pappa. Da må man finne andre alternativer som vil fungere, og heller vurdere å øke frekvens når barnet blir større.

Forøvrig så begrenser det seg selv hvor "ordentlig" forhold det er mulig å bygge opp over 16 timer annenhver helg.

Endret 1. juni 2012 av ViljaH