"sliter psykisk"

[AnonymBruker]

Har inntrykk av at veldig, veldig , veldig mange av uføre/nav-klienter er det på grunn av "psyken".

[AnonymBruker]

Det som er litt dumt, er at psykiske lidelser er et fellesbegrep på SÅ mange ulike sykdommer. Det innebærer både depresjoner, sosial angst, panikkangst, psykoser, personlighetsforstyrrelser, PTSD og schizofreni - som alle er veldig forskjellige ting. Det blir omtrent som å "slå sammen" kreft, brukket ben, kyssesyken og leddgikt, og kalle det "fysiske sykdommer".

I tillegg finnes det så mange forskjellige grader av en sykdom. En person kan ha en depresjon men likevel klare å fungere på jobb og ha et greit sosialt liv, mens andre som er deprimerte ikke klarer å stå opp om morgenen en gang. Mange psykisk syke kan fint jobbe og virke normale, andre blir helt "invalidisert" av sykdommen, i mangel på et bedre ord.

[AnonymBruker]

Det at folk misbruker sånne ord som "jeg sliter psykisk", eller hvert fall at folk tror at det blir misbrukt, kan gjøre det vanskelig for folk. Jeg vil så gjerne ut i jobb og komme i gang med livet igjen, men dessverre tar det litt tid. Jeg satt i et møte med en "karriereveileder" i systemet, for å finne ut hvor og når jeg kunne begynne å jobbe litt i en attføringsbedrift. Jeg fortalte om at jeg er utbrent, og hun lurte på hvilken diagnose jeg hadde, om det var ME. Jeg prøvde å forklare forskjellen på ME og utbrenthet, og at ME slår ut mer fysisk, at man kan få feber, f.eks., mens utbrenthet slår ut mer psykisk, at man kan klare å presse seg til å gjøre noe, men blir utslitt etterpå. Men siden folk sier de er utbrente når de mener litt slitne så er det vanskelig å få aksept. Og siden det er lett å si man er utbrent er det umulig å vite om folk faktisk er det eller om de bare har lyst på ferie. Til slutt sa jeg til denne karriereveilederen at jeg har lavt stoffskifte, som jeg jo har. DA tok hun det kjempeseriøst og lurte på om det var regulert og så skikkelig bekymra ut. Lavt stoffskifte er det minste problemet jeg har. Men altså mye mer akseptert enn utbrenthet, siden det er noe fysisk man kan se på prøver.

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at det kan ha noe å gjøre med økt åpenhet og mindre tabu rundt det å ha/stå frem med psykiske lidelser.

Mm-m. Og kanskje har det også litt med presset som fins i dag. For et par generasjoner siden var det litt "enklere", man fant seg en fabrikkjobb og var der i 40 år, eller man var bondesønn så man ble bonde.

Nå skal alle finne den perfekte kjærligheten, ha perfekte barn, perfekt jobb og karriere, få tid til trening og unngå å kjede seg. Og i tillegg fortelle alle om de fantastiske livene de har på facebook. Klart det blir mye press og stress av slikt, og det er nok på mange måter vanskeligere enn den gangen man ikke hadde så mye valg å ta hele tiden.

[Gjest Illiya]

Må bare applaudere ts for å ta initiativ til denne debatten! Og vær så snill, du trenger jo ikke å være anonym for dette

Du setter fingeren på noe som begynner å bli et alvorlig samfunnsproblem...om ikke akkurat nå, så vil det vises om bare noen få år.

I innlegget over meg vises det til at samfunnet vårt er blitt mer prestasjonsorientert enn tidligere, mye pga sosiale medier som facebook, som gir alle muligheten til å være supermennesker. Og det ligger i tiden at vi skal prestere mye, både på jobb og fritid. Det er egentlig ingen grenser for hvor mye vi skal prestere til enhver tid, så om det er dette vi sammenligner oss med, og vil være på høyden med, så vil nok mange av oss slite.

Kanskje er slike ting med på å gjøre at flere sliter psykisk? Eller mener de gjør det fordi de ikke når opp til de standardene som settes? Jeg får selv bakoversveis når jeg hører om hverdagen til enkelte, og fatter ikke hvordan de orker. Men jeg sliter ikke psykisk, og har heller ikke noe ønske om å nå opp til det de presterer i hverdagen.

Krav til at vi skal jobbe er jo en ting, men så har vi alle de andre kravene i tillegg. Huset skal være i orden til enhver tid, vi skal kjøre unger hit og dit etter jobb, vi skal være flotte og veltrente, og alltid klar for sex. Det er jo den voksne idealhverdagen.

Så har vi ungene våre da, som vokser opp med dette. Vi har jo ikke tid til at de skal lære å fungere som voksne mennesker. Vi har så dårlig samvittighet for vår travle hverdag og samlivsbrudd og jeg vet ikke hva, så vi syr puter oppunder armene på dem også. Vi lever i nuet, med all kjøringen hit og dit og andre krav vi skal oppfylle hver dag, og glemmer vårt overordnede ansvar, som er at ungene våre skal bli selvstendige voksne, som tåler å bli satt krav til.

I forhold til at det også er lagt opp sånn i vårt samfunn at begge foreldre skal være i full jobb, så får vi også dårligere tid til å oppdra barna våre. Vi er mye mindre familieorienterte her i landet i forhold til mange andre land, og det tror jeg gir seg utslag i at mange unge sliter psykisk.

Nå begynner vi å se de første symptomene på at dette går gale veien, i og med at annenhver person sliter psykisk, eller "sliter". Jeg tror vi vil oppleve at stadig flere faller utenom, og må fanges opp av NAV. Heldigvis har vi et godt velferdssystem her i landet. Og det burde vi også ha, så lenge vi er individorienterte, og heller verdsetter jobb, egne prestasjoner og karriere istedet for familie.

[AnonymBruker]

Først: Jeg vet at mange faktisk sliter med psyken og derfor er forhindret fra å gjøre en del ting de ønsker å gjøre. Denne tråden handler IKKE om dem.

Jeg synes jeg ser stadig oftere forklaringer om at "jeg sliter psykisk, så jeg kan ikke jobbe ved siden av skolen" eller "barnet mitt (ungdom) sliter psykisk og kan derfor ikke ha jobb ved siden av skolen".

Er det blitt en standard unnskyldning for alle som er sjenerte, late, usikre eller annet? Sliter barn og ungdom faktisk så mye med psyken som man iblant kan få inntrykk av, eller lærer barn og unge av sine foreldre eller andre at man kan bruke "jeg sliter psykisk" som unnskyldning for å slippe unna ting som er for slitsomt eller kjedelig?

Jeg synes det er bra at vi har større åpenhet rundt psykiske lidelser, men jeg er samtidig litt redd for at man går i veldig feil retning sånn at "jeg sliter psykisk" blir en sovepute for å slippe å ta tak i ting som er krevende. Det virker som om mange har problemer med å skille mellom de som faktisk sliter psykisk og de som f.eks. er sjenerte, er triste innimellom, kjeder seg når de skal gjøre plikter eller jobbe osv.

Et annet aspekt ved dette er at de som faktisk sliter psykisk får mindre forståelse fordi begrepet blir misbrukt av folk som egentlig bare oppdaget at det var slitsomt å jobbe.

Å slite psykisk er ikke alltid grunn nok til å ikke jobbe, kommer helt ann på hvilken grad det er. Men hvis det er snakk om å jobbe med siden av skole så syns jeg det er helt greit. Det kan faktisk ta mye krefter å jobbe ved siden av skolen, hvis man går på skole 100%, har lekser utenom, innleveringer, prøver osv så kan det være veldig slitsomt å i tillegg jobbe litt ved siden av. Jeg gjorde det siste året på vgs, og burde vel egentlig ikke gjorte, jeg gikk på en smell og endte med at jeg droppa ut skolen siden jeg aldri rakk å lese nok til prøver eller forberede innleveringer så veldig bra, så gikk om igjen siste året og da gikk det fint.. Når jeg jobba jobba jeg i snitt 4 kvelder i uka, men var uansett ALT for mye..

[AnonymBruker]

Å slite psykisk er ikke alltid grunn nok til å ikke jobbe, kommer helt ann på hvilken grad det er. Men hvis det er snakk om å jobbe med siden av skole så syns jeg det er helt greit. Det kan faktisk ta mye krefter å jobbe ved siden av skolen, hvis man går på skole 100%, har lekser utenom, innleveringer, prøver osv så kan det være veldig slitsomt å i tillegg jobbe litt ved siden av. Jeg gjorde det siste året på vgs, og burde vel egentlig ikke gjorte, jeg gikk på en smell og endte med at jeg droppa ut skolen siden jeg aldri rakk å lese nok til prøver eller forberede innleveringer så veldig bra, så gikk om igjen siste året og da gikk det fint.. Når jeg jobba jobba jeg i snitt 4 kvelder i uka, men var uansett ALT for mye..

Da var jo ikke problemet jobben i seg selv, men mengden. Det sier seg jo selv at man må tilpasse jobbingen i forhold til skolearbeid. Jobbe en kveld i uka og annenhver helg for eksempel burde gå an å få til. Eller sporadisk jobbing (barnevakt, snømåking, hundelufting osv) i perioder der man har tid. Og jobbing deler av sommerferien. Det er forskjell på å jobbe "hele tida" og å jobbe litt ved siden av skolen.

[AnonymBruker]

Først: Jeg vet at mange faktisk sliter med psyken og derfor er forhindret fra å gjøre en del ting de ønsker å gjøre. Denne tråden handler IKKE om dem.

Jeg synes jeg ser stadig oftere forklaringer om at "jeg sliter psykisk, så jeg kan ikke jobbe ved siden av skolen" eller "barnet mitt (ungdom) sliter psykisk og kan derfor ikke ha jobb ved siden av skolen".

Er det blitt en standard unnskyldning for alle som er sjenerte, late, usikre eller annet? Sliter barn og ungdom faktisk så mye med psyken som man iblant kan få inntrykk av, eller lærer barn og unge av sine foreldre eller andre at man kan bruke "jeg sliter psykisk" som unnskyldning for å slippe unna ting som er for slitsomt eller kjedelig?

Jeg synes det er bra at vi har større åpenhet rundt psykiske lidelser, men jeg er samtidig litt redd for at man går i veldig feil retning sånn at "jeg sliter psykisk" blir en sovepute for å slippe å ta tak i ting som er krevende. Det virker som om mange har problemer med å skille mellom de som faktisk sliter psykisk og de som f.eks. er sjenerte, er triste innimellom, kjeder seg når de skal gjøre plikter eller jobbe osv.

Et annet aspekt ved dette er at de som faktisk sliter psykisk får mindre forståelse fordi begrepet blir misbrukt av folk som egentlig bare oppdaget at det var slitsomt å jobbe.

Derfor sliter jeg, som har angst og alvorlig depresjoner, med å si i fra om det. Jeg kan jobbe og fungere i hverdagen som normalt, men i det øyeblikket jeg trenger et avbrekk fordi angsten tar overhånd, eller fordi depresjonene stikker for dypt til at jeg klarer å fungere, synes jeg det er vanskelig å si det som det er, nettopp fordi det nå for tiden er veldig lett å si at "jeg sliter psykisk"... Det er liksom ingen som nødvendigvis trenger å SE at man sliter psykisk heller, derfor er det en veldig grei (misforstå meg rett) unnskyldning å bruke for å slippe unna ting man kanskje har litt vanskelig for å gjøre..

Utrolig synd at det er slik.

[AuroraB]

Jeg tror at samfunnet vårt har blitt opphengt i diagnoser. Alt som "feiler" oss skal ha et navn, og helst et interessant et, og alt skal kunne forklares, testes og gjerne medisineres. Jeg vet f. eks om mennesker som før ville ha blitt kalt urokråke, som nå diagnostiseres med opptil flere bokstaver. De bærer for evig rundt på en forklaring, og det er bra, på hvorfor de er som de er, men for mange er det også et skjold de holder opp foran seg i ulike sammenhenger. " Jeg kan ikke gjøre det, for jeg har...skjønner du." Uten å ha prøvd, eller i det hele tatt tenkt å prøve. Noen av dem fordi de har blitt fortalt at når man har ditten så er datten veldig vanskelig.

Jeg vet om unge mennesker som har "sosial angst" (En helt reell diagnose, men neppe hos de jeg tenker på. Derfor ""). En ung dame forklarte meg at hun fungerer fint i alle sammenhenger bortsett fra jobbintervjuer. Da var hun så spent og nervøs at hun ville gå sin vei. Så derfor kunne hun ikke gå på intervjuer, og ergo heller ikke jobbe. En annen er "deprimert". Han orker ikke å stå opp for å jobbe, men ellers så har han ikke problemer med hverken heisaturer, hobbyvirksomheter, sosialt liv eller andre daglige gjøremål.

For meg er slikt helt bort i natta, og en hån mot de som virkelig sliter med disse lidelsene. Det oppleves som at man sykeliggjør helt normale, menneskelige følelser som spent, nervøs, sjenert, giddalaus, nedfor, og noen vil da bruke dette som unnskyldning, mens andre igjen vil faktisk bli sykere av en diagnose.

Ord har makt. Om du sier til noen at du sliter med akutt sinusitt, så synes de antagelig mye mer synd på deg enn om du forteller at du har tette bihuler. Slik tror jeg også det er med psykiske diagnoser. Om du får beskjed om at du har f. eks sosial angst, så blir alle følelser brått symptomer, og ikke lenger noe som er en del av et alminnelig følelsesspekter. Om man gruer seg, så er det et utslag av diagnosen, og om man føler seg beklemt og utilpass, så er det også noe sykelig. Selv om alle mennesker opplever situasjoner der vi helst vil snu eller forsvinne i et hull bakken.

Jeg synes det er flott at det ikke lenger er så tabubelagt å ha psykiske lidelser, men at det er viktig å skille mellom snørr og barter slik at ikke alt vi føler tilslutt har en diagnose.

Endret 23. januar 2012 av AuroraB

[Gjest Consensio]

Du satte ord på mine tanker, AuroraB

[Gjest Yellow Taxi]

1: Jeg forstår ikke problemet med eksemplene dine? ""jeg sliter psykisk, så jeg kan ikke jobbe ved siden av skolen" eller "barnet mitt (ungdom) sliter psykisk og kan derfor ikke ha jobb ved siden av skolen"." Om folk ikke vil jobbe ved siden av skolen, men heller bruker mindre penger så er vel det i høyeste grad en privat sak og ikke noe noen andre har noe med? Det dreier seg om prioriteringer. Du roper latskap, vel, jeg roper feil prioriteringer og kapitalisme/materalisme til de som jobber. - Det er meningsløst. Folk får gjøre som de selv vill.

2: Om debatten dreier seg om økende antall av diagnoser diagnostisert av helsepersonell: Dette er da det tegn på fremskritt. Grunnen til at vi har diagnostiseringer er i bunn og grunn og kunne tilby den beste behandlingen til en spesifikk gruppe mennesker sånn at de fortest mulig får det bra og kan komme tilbake i jobb. Det samfunnsøkonomiske problemet her er ikke tilstede. Diagnoser har en ting til felles og det er prognoser. Hvis du tror at en diagnose er det samme som å få rett til å gå hjemme på trygd tar du grundig feil.

3: Om debatten dreier seg om missbruk av disse psykiske betegnelsene: Hvis du viser til at mange bruker ord som "sliter psykisk" og "deprimert" selv om de egentlig ikke har fått en eneste offisiell diagnose så er jeg enig i at det kan være uheldig. Det kan gi intrykk av at folk som egentlig er oppegående faktisk har fått diagnoser og så gjøre folk skeptisk til hele diagnosesystemet, en skeptisisme mange utrykker her. På en annen side må folk få lov til å si, for å fremstille det banalt, "jeg er litt deppa" på samme måte som man kan si "jeg er forkjølet" uten å ha vært til full utredning av den grunn. Et annet poeng er vel at når det kommer noen som virker å være særdeles skeptisk til psykiske diagnoser og spør hva det feiler deg, så er det kanskje lettere og svare vagt og hurtig for å bli ferdig med det?

I tillegg finnes det så mange forskjellige grader av en sykdom. En person kan ha en depresjon men likevel klare å fungere på jobb og ha et greit sosialt liv, mens andre som er deprimerte ikke klarer å stå opp om morgenen en gang. Mange psykisk syke kan fint jobbe og virke normale, andre blir helt "invalidisert" av sykdommen, i mangel på et bedre ord.

Njaaaaa. Det er nå faktisk krav om vesentlig funksjonsnedsettelse for å kunne kvalifisere til og få en diagnose.

Endret 23. januar 2012 av Yellow Taxi

[AnonymBruker]

For en tragisk tråd, preget av utrolig mye uvitenhet og fordommer . Lurer på hva mennesker som sliter psykisk føler når de leser dette...

[AnonymBruker]

Jeg tror at samfunnet vårt har blitt opphengt i diagnoser. Alt som "feiler" oss skal ha et navn, og helst et interessant et, og alt skal kunne forklares, testes og gjerne medisineres. Jeg vet f. eks om mennesker som før ville ha blitt kalt urokråke, som nå diagnostiseres med opptil flere bokstaver. De bærer for evig rundt på en forklaring, og det er bra, på hvorfor de er som de er, men for mange er det også et skjold de holder opp foran seg i ulike sammenhenger. " Jeg kan ikke gjøre det, for jeg har...skjønner du." Uten å ha prøvd, eller i det hele tatt tenkt å prøve. Noen av dem fordi de har blitt fortalt at når man har ditten så er datten veldig vanskelig.

Jeg vet om unge mennesker som har "sosial angst" (En helt reell diagnose, men neppe hos de jeg tenker på. Derfor ""). En ung dame forklarte meg at hun fungerer fint i alle sammenhenger bortsett fra jobbintervjuer. Da var hun så spent og nervøs at hun ville gå sin vei. Så derfor kunne hun ikke gå på intervjuer, og ergo heller ikke jobbe. En annen er "deprimert". Han orker ikke å stå opp for å jobbe, men ellers så har han ikke problemer med hverken heisaturer, hobbyvirksomheter, sosialt liv eller andre daglige gjøremål.

For meg er slikt helt bort i natta, og en hån mot de som virkelig sliter med disse lidelsene. Det oppleves som at man sykeliggjør helt normale, menneskelige følelser som spent, nervøs, sjenert, giddalaus, nedfor, og noen vil da bruke dette som unnskyldning, mens andre igjen vil faktisk bli sykere av en diagnose.

Ord har makt. Om du sier til noen at du sliter med akutt sinusitt, så synes de antagelig mye mer synd på deg enn om du forteller at du har tette bihuler. Slik tror jeg også det er med psykiske diagnoser. Om du får beskjed om at du har f. eks sosial angst, så blir alle følelser brått symptomer, og ikke lenger noe som er en del av et alminnelig følelsesspekter. Om man gruer seg, så er det et utslag av diagnosen, og om man føler seg beklemt og utilpass, så er det også noe sykelig. Selv om alle mennesker opplever situasjoner der vi helst vil snu eller forsvinne i et hull bakken.

Jeg synes det er flott at det ikke lenger er så tabubelagt å ha psykiske lidelser, men at det er viktig å skille mellom snørr og barter slik at ikke alt vi føler tilslutt har en diagnose.

Det foregår faktisk en debatt i Danmark for tiden om det du til dels beskriver, at vanlige følelser og små livskriser alle av oss har til tider sykeliggjøres og diagnostiseres. Det er jo ofte vanskelig å skille mellom skitt og kanel selv når man står midt i noe, og det gjør det bare enda viktigere at leger og myndigheter holder igjen med diagnoser der det ikke er nødvendig.

[Gjest Consensio]

For en tragisk tråd, preget av utrolig mye uvitenhet og fordommer . Lurer på hva mennesker som sliter psykisk føler når de leser dette...

Har du da lest hele tråden?

Det blir jo gjentatt at dette ikke gjelder de som faktisk sliter, men at dette gjelder de som gjemmer seg bak diagnoser når det egentlig er snakk om helt normale følelser

Endret 23. januar 2012 av Consensio

[AnonymBruker]

Har du da lest hele tråden?

Det blir jo gjentatt at dette ikke gjelder de som faktisk sliter, men at dette gjelder de som gjemmer seg bak diagnoser når det egentlig er snakk om helt normale følelser

Eeeeh... og de som skriver i tråden her føler seg tydeligvis berettiget til å peke ut hvem dette er. Trist .

[Gjest Yellow Taxi]

men at dette gjelder de som gjemmer seg bak diagnoser når det egentlig er snakk om helt normale følelser

Ja, men hvordan kan dere vite at slike individer i det hele tatt eksisterer? Så godt som hver eneste psykiske diagnose er basert på noramal atferd og normale tanker som har gått til det esktreme. Alt er helt vanlig følelser, det handler om intensitet og gradsforskjeller. Så lenge ikke du er en person som dette individet "som gjemmer seg bak diagnoser" er konfortabel med å fortelle absolutt alt til så kan du umulig vite om dette er tilfellet.

Kunnskap resulterer ofte i at man blir klar over alt man ikke vet, eller kan vite.

Endret 23. januar 2012 av Yellow Taxi

[Tabris]

For en tragisk tråd, preget av utrolig mye uvitenhet og fordommer . Lurer på hva mennesker som sliter psykisk føler når de leser dette...

Hvorfor skulle de føle noe negativt, når TS flere ganger har sagt at tråden ikke er ment mot de som faktisk sliter psykisk?

TS, jeg synes du tar opp et viktig spørsmål, og jeg er helt enig i dine betraktninger. Mye bra har blitt sagt i denne tråden, men jeg vil ta opp enda en ting her:

I tillegg til at man kanskje lett tar på seg en diagnose eller bruker for store ord hvis man bare er sliten eller nervøs, så har man også problemet med at mange i dag har lavere terskel enn man hadde før for å utvikle psykiske lidelser. Det er barn av det som kalles "curling-foreldre", hvor foreldrene gjør hva de kan for å dytte unna alle problemer og utfordringer barna kan møte. De ringer til rektor og klager hvis barna får dårlig karakter på skolen, f.eks.

Dette fører til at barna ikke utvikler en naturlig evne til å takle motgang. Da får vi barn som ender opp med å utvikle depresjon hvis de får en dårlig karakter - de takler ikke motgang, fordi de aldri har møtt det. Dette er kanskje et større og mer ekstremt problem i USA, men jeg tror vi ser tendenser til dette her i Norge også. I noen tilfeller (jeg snakker langt, langt fra om alle, eller en gang om de fleste) tror jeg rett og slett det er snakk om et samfunnsproblem, basert på enkelte foreldres oppdragelse.

[AnonymBruker]

Jeg sa aldri at barn slet psykisk for det gjorde de faktisk ikke. De hadde en reell diagnose som gjorde at jeg som mamma så at det ikke gikk ann å jobbe ved siden av videregående. Jeg syntes det var viktigere å fokusere på skolen. Hvorfor skal jeg slenge ut en diagnose om det psykiske når det ikke var tilfelle. Ved å fokusere kun på det psykiske så sykliggjør du jo ungene.

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at det skal være en attraktiv unnskyldning å bruke. Jeg tør ikke si til noen at jeg sliter psykisk jeg, da lar jeg folk heller tro at jeg er lat, sær og ikke vil være sammen med dem....

[Lutetium 71]

Mm-m. Og kanskje har det også litt med presset som fins i dag. For et par generasjoner siden var det litt "enklere", man fant seg en fabrikkjobb og var der i 40 år, eller man var bondesønn så man ble bonde.

Nå skal alle finne den perfekte kjærligheten, ha perfekte barn, perfekt jobb og karriere, få tid til trening og unngå å kjede seg. Og i tillegg fortelle alle om de fantastiske livene de har på facebook. Klart det blir mye press og stress av slikt, og det er nok på mange måter vanskeligere enn den gangen man ikke hadde så mye valg å ta hele tiden.

Interessant det der med valg igrunnen. De som har forsket på det, har funnet ut at man kan bli mer misførnøyd om man kan velge, og velge om igjen, enn når man er "stuck" med ett valg.

Titt her. (Fra ca 09:30, men for å få sammenhengen bør man få med seg alt)