Har vi jenter urealistiske forventninger til forelskelsen?

[Becka]

Jeg skjønner hvordan du har det TS. Om de er urealistiske? Vel, vi har jo opplevd det før. Men du skriver at ingen av disse guttene var du sammen med. Jeg opplevde å være stormende forelsket i 2 av de jeg ble sammen med. Og jeg vil oppleve det igjen. Men da må jeg også godta en ( kanskje ) lengre tid som singel. Jeg har allerede gått lenge, nettopp pga det. Jeg har møtt mange, men ingen har gitt med disse sommerfuglene du snakker om. Joda, det kommer tider hvor jeg er på nippet til å gi meg. Jeg orker ikke være alene, nå finner jeg bare noen, som jeg kan bli glad i. Men greia er jo, for meg, så er det ikke urealistisk, for jeg har jo faktisk opplevd det før! Så hvorfor ikke kunne oppleve det igjen?

[Gjest Wolfmoon]

Prinsessesyndromet ja.. kanskje det er det. Men er det virkelig for mye å kreve at man i et eventuelt forhold skal kjenne på en liten sommerfugl, eller være litt fysisk tiltrukket av personen man forhåpentligvis skal leve sammen med resten av livet.

Det finnes en haug flotte mannfolk der ute, men de fleste har jeg ikke en kjemi med som tilsier at det kunne funket i et langvarig forhold, eller et kort ett for den del.

Jeg trenger ikke å bli "swept off my feet", eller å finne en fyr som husker hver bursdag og årsdag og gir meg flotte gaver. De tingene kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Men når jeg inngår et forhold så ønsker jeg heller ikke en fyr som i bunn og grunn bare er en venn.

Det er mulig det er storforlangende, men inntil den dagen jeg finner en fyr som det, så får jeg heller leve livet lykkelig som singel i en verden av hollywoodromanser på kino.

[AnonymBruker]

Uten disse tingene kan jeg like så godt være sammen med en god venn resten av livet å få barn osv

Ja, det er jo det beste grunnlaget for å finne en livspartner, tror man noe annet har man sett for mange hollywoodfilmer. Forelskelse er en flyktig og kortvarig følelse, baserer man et forhold på den vil forholdet dø med en gang forelskelsen forsvinner.

Finner man derimot en som er ens beste venn, og fungerer godt sammen med en selv i hverdagen har forholdet noe å lene seg på, også i de periodene hvor forelskelsen ikke like sterk. Finner man en kompatibel bestevenn er også min erfaring at forelskelse går i bølger. Hadde den vært like intens hele tiden hadde det bare vært slitsomt.

[Steinar40]

Jeg skjønner hvordan du har det TS. Om de er urealistiske? Vel, vi har jo opplevd det før. Men du skriver at ingen av disse guttene var du sammen med. Jeg opplevde å være stormende forelsket i 2 av de jeg ble sammen med. Og jeg vil oppleve det igjen. Men da må jeg også godta en ( kanskje ) lengre tid som singel. Jeg har allerede gått lenge, nettopp pga det. Jeg har møtt mange, men ingen har gitt med disse sommerfuglene du snakker om. Joda, det kommer tider hvor jeg er på nippet til å gi meg. Jeg orker ikke være alene, nå finner jeg bare noen, som jeg kan bli glad i. Men greia er jo, for meg, så er det ikke urealistisk, for jeg har jo faktisk opplevd det før! Så hvorfor ikke kunne oppleve det igjen?

Fordi det er vanskeligere å bli forelsket som en 14iz når man blir voksen.

[Binta Ba]

Fordi det er vanskeligere å bli forelsket som en 14iz når man blir voksen.

Enig med deg her.

Men så handler det jo også om å ha noe å bygge det videre på, når forelskelsen avtar. Jeg fikk aldri de STORE sommerfuglene med mannen min i begynnelsen, men sjeldent har noe føltes -så- rett for meg. Små sommerfugler holdt;)

[Gjest KateW]

Hvis man har dritflaks og vinner 7 rette i Lotto; er det da realistisk å håpe på å få oppleve det enda en gang til i livet?

Og var det egentlig realistisk i utgangspunktet?

Jeg forstår ikke helt hva det har med mitt innlegg å gjøre.

[Cuckold]

Hm.... for meg så har jeg opplevd det motsatt. Jeg har datet menn jeg har trivdes sammen med, vi har hatt god tone, felles interesser, gode samtaler og god seksuell kjemi. Men disse mennene (som regel 40+) har fått for seg at de (ofte etter samlivsbrudd) ønsker seg den "store forelskelsen" og "sommerfuglene i magen" de ikke har opplevd siden de var fjortiser.

Det kan man ikke krangle på, rett og slett. Samtidig ser jeg at nå når jeg selv har opplevd den store kjærligheten og forelskelsen, så ser jeg hva de mener. Jeg syns ikke det er urealistisk å håpe på og oppleve.

Hvis man har dritflaks og vinner 7 rette i Lotto; er det da realistisk å håpe på å få oppleve det enda en gang til i livet?

Og var det egentlig realistisk i utgangspunktet?

Jeg forstår ikke helt hva det har med mitt innlegg å gjøre.

Nå er jo Steinar i stand til å svare for seg selv, men jeg tror jeg forstår hva han vil frem til: Hvis et menneske skulle stå frem i avisen og fortelle at han har hatt det litt kjipt i livet, men at han har satset alt på ett kort, nemlig å vinne i lotto i trygg forvissning at det en dag ville skje - og så skjedde det, ville det vel ikke være noe spesielt godt råd for oss andre å satse fullt og helt på lottosporet. For ham førte det frem, men det var flaks, og for hver som gjør som ham og lykkes vil det være hundretusener som kaster på bort livet sitt i en meningsløs venting.

Vi mennesker har en egen evne til å se oss blind på de uvanlige tilfellene og har ofte problemer med å regne inn den reelle sannsynligheten for at noe skal skje. Det betyr i visse sammenhenger at vi er reddere enn vi har grunn til (som f.eks når vi går rundt og er redde for at barna våre skal bli kidnappet av en pedofil drapsmann), men det betyr også at vi av og til er mer optimistiske enn vi har grunn til, f.eks hvis vi tror vi skal vinne den store gevinsten i lotto. Samtidig lever vi i et samfunn der folk som har oppnådd ting hele tiden står frem og sier "se, det er mulig, bare du står på" og så tror mange at det også er mulig for dem.

Og hvis det skulle være som Steinar antyder at det var flaks at du opplevde den forelskelsen du nå har opplevd (gratulerer forresten, det var veldig hyggelig å høre ) er det litt uheldig om du bruker din opplevelse til å gi råd til andre. For det er ikke sikkert den eksplosjonsartede forelskelsen ligger der et sted i fremtiden og venter på alle. Og de som lar alle antydninger til mindre forelskelser og flings koke bort i kålen fordi de venter på den store opprivende forelskelsen som skal snu verden på hodet vil faktisk kunne kaste bort sine beste år på en slik strategi.

[Becka]

Fordi det er vanskeligere å bli forelsket som en 14iz når man blir voksen.

Det er kanskje vanskeligere, men ikke for vanskelig til at jeg vil gi opp håpet. Min siste eks, ble jeg 14iz forelsket i, og i tillegg fikk jeg denne dype kjærligheten for ham. Dessverre da, så funket ikke vi på andre plan. Så, sp.målet blir jo også, kan man få i pose og i sekk?

[Anglofil]

Nei. Jeg ville aldri gått for noe mindre enn en stormende forelskelse i begynnelsen av forholdet. MEN, for meg er ikke forelskelsen den viktigste, det er faktisk kjærligheten som ofte bygger på forelskelsen som er den viktigste. Starten av forholdet vårt var fantastisk, deilig, vanvittig og forferdelig, ja, alt på en gang. Det var herlig og slitsomt, og jeg er i grunn glad for at det ikke er sånn lenger. Jeg verdsetter den dype kjærligheten, men jeg forelskelsen er selvsagt en viktig del av det å starte et forhold til noen.

Mvh Yvonne

[hjertesukka]

Etter en del knall og fall på denne fronten, så har jeg bevisst satset på "de små sommerfuglene" som binta ba nevner. Og det føles helt riktig for meg nå.

Man holder beina på jorda, men samtidig så vet man at det er noe å satse på. Man legger kanskje vekt på litt andre egenskaper enn man gjorde som fjortis.

[Steinar40]

Nå er jo Steinar i stand til å svare for seg selv, men jeg tror jeg forstår hva han vil frem til: Hvis et menneske skulle stå frem i avisen og fortelle at han har hatt det litt kjipt i livet, men at han har satset alt på ett kort, nemlig å vinne i lotto i trygg forvissning at det en dag ville skje - og så skjedde det, ville det vel ikke være noe spesielt godt råd for oss andre å satse fullt og helt på lottosporet. For ham førte det frem, men det var flaks, og for hver som gjør som ham og lykkes vil det være hundretusener som kaster på bort livet sitt i en meningsløs venting.

Vi mennesker har en egen evne til å se oss blind på de uvanlige tilfellene og har ofte problemer med å regne inn den reelle sannsynligheten for at noe skal skje. Det betyr i visse sammenhenger at vi er reddere enn vi har grunn til (som f.eks når vi går rundt og er redde for at barna våre skal bli kidnappet av en pedofil drapsmann), men det betyr også at vi av og til er mer optimistiske enn vi har grunn til, f.eks hvis vi tror vi skal vinne den store gevinsten i lotto. Samtidig lever vi i et samfunn der folk som har oppnådd ting hele tiden står frem og sier "se, det er mulig, bare du står på" og så tror mange at det også er mulig for dem.

Og hvis det skulle være som Steinar antyder at det var flaks at du opplevde den forelskelsen du nå har opplevd (gratulerer forresten, det var veldig hyggelig å høre ) er det litt uheldig om du bruker din opplevelse til å gi råd til andre. For det er ikke sikkert den eksplosjonsartede forelskelsen ligger der et sted i fremtiden og venter på alle. Og de som lar alle antydninger til mindre forelskelser og flings koke bort i kålen fordi de venter på den store opprivende forelskelsen som skal snu verden på hodet vil faktisk kunne kaste bort sine beste år på en slik strategi.

Ja, omtrent noe sånt mener jeg

Det er altså ikke så veldig smart å basere overlevelsen sin på å vinne 7 rette i Lotto når sjansen er sånn ca en-fem-milliontedels sjanse.

Hva sjansen er for å finne den helt rette vet jeg ikke, men oddsene er nok ikke spesielt bra vil jeg tro.

Og jo mer urealistisk man er desto dårligere blir sjansen.

[Yogamann]

Jeg tror man kan ha for høye forventninger. Ikke nødvendigvis til forelskelsen, man hva dette skal føre til. En kraftig forelskelse trenger ikke bety at følelsene vil gå over i kjærlighet. Ei heller varer en slik forelskelse særlig lenge. Det er ikke forelskelsen som er viktig, det er hva som kommer etterpå.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var stormforelsket i en gutt i flere år. Bare han gikk forbi meg begynte hendene mine å skjelve og jeg fikk tårer i øynene. Det var ekstremt, og varte lenge. Jeg kjenner denne mannen den dag i dag, og han er nå svært langt fra en person jeg kunne levd med i dag. Faktisk synes jeg han er en irriterende latsabb, og har null interesse av ham.

Jeg har nå en samboer som jeg har hatt i syv år. Jeg var ikke like stormforelsket i ham som jeg var i min ungdomsforelskelse - i stedet elsker jeg ham. Den kjærlighet jeg føler for ham er mye dypere, mye dypere og mye tryggere enn hva forelskelsen noen gang var. Jeg blir glad innvendig hvis jeg ser ham komme gående, og blir glad når jeg ser jeg har fått en melding av ham. Dette er for meg noe som er mye bedre å bygge et langvarig forhold på enn hva en stormforelskelse er.

Min gjetning er at du vil ha et varig og meget lykkelig ekteskap. Jeg er overbevist om at det er HOLDNINGENE dine som skaper evnen til å sette pris på og tilfredsheten med slik du har det. Problemet i dag er at folk, spesielt kvinner, er blitt opplært til å ha holdninger som ikke gjør det lettere, men vanskeligere å etablere og leve godt og lenge i et forhold. Typ "mannen min er verdens beste og jeg vi har det veldig bra sammen, men jeg føler at det liksom er en eller annen liten greie som mangler og jeg FORTJENER bare det aller beste og må REALISERE alle mine sider så derfor må jeg skille meg fra min fine man på som jeg har to små barn med for å være tro mot meg selv akkurat som i Eat Pray Love".

[Steinar40]

Det er kanskje vanskeligere, men ikke for vanskelig til at jeg vil gi opp håpet. Min siste eks, ble jeg 14iz forelsket i, og i tillegg fikk jeg denne dype kjærligheten for ham. Dessverre da, så funket ikke vi på andre plan. Så, sp.målet blir jo også, kan man få i pose og i sekk?

Som regel får man ikke i pose og sekk, nei.

Og da må man velge hva som er viktigst for en selv.

[Gjest Corto Maltese]

Noen jenter har nok et urealistiske forventninger til forelskelsen.

Men det kan også sies om gutter. Men kanskje ikke i direkte like stor grad som jenter

Endret 14. januar 2012 av Corto Maltese

[pantertante]

Men det kan også sies om gutter. Men kanskje ikke i direkte like stor grad som oss jenter

Så du er egentlig jente, Corto?

[Yogamann]

Du må passe deg for å ta menns komplimenter, familiens krav og venninners utsagn som bevis på at du er mer attraktiv enn dine kjærester. I den grad vi omgås normale hyggelige mennesker vil det være mye mer hyggelige komplimenter å få enn negative utsagn. Venninner er heller ikke alltid til å stole på i så henseende. Når det gjelder det jeg har kalt prinsessesyndromet er jo det nettopp ikke noe som bare handler om å overvurdere egen attraktivitet, kvinner som lider av prinsessesyndromet vil typisk oppfatte sitt kjønn som gjennomgående mer attraktivt enn det andre: Prinsessesyndromet arter seg slik at kvinnen som lider av det vil se vakre kvinner hvor hun snur og vender seg, men relativt sett færre attraktive menn. Det betyr at det i hennes verden er et misforhold mellom antall attraktive menn og attraktive kvinner og følgelig altfor hard konkurranse om de få attraktive mennene.

Har du venninner som har et snev av dette syndromet vil de jo rangere deg høyere enn kjærestene dine selv om dere av andre vil oppfattes å være ganske jevnbyrdige.

Familie og venner vil for det meste gi deg for positive tilbakemeldinger. Hvis jeg skulle tatt til meg min søsters vurderinger av mine prestasjoner og mitt potensiale da jeg var yngre hadde jeg hatt narsisistisk personlyghetsforstyrrelse. Hun var dog litt ekstrem i sin ros. Det er ikke det at det famielie og venner sier er helt fjernt, men de legger til en del. Spesielt forekommer dette i venninegjenger. Jeg er ganske ofte eneste gutt ute sammen med et par ulike grupper av jenter og da roser de hverandres utseende og muligheter langt mere enn det som er realistisk. Jeg har aldri sett noe som kommer i nærheten en gang blant guttegjenger.

[Yogamann]

Jeg tror som et par stykker her nevner at det å satse på den mere moderate forelskelsen som så kan gå over i dypere kjærlighet heller enn en stormende forelskelse som kan gå over i kjærlighet eller bare vennskapelige følelser som kan gå over i kjærlighet er veien å gå for de aller fleste. Når man så har valgt må man bare holde løpet ut med mindre det er de virkelig virkelig store problemene som dukker opp. Etter min oppfatning er manges skilsmissegrunner milelangt fra god grunn til å gå.

[Gjest Corto Maltese]

Så du er egentlig jente, Corto?

nei

jeg skrev feil

[Grønt blad]

Jeg tror som et par stykker her nevner at det å satse på den mere moderate forelskelsen som så kan gå over i dypere kjærlighet heller enn en stormende forelskelse som kan gå over i kjærlighet eller bare vennskapelige følelser som kan gå over i kjærlighet er veien å gå for de aller fleste. Når man så har valgt må man bare holde løpet ut med mindre det er de virkelig virkelig store problemene som dukker opp. Etter min oppfatning er manges skilsmissegrunner milelangt fra god grunn til å gå.

Hvilke skilsmissegrunner er det du sikter til? De skilsmisseårsakene jeg kjenner til er utroskap eller personene i forholdet har endret seg og har glidd fra hverandre, den ene tar den andre for gitt, ikke hjelper til på husfronten eller økonomisk front og diverse samtaler fører ikke til noen ting, man er ekstremt ulykkelig i forholdet" eller økonomisk utroskap på det groveste.

Hvilke skilmissegrunner er gode nok?

[Yogamann]

Hvilke skilsmissegrunner er det du sikter til? De skilsmisseårsakene jeg kjenner til er utroskap eller personene i forholdet har endret seg og har glidd fra hverandre, den ene tar den andre for gitt, ikke hjelper til på husfronten eller økonomisk front og diverse samtaler fører ikke til noen ting, man er ekstremt ulykkelig i forholdet" eller økonomisk utroskap på det groveste.

Hvilke skilmissegrunner er gode nok?

De primære grunnene jeg sikter til er i kategoriene "det er liksom bare noe som mangler", "jeg føler det må være noe mere", "jeg elsker deg, men er ikke forelsket i deg lenger" etc. Dette er egentlig alle sammen stort sett eksempler på en av to ting. Enten så er det at man ikke klarer å leve med at forelskelsen for de aller fleste går over i "pairbonding" fasen. Hvis alle skulle tenke sånn ville knapt noe forhold overhodet vart over 3 år. Vi ville bare godt fra det ene 1-3 år lange forholdet til det neste. Hvilket er omtrent det folk gjør før de bestemmer seg for at alderen tilsier at nok er nok og de vil gifte seg å få barn og dermed får litt mere vilje til å holde ut i pairbonding fasen enn tidligere. Alternativt er dette grunner som kommer i kategorien jeg giftet meg med en mann som jeg så på som en god farstype, god provider, en jeg trodde jeg passet sammen med men ikke egentlig hadde særlig tiltrekning for, en nice guy, en beta etc. Alle disse er varianter over det samme temaet. For lite alfakvaliteter. Problemet er at alle som gjør dette vet det når de gifter seg med dem og de innrømmer også i ettertid at de viste akkurat hva de gikk til, men etter noen år med barn og litt for kjedelig mann så gidder de ikke mere og vil ha mere tenning med en mere spennende mann. Dette ser jeg på som en håpløs skilsmissegrunn. Du viste nøyaktig hva du gikk til, mannen lever helt opp til akkurat DE forventingene (men så absolutt ikke til drømmene du viste han ikke kunne tilfredstille) og så dumpes han for å være akkurat den du altid viste at han var. Vokst fra hverandre ser jeg på som en grunn som ofte, men ikke altid egentlig er det samme som en av de to tidligere nevnte.

I tillegg til disse grunnene, som jeg mener utgjør en veldig stor anndel av skilsmisser, så mener jeg at den samme mentaliteten som skaper disse skilsmissene egentlig ligger som bakenforliggende årsak til mange av de skilsmissene hvor det er mere konkrete problemer som utroskap og voldsomt konfliktnivå. Jeg tror at det ofte er den overdrevne forventningen om hva den andre skal få en til å føle som fører til at konflikter blusser og at det ender med utroskap. Jeg tror også svært mange tilfeller så handler konfliktene om at kvinnen som giftet seg med betaen hun ikke følte noen særlig forelskelse for går til angrep på ham fordi det på en måte er "hans skyld" at hun ikke føler det hun skal for ham. Så får du en konflikteeskalering over lang tid der betamannen prøver å forbedre ting ved å gjøre som dama ber ham om men det leder bare til at hun forakter ham enda mere fordi han fremstår så svak og eager to please. Og så er det varianten der konfliktene blusser opp fordi forelskelsen er for det meste over og de (som regel kvinnen) ikke synes at pairbonding følelsene er nok fordi de er blitt lært opp til å forvente mere.

Nesten samtlige eldre kvinner jeg har snakket med (60+) er enige med meg at de overnevnte skilsmissegrunnene er idioti og de fleste forholdene som varer varer nettopp fordi man aksepterer de manglene som disse menneskene går på grunn av og de problemene de er så opptatt av forsvinner eller blir i stor grad mindre når man aksepterer dem og slutter å være i indre konflikt over dem.