Ung tobarnsmor.

[Jolene]

Å leve i sølibat har det da aldri vært snakk om heller, men jeg har derimot skrevet at nye kjærester ikke bør dras inn i livet til små barn. Dette er en stor forskjell.

[-lykke-]

Men kanskje du skal fokusere på andre ting enn menn i ett par år? F. eks en utdannelse, sånn at du kan oppfostre barna dine uten statens hjelp....

Det var dagens lecture, ja...

Du vet da ikke hva TS gjør til daglig? Og uansett, hun må da kunne drømme like mye om å finne drømmemannen som alle andre single damer.

Du liker å tråkke litt på folk du, synes jeg å ha merket

[lys]

Å leve i sølibat har det da aldri vært snakk om heller, men jeg har derimot skrevet at nye kjærester ikke bør dras inn i livet til små barn. Dette er en stor forskjell.

Når det gjelder akkurat dette, blir jeg fristet til å spørre hvorfor?

Man kan selvsagt dra det i den ekstreme retningen der mor eller far til stadig drasser inn nye mennesker i heimen som blir værende en stund for så forlate - det kan nok oppleves som ustabilt og utrygt for barn og kan nok få uheldige virkninger i ytterste konsekvens. Det synes også jeg virker særdeles uheldig.

Men at par med barn går fra hverandre og så finner seg nye partnere etterhvert som barna blir kjent med er ytterst vanlig i dag og jeg tviler sterkt på at barna blir skadelidende av at mor/far finner ny partner (så lenge det er snakk om stabile forhold og ordentlige mennesker).

[AnonymBruker]

Min personlige mening er at har man barn så drar man ikke inn nye menn. Så enkelt.

Da får vi jammen håpe at mannen din ikke forlater deg eller (bank i bordet) dør etter dere har fått barn sammen. Da må du jo følge ditt eget råd og gå et ensomt liv i møte...

Vent ti år, og se om du fortsatt mener det samme.

[-lykke-]

Når det gjelder akkurat dette, blir jeg fristet til å spørre hvorfor?

Man kan selvsagt dra det i den ekstreme retningen der mor eller far til stadig drasser inn nye mennesker i heimen som blir værende en stund for så forlate - det kan nok oppleves som ustabilt og utrygt for barn og kan nok få uheldige virkninger i ytterste konsekvens. Det synes også jeg virker særdeles uheldig.

Men at par med barn går fra hverandre og så finner seg nye partnere etterhvert som barna blir kjent med er ytterst vanlig i dag og jeg tviler sterkt på at barna blir skadelidende av at mor/far finner ny partner (så lenge det er snakk om stabile forhold og ordentlige mennesker).

Moren min fikk meg da hun var 17 år og faren min har stort sett vært fraværende.

Hun presenterte meg for en kjæreste og de er gift den dag i dag og har tre barn sammen. Jeg elsker familien min, dvs. min stefar, moren min og søsknene mine. Er kjempe takknemlig for å ha hatt en stor familie. Og stefaren min har behandlet meg som sin egen og stilt opp på alle mulige måter.

Moren min var nok langt i fra egoistisk når hun ble sammen med han. Kunne vært stusselig med bare hun og meg. Og jeg unner moren min den kjærligheten hun og stefaren min deler!

[AnonymBruker]

Svaret må bli at det å være stemor/stefar er nedverdigende, og ingen syns det er noe morsomt. Det er for.. spesielt interesserte for å si det sånn. Eller for de som ikke kan få noe bedre. Alenemødre og helgepappaer er ekstreeeemt uattraktivt!

[Jolene]

Da får vi jammen håpe at mannen din ikke forlater deg eller (bank i bordet) dør etter dere har fått barn sammen. Da må du jo følge ditt eget råd og gå et ensomt liv i møte...

Vent ti år, og se om du fortsatt mener det samme.

Om mannen min hadde gått fra meg eller dødd, hadde jeg ikke hatt forhold nei. Sex ja, forhold nei. Går an å ha sex med noen uten at det må lede til forhold vettu.

Men igjen, som jeg har skrevet før: jeg synes det å få barn er en stor oppgave, så stor at jeg ikke vet om jeg ønsker den selv engang, men når man tar på seg en slik oppgave er det barna først. Foreldrenes sexliv er ikke noe som burde komme som en førsteprioritet.

[Jolene]

Når det gjelder akkurat dette, blir jeg fristet til å spørre hvorfor?

Man kan selvsagt dra det i den ekstreme retningen der mor eller far til stadig drasser inn nye mennesker i heimen som blir værende en stund for så forlate - det kan nok oppleves som ustabilt og utrygt for barn og kan nok få uheldige virkninger i ytterste konsekvens. Det synes også jeg virker særdeles uheldig.

Men at par med barn går fra hverandre og så finner seg nye partnere etterhvert som barna blir kjent med er ytterst vanlig i dag og jeg tviler sterkt på at barna blir skadelidende av at mor/far finner ny partner (så lenge det er snakk om stabile forhold og ordentlige mennesker).

Fordi jeg ikke støtter "dine, mine, våre"-delen av samfunnet. Barn skal komme innenfor en ramme av ekteskap, og en gifter seg kun én gang. (Etter min mening)

[Sommee]

Javel, men jeg er av den oppfatning at barn får man med én mann, gifte seg gjør man én gang. Hadde jeg vært en mamma hadde jeg heller villet kunnet meg en å kose med når barna ikke var til stedet. Forhold derimot, synes jeg er utelukket.

For meg lyser dette av manglende livserfaring, mye bedre å si at dette er målet ditt, livet blir sjelden akkurat slik man hadde tenkt seg.

[Jolene]

For meg lyser dette av manglende livserfaring, mye bedre å si at dette er målet ditt, livet blir sjelden akkurat slik man hadde tenkt seg.

Nei jeg har verken opplevd 30,40,50,60 eller 70-årene, men jeg støtter ikke denne holdningen. Det har jeg heller aldri gjort, så ser ingen grunn til å begynne med det nå.

[lys]

Fordi jeg ikke støtter "dine, mine, våre"-delen av samfunnet. Barn skal komme innenfor en ramme av ekteskap, og en gifter seg kun én gang. (Etter min mening)

Jada, du skal få lov til å ha den meningen din. Men jeg personlig har sjelden meninger/legger meg borti hvordan andre driver livet sitt bare "fordi".

[Gjest Marmot]

Men igjen, som jeg har skrevet før: jeg synes det å få barn er en stor oppgave, så stor at jeg ikke vet om jeg ønsker den selv engang, men når man tar på seg en slik oppgave er det barna først. Foreldrenes sexliv er ikke noe som burde komme som en førsteprioritet.

Men det er det vel heller ikke? Ungen min er alltid førsterprioritet, men det betyr ikke det samme som eneste-prioritet, heldigvis. Jeg er fremdeles et fullstendig menneske med alle behov det innebærer.

Min egen mor ble enke tidlig, hun var knappe 50. Hun hadde samme holdning som deg, og ville ikke finne seg noen ny mann mens vi barna fremdeles var "barn". Så ble hun syk selv og døde selv, nesten 10 år etter pappa. Jeg synes ærlig talt det er trist å tenke på at hun bruke de 10 årene på å gjøre noe hun trodde var det beste for oss, som vi egentlig ikke trengte i det hele tatt. Jeg vet hun var forelsket i en mann (følelser kan man jo ikke styre helt selv), og jeg skulle mye heller ønske hun hadde hatt ham ved sin side de årene hun kunne, enn at hun satt alt på vent for så å aldri få det.

Jeg tror oppriktig barn ikke har godt av at foreldre ignorerer seg selv, enten det gjelder å leve i dårlige forhold "for barnas skyld" eller å ikke innlede noe forhold til en ny partner når bruddet er et faktum. Barn trenger foreldre som er mennesker med alle sine sider.

[Gjest imli]

Å leve i sølibat har det da aldri vært snakk om heller, men jeg har derimot skrevet at nye kjærester ikke bør dras inn i livet til små barn. Dette er en stor forskjell.

Du er på den eine sida så konservativ at du meiner ein berre bør få ungar innanfor ekteskap og aldri få ungar med fleire enn ein person. Greitt nok. Men på den andre sida meiner du at åleineforeldre berre skal ha tilfeldig sex? Kan det tenkjast at åleineforeldre har trong til andre ting enn berre sex, at dei faktisk har lyst til å ha eit forhold til nokon med alt det inneber? At mange ikkje ein gong ynskjer tilfeldig sex, men berre vil ha sex innanfor eit forhold? Dette handlar ikkje berre om "primitive behov" som du kallar det. Eg kan ikkje skjønne korleis det skal vera best for ungane med ein mor eller far som utelukkande prioriterar ungane, og er einsom og utilfredsstilt sjølv. Det finnest ein mellomting mellom å dra ørten ulike kjærastar inn i unganes liv, og å leva resten av livet åleine.

[Jolene]

Du er på den eine sida så konservativ at du meiner ein berre bør få ungar innanfor ekteskap og aldri få ungar med fleire enn ein person. Greitt nok. Men på den andre sida meiner du at åleineforeldre berre skal ha tilfeldig sex? Kan det tenkjast at åleineforeldre har trong til andre ting enn berre sex, at dei faktisk har lyst til å ha eit forhold til nokon med alt det inneber? At mange ikkje ein gong ynskjer tilfeldig sex, men berre vil ha sex innanfor eit forhold? Dette handlar ikkje berre om "primitive behov" som du kallar det. Eg kan ikkje skjønne korleis det skal vera best for ungane med ein mor eller far som utelukkande prioriterar ungane, og er einsom og utilfredsstilt sjølv. Det finnest ein mellomting mellom å dra ørten ulike kjærastar inn i unganes liv, og å leva resten av livet åleine.

Barn skal ikke prakkes på steforeldre når de er små, og jeg har da heller ikke sagt at en må ha tilfedig sex? Er noe som kalles venner med fordeler

Forhold kan en ha når ungene blir store, dersom en forelder skal prioritere kjærester, kunne de da virkelig latt være å få barn. (Dette er da min mening)

[Gjest imli]

Barn skal ikke prakkes på steforeldre når de er små, og jeg har da heller ikke sagt at en må ha tilfedig sex? Er noe som kalles venner med fordeler

Forhold kan en ha når ungene blir store, dersom en forelder skal prioritere kjærester, kunne de da virkelig latt være å få barn. (Dette er da min mening)

Ja, dette er meininga di, men når du kjem med meininga di i eit forum, må du tole at det finnest folk som er usamde med deg og som vil diskutere saka.

Kor lenge skal ein liksom drive å ha sex med venene sine, då? Trur du verkeleg det er realistisk? Veldig mange vert enten forelska (begge eller ein av dei), eller så vert venskapet øydelagt. Det er og måte på kor lenge ein ven ynskjer å vera "pulekompis". Noko slikt hadde ikkje vore eit alternativ for meg i alle fall, og eg trur ikkje eg er åleine om det, akkurat.

Sjølv om ein er forelder, tyder ikkje det at ein utelukkande skal prioritere ungane. Ein er framleis menneske med alt det inneber, etter at ein har fått ungar. Det er ikkje bra for ungane å ha ein forelder som utelukkande lev gjennom dei! Å byggje heile sitt liv og heile si lykke på eit menneske, er usunt for begge partar, sjølv om det er ungen din. Eg skjøner jammen godt at du ikkje er sikker på om du vil ha barn, viss du trur at då må livet ditt utelukkande dreie seg om den ungen! For og seie det slik - då vert du "barnevognmafia", då! Nett som du meinte eg var, fordi eg forsvarte foreldres rett til eiget liv? Eit lite paradoks du bør tygge litt på kanskje?

[Gjest Tidssone]

Å leve i sølibat har det da aldri vært snakk om heller, men jeg har derimot skrevet at nye kjærester ikke bør dras inn i livet til små barn. Dette er en stor forskjell.

På sikt vil det være en naturlig konsekvens at en kjæreste får bli kjent med barna. Dersom en har en ordning med 50/50-fordeling, kan man få et forhold til å fungere, uten at barna får treffe en kjæreste før det har gått mange år. Har man derimot en ordning der ungene er hos far annenhver helg, så er det lite tilfredsstillende å være kjæreste dersom det skal gå åresvis før man får treffe uungene. Hvem vil vel ha en kjæreste annenhver helg i feks ti år?

[Gjest Tidssone]

Og det er jo ikke slik at det er snakk om kjærester i _fertall_.

I alle fall skal jeg være rimelig sikker på at det kan bli et forhold som skal vare livet ut, dersom en mann skal bli involvert i ungene mine sine liv. I løpet av seks år, har èn mann fått møtt dem og blitt presentert som kjæreste.

Ingen av ungene måtte ha psykologhjelp da det ble slutt.

[Steinar40]

Og det er jo ikke slik at det er snakk om kjærester i _fertall_.

I alle fall skal jeg være rimelig sikker på at det kan bli et forhold som skal vare livet ut, dersom en mann skal bli involvert i ungene mine sine liv. I løpet av seks år, har èn mann fått møtt dem og blitt presentert som kjæreste.

Ingen av ungene måtte ha psykologhjelp da det ble slutt.

Uansett er det ikke ideelt for barn å oppleve samlivsbrudd for ofte.

Derfor bør folk med mindreårige barn være døds-seriøse før de flytter i sammen med noen ny partner. Men dette har jo mange åpenbart ikke forstått.

Endret 6. mai 2012 av Steinar40

[AnonymBruker]

Som ung kvinne så vil nok ikke en mann med barn være den rette for meg.

Spesielt en mann som aktivt har planlagt og fått flere barn. Da er vi nok på helt forskjellig sted i livet. Og det må jo være lov

[lys]

Sjølv om ein er forelder, tyder ikkje det at ein utelukkande skal prioritere ungane. Ein er framleis menneske med alt det inneber, etter at ein har fått ungar. Det er ikkje bra for ungane å ha ein forelder som utelukkande lev gjennom dei! Å byggje heile sitt liv og heile si lykke på eit menneske, er usunt for begge partar, sjølv om det er ungen din. Eg skjøner jammen godt at du ikkje er sikker på om du vil ha barn, viss du trur at då må livet ditt utelukkande dreie seg om den ungen! For og seie det slik - då vert du "barnevognmafia", då! Nett som du meinte eg var, fordi eg forsvarte foreldres rett til eiget liv? Eit lite paradoks du bør tygge litt på kanskje?

Helt enig. Man lever faktisk MED barn og ikke FOR dem.

En tidligere kollega av meg uttalte en gang (og han hadde i lys av sin kompetanse og erfaring forutsetning for å komme med en slik uttalelse) at "barn har rett å være i veien". Han mente at det egentlig var sunnest for kvinner å få barn før de tok universitetsutdannelse, barna burde komme før det egentlig passet perfekt og livet ikke dreide seg utelukkende om barnet. Han hadde nok sett en del dysfunksjonelle foreldre-barn-konstellasjoner ...