Sessa's verden!

[Gjest Qlio]

Hun blir flyttet til Barselhotellet i morgen,

og jeg får komme å hilse på.

[pondusa]

Hils henne så masse fra oss da, Qlio!!

[pia1006]

Ja du må hilse masse

[Gjest Qlio]

Har snakket med henne i dag, de har kommet hjem og alt går fint.

Hun har ikke så veldig vondt i såret, og storebror har ikke hatt de største reaksjonene.

You go, girl!

[Angel]

Gratla med keiseren!!

håper alt er bra med dere!! lykke til som tobarnsmor

[Sessa]

Da keiser’n ble født

Mandag 22.08.05 troppet mor og far opp på Ullevål sykehus for journalskriving og samtale. Det ble tatt ultralyd (fikk bekreftet at vi ventet en gutt) blodprøver, målt hjertelyd, tatt urinprøve og sjekket at alt var som det skulle. Så ble vi sendt hjem igjen. Mor skulle ta klyx og faste fra kl 24, for i morgen skulle det store skje. Vi skulle få vår keiser!

Det var etter en lang og søvnløs natt endelig blitt tirsdag 23. August og i dag var dagen! Det var to spente sjeler som satte seg i bilen og kjørte mot Ullevål denne dagen. Vi ankom akkurat klokka 07 og inn bar det på et mottaks rom på fødeavdeling for klargjøring. Der fikk mor på seg sykehusskjorte, det ble satt kanyle i venstre hånd (au au - JM var ikke flink å stikke så mor ble skikkelig kvalm), men det gikk over da mor endelig fikk litt væske i kroppen. Så ble det satt kateter. Litt rar følelse med en gang, for det føltes som man skikkelig må tisse hele tiden. Etter alt var klargjort, var det tid for det verste. Nemlig å vente på vår tur. Vi hadde fått vite vi var nr to i køen, men at det kunne skje ting i mellomtiden så vi var obs på det.

Så ble det vår tur!

Klokka var 09.15 og inn på mottaksrommet kom en kjempe koselig jordmor og en legestudent som skulle være med oss under keisersnittet. Tilkoblet med kateter og veneflon og poser fikk jeg tråkket meg av gårde opp på 4 etg. Pappan hadde fått på seg grønne klær og utenfor operasjonsstua var det på med grønne luer. Inne fikk alle på seg munnbind utenom mor. Vi fikk hilse på alle som skulle være med. Husker ikke helt nøyaktig antall på hvor mange som var der, men i alle fall 6 stk utenom oss. Av alle kirurger og pleiere var det bare en mann og han skulle vise seg å bli mors gode støttespiller! Stemningen inne på stua var veldig avslappet og god. Selv om vi var nervøse så vi ristet og kaldsvettet, så fikk vi en behagelig ro i oss også En ro av å være i trygge hender!

Mor ble lagt opp på operasjonsbordet og høyre hånd fikk kanyle også (en i hver hånd), pulsmåler på fingeren, hjertemålere rundt brystet og blodtrykksmåler rundt armen. Skal si det ble litt ledninger. Så ble beina surret inn med støttebandasjer, for å ha bedre kontroll på blodtrykket. Når alt var koblet i og surret fast, ble jeg ”beordret” opp igjen. Jeg skulle sitte på siden av operasjonsbordet, med beina utenfor og ned på en krakk. Det var tid for å sette bedøvelse, men vi måtte bare vente på gynekologen først… Og vente gjorde vi. Føltes som en evighet, men det gikk bare 15 minutter. Men lenge føltes det lell! Endelig kom hun, men da var det kommet en ny anestesilege – for hun andre måtte fly til en annen operasjon. Men alt som forrige legen hadde klargjort ble grundig dobbeltsjekket og så var det klart. Mor fikk sitte og skyte ut ryggen som en katt, med beskjed om å sitte så rolig man kunne. Jeg lukket øynene og pustet dypt inn og ut gjennom nesen til hun var ferdig. Anestesilegen utbrøt noe sånn som: ”Jøss du rørte ikke en muskel! Kjempe bra!”. Så var det ned på benken med mor og opp med forhenget som lå mellom puppene og magen. Jeg ristet skikkelig pga adrenalin og spentheten i kroppen (sånn var det under forrige fødsel også), så JM eller noen hentet et varmt og deilig helseteppe som jeg fikk ha rundt armene og brystet. Det hjelp en del! Far satt ved mors hode godt bak forhenget, så vi så ikke noe skummelt. Veldig godt å kunne få være så nære hverandre, selv under en operasjon som dette.

Anestesilegen sjekket at bedøvelsen satt som den skulle, og uten at jeg visste det ble det nok kløpet og stukket en del rundt magen for der var det blåmerker i etterkant. Bedøvelsen virket den, jeg hadde ikke sjanse å røre en tå! Min beskrivelse av bedøvelsen var som å tre på seg en kjempe tung bly-strømpebukse med innlagte varmekabler. Det var faktisk veldig deilig og ikke skummelt i det hele tatt å ikke kunne kjenne kroppen sin fra livet og ned.

Så var legene i gang!

Det som mor kjente var bare at de romsterte rundt nede på magen, men ingen verdens ting ellers. Far og anestesi assistenten kom med oppløftende og koslige ord til mor hele tiden. Plutselig ble mor skikkelig kvalm. Det var visst vanlig, så før jeg klarte å kaste opp hadde anestesi assistenten sprøytet kvalmestillende inn i kroppen til min, og borte var kvalmen. Makan! Sånn skulle man hatt det under svangerskapet gitt, hehe!

Plutselig hører vi litt sånn i det fjerne, ”der gikk vannet”. Far hadde hørt et lite splæsj, men det gikk helt greit (det var hans skrekk i utgangspunktet). Så begynte det vi ventet på. Babyen skulle presses ut. En lege stod nede ved åpningen, mens en annen lå over mor og presset ned. Siden mor har hatt babyen godt oppå lungene lenge i svangerskapet og ikke pustet så godt fra før, så ble nesten all luft trykket ut av mor nå. Jeg gispet etter luft. Så kjenner jeg at de presser og lirker (pent ord kanskje?) babyen nedover og plutselig ”glipper” det. Lungene fylles med luft og mor får en markbar lyd i lungene som om hun har våknet fra de døde og tok første åndedrag. Det var en syk, men helt fantastisk opplevelse. Jeg kunne også kjenne at det ble et sug ut av magen og litt lettere. Ikke mange sekundene gikk og der hørte man det….

BABYEN GRÅT!!!!!!!!!!!! En helt ellevill følelse. Mor og far hadde ikke trodd de skulle få oppleve det, så man ble jammen satt ut! Mor og far gråt herlige gledestårer og kysset og klemte. Alle gratulerte med en gutt!

Lille Julian ble tatt med ut med en gang, for han skulle tas blodprøve av (sjekk om han trengte blodplateoverføring – men det visste vi om så det var greit). Far fikk gå ut og hilse på sønnen sin, mens de tørket han og tullet han inn i lue og pledd. Han bæsjet allerede da, hehe. Så kom far og Julian inn til en spent mor og mor fikk endelig barnet sitt opp på brystet J Det var utrolig stort og kommer aldri til å glemmes! Lille Julian var skikkelig sugeklar, for han begynte å smake på ansiktet til mor. Mor nusset han tilbake før JM og far tok med seg Julian ned på føden for å veie og måle. Mor skulle få se dem igjen på post OP.

Jeg ble sydd sammen (kun innvendig sydd, ser veldig pent ut!), mens jeg skravlet litt med anestesiassistenten. Han var selv tobarnsfar og virket som han synes det var moro å få delta på denne fødselen. Tiden gikk fort og plutselig var jeg ferdig. Ble så kjørt over til post OP for overvåking. Jeg ble liggende der en time alene ca (men godt selskap i hun som passet på meg), og så kom endelig far og lille Julian opp dit. Lykken var fullkommen, vi var nå en tobarnsfamilie!

Julian var perfekt da han kom til verden, 23. August 2005 kl 10.18.

Han var 3720g og 51 cm lang. Rundt hodet målte han 37 cm.

[Lovebird]

Gratulerer så mye!

[Gjest Qlio]

takk for omtanke, tips og råd i dag!

[Klips]

For en spennende og rørende historie.

GRATULERER!

[Gjest Mayamor]

Gratulerer så masse og tusen takk for at du delte historien med oss. :grine2:

Varme klemmer fra Mayamor

[Gjest Vinga]

Hei Sessa!

Ser du er innom.

Hvordan er livet som tobarnsmor?

[Sessa]

Heisann Vinga!

Det er herlig å være tobarnsmamma, herlig å være ferdig med svangerskap, men jammen er det slitsomt også Jeg nyter hver dag, som flyr avgårde! Nå har jeg en som grynter inne i vuggen sin etter mat. Hvordan er det med deg da?

[Gjest Qlio]

Det har skjedd ett eller annet på abb.fronten på KG, godt du nå er oppdatert.