Selvmord - egoistisk?

[AnonymBruker]

Ojojoj, her var det mye rart...

Ok, for å begynne med en ting, jeg kan bare snakke for meg selv i dette innlegget, men ser ikke bort fra at andre kan tenke på samme måte. Jeg er ikke deprimert i dag og har det bra, men har vært gjennom det tidligere, enkelte ganger med tilhørende selvmordstanker. Det er vanskelig å huske tilbake akkurat hvordan man tenkte, men det er helt klart at man har et helt annet verdensbilde og logikk når man er syk, og ja depresjon er en sykdom. På samme måte som en slkoholiker sjelden klarer å slutte å drikke på dagen ved "å tenke positivt", vil det for de fleste med moderat/alvorlig" grad av depresjon være vanskelig å bare "ta tak i sitt eget liv", det er en fryktelig naiv og lettvint tankegang!

Man har ikke engang lyst på hjelp, man klarer ikke tenke fremover, det er umulig å se for seg noe som helst annet enn smerten, man må faktisk lære seg å tenke på nytt igjen. Og dette tar tid og hvilke tilleggshjelpemidler som er nødvendige vil variere stort fra person til person. Selv gikk jeg til psykolog i ca 5 år, men i ettertid når jeg ser tilbake, spilte hun en liten rolle, om noen i det hele tatt, i min helingsprosess.

Men tilbake til selvmordtankene, for min del når jeg var så langt nede, så ville det med en depresjonslogikk vært egoistisk om jeg ikke tok selvmord, fordi man hater seg selv så sterkt og føler man ødelegger både seg selv men mest av alt alt rundt seg også! Altså kan den syke selv føle det helt motsatt med tanke på hva som er egoistisk og ikke, sammenlignet med en frisk person. Jeg ville innerst inne inderlig leve, men følte at det eneste moralske riktige i forhold til omverdenen ville være å avslutte, fordi jeg ikke fortjente å leve. Min opplevelse av mulighet til selvfølelse, verdi og nytte i denne verden var mindre enn bruksverdien av en hundelort, for å sette det litt på spissen.

Som sagt så må det meste faktisk læres når man skal komme seg ut av en slik situasjon, det er babysteps hele veien. En viktig del av det å bygge positivt selvbilde og selvtillit er faktisk mestringsopplevelse. Mange som har depresjon føler ingen grad av mestring, og har kanskje tidligere aldri fått bygget opp denne "bufferen". Man vet ikke hvordan det føles å ha selvtillit, man har aldri fått erfare det. Så dette må bygges opp, igjen små steg av gangen. Og en utfordring her er at om den deprimerte så mestrer en oppgave som å gå på butikken og handle inn for helgen, så vil h*n ikke nødvendigvis føle mestring fordet, pga at h*n har så negative automatiserte tankemønstre! Man må læres, og tvinges til å tenke positivt fra grunnen av, i tillegg til å gjøre små oppgaver man takler, slik at man i det hele tatt får med seg at man mestrer. Og dett er selvfølgelig bare en liten del av det kompliserte samspillet som må til for å komme seg ut av sykdommen.

Tror jeg gir meg her, håper om ikke annet at det kan være med på å gi litt mer innsikt og forståelse.

Og som sagt, jeg har et meget bra og velfungerende liv i dag på alle måter!

[Gjest Nattengelen]

det er egoistisk, patetisk og altfor lett løsning på problemer.

Du proveserer meg veldig. Har du noen gang opplevd å slite i livet i flere måndeder og år? Det tviler jeg på. For lett løsning på problemer? Leste jeg riktig da jeg leste ordet "lett"? Så du tror det er så enkelt å ta sitt ege liv? De fleste hadde aldri turt å drepe seg selv, det skal faktisk mye mot til for å tørre å utføre det, itilegg til at det er ikke lett!

Patetisk? Om det er noen som er patetiske her så er det deg. Den dagen du blir psykisk syk og får selvmordtanker for du takke deg selv om ingen bryr seg! Og da kan du ikke klage over at ingen bryr seg om deg, for du la opp til det selv.

Endret 22. april 2012 av Nattengelen

[Gjest Hikken]

Du proveserer meg veldig. Har du noen gang opplevd å slite i livet i flere måndeder og år? Det tviler jeg på. For lett løsning på problemer? Leste jeg riktig da jeg leste ordet "lett"? Så du tror det er så enkelt å ta sitt ege liv? De fleste hadde aldri turt å drepe seg selv, det skal faktisk mye mot til for å tørre å utføre det, itilegg til at det er ikke lett!

Patetisk? Om det er noen som er patetiske her så er det deg. Den dagen du blir psykisk syk og får selvmordtanker for du takke deg selv om ingen bryr seg! Og da kan du ikke klage over at ingen bryr seg om deg, for du la opp til det selv.

Det kreves vanvittig mye mot for å prøve å avslutte livet sitt. Det er slettes ikke en lett utvei, og jeg skjønner ikke folk som kan påstå at det er lettvint. I tillegg skal det godt gjøres å dø av ett selvmordsforsøk også. Man kan fort ende opp hjerneskadet eller lam.

[Gjest Nuppdupp]

Du proveserer meg veldig. Har du noen gang opplevd å slite i livet i flere måndeder og år? Det tviler jeg på. For lett løsning på problemer? Leste jeg riktig da jeg leste ordet "lett"? Så du tror det er så enkelt å ta sitt ege liv? De fleste hadde aldri turt å drepe seg selv, det skal faktisk mye mot til for å tørre å utføre det, itilegg til at det er ikke lett!

Patetisk? Om det er noen som er patetiske her så er det deg. Den dagen du blir psykisk syk og får selvmordtanker for du takke deg selv om ingen bryr seg! Og da kan du ikke klage over at ingen bryr seg om deg, for du la opp til det selv.

jeg tror du skal lese de andre innleggene etter det også. der finner du svarene.

det er lett på den måten at man slipper å takle problemene. om man har store problemer er det lett i forhold. synes man er 1000 ganger sterkere om man står imot.

jo folk brydde seg da jeg hadde det mye mer enn forventet.

jeg hadde også en venn som fullførte selvmord. har tenkt mye på det og er forbanna på han. veldig egoistisk. jeg føler ikke noe annet enn avsky til det han gjorde. man kan si i ettertid at folk ikke brydde seg, men selvmordet hans var på grunn av en uvanlig sykdom han hadde.

Endret 22. april 2012 av Nuppdupp

[Gjest g.]

du trenger ikke påstå det vrøvelet. du vet ingenting om det. INGENTING. det vitner dette om!!!

Da burde du kanskje lese det Lykkeliky har skrevet om dette i den andre tråden hun henviser til.

Da forstår du at hun vet utmerket godt hva hun snakker om.

Slik du svarer alle her inne vitner til totalt uvitenhet. Jeg er litt sjokkert, faktisk.

Hvordan kan du påstå at et menneske i krise, som er veldig syk og ikke ser en annen utvei er egoistisk? I deres hoder tror de faktisk de gjør verden en tjeneste ved å ta sitt eget liv.

Jeg tror du troller her, nuppen.

[AnonymBruker]

Selvmord er et vanskelig tema. Døden er endelig. Det skjer ikke noe etter døden. Det er slutten.

Selvmord er en handling, et valg man tar. For mange er selvmord det eneste valget. Og det har jeg ingen problemer med å forstå. Ulike fysiske sykdommer er så krevende å leve med, at noen velger å avslutte livet. Det var kanskje ikke noe liv de ville leve, og det var ingen muligheter for at livet skulle bli bedre. Ved psykisk sykdom er det ulike årsaker til at noen tar livet av seg. Det som er viktig er å forsøke å forstå hvorfor noen med psykisk sykdom vurderer selvmord. Har de slitt med sine problemer lenge? Er det andre faktorer enn det psykiske? Har de fått hjelp? Klarer de å be om hjelp?

Egoisme er å gjøre det som gangner en best. Og det er det vi mennesker gjør, hele tiden. Selvsagt skal vi mennesker gjøre det som er det beste for oss, vi kan ikke leve vårt liv for å tilfredsstille andre. Selvmord er for noen egoisme, men egoisme trenger ikke å være negativt. Egoisme kan på mange måter være positivt. Å leve med depresjoner, rus, psykoser, personlighetsforstyrrelser og annet kan for noen være forbundet med lav livskvalitet, selv med behandling og støtte. Hvorfor skal ikke disse få lov til å endre livene i den retningen de selv ønsker, selv om døden er én av disse retningene?

Det er tungt å være pårørende til noen som har tatt liv av seg. Men jeg kan ikke tenke meg å forlange at andre skal leve for min skyld, slik at jeg ikke får det tungt og vanskelig.

Selvmord er en mekanisme som vi skal forstå, ikke fordømme og gjøre til et tabu. Det er viktig å prate om temaet. Og det er viktig å ikke dømme dem som har forsøkt eller som har tatt liv av seg.

Å kalle selvmord for feigt, vel det vil ikke jeg gjøre. Det skal mye mot til å drepe seg selv.

[AnonymBruker]

dette er helt feil.

Det er noe som heter selvmordsprosess. Om man er på det siste stadiet, er det ingenting annet som betyr noe, for man er så langt inne i sin egen fortvilelse. Tanker om hva som foregår rundt en har for mange omtrent forsvunnet når man når den siste fasen.

Faktisk er det også slik at en del som tar livet sitt absolutt ikke er egoistiske, men heller har en utpreget samvittighetsfølelse og tror de gjør noe som er til det beste for de rundt en.

Mia

[Gjest MirrMirr]

Det er ikke bare å "ta seg sammen" eller holde ut.

Bare de som har vært der, vet hvordan det er.

Selvmord er den letteste utveien og utrolig egoistisk. De å jobbe seg ut av problemene er derimot en heltedåd.

Jeg har brukt flere år av livet på å komme meg ut av en periode. Jeg ble ekstremt mobbet som barn og ung, og jeg har prøvd å ta selvmord to ganger (drukning og hopping utfra høyt hus), i tillegg til selvskading. Jeg brukte selvskading fordi jeg på en måte følte meg bedre når det gjorde vondt.

Jeg prøvde og å brekke armen min mot å slå den mot badekarkarmen. Vet dere hvor vondt det faktisk gjør? Etter 20 ganger så vil nok de fleste vurdere om det er verdt det eller ikke.

Men. Et sted på veien så lurte jeg på hvordan livet ville være hvis jeg fortsatte det. For hvis jeg dør så er det slutt.

Punktum. Finale!

Så jeg fortsatte, og selv om jeg har stunder hvor jeg kan være litt deprimert så vil jeg fremdeles si at livet er verdt å leve.

Jeg prøvde å gå til psykolog med problemene mine, men jeg følte at det ikke gikk i det hele tatt, så jeg har kun arbeidet med meg selv. Det har selvfølgelig ikke vært greit, men jeg synes jeg har klart det ganske bra.

Jeg vurderte sterkt mellom det å vise brukernavnet mitt eller ikke. Jeg kom frem til at jeg faktisk bør være såpass sterk at jeg står for det jeg har skrevet, selv om det å "stå frem" kan innebære i at folk vil kalle meg svak, patetisk, dust, teit, sær, dum etc etc.

()

[AnonymBruker]

Alle menneskelige handlinger er egoistiske. Selvmord er hverken mer eller mindre egoistisk enn å kjøpe en sjokolade.

[AnonymBruker]

jeg tror du skal lese de andre innleggene etter det også. der finner du svarene.

det er lett på den måten at man slipper å takle problemene. om man har store problemer er det lett i forhold. synes man er 1000 ganger sterkere om man står imot.

jo folk brydde seg da jeg hadde det mye mer enn forventet.

jeg hadde også en venn som fullførte selvmord. har tenkt mye på det og er forbanna på han. veldig egoistisk. jeg føler ikke noe annet enn avsky til det han gjorde. man kan si i ettertid at folk ikke brydde seg, men selvmordet hans var på grunn av en uvanlig sykdom han hadde.

Heldig du da, som har noen som bryr seg. Prøv å få det inn i hodet at det er ikke alle som har noen.

Anonymbruker #17 fra tråden " Havnet i en diskusjon om selvmord igår "

[Puselusk]

Jeg tenker mange av de som har begått selvmord har vært i en situasjon, gjerne lenge der ingen har forstått dem. Når man går med vonde ting lenge lager man et vanskeligere og vanskeligere forhold til seg selv. F.eks kan mange mennesker utsettes for ting som kan føles tabu og vanskelig å snakke om, da får de ikke sjansen til å skjønne at det ikke er dem det er noe feil med. Jeg vet også at en del ganger er ikke selvmord noe egentlig personen VIL. Men fordi personen føler han/hun blir tvunget. Pga usikkerheten, depresjonene og skammen til seg selv.

Hadde en periode i livet jeg var på kanten flere ganger til å gjennomføre det. Slet med psykoser og tvangstanker, som inneholdt ting som jeg aldri fortalte noen om. Fordi de var så ekstreme på alle måter. Til slutt fikk jeg et helt forvridd bilde av meg selv, at jeg var et forferdelig menneske, sykt menneske fordi MITT hode "produserte" sånne ting, selv om det ikke var min feil og jeg slet masse med det. Men for meg var det veldig tabu, og det førte til en stor skam og depresjon uten like. Til slutt var jeg i et tomrom der det ikke fantes noe håp eller glede. Bare vonde overhvelmende følelser. Jeg tenkte ikke at jeg ville ta livet av meg, jeg ville ikke i det hele tatt. Det var som noe i meg selv, noe annet, noe ondt ville ta livet av meg med å påføre meg all den smerten. For meg var sykdommen min en slags person som torturerte meg over tid til jeg følte jeg ikke orket mere, og den "personen" drepte meg nesten. JEG vil ikke dø.

[ninuska_]

Tråden ryddet for innlegg som kan oppfattes som selvmordstanker, avsporinger og reklame.

Vi vil gjerne se at temaet diskuteres, men vær så snill, gjør dette på et generelt grunnlag, så tråden kan fortsette uten å bli stengt!

Jeg har flettet trådene sammen. "Selvmord - egoistisk?" og ""Havnet i en diskusjon om selvmord i går...."

ninuska_, mod

Endret 22. april 2012 av ninuska_

[EmilyRose]

Nei det er ikke egoistisk. Det er langt mer egoistisk av pårørende å tvinge ett menneske som har det vondt til å leve.

Skulle gitt deg 100 plusser for den der.

[EmilyRose]

Jeg snes en god del pårørende kunne blitt flinkere til å inkludere den som er syk. Etter at venner og bekjente fant ut at jeg er psykisk syk, så trakk de seg unna. De påstår at de bryr seg kjempemasse om meg, men å invitere meg med på fester, hytteturer, shopping eller noe så lite som ett cafe eller hjemmebesøk, nei det klarer de ikke. Og de vet at jeg blir bedre av å være ute i det sosiale for det har jeg fortalt dem flere ganger. Disse menneskene VET at jeg verken går på skole eller har jobb og derfor sitter inne alene mesteparten av dagen, alikevel gidder de ikke å inkludere meg, fordi de er redd depresjonen min.

Kjenner meg veldig godt igjen i dette. Det virker som mine venner og familie ikke har noen interesse om å høre om eller sette seg inn i min sykdom.

[Gjest Hikken]

Kjenner meg veldig godt igjen i dette. Det virker som mine venner og familie ikke har noen interesse om å høre om eller sette seg inn i min sykdom.

Foreldrene mine vet ikke at jeg sliter som jeg gjør. De vet at jeg slet mye før da jeg gikk på ungdomsskolen, men det var så mye kjeft å få da så jeg har ikke orket å fortelle at jeg er blitt dårligere med årene ( slet veldig med mobbing så jeg endte opp med å skulke masse, noe som selvsagt ble oppdaget tilslutt og da var det bare enda mer kjeft å hente, ikke noe hjelp. ). Men jeg synes det er litt merkelig at de ikke reagerer på at jeg bokstavelig talt ligger i senga på rommet mitt hele dagen, for det er jo ikke særlig normal oppførsel for en 20åring..

[Gjest Nymeria]

Jeg er i grunn av oppfatningen om at selvmord er egoistisk. Men som i alle andre tilfeller, så finnes det selvfølgelig unntak.

Jeg kjenner familier hvor ett av familiemedlemmene har tatt selvmord. Det har vært ett tilfelle hvor man ikke ante at personen slet, det viste seg at vedkommende hadde masse gjeld, og hadde rota seg inn i masse forferdelige situasjoner. Han etterlot seg kone og to barn, og haugevis av problemer. Han blir jeg fortsatt sint av å tenke på, etter å ha sett hvordan familien hans slet i etterkant. Kona visste at han var utenfor og ikke hadde det helt bra, hadde prøvd å nå igjennom, men kom ingen vei.

I ett annet tilfelle var det en sønn som tok livet av seg som tenåring. Han var en stille og sjenert fyr, man kunne kanskje anta at han slet, men han var en oppegående fyr som fungerte bra. Plutselig en dag død, selvmord, kort brev hvor han forklarte at nå ville han ikke mer. Dette er mange år siden, vet at søsteren hans i dag har store psykiske problemer (blant annet på grunn av dette som var veldig traumatisk for henne), og familien har slitt mye i ettertid.

Og generelt, alle de som involverer andre mennesker ved å ta livet av seg i trafikken, hive seg foran toget osv, det er ufattelig egoistisk gjort. Sjåføren må da faktisk leve med å ha deltatt i en annen persons død resten av livet.

Men, jeg er for aktiv dødshjelp for fysiske sykdommer som er uutholdelige. Og jeg tenker at om man har slitt lenge, jobbet hardt, men ikke har utsikter til noen form for bedring psykisk, da kan det være greit å få slippe. Men da skal man ha prøvd på forhånd, og gjerne involvere de nærmeste. Spesielt om man begynner å bli gammel. En tenåring vil jeg ikke tro har prøvd hardt og lenge nok, det er såpass mye som skjer i hjernen og utviklingen fram til man blir ordentlig "voksen". Det er vanskelig å få formulert akkurat det jeg tenker rundt dette siste avsnittet uten at det kan tolkes feil på noen måte. Oppsummeringen må ihevrtfall bli at i enkelte veldig spesielle tilfeller, så er det forståelig, og kanskje til og med greit. Men i de aller fleste tilfeller, synes jeg det er egoistisk, selv om man i en depressiv tilstand tenker at det ikke er noen som er glad i, og bryr seg om en, er det ikke gitt at det faktisk er slik.

[AnonymBruker]

Ser du på selvmord som en egoistisk handling? Hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg ser på et selvmord som en veldig egoistisk handling fordi familie og venner sitter igjen med en stor sorg og mye skyldfølelse fordi de ikke såg at personen hadde det vanskelig og ikke fikk sjanse til å hjelpe. På den annen side, den som tar sitt eget liv er veldig langt nede og ser ingen utvei.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg er i grunn av oppfatningen om at selvmord er egoistisk. Men som i alle andre tilfeller, så finnes det selvfølgelig unntak.

Jeg kjenner familier hvor ett av familiemedlemmene har tatt selvmord. Det har vært ett tilfelle hvor man ikke ante at personen slet, det viste seg at vedkommende hadde masse gjeld, og hadde rota seg inn i masse forferdelige situasjoner. Han etterlot seg kone og to barn, og haugevis av problemer. Han blir jeg fortsatt sint av å tenke på, etter å ha sett hvordan familien hans slet i etterkant. Kona visste at han var utenfor og ikke hadde det helt bra, hadde prøvd å nå igjennom, men kom ingen vei.

I ett annet tilfelle var det en sønn som tok livet av seg som tenåring. Han var en stille og sjenert fyr, man kunne kanskje anta at han slet, men han var en oppegående fyr som fungerte bra. Plutselig en dag død, selvmord, kort brev hvor han forklarte at nå ville han ikke mer. Dette er mange år siden, vet at søsteren hans i dag har store psykiske problemer (blant annet på grunn av dette som var veldig traumatisk for henne), og familien har slitt mye i ettertid.

Og generelt, alle de som involverer andre mennesker ved å ta livet av seg i trafikken, hive seg foran toget osv, det er ufattelig egoistisk gjort. Sjåføren må da faktisk leve med å ha deltatt i en annen persons død resten av livet.

Men, jeg er for aktiv dødshjelp for fysiske sykdommer som er uutholdelige. Og jeg tenker at om man har slitt lenge, jobbet hardt, men ikke har utsikter til noen form for bedring psykisk, da kan det være greit å få slippe. Men da skal man ha prøvd på forhånd, og gjerne involvere de nærmeste. Spesielt om man begynner å bli gammel. En tenåring vil jeg ikke tro har prøvd hardt og lenge nok, det er såpass mye som skjer i hjernen og utviklingen fram til man blir ordentlig "voksen". Det er vanskelig å få formulert akkurat det jeg tenker rundt dette siste avsnittet uten at det kan tolkes feil på noen måte. Oppsummeringen må ihevrtfall bli at i enkelte veldig spesielle tilfeller, så er det forståelig, og kanskje til og med greit. Men i de aller fleste tilfeller, synes jeg det er egoistisk, selv om man i en depressiv tilstand tenker at det ikke er noen som er glad i, og bryr seg om en, er det ikke gitt at det faktisk er slik.

Og akkurat her begynner jo "problemene", fordi du tenker på en logisk måte fra en psykisk frisk sitt utgangspunkt. Jeg har vel skrevet det før også, den psykisk syke var i mitt tilfelle meg, men jeg klarer likevel ikke helt å sette meg inn i de tankene som ledet meg til selvmordsforsøk. De var ikke logiske, men jeg var helt overbevist om at det beste for alle (meg og mine nærmeste) var at jeg ikke fantes mer.

Og å skulle se på dette ut fra en logisk tankemåte blir helt feil, fordi denne logikken ofte ikke finner veien inn hos den psykisk syke, nettopp på grunn av sykdommen.

[EmilyRose]

Enig! Ikke engang en femten minutter lang telefonsamtale gidder de å ta seg tid til, så hvor viktig kan man være for dem?

Når jeg først faktisk FÅR kontakt med dem, og spør om vi ikke kan finne på noe, som en filmhelg eller lignende bytter de ALLTID tema..

[EmilyRose]

Foreldrene mine vet ikke at jeg sliter som jeg gjør. De vet at jeg slet mye før da jeg gikk på ungdomsskolen, men det var så mye kjeft å få da så jeg har ikke orket å fortelle at jeg er blitt dårligere med årene ( slet veldig med mobbing så jeg endte opp med å skulke masse, noe som selvsagt ble oppdaget tilslutt og da var det bare enda mer kjeft å hente, ikke noe hjelp. ). Men jeg synes det er litt merkelig at de ikke reagerer på at jeg bokstavelig talt ligger i senga på rommet mitt hele dagen, for det er jo ikke særlig normal oppførsel for en 20åring..

Akuratt som å lese om meg selv. Jeg vil veldig gjerne være åpen men i min familie er det ikke rom for det. Det er en vond følelse når en trenger støtte fra de rundt seg. MIne foreldre reagerte litt når jeg bodde hjemme som 20åring, mange dager stengt inne på rommet, lite sosialt liv osv.. Men ingenting ble gjort, ingen støttende ord, ingenting.

Men synes du det er ok at foreldrene dine ikke vet? Jeg føler meg ofte alene og kunne trengt noen å støtte meg på, noen som oppriktig bryr seg om hvordan jeg har det iforhold til min sykdom.