"sliter psykisk"

[AnonymBruker]

For en tragisk tråd, preget av utrolig mye uvitenhet og fordommer . Lurer på hva mennesker som sliter psykisk føler når de leser dette...

Jeg synes det er vanskelig å lese, fordi jeg er redd for at folk skal tro jeg er en som lurer systemet. Jeg kan virke oppegående for mange, men for de som ser meg når jeg er dårlig så ser de fort at jeg er alt annet enn det.

Si meg når løsningen på lette depresjoner er å sitte oppe natten lang med voldelige spill og ikke fylle livet med noe positivt.

Når man er psykisk syk (særlig hvis det er snakk om depresjon) så klarer man ofte ikke å gjøre noe som helst. Jeg tilbringer dagene med å sitte i en stol med pcen på fanget, av daglige gjøremål er omtrent det eneste jeg klarer å sørge for min egen hygiene, og at jeg har rene klær.

Men npr man har fått diagnosen sosial angst og personen stadig er ute og fester, shopper m.m så er det jo ikke rart at andre begynner å lure. En ting hadde vært om personen prøver å delta i sosiale sammenhenger, men når personen gjerne er midtpunktet på enhver fest så har de ikke sosial angst.

Beklager, men sånn er det bare.

Psykiske sykdommer arter seg forskjellig fra person til person. Og uansett så ser ikke du hvordan denne personen har det på innsiden, kanskje er h*n full av angst når h*n er sosial? Folk som møter meg på gata, på butikken eller i andre sammenhenger kan nok sjelden se på meg at jeg er alvorlig psykisk syk og sliter med å forholde meg til folk i de aller, aller fleste settinger som innebærer kontakt med andre mennesker. (For ordens skyld, jeg har ikke diagnosen sosial angst men en personlighetsforstyrrelse med veldig mange likhetstrekk med sosial angst.)

[Gjest WendyClear]

Hvorfor skal en absolutt være så kritiske til om andre har en diagnose eller ikke? Du er da for pokker ikke psykolog, og de har heller ikke bedt deg om å diagnostisere dem.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg har understreket i omtrent annethvert innlegg jeg har skrevet i denne tråden at jeg ikke mener å "ta" folk som faktisk har psykiske lidelser. Tvert imot faktisk. For litt av poenget mitt er jo at folk med reelle psykiske lidelser ikke får den forståelsen de trenger, fordi "alle" sliter jo psykisk i dag. Derfor er det helt klart til psykisk syke menneskers fordel at vi tar denne debatten og rydder litt opp i rekkene. Man sliter ikke psykisk om man er litt nedfor en periode eller om man kjenner hjertet dundre før man må snakke foran en forsamling eller om man er for lat til å ta oppvasken. Alle disse tingene kan være en del av symptomene på en psykisk lidelse, men de alene gjør ikke at man sliter psykisk. Vi trenger å bevisstgjøres på forskjellen mellom psykiske lidelser og vanlige ups & downs som er helt normalt å oppleve.

TS

En liten digresjon men: Når folk for 40-50år siden hadde reelle psykiske lidelser var det også vanlig at de ikke fikk den forståelsen de trengte. Enda mer vanlig faktisk.

På den tiden må vi vel regne med at antallet "falske" psykisk syke var mye lavere enn idag, på grunn av stigmaet forbundet med det på den tiden. Likevel var ikke forståelsen for psykisk syke høyere da. Det var også nøyaktig de samme fordommene som gikk igjen da, som nå. Lathet, vondt i viljen, og you name it.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig å lese, fordi jeg er redd for at folk skal tro jeg er en som lurer systemet. Jeg kan virke oppegående for mange, men for de som ser meg når jeg er dårlig så ser de fort at jeg er alt annet enn det.

Som sagt så handler ikke denne tråden om å peke på enkeltpersoner. Det handler om en generell trend i samfunnet der friske mennesker finner på unnskyldninger for å slippe å gjøre ting de ikke har lyst til. Du sliter psykisk, da handler ikke tråden om deg. Det er ikke snakk om at vi i denne tråden skal bestemme hvem som er syke og hvem som er friske. Vi skal bare debattere om vi er på vei i feil retning (som jeg tror) der vi går fra at det tidligere var tabu med psykiske lidelser mens i dag er det en del mennesker som bruker det som lettvint unnskyldning.

Jeg tror ingen tjener noe på at vi stikker hodet i sanden og later som om dette ikke skjer.

Hvordan ser samfunnet vårt ut om 20-30 år dersom man skal få lov til å hevde man har psykiske problemer fordi man synes det er slitsomt å jobbe?

TS

[AnonymBruker]

Jeg tror mange i NAV-systemet som "sliter psykisk" er folk som rett og slett burde skjerpe seg og ha seg ut i jobb eller skole. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men det er nok alt for mange, og som skattebetaler er jeg ikke interessert i å betale sykepenger, AAP, uføretrygd og whatnot for disse folkene. Man blir da vel for faen ikke bedre av å sitte hjemme og grave seg ned i problemene?

Terskelen for å sykemelde seg/henvende seg til NAV pga. psykiske problemer er i alle fall svært forskjellig! Noen er ikke interessert i å jobbe engang, og da er det sikkert fort gjort å påberope seg større psykiske problemer enn man egentlig har. Fysiske plager er litt enklere å finne ut av... Ble selv rammet av en kronisk sykdom hvor jeg knapt klarte å ta vare på meg selv og leiligheten, men stilte likevel opp på jobb hver dag. Pendlet mellom senga og jobben, stort sett. Brukte all energi på jobben. Hadde jeg hatt en lavere terskel for å trygle om sykemelding kunne jeg helt sikkert fått det både for de fysiske plagene og den psykiske nedturen som fulgte med sykdommen, men nei takk. Så lavt synker jeg ikke. Så lenge jeg KAN jobbe så skal jeg faenmeg bidra med det, selv om livet ellers ikke består av noe annet enn jobb og senga. Og jeg er på ingen måte noe supermenneske... Men jeg skjønner at dette er en holdning som langt fra alle deler med meg.

[AnonymBruker]

Men hvordan kan dere VITE at det er så mange som lyver på seg psykiske lidelser??? Finnes det noen pålitelige kilder om dette?

Bare fordi noen SER friske ut så betyr det ikke at de er det. Jeg har en omfattende og alvorlig psykisk lidelse, men jeg har ikke akkurat diagnosene mine skrevet i panna.

[Gjest Consensio]

Men hvordan kan dere VITE at det er så mange som lyver på seg psykiske lidelser??? Finnes det noen pålitelige kilder om dette?

Bare fordi noen SER friske ut så betyr det ikke at de er det. Jeg har en omfattende og alvorlig psykisk lidelse, men jeg har ikke akkurat diagnosene mine skrevet i panna.

Helt enig. Derfor syns jeg leger og psykologer burde bli flinkere til å behandle og rehabilitere, istedenfor å sette et stempel i panna på dem med en diagnose, sende dem ut døra me en legeerklæribg til uføresøknaden

[AnonymBruker]

Når man er psykisk syk (særlig hvis det er snakk om depresjon) så klarer man ofte ikke å gjøre noe som helst.

Psykiske sykdommer arter seg forskjellig fra person til person.

Huff, dette blir litt off topic, men jeg har sånn problemer med at folk omtaler depresjon som en psykisk sykdom. Med mindre det er snakk om melankoli (gammeldags begrep, tror jeg, men handler vel om en alvorlig depresjon som er blitt kronisk), mener jeg at en depresjon ikke kvalifiserer til å bli kalt en psykisk sykdom, eller at en person som er deprimert skal kunne kalles psykisk syk. Ikke til forkleinelse til folk som er deprimerte (har selv en moderat til alvorlig depresjon og går på antidepressiva), men å være deprimert er da vitterligen ingen psykisk sykdom.

[AnonymBruker]

Huff, dette blir litt off topic, men jeg har sånn problemer med at folk omtaler depresjon som en psykisk sykdom. Med mindre det er snakk om melankoli (gammeldags begrep, tror jeg, men handler vel om en alvorlig depresjon som er blitt kronisk), mener jeg at en depresjon ikke kvalifiserer til å bli kalt en psykisk sykdom, eller at en person som er deprimert skal kunne kalles psykisk syk. Ikke til forkleinelse til folk som er deprimerte (har selv en moderat til alvorlig depresjon og går på antidepressiva), men å være deprimert er da vitterligen ingen psykisk sykdom.

Nehei, hva er det da? Fysisk?

[Gjest Consensio]

Nehei, hva er det da? Fysisk?

Det er psykisk, bare ingen sykdom. Du fokuserte på feil ord

[AnonymBruker]

Men hvordan kan dere VITE at det er så mange som lyver på seg psykiske lidelser??? Finnes det noen pålitelige kilder om dette?

Bare fordi noen SER friske ut så betyr det ikke at de er det. Jeg har en omfattende og alvorlig psykisk lidelse, men jeg har ikke akkurat diagnosene mine skrevet i panna.

Det finnes ingen tall som jeg vet om, men man kan like gjerne snu på det og spørre hvordan noen vet at folk ikke lyver eller overdriver problemene sine. Vi mennesker er enkle vesener på mange måter. Ser vi en lettvint utvei så er sjansen stor for at vi velger den.

[AnonymBruker]

Nehei, hva er det da? Fysisk?

Selvfølgelig ikke. Som jeg sier, jeg har diagnosen "klinisk deprimert" selv. Det var da på ingen måte noe forsøk på å bagatellisere depresjoner. Jeg mener bare at det ikke kan omtales som en "pysikisk sykdom".

[AnonymBruker]

Det er psykisk, bare ingen sykdom. Du fokuserte på feil ord

Jeg skjønner ikke hvorfor depresjon ikke skal være klassifisert som en psykisk lidelse/sykdom.

Det finnes ingen tall som jeg vet om, men man kan like gjerne snu på det og spørre hvordan noen vet at folk ikke lyver eller overdriver problemene sine. Vi mennesker er enkle vesener på mange måter. Ser vi en lettvint utvei så er sjansen stor for at vi velger den.

Jeg reagerer bare på at hver gang det blir tatt opp at folk lyver på seg psykisk sykdom, så er det fordi noen kjenner noen som umulig kan være syke..

Jeg har som sagt en alvorlig psykisk lidelse som gjør meg så dårlig at jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv, eller jobbe. Jeg trenger hjelp med alt i hverdagen, jeg klarer ikke å bo alene, jeg har absolutt ikke noe sosialt nettverk. Jeg blir sett på som en vanskelig pasient i psykiatrien, en pasient det er vanskelig å gi et godt tilbud på grunn av sykdom og sykdomstilstand. Likevel tviler jeg på at folk som ikke kjenner meg godt merker at jeg er syk, fordi jeg har trent så jævla mye på å ta på meg en maske og late som om alt er greit.

Jeg tenker ofte om det kan være en person som meg som er grunnen til at en slik tråd blir startet? En person som på en god dag både kan gå på kafé, virke utadvendt og gjøre "vanlige ting", men som på det jevne er så dårlig at jeg ikke klarer å gjøre en dritt selv.

For litt siden hadde vi en tråd om en person som var redd for tvangsinnleggelse fordi hun var så dårlig, og hun skrev at ingen rundt henne, verken jobb, familie eller venner ante at hun var syk. Det finnes nok MANGE slike tilfeller.

For hver tråd ala denne blir det vanskeligere og vanskeligere for meg å snakke åpent om sykdommen min, selv om jeg vet at jeg ikke lyver på meg noe som helst.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor depresjon ikke skal være klassifisert som en psykisk lidelse/sykdom.

Lidelse vil for mange kanskje høres litt riktigere ut en sykdom.

Det handler kanske litt om at veldig mange (de fleste?) psykiske sykdommer er kroniske. De kan komme og gå, de kan medisineres, men de er der for å bli i stor grad.

Mens en depresjon er det som oftest annerledes med. Ikke sjelden kan man finne faktorer som har utløst depresjonen, og man kan få behandling gjennom antidepressiva og samtaler som gjør at man kommer seg helt ut av depresjonen igjen.

I så måte opplever også jeg at det er en forskjell på å f.eks. være bipolar eller ha en annen personlighetsforstyrrelse, og å være deprimert. Det første er en psykisk sykdom, det andre er en (forbigående) psykisk tilstand/lidelse.

[Gjest Maruwan]

Huff, dette blir litt off topic, men jeg har sånn problemer med at folk omtaler depresjon som en psykisk sykdom.

Ditto!

Depresjon er i de aller fleste tilfeller bare ens egen dårlige samvittighet. Den er der fordi en fortjener det, for å si det litt hardt og brutalt. Dette vet jeg fordi jeg ofte er deppa selv og har vært litt inn og ut av terapi og sånn. Veldig skeptisk til å la meg lulle inn i noen sykdoms-fantasi, da jeg tror det fort gjør at man havner i NAV-karusellen. Det er for mye "snillisme" involvert i hele opplegget med psykisk helsevern og alt som følger med, når det man egentlig trenger er noen som kjefter på en og ber en se til å for helvete ta deg sammen.

For meg er det egentlig ganske enkelt: Jeg er ikke så bra som jeg kunne være, gjør ikke en god nok insats på jobben, gadd aldri å ta den masteren, er ikke flink nok til å besøke familien min, tar ikke vare på vennene mine og tar heller ikke vare på meg selv. Ergo har jeg dårlig samvittighet, ergo er jeg deprimert.

P.S. Forstår selvsagt at dette ikke gjelder alle, og at det er mulig å ha en sykelig dårlig samvittighet. Jeg snakker bare om "de fleste tilfeller".

[AnonymBruker]

Altså, det finnes psykiske lidelser, ikke sykdommer?

Eller er det bare depresjon som er en lidelse?

[gira97]

Jeg tror mange i NAV-systemet som "sliter psykisk" er folk som rett og slett burde skjerpe seg og ha seg ut i jobb eller skole. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men det er nok alt for mange, og som skattebetaler er jeg ikke interessert i å betale sykepenger, AAP, uføretrygd og whatnot for disse folkene. Man blir da vel for faen ikke bedre av å sitte hjemme og grave seg ned i problemene?

Terskelen for å sykemelde seg/henvende seg til NAV pga. psykiske problemer er i alle fall svært forskjellig! Noen er ikke interessert i å jobbe engang, og da er det sikkert fort gjort å påberope seg større psykiske problemer enn man egentlig har. Fysiske plager er litt enklere å finne ut av... Ble selv rammet av en kronisk sykdom hvor jeg knapt klarte å ta vare på meg selv og leiligheten, men stilte likevel opp på jobb hver dag. Pendlet mellom senga og jobben, stort sett. Brukte all energi på jobben. Hadde jeg hatt en lavere terskel for å trygle om sykemelding kunne jeg helt sikkert fått det både for de fysiske plagene og den psykiske nedturen som fulgte med sykdommen, men nei takk. Så lavt synker jeg ikke. Så lenge jeg KAN jobbe så skal jeg faenmeg bidra med det, selv om livet ellers ikke består av noe annet enn jobb og senga. Og jeg er på ingen måte noe supermenneske... Men jeg skjønner at dette er en holdning som langt fra alle deler med meg.

oy, så imponert vi ble. "mine " skattepenger. Latterlig utsagn.

[AnonymBruker]

Ditto!

Depresjon er i de aller fleste tilfeller bare ens egen dårlige samvittighet. Den er der fordi en fortjener det, for å si det litt hardt og brutalt. Dette vet jeg fordi jeg ofte er deppa selv og har vært litt inn og ut av terapi og sånn. Veldig skeptisk til å la meg lulle inn i noen sykdoms-fantasi, da jeg tror det fort gjør at man havner i NAV-karusellen. Det er for mye "snillisme" involvert i hele opplegget med psykisk helsevern og alt som følger med, når det man egentlig trenger er noen som kjefter på en og ber en se til å for helvete ta deg sammen.

For meg er det egentlig ganske enkelt: Jeg er ikke så bra som jeg kunne være, gjør ikke en god nok insats på jobben, gadd aldri å ta den masteren, er ikke flink nok til å besøke familien min, tar ikke vare på vennene mine og tar heller ikke vare på meg selv. Ergo har jeg dårlig samvittighet, ergo er jeg deprimert.

P.S. Forstår selvsagt at dette ikke gjelder alle, og at det er mulig å ha en sykelig dårlig samvittighet. Jeg snakker bare om "de fleste tilfeller".

Det var mitt innlegg du skrev "ditto" til, men jeg er ikke helt enig med deg i det du skriver her.

Å være "deppa" som du skriver, er noe helt annet enn å være (klinisk) deprimert. Dersom noen hadde kjeftet på meg og bedt meg om å ta meg sammen da jeg var på mitt mest deprimerte, hadde det virket veldig, veldig negativt inn på psykiske helse.

For meg handlet det ikke først og fremst om dårlig samvittighet, selv om det også kan sies å være en komponent man kan skille ut. Jeg vet at jeg gjør så godt jeg kan på alle områder i livet mitt.

Du får det til å høres så altfor enkelt ut.

[AnonymBruker]

Altså, det finnes psykiske lidelser, ikke sykdommer?

Eller er det bare depresjon som er en lidelse?

Jeg skjønner ikke hva du mener. Selvfølgelig finnes det psyiske sykdommer. Prøver du å med vilje ikke forstå hva jeg skrev og mente?

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg tror mye kunne vært løst om det var flere jobber man kunne gjøre hjemmefra. Jeg har sagt det fra dag èn til alt av behandlere at finner du en jobb jeg kan gjøre hjemmefra, så kan jeg jobbe full stilling.

Og har jeg det sånn så må det jo være mange mange andre med angst som også kunne ha jobbet, om det var hjemmefra, for hverken meg eller diagnosene mine er unike.