Emetofobi

[Gjest navnelapp]

Jeg tenker sånn at desto lengre tid jeg har gått uten å kaste opp, desto nærmere er jeg dagen jeg kommer til å kaste opp. Og samme tanke med det å se noen andre kaste opp.

Det trur eg nok er feil tenkemåte. Du bør definitivt få hjelp for å overvinne dette, det er ganske irrasjonelt, det heile. Bortsett frå mine eigne barn har eg sett ett menneske spy i mitt liv, då var eg åtte år. Spying er jo ikkje noko som skjer heile tida, rundt omkring. Søk hjelp!

[Gjest Uanonymbruker]

Det trur eg nok er feil tenkemåte. Du bør definitivt få hjelp for å overvinne dette, det er ganske irrasjonelt, det heile. Bortsett frå mine eigne barn har eg sett ett menneske spy i mitt liv, då var eg åtte år. Spying er jo ikkje noko som skjer heile tida, rundt omkring. Søk hjelp!

Jeg har vært i terapi i 7 år

[Gjest navnelapp]

Jeg har vært i terapi i 7 år

Hadde eg vore deg hadde eg bytta terapeut då, det virkar ikkje som om det hjelper deg noko? Føler du sjølv at du får hjelp av det?

[Gjest Uanonymbruker]

Hadde eg vore deg hadde eg bytta terapeut då, det virkar ikkje som om det hjelper deg noko? Føler du sjølv at du får hjelp av det?

Har hatt fire forskjellige pluss en psykiater. Jeg føler ikke det hjelper noe særlig, men det varierer fra dag til dag. Èn dag kan jeg være frisk nok til å dra på butikken, neste dag er det utenkelig.

Og i det siste har det blitt virkelig ille, tror det har noe med stresset jeg har på å få tatt førerkortet. Jeg bor sånn til nå at jeg er 100% avhengig at andre kjører meg rundt, og jeg merker at jeg begynner å bli lei av å leve på andres tid.

Nå har det blitt sånn at jeg må vente nesten et døgn fra jeg har spist eller drukket før jeg kan dra noe sted, og da er det selvfølgelig at jeg blir kvalm.

Har fått kvalmestillende av legen som en "krykke", men ene bivirkningen er oppkast (ironisk nok) og da kan jeg ikke ta dem.

[Gjest Uanonymbruker]

Oi, haha Alt Godt, vi har hatt akkurat samme samtale på side èn i tråden

[Gjest navnelapp]

hahaha... Men seriøst: Jobbar du og terapeuten med kognitiv terapi? Får du det ikkje til å virke for deg? Det høyrest ut som om tankemønstra dine har køyrt seg heilt fast, og eg tenker at du kanskje ikkje har møtt ein terapeut som du samarbeider godt med.

[Gjest Uanonymbruker]

hahaha... Men seriøst: Jobbar du og terapeuten med kognitiv terapi? Får du det ikkje til å virke for deg? Det høyrest ut som om tankemønstra dine har køyrt seg heilt fast, og eg tenker at du kanskje ikkje har møtt ein terapeut som du samarbeider godt med.

Bare helt vanlig ubrukelig samtaleterapi og medisiner.

Det er også en av grunnene til at jeg trenger førerkort, her jeg bor har vi bare to psykologer og en psykiater, de har jeg "brukt opp"

men tre kvarter unna så har de flere psykologer og behandlingsmetoder å velge imellom, og jeg kunne godt tenkt meg å få en psykolog der, det er et stykke unna, men det er det verdt. Men da må jeg kunne komme meg dit.

Jeg har råd til førerkortet, jeg har en super kjørelærer som har sagt at jeg kan få lappen innen jul om jeg står på. Men jeg blir så opphengt i de emetofobiske tankene at jeg gjør meg selv kvalm, og så går jeg helt i panikkmodus for at jeg er kvalm, og så må jeg avbryte kjøretimen og betale 1200kr for den doble timen min, selv om jeg bare brukte en halvtime av den.

Det er som om hjernen min henger seg opp, og dagene før kjøretimen så begynner jeg å tenke hva om jeg kaster opp inni kjøreskolebilen, hva om jeg blir skikkelig skikkelig syk og jeg må stoppe bilen for å kaste opp, herregud da dummer jeg meg ut, hva om jeg må kaste opp et sted hvor jeg garantert blir sett!

Og sånn kjører hjernen min helt til jeg er ferdig med kjøretimen.

Herregud, jeg skriver en hel roman om spy her jeg

[Gjest navnelapp]

:trøsteklem:

[Gjest Uanonymbruker]

:trøsteklem:

[Cata]

Jeg bare lurer på, tenker dere for dere selv "hva er oddsen for at noen skal kaste opp" osv? Også dette med magevondt, det betyr jo ikke alltid at man har omgangssyken, det kan jo være luftsmerter, mens, etc etc, ikke alltid noe som har med oppkast å gjøre. Jeg har aldri sett noen spy åpenbart, er det slik at frykten gjør at dere ikke engang kan be dere selv om å tenke over hvor stor sjangse det er for at noen skal kaste opp i nærheten?

Anonym poster: 38ec8c8c691e66e0de28c54a9f792328

Nei, det er ikke sånn i det hele tatt. Det er trøbbelet med fobier - man vet man er irrasjonell, men man er det likevel. Selvsagt er jeg klar over at det er liten sjanse for at noen skal "spy i fanget på meg" (eller i mitt nærvær for den del). Jeg er da ikke dum. Og selvsagt vet jeg det finnes annet "vondt i magen" enn det som ender med oppkast. Det er bare det at forbindelsen mellom den logiske delen av hjernen og panikkontrollen er kortsluttet, så panikken har en sterk ledelse på vettet...

Hadde det ikke vært for en viss evne til å rasjonalisere det bort hadde jeg trolig ikke kommet meg lenger unna heimen enn sykkelavstand hvis jeg ellers kun hadde vært avhengig av kollektivtrafikk. (Heldigvis er ikke jeg blant dem som er livredd for selv å kaste opp, jeg er mest redd for at andre skal gjøre det.)

[AnonymBruker]

Jeg må bare dra opp denne tråden og si TAKK OG PRIS FOR AT DET ER FLERE SOM MEG!! Jeg trodde jeg var en av de få i verden som hadde det slik! En ting er jo at folk genrellt syns det er fælt og ekkelt med oppkast og slikt, men når det blir en fobi blir det noe annet. jeg fikk hverdagen min snudd på hodet over natten, etter at jeg ble kvalm en natt. Våkna opp og hadde fått tvangstanken.

Den utviklet seg til å bli redd for å bli smittet (ta på ting ute), få matforgiftning, jeg sluttet å drikke alkohol, jeg sluttet å ta båt osv osv. Alt ble så innsnevret.

jeg oppsøkte hjelp raskt. Gikk ett år hos psykolog. Det halp meg mye, men jeg er ikke helt bra den dag idag. Sliter fortsatt med mye, men klarer å presse meg til mer enn før.

Jeg har aldri hatt omgangssyken, spydd 3 ganger i mitt voksne liv (1 fylla og 2 sykdom, men bare spydd 1 gang pr gang hvis dere skjønner) Jeg vet at jeg ikke blir syk av dette, men er alikvel så redd for det. Redd for at min samboer skal bli syk. Heldigvis har han ikke vært syk, men det kan jo skje.. Vet ikke hva jeg skal gjøre da.. huff.

Det værste er reiser. Er så redd for å bli syk mens jeg er på reisefot. Langt vekk og ikke vite hvor jeg skal gjøre av meg.

Uansett, det er godt å få et navn på diagnosen. Og det er godt å høre at det er flere som meg! Jeg ble faktisk veldig glad for det. har alltid følt meg så rar og teit. Men sånn er det vel med alle fobier.

Anonym poster: 63338503c7d064e3d4915ed2bf12dac1

[pantora]

Synes det er så kjipt når jeg prøver forklare noen om denne angsten, og får bare høre "...men det er jo ingen som liker å kaste opp."..

[Gjest Uanonymbruker]

Synes det er så kjipt når jeg prøver forklare noen om denne angsten, og får bare høre "...men det er jo ingen som liker å kaste opp."..

Ja eller, "det gjør da ingenting om du kaster opp, det er helt vanlig det og faktisk en positiv ting ettersom kroppen kvitter seg med gift"

[pantora]

Ja eller, "det gjør da ingenting om du kaster opp, det er helt vanlig det og faktisk en positiv ting ettersom kroppen kvitter seg med gift"

Ja... Eller... I forhold til omgangssyken; det går jo over! Du bare kaster opp også er du ferdig.

[Gjest Uanonymbruker]

Ja... Eller... I forhold til omgangssyken; det går jo over! Du bare kaster opp også er du ferdig.

åh den setningen har jeg også fått noen ganger!

[AnonymBruker]

Jeg som har skrevet dette innlegget: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=680725

Er på grunn av emetofobien at jeg ikke tørr ta penicillin (bivirkninger: kvalme og brekninger). Ingen skjønner redselen min, og jeg forstår det egentlig, hvor sykt det er å heller risikere en alvorlig infeksjon, enn å risikere bivirkninger av medisin!

Anonym poster: 2686f7857c0459f181b9c75b7feb62d4

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg som har skrevet dette innlegget: http://forum.kvinneg...owtopic=680725

Er på grunn av emetofobien at jeg ikke tørr ta penicillin (bivirkninger: kvalme og brekninger). Ingen skjønner redselen min, og jeg forstår det egentlig, hvor sykt det er å heller risikere en alvorlig infeksjon, enn å risikere bivirkninger av medisin!

Anonym poster: 2686f7857c0459f181b9c75b7feb62d4

den er tricky... kan bare svare for meg selv, men jeg ville heller tatt en penicilinkur som fikk meg til å kaste opp eller brekke meg den lille tiden kuren varer og så være ferdig med det, enn å få en infeksjon som både kan gjøre at jeg kaster opp samme antall (eller flere ganger) som penicilinkuren og som i tillegg sender meg på sykehus der jeg blir eksponert for enda flere medisiner med kvalme og brekninger som bivirkning.

Endret 12. august 2012 av Uanonymbruker

[Gjest EryMax]

Jeg som har skrevet dette innlegget: http://forum.kvinneg...owtopic=680725

Er på grunn av emetofobien at jeg ikke tørr ta penicillin (bivirkninger: kvalme og brekninger). Ingen skjønner redselen min, og jeg forstår det egentlig, hvor sykt det er å heller risikere en alvorlig infeksjon, enn å risikere bivirkninger av medisin!

Anonym poster: 2686f7857c0459f181b9c75b7feb62d4

Kan du ikke høre med fastlegen om å få Afipran om du er så redd for å bli kvalm?

[Gjest Anonym]

Etter å ha lest alle disse svarene, må jeg si at jeg kjenner meg igjen. Jeg er en 20 år gammel jente, men har ikke alltid hatt det slik. Før var det bare sånn at når jeg ble syk, så var det forferdelig. Når det gikk over klarte jeg å legge hendelsen bak meg. Det gjør jeg ikke lenger.

Jeg fikk angst i sommer, som bare har utviklet seg. Har agorafobi med panikklidelse. Jeg er veldig flink til å katastrofe-tenke, og alltid tenke det verste. Sliter også med tvangstanker. Men p.g.a. min depresjon fikk jeg anti-deprissive medisiner i sommer. Jeg leste (som alltid) hva som var bivirkningene (som bl.a. var kvalme, og oppkast/magebesvær). Men jeg tenkte optimistisk at jeg aldri har blitt så dårlig av medisiner før, så hvorfor skal jeg bli det nå? Jeg tok medisinen i 3 dager, og den tredje natten skjedde det. Jeg våknet midt på natten, ordentlig kvalm. Jeg ble redd og tenkte "hva er det som skjer"? Jeg fikk panikk, og reiste meg opp. Jeg kjente at jeg måtte kaste opp. Jeg løp på badet, REDD SOM F**N!! Jeg skalv, kaldsvettet og det var helt jæ**lig! Jeg begynte å brekke meg (flere ganger), men det kom ingen ting opp. Vet ikke om magen var tom, eller hva det var. Men det har helt klart satt sine spor. Jeg turte ikke å sove noe mer den natten, eller spise noe dagen etter. Jeg var redd for å sove, i tilfelle det skulle skje igjen.

Denne opplevelesen gjorde noe med meg, og jeg opplevde at det kunne komme som "lyn fra klar himmel". Det var nok medisinene sin skyld, og jeg sluttet på de (såklart!). Men jeg har blitt mye mer var for dette i ettertid. Jeg har også utviklet en typisk "angst for angsten", og jeg er veldig obs på kroppslige reaksjoner. Et lite "røsk" i magen, og "nå kommer det!". "Du kommer til å kaste opp". I og med at jeg sliter med angst, føler jeg meg dårlig og syk hele tiden. Det er pain! Hver gang jeg skal noe, ser jeg for meg de verste scenarioer at jeg blir akutt dårlig, og må kaste opp. Men har det noen gang skjedd, NEI... Men for guds skyld, disse tankene virker jo så troverdige!!! Jeg har så vanskelig med å ikke tro på dem. Hva hvis det skjer, eller det. Folk sier til meg at det kommer ikke til å skje. Men jeg tenker at JO, det kan skje. Man kan aldri vite.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er så redd for å kaste opp. Det er vel det at man kan kaste opp når som helst. Hvis man har omganssyke skjer det sjelden på kort varsel, man pleier vel å merke noen tegn først. Jeg er veldig var for disse tegnene, og tror at jeg har omgangssyke hver gang jeg ikke føler meg bra i magen. Er også veldig var for personene rundt meg. Hvis noen i huset går på do om natten, føler jeg ofte et "stikk" i magen, og ligger å hører om det er noen som er dårlige. Hver gang noen sier at de føler seg kvalme, blir jeg helt stiv av skrekk. Da kommer angsten, og bare gjør det verre. Man kan bli kvalm av angst, men jeg har vanskeligheter for å tro på det. Jeg tror alltid at jeg er syk. Og når man er redd for å få angst (bl.a. bli kvalm), er man redd hele tiden (er kvalm "hele tiden"). Det er en ond sirkel. Det er også skummelt å ikke vite hva som skjer: "hvor lenge skal jeg sitte å brekke meg før det kommer noe?, Kommer det til å skje igjen?". Nei, dette er vanskelig.

Jeg vil bare si at jeg føler med dere som sliter med dette. Det er en tøff hverdag, og sliter en ut! Dere er sterke!!!

[kattepus89]

Jeg har hatt det veldig likt som deg siden jeg var 14(er 23 nå), men det har bedret seg mye. Jeg får fortsatt angst hvis noen i nær omkrets er syke(redd for smitte), og fikk denne fobien etter at jeg var alene en natt med omgangssyke.

Jeg skal si deg en ting: angst og kvalme går arm i arm! Etter at jeg har blitt bedre fra angsten, har kvalmen gitt seg også.

Det som hjalp meg var for det første medisin, for det andre kognitiv terapi og at jeg kom over en nett-side om angst, hvor det handlet om å slippe kontrollen. Når tankene kommer, så tenk heller "ja hva så hvis jeg kaster opp nå? hva skjer da? Jeg kaster opp, thats it. Ok, nå får jeg angst, men hva så? Det skjer ikke mer enn det." Det er noe med å få vekk katastrofe-assosiasjonen til de tankene som kommer. Andre folk blir jo syke, uten at de blir paniske. Ingen syns det er særlig behagelig å kaste opp, men de fleste takler det når det skjer, og det kan du også!