"sliter psykisk"

[AnonymBruker]

Som sagt så handler ikke denne tråden om å peke på enkeltpersoner. Det handler om en generell trend i samfunnet der friske mennesker finner på unnskyldninger for å slippe å gjøre ting de ikke har lyst til. Du sliter psykisk, da handler ikke tråden om deg.

.............

TS

men selv om tråden er til de som faktisk bare er late, så går den ut over alle som virker tilsynelatende friske. noen er psykere enn de selv oppfatter og kan "skryte" av at de har lurt systemet. mange av disse virker friske, bare tiltaksløse.

jeg er en av de som virker frisk som en fisk. jeg har til og med ei bestevennine som jeg har vært med omtrent daglig i nesten 35 år, til og med hun tror jeg snylter på nav. det er nok derimot ikke en eneste av mine tidligere arbeidsgivere som hadde vært i tvil om at jeg har store store problemer. jeg vet at omtrent alle rundt meg tror jeg er en snylter og det synes jeg er kjempevondt.

om det er 14 eller mangfoldige tusen som snylter vet jeg ikke, noen er det nok, men jeg går alltid ut fra at de som sier de sliter faktisk sliter, også de gangene jeg har problemer med å forstå hvorfor.

[AnonymBruker]

men selv om tråden er til de som faktisk bare er late, så går den ut over alle som virker tilsynelatende friske. noen er psykere enn de selv oppfatter og kan "skryte" av at de har lurt systemet. mange av disse virker friske, bare tiltaksløse.

jeg er en av de som virker frisk som en fisk. jeg har til og med ei bestevennine som jeg har vært med omtrent daglig i nesten 35 år, til og med hun tror jeg snylter på nav. det er nok derimot ikke en eneste av mine tidligere arbeidsgivere som hadde vært i tvil om at jeg har store store problemer. jeg vet at omtrent alle rundt meg tror jeg er en snylter og det synes jeg er kjempevondt.

om det er 14 eller mangfoldige tusen som snylter vet jeg ikke, noen er det nok, men jeg går alltid ut fra at de som sier de sliter faktisk sliter, også de gangene jeg har problemer med å forstå hvorfor.

Men mener du at vi skal la folk få snylte og snike seg unna for å skjerme de som er psykisk syke? Hvor skal grensa gå? Skal vi vente til halve befolkningen sitter hjemme før vi gjør noe?

Det er trist at du føler som du gjør, men vi kan ikke av den grunn la være å diskutere og reagere mot dem som ikke er reelt syke.

Når det gjelder din helt konkrete situasjon: Har du fortalt venner og familie nøyaktig hva som feiler deg og hva som er problemet?

[AnonymBruker]

Jeg tror mye kunne vært løst om det var flere jobber man kunne gjøre hjemmefra. Jeg har sagt det fra dag èn til alt av behandlere at finner du en jobb jeg kan gjøre hjemmefra, så kan jeg jobbe full stilling.

Og har jeg det sånn så må det jo være mange mange andre med angst som også kunne ha jobbet, om det var hjemmefra, for hverken meg eller diagnosene mine er unike.

Det tror jeg du har rett i. Jeg sliter ikke med psyken, men med fysiske plager som gjør at jeg er en ekstremt ustabil arbeidstaker. Men hadde jeg kunnet jobbe hjemmefra med fleksible tidspunkter og med fri tilgang til toalettet og senga så hadde jeg kunnet jobbe tilnærmet full tid.

[Ziphud]

Ditto!

Depresjon er i de aller fleste tilfeller bare ens egen dårlige samvittighet. Den er der fordi en fortjener det, for å si det litt hardt og brutalt. Dette vet jeg fordi jeg ofte er deppa selv og har vært litt inn og ut av terapi og sånn. Veldig skeptisk til å la meg lulle inn i noen sykdoms-fantasi, da jeg tror det fort gjør at man havner i NAV-karusellen. Det er for mye "snillisme" involvert i hele opplegget med psykisk helsevern og alt som følger med, når det man egentlig trenger er noen som kjefter på en og ber en se til å for helvete ta deg sammen.

Hahahahahahahahaha

[AnonymBruker]

Men mener du at vi skal la folk få snylte og snike seg unna for å skjerme de som er psykisk syke? Hvor skal grensa gå? Skal vi vente til halve befolkningen sitter hjemme før vi gjør noe?

Det er trist at du føler som du gjør, men vi kan ikke av den grunn la være å diskutere og reagere mot dem som ikke er reelt syke.

Når det gjelder din helt konkrete situasjon: Har du fortalt venner og familie nøyaktig hva som feiler deg og hva som er problemet?

familien som jeg har bodd med vet hva jeg sliter med og skjønner godt hvorfor jeg er trygda. de jeg ikke har bodd med tror ikke på at problemet er reelt. av mine 4 beste venner, er det ei som tror jeg snylter og de andre 3 tror meg, selv om de ikke helt skjønner det. resten av omgangskretsen min er jeg ikke nære nok til at jeg orker å snakke så privat med.

jeg mener også at det er et problem at noen later som de er psyke. men vi vet ikke hvor stort dette problemet er, og jeg innbiller meg at det er mye mindre enn det det virker som. selv om jeg synes denne diskusjonen for meg er vond, mener jeg ikke at den ikke trenger og bli tatt.

[Gjest Yellow Taxi]

Når det gjelder din helt konkrete situasjon: Har du fortalt venner og familie nøyaktig hva som feiler deg og hva som er problemet?

Så man skal måtte fortelle de mest intime detaljer for å motbevise at man er en "snylter" selv om man er blitt sykemeldt av en fagperson? - Latsabb og snylter til det motsatte er bevist, der en fagpersons vurdering ikke er "bra nok" bevis.

Ser du ikke hvor absurd det er?

"Hei jeg er blitt sykemeldt jeg skjønner du, var på legevakten i går og de fant ut at jeg har knekt foten"

- knekt foten? Sæææærlig. Kom igjen, hit med foten, få kjenne nå! Du er ikke ute etter skattepengene mine vel?"

[Gjest Nenya82]

Jeg tror noen misbruker det ja.Folk går jo rundt og sier at de er deprimerte når de egentlig ikke er det,og sosial angst er det også mange som tror at de har.Spesielt unge mennesker som kanskje ikke føler at de passer inn,og dermed tror at de kanskje har sosial angst fordi de føler seg litt sjenerte og utenfor.

Jeg har sosial angst og jeg er deprimert,og folk som aldri har hatt en psykisk lidelse vet ikke hva de snakker om eller hvordan det er å ha det sånn.Jeg ville aldri ha hatt det sånn om jeg kunne velge.Selvsagt ville jeg vært frisk og fungert normalt i hverdagen.

Det som er synd er at det er noen der ute som utnytter systemet sånn at de ikke trenger å jobbe.Jeg har møtt noen sånne og de skryter åpenlyst om at de ikke gidder å jobbe.

Kjenner at jeg blir sint da når det er så mange som sliter,og faktisk trenger denne støtten og så kommer de og utnytter det fordi de ikke gidder.

Jeg er ikke inne i NAV-systemet selv,og jeg håper jeg aldri må det.Nå går jeg heldigvis i terapi hos en psykolog som er interessert i at jeg skal bli frisk og ikke en som bare prater svada i 45 minutter.Virker som det er mange tullete psykologer der ute som er mer opptatt av diagnosen enn de er av behandlingen.

[AnonymBruker]

Jeg tror mange i NAV-systemet som "sliter psykisk" er folk som rett og slett burde skjerpe seg og ha seg ut i jobb eller skole. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men det er nok alt for mange, og som skattebetaler er jeg ikke interessert i å betale sykepenger, AAP, uføretrygd og whatnot for disse folkene. Man blir da vel for faen ikke bedre av å sitte hjemme og grave seg ned i problemene?

Man blir for faen ikke noe bedre av å høre på sånne som deg heller! Folk med ME, utbrenthet, "slitenhetssykdom", angst og depresjoner - og mye av det henger sammen - blir ikke i ALLE tilfeller bedre av å komme seg på jobb. Mange av dem blir faktisk bedre av å finne ut hvor mye de tåler. Og om venninna mi med ME klarer å komme seg ut av huset og finne på noe gøy den dagen hun har det bra, så unner jeg henne det! Da syns jeg hun skal slippe å være på jobb den ene dagen hun klarer å komme seg ut. Hun blir faktisk bedre av å sitte hjemme, som du kaller det. Eller ligge. Og folk som har de andre tingene jeg nevnte har ofte fått det av at de er under et så stort press og skulle være flinke altfor lenge. Og så kræsjer de, og tør ikke gå på butikken eller har ikke energi til å jobbe. Da kan de faktisk bli bedre av å sitte hjemme. Mange får angst av et altfor høyt stressnivå over lang tid, så kroppen feiltolker alt, og man får angst av alt. Fordi man har kjørt seg for hardt, og kroppen vil passe på at man ikke gjør det en gang til. Og gir kropp og hode angst hver gang man gjør noe som helst. Da kan det faktisk hjelpe å hvile til man klarer å være på t-bana uten å få angst. Først da, når man har noe å gi, kan man begynne å tenke på å overvinne angsten. Angsten er der for en grunn, og vil i mange tilfeller prøve å si noe - "hei, ro deg ned, sist du stressa så fælt smalt du i veggen".

De i NAV-systemet som "sliter psykisk" går ikke bort til deg og sier "hei, jeg heter ... og sier at jeg sliter psykisk, for det er så flaut å si at jeg ikke orker å lage noen annen middag enn pizza fordi jeg er så sliten, og får feber av å gå til butikken". De fleste er ikke i NAV-systemet fordi det er så j*** gøy. De fleste vil faktisk ut i jobb. Og de fleste lider under de få prosentene som snylter, som blir tatt opp og debattert igjen og igjen, som mistenkeliggjør alle andre, som gjør at folk er redde for å gå noe som helst sted i de timene de "skulle" vært på jobb, i tilfelle noen tror de er trygdesnyltere. De fleste vil ikke ha skattepengene dine. De fleste ville helst sluppet alle fordommer. De fleste prøver faktisk så godt de kan. Og det er DE FLESTE det burde fokuseres på.

[AnonymBruker]

De fleste ville helst sluppet alle fordommer. De fleste prøver faktisk så godt de kan. Og det er DE FLESTE det burde fokuseres på.

Men ser ikke du også at landet vil havne i et veldig uføre dersom folk skal få lov til å trekke seg unna arbeidsliv og samfunnet som helhet når de faktisk er friske? Fortsetter dagens utvikling så er det ikke lenger mulig å opprettholde dagens ordning med økonomisk støtte til de som faktisk sliter, fordi så mye av ressursene blir brukt opp av folk som veldig godt kunne ha jobbet.

Jeg synes det er litt underlig at folk som faktisk sliter føler seg fornærmet over at man vil snylterne til livs. Dere som sliter har jo deres på det tørre.

[AnonymBruker]

Så man skal måtte fortelle de mest intime detaljer for å motbevise at man er en "snylter" selv om man er blitt sykemeldt av en fagperson? - Latsabb og snylter til det motsatte er bevist, der en fagpersons vurdering ikke er "bra nok" bevis.

Ser du ikke hvor absurd det er?

"Hei jeg er blitt sykemeldt jeg skjønner du, var på legevakten i går og de fant ut at jeg har knekt foten"

- knekt foten? Sæææærlig. Kom igjen, hit med foten, få kjenne nå! Du er ikke ute etter skattepengene mine vel?"

I det vanskelige hjørnet i dag eller?

Hvis man sliter psykisk OG i tillegg synes det er vondt at familie og venner ikke forstår deg, DA er det faktisk en lur ting å være åpen om sine utfordringer. For å bruke sammenligningsmetoden din:

Hvis noen sier "Hei, jeg har blitt sykemeldt pga noe fysisk, men jeg vil ikke fortelle hva som feiler meg" for deretter å pakke sekken og ta seg en ukes vandretur på fjellet, DA lurer også folk fælt på hva som egentlig skjer. Har du fortalt at du har brukket beinet (eller noe "usynlig", som å ha smertefulle cyster i kroppen) så har du jo vært åpen om hva som feiler deg og folk kan akseptere det. Men hvis du er sykemeldt pga noe fysisk og så henger i stroppen for å renovere huset, da aksepterer ikke folk det heller.

Og sier man noe vagt om at man er sykmeldt fordi man sliter psykisk, men likevel er midtpunktet på fest hver helg og er aktiv shopper (ikke bare handle det mest nødvendige, men dure rundt i timesvis på jakt etter designervesker og klær til festen neste helg) osv så er det akkurat like naturlig at de nærmeste lurer på om du egentlig er så syk som du vil ha det til.

Det er ingen hemmelighet at det er lett å lure leger trill rundt hvis man ønsker å bli sykmeldt for ting som ikke er mulig å sjekke via en blodprøve. Og å tro at ingen eller ytterst få benytter seg av den muligheten er naivt.

Hva man vil fortelle venner og familie om lidelsen sin får være et privat valg, men om man velger å være vag eller unnvikende og samtidig ser veldig frisk ut så kan man nesten ikke forvente at folk rundt en tviler litt.

Og jeg sier ikke dette som et supermenneske som aldri har opplevd å slite psykisk. Jeg har en tung og langvarig depresjon bak meg der jeg var sykmeldt i nesten et år. Jeg valgte å fortelle mine nærmeste hvorfor jeg var sykmeldt, og hvorfor depresjonen var så tøff at jeg ikke var arbeidsfør. Jeg fortalte hvordan det å gå på butikken 200 meter unna var nok til å ta knekken på meg fysisk, at jeg måtte sette meg ned og hvile som en gammel dame med rullator bare fordi jeg hadde gått de 200 metrene, og at det ikke var uvanlig å bruke et kvarter på å gå det lille stykket som normalt skulle tatt et par minutter. Åpenheten gjorde at folk forsto meg (i allefall hørte jeg aldri noen betvile min tilstand), og jeg følte aldri at noen så på meg som en snylter. Hadde jeg valgt å være taus om mine problemer så hadde nok enkelte lurt på om jeg bare var lat, og det måtte jeg faktisk akseptert. Vi gjør hele tiden valg, og vi må stå for konsekvensene av våre valg selv.

[AnonymBruker]

Og det er DE FLESTE det burde fokuseres på.

Ok.

Siden de fleste betaler skatt så skal vi ikke fokusere på dem som jobber svart?

Siden de fleste betaler for varene i butikken så skal vi ikke fokusere på dem som stjeler?

Siden de fleste er snille mot barna sine så skal vi ikke fokusere på dem som mishandler barna?

[AnonymBruker]

Men ser ikke du også at landet vil havne i et veldig uføre dersom folk skal få lov til å trekke seg unna arbeidsliv og samfunnet som helhet når de faktisk er friske?

Dersom det er et kjempeproblem at folk liker å stå utenfor samfunnet, ja. Men jeg kan ikke se for meg at det kan være det. De som har prøvd å stå utenfor arbeidslivet skjønner hva jeg mener. Å stå på sidelinjen og se på alle leve normale liv er forferdelig. Alle andre kommer seg opp og fram, får fine karrierer og gode lønninger, møter folk på jobben, er sosiale, tar seg en fredagspils mens de klager på hvor slitsom jobben er - og er en del av noe. De er så heldige.

De som går hjemme... Det er kjedelig, monotont, deprimerende, lite lønnsomt. Så lenge man går på nav er det vanskelig å gå videre i livet, for hvordan skal man ha råd til større leilighet/hus, barn, hund, ferieturer og familiemoro? Jobb og nettverk har man ikke, og det sosiale svinner hen, for man har ikke råd til å være med på uteliv, restauranter, venneferier, og etter hvert havner man utenfor her også. Ikke noe sosialt nettverk, ikke noe jobbnettverk, ikke noe penger til å starte familie. I tillegg blir man regelmessig kalt potensiell snylter og folk lurer på om man bare faker sykdom. Jeg kan ikke skjønne at så veldig mange vil ha det sånn frivillig.

[AnonymBruker]

Ok.

Siden de fleste betaler skatt så skal vi ikke fokusere på dem som jobber svart?

Siden de fleste betaler for varene i butikken så skal vi ikke fokusere på dem som stjeler?

Siden de fleste er snille mot barna sine så skal vi ikke fokusere på dem som mishandler barna?

Siden de fleste betaler skatt og betaler for varene sine så skal vi ikke behandle alle skattebetalere og matvarehandlere som mulige kriminelle og tro de er skyldige til det motsatte er bevist.

Siden de fleste er snille mot barna sine skal vi ikke anmelde foreldrene når et barn har falt og slått seg, fordi kaaaaanskje har noen slått barnet, men heller se om vi finner noe mer håndfast bevis først.

[Gjest Nenya82]

Men ser ikke du også at landet vil havne i et veldig uføre dersom folk skal få lov til å trekke seg unna arbeidsliv og samfunnet som helhet når de faktisk er friske? Fortsetter dagens utvikling så er det ikke lenger mulig å opprettholde dagens ordning med økonomisk støtte til de som faktisk sliter, fordi så mye av ressursene blir brukt opp av folk som veldig godt kunne ha jobbet.

Jeg synes det er litt underlig at folk som faktisk sliter føler seg fornærmet over at man vil snylterne til livs. Dere som sliter har jo deres på det tørre.

Har de alltid det da?

Psykisk sykdom(og også andre ting som gjør at man ikke kun fungere) er ikke alltid noe som møter forståelse hos noen,og da blir man mistenkeliggjort uansett om man har sitt på det tørre.Noen mener at psykisk sykdom bare er tull,at psykologer er tullinger som ikke har peiling og at psykisk sykdom egentlig bare er en unnskyldning for at man ikke gidder fordi man heller vil snylte på staten.

Logikken i dette er noe jeg ikke forstår,for hvem er det som drømmer om et liv som NAV-klient egentlig?Veldig få tror jeg for man får jo ikke så forferdelig mye og de aller fleste tror jeg heller ville ha hatt et vanlig liv.

Syns også det er vanskelig å faktisk vite hvor stor innvirkning noe har på en persons liv.Psykisk sykdom for eksempel kan kanskje virke uforståelig på enkelte,men det er faktisk noe som kan lamme en veldig.

[gira97]

hvor er alle som sliter pskisk ? vet ikke av en eneste person jeg !! (utenom meg selv ) alle andre har ivertfall ikke sosial angst, har ivertfall ikke problmer med å gå i selskaper. Føler meg så utrolig alene

[AnonymBruker]

Det er rart hvor fort man kan venne seg til et liv på NAV-støtte. Det er ikke alle som synes det er viktig nok med eget hus, feriereiser utenlands, fine klær osv til at de orker det presset og maset det er å jobbe. Undersøkelser viser at ungdommer som har uføre foreldre står i stor fare for selv å bli unge uføre, uten at det er noe smittsomt eller arvelig som ligger til grunn for uførheten.

I tillegg er det ofte sånn at hvis man er i et miljø der mange andre står utenfor arbeidslivet så er det lettere å velge den veien selv også. Kanskje har man et reelt problem man sliter med, men så overdriver man problemet og lar det bli uoverkommelig istedet for å gå andre veien og finne løsninger som kan gjøre at en fungerer.

Dette er en interessant artikkel: http://www.nyanalyse.no/presseklipp/VG170111.pdf

Nå vet jeg ingenting om de som har skrevet den, men samme tema har vært tatt opp i ulike fora med samme konklusjon.

Så jeg vil helt klart si at det ikke er usannsynlig at mange lever på NAV selv om de egentlig er i stand til å jobbe. Vi kan ikke være så naive at vi tror at fordi VI har lyst til å jobbe, tjene egne penger og ha økonomisk frihet, så vil ALLE det.

[AnonymBruker]

Siden de fleste betaler skatt og betaler for varene sine så skal vi ikke behandle alle skattebetalere og matvarehandlere som mulige kriminelle og tro de er skyldige til det motsatte er bevist.

Siden de fleste er snille mot barna sine skal vi ikke anmelde foreldrene når et barn har falt og slått seg, fordi kaaaaanskje har noen slått barnet, men heller se om vi finner noe mer håndfast bevis først.

Men hvem er det som har sagt vi skal anklage alle som sliter psykisk? Dette er en debatt om det at mange som IKKE sliter psykisk bruker det som unnskyldning for å slippe unna ting de har lite lyst å gjøre. Om du får det til å bli til at "vi skal anklage alle som sliter psykisk for løgn" må være et resultat av dine egne vrangforestillinger, eventuelt vrangvilje.

Underlig hvor mange som er villige til å stikke hodet i sanda og overse et potensielt samfunnsproblem. Mulig det er noen som føler seg truffet av denne debatten?

[AnonymBruker]

Men hvem er det som har sagt vi skal anklage alle som sliter psykisk?

Når dere sier "jeg kjenner noen som snylter", "jeg vet mange snylter", så anklager dere folk uten at dere er 100% sikre på om det dere sier er riktig. I tillegg er et stort fokus på de få prosentene som snylter med på å skape en holdning i samfunnet om at "mange" snylter - som gjør det vanskelig for de som faktisk sliter. Så klart må man kunne ha en debatt om de som snylter, men det virker som at hver gang blir debatten om at "jeg jobbet selv om jeg hadde det vanskelig, siden jeg kunne gjøre det burde alle gjøre det" "jeg kjenner noen som snylter og det vet jeg, faktisk" og "mine skattepenger går til tull". Da blir det vanskelig for de som har mareritt om at folk skal tro de snylter. Det er vel ikke så rart?

[Gjest Yellow Taxi]

I det vanskelige hjørnet i dag eller?

Hvis man sliter psykisk OG i tillegg synes det er vondt at familie og venner ikke forstår deg, DA er det faktisk en lur ting å være åpen om sine utfordringer. For å bruke sammenligningsmetoden din:

Jeg nekter ikke for at det kan gjøre det enklere å tilfredstille individer som har litt vondt for det og gi dem alle detaljene, men det burde ikke være et krav for å bli trodd. Fagpersoner har kompetanse til å diagnostisere, det er derfor de gjør det og ikke naboen eller vennen (som tror du er en snylter).

Det er ingen hemmelighet at det er lett å lure leger trill rundt hvis man ønsker å bli sykmeldt for ting som ikke er mulig å sjekke via en blodprøve. Og å tro at ingen eller ytterst få benytter seg av den muligheten er naivt.

Nei, det er ingen hemmelighet. Det er en myte. Selvfølgelig er det dårlige leger ute og går, akkurat som alle andre yrkesgrupper, men din fremstilling blir helt feil. Sykemeldinger er en enorm kostnad for samfunnet, er det noe legene blir opplært til og presset på så er det og ikke sykemelde for mye og/eller unødvendig. Det betyr ikke at det er vanskelig å få en uke sykemelding hvis du sier du "sliter psykisk", fordi det er veldig lønnsomt å gi noen en uke og komme seg på hvis de holder på å bryte sammen enn og risikere at de går på en smell og blir langvarig borte. Så jeg tviler ikke på at du klarer å juge deg til en uke eller to fri hvis du går inn for det, men dette er noe HELT annet enn å få langvarig sykemelding.

[Gjest Consensio]

Vel, je vet hvor enkelt det er å få diagnoser, og jeg er overbevist om at mange utnytter det.

Jeg ble henvist til psykolog en gang fordi jeg var så sliten av sykdommen min og jeg var dum nok til å si det til den legen jeg hadde da.

Så for å kunne fortsette på aap så måtte jeg følge det legene mine sa.

Når jeg var hos psykologen så ville han først at jeg led av depresjoner.

Prøvde å si at jeg ikke sliter med noe som helst psykisk, jeg er bare veldig sliten.

Han fortsette å spørre meg ut om alt, bl.a om jeg likte å være sammen med familie og venner. Jeg sa det som det var at jeg ikke trives med masse folk rundt meg, men at det var bare slik jeg var.

Da ville han gi meg diagnosen sosial angst. Jeg nektet! Jeg bare er slik som person, jeg trives veldig godt alene, med dyrene eller med mannen min.

Og sånn fortsatte det i det uendelige.

Det endte med at jeg bare satt der og lot ham gi meg diagnoser i hytt og pine