"sliter psykisk"

[AnonymBruker]

Godt startinnlegg, jeg må si meg enig. Er altfor mange som misbruker det å være psykisk syk.

Kjæresten til bestevenninna mi er sånn som sykemelder seg i hytt og pine fordi han er deprimert. Han har innrømmet at han ikke liker å jobbe (han er lat med stor L på alle områder i livet, jeg kjenner dette paret GODT) og når han ikke har noen fysiske grunner å sykemelde seg for stikker han til psykologen og sier hvor lei seg han er. Altså, jeg tror ikke han er 100% psykisk frisk, men han er absolutt i stand til å jobbe.

Når han er sykemeldt sitter han oppe natten lang og spiller Wow, gjør INGENTING annet. Venninna mi studerer og har to jobber, og han greier ikke ta oppvasken engang mens hun er vekke.

Si meg når løsningen på lette depresjoner er å sitte oppe natten lang med voldelige spill og ikke fylle livet med noe positivt.

Har forståelse for at noen faktisk er så syke at de ikke kan jobbe, men NOE kan alle gjøre. Noen, som typen beskrevet her, er bare LATE!!!

Jeg lider selv av mild sosial angst, er veldig sjenert og har vanskelig for å kommunisere med folk og har ingen venner (mistenker asbergers faktisk). Likevel studerer og jobber jeg, selv om det er hardt til tider. Av og til er det best¨å presse seg til det man faktisk ikke føler så veldig for. Hadde jeg gått til psykolog hadde jeg lett fått depresjon, sosial angst osv-diagnoser, men jeg prøver å gjøre det beste uatv det.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke at det skal være en attraktiv unnskyldning å bruke. Jeg tør ikke si til noen at jeg sliter psykisk jeg, da lar jeg folk heller tro at jeg er lat, sær og ikke vil være sammen med dem....

Hehe, samme her.

Må innrømme at jeg flere ganger i løpet av denne tråden har vært nødt til å stoppe meg selv og minne meg på om at jeg faktisk har en diagnose, at jeg ikke er en av de tråden handler om. Samtidig har jeg aldri følt meg komfortabel med å være en person med en diagnose, så jeg føler meg truffet allikevel.

[Anglofil]

Jeg tror at samfunnet vårt har blitt opphengt i diagnoser. Alt som "feiler" oss skal ha et navn, og helst et interessant et, og alt skal kunne forklares, testes og gjerne medisineres. Jeg vet f. eks om mennesker som før ville ha blitt kalt urokråke, som nå diagnostiseres med opptil flere bokstaver. De bærer for evig rundt på en forklaring, og det er bra, på hvorfor de er som de er, men for mange er det også et skjold de holder opp foran seg i ulike sammenhenger. " Jeg kan ikke gjøre det, for jeg har...skjønner du." Uten å ha prøvd, eller i det hele tatt tenkt å prøve. Noen av dem fordi de har blitt fortalt at når man har ditten så er datten veldig vanskelig.

Jeg vet om unge mennesker som har "sosial angst" (En helt reell diagnose, men neppe hos de jeg tenker på. Derfor ""). En ung dame forklarte meg at hun fungerer fint i alle sammenhenger bortsett fra jobbintervjuer. Da var hun så spent og nervøs at hun ville gå sin vei. Så derfor kunne hun ikke gå på intervjuer, og ergo heller ikke jobbe. En annen er "deprimert". Han orker ikke å stå opp for å jobbe, men ellers så har han ikke problemer med hverken heisaturer, hobbyvirksomheter, sosialt liv eller andre daglige gjøremål.

For meg er slikt helt bort i natta, og en hån mot de som virkelig sliter med disse lidelsene. Det oppleves som at man sykeliggjør helt normale, menneskelige følelser som spent, nervøs, sjenert, giddalaus, nedfor, og noen vil da bruke dette som unnskyldning, mens andre igjen vil faktisk bli sykere av en diagnose.

Ord har makt. Om du sier til noen at du sliter med akutt sinusitt, så synes de antagelig mye mer synd på deg enn om du forteller at du har tette bihuler. Slik tror jeg også det er med psykiske diagnoser. Om du får beskjed om at du har f. eks sosial angst, så blir alle følelser brått symptomer, og ikke lenger noe som er en del av et alminnelig følelsesspekter. Om man gruer seg, så er det et utslag av diagnosen, og om man føler seg beklemt og utilpass, så er det også noe sykelig. Selv om alle mennesker opplever situasjoner der vi helst vil snu eller forsvinne i et hull bakken.

Jeg synes det er flott at det ikke lenger er så tabubelagt å ha psykiske lidelser, men at det er viktig å skille mellom snørr og barter slik at ikke alt vi føler tilslutt har en diagnose.

Men psykisk sykdom har jo ingen fasit, og selv om det kan virke som alt er "fine and dandy" for ditt vedkommende så vet du faktisk ikke hva som rører seg bak fasaden.

En av mine nærmeste sliter med sosial angst. H*n har allikevel fullført vgs og en bachelorgrad. Da h*n begynte på sin mastergrad stoppet det opp grunnet hvordan forelesningene ble lagt opp, så h*n valgte å studere noe annet. Det ble aldri til at h*n klarte å gjennomføre sin andre bachelorgrad, men h*n prøvde.

Uansett, på utsiden vil jeg si at de færreste faktisk kan se at h*n har sosial angst. Jeg som er en av de nærmeste vet derimot at virkeligheten er annerledes. H*n giftet seg for et halvt år siden, virket sosial og jovial, man kan ikke gjette at h*n har sosial angst. Dette er også en person som gjennom hjelp fra meg elsker å reise, og jeg drar h*n med på de mest spennende turer og opplevelser.

Man skulle tro h*n ikke hadde sosial angst. Men du vet ikke at bak den utsiden du ser, så er det en person som gråter seg i søvn fordi h*n ikke klarer å gå inn i forelesningssalen, som må gå i timesvis med terapi fordi den sosiale angsten i enkelte sammenhenger forplanter seg så sterkt at det utløser sterke angstanfall. Medisiner gjør dog at den verste angsten holdes i sjakk.

Jeg blir nok litt provosert at man kan tro så mye om sine medmennesker, når man ikke har noen som helst forutsetning for å vite hva som faktisk foregår. Ingen vet det at hovedpersonen her øvde seg i månedsvis, og egentlig ville avlyse hele bryllupet, men som i siste liten klarte å gjennomføre, dog med hårfin balanse. H*n var heldig, for det var faktisk en god dag, en dag hvor h*n ikke følte like mye angst som h*n vanligvis føler.

Mvh Yvonne

Endret 23. januar 2012 av Yvonne

[AnonymBruker]

For en tragisk tråd, preget av utrolig mye uvitenhet og fordommer . Lurer på hva mennesker som sliter psykisk føler når de leser dette...

Det kan jeg svare på. Jeg blir forbanna. Man er ikke helt ubrukelig selv om man "sliter psykisk". Sånn på ekte sliter, ikke de som ts rakker ned på. Selv er jeg forøvrig i full jobb og har god utdannelse, til tross for min bipolare lidelse som jeg tar store mengder medisiner mot hver dag. Det går fint an å være i jobb, trene, være sosial, ha barn, kjøre bil, eie hus osv selv om man som jeg, har en alvorlig sinnslidelse.

[Gjest Gjest]

Men psykisk sykdom har jo ingen fasit, og selv om det kan virke som alt er "fine and dandy" for ditt vedkommende så vet du faktisk ikke hva som rører seg bak fasaden.

Enig i dette, og resten av innlegget ditt (kjenner meg for øvrig veldig igjen i historien til personen du forteller om).

AB #41, du sier at du ikke tror typen til venninna di er 100% psykisk frisk men at han absolutt er i stand til å jobbe. Hvilke forutsetninger har du for å vite hva han egentlig sliter med? Har han fortalt deg dette?

[Gjest Yellow Taxi]

Kjæresten til bestevenninna mi er sånn som sykemelder seg i hytt og pine fordi han er deprimert.

"Jeg kjenner en som har hørt om en som kjenner en som.... og derfor er det sånn!" - du og du... Nå ble jeg imponert.

Han har innrømmet at han ikke liker å jobbe

Har du tenkt over at det kanskje føles litt greiere og bare si at "jeg liker ikke å jobbe" isteden for å begynne og greie ut om at han hater livet og tenker på selvmord feks?

men han er absolutt i stand til å jobbe.

Ok, så dette er du i større stand til å vurdere enn fagpersoner med 6 år ++ utdannelse. Jaja, men så kjekt da.

Hadde jeg gått til psykolog hadde jeg lett fått depresjon, sosial angst osv-diagnoser, men jeg prøver å gjøre det beste uatv det.

Igjen virker det som om du har fryktelig lav tillit til fagpersoner og fryktelig høy tillit til deg selv. - Hvis vi først skal leke med diagnoser er kanskje narsistisk personlighetsforstyrrelse mer nærliggende?

Endret 23. januar 2012 av Yellow Taxi

[AnonymBruker]

Har inntrykk av at veldig, veldig , veldig mange av uføre/nav-klienter er det på grunn av "psyken".

So?

[AnonymBruker]

"Jeg kjenner en som har hørt om en som kjenner en som.... og derfor er det sånn!" - du og du... Nå ble jeg imponert.

Jeg har til opplysning bodd med denne fyren og han har aldri løftet en finger. Som sagt, han sitter oppe hele natten og spiller pc mens huset flyter. Jeg tror ikke noe på at noen er så deprimerte at de ikke klarer sette tallerkenen i vaskemaskinen altså.

Noen er rett og slett late! Latskap er utbredt. Mange er psykisk syke, men jeg tror mange av de med diverse diagnoser lider av latskap.

Det er ganske naivt å IKKE tro at det er noen snyltere der ute.

Det skal liksom være så politisk korrekt å være superydmyk overfor alle som "sliter psykisk" og aldri stille spørsmålstegn ved det.

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg har til opplysning bodd med denne fyren og han har aldri løftet en finger. Som sagt, han sitter oppe hele natten og spiller pc mens huset flyter. Jeg tror ikke noe på at noen er så deprimerte at de ikke klarer sette tallerkenen i vaskemaskinen altså.

Noen er rett og slett late! Latskap er utbredt. Mange er psykisk syke, men jeg tror mange av de med diverse diagnoser lider av latskap.

Det er ganske naivt å IKKE tro at det er noen snyltere der ute.

Det skal liksom være så politisk korrekt å være superydmyk overfor alle som "sliter psykisk" og aldri stille spørsmålstegn ved det.

Jeg tror flere andre brukere kan gå god for at jeg er særdeles lite opptatt av å være politisk korrekt så det kan du ta helt med ro.

Igjen, om du har bodd med han så betyr ikke det at du kjenner han tvers igjennom av den grunn. - Det at du beskriver at han nærmest ikke gjør noen ting tyder jo på et svært lavt funksjonsnivå og støtter heller påstanden om at han faktisk er deprimert enn at han er en "snylter". Friske oppegående folk flest går som regel fort lei av å ikke gjøre en drit.

[Gjest Maruwan]

Enten det, eller så vokser det opp en generasjon av psykisk syke mennesker her i landet.

Du skal ikke se bort ifra det heller. Tenk over hvordan barn egentlig vokser opp i dag:

Rett ut av mors mage og inn i full barnehagedag, deretter hjem og spise litt før det er leggetid. Så går turen videre til barneskolen og SFO, akkurat samme kjøret. I tillegg kommer alskens fritidsaktiviteter (som om et barn skal ha behøve "fritid" i det hele tatt").

Altså, det vokser opp en hel generasjon med folk nå som har tilbrakt mesteparten av sitt liv i institusjon, de er som "barnehjemsbarn" rett og slett. De har ikke blitt forstret opp av sine foreldre, men av diverse barnehagetanter og -onkler, lærere og diverse ungdomsarbeidere. De får ikke med seg noe trygghet eller kjærlighet fra heimen, men må istedet klamre seg til voksne som aldri kan bli glad i dem på samme måte som foreldrene, og som strengt tatt heller ikke har tid til dem (da det gjerne er 20 unger på èn voksen).

At de som har vokst opp etter feminismens inntog er en gjeng med mentalt ustabile selvmordskandidater, det ser jeg slettes ikke bort ifra.

Endret 23. januar 2012 av Maruwan

[AnonymBruker]

Jeg tror flere andre brukere kan gå god for at jeg er særdeles lite opptatt av å være politisk korrekt så det kan du ta helt med ro.

Igjen, om du har bodd med han så betyr ikke det at du kjenner han tvers igjennom av den grunn. - Det at du beskriver at han nærmest ikke gjør noen ting tyder jo på et svært lavt funksjonsnivå og støtter heller påstanden om at han faktisk er deprimert enn at han er en "snylter". Friske oppegående folk flest går som regel fort lei av å ikke gjøre en drit.

Det vet jeg lite om, jeg er ny her.

Jo, jeg kjenner han veldig godt. Ikke tvers gjennom, men godt nok til at jeg kan slå fast at han er det lateste mennesket jeg kjenner. Når han endelig har blitt friskmeldt fra sin fysiske sykdom går han tilfeldigvis til psykolog for å få sykemelding der. Dessverre, jeg klarer ikke ta det for god fisk.

Og det jeg har uthevet gjelder ikke noen av de gamerne jeg kjenner. De kan med glede sitte natt etter natt og spille, og er sjeleglade for å slippe jobbe eller gå på skole.

Det kan godt hende han ikke er 100%, så absolutt, men jeg tror det er hovedsaklig latskap og ikke depresjon eller hva han nå kaller det. Hadde pc-en hans tatt kvelden hadde fyren garantert vært på jobb dagen etter. Såpass kjenner jeg han faktisk.

Tråden dreier seg om den prosentdelen som faktisk ikke er psykisk syke, og han er et glimrende eksempel på det mener jeg.

[AnonymBruker]

En av mine nærmeste sliter med sosial angst.

Denne personen er jo blandt de som kanskje rammes mest av at diagnoser blir misbrukt. Sosial angst er jo en veldig alvorlig og hemmende lidelse, men dessverre har jeg intrykk av at uttrykket sosial angst blir mye misbrukt, og brukes for å beskrive det som egentlig bare er sjenerthet i mange tilfeller.

Det samme med depresjon. En depresjon er noe ganske annet enn det å være lei seg en periode, eller lat og giddalaus.

Jeg har inntrykk av at det nesten ikke finnes noe som heter å være en lat slask lengre, det er alltid en diagnose. Jeg blir til stadighet forundret av tråder her inne av typen "kjæresten hjelper ikke til i huset og vil bare spille dataspill", som får en mengde svar om at han sikkert er deprimert.

[AnonymBruker]

1: Jeg forstår ikke problemet med eksemplene dine? ""jeg sliter psykisk, så jeg kan ikke jobbe ved siden av skolen" eller "barnet mitt (ungdom) sliter psykisk og kan derfor ikke ha jobb ved siden av skolen"." Om folk ikke vil jobbe ved siden av skolen, men heller bruker mindre penger så er vel det i høyeste grad en privat sak og ikke noe noen andre har noe med? Det dreier seg om prioriteringer. Du roper latskap, vel, jeg roper feil prioriteringer og kapitalisme/materalisme til de som jobber. - Det er meningsløst. Folk får gjøre som de selv vill.

Klart folk må få gjøre som de selv vil, men da bør de ikke si at de sliter psykisk hvis det er noe annet som ligger bak. Grunnen til at jeg brukte de eksemplene var at tråden opprinnelig ble lagt på "barn og familie" og jeg skrev den etter at jeg hadde kommet over flere tråder der ungdom ikke kunne jobbe fordi de slet psykisk (enten skrevet av ungdommen selv eller av foreldre/andre). Når ungdom på 16-18 år klager over at de ikke får nok penger av foreldrene sine så er det nærliggende å foreslå at de skaffer seg en jobb for å tjene penger selv. Når man da ofte får til svar at "kan ikke, jeg/han/hun sliter psykisk" så lurer jeg på hvor mange ganger det er sant og hvor mange ganger det er utslag av latskap. Klarer man seg uten pengene og ikke klager på tingenes tilstand så skal ikke jeg be noen jobbe. Som du sier, folk får gjøre som de vil.

2: Om debatten dreier seg om økende antall av diagnoser diagnostisert av helsepersonell: Dette er da det tegn på fremskritt. Grunnen til at vi har diagnostiseringer er i bunn og grunn og kunne tilby den beste behandlingen til en spesifikk gruppe mennesker sånn at de fortest mulig får det bra og kan komme tilbake i jobb. Det samfunnsøkonomiske problemet her er ikke tilstede. Diagnoser har en ting til felles og det er prognoser. Hvis du tror at en diagnose er det samme som å få rett til å gå hjemme på trygd tar du grundig feil.

Overdiagnostisering er faktisk et problem som helsevesenet er blitt mer oppmerksomme på de siste årene. Dette gjelder da sykdommer/lidelser som ikke er mulig å påvise med en blodprøve, røntgen eller lignende. Det er veldig mange som har diagnostisert seg selv før de kommer til legen, fordi de har lest om symptomene på internett og vet nøyaktig hva de skal legge vekt på for at legen skal være enig.

Og nei, jeg tror ikke en diagnose er en fribillett til å gå hjemme. Man kan fungere godt selv om man har en psykisk lidelse. Men hvis man har en person som har bestemt seg for at h*n ikke har lyst til å jobbe (enten det er av latskap eller av manglende tro på seg selv eller annet) og så i tillegg skal påberope seg psykiske lidelser h*n ikke har, så blir det fort hjemmetilværelse på slike.

Men det var ikke diagnostisering som gjorde at jeg startet tråden, men alle som sier de sliter psykisk uten at de faktisk gjør det.

3: Om debatten dreier seg om missbruk av disse psykiske betegnelsene: Hvis du viser til at mange bruker ord som "sliter psykisk" og "deprimert" selv om de egentlig ikke har fått en eneste offisiell diagnose så er jeg enig i at det kan være uheldig. Det kan gi intrykk av at folk som egentlig er oppegående faktisk har fått diagnoser og så gjøre folk skeptisk til hele diagnosesystemet, en skeptisisme mange utrykker her. På en annen side må folk få lov til å si, for å fremstille det banalt, "jeg er litt deppa" på samme måte som man kan si "jeg er forkjølet" uten å ha vært til full utredning av den grunn. Et annet poeng er vel at når det kommer noen som virker å være særdeles skeptisk til psykiske diagnoser og spør hva det feiler deg, så er det kanskje lettere og svare vagt og hurtig for å bli ferdig med det?

Ja, det er dette jeg prøvde å få fram, altså misbruk av betegnelsen å slite psykisk. Klart det er lov å si at man føler seg nedfor, men når ungdom i ene øyeblikket klager over at de ikke får penger nok av foreldrene sine til dyre merkeklær eller annet forbruk, for så i neste øyeblikk si at de ikke kan jobbe selv for pengene fordi de sliter psykisk, ja da blir jeg skeptisk. Det virker som mange bruker det som en lettvint unnskyldning for å slippe unna det som er slitsomt og krevende.

Njaaaaa. Det er nå faktisk krav om vesentlig funksjonsnedsettelse for å kunne kvalifisere til og få en diagnose.

Det stemmer, men samtidig er det veldig vanskelig for psykologer og annet helsepersonell å overprøve det pasienten sier. Om jeg går til lege/psykolog og forteller at jeg er så deprimert at jeg ikke klarer å jobbe (og at jeg insisterer på dette over tid) så er det så godt som umulig for dem å motbevise mine påstander. Særlig om jeg på forhånd har lest meg opp på nett om symptomer på depresjon. Da kan alt jeg sier og gjør passe perfekt inn i det bildet jeg vil lage av meg selv, og verden blir lurt.

Jeg tror jeg har understreket i omtrent annethvert innlegg jeg har skrevet i denne tråden at jeg ikke mener å "ta" folk som faktisk har psykiske lidelser. Tvert imot faktisk. For litt av poenget mitt er jo at folk med reelle psykiske lidelser ikke får den forståelsen de trenger, fordi "alle" sliter jo psykisk i dag. Derfor er det helt klart til psykisk syke menneskers fordel at vi tar denne debatten og rydder litt opp i rekkene. Man sliter ikke psykisk om man er litt nedfor en periode eller om man kjenner hjertet dundre før man må snakke foran en forsamling eller om man er for lat til å ta oppvasken. Alle disse tingene kan være en del av symptomene på en psykisk lidelse, men de alene gjør ikke at man sliter psykisk. Vi trenger å bevisstgjøres på forskjellen mellom psykiske lidelser og vanlige ups & downs som er helt normalt å oppleve.

TS

[Anglofil]

Denne personen er jo blandt de som kanskje rammes mest av at diagnoser blir misbrukt. Sosial angst er jo en veldig alvorlig og hemmende lidelse, men dessverre har jeg intrykk av at uttrykket sosial angst blir mye misbrukt, og brukes for å beskrive det som egentlig bare er sjenerthet i mange tilfeller.

Det samme med depresjon. En depresjon er noe ganske annet enn det å være lei seg en periode, eller lat og giddalaus.

Jeg har inntrykk av at det nesten ikke finnes noe som heter å være en lat slask lengre, det er alltid en diagnose. Jeg blir til stadighet forundret av tråder her inne av typen "kjæresten hjelper ikke til i huset og vil bare spille dataspill", som får en mengde svar om at han sikkert er deprimert.

Men hvem skal bestemme når den blir misbrukt eller ikke? Poenget er at selv om vi utenforstående ikke kan skjønne at noen har sosial angst, så kan man allikevel ha det. Psykisk sykdom rammer forskjellig, og i enkelte situasjoner, slik som personen i mitt eksempel, klarer seg fint i enkelte sosiale sammenhenger, men har store problemer i andre.

Jeg synes man skal være forsiktig med å hevde at andre bruker psykisk sykdom som unnskyldning, siden man sjelden vet hele sannheten. Samtidig er jeg enig i det at man skal også være forsiktig med å kaste rundt seg med diagnoser.

Mvh Yvonne

[Gjest Consensio]

Men npr man har fått diagnosen sosial angst og personen stadig er ute og fester, shopper m.m så er det jo ikke rart at andre begynner å lure. En ting hadde vært om personen prøver å delta i sosiale sammenhenger, men når personen gjerne er midtpunktet på enhver fest så har de ikke sosial angst.

Beklager, men sånn er det bare.

[AnonymBruker]

For en tragisk tråd, preget av utrolig mye uvitenhet og fordommer . Lurer på hva mennesker som sliter psykisk føler når de leser dette...

Synes du virkelig tråden er tragisk? Hvorfor det?

Hvis mennesker som sliter psykisk blir forulempet av denne tråden så tror jeg faktisk ikke det er fordi folk her er fordomsfulle eller vil dem noe vondt. Det er jo understreket gang på gang at denne tråden ikke gjelder de som faktisk sliter psykisk. Har man ikke fått det med seg så leser man vel litt selektivt? Her er noen utklipp av mine egne innlegg i tråden:

Først: Jeg vet at mange faktisk sliter med psyken og derfor er forhindret fra å gjøre en del ting de ønsker å gjøre. Denne tråden handler IKKE om dem.

(...)

Et annet aspekt ved dette er at de som faktisk sliter psykisk får mindre forståelse fordi begrepet blir misbrukt av folk som egentlig bare oppdaget at det var slitsomt å jobbe.

TS

Større åpenhet = lettere å prate om problemene sine. Men det er altså ikke disse denne tråden handler om, men om de som bruker det som unnskyldning for å slippe å gjøre krevende oppgaver/jobb.

(...)

TS

PS: Jeg understreker nok en gang at jeg ikke snakker om dem som faktisk sliter psykisk.

De som faktisk sliter psykisk blir ikke trodd fordi det er nærmest blitt like vanlig å slite psykisk som å være forkjøla.

TS

Ulempen med det er at de som virkelig sliter også blir rammet, for det er jo umulig å vite hvem som snakker sant og hvem som drives av latskap.

TS

TS

[Anglofil]

Men npr man har fått diagnosen sosial angst og personen stadig er ute og fester, shopper m.m så er det jo ikke rart at andre begynner å lure. En ting hadde vært om personen prøver å delta i sosiale sammenhenger, men når personen gjerne er midtpunktet på enhver fest så har de ikke sosial angst.

Beklager, men sånn er det bare.

Du har ikke tenkt over at medisiner samt gode perioder faktisk har noe å si? Dessuten er det slik at man ofte takler ulike sosiale situasjoner bedre enn andre.

Personen jeg snakker om har ingen problemer med å reise, delta på ting der det ikke forventes noe av h*n, der forvetningene er minimale og h*n er i en situasjon sammen med mennesker som skaper trygghet. Det innebærer at festing, dog ikke noe h*n er glad i, som oftest går greit, men situasjoner som innebærer forvetninger ift den sosiale interaksjonen skaper store problemer. F.eks kan h*n gå på fest, men bowling ofte er vanskelig. Selvstudium og intime klasser med trygt miljø har positiv effekt, store forelesningssaler med forelesere som spør deg ut foran alle har svært negativ effekt.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Men hvem skal bestemme når den blir misbrukt eller ikke? Poenget er at selv om vi utenforstående ikke kan skjønne at noen har sosial angst, så kan man allikevel ha det. Psykisk sykdom rammer forskjellig, og i enkelte situasjoner, slik som personen i mitt eksempel, klarer seg fint i enkelte sosiale sammenhenger, men har store problemer i andre.

Jeg synes man skal være forsiktig med å hevde at andre bruker psykisk sykdom som unnskyldning, siden man sjelden vet hele sannheten. Samtidig er jeg enig i det at man skal også være forsiktig med å kaste rundt seg med diagnoser.

Mvh Yvonne

Denne tråden er ikke ment for å peke på enkeltpersoner og si at "DU sliter ikke psykisk". Den er ment som en debatt rundt det at mange faktisk misbruker slike betegnelser for å slippe unna ting de ikke ønsker å gjøre. Hvordan man eventuelt skal kunne skille disse gruppene fra hverandre er ikke enkelt å svare på. Men jeg tror man starter ved å ta debatten. De som faktisk sliter psykisk trenger at vi gjør det, for at de selv skal kunne bli tatt seriøst.

TS

[AnonymBruker]

Men hvem skal bestemme når den blir misbrukt eller ikke? Poenget er at selv om vi utenforstående ikke kan skjønne at noen har sosial angst, så kan man allikevel ha det. Psykisk sykdom rammer forskjellig, og i enkelte situasjoner, slik som personen i mitt eksempel, klarer seg fint i enkelte sosiale sammenhenger, men har store problemer i andre.

Jeg synes man skal være forsiktig med å hevde at andre bruker psykisk sykdom som unnskyldning, siden man sjelden vet hele sannheten. Samtidig er jeg enig i det at man skal også være forsiktig med å kaste rundt seg med diagnoser.

Mvh Yvonne

Ja, jeg er enig med deg i det, men her diskuterer vi generelt, og det må gå an å sette fingeren på noe man ser er en tendens i samfunnet. Det er ingen her i diskusjonen som peker finger mot enkeltpersoner og vil bestemme hvem som er skikkelig dårlig og ikke. Ikke som jeg har sett i alla fall.

[AuroraB]

Men psykisk sykdom har jo ingen fasit, og selv om det kan virke som alt er "fine and dandy" for ditt vedkommende så vet du faktisk ikke hva som rører seg bak fasaden.

En av mine nærmeste sliter med sosial angst. H*n har allikevel fullført vgs og en bachelorgrad. Da h*n begynte på sin mastergrad stoppet det opp grunnet hvordan forelesningene ble lagt opp, så h*n valgte å studere noe annet. Det ble aldri til at h*n klarte å gjennomføre sin andre bachelorgrad, men h*n prøvde.

Uansett, på utsiden vil jeg si at de færreste faktisk kan se at h*n har sosial angst. Jeg som er en av de nærmeste vet derimot at virkeligheten er annerledes. H*n giftet seg for et halvt år siden, virket sosial og jovial, man kan ikke gjette at h*n har sosial angst. Dette er også en person som gjennom hjelp fra meg elsker å reise, og jeg drar h*n med på de mest spennende turer og opplevelser.

Man skulle tro h*n ikke hadde sosial angst. Men du vet ikke at bak den utsiden du ser, så er det en person som gråter seg i søvn fordi h*n ikke klarer å gå inn i forelesningssalen, som må gå i timesvis med terapi fordi den sosiale angsten i enkelte sammenhenger forplanter seg så sterkt at det utløser sterke angstanfall. Medisiner gjør dog at den verste angsten holdes i sjakk.

Jeg blir nok litt provosert at man kan tro så mye om sine medmennesker, når man ikke har noen som helst forutsetning for å vite hva som faktisk foregår. Ingen vet det at hovedpersonen her øvde seg i månedsvis, og egentlig ville avlyse hele bryllupet, men som i siste liten klarte å gjennomføre, dog med hårfin balanse. H*n var heldig, for det var faktisk en god dag, en dag hvor h*n ikke følte like mye angst som h*n vanligvis føler.

Mvh Yvonne

Denne vennen du beskriver har da helt klart et skikkelig problem, og ikke som de menneskene jeg beskriver, og som jeg vet hvordan fungerer og ikke har noen grunn til å tro at skjuler noe. Dette er mennesker jeg kjenner Det er ikke dermed sagt, og det gikk vel ganske tydelig fram av innlegget mitt, at jeg tror at alle som har fått diagnosen sosial angst eller depresjon overdriver. Jeg kjenner også mennesker som har store psykiske problemer, men det var ikke det som var temaet i denne tråden.

Alle lidelser som ikke synes vil det alltid spekuleres og synses rundt. Og akkurat som noen faker ryggvondt og hodepine, så er det noen som faker eller overdriver psykiske plager. De det går mest utover er de som virkelig lider av dette, og det er synd. Det er allikevel ingen grunn til å tenke at de som har andre erfaringer og tenker og tror andre ting enn en selv ikke vet hva de snakker om. Du kan bli så provosert du vil av det jeg skriver, det gjør ikke mine erfaringer, tanker og meninger mindre gyldige.