Ung tobarnsmor.

[Gjest imli]

Helt enig. Man lever faktisk MED barn og ikke FOR dem.

En tidligere kollega av meg uttalte en gang (og han hadde i lys av sin kompetanse og erfaring forutsetning for å komme med en slik uttalelse) at "barn har rett å være i veien". Han mente at det egentlig var sunnest for kvinner å få barn før de tok universitetsutdannelse, barna burde komme før det egentlig passet perfekt og livet ikke dreide seg utelukkende om barnet. Han hadde nok sett en del dysfunksjonelle foreldre-barn-konstellasjoner ...

Det var eit veldig interessant utsegn, og etter mi meining veldig klokt. Fenomenet med å vente med å få barn til alt er "perfekt" har jo vorte eit fenomen i større og større grad - berre og sjå til graviditets eller barn/familie-forumet her på KG...

[Steinar40]

Helt enig. Man lever faktisk MED barn og ikke FOR dem.

En tidligere kollega av meg uttalte en gang (og han hadde i lys av sin kompetanse og erfaring forutsetning for å komme med en slik uttalelse) at "barn har rett å være i veien". Han mente at det egentlig var sunnest for kvinner å få barn før de tok universitetsutdannelse, barna burde komme før det egentlig passet perfekt og livet ikke dreide seg utelukkende om barnet. Han hadde nok sett en del dysfunksjonelle foreldre-barn-konstellasjoner ...

Helt enig.

Barn skal læres opp til å kunne fly og kastes ut av redet så snart de kan det.

[AnonymBruker]

Helt enig.

Barn skal læres opp til å kunne fly og kastes ut av redet så snart de kan det.

Det er da allerede i større eller mindre grad realiteten pr dags dato.Barn blir kastet ut av redet i en alder av ca 12 mnd. Da er det barnehage fra 8-17. 9 timer om dagen. Deretter er de sammen med foreldre kanskje 2- 2 1/2 time før de skal legges. Senere tar fritidssyssler og lekser over de 2 - 2 1/2 timene de kanskje brukte sammen med foreldre i barnehage alder.

Jeg jobber med barn.. og snakker av erfaring når jeg sier at barn tilbringer minst mulig tid sammen med foreldre.

[Steinar40]

Det er da allerede i større eller mindre grad realiteten pr dags dato.Barn blir kastet ut av redet i en alder av ca 12 mnd. Da er det barnehage fra 8-17. 9 timer om dagen. Deretter er de sammen med foreldre kanskje 2- 2 1/2 time før de skal legges. Senere tar fritidssyssler og lekser over de 2 - 2 1/2 timene de kanskje brukte sammen med foreldre i barnehage alder.

Jeg jobber med barn.. og snakker av erfaring når jeg sier at barn tilbringer minst mulig tid sammen med foreldre.

I dagens samfunn er denne tilpassingen viktig. Ellers faller et barn utenfor erfaringene til de andre barna.

Men det betyr selvfølgelig ikke at kvalitetstid med foreldrene ikke er meget viktig. Er vel ikke alle som har ork til det i dagens mas og jag. Tenker jeg. Som ikke er bra selvfølgelig.

[AnonymBruker]

I dagens samfunn er denne tilpassingen viktig. Ellers faller et barn utenfor erfaringene til de andre barna.

Men det betyr selvfølgelig ikke at kvalitetstid med foreldrene ikke er meget viktig. Er vel ikke alle som har ork til det i dagens mas og jag. Tenker jeg. Som ikke er bra selvfølgelig.

Nei det er overhodet ikke bra. Det er ikke en positiv utvikling.

Det er spesielt tydelig og frustrerende for oss som har det daglige ansvaret for barna, og som i tillegg ikke har kapasitet til å følge opp hvert enkelt barn med det behovet det har av voksenkontakt.

Når det er sagt er det klart at det er positivt for andre aspekter i samfunnet; For kapitalismen, korporasjonene og produksjon.

M.a.o. blir vi muligens sakte men sikkert omformet fra å være sosiale vesner med familien som viktigste institusjon til å være et produkt/ressurs i fht til å skape økonomiske verdier.

[Steinar40]

Nei det er overhodet ikke bra. Det er ikke en positiv utvikling.

Det er spesielt tydelig og frustrerende for oss som har det daglige ansvaret for barna, og som i tillegg ikke har kapasitet til å følge opp hvert enkelt barn med det behovet det har av voksenkontakt.

Når det er sagt er det klart at det er positivt for andre aspekter i samfunnet; For kapitalismen, korporasjonene og produksjon.

M.a.o. blir vi muligens sakte men sikkert omformet fra å være sosiale vesner med familien som viktigste institusjon til å være et produkt/ressurs i fht til å skape økonomiske verdier.

Ja, vi er alle barn av industrisamfunnet. Det viktige er å kunne jobbe. Kan man ikke det så er man ei kvise på samfunnets rompe.

Forsåvidt har folk alltid måttet jobbe. Forskjellen er hovedsaklig den at tidligere så jobbet man i mindre grupper i nærheten av der man vokste opp.

I dag er det store korporasjoner i de store byene som dominerer det meste. Og folk må derfor ofte flytte på seg pga jobb. Slik at det blir ingen som kjenner noen lenger.

Enig at utviklingen er meget betenkelig. Og at dette er en usunn utvikling er vanskelig å bortforklare. Ikke bare for barna, men også for oss voksne. For ikke å snakke om når/hvis vi blir gamle.

Det er (blir) ikke lett å snu denne "utviklingen". Og som med det meste annet er det både fordeler og ulemper.

[Gjest Marmot]

Hvis man tror barn hadde mer kontakt med foreldrene sine for, si 100, år siden, er man temmelig historieløs. Det er først nå de senere årene at ordet kvalitetstid er oppfunnet. Jeg ser sønnen min veldig mye mindre enn en mødre gjorde for 100 år siden, men vi tilbringer til gjengjeld mye mer tid sammen. Ingen foreldre satt seg ned og lekte med ungene sine da, og de ungene med eldre søsken ble i stor grad oppdratt av dem.

Endret 6. mai 2012 av Marmot

[Gjest imli]

Hvis man tror barn hadde mer kontakt med foreldrene sine for, si 100, år siden, er man temmelig historieløs. Det er først nå de senere årene at ordet kvalitetstid er oppfunnet. Jeg ser sønnen min veldig mye mindre enn en mødre gjorde for 100 år siden, men vi tilbringer til gjengjeld mye mer tid sammen. Ingen foreldre satt seg ned og lekte med ungene sine da, og de ungene med eldre søsken ble i stor grad oppdratt av dem.

Nettopp. Det er vel berre på 50-70-talet at ungane såg foreldra (les:mora) meir, elles har det aldri vore slik at ungane har vore saman med foreldra sine mesteparten av dagen.

[Steinar40]

Nettopp. Det er vel berre på 50-70-talet at ungane såg foreldra (les:mora) meir, elles har det aldri vore slik at ungane har vore saman med foreldra sine mesteparten av dagen.

Før i tia var det ofte besteforeldre som passet på barna.

[Gjest imli]

Før i tia var det ofte besteforeldre som passet på barna.

Eller eldre sysken. Men dei måtte og vera mykje åleine, og besteforeldra dreiv ikkje akkurat og leika masse med ungane slik som no. Det var og vanleg at ungane hadde små "deltidsjobbar" helt frå 7-8 årsalder.

[Steinar40]

Eller eldre sysken. Men dei måtte og vera mykje åleine, og besteforeldra dreiv ikkje akkurat og leika masse med ungane slik som no. Det var og vanleg at ungane hadde små "deltidsjobbar" helt frå 7-8 årsalder.

Ja, og sannsynligvis var dette sunnere enn slik som det er nå.

Barn har ikke vondt av å måtte gjøre litt nytte for seg.

[Gjest Marmot]

Nettopp. Det er vel berre på 50-70-talet at ungane såg foreldra (les:mora) meir, elles har det aldri vore slik at ungane har vore saman med foreldra sine mesteparten av dagen.

På 50-70-tallet var det heller ikke mange mødre som satt seg ned og tegnet med ungene sine. Mødrene var tross alt hjemme for å ta seg av hus og hjem, og alt tok lenger tid. Og de mødrene som jobbet hadde veldig kort permisjon. Slik er det fremdeles veldig mange steder i Norge, norske barn er heldige som får være hjemme med foreldrene sine til de er 1 år gamle, så jeg synes ikke vi skal klage over det.

[Gjest "gjest"]

Min personlige mening er at har man barn så drar man ikke inn nye menn. Så enkelt.

En ganske ekstrem tankegang, og spesielt å kalle det "så enkelt".

Så dersom forholdet hadde tatt slutt hadde du blitt værende alene for resten av livet?

Nei, men jeg hadde ventet til barna var store nok til å være selvstendige, feks fra 16-år og oppover.

Både ja og nei, men folk bør være litt mer forsiktige med å trekke inn alt mulig rart i huset når de har barn. Litt vel mange som finner "kompisen te hu nmor" i senga hennes bare sånn alikevel. Og så blir det ingenting av det. Man kan ikke gjøre sånt, det skal være stabilt.

Det var dagens lecture, ja...

Du vet da ikke hva TS gjør til daglig? Og uansett, hun må da kunne drømme like mye om å finne drømmemannen som alle andre single damer.

Du liker å tråkke litt på folk du, synes jeg å ha merket

Jeg tråkker på folk når jeg synes at tobarnsmødre på tyve år bør gjøre noe annet enn å skaffe seg kar i noen år? Det er jo en grunn til at de er single tobarnsmødre...

[Gjest imli]

På 50-70-tallet var det heller ikke mange mødre som satt seg ned og tegnet med ungene sine. Mødrene var tross alt hjemme for å ta seg av hus og hjem, og alt tok lenger tid. Og de mødrene som jobbet hadde veldig kort permisjon. Slik er det fremdeles veldig mange steder i Norge, norske barn er heldige som får være hjemme med foreldrene sine til de er 1 år gamle, så jeg synes ikke vi skal klage over det.

Det er sjølvsagt sant, eg skreiv heller ikkje at mødrene på den tida dreiv og leika med ungane sine heile dagen, for det gjorde dei nok ikkje. Men det var i alle fall i etterkrigstida at det vart slutt på alt "barnearbeid", og førestillinga om at ungar stort sett berre skulle leike og ha det moro, vakste fram. Mødrene hadde kort permisjon, difor var jo så og seie alle heime med ungane. Det vart ikkje sosialt akseptert for kvinner med barn og jobbe før på 70-talet. Eg klagar ikkje over permisjonsordninga me har no, ho er blant dei beste i verda, så folk som klagar på det, veit ikkje kor heldig dei er. Og dei som "ikkje har råd til å vera heime" litt lenger, burde ta ei runde eller to med seg sjølv, dei aller fleste har faktisk råd til eit års ulønna perm viss dei ynskjer det, viss dei reduserar forbruket. Men det var ei avsporing

For å kome tilbake til tema, så trur eg det er viktig for åleineforeldre å bruke god tid etter samlivsbrot før dei finn ein ny kjærast. Det er viktig å leva åleine litt, kjenne på at ein er heilt ferdig med ekspartnar, få til eit godt samarbeid, "finne seg sjølv" - rett og slett skape seg eit liv åleine før ein finn ein ny partnar, så ikkje ny partnar vert ein del av alt dette - då kan ein nesten garantere at forholdet ryk.

[Hapa]

Jeg er 20 år og har to barn. Har delt omsorg med pappaen til barna.

Har holdt litt på med en kompis av meg, men må vel bare innse at det aldri kommer til å bli noe. Problemet er bare at grunnen han gir meg er at jeg har barn. Det er det samme med alle føler jeg!

Jeg blir sjekket opp på fest/byen, jeg er ikke akkurat stygg. Men med en gang det blir snakk om noe så sier de at de ikke kunne vært sammen med meg fordi jeg har to barn.

Hva er egentlig problemet? Jeg forventer jo ikke at de skal ta seg av barna mine, og jeg ville heller ikke introdusert ham for barna mine på en stund, i alle fall ikke som en kjæreste.

Annen hver uke har jeg jo ikke barna i det hele tatt.

Det jeg egentlig lurer på er; om man virkelig liker noen, da burde vel ikke barna ha noe å si? Han sier han har følelser for meg, og jeg tror på ham. (har vært bestevenner i mange år) Men hvorfor synes/tror han at barna er ett SÅ stort problem at det ikke kan bli noe mer enn "friends with benefits" ?

Edit; Skriveleif

Skjønner at det kan være vanskelig å finne ny partner når du har to barn. For en stund siden traff jeg ei flott dame med to barn, vi innledet et forhold, men det tok slutt etter hvert. For å være ærlig så tror jeg at jeg vil tenke meg om to ganger før jeg gjør det samme igjen, for det er absolutt en utfordring å komme inn i en familie som mammas nye kjæreste. Det skal nemlig ikke bare fungere med forelderen til barna, det skal fungere med ungene også.

Dessuten, og jeg mener ikke å være egoistisk, er det ikke så lett å alltid komme i andre rekke. Man treffer et menneske man blir glad i, men føler at man ikke er en prioritet. Det er ikke bare lett, det heller!

Jeg skjønner, uten tvil, at forledre setter barna først. Men da må de samme foreldrene se at det kan være tøft for en ny kjæreste å ikke føle seg prioritert. Ungenes behov kommer alltid først, man blir på en måte sittende å vente på at forelderen skal ha litt tid å avse, all spontanitet blir borte, og kjærestetid blir minimert...

Og så har man det økonomiske da. Aleneforeldre har gjerne ikke like god økonomi som barnløse... Mange ute4n barn ønsker ikke å bruke sine egne penger til å betale for andres unger...

Hr gjort egne erfaringer med dette, det er ikke lett å være den uten barn i forhold med en/ei med barn fra før av...

[Katniss]

Du er på den eine sida så konservativ at du meiner ein berre bør få ungar innanfor ekteskap og aldri få ungar med fleire enn ein person. Greitt nok. Men på den andre sida meiner du at åleineforeldre berre skal ha tilfeldig sex? Kan det tenkjast at åleineforeldre har trong til andre ting enn berre sex, at dei faktisk har lyst til å ha eit forhold til nokon med alt det inneber? At mange ikkje ein gong ynskjer tilfeldig sex, men berre vil ha sex innanfor eit forhold? Dette handlar ikkje berre om "primitive behov" som du kallar det. Eg kan ikkje skjønne korleis det skal vera best for ungane med ein mor eller far som utelukkande prioriterar ungane, og er einsom og utilfredsstilt sjølv. Det finnest ein mellomting mellom å dra ørten ulike kjærastar inn i unganes liv, og å leva resten av livet åleine.

FÅ det inn i hue'a. Vi mener ikke at DU må være gift før du får barn, men JEG ønsker å være gift før jeg får barn.

Endret 7. mai 2012 av Katniss

[Gjest Misteltein]

Jeg er 20 år og har to barn. Har delt omsorg med pappaen til barna.

Har holdt litt på med en kompis av meg, men må vel bare innse at det aldri kommer til å bli noe. Problemet er bare at grunnen han gir meg er at jeg har barn. Det er det samme med alle føler jeg!

Jeg blir sjekket opp på fest/byen, jeg er ikke akkurat stygg. Men med en gang det blir snakk om noe så sier de at de ikke kunne vært sammen med meg fordi jeg har to barn.

Hva er egentlig problemet? Jeg forventer jo ikke at de skal ta seg av barna mine, og jeg ville heller ikke introdusert ham for barna mine på en stund, i alle fall ikke som en kjæreste.

Annen hver uke har jeg jo ikke barna i det hele tatt.

Det jeg egentlig lurer på er; om man virkelig liker noen, da burde vel ikke barna ha noe å si? Han sier han har følelser for meg, og jeg tror på ham. (har vært bestevenner i mange år) Men hvorfor synes/tror han at barna er ett SÅ stort problem at det ikke kan bli noe mer enn "friends with benefits" ?

Edit; Skriveleif

Jeg skjønner dem godt. Jeg er skeptisk til og innlede ett forhold til en mann som har to barn. Det gir meg svettetokter, nesten, bare ved tanken. Greit, at du ikke har barna annhver uke. Du har fritid, men du har fortsatt barn. Du er ikke bare kjæreste, men du er også mor. Du må finne en kjæreste som ønsker og involvere seg i ditt liv, og det inkluderer også barna. For noen så er det alt for mye, alt for mye med to barn, mens for noen så kan det gå greit. Jeg kunne f.eks aldri vært sammen med en som har pådratt seg en masse i forbruksgjeld, kredittkorthjelp og innkassovarsler. Det er for mye bagasje for meg. Det er ikke umulig og finne noen. Du må bare finne noen som syns det er greit med din bagasje.

Edit: Jeg har valgt og ikke tenke så mye på det. I perioder så savner jeg en partner. Det går ofte over igjen. Jeg er alene med ett barn, og litt eldre enn deg. Skjer det, så skjer det. Skjer det ikke, så skjer det ikke. Det blir i såfall opp til han. Jeg leter ikke etter han. Jeg respekterer at folk kan syns det er for mye.

Endret 7. mai 2012 av Misteltein

[Gjest imli]

FÅ det inn i hue'a. Vi mener ikke at DU må være gift før du får barn, men JEG ønsker å være gift før jeg får barn.

Eg var gift før eg fekk barn, eg og.

Innlegget er redigert som et ledd i rydding.

Yvonne (mod)

Endret 7. mai 2012 av Yvonne

[Anglofil]

Tråden er ryddet for personangrep.

Yvonne (mod)

[Gjest BettyBoop]

Selvfølgelig! Det er jo helt opp til hver enkelt! Men jeg har nok gått glipp av innleggene der hun fordømmer andre? Har bare lest at HUN mener sånn, og at det ikke er aktuelt for HENNE? At hun har sine meninger vil vel ikke si at hun går og forteller venner hvor fæle de er som får barn nr 2 med ny mann? Man kan ikke ta hundre forbehold når man deler egne meninger.

Hun forteller jo oss hvor fæle de er...