Dere som er veldig kresne

[Alice123]

Hva er galt med å lære seg å like nye smaker?

Da jeg første gang spiste sushi hoppet jeg ikke akkurat i taket, men jeg prøvde å spise det flere ganger og i dag elsker jeg det.

Jeg likte verken kaffe, vin, likører/brennevin eller te første gang jeg smakte det, men etter å vendt meg til det syntes jeg det er kjempegodt.

Oliven var ikke kjempekult første gang, i dag syntes jeg det er veldig godt.

Og oster! Fra å i utgangspunktet kun like vanlig gulost til å nyte den særeste franske mugghuleosten, slikt kommer ikke av seg selv.

Jeg var ikke mye høy i hatten første gang jeg slurpet i meg blåskell, men hey! Rå blekksprut? Gummi med fiskesmak. Nå, kjempegodt.

For meg handler mat veldig mye om å utfordre meg selv. Om å glemme at det jeg spiser blør, er rått, er muggent, har vært levende, har tentakler, er et grillet hode, er innvoller, er blod, er et øye.

Jeg syntes veldig synd på dere som ikke tør å spise ting dere ikke liker, og gir opp etter første forsøk. Om jeg skulle gitt opp etter første forsøk hadde jeg utelukkende spist taco og mammas pizza.

[AnonymBruker]

Her er det vel ikke snakk om de som har "noen få ting" de ikke kan spise, men om de som er så kresne at det er på grensen til å være et handicap.

Hvorvidt det grenser til å være et handicap eller ikke dreier seg vel ikke om hvor mange ting man liker eller ikke liker, men HVA man liker eller ikke liker. Man kommer stort sett fint unna å ikke like tranebær, pecannøtter, gurkemeie, soyamelk, kidneybønner, stangselleri, due, wasabi, mørkt øl, Baileys, kanin, artisjokk, kokebanan, blekksprut, kantarell, kamillete, falaffel, rabarbra og lønnesirup, selv om det er mange ulike ting. Liker man derimot ikke oksekjøtt, laks, poteter, tomat og fløte, vil man ha langt større problemer rent sosialt, selv om det kun er noen få ting.

[AnonymBruker]

Hva er galt med å lære seg å like nye smaker?

Da jeg første gang spiste sushi hoppet jeg ikke akkurat i taket, men jeg prøvde å spise det flere ganger og i dag elsker jeg det.

Jeg likte verken kaffe, vin, likører/brennevin eller te første gang jeg smakte det, men etter å vendt meg til det syntes jeg det er kjempegodt.

Oliven var ikke kjempekult første gang, i dag syntes jeg det er veldig godt.

Og oster! Fra å i utgangspunktet kun like vanlig gulost til å nyte den særeste franske mugghuleosten, slikt kommer ikke av seg selv.

Jeg var ikke mye høy i hatten første gang jeg slurpet i meg blåskell, men hey! Rå blekksprut? Gummi med fiskesmak. Nå, kjempegodt.

For meg handler mat veldig mye om å utfordre meg selv. Om å glemme at det jeg spiser blør, er rått, er muggent, har vært levende, har tentakler, er et grillet hode, er innvoller, er blod, er et øye.

Jeg syntes veldig synd på dere som ikke tør å spise ting dere ikke liker, og gir opp etter første forsøk. Om jeg skulle gitt opp etter første forsøk hadde jeg utelukkende spist taco og mammas pizza.

Så du har absolutt ingenting du ikke liker?

[Tabris]

Så du har absolutt ingenting du ikke liker?

Det er ingen som har sagt at man skal like absolutt alt. Men mange av oss hadde likt mye mindre om vi ikke hadde vent oss til ny mat med annerledes smak og/eller konsistens.

[Gjest Rastl0s]

Det er enkelte ting jeg tar helt avstand fra som løk og fisk... Ellers pleier jeg å smake om det er noe nytt eller noe jeg ikke har pleid å like.

Men som sagt. Jeg spiser ikke løk og fisk bare for å være hyggelig. Hvorfor skal jeg tvinge ned mat jeg ikke liker dersom det er stor sjanse for at den kommer rett opp igjen?

[AnonymBruker]

Det er ingen som har sagt at man skal like absolutt alt. Men mange av oss hadde likt mye mindre om vi ikke hadde vent oss til ny mat med annerledes smak og/eller konsistens.

Men noen av oss liker så godt som alt uten å måtte venne oss til det engang; vi liker oliven og skarpe oster, vin, kaffe, spinat, stangselleri, paprika, sjøgress, sterk mat, eksotisk mat, te kokt på yaksmør... Vi er rett og slett temmelig altetende med unntak av noen få ting. Men fordi vi er uheldige med hva de få tingene er, skal vi dømmes som bortskjemte, kresne, frekke drittunger med dårlige holdninger og dårlig kosthold. Mens dere som er heldigere med hva dere ikke liker, har rett til å være de som dømmer.

[Brunhilde]

Det er ingen som har sagt at man skal like absolutt alt. Men mange av oss hadde likt mye mindre om vi ikke hadde vent oss til ny mat med annerledes smak og/eller konsistens.

Helt enig! Jeg tror mange av dere som skriver i denne tråden og forteller at dere brekker dere av både dette og hint rett og slett er bortskjemte.

[AnonymBruker]

Helt enig! Jeg tror mange av dere som skriver i denne tråden og forteller at dere brekker dere av både dette og hint rett og slett er bortskjemte.

Javel.

[Tabris]

Men noen av oss liker så godt som alt uten å måtte venne oss til det engang; vi liker oliven og skarpe oster, vin, kaffe, spinat, stangselleri, paprika, sjøgress, sterk mat, eksotisk mat, te kokt på yaksmør... Vi er rett og slett temmelig altetende med unntak av noen få ting. Men fordi vi er uheldige med hva de få tingene er, skal vi dømmes som bortskjemte, kresne, frekke drittunger med dårlige holdninger og dårlig kosthold. Mens dere som er heldigere med hva dere ikke liker, har rett til å være de som dømmer.

Nei, hvis du faktisk leser hva vi skriver, så snakker vi utelukkende om de som er svært kresne, og liker veldig lite. De fleste har en håndfull ting de ikke liker, det er ikke hva denne tråden handler om.

[Gjest Nenya82]

Jeg prøver å venne meg til nye smaker,og smaker gjerne på nye ting.Ingen kan komme og påstå at jeg ikke prøver.

For eksempel så hatet jeg kokt fisk når jeg var liten,og etter at jeg var blitt voksen så tenkte jeg at det kanskje hadde forandret seg og bestemte meg for å prøve det igjen.Fortsatt så liker jeg det ikke,men jeg har prøvd å spise det som med mange andre jeg ikke likte når jeg var liten.

Tåpelig at man blir fremstilt som en barnslig drittunge med dårlig kosthold bare fordi man ikke er altetende.

Det er vel nettopp fordi jeg ikke liker noen ting som "alle" andre liker at jeg blir fremstilt som kresen selv om jeg egentlig elsker å prøve nye ting og retter.

For eksempel så liker jeg ikke jordbær,men jeg liker så godt som alle andre typer bær.Fortsatt så er det nettopp det at jeg ikke spiser den ene tingen som "alle" liker det blir fokusert på.

Ikke er jeg uhøflig når jeg er hos andre heller,så min kresenhet går ikke utover noen.

[Tabris]

Tåpelig at man blir fremstilt som en barnslig drittunge med dårlig kosthold bare fordi man ikke er altetende.

Jeg har ikke sett noen i tråden som gjør dette. Kanskje lettere å få i gang en god diskusjon hvis man ikke tyr til stråmenn.

[Gjest Nenya82]

Jeg har ikke sett noen i tråden som gjør dette. Kanskje lettere å få i gang en god diskusjon hvis man ikke tyr til stråmenn.

Ok,kanskje akkurat den var litt drøy.Virker bare som enkelte går utifra at kresne mennesker kun spiser noen få ting og dermed har et dårlig kosthold.

Og det er flere her som mener at man er barnslig hvis det er noe man ikke vil spise når man er på besøk hos andre.

Endret 19. januar 2012 av Nenya82

[challenger]

Jeg prøver å venne meg til nye smaker,og smaker gjerne på nye ting.Ingen kan komme og påstå at jeg ikke prøver.

For eksempel så hatet jeg kokt fisk når jeg var liten,og etter at jeg var blitt voksen så tenkte jeg at det kanskje hadde forandret seg og bestemte meg for å prøve det igjen.Fortsatt så liker jeg det ikke,men jeg har prøvd å spise det som med mange andre jeg ikke likte når jeg var liten.

Tåpelig at man blir fremstilt som en barnslig drittunge med dårlig kosthold bare fordi man ikke er altetende.

Det er vel nettopp fordi jeg ikke liker noen ting som "alle" andre liker at jeg blir fremstilt som kresen selv om jeg egentlig elsker å prøve nye ting og retter.

For eksempel så liker jeg ikke jordbær,men jeg liker så godt som alle andre typer bær.Fortsatt så er det nettopp det at jeg ikke spiser den ene tingen som "alle" liker det blir fokusert på.

Ikke er jeg uhøflig når jeg er hos andre heller,så min kresenhet går ikke utover noen.

Er akkurat sånn det er med meg også. Jeg kan for eksempel ikke fordra fisk, kokte poteter og kjøttkaker(noe som er veldig typisk norsk å like). Men igjen så elsker jeg mye utenlandsk mat som kanskje ikke alle andre liker!

Har aldri vært redd for nye smaker.

[Anglofil]

Hva er galt med å lære seg å like nye smaker?

Da jeg første gang spiste sushi hoppet jeg ikke akkurat i taket, men jeg prøvde å spise det flere ganger og i dag elsker jeg det.

Jeg likte verken kaffe, vin, likører/brennevin eller te første gang jeg smakte det, men etter å vendt meg til det syntes jeg det er kjempegodt.

Oliven var ikke kjempekult første gang, i dag syntes jeg det er veldig godt.

Og oster! Fra å i utgangspunktet kun like vanlig gulost til å nyte den særeste franske mugghuleosten, slikt kommer ikke av seg selv.

Jeg var ikke mye høy i hatten første gang jeg slurpet i meg blåskell, men hey! Rå blekksprut? Gummi med fiskesmak. Nå, kjempegodt.

For meg handler mat veldig mye om å utfordre meg selv. Om å glemme at det jeg spiser blør, er rått, er muggent, har vært levende, har tentakler, er et grillet hode, er innvoller, er blod, er et øye.

Jeg syntes veldig synd på dere som ikke tør å spise ting dere ikke liker, og gir opp etter første forsøk. Om jeg skulle gitt opp etter første forsøk hadde jeg utelukkende spist taco og mammas pizza.

Det er absolutt ikke noe galt i å prøve å venne seg til nye smaker, problemet er bare det at for min del så hjelper det ikke å venne seg til nye smaker, rett og slett fordi jeg har prøvd som uendelig mange ganger.

Mange tror det at jeg liksom velger å være kresen. Hvor mange ganger har jeg ikke fått kommentaren "du er ikke voksen enda, du som ikke drikker kaffe". Vel, jeg synes f.eks kaffe, te og alkohol generelt smaker forferdelig, hvis jeg skal være helt ærlig. Dette er selvsagt ting jeg har prøvd uendelig mange ganger, og hvis noen tror at jeg synes deter kult å ikke klare å like disse tingene så tar man rimelig feil. For det er litt flaut å måtte innrømme at jeg har lagd meg mang en kopp med te, men beklager, uansett smak, om det er grønn te eller vanlig engelsk te, eller te med ulike smaker, så får jeg meg ikke selv til å like det. Det er ikke så ille at jeg ikke kan få det ned, men jeg ser ikke poenget med å fortsette å drikke noe jeg virkelig ikke synes er godt heller. Det blir til slutt slik at da drikker jeg det jeg liker, og velger å være fornøyd med et, framfor å være lei seg for alt man ikke kan få drukket eller spist.

Det er litt som meg og svinekjøtt. Jeg er i utgangspunktet veldig lite glad i svinekjøtt, men jeg har da presset i meg uendelige mange pølser/koteletter etc, rett og slett fordi det er lite sosialt akspetert. Jeg grøsser litt når jeg spiser svinekjøtt (dog ikke alt svinekjøtt, jeg kan f.eks spise skinke og servelat), men det får bare være. Jeg bare orker ikke kommentarene "næmmen, liker du ikke pølser?!". Etter å ha sett meg lei av andres kommentarer, fordi folk MÅ jo bare kommentere, så spiser jeg og holder munn.

Det er dog enkelte ting jeg aldri kommer til å spise igjen frivillig, som er rett og slett er umulig å få ned, og det er blant annet vanlig smør (det går greit hvis noe er stekt i smør, men du får ikke meg til å spise smør på brødskiva), sushi, potetsalat og enkelte andre ting. Poenget er vel bare det at noen av oss prøver så godt vi kan, det hjelper dog ikke. Og jeg ser liksom ikke helt vitsen med å prøve å venne seg til vin når det smaker pyton.

Mvh Yvonne

Endret 21. januar 2012 av Yvonne