"sliter psykisk"

[AnonymBruker]

Leit at du har vært borti dårlig helsepersonell og psykologer, consensio, men jeg håper og tror at de fleste psykologer ikke oppfører seg sånn De psykologene jeg har vært borti har i hvert fall ikke vært sånn

[Gjest Consensio]

Leit at du har vært borti dårlig helsepersonell og psykologer, consensio, men jeg håper og tror at de fleste psykologer ikke oppfører seg sånn De psykologene jeg har vært borti har i hvert fall ikke vært sånn

Ja, jeg håper jo at jeg har truffet på mindretallet av idiotiske psykologer...men samtidig så undrer jeg over hvor mange pasienter som går til slike som han, og som egentlig kunne klart seg fint i jobb osv, men som enten blir dyttet inn i en uføre-bås eller som øyner muligheten til å slippe å jobbe.

Late mennesker finnes, de som nærmest har som en fulltidsjobb for å slippe å jobbe. Det er ikke til å komme utenom.

[*happy*]

Jeg er en av de psykisk syke, er uføretrygdet og har en schizofreni diagnose og bulimi.

Jeg har vært syk i alt for mange år, nærmer meg 30 om få år.

Jeg er veldig åpen om min situasjon til alle jeg kjenner også til ukjente om det faller seg slik.

Er møkk lei at det er så mye fordommer og skjeve blikk på psykisk sykdom. Også på de som er SÅ ''deprimerte'', ''angstlidende'' osv pga ting som ikke har noe med å gjøre. Altså det TS tar opp i tråden.

[AnonymBruker]

Derfor.

Problemet med psykiatrien i Norge er at den er alt for opptatt med å diagnostisere, og for lite opptatt med å faktisk løse menneskers problemer. Dette har først til et miljø hvor det blir det uendelig mye lettere å påberope seg en psykisk diagnose som gir deg en ubegresnet unnskyldning i alle situasjoner, enn å faktiske annstrenge seg for å bli et bedre menneske. I tilegg vet autoritetspersoner som lærere eller sjefer nesten aldri hvordan de skal forholde seg til en slik situasjon, noe som gjør det enda mer attraktivt å bli definert som syk.

jeg ber om hjelp, ber om mesesiner, og maser og maser for å få hjelp så jeg selv kan anstrenge meg for å bli frisk.

i psykriatien har jeg møtt psykologer og psykriaterer som er sabla flinke til å fortelle meg hvor syk jeg er men sabla dårlige til å gi meg de midlene jeg trenger for å bli frisk og komme meg ut i jobb. nå må det sies at jeg begynnte hos prykriater som 4 åring og er i dag 25 år og maser enda om hjelp men får det ikke...jeg vil jobbe og har drømmer, jeg har prøvd hver gang men har gang på gang blitt alvorlig syk og får nærmest "kjeft" av psykriatien for at jeg i det hele tatt prøvde .. men det er min historie =)

[AnonymBruker]

Som 4-åring?

Jeg må innrømme at jeg vet lite om psykiske lidelser så det er derfor jeg spør. Hvilken type psykiske lidelser får man i så ung alder?

[AnonymBruker]

er man missbrukt av foreldrene så kan man fort bli tidlig syk.

[Gjest Yellow Taxi]

Som 4-åring?

Jeg må innrømme at jeg vet lite om psykiske lidelser så det er derfor jeg spør. Hvilken type psykiske lidelser får man i så ung alder?

I tilegg til det AB over her sier så er det en rekke medfødte lidelser: utviklingsforstyrrelser, lærervansker og ADD/ADHD.

[AnonymBruker]

Consensio er ikke den eneste som har opplevd at det kan være i overkant lett å få en psykiatrisk diagnose til tross for at man ikke er psykisk syk.

Først var det fullstendig tabu å være psykisk syk.

Så har det blitt stadig mer akseptert, noe som i utgangspunktet er bra.

Men så har ting gått for langt. En del miljøer innen psykiatrien er så opptatt av at det skal være stuerent å ha en psykisk lidelse at vi alle snart har noe vi sliter med.

Og det er jo sant, vi sliter alle med noe, stort eller smått. Men vi må passe oss for å sykeliggjøre det som er normalt. Vi kan ikke forvente at mennesker skal være helt flate i følelseslivet, eventuelt kun ha oppturer, for å kunne kalle dem friske. Vi kan alle oppleve perioder der vi føler oss ubrukelige, asosiale, engstelige, motløse osv. Alle sliter ikke psykisk av den grunn.

En stor del av problemet blir godt demonstrert her i tråden når enkelte blir sinte fordi man våger å stille spørsmålstegn ved psykiske lidelser, for det ville man ikke gjort med noen som har fysiske plager. Hvilken planet lever dere på egentlig? Folk med fysiske plager må også svare for seg overfor venner og familie hvis de vil ha forståelse (med mindre de ligger lenket til sykesenga eller noe annet veldig alvorlig).

Hvis en som jobber på kontor blir sykemeldt i tre uker pga brudd i lillefingeren vil mange stille kritiske spørsmål om hvorfor det er nødvendig med sykemelding istedet for tilrettelegging av arbeidsoppgaver. Hvis en snekker blir sykemeldt for ryggplager og så bruker sykemeldingsperioden til å pusse opp eget hus så får han garantert skjeve blikk og undring om hvorfor han egentlig er sykemeldt.

Hvorfor skal psykiske lidelser være "hellige" og ikke lov å stille spørsmålstegn ved? Det er nok der kjernen i problemet ligger. Det er tabu å være kritisk til psykiske lidelser. Man ser det jo godt i denne tråden. Våger man å stille kritiske spørsmål så er det straks noen som akker seg over hvor følelsesløse man er, hvor fordomsfulle man er osv.

Har det slått dere at vi som stiller kritiske spørsmål kanskje også vet litt om å slite psykisk? Kanskje vi selv har slitt psykisk og dermed ikke er så fordomsfulle, men kanskje heller kunnskapsfulle?

[AnonymBruker]

Har det slått dere at vi som stiller kritiske spørsmål kanskje også vet litt om å slite psykisk? Kanskje vi selv har slitt psykisk og dermed ikke er så fordomsfulle, men kanskje heller kunnskapsfulle?

Det er forskjell på å være "kunnskapsfull" om sin egen situasjon og naboens Det som blir feil er når naboens situasjon blir diskutert og funnet å være en dårlig unnskyldning for å slippe jobben, når man faktisk ikke vet hvordan naboen har det. Det er ikke riktig at naboen skal måtte fortelle alle rundt seg om hvordan han har det for å få lov å være hjemme med god samvittighet. Han har faktisk all rett til å holde kjeft om hvordan han har det. Enkelte her virker som de mener at man skal måtte prate om problemene sine for at de skal gjelde.

[Gjest Yellow Taxi]

Det er forskjell på å være "kunnskapsfull" om sin egen situasjon og naboens Det som blir feil er når naboens situasjon blir diskutert og funnet å være en dårlig unnskyldning for å slippe jobben, når man faktisk ikke vet hvordan naboen har det. Det er ikke riktig at naboen skal måtte fortelle alle rundt seg om hvordan han har det for å få lov å være hjemme med god samvittighet. Han har faktisk all rett til å holde kjeft om hvordan han har det. Enkelte her virker som de mener at man skal måtte prate om problemene sine for at de skal gjelde.

Akkurat!

[Harmonics]

Et annet aspekt ved dette er at de som faktisk sliter psykisk får mindre forståelse fordi begrepet blir misbrukt av folk som egentlig bare oppdaget at det var slitsomt å jobbe.

Bra.

Det er nok riktig. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg skal si om dette, men jeg har da selv vært ganske langt nede - sånn på nivået hvor man vekker seg selv om natta ved å høre at man skriker "NEI!" og man har faktisk pusteproblemer og angst til tusen - men erm.

Jeg tror at jeg ser en sammenheng mellom dette med å holde folk tilbake fra å bli voksne, og tillært hjelpesløshet, og sutring og klaging og syting og grining og

Ja.

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å være "kunnskapsfull" om sin egen situasjon og naboens Det som blir feil er når naboens situasjon blir diskutert og funnet å være en dårlig unnskyldning for å slippe jobben, når man faktisk ikke vet hvordan naboen har det. Det er ikke riktig at naboen skal måtte fortelle alle rundt seg om hvordan han har det for å få lov å være hjemme med god samvittighet. Han har faktisk all rett til å holde kjeft om hvordan han har det. Enkelte her virker som de mener at man skal måtte prate om problemene sine for at de skal gjelde.

Vel, jeg har ikke avkrevd naboen min for svar på noe som helst. Men om en som står meg nær sier at h*n er sykmeldt så synes jeg faktisk at jeg har lov til å spørre om hvorfor. Og om det ikke henger på greip at det skal være behov for sykemelding for noe sånt (enten det gjelder en brukket lillefinger eller sorg pga gullfisken som døde) så synes jeg det skal være greit å diskutere det.

Det virker som om enkelte vil ha et samfunn der vi lever i hver vår lille boble uten innblanding fra andre, men mennesker er flokkdyr og det er naturlig for oss å bry oss om og med våre nærmeste.

Og når det gjelder å ha kunnskap om egen situasjon kontra andres: Nei, ingen vet nøyaktig hvordan akkurat du har det, men det må da vel være lov å bruke litt sunn fornuft også? Så hvis noen blir sykemeldt i to uker pga gullfisken som døde, samtidig som de bruker disse to ukene på å gå på kafe og kose seg, DA er det faktisk lov å be folk ta seg sammen. Satt litt på spissen ja, men det finnes en del overtydelige eksempler der ute på folk som burde ta seg sammen (og jeg snakker ikke da om folk som har en reell psykisk lidelse).

Det er jo nettopp slike argumenter som gjør at "jeg sliter psykisk" blir komplett uangripelig. Ingen skal ha lov til å stille spørsmål, ingen skal ha lov til å foreslå løsninger, ingen skal ha lov til å sammenligne med egne opplevelser. "Jeg sliter psykisk" er blitt ei slags hellig ku som ingen våger å røre.

Og nå mener jeg ikke det er opp til oss hvermansen å være psykiatrisk politi som skal avsløre juks. Men det MÅ være lov å debattere dette uten å bli sett på som fordomsfull og slem. Og kanskje vil på sikt helsevesenet klare å bli flinkere på å skille reelle psykiske lidelser fra "latskapssyndromet" eller "sulle-seg-inn-i-sine-problemer-istedet-for-å-aktivt-løse-dem-lidelsen".

[AnonymBruker]

Det er jo nettopp slike argumenter som gjør at "jeg sliter psykisk" blir komplett uangripelig. Ingen skal ha lov til å stille spørsmål, ingen skal ha lov til å foreslå løsninger, ingen skal ha lov til å sammenligne med egne opplevelser. "Jeg sliter psykisk" er blitt ei slags hellig ku som ingen våger å røre.

Det har jeg absolutt ikke merket noe til. Jeg har heller merket "å, lider du av ..., det har jeg gjort også, og jeg ble frisk etter så så lang tid!" eller "sååå lang tid tar det da ikke å bli frisk av ..." eller "jeg kjenner noen som har ME, og de klarer da å jobbe". Folk sammenligner epler og pærer og mener mye om psykisk sykdom, og det er absolutt ingen hellig ku. Det er heller allemannseie, for alle kjenner noen som kjenner noen som hadde god erfaring med ... for å kurere ..., og derfor burde alle som lider av ... være i jobb.

[AnonymBruker]

Det har jeg absolutt ikke merket noe til. Jeg har heller merket "å, lider du av ..., det har jeg gjort også, og jeg ble frisk etter så så lang tid!" eller "sååå lang tid tar det da ikke å bli frisk av ..." eller "jeg kjenner noen som har ME, og de klarer da å jobbe". Folk sammenligner epler og pærer og mener mye om psykisk sykdom, og det er absolutt ingen hellig ku. Det er heller allemannseie, for alle kjenner noen som kjenner noen som hadde god erfaring med ... for å kurere ..., og derfor burde alle som lider av ... være i jobb.

I visse kretser er det kanskje det, men der jeg ferdes er det tabubelagt å spørre om psykiske lidelser. Og her på KG så får man jo så hatten passer dersom man tør å påstå at du kjenner noen som er late og som bare skjuler seg bak en depresjon eller lignende. Eller man kjenner folk som sier de har sosial angst fordi de synes det er ubehagelig å holde en tale (mange av oss synes det er ubehagelig, det betyr ikke at vi har sosial angst hele gjengen).

Når det gjelder folk som ikke skjønner at noen med ME kan jobbe mens andre med ME er sengeliggende og andre igjen med ME er et sted i mellom der: Hvordan skal vi få opplyst folk om dette om det ikke er greit å snakke om det? Hvordan skal vi få ut informasjon om psykiske lidelser (som ME forøvrig ikke er) og andre usynlige sykdommer (som ME er) dersom slike spørsmål ikke er aksepterte?

For tenk litt selv da, hvordan reagerer folk når noen kommenterer psykiske lidelser? Synes de det er greit, eller blir man sint/såret/fornærmet? For det er jo DER tabuet ligger. Nemlig at selv om enkelte (kanskje de som mangler sosiale antenner, eller kanskje de som er modige nok til å gå mot strømmen) tør å stille spørsmål ved psykiske lidelser, så er det fortsatt ikke akseptert av de som har psykiske lidelser. Eller av de som forsvarer psykisk sykes rett til å holde kortene tett til brystet.

Klart man kan la være å fortelle noe som helst, men da kan man ikke klage etterpå på at folk ikke forstår deg.

[AnonymBruker]

For tenk litt selv da, hvordan reagerer folk når noen kommenterer psykiske lidelser? Synes de det er greit, eller blir man sint/såret/fornærmet?

Jeg personlig syns det er helt greit at folk spør, og jeg svarer gjerne, men jeg syns ikke det er greit når de kommer med Den Ultimate Løsningen Som Fungerer For Alle og kritiserer meg for ikke å være frisk. Det blir som om jeg skulle sagt "Har du fortsatt den jobben? Jeg kjenner noen som gjorde slik og sånn, og de fikk mye bedre jobb. Sikker på du ikke bare er lat og ikke gidder å prøve, siden du ikke har bedre jobb?"

[AnonymBruker]

Jeg ble seksuelt misbrukt som barn og holdt kjeft om det i mange år før jeg turte å åpne meg for noen som 20 åring. Det var godt å få lette på trykket!

Så mistet jeg faren min da jeg var 19 ...

Itillegg slet jeg med ADD, noe jeg ikke fant ut før jeg var 22, så da falt en del brikker på plass.

Så det er lettere for meg å si at jeg sliter psykisk enn å komme med alle detaljer ... Jeg tenker at har du noe mellom ørene, så forstår du.

Psykisk sykdom er en samlebetegnelse på alle psykiske problemer, slik som fysisk sykdom.

[Harmonics]

Jeg ble seksuelt misbrukt som barn

Og det var feil.

Jeg føler med deg når det gjelder akkurat det, men du er velkommen til å leke med de andre barna på samme grunnlag og om du forteller det til noen så kan dem forsøke å tenke litt spesielt etter og være hjelpsome.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt greit å ta denne debatten, jeg, men den må tas på generell basis! Alt for ofte i slike debatter dukker det opp argument som "jeg kjenner en som kjenner noen som lyver", og det blir helt meningsløse argument.

Mange får også rett og slett et for dårlig tilbud, både når det gjelder behandling og arbeidsoppfølging. Passer man ikke til de tilbudene som finnes, så er det vanskelig å få til noe annet og da står man der uten å komme noen vei..

[Gjest Nenya82]

Om jeg hadde vært sykemeldt på grunn av min psykiske sykdom så hadde jeg syns det var ok om min nære familie og mine venner hadde spurt hvorfor jeg var sykemeldt,men jeg ser ikke helt hvorfor jeg skal måtte være åpen med alle og enhver som ikke kjenner meg.

Man velger selv hvem man vil være åpen med,og det å legge ut i det vide og det brede er ikke noe alle er like komfortabel med og grunnen til det er at mange ikke reagerer spesielt positivt på det.

Akkurat som hvis jeg hadde vært i en ulykke og var sykemeldt på grunn av det så hadde det vært få jeg hadde delt alt med,men det hadde vel vært greit fordi det var noe som var synlig.

Sier jeg til noen at jeg var sykemeldt på grunn av psykisk sykdom så forventer jeg at de respekterer det og ikke automatisk forventer at jeg skal legge ut i det vide og det brede.

Jeg syns det er noe som er ganske personlig og det er vondt å snakke om det,og det er få jeg ønsker å være åpen med det.

Uansett hvor åpen man er så er alltid noen som vil tvile på deg,og som tror at man dikter det opp eller overdriver.Så det å være åpen kan kanskje være til hjelp for enkelte for å forstå,men det er mange som ikke forstår og nå forventer jeg ikke at alle skal forstå hvordan det er å ha sosial angst for eksempel,men jo mer folk tviler jo mindre har jeg lyst til å snakke om det.

At man hele tiden skal måtte bevise at man sliter ja det syns jeg er ganske slitsomt faktisk.

[Gjest Jente 20 år]

Hei jeg havnet inne på dette formuet da jeg søkte på google etter ungdom som sliter "psykisk". Jeg selv vil ikke si at jeg sliter "psykisk" men noe er det. Jeg har gått 4 år på NAV med den laveste ytelsen enn kan få ca 4000 i mnd. Selv prøver jeg og søke jobb, men det er ikke så mye å få da jeg ikke har noe vgs utdannelse og lite kompetanse. Og jeg merker nå på meg selv hvor mye jeg sliter med tanke på jobb, fremtid, økonomi, forhold. Jeg har heller ikke snakket med noen nær meg(familie, kjæreste)om dette, jeg er ikke av den personen som deler. Men jeg vet at jeg er ved et punkt hvor jeg faktisk må snakke med noen. Noen dager føler jeg at jeg bare vil få en slutt på alt dette jeg syns ikke det er riktig at en på 20år skal få så mye motgang. Jeg er redd for være en løsunge på nav for alltid, uansett hvor hardt jeg jobber. Nav prøver også å ordne meg jobb, men det eneste de tilbyr er praksis, så jeg takker jo ja, man vet aldri om en ny dør åpner seg. Er det normalt at vi ungdommer sliter mye med psyken tanke på fremtid? Og hvor hardt det faktisk er den dag idag og få jobb. Jeg trenger bare litt tips og råd og kanskje om jeg evt burde oppsøke psykolog eller noe ?

Mvh en som er dritt lei.