Har vi jenter urealistiske forventninger til forelskelsen?

[Flanør]

Huffda. Etter å ha lest 'Yogamann' sitt innlegg innser jeg at jeg begynner å bli eldre og styggere, jeg burde skynde meg å finne en mann snart ellers ender jeg opp som forever alone.

Tikk takk tikk takk tikk takk!

[Flanør]

På samme måte som jeg "fortjener" å bli behandlet med respekt!

Ser dog at det kanskje ikke var det beste ordet å velge

Det blir jo ikke helt på samme måte, uansett ordvalg. For selvsagt fortjener du respekt slik alle andre gjør, men du mente å si at utseendet ditt gjør deg fortjent til en penere mann enn den du har. Det er en merkelig innstilling vil jeg si. Angående ordet fortjene så er vel hjernen din blit vasket og infisert av dameblader a la Cosmo, for der står det ofte svart på hvitt at jenter fortjener ditt og datt, uten at det spørres etter hva menn fortjener, eller hvorfor dere har "fortjent" det. Hva utseendet gjelder så har du jo ikke gjort noe for å få de genene du har blitt utdelt, eller hva? Og for å fortjene noe i ordets rette forstand så må du vel UTRETTE noe, ikke sant?

[Gjest KateW]

Hm.... for meg så har jeg opplevd det motsatt. Jeg har datet menn jeg har trivdes sammen med, vi har hatt god tone, felles interesser, gode samtaler og god seksuell kjemi. Men disse mennene (som regel 40+) har fått for seg at de (ofte etter samlivsbrudd) ønsker seg den "store forelskelsen" og "sommerfuglene i magen" de ikke har opplevd siden de var fjortiser.

Det kan man ikke krangle på, rett og slett. Samtidig ser jeg at nå når jeg selv har opplevd den store kjærligheten og forelskelsen, så ser jeg hva de mener. Jeg syns ikke det er urealistisk å håpe på og oppleve.

[Nita]

Det blir jo ikke helt på samme måte, uansett ordvalg. For selvsagt fortjener du respekt slik alle andre gjør, men du mente å si at utseendet ditt gjør deg fortjent til en penere mann enn den du har. Det er en merkelig innstilling vil jeg si. Angående ordet fortjene så er vel hjernen din blit vasket og infisert av dameblader a la Cosmo, for der står det ofte svart på hvitt at jenter fortjener ditt og datt, uten at det spørres etter hva menn fortjener, eller hvorfor dere har "fortjent" det. Hva utseendet gjelder så har du jo ikke gjort noe for å få de genene du har blitt utdelt, eller hva? Og for å fortjene noe i ordets rette forstand så må du vel UTRETTE noe, ikke sant?

Nå tror jeg du legger ord i munnen min som jeg ikke har sagt, jeg har da nettopp valgt de mennene jeg var sammen med fordi jeg hadde kjemi for dem, var forelsket i dem og fint klarte å se en manns potensiale helt adskilt av ytre ting. Jeg nevnte bare det med utseendet fordi noen ovenfor meg hadde brukt dette som et eksempel på hvor storforlangende vi damer var, "svært ofte får en feilaktig oppfatning av hvor attraktiv kjæreste de kan få seg"

Og ja jeg mener absolutt at man for å fortjene noe må utrette noe

[Flanør]

Nå tror jeg du legger ord i munnen min som jeg ikke har sagt, jeg har da nettopp valgt de mennene jeg var sammen med fordi jeg hadde kjemi for dem, var forelsket i dem og fint klarte å se en manns potensiale helt adskilt av ytre ting. Jeg nevnte bare det med utseendet fordi noen ovenfor meg hadde brukt dette som et eksempel på hvor storforlangende vi damer var, "svært ofte får en feilaktig oppfatning av hvor attraktiv kjæreste de kan få seg"

Og ja jeg mener absolutt at man for å fortjene noe må utrette noe

Ok da.

[Flanør]

Men dette med hypergami er interessant. HVIS den tesen er riktig (nå sier jeg ikke at den gjør det, men antar hypotetisk at den gjør det), at kvinner systematisk velger oppover og er bevisst at de gjør det, betyr ikke det da at de anser sitt eget kjønn som mer seksuelt verdifullt enn menns? At de pga. høyere iboende verdi enn menn kan tillate seg å velge oppover og kreve mer av mannen enn mannen kan av dem.

Er ikke dette god, gammeldags sexisme?

[Steinar40]

Hm.... for meg så har jeg opplevd det motsatt. Jeg har datet menn jeg har trivdes sammen med, vi har hatt god tone, felles interesser, gode samtaler og god seksuell kjemi. Men disse mennene (som regel 40+) har fått for seg at de (ofte etter samlivsbrudd) ønsker seg den "store forelskelsen" og "sommerfuglene i magen" de ikke har opplevd siden de var fjortiser.

Det kan man ikke krangle på, rett og slett. Samtidig ser jeg at nå når jeg selv har opplevd den store kjærligheten og forelskelsen, så ser jeg hva de mener. Jeg syns ikke det er urealistisk å håpe på og oppleve.

Hvis man har dritflaks og vinner 7 rette i Lotto; er det da realistisk å håpe på å få oppleve det enda en gang til i livet?

Og var det egentlig realistisk i utgangspunktet?

[Cuckold]

Men dette med hypergami er interessant. HVIS den tesen er riktig (nå sier jeg ikke at den gjør det, men antar hypotetisk at den gjør det), at kvinner systematisk velger oppover og er bevisst at de gjør det, betyr ikke det da at de anser sitt eget kjønn som mer seksuelt verdifullt enn menns? At de pga. høyere iboende verdi enn menn kan tillate seg å velge oppover og kreve mer av mannen enn mannen kan av dem.

Er ikke dette god, gammeldags sexisme?

Nå er jo min beskrivelse av prinsessesyndromet noe som slik jeg oppfatter det bare passer på en del kvinner, en gruppe som riktignok er stor nok til å påvirke singelstatistikken, men likevel et lite mindretall; det store flertall av kvinner har slik jeg oppfatter det et ganske realistisk forhold til egen attraktivitet og har derfor heller ikke så altfor vanskelig for å finne seg en partner.

Om det likevel skulle være slik at kvinner i likhet med hunner i mange andre arter konsekvent går etter de sterkeste og mest attraktive hannene uansett hvor på skalaen hunnen selv befinner seg, er det vel i tilfelle mye som taler for at det er et biologisk forankret fenomen: hunnens jakt på hanner som gir et best mulig avkom. Sånn sett er det litt vanskelig å dømme kvinnene hardt for dette, deres hypergami-instinkt er i tilfelle ikke basert på vond vilje, men et resultat av evolusjon. Skal man være konsekvent må man imidlertid kunne si det samme om menns trang til å ligge med mange, og det er det vel mange kvinner som ikke har så lett for å tilgi eller bære over med. Skal kvinnene kunne kritisere menn for å ha seksuelle lyster mot mange, må menn også kunne kritisere kvinner for å være orientert mot menn som ligger over dem i attraktivitet.

I den grad menneskearten lever sammen som monogame par blir det litt kluss i systemet, for da er det ikke lenger bare kvaliteten på avkommet som betyr noe for hunnen, men det å få en hann til å investere tid og ressurser i å hjelpe frem avkommet slik vi blant annet ser hos mange fuglearter. I en slik situasjon har hunnen ikke lenger mulighet til å velge på øverste hylle, for hannen kan ikke hjelpe mer enn én hunn hvis hjelpen skal monne, derfor blir hunner i slike arter nødt til å ta til takke med å la seg bedekke av en hann noenlunde på eget nivå. Men hun kan naturligvis fortsatt ha sine instinkter i behold og være fristet til utroskap når en av de aller mest attraktive hannene dukker opp.

Vil benytte anledningen til å berømme både Flanør og Yogamann for meget gode innlegg.

Endret 13. januar 2012 av Cuckold

[AnonymBruker]

Jeg tror man kan ha for høye forventninger. Ikke nødvendigvis til forelskelsen, man hva dette skal føre til. En kraftig forelskelse trenger ikke bety at følelsene vil gå over i kjærlighet. Ei heller varer en slik forelskelse særlig lenge. Det er ikke forelskelsen som er viktig, det er hva som kommer etterpå.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var stormforelsket i en gutt i flere år. Bare han gikk forbi meg begynte hendene mine å skjelve og jeg fikk tårer i øynene. Det var ekstremt, og varte lenge. Jeg kjenner denne mannen den dag i dag, og han er nå svært langt fra en person jeg kunne levd med i dag. Faktisk synes jeg han er en irriterende latsabb, og har null interesse av ham.

Jeg har nå en samboer som jeg har hatt i syv år. Jeg var ikke like stormforelsket i ham som jeg var i min ungdomsforelskelse - i stedet elsker jeg ham. Den kjærlighet jeg føler for ham er mye dypere, mye dypere og mye tryggere enn hva forelskelsen noen gang var. Jeg blir glad innvendig hvis jeg ser ham komme gående, og blir glad når jeg ser jeg har fått en melding av ham. Dette er for meg noe som er mye bedre å bygge et langvarig forhold på enn hva en stormforelskelse er.

[Cuckold]

Jeg tror nok dessverre at mange er "forelsket" i forelskelsen, men dette gjelder både kvinner og menn. For resten av oss, ja vi er nok litt "feillært" når det kommer til forelskelse og kjærlighet, og som nevnt tidligere her, det skyldes i stor grad media.

For min egen del, og jeg er godt voksen, tror jeg nok at jeg har fått et mer realistisk syn på forelskelse og kjærlighet enn da jeg var yngre. Jeg tror likevel at jeg ikke hadde gått inn i et forhold uten at jeg hadde virkelig kjemi for personen, ikke dermed sagt at jeg må være helt utslått av forelskelse

Og til du ovenfor som sier at vi jenter forventer en kjæreste som er bedre(penere,høyre status osv.) enn oss selv, min erfaring er motsatt. Jeg har alltid fått høre fra både familie og venner, at jeg har alt for små forventninger i forhold til hva jeg tror jeg fortjener av en kjæreste, det være seg i forhold til utseende, utdanning eller generell status. Dette ser jeg også i forhold til mange av mine venninner, de har alt for lav selvtillit og tar til takke med menn langt under dem. At en fyr tjener mer penger enn deg, gjør ham ikke automatisk til noe "catch"

Du må passe deg for å ta menns komplimenter, familiens krav og venninners utsagn som bevis på at du er mer attraktiv enn dine kjærester. I den grad vi omgås normale hyggelige mennesker vil det være mye mer hyggelige komplimenter å få enn negative utsagn. Venninner er heller ikke alltid til å stole på i så henseende. Når det gjelder det jeg har kalt prinsessesyndromet er jo det nettopp ikke noe som bare handler om å overvurdere egen attraktivitet, kvinner som lider av prinsessesyndromet vil typisk oppfatte sitt kjønn som gjennomgående mer attraktivt enn det andre: Prinsessesyndromet arter seg slik at kvinnen som lider av det vil se vakre kvinner hvor hun snur og vender seg, men relativt sett færre attraktive menn. Det betyr at det i hennes verden er et misforhold mellom antall attraktive menn og attraktive kvinner og følgelig altfor hard konkurranse om de få attraktive mennene.

Har du venninner som har et snev av dette syndromet vil de jo rangere deg høyere enn kjærestene dine selv om dere av andre vil oppfattes å være ganske jevnbyrdige.

Endret 13. januar 2012 av Cuckold

[Flanør]

Nå er jo min beskrivelse av prinsessesyndromet noe som slik jeg oppfatter det bare passer på en del kvinner, en gruppe som riktignok er stor nok til å påvirke singelstatistikken, men likevel et lite mindretall; det store flertall av kvinner har slik jeg oppfatter det et ganske realistisk forhold til egen attraktivitet og har derfor heller ikke så altfor vanskelig for å finne seg en partner.

Om det likevel skulle være slik at kvinner i likhet med hunner i mange andre arter konsekvent går etter de sterkeste og mest attraktive hannene uansett hvor på skalaen hunnen selv befinner seg, er det vel i tilfelle mye som taler for at det er et biologisk forankret fenomen: hunnens jakt på hanner som gir et best mulig avkom. Sånn sett er det litt vanskelig å dømme kvinnene hardt for dette, deres hypergami-instinkt er i tilfelle ikke basert på vond vilje, men et resultat av evolusjon. Skal man være konsekvent må man imidlertid kunne si det samme om menns trang til å ligge med mange, og det er det vel mange kvinner som ikke har så lett for å tilgi eller bære over med. Skal kvinnene kunne kritisere menn for å ha seksuelle lyster mot mange, må menn også kunne kritisere kvinner for å være orientert mot menn som ligger over dem i attraktivitet.

I den grad mennesearten lever sammen som monogame par blir det litt kluss i systemet, for da er det ikke lenger bare kvaliteten på avkommet som betyr noe for hunnen, men det å få en hann til å investere tid og ressurser i å hjelpe frem avkommet slik vi blant annet ser hos mange fuglearter. I en slik situasjon har hunnen ikke lenger mulighet til å velge på øverste hylle, for hannen kan ikke hjelpe mer enn én hunn hvis hjelpen skal monne, derfor blir hunner i slike arter nødt til å ta til takke med å la seg bedekke av en hann noenlunde på eget nivå. Men hun kan naturligvis fortsatt ha sine instinkter i behold og være fristet til utroskap når en av de aller mest attraktive hannene dukker opp.

Vil benytte anledningen til å berømme både Flanør og Yogamann for meget gode innlegg.

Takk for godt innlegg selv! Det er et interessant spørsmål om du kan holdes moralsk anvarlig for noe du pga. evolusjon og nedarvede egenskaper instinktivt trekkes mot, som kvinners hypergami eller menns trang til å spre genene sine. Man er moralsk ansvarlig bare for det man er kausalt ansvarlig for hevdes det gjerne i moralfilosofien, og man er ikke kausalt ansvarlig for genene eller den oppførselen de disponerer for.

Men vi er jo ikke bare dyr, og genetisk determinisme er høyst problematisk. Har vi ikke likevel et ansvar for handlingene våre, hvordan vi forholder oss til eventuelle biologiske imperativ i hjernen?

[Flanør]

Jeg tror man kan ha for høye forventninger. Ikke nødvendigvis til forelskelsen, man hva dette skal føre til. En kraftig forelskelse trenger ikke bety at følelsene vil gå over i kjærlighet. Ei heller varer en slik forelskelse særlig lenge. Det er ikke forelskelsen som er viktig, det er hva som kommer etterpå.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var stormforelsket i en gutt i flere år. Bare han gikk forbi meg begynte hendene mine å skjelve og jeg fikk tårer i øynene. Det var ekstremt, og varte lenge. Jeg kjenner denne mannen den dag i dag, og han er nå svært langt fra en person jeg kunne levd med i dag. Faktisk synes jeg han er en irriterende latsabb, og har null interesse av ham.

Jeg har nå en samboer som jeg har hatt i syv år. Jeg var ikke like stormforelsket i ham som jeg var i min ungdomsforelskelse - i stedet elsker jeg ham. Den kjærlighet jeg føler for ham er mye dypere, mye dypere og mye tryggere enn hva forelskelsen noen gang var. Jeg blir glad innvendig hvis jeg ser ham komme gående, og blir glad når jeg ser jeg har fått en melding av ham. Dette er for meg noe som er mye bedre å bygge et langvarig forhold på enn hva en stormforelskelse er.

En skulle tro at mannen din er den som kom heldigst ut her, siden han har "vunnet din kjærlighet" og ikke bare forelskelse. Men jeg er ikke alltid like overbevist om at det er bedre å bli elsket enn å bli gjenstand for en sånn intens forelskelse eller voldsomt begjær.

Kortvarige ting kan også være dype og ekte, som forelskelse. Det teller ikke mot følelsen av å være vanvittig forelsket at den er kortvarig.

Og dessuten ser jeg ikke helt den store forskjellen på å elske noen og å være glad i noen. Det er dårlig nytt, fordi det å være glad i noen er så dafft og tamt. Som den halvlunkne kontorkaffen jeg nipper til akkurat nå.

[Cuckold]

Takk for godt innlegg selv! Det er et interessant spørsmål om du kan holdes moralsk anvarlig for noe du pga. evolusjon og nedarvede egenskaper instinktivt trekkes mot, som kvinners hypergami eller menns trang til å spre genene sine. Man er moralsk ansvarlig bare for det man er kausalt ansvarlig for hevdes det gjerne i moralfilosofien, og man er ikke kausalt ansvarlig for genene eller den oppførselen de disponerer for.

Men vi er jo ikke bare dyr, og genetisk determinisme er høyst problematisk. Har vi ikke likevel et ansvar for handlingene våre, hvordan vi forholder oss til eventuelle biologiske imperativ i hjernen?

Jo, jeg mener nok at vi kan kritisere dette uansett, jeg mener bare at vi godt kan ha biologien i bakhodet og derfor ikke dømme kvinnene for hardt for dette. Hver og en har fortsatt ansvar for egne handlinger, men i den grad det ligger noen biologiske føringer der er det en formildende omstendighet. På samme måte som man kan ha forståelse for at munker og nonner eller katolske prester kan svikte i forhold til sitt sølibatiløfte. Som en følge av "kjødets svakhet".

[AnonymBruker]

En skulle tro at mannen din er den som kom heldigst ut her, siden han har "vunnet din kjærlighet" og ikke bare forelskelse. Men jeg er ikke alltid like overbevist om at det er bedre å bli elsket enn å bli gjenstand for en sånn intens forelskelse eller voldsomt begjær.

Kortvarige ting kan også være dype og ekte, som forelskelse. Det teller ikke mot følelsen av å være vanvittig forelsket at den er kortvarig.

Og dessuten ser jeg ikke helt den store forskjellen på å elske noen og å være glad i noen. Det er dårlig nytt, fordi det å være glad i noen er så dafft og tamt. Som den halvlunkne kontorkaffen jeg nipper til akkurat nå.

Forelsker er selvsagt også ekte, fordi følelsene der og da er ekte. Men en sterk forelskelse betyr ikke nødvendigvis at følelsene vil gå over i kjærlighet. Det kan like gjerne hende at når forelskelsen står over, så står man igjen med ingenting. Eller "glad i".

Så mitt poeng var heller at styrken på forelskelsen ikke kan brukes som en målestokk for hvor mye man kommer til å elske personen etterpå.

[Nita]

Du må passe deg for å ta menns komplimenter, familiens krav og venninners utsagn som bevis på at du er mer attraktiv enn dine kjærester. I den grad vi omgås normale hyggelige mennesker vil det være mye mer hyggelige komplimenter å få enn negative utsagn. Venninner er heller ikke alltid til å stole på i så henseende. Når det gjelder det jeg har kalt prinsessesyndromet er jo det nettopp ikke noe som bare handler om å overvurdere egen attraktivitet, kvinner som lider av prinsessesyndromet vil typisk oppfatte sitt kjønn som gjennomgående mer attraktivt enn det andre: Prinsessesyndromet arter seg slik at kvinnen som lider av det vil se vakre kvinner hvor hun snur og vender seg, men relativt sett færre attraktive menn. Det betyr at det i hennes verden er et misforhold mellom antall attraktive menn og attraktive kvinner og følgelig altfor hard konkurranse om de få attraktive mennene.

Har du venninner som har et snev av dette syndromet vil de jo rangere deg høyere enn kjærestene dine selv om dere av andre vil oppfattes å være ganske jevnbyrdige.

Jeg har da aldri sagt at jeg tror jeg er mer attraktiv enn mine kjærester, mitt problem har nok heller vært at jeg har følt stygg og feit. Jeg tok til takke med med menn som slett ikke behandlet meg bra, og jeg pga min selvfølelse lot dem gjøre det. Det var vel også grunnen til at jeg aldri prøvde/prøver meg på veldig attraktive menn. I retroperspektiv ser jeg på bilder av meg selv, at jeg hverken var stygg eller fet, men det derfra til og synes jeg er mer attraktiv enn de jeg har datet.... vel der falt jeg av

Og en ting skal du vite, jeg har ikke venninner med noe prinsessesyndrom jeg har kanskje ikke vært spesielt heldig med kjærestene i livet mitt, men venninnene mine er hverken overfladiske eller spesielt bortskjemte, som jeg mener er typiske prinsessesyndrom-egenskaper. Jeg for min del hadde aldri hørt om tallvurdering av mennesker, f.eks. at noen er en tier osv., før jeg begynte å lese inne på dette forumet

[Cuckold]

Jeg tror nok dessverre at mange er "forelsket" i forelskelsen, men dette gjelder både kvinner og menn. For resten av oss, ja vi er nok litt "feillært" når det kommer til forelskelse og kjærlighet, og som nevnt tidligere her, det skyldes i stor grad media.

For min egen del, og jeg er godt voksen, tror jeg nok at jeg har fått et mer realistisk syn på forelskelse og kjærlighet enn da jeg var yngre. Jeg tror likevel at jeg ikke hadde gått inn i et forhold uten at jeg hadde virkelig kjemi for personen, ikke dermed sagt at jeg må være helt utslått av forelskelse

Og til du ovenfor som sier at vi jenter forventer en kjæreste som er bedre(penere,høyre status osv.) enn oss selv, min erfaring er motsatt. Jeg har alltid fått høre fra både familie og venner, at jeg har alt for små forventninger i forhold til hva jeg tror jeg fortjener av en kjæreste, det være seg i forhold til utseende, utdanning eller generell status. Dette ser jeg også i forhold til mange av mine venninner, de har alt for lav selvtillit og tar til takke med menn langt under dem. At en fyr tjener mer penger enn deg, gjør ham ikke automatisk til noe "catch"

Du må passe deg for å ta menns komplimenter, familiens krav og venninners utsagn som bevis på at du er mer attraktiv enn dine kjærester. I den grad vi omgås normale hyggelige mennesker vil det være mye mer hyggelige komplimenter å få enn negative utsagn. Venninner er heller ikke alltid til å stole på i så henseende. Når det gjelder det jeg har kalt prinsessesyndromet er jo det nettopp ikke noe som bare handler om å overvurdere egen attraktivitet, kvinner som lider av prinsessesyndromet vil typisk oppfatte sitt kjønn som gjennomgående mer attraktivt enn det andre: Prinsessesyndromet arter seg slik at kvinnen som lider av det vil se vakre kvinner hvor hun snur og vender seg, men relativt sett færre attraktive menn. Det betyr at det i hennes verden er et misforhold mellom antall attraktive menn og attraktive kvinner og følgelig altfor hard konkurranse om de få attraktive mennene.

Har du venninner som har et snev av dette syndromet vil de jo rangere deg høyere enn kjærestene dine selv om dere av andre vil oppfattes å være ganske jevnbyrdige.

Jeg har da aldri sagt at jeg tror jeg er mer attraktiv enn mine kjærester, mitt problem har nok heller vært at jeg har følt stygg og feit. Jeg tok til takke med med menn som slett ikke behandlet meg bra, og jeg pga min selvfølelse lot dem gjøre det. Det var vel også grunnen til at jeg aldri prøvde/prøver meg på veldig attraktive menn. I retroperspektiv ser jeg på bilder av meg selv, at jeg hverken var stygg eller fet, men det derfra til og synes jeg er mer attraktiv enn de jeg har datet.... vel der falt jeg av

Hvis du ser det jeg har uthevet i rosa i innlegget jeg svarte på skjønner du kanskje hvorfor jeg oppfattet det som at kjærestene dine etter dine venninners mening ikke befant seg på det nivå du fortjente, det være seg i forhold til utseende, utdanning eller generell status. (for å bruke dine egne ord) Det måtte da bety at de regnet deg som mer attraktiv enn kjærestene dine?

Og en ting skal du vite, jeg har ikke venninner med noe prinsessesyndrom jeg har kanskje ikke vært spesielt heldig med kjærestene i livet mitt, men venninnene mine er hverken overfladiske eller spesielt bortskjemte, som jeg mener er typiske prinsessesyndrom-egenskaper. Jeg for min del hadde aldri hørt om tallvurdering av mennesker, f.eks. at noen er en tier osv., før jeg begynte å lese inne på dette forumet

Det spørs hva du legger i prinsessesyndromet da vet du. Når jeg har beskrevet dette fenomenet har jeg ikke sagt noe om at jentene må være spesielt bortskjemte eller overfladiske, det går bare på at man konsekvent vurderer sitt kjønn som mer attraktivt på bekostning av det andre, slik at det tilsynelatende blir et misforhold mellom kjønnene på partnermarkedet. Alle legger vi jo litt vekt på utseende så det er ikke sånn at disse er mer overfladiske enn oss andre, de har bare en slags forstyrrelse i vurderingen av de to kjønns attraktivitet. Tallvurderinger kan være nyttige i debatter som rent pedagogiske virkemidler, det er neppe slik at kvinner med prinsessesyndrom går rundt og tenker i tall på 1-10-skalaen i større grad enn andre, så det betyr nok heller ikke så mye fra eller til.

Endret 13. januar 2012 av Cuckold

[Nita]

Cuckold; det du uthevet i rosa var hva andre sa til meg ikke hva jeg tenker selv.

Og hvorvidt det er overfladisk å vurdere et menneske etter en tallskala.... vel jeg synes det. Jeg er såpass gammel at livet har lært meg at en attraktiv innpakning ofte sier lite om mennesket inni Ha en god helg

[Cuckold]

Cuckold; det du uthevet i rosa var hva andre sa til meg ikke hva jeg tenker selv.

Og hvorvidt det er overfladisk å vurdere et menneske etter en tallskala.... vel jeg synes det. Jeg er såpass gammel at livet har lært meg at en attraktiv innpakning ofte sier lite om mennesket inni Ha en god helg

Jeg fikk med meg at det var de andre som sa dette. Og det jeg sa var at du ikke uten videre måtte tro at det de sa var sannheten.

Er for øvrig ikke uenig i at det ytre bare er en del av mennesket.

[AnonymBruker]

jeg må ha vært forelsket for å begynne å elske. hvis jeg ikke er forelska lærer jeg meg ikke å like å sette pris på partnerens "feil". har hatt et forhold til noen som var "perfekt", men forelskelsen uteble, følte det var som å være sammen med bestemora si... etter forelskelsen har jeg bare 3 krav: orden på økonomien(gjør ingenting om h*n er fattig), respektful og åpen/ærlig.

kan jeg ikke få disse 4 tingene vil jeg mye mye heller være singel!!

om partneren er forelsket i meg bryr jeg meg lite om, så lenge h*n synes jeg oppfølger hans/hennes krav for et langvarig forhold.

[lys]

Huffda. Etter å ha lest 'Yogamann' sitt innlegg innser jeg at jeg begynner å bli eldre og styggere, jeg burde skynde meg å finne en mann snart ellers ender jeg opp som forever alone.

Huff, ja. Og det er vel en viss sannhet i det.

Litt trist å være kvinne noen ganger. Får vel lære meg å bli mer feminin eller noe sånt ...