Ung tobarnsmor.

[Gjest imli]

Hvorfor er det barnslig? Jeg kan ikke fordra barn på noen måte, hvorfor skal jeg da innlede et forhold med en som har barn da? At ikke jeg vil ha en partner med barn har da ingenting med om jeg er voksen eller ikke. For min del skal man få barn innefor et ekteskap, alt annet enn det er ikke noe alternativt for meg. Men nå har jeg meg en samboer da, som faktisk er enig med meg.

Hvorfor skal alltid de med barn angripe oss som ikke ser på det som en positiv egenskap hos en evt ny partner? Finnes sikkert de som synes en med barn er toppers, men det finnes de av oss som ikke ønsker forhold med dere. Da synes jeg faktisk du kan vokse opp å se at andre kan mene noe annet enn deg selv.

Trur du misforstod meg. Heilt greitt at du ikkje ynskjer partnar med barn frå før av (sjølv om eg meiner at å utelukke det totalt er "barnsleg", i mangel på betre ord nett no). Det er haldningane dine om at dei som har barn frå tidlegare ekteskap/forhold, ikkje skal ha "lov" til å finne seg ein ny partnar før ungane har vorte vaksne, eg reagerar på. Eg synest det vitnar om rigid sort-kvitt tenking. Det er greitt å meiningar om ting, men når ein har fått litt livserfaring, kan ein oppleva og møte seg sjølv i døra både ein og to gonger. Tidlegare fastspikra oppfatningar må revurderast, og ein oppdagar at livet ikkje er så enkelt som ein trudde då ein var 20. Det er det som kallast og verte vaksen, og innlegga dine vitnar om at du ikkje har kome dit enno.

[Jolene]

Trur du misforstod meg. Heilt greitt at du ikkje ynskjer partnar med barn frå før av (sjølv om eg meiner at å utelukke det totalt er "barnsleg", i mangel på betre ord nett no). Det er haldningane dine om at dei som har barn frå tidlegare ekteskap/forhold, ikkje skal ha "lov" til å finne seg ein ny partnar før ungane har vorte vaksne, eg reagerar på. Eg synest det vitnar om rigid sort-kvitt tenking. Det er greitt å meiningar om ting, men når ein har fått litt livserfaring, kan ein oppleva og møte seg sjølv i døra både ein og to gonger. Tidlegare fastspikra oppfatningar må revurderast, og ein oppdagar at livet ikkje er så enkelt som ein trudde då ein var 20. Det er det som kallast og verte vaksen, og innlegga dine vitnar om at du ikkje har kome dit enno.

Javel, så mener du dette. Jeg utelukker partnere med barn fra før av fordi jeg ønsker å kunne starte med "blanke ark" når jeg går inn i et forhold.

Ser dessuten ingen grunn til å skulle dra nye partnere inn i livet til små barn, og liker ikke dagens begrep "mine, dine, våre". Bruk og kast-delen av samfunnet er en mentalitet jeg ikke støtter. Jeg tror på ingen måte at livet er enkelt, har en del erfaringer som har vist meg dette flere ganger. Hvorfor jeg ikke skulle være voksen i dine øyne, bare fordi jeg ikke synes noe om partene med barn, er i grunn ikke noe jeg velger å ta til meg. Barn skal ha to foreldre som er voksne nok til å innse at dersom deres forhold tar slutt, skal evt nye partnere ikke være en del av en hverdag til barna. Selvsagt skjønner jeg at man ikke kan ha samme forventninger ang barn når man er i 20-årene kontra 30-årene, men har ikke jeg barn ønsker jeg ikke en partner med barn. For min del er det slik at en skal gifte seg én gang, samt få evt barn med én partner. Ikke fler. Jeg vil være gift før jeg får barn, da det å få barn er en stor forpliktelse.

Respekterer andres valg om hvordan leve sitt liv, selv om det kanskje ikke er sånn jeg selv ville valgt det. For meg er det å få barn en stor affære, og jeg vet ikke engang om jeg vil ha det selv. Skulle jeg derimot ville ha barn er i hvertfall dette gjennomtenkt, i motsetning til veldig mange av dagens foreldre.

[AnonymBruker]

Altså, jeg har en venninne som er tidlig i 30-årene. Hun hadde 2 barn med to forskjellige, og hun var gift OG skilt. Hun har nå funnet seg en som hun har fått barn nr 3 med og de har giftet seg. Selv har jeg ett barn og skal på date nr 5 i helgen med en som også har et barn fra før. Så det finnes absolutt menn der ute som ser forbi barna. Men jeg er enig med flere som skriver her, at de guttene du finner på byen i en alder av 20-25 er kanskje ikke de som har mest lyst til å bli stefar til to barn, i hvertfall ikke sånn med det første.

Og jeg syns vel det er opp til hver enkelt om man ønsker å finne en med barn eller ikke? Man går kanskje glipp av flotte menn/damer, men for noen er det veldig viktig å starte en helt egen familie, og det har jeg full respekt for!

[AnonymBruker]

Ja, men så sa jeg det var min personlige mening, ingen trenger å følge den :gjeiper:

Dersom jeg skal ha barn, skal jeg ha det med én mann, dersom det skulle bli slutt har jeg brukt opp den sjansen, samt brukt opp sjansen til å gifte meg. Det jeg derimot ikke har sagt er at alle andre er som meg, jeg vet jeg er konservativ.

Din tankegang viser mangel på modenhet, og vi kan heller snakkes om du plutselig sitter alene med to barn. Først da kan du si hva du ville eller ikke ville gjort. Man legger ikke hele livet sitt på hyllen bare fordi man får barn, men man tilpasser alle avgjørelser man tar til at man har barn.

Jeg er først og fremst mamma for mine barn, men jeg er også meg selv som skal taes vare på også. Det er ingen enkel sak å leve sammen med en som har den tankegangen du har, for selv en far kan slite om barna skal komme først hele tiden og at dere aldri får tid til å være kjærester. Det er utrolig viktig i et forhold å være kjærester også, der man tar seg tid til å finne på ting uten barna også for ellers kan man risikere at forholdet ikke holder.

Det er veldig enkelt å slenge ut av seg dine meninger, og spesielt når du ikke har vært i den aktuelle situasjonen selv. Du kan faktisk havne i den selv om du blir 30, og tviler på at noen ønsker å leve alene resten av livet som 30 åring. Eller som du sier, til barna har blitt store.

Til ts:

Jeg tror de fleste 20 åringer vil se det som vanskelig å gå inn i et slikt forhold, rett og slett fordi de akkurat har begynt på sitt "voksne" liv. Det blir mye mer ansvar med en gang det er barn inne i bildet, og selv om du har fri en uke om gangen så har du barna dine den andre uken osv. Samtidig skal du være glad for at de tar slike ting seriøst, for du ønsker vel ikke å sitte der med en person som ikke ønsker å ha noe med dine barn å gjøre, men som er der bare fordi personen bryr seg om deg?

[Jolene]

Din tankegang viser mangel på modenhet, og vi kan heller snakkes om du plutselig sitter alene med to barn. Først da kan du si hva du ville eller ikke ville gjort. Man legger ikke hele livet sitt på hyllen bare fordi man får barn, men man tilpasser alle avgjørelser man tar til at man har barn.

Jeg er først og fremst mamma for mine barn, men jeg er også meg selv som skal taes vare på også. Det er ingen enkel sak å leve sammen med en som har den tankegangen du har, for selv en far kan slite om barna skal komme først hele tiden og at dere aldri får tid til å være kjærester. Det er utrolig viktig i et forhold å være kjærester også, der man tar seg tid til å finne på ting uten barna også for ellers kan man risikere at forholdet ikke holder.

Det er veldig enkelt å slenge ut av seg dine meninger, og spesielt når du ikke har vært i den aktuelle situasjonen selv. Du kan faktisk havne i den selv om du blir 30, og tviler på at noen ønsker å leve alene resten av livet som 30 åring. Eller som du sier, til barna har blitt store.

Til ts:

Jeg tror de fleste 20 åringer vil se det som vanskelig å gå inn i et slikt forhold, rett og slett fordi de akkurat har begynt på sitt "voksne" liv. Det blir mye mer ansvar med en gang det er barn inne i bildet, og selv om du har fri en uke om gangen så har du barna dine den andre uken osv. Samtidig skal du være glad for at de tar slike ting seriøst, for du ønsker vel ikke å sitte der med en person som ikke ønsker å ha noe med dine barn å gjøre, men som er der bare fordi personen bryr seg om deg?

Javel, men jeg er av den oppfatning at barn får man med én mann, gifte seg gjør man én gang. Hadde jeg vært en mamma hadde jeg heller villet kunnet meg en å kose med når barna ikke var til stedet. Forhold derimot, synes jeg er utelukket.

[Gjest imli]

Javel, så mener du dette. Jeg utelukker partnere med barn fra før av fordi jeg ønsker å kunne starte med "blanke ark" når jeg går inn i et forhold.

Ser dessuten ingen grunn til å skulle dra nye partnere inn i livet til små barn, og liker ikke dagens begrep "mine, dine, våre". Bruk og kast-delen av samfunnet er en mentalitet jeg ikke støtter. Jeg tror på ingen måte at livet er enkelt, har en del erfaringer som har vist meg dette flere ganger. Hvorfor jeg ikke skulle være voksen i dine øyne, bare fordi jeg ikke synes noe om partene med barn, er i grunn ikke noe jeg velger å ta til meg. Barn skal ha to foreldre som er voksne nok til å innse at dersom deres forhold tar slutt, skal evt nye partnere ikke være en del av en hverdag til barna. Selvsagt skjønner jeg at man ikke kan ha samme forventninger ang barn når man er i 20-årene kontra 30-årene, men har ikke jeg barn ønsker jeg ikke en partner med barn. For min del er det slik at en skal gifte seg én gang, samt få evt barn med én partner. Ikke fler. Jeg vil være gift før jeg får barn, da det å få barn er en stor forpliktelse.

Respekterer andres valg om hvordan leve sitt liv, selv om det kanskje ikke er sånn jeg selv ville valgt det. For meg er det å få barn en stor affære, og jeg vet ikke engang om jeg vil ha det selv. Skulle jeg derimot ville ha barn er i hvertfall dette gjennomtenkt, i motsetning til veldig mange av dagens foreldre.

Som sagt - du kan ikkje veta kva du ville gjort i ein slik situasjon før du har vore der sjølv. At du har dei meiningane du har om dette er ein ting - problemet er at du lar meiningane dine verke som ein slags generell regel alle burde følgje! Å bytte partnar handlar ikkje om "bruk og kast", men om å ta ansvar og omsyn til eigne og andres kjensler. Det er ingen her som meiner at ein skal skifte partnar som andre skiftar sokkar når ein har små barn, men og seie at ein har spelt bort sjansane sine for ny partnar når ein har barn med ein annan, er rett og slett for drygt. Du verkar arrogant og lite moden når du skriv noko slikt.

[Jolene]

Som sagt - du kan ikkje veta kva du ville gjort i ein slik situasjon før du har vore der sjølv. At du har dei meiningane du har om dette er ein ting - problemet er at du lar meiningane dine verke som ein slags generell regel alle burde følgje! Å bytte partnar handlar ikkje om "bruk og kast", men om å ta ansvar og omsyn til eigne og andres kjensler. Det er ingen her som meiner at ein skal skifte partnar som andre skiftar sokkar når ein har små barn, men og seie at ein har spelt bort sjansane sine for ny partnar når ein har barn med ein annan, er rett og slett for drygt. Du verkar arrogant og lite moden når du skriv noko slikt.

Ja vell, deg om det. Jeg synes bare at en mamma skal tenke på barnas behov først, ikke sine egne primitive lyster. I stort sett hvert innlegg jeg har skrevet har jeg kun sagt at dette er mine meninger. Hvorfor skal du kverrulere rundt dette? Traff det et ømt punkt?

Mange i dagens samfunn skifter partnere fortere enn jeg skifter sokker, stakkars de barna som må leve sånn! Ha en forelder som bare tenker på seg selv og sine behov, i mine øyne burde ikke disse hatt barn, da de fortsatt virker som de er i tenårene. Jeg synes ikke de med barn er kjærestemateriale for meg, de har for mye bagasje og forpliktelse (de bør ha det) til et annet menneske. Jeg vil være første prioritet hos en kjæreste, ikke nummer to som man blir hos en med barn. Barn utenfor ekteskap er heller ikke en mentalitet jeg ønsker å støtte meg til. Gifte seg gjør en kun én gang i livet, ellers så er det ikke noe poeng i å gifte seg i det hele tatt.

Et barn krever sitt, det sier seg selv, men hvorfor som barnløs skal jeg gidde å ta del i dette? I hvertfall når jeg kan finne meg en uten barn, som derfor ikke har denne forpliktelsen.

I dine øyne virker jeg umoden, javel.

* Er jeg umoden fordi jeg er realistisk nok til å innse at en med barn ikke har den samme type forventning til det å få barn?

* Er jeg umoden fordi jeg ønsker å starte med blanke ark i ett forhold?

* Er jeg umoden fordi jeg ikke liker barn?

* Er jeg umoden fordi jeg ønsker meg ett forhold hvor vi står likt og har samme moral?

(Men igjen, dette er mine meninger )

Og forresten, vi har alle frie valg her i livet, vi velger hvem vi skal ha/ikke skal ha barn med. At jeg vil skape en best mulig forutsetning rundt det å få barn, for meg selv og partner, hvorfor skal det egentlig provosere deg sånn? Jeg kritiserer ikke deg for måten du lever DITT liv, med dine barn og menn.

Uansett hva en svarer i sånne tråder kommer alltid barnevognmafiaen etter deg i hvertfall!

Endret 5. mai 2012 av Gitte89

[AnonymBruker]

Gitte89:

Jeg er helt, utrolig, hinsides, ufattelig, ubeskrivelig ENIG med deg.

Hilsen Jente 25

[Jolene]

Gitte89:

Jeg er helt, utrolig, hinsides, ufattelig, ubeskrivelig ENIG med deg.

Hilsen Jente 25

Tusen takk

[Gjest BettyBoop]

Ja vell, deg om det. Jeg synes bare at en mamma skal tenke på barnas behov først, ikke sine egne primitive lyster. I stort sett hvert innlegg jeg har skrevet har jeg kun sagt at dette er mine meninger. Hvorfor skal du kverrulere rundt dette? Traff det et ømt punkt?

Mange i dagens samfunn skifter partnere fortere enn jeg skifter sokker, stakkars de barna som må leve sånn! Ha en forelder som bare tenker på seg selv og sine behov, i mine øyne burde ikke disse hatt barn, da de fortsatt virker som de er i tenårene. Jeg synes ikke de med barn er kjærestemateriale for meg, de har for mye bagasje og forpliktelse (de bør ha det) til et annet menneske. Jeg vil være første prioritet hos en kjæreste, ikke nummer to som man blir hos en med barn. Barn utenfor ekteskap er heller ikke en mentalitet jeg ønsker å støtte meg til. Gifte seg gjør en kun én gang i livet, ellers så er det ikke noe poeng i å gifte seg i det hele tatt.

Et barn krever sitt, det sier seg selv, men hvorfor som barnløs skal jeg gidde å ta del i dette? I hvertfall når jeg kan finne meg en uten barn, som derfor ikke har denne forpliktelsen.

I dine øyne virker jeg umoden, javel.

* Er jeg umoden fordi jeg er realistisk nok til å innse at en med barn ikke har den samme type forventning til det å få barn?

* Er jeg umoden fordi jeg ønsker å starte med blanke ark i ett forhold?

* Er jeg umoden fordi jeg ikke liker barn?

* Er jeg umoden fordi jeg ønsker meg ett forhold hvor vi står likt og har samme moral?

(Men igjen, dette er mine meninger )

Og forresten, vi har alle frie valg her i livet, vi velger hvem vi skal ha/ikke skal ha barn med. At jeg vil skape en best mulig forutsetning rundt det å få barn, for meg selv og partner, hvorfor skal det egentlig provosere deg sånn? Jeg kritiserer ikke deg for måten du lever DITT liv, med dine barn og menn.

Uansett hva en svarer i sånne tråder kommer alltid barnevognmafiaen etter deg i hvertfall!

Herregud det er jo ikke alltid det er best for barnet at foreldrene holder sammen. Det er mange grunner til at forhold tar slutt. Handler ikke om å bare styres av egne lyster. -men selvsagt er det lov å ikke ønske en kjæreste som har barn fra før, men heldigvis for aleneforeldre at ikke alle tenker som deg.

[Gjest BettyBoop]

Javel, så mener du dette. Jeg utelukker partnere med barn fra før av fordi jeg ønsker å kunne starte med "blanke ark" når jeg går inn i et forhold.

Ser dessuten ingen grunn til å skulle dra nye partnere inn i livet til små barn, og liker ikke dagens begrep "mine, dine, våre". Bruk og kast-delen av samfunnet er en mentalitet jeg ikke støtter. Jeg tror på ingen måte at livet er enkelt, har en del erfaringer som har vist meg dette flere ganger. Hvorfor jeg ikke skulle være voksen i dine øyne, bare fordi jeg ikke synes noe om partene med barn, er i grunn ikke noe jeg velger å ta til meg. Barn skal ha to foreldre som er voksne nok til å innse at dersom deres forhold tar slutt, skal evt nye partnere ikke være en del av en hverdag til barna. Selvsagt skjønner jeg at man ikke kan ha samme forventninger ang barn når man er i 20-årene kontra 30-årene, men har ikke jeg barn ønsker jeg ikke en partner med barn. For min del er det slik at en skal gifte seg én gang, samt få evt barn med én partner. Ikke fler. Jeg vil være gift før jeg får barn, da det å få barn er en stor forpliktelse.

Respekterer andres valg om hvordan leve sitt liv, selv om det kanskje ikke er sånn jeg selv ville valgt det. For meg er det å få barn en stor affære, og jeg vet ikke engang om jeg vil ha det selv. Skulle jeg derimot ville ha barn er i hvertfall dette gjennomtenkt, i motsetning til veldig mange av dagens foreldre.

hva om partneren du har fått barn med dør ung da?..

[AnonymBruker]

I alle dager, folk må vel ha lov til å ønske seg, og se etter, en partner som ikke har barn fra før uten at det verken er dumt, naivt eller umodent!

Og at man tar utgangspunkt i dette, og at man gifter seg kun en gang f.eks, det betyr vel ikke at det er noe som kan endre seg OM man skulle være uheldig? Jeg mener også at man skal gifte seg bare en gang. Uansett. Om nå jeg gifter meg og det tar slutt, enten ved skilsmisse eller at partneren dør, vel da har jeg vært gift og kommer ikke til å gjøre det igjen. Ikke dermed sagt at jeg kommer til å leve i sølibat eller aldri ha et forhold igjen. Og jeg kommer heller ikke til å ta lett på det å gifte meg, ei heller å være gift.

Jeg syns det er sunne holdninger Gitte89 sitter med, og syns det er fryktelig at andre klarer å sitte og fortelle henne hvor teit det er. Hvor umodent er ikke DET?

[Gjest BettyBoop]

I alle dager, folk må vel ha lov til å ønske seg, og se etter, en partner som ikke har barn fra før uten at det verken er dumt, naivt eller umodent!

Og at man tar utgangspunkt i dette, og at man gifter seg kun en gang f.eks, det betyr vel ikke at det er noe som kan endre seg OM man skulle være uheldig? Jeg mener også at man skal gifte seg bare en gang. Uansett. Om nå jeg gifter meg og det tar slutt, enten ved skilsmisse eller at partneren dør, vel da har jeg vært gift og kommer ikke til å gjøre det igjen. Ikke dermed sagt at jeg kommer til å leve i sølibat eller aldri ha et forhold igjen. Og jeg kommer heller ikke til å ta lett på det å gifte meg, ei heller å være gift.

Jeg syns det er sunne holdninger Gitte89 sitter med, og syns det er fryktelig at andre klarer å sitte og fortelle henne hvor teit det er. Hvor umodent er ikke DET?

På en måte er jeg enig med deg, men om man ikke lenger er sammen med barnefaren og man da har barn, så må det da være lov å ønske seg kjæreste eller ønske å gifte seg med sin nye kjæreste selv om mah har vært gift eller har barn fra før.

Det Gitte gjør er at hun fordømmer folk med barn som ønsker seg ny kjæreste. Greit nok at hun ikke ville vært samme med en som har barn fra før, det vil ikke jeg heller, men er ikke greit å slenge dritt om single foreldre fordet og kreve at de ikke skal få lov å oppleve kjærligheten igjen for da er man liksom ego.

[AnonymBruker]

På en måte er jeg enig med deg, men om man ikke lenger er sammen med barnefaren og man da har barn, så må det da være lov å ønske seg kjæreste eller ønske å gifte seg med sin nye kjæreste selv om mah har vært gift eller har barn fra før.

Det Gitte gjør er at hun fordømmer folk med barn som ønsker seg ny kjæreste. Greit nok at hun ikke ville vært samme med en som har barn fra før, det vil ikke jeg heller, men er ikke greit å slenge dritt om single foreldre fordet og kreve at de ikke skal få lov å oppleve kjærligheten igjen for da er man liksom ego.

Selvfølgelig! Det er jo helt opp til hver enkelt! Men jeg har nok gått glipp av innleggene der hun fordømmer andre? Har bare lest at HUN mener sånn, og at det ikke er aktuelt for HENNE? At hun har sine meninger vil vel ikke si at hun går og forteller venner hvor fæle de er som får barn nr 2 med ny mann? Man kan ikke ta hundre forbehold når man deler egne meninger.

[AnonymBruker]

I alle dager, folk må vel ha lov til å ønske seg, og se etter, en partner som ikke har barn fra før uten at det verken er dumt, naivt eller umodent!

B I N G O ! ! !

Utrolig hvor hårsåre barnevognmafiaen blir dersom noen sier at de med barn fra før er uønsket som fremtidig partner. Egne meninger er tydeligvis ikke lov.

[Gjest imli]

Eg vil gjerne sleppe å verte kalt "barnevognmafiaen" fordi eg er usamd med Gitte89! Sikkert greitt å ha eit skjellsord å ty til for å latterleggjere og nedvurdere meiningane mine, men eg synest ikkje det er greitt når folk nyttar hersketeknikkar, verken med eller utan nick. Det same med "traff jeg et ømt punkt?" Nei, det gjorde du ikkje, eg diskuterar generelt, ikkje privatlivet mitt. Men den neste som kallar meg for barnevognmafia, vert rapportert på flekken.

Det er heller ikkje snakk om at folk ikkje får ha eigne meiningar. Det er og heilt greitt at nokon ikkje ynskjer partnar med barn frå før. Når ein ikkje har barn sjølv, er det heilt naturleg. Men eg synest det er fordømmande å påstå at folk med barn frå før som finn seg ny partnar, ikkje tenkjer på barna, men berre seg sjølv og sine "primitive lyster"!

Når eg snakkar om å vera umoden, meiner eg dei manglande evnene til å setje seg inn i andres situasjon eg synest enkelte verkar å ha, og trua på at det dei meiner no, kjem dei til å meine for alltid. Det er mykje sort-kvitt-tenking som eg finn umoden. Eg prøver ikkje fortelje Gitte89 eller andre at dei er "teite", AB#52, men eg er usamd i mange av utsagna (bruk og kast-mentalitet og at folk med barn og ny partnar ikkje tek omsyn til ungane). Dette er tross alt eit diskusjonsforum.

[AnonymBruker]

Ikkje konservativ, heller med openberr minimal livserfaring og redusert evne til og setje deg inn i andres situasjon. Snakkast når du har vorte vaksen...

Jeg reagerte bl.a på dette. Jeg skjønner at du er uenig, og det skal du selvfølgelig få lov til å være. Men dette (og lignende) syns jeg er på kanten. Det blir som når man ikke har "lov" til å ha meninger om noe rundt barneoppdragelse når man ikke har barn. Man må da få lov til å ha meninger om et tema uansett?

Joda, det kan bli kameler å svelge om man endrer mening når man får mer erfaring. Men det må da være opp til henne om hun velger annerledes, eller om hun står for det hun mener nå. Jeg har vært bastant på mye. Litt har jeg måttet endre på, det meste står jeg ved den dag i dag, med unger og gubbe. Det hadde nok blitt kalt naivt når jeg var 16-20, men i dag når jeg er over 30, så er det visst både reflektert og "ut fra mye erfaring"..

[Gjest imli]

Jeg reagerte bl.a på dette. Jeg skjønner at du er uenig, og det skal du selvfølgelig få lov til å være. Men dette (og lignende) syns jeg er på kanten. Det blir som når man ikke har "lov" til å ha meninger om noe rundt barneoppdragelse når man ikke har barn. Man må da få lov til å ha meninger om et tema uansett?

Joda, det kan bli kameler å svelge om man endrer mening når man får mer erfaring. Men det må da være opp til henne om hun velger annerledes, eller om hun står for det hun mener nå. Jeg har vært bastant på mye. Litt har jeg måttet endre på, det meste står jeg ved den dag i dag, med unger og gubbe. Det hadde nok blitt kalt naivt når jeg var 16-20, men i dag når jeg er over 30, så er det visst både reflektert og "ut fra mye erfaring"..

Eg er litt einig, det var ikkje noko fin kommentar. Men poenget mitt var som ditt - det er lett å tru ein skal vera prinsippfast og ha enkle løysingar på vanskelege problem når ein er ung. Når ein vert eldre og får meir livserfaring kan ein møte seg sjølv i døra. Då vert ein litt meir audmjuk enn mellom anna Gitte89 har vore, når ein uttalar seg i trådar som denne.

[Gjest Cosette]

Jeg synes det er en smule arrogant å hevde at man ikke kan vite hvordan man vil handle før man er i situasjonen. Jovisst kan man det! Jeg for min del har vokst opp i en familie med mine-dine-våre, og selv om det gikk OK skjønte jeg fort at det ikke er en familiekonstellasjon som vil være holdbar for meg som voksen. Jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg ikke er typen som kan leve tilfreds i en slik familie. Det handler ikke om umodenhet, tvertimot handler det om å være moden nok til å være ærlig med seg selv om hvordan man vil leve livet. Jeg følte dette veldig sterkt allerede som barn og tenåring, og det ser ikke ut til å forandre seg.

[Gjest imli]

Jeg synes det er en smule arrogant å hevde at man ikke kan vite hvordan man vil handle før man er i situasjonen. Jovisst kan man det! Jeg for min del har vokst opp i en familie med mine-dine-våre, og selv om det gikk OK skjønte jeg fort at det ikke er en familiekonstellasjon som vil være holdbar for meg som voksen. Jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg ikke er typen som kan leve tilfreds i en slik familie. Det handler ikke om umodenhet, tvertimot handler det om å være moden nok til å være ærlig med seg selv om hvordan man vil leve livet. Jeg følte dette veldig sterkt allerede som barn og tenåring, og det ser ikke ut til å forandre seg.

Som sagt er det ikkje dette eg reagerar på, men utsegn om at fråskilte småbarnsforeldre nærmast er dømt til eit liv i sølibat.