"sliter psykisk"

[AnonymBruker]

Først: Jeg vet at mange faktisk sliter med psyken og derfor er forhindret fra å gjøre en del ting de ønsker å gjøre. Denne tråden handler IKKE om dem.

Jeg synes jeg ser stadig oftere forklaringer om at "jeg sliter psykisk, så jeg kan ikke jobbe ved siden av skolen" eller "barnet mitt (ungdom) sliter psykisk og kan derfor ikke ha jobb ved siden av skolen".

Er det blitt en standard unnskyldning for alle som er sjenerte, late, usikre eller annet? Sliter barn og ungdom faktisk så mye med psyken som man iblant kan få inntrykk av, eller lærer barn og unge av sine foreldre eller andre at man kan bruke "jeg sliter psykisk" som unnskyldning for å slippe unna ting som er for slitsomt eller kjedelig?

Jeg synes det er bra at vi har større åpenhet rundt psykiske lidelser, men jeg er samtidig litt redd for at man går i veldig feil retning sånn at "jeg sliter psykisk" blir en sovepute for å slippe å ta tak i ting som er krevende. Det virker som om mange har problemer med å skille mellom de som faktisk sliter psykisk og de som f.eks. er sjenerte, er triste innimellom, kjeder seg når de skal gjøre plikter eller jobbe osv.

Et annet aspekt ved dette er at de som faktisk sliter psykisk får mindre forståelse fordi begrepet blir misbrukt av folk som egentlig bare oppdaget at det var slitsomt å jobbe.

[AnonymBruker]

[AnonymBruker]

Det er nok noe i det du sier, og for mange, men neppe alle, så er det nok en slags unnskyldning. Men mange sier det nok også fordi de kan ha andre problemer som er MER tabu enn å slite psykisk. Jeg ble utsatt for et voldtektsforsøk og diskriminert hos politiet fordi politimannen jeg prata med var faren til overgriperen. Da var det liksom enklere å si at jeg sleit psykisk:P

[AnonymBruker]

Når jeg ser tilbake på ungdomstiden min (18-22) så ser jeg at jeg nok faktisk slet psykisk, men det var ikke i nærheten av mine tanker å skylde på noe sånt for å slippe unna det som var vanskelig. Jeg var ekstremt sjenert og usikker og i tillegg lettere deprimert, og likevel opparbeidet jeg meg selv nok mot til å skaffe meg jobber ved siden av skolen og etter jeg var ferdig på videregående.

Man skal slite VELDIG med psyken før det er grunn god nok til å la være å jobbe eller gå på skole. Men "jeg sliter psykisk" er jo selve trumfkortet til de som ikke gidder. For hvem kan vel argumentere mot noe sånt? Da blir man jo fort stemplet som drittsekk uten empati for andre mennesker.

[Gjest Gjest]

Men hvordan vet dere at mange av de som bruker dette "trumfkortet" er løgnere, sjenerte, late eller usikre?

[AnonymBruker]

Men hvordan vet dere at mange av de som bruker dette "trumfkortet" er løgnere, sjenerte, late eller usikre?

Man kan ikke vite HVEM, men man kan anta at det er en god del. Enten det, eller så vokser det opp en generasjon av psykisk syke mennesker her i landet.

Jeg synes i hvertfall man bør være bevisste på dette og ta en debatt på det. For det er en skummel utvikling om man skal kunne bruke "jeg sliter psykisk" som unnskyldning for å slippe unna ting som er vanskelige. For de aller fleste av oss så er det de vanskelige tingene som gjør oss sterkere, det er de vi lærer av og det er de som er med på å utvikle oss som mennesker. Om man alltid skal skygge banen når ting blir vanskelig så kan man ende opp innestengt i et hjørne man ikke kommer ut av.

TS

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for et voldtektsforsøk og diskriminert hos politiet fordi politimannen jeg prata med var faren til overgriperen. Da var det liksom enklere å si at jeg sleit psykisk:P

Han må da i aller høyeste grad vært inhabil i forhold til å ha noe med saken å gjøre i det hele tatt.

At sånt kan skje er ubegripelig for meg.

[Gjest Gjest]

Man kan ikke vite HVEM, men man kan anta at det er en god del. Enten det, eller så vokser det opp en generasjon av psykisk syke mennesker her i landet.

Jeg synes i hvertfall man bør være bevisste på dette og ta en debatt på det. For det er en skummel utvikling om man skal kunne bruke "jeg sliter psykisk" som unnskyldning for å slippe unna ting som er vanskelige. For de aller fleste av oss så er det de vanskelige tingene som gjør oss sterkere, det er de vi lærer av og det er de som er med på å utvikle oss som mennesker. Om man alltid skal skygge banen når ting blir vanskelig så kan man ende opp innestengt i et hjørne man ikke kommer ut av.

TS

Joda, jeg synes selv det hadde vært interessant å kunne vite om det faktisk ligger noe i dette, eller om den tilsynelatende økningen av psykiske syke mennesker kan ha med andre faktorer å gjøre. Jeg tenker også at det kan ha noe å gjøre med økt åpenhet og mindre tabu rundt det å ha/stå frem med psykiske lidelser.

[AnonymBruker]

Han må da i aller høyeste grad vært inhabil i forhold til å ha noe med saken å gjøre i det hele tatt.

At sånt kan skje er ubegripelig for meg.

Liten by vett:\ Men han fikk igjen så det holdt;)

[AnonymBruker]

Joda, jeg synes selv det hadde vært interessant å kunne vite om det faktisk ligger noe i dette, eller om den tilsynelatende økningen av psykiske syke mennesker kan ha med andre faktorer å gjøre. Jeg tenker også at det kan ha noe å gjøre med økt åpenhet og mindre tabu rundt det å ha/stå frem med psykiske lidelser.

Det er jeg enig med deg i. Større åpenhet = lettere å prate om problemene sine. Men det er altså ikke disse denne tråden handler om, men om de som bruker det som unnskyldning for å slippe å gjøre krevende oppgaver/jobb.

Min påstand (jeg har jo ikke bevis) er at en del bruker det bevisst som unnskyldning for å slippe unna, og at en del TROR de sliter psykisk fordi de egentlig ikke vet hva det innebærer. Å være sjenert, usikker, gruble mye osv kan fort forveksles med å slite psykisk, men for meg blir det uansett for lettvint å skulle droppe ut av skole/jobb/forpliktelser av slike grunner. Vi har vel alle våre tunge dager, dager der vi føler oss ubrukelige eller vi er så slitne at vi ikke skjønner hvordan vi skal klare å stå opp neste dag. Men for de aller fleste av oss så går livet videre og det er utrolig hva vi klarer når vi må.

Jeg tror rett og slett at det finnes så mange curlingforeldre i dag som pakker barna sine inn i bomull og er redd for å stille krav til dem, at barna vokser opp til å bli pysete og hjelpeløse i møtet med den virkelige verden som krever en innsats.

TS

PS: Jeg understreker nok en gang at jeg ikke snakker om dem som faktisk sliter psykisk.

[Katarsis]

Derfor.

Problemet med psykiatrien i Norge er at den er alt for opptatt med å diagnostisere, og for lite opptatt med å faktisk løse menneskers problemer. Dette har først til et miljø hvor det blir det uendelig mye lettere å påberope seg en psykisk diagnose som gir deg en ubegresnet unnskyldning i alle situasjoner, enn å faktiske annstrenge seg for å bli et bedre menneske. I tilegg vet autoritetspersoner som lærere eller sjefer nesten aldri hvordan de skal forholde seg til en slik situasjon, noe som gjør det enda mer attraktivt å bli definert som syk.

[Gjest Consensio]

Syns det er skremmende hvor redde leger, psykologer, nav etc er for å komme til bunns i problemet personen evnt måtte ha og heller derfor syr puter under armene deres.

(sier ikke at dette gjelder for alle!)

Jeg sliter noe enormt fysisk og har daglig kamp mot systemet for at de skal tro meg.

Under en samtale med en saksbehandler på nav så fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle teste systemet litt.

Jeg sa at jeg begynte å slite paykisk fordi ingen trodde på meg og mine sykdommer. Jeg sa at jeg hadde utviklet sosial angst osv osv

Saksbehandlere snudde helt om og anbefalte meg å få time hos psykolog snarest og at dette mest sannsynlig kunne hjelpe min sak noe enormt og muligheten for uføretrygd økte betraktelig.

Jeg er ingen snylter og vil ikke få uføretrygd på feil premisser, så jeg innrømmet at jeg testet ham.

Men det var bevis nok for meg at folk (iallefall mange) som sliter psykisk får mye mer kastet etter seg enn folk som er fysisk hemmet.

[AnonymBruker]

Jeg skal innrømme at jeg hadde ventet å bli skjelt ut og bli kalt de styggeste ting da jeg laget denne tråden, for det er jo ikke politisk korrekt å mistro folk som sier de sliter psykisk. Svarene her sier meg at utfordringen kanskje er større enn jeg trodde, at dette er enda mer utbredt enn jeg hadde forestilt meg.

Det er en fryktelig trasig situasjon når vi opplever slikt.

1: Friske mennesker går glipp av muligheter og mestringsglede pga latskap og/eller feiltolkning av normale menneskelige utfordringer.

2: Samfunnet lider, både økonomisk og på andre måter.

3: De som faktisk sliter psykisk blir ikke trodd fordi det er nærmest blitt like vanlig å slite psykisk som å være forkjøla.

Men hvordan skal man gripe dette fatt? Man kan jo ikke nekte å tro folk heller, for jeg vet jo ikke om naboen faktisk sliter psykisk eller om de er angrepet av latskapssyndromet som ble så fint illustrert lenger opp i tråden. Og det er ofte vanskelig å diagnostisere diffuse psykiske lidelser, legene må jo bare tro på pasientene sine. Og så er det jo alle de som aldri oppsøker lege, fordi det tross alt er ganske behagelig å slippe å bli stilt krav til, så hvorfor stresse med å oppsøke hjelp? (Tenker da på de som ennå bor hjemme hos foreldrene sine og derfor ikke har sett behov for å søke økonomisk støtte og derfor heller ikke har trengt legeerklæring)

TS

[Arlandria]

Altså, hva vil man egentlig si er å slite psykisk? Hvor går grensen mellom å være litt deppa i blant og ganske lat, og å faktisk slite?

Jeg går på AAP fra Nav for tiden og er bare hjemme, og ja - jeg kjeder meg. Problemet er at humøret mitt svinger (har fått diagnose) og jeg sliter i perioder veldig med suicidalitet, og jeg klarer rett og slett ikke å gjøre noe fast. Problemet også er vel litt det at Nav bare gir en penger og ikke like mye fokus på å komme i mer tilrettelagt jobb. Jeg skulle gjerne ha jobbet mer, men pga. problemer jeg ikke vil uttale meg om her (siden jeg tross alt IKKE hukker av på AB) blir det heller vanskelig å gjøre dette på egenhånd - og etter endel spørring hos Nav har jeg heller ikke fått hjelp til noen tiltak for å komme ut i jobb... og det er ikke sjeldent jeg får slengt i ansiktet at "Åja, så du er bare lat, du."

Dette ble mye surreprat. Poenget mitt er uansett at vi kanskje må se litt mer på å gå litt midt imellom. Greit nok, ungdommen takler ikke skole og en ok stor stilling på jobb. Færre vakter, enklere jobb? Syns uansett at skole skal komme først der det er mulig. Og hvor går grensen mellom å være lat og å slite psykisk? Syns hvertfall at kan man gå arbeidsløs og få penger fra Nav, burde man gå til psykolog fast (Det gjør jeg) og aktivt jobbe mot å komme ut av den vonde sirkelen, slik at man kan komme seg opp og fram.

[AnonymBruker]

Altså, hva vil man egentlig si er å slite psykisk? Hvor går grensen mellom å være litt deppa i blant og ganske lat, og å faktisk slite?

Ja, det der er et kjempevanskelig spørsmål, og det finnes jo ikke noe fasitsvar på det. Gråsoner er ofte vanskelige.

Men i mange tilfeller er det nok ganske åpenbart at det er "vondt i viljen" som er hovedproblemet. Og de som sluntrer unna fordi det er for slitsomt å ta i et tak gjør at slike som deg - som faktisk sliter med psyken - ikke får den respekt og oppfølging de trenger og fortjener.

En del av utfordringen er nok at det er jo en viss sannhet i at man sliter psykisk hvis man er litt smådeppa en kveld. For alle følelser og tanker sitter jo i psyken. Men jeg vil i hvertfall påstå at det må en god del mer til enn de vanlige menneskelige humørsvingningene til for å kunne si at man sliter psykisk. Alle har opp- og nedturer, noen har flere nedturer enn andre. Noen er melankolske av natur akkurat som noen er sprudlende av natur. Noen synes jobb er pyton, noen synes jobben gir livet mening. Vi er forskjellige, og man trenger ikke være et sprudlende overskuddsmenneske for å kunne kalles psykisk frisk.

TS

[AnonymBruker]

Syns det er skremmende hvor redde leger, psykologer, nav etc er for å komme til bunns i problemet personen evnt måtte ha og heller derfor syr puter under armene deres.

Jeg er helt enig med deg.

Det er jo umulig å motbevise at noen sliter psykisk, så både NAV og helsevesenet står egentlig ganske hjelpeløse når noen først har bestemt seg for å ta den veien. De kan jo (og gjør i mange tilfeller) gjøre det vanskelig å få innvilget støtte, de kan prøve å få folk aktive på tiltak, men til syvende og sist finnes det ingen måter å få folk til å jobbe dersom de ikke vil det selv.

Ulempen med det er at de som virkelig sliter også blir rammet, for det er jo umulig å vite hvem som snakker sant og hvem som drives av latskap.

Jeg tror at vi må våge å ta denne delen av debatten (ikke bare her på KG) i tillegg til oppfordringen om åpenhet rundt psykiske lidelser. Vi må prøve å finne en balansegang mellom å gjøre det lett å stå fram med sine psykiske utfordringer og samtidig ikke invitere til å bruke psyken som unnskyldning for å slippe unna det som er utfordrende. Enkelt? Nei. Men debatten rundt dette er viktig, tror jeg, for å komme videre.

TS

[AnonymBruker]

Jeg går på AAP fra Nav for tiden og er bare hjemme, og ja - jeg kjeder meg. Problemet er at humøret mitt svinger (har fått diagnose) og jeg sliter i perioder veldig med suicidalitet, og jeg klarer rett og slett ikke å gjøre noe fast. Problemet også er vel litt det at Nav bare gir en penger og ikke like mye fokus på å komme i mer tilrettelagt jobb. Jeg skulle gjerne ha jobbet mer, men pga. problemer jeg ikke vil uttale meg om her (siden jeg tross alt IKKE hukker av på AB) blir det heller vanskelig å gjøre dette på egenhånd - og etter endel spørring hos Nav har jeg heller ikke fått hjelp til noen tiltak for å komme ut i jobb... og det er ikke sjeldent jeg får slengt i ansiktet at "Åja, så du er bare lat, du."

Høres ut som et ufattelig dårlig NAV-kontor. Min saksbehandler gjør sitt ytterste for å hjelpe meg når jeg ber om det, noe jeg er evig takknemlig for. Har fått 2 prasisplasser på steder som vi tenkte kunne være et fint sted å begynne knappe måneden etter jeg luftet tankene.

[AnonymBruker]

Høres ut som et ufattelig dårlig NAV-kontor. Min saksbehandler gjør sitt ytterste for å hjelpe meg når jeg ber om det, noe jeg er evig takknemlig for. Har fått 2 prasisplasser på steder som vi tenkte kunne være et fint sted å begynne knappe måneden etter jeg luftet tankene.

Det er nok forskjell fra saksbehandler til saksbehandler også, ikke bare fra kontor til kontor. Jeg og en venninne av meg har begge vært langtidsledige og bedt om hjelp til å komme i arbeid (tiltak, praksisplass, kurs eller hva som helst), og til tross for at vi har nesten helt like historier med veldig lik utdanning osv så får jeg masse hjelp hos min saksbehandler mens hennes saksbehandler ikke gjør stort. Og det er på samme NAV-kontor. Jeg er superfornøyd med NAV for jeg synes jeg får masse hjelp og forståelse der, mens venninnen min har NAV så langt i vranga at hun blir fortvilet bare av å tenke på å møte opp der. Så forskjellig kan det være.

Beklager avsporingen. :gjeiper:

[AnonymBruker]

Det er nok forskjell fra saksbehandler til saksbehandler også, ikke bare fra kontor til kontor. Jeg og en venninne av meg har begge vært langtidsledige og bedt om hjelp til å komme i arbeid (tiltak, praksisplass, kurs eller hva som helst), og til tross for at vi har nesten helt like historier med veldig lik utdanning osv så får jeg masse hjelp hos min saksbehandler mens hennes saksbehandler ikke gjør stort. Og det er på samme NAV-kontor. Jeg er superfornøyd med NAV for jeg synes jeg får masse hjelp og forståelse der, mens venninnen min har NAV så langt i vranga at hun blir fortvilet bare av å tenke på å møte opp der. Så forskjellig kan det være.

Beklager avsporingen. :gjeiper:

Kan hun be om å få en annen saksbehandler? Din f.Eks?

[AnonymBruker]

Du har helt sikkert rett, men jeg merker at det er en motvilje i meg mot å faktisk si meg enig, fordi jeg er en av disse menneskene som sliter psykisk. Jeg er deprimert og har lettere angst. Jeg bruker det sjelden (aldri?) som unnskyldning for noe, har jobbet siden midt i tenårene og holder på med studier. Jeg har et par ganger sagt til venner at jeg er syk og dratt hjem/avlyst planer, men jeg føler ikke egentlig det er løgn, siden psykisk sykdom også er sykdom. Problemet er vel nettopp kanskje det, at tross mine problemer, så bruker jeg det aldri for å slippe unna noe, ei heller for å forklare hvorfor noe er vanskelig for meg. Jeg synes det er helt riktig at vi som sliter psykisk, på samme måte som alle andre som sliter med noe, enten fysisk eller psykisk, skal jobbe hardt for å fungere normalt. Det skulle bare mangle at vi prøver å jobbe, prøver å gå ut i offentligheten osv. Det er nok litt vanskeligere for oss enn for andre, men tough luck. Allikevel lurer jeg av og til på hvor mye jeg skal kreve av meg selv i en spesielt vanskelig periode. Det tok meg et halvt år å komme meg til tannlegen på grunn av angsten min, og jeg er ofte så deprimert at jeg omtrent ikke klarer å bevege meg. Åpningsinnlegget var et godt, og sikkert sant, innlegg, men på grunn av holdninger som i åpningsinnlegget er det fortsatt ikke sosialt akseptabelt å ringe jobben og ta en dag fri fordi man "sliter psykisk". Folk ringer inn syk for de minste ting, jeg har inntyrkk av at er man forkjølet må man være hjemme for ikke å smitte resten av jobben, har man vondt i stortåa, må man ligge hjemme til den er bra, stakkars, men hvis jeg våkner en morgen og innser at dette er en av de dagene da ingenting fungerer som det skal, må jeg fortsatt enten lyve eller komme meg på jobb, for om jeg sier at jeg "sliter med psyken" eller tilsvarende, så jeg er pingle som holder meg hjemme. Jeg synes ofte psykisk syke får for mye medlidenhet, og jeg har stor tro på at den beste kuren mot sosial angst er å komme seg på jobb, men vi trenger også at folk tar oss seriøst og gir oss det armrommet folk med fysiske plager har.