Har vi jenter urealistiske forventninger til forelskelsen?

[Binta Ba]

Yogamann, jeg er meeeget enig med deg her.

Min kjære bestemor sa det så godt; Du må finne en du kan snakke med, krangle med, og være stille med. Å forvente at ting går på skinner, er å forvente for mye.

[hjertesukka]

MIN bestemor sa alltid: "Du må aldri forvente noe av noen".

Kanskje en smule pessimistisk, men dog. Med den innstillingen så blir det meste som skjer i et forhold, en hyggelig bonus.

Skjønt jeg forlanger en viss forutsigbarhet i tillegg til dette.

Enig forøvrig med Yogamann og Binta Ba.

[Heisanndu]

Yogamann, Jeg synes dette var veldig ensidig kritikk av damene som er misfornøyde og har lett for å gå. I mitt tilfelle, jeg var gift i 28 år, med en alfamann. Han var forferdelig krevende som ektemann, alltid til sitt eget beste. Enten det gjaldt sex, oppmerksomhet og omtanke. For meg ble det alt for mye, og aldri var det noe forståelse for noe som helst. Alltid hans vilje som talte og var "fornuftig". Jaja, det hele endte med utroskap fra hans side, over flere år samtidig som han kjørte samme linje hjemme. Ble mer og mer ufordragelig med meg, klarte nesten å knekke meg, men heldigvis ikke helt.

Derfor har jeg ikke tro på at mannen skal alltid være den dominante, har mer tro på at et dypt vennskap og gjensidig respekt er oppskriften på at ekteskap/forhold skal vare. Man må være lydhør og interessert i hva den andre sier og prøve å forstå. Uenig kan man være, det kan gi nye impulser. Å lytte er ikke alltid en manns største fortrinn.

Nå som jeg er godt voksen, og single, er det å finne en ny mann vanskelig. For det første er jeg sikkert både avmålt og intens til tider. Når man blir sviktet slik jeg ble, er det vanskelig å tro noen liker en skikkelig. Savner at menn viser genuin interesse, ikke bare for en natts kos. Hvordan vet man hva menn vil? Jeg har vært forelsket et par ganger etter skilsmissen, men det har ikke blitt noe varig.

Jeg går ikke for status, kun personlige egenskaper. For meg vil det være eneste valggrunn.

[Becka]

Som regel får man ikke i pose og sekk, nei.

Og da må man velge hva som er viktigst for en selv.

Jeg føler ikke jeg kan elske en mann uten at jeg har opplevd denne forelskelsen, først. Syntes Yvonne forklarte dette bra. Man burde, og kan forlange denne følelsen i starten. Klart det vil avta, bare de aller heldigste vil kanskje beholde samme følelsen lenge... Men, denne dype kjærligheten betyr selvfølgelig aller mest for meg. Men som sagt, skal jeg elske noen dypt, må jeg også forelske meg i dem.

[Binta Ba]

MIN bestemor sa alltid: "Du må aldri forvente noe av noen".

Kanskje en smule pessimistisk, men dog. Med den innstillingen så blir det meste som skjer i et forhold, en hyggelig bonus.

Skjønt jeg forlanger en viss forutsigbarhet i tillegg til dette.

Enig forøvrig med Yogamann og Binta Ba.

Det er ett poeng i det der, ja. Min bestemor sier også alltid "Livet er hardt og brutalt snuppa, men husk å smile!"

[Binta Ba]

Yogamann, Jeg synes dette var veldig ensidig kritikk av damene som er misfornøyde og har lett for å gå. I mitt tilfelle, jeg var gift i 28 år, med en alfamann. Han var forferdelig krevende som ektemann, alltid til sitt eget beste. Enten det gjaldt sex, oppmerksomhet og omtanke. For meg ble det alt for mye, og aldri var det noe forståelse for noe som helst. Alltid hans vilje som talte og var "fornuftig". Jaja, det hele endte med utroskap fra hans side, over flere år samtidig som han kjørte samme linje hjemme. Ble mer og mer ufordragelig med meg, klarte nesten å knekke meg, men heldigvis ikke helt.

Derfor har jeg ikke tro på at mannen skal alltid være den dominante, har mer tro på at et dypt vennskap og gjensidig respekt er oppskriften på at ekteskap/forhold skal vare. Man må være lydhør og interessert i hva den andre sier og prøve å forstå. Uenig kan man være, det kan gi nye impulser. Å lytte er ikke alltid en manns største fortrinn.

Nå som jeg er godt voksen, og single, er det å finne en ny mann vanskelig. For det første er jeg sikkert både avmålt og intens til tider. Når man blir sviktet slik jeg ble, er det vanskelig å tro noen liker en skikkelig. Savner at menn viser genuin interesse, ikke bare for en natts kos. Hvordan vet man hva menn vil? Jeg har vært forelsket et par ganger etter skilsmissen, men det har ikke blitt noe varig.

Jeg går ikke for status, kun personlige egenskaper. For meg vil det være eneste valggrunn.

Da kan jeg jo slenge inn en god-historie, igjen om bestemor..hun var alene i ca 20år, og fant kjærligheten på nytt i en alder av 62år. De er nå gift..

Det skjer nok ikke med alle, men jeg synes det er utrolig herlig, rett og slett. Fyren er en stabeis med litt seriøs og streng tone, mens hun er sprudlende og utadvendt. Det fungerer for dem:)

[Gjest KateW]

Og hvis det skulle være som Steinar antyder at det var flaks at du opplevde den forelskelsen du nå har opplevd (gratulerer forresten, det var veldig hyggelig å høre ) er det litt uheldig om du bruker din opplevelse til å gi råd til andre. For det er ikke sikkert den eksplosjonsartede forelskelsen ligger der et sted i fremtiden og venter på alle. Og de som lar alle antydninger til mindre forelskelser og flings koke bort i kålen fordi de venter på den store opprivende forelskelsen som skal snu verden på hodet vil faktisk kunne kaste bort sine beste år på en slik strategi.

Det var ikke det som var essensen i innlegget mitt. Temaet her er hvorvidt jenter har en urealistisk forventning til forelskelsen, mitt inntrykk er at menn jeg har møtt er de som har hatt det. DE er de som har forventet stjerner, planeter og regnbuer, på tross av at alt "det andre" har stemt.

Jeg har heller ikke sagt et ord om eksplosjonsartede forelskelser eller hvorvidt man skal la flings eller mindre forelskelser koke bort i kålen.

Jeg mener tvert i mot at man skal være åpne for å møte kjærligheten og være klar over at den kan komme i ulike former. Det har ikke med flaks å gjøre, ingenting med lotto å gjøre. Det har kun med å være klar for å se etter kjærligheten med åpent blikk, og ikke avfeie mennesker som kanskje var annnerledes enn det man trodde/forventet de skulle være.

[Flanør]

Yogamann, Jeg synes dette var veldig ensidig kritikk av damene som er misfornøyde og har lett for å gå. I mitt tilfelle, jeg var gift i 28 år, med en alfamann. Han var forferdelig krevende som ektemann, alltid til sitt eget beste. Enten det gjaldt sex, oppmerksomhet og omtanke. For meg ble det alt for mye, og aldri var det noe forståelse for noe som helst. Alltid hans vilje som talte og var "fornuftig". Jaja, det hele endte med utroskap fra hans side, over flere år samtidig som han kjørte samme linje hjemme. Ble mer og mer ufordragelig med meg, klarte nesten å knekke meg, men heldigvis ikke helt.

Derfor har jeg ikke tro på at mannen skal alltid være den dominante, har mer tro på at et dypt vennskap og gjensidig respekt er oppskriften på at ekteskap/forhold skal vare. Man må være lydhør og interessert i hva den andre sier og prøve å forstå. Uenig kan man være, det kan gi nye impulser. Å lytte er ikke alltid en manns største fortrinn.

Nå som jeg er godt voksen, og single, er det å finne en ny mann vanskelig. For det første er jeg sikkert både avmålt og intens til tider. Når man blir sviktet slik jeg ble, er det vanskelig å tro noen liker en skikkelig. Savner at menn viser genuin interesse, ikke bare for en natts kos. Hvordan vet man hva menn vil? Jeg har vært forelsket et par ganger etter skilsmissen, men det har ikke blitt noe varig.

Jeg går ikke for status, kun personlige egenskaper. For meg vil det være eneste valggrunn.

Vel, du var gift med en dominant mann i 28 år, og det forteller nok en god del om hvilke type menn du egentlig tiltrekkes av. Tross "korrekte" holdninger om gjensidig respekt og lyttende menn bla bla bla. Ikke noe å si på holdningene dine, men tror du oppriktig talt at du ville ha tent på en lyttende, omtenksom mann uten "alfakvalitetene" til eksen din? Kan ikke bombastisk fastslå at du lider av selvbedrag her siden jeg ikke aner hvem du er, men det du skriver får meg til å tro det.

[AnonymBruker]

Vel, du var gift med en dominant mann i 28 år, og det forteller nok en god del om hvilke type menn du egentlig tiltrekkes av. Tross "korrekte" holdninger om gjensidig respekt og lyttende menn bla bla bla. Ikke noe å si på holdningene dine, men tror du oppriktig talt at du ville ha tent på en lyttende, omtenksom mann uten "alfakvalitetene" til eksen din? Kan ikke bombastisk fastslå at du lider av selvbedrag her siden jeg ikke aner hvem du er, men det du skriver får meg til å tro det.

At man er gift med en mann i årevis betyr ikke at man trives med det, eller at man vil at neste mann man møter skal være like dann. Det finnes kvinner som er gift med utro, voldelige menn i årevis, uten at det betyr at det er slik de ønsker at neste mann skal behandle dem - for å sette det litt på spissen og illustrere et eksempel som kanskje er klart for selv en inngrodd sjåvinist som deg å forstå.

Skjønt jeg mistenker at du har bestemt deg for at ting er SÅNN og SÅNN, og kommer vel til å ende opp som sur og bitter "alfa"gubbe som sitter og sutrer over at ikke verden stemmer overens med bildet han har laget av seg selv som alfagorilla. :gjeiper:

[Flanør]

At man er gift med en mann i årevis betyr ikke at man trives med det, eller at man vil at neste mann man møter skal være like dann. Det finnes kvinner som er gift med utro, voldelige menn i årevis, uten at det betyr at det er slik de ønsker at neste mann skal behandle dem - for å sette det litt på spissen og illustrere et eksempel som kanskje er klart for selv en inngrodd sjåvinist som deg å forstå.

Skjønt jeg mistenker at du har bestemt deg for at ting er SÅNN og SÅNN, og kommer vel til å ende opp som sur og bitter "alfa"gubbe som sitter og sutrer over at ikke verden stemmer overens med bildet han har laget av seg selv som alfagorilla. :gjeiper:

Nå synes jeg du var ufin, og dessuten direkte feig som ikke fornærmer under eget nick. Du fikk helt fint frem poenget ditt uten å behøve å måtte ty til denslags. Jeg er ikke sjåvinist, hva har jeg sagt som får deg til å tro det? Jeg reagerer derimot på kvinnelig sjåvinisme, som ikke akkurat er sjeldent å se her på forum. Jeg er heller ikke "alfa". Faktisk synes jeg det er en smule latterlig å ukritisk adoptere begreper brukt på div. dyrehierarkier på mennesker. Vi er dyr, men samtidig noe mer enn det også.

Vis hvem du er da din feiging.

[Gjest Wolfmoon]

MIN bestemor sa alltid: "Du må aldri forvente noe av noen".

Kanskje en smule pessimistisk, men dog. Med den innstillingen så blir det meste som skjer i et forhold, en hyggelig bonus.

Skjønt jeg forlanger en viss forutsigbarhet i tillegg til dette.

Enig forøvrig med Yogamann og Binta Ba.

Det synes jeg faktisk er litt trist, og jeg synes selv det ville vært ordentlig trist om noen overhodet ikke har noen forventninger til meg heller.

Det er mulig vi bare legger forskjellige ting i det med forventninger, men jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i det. En hyggelig bonus liksom, jeg vil at et forhold skal være bra i utgangspunktet jeg, så blir det kanskje litt lettere å takle bølgedaler og vanskeligheter når de kommer, for da har man faktisk noe å kjempe for!

[Cuckold]

Det var ikke det som var essensen i innlegget mitt. Temaet her er hvorvidt jenter har en urealistisk forventning til forelskelsen, mitt inntrykk er at menn jeg har møtt er de som har hatt det. DE er de som har forventet stjerner, planeter og regnbuer, på tross av at alt "det andre" har stemt.

Jeg har heller ikke sagt et ord om eksplosjonsartede forelskelser eller hvorvidt man skal la flings eller mindre forelskelser koke bort i kålen.

Jeg mener tvert i mot at man skal være åpne for å møte kjærligheten og være klar over at den kan komme i ulike former. Det har ikke med flaks å gjøre, ingenting med lotto å gjøre. Det har kun med å være klar for å se etter kjærligheten med åpent blikk, og ikke avfeie mennesker som kanskje var annnerledes enn det man trodde/forventet de skulle være.

Da er vi nok ikke så uenige. Dette er en tråd der spørsmålet som reises er om jenter litt for ofte har urealistiske forventninger til forelskelsen, og det var i den kontekst jeg tolket ditt innlegg som at du sa "nei, jenter har ikke urealistiske forventninger for jeg har selv erfart at den store forelskelsen dukket opp til slutt". Utfra det du skriver i siste innlegg skjønner jeg at jeg tolket deg litt feil, men det var nok også sånn Steinar tolket deg. Forstår jeg deg rett er du helt enig i at det er uheldig i den grad jenter lar småforelskelser eller flings koke bort i kålen fordi man venter på den store forelskelsen som skal slå ned som lyn fra klar himmel og snu verden på hodet. Din tilnærming med å være åpen for menneskene rundt deg er jo akkurat det mange av mennene i tråden har tatt til orde for. Så her er vi åpenbart ganske på linje.

[Cuckold]

At man er gift med en mann i årevis betyr ikke at man trives med det, eller at man vil at neste mann man møter skal være like dann. Det finnes kvinner som er gift med utro, voldelige menn i årevis, uten at det betyr at det er slik de ønsker at neste mann skal behandle dem - for å sette det litt på spissen og illustrere et eksempel som kanskje er klart for selv en inngrodd sjåvinist som deg å forstå.

Skjønt jeg mistenker at du har bestemt deg for at ting er SÅNN og SÅNN, og kommer vel til å ende opp som sur og bitter "alfa"gubbe som sitter og sutrer over at ikke verden stemmer overens med bildet han har laget av seg selv som alfagorilla. :gjeiper:

Jeg tror du misforstod Flanør her. Du oppfatter det kanskje som at Flanør mener kvinner bør holde ut sammen med dominerende menn, men jeg oppfattet det tvert imot som at Flanør beklager at kvinner ofte velger menn som dominerer dem. Enten det er menn med spesielt aggressive eller dominerende personlighetstrekk eller det er det mer tradisjonelle at kvinner nesten alltid avviser en mann som er for forelsket i henne og det derfor som oftest er hun som er mest forelsket.

Dermed blir hun også den svake, og han vil oppfattes å være litt mindre bundet, litt friere og vanskeligere å få full kontroll på (litt mer bad boy) enn om han hadde vært helt på knærne for henne, noe en mann fra tid til annen kan bli, men da som regel uten å ha noen sjans. For en kvinne har en sjette sans som straks forteller henne om en mann er for forelsket i henne, og er han det er det sjelden noen sjans for noe forhold. Samme mann kan imidlertid komme tilbake på et senere tidspunkt, når den verste forelskelsen har lagt seg, og da kan hun finne ham interessant, men ikke når han er for hodestups forelsket. For forelskelsen gjør noe med maktforholdet mellom partene, og min opplevelse er at kvinnen har vanskeligere for å takle en maktforskyvning i hennes favør enn mannen.

Jeg tror kanskje dette er et problem som har styrket seg i likestillingens tidsalder, for i gamle dager da mannen og kvinnen levde i separate verdener og mannen hadde en mye sterkere stilling enn kvinnen, kunne en mann kanskje tillate seg å være svak i forelskelsen uten at hun følte det ubehagelig, rett og slett fordi han hadde det overtak hun krevde bare i kraft av å være mann. I våre dager har ikke mannen noe overtak, og dermed er mannlige forelskede mer ute å kjøre. Det er sjelden 100 % balanse fra første stund i følelsene mellom to mennesker, og i den grad forholdet skal ha noen sjans bør det nok være hun som er mest forelsket. Kvinner velger seg stadig mot forhold der hun er "den lille". Og det jeg tror Flanør vil frem til er at dette er kvinnens eget valg. Bevisst eller ubevisst.

[AnonymBruker]

Jeg tror du misforstod Flanør her. Du oppfatter det kanskje som at Flanør mener kvinner bør holde ut sammen med dominerende menn, men jeg oppfattet det tvert imot som at Flanør beklager at kvinner ofte velger menn som dominerer dem. Enten det er menn med spesielt aggressive eller dominerende personlighetstrekk eller det er det mer tradisjonelle at kvinner nesten alltid avviser en mann som er for forelsket i henne og det derfor som oftest er hun som er mest forelsket.

Dermed blir hun også den svake, og han vil oppfattes å være litt mindre bundet, litt friere og vanskeligere å få full kontroll på (litt mer bad boy) enn om han hadde vært helt på knærne for henne, noe en mann fra tid til annen kan bli, men da som regel uten å ha noen sjans. For en kvinne har en sjette sans som straks forteller henne om en mann er for forelsket i henne, og er han det er det sjelden noen sjans for noe forhold. Samme mann kan imidlertid komme tilbake på et senere tidspunkt, når den verste forelskelsen har lagt seg, og da kan hun finne ham interessant, men ikke når han er for hodestups forelsket. For forelskelsen gjør noe med maktforholdet mellom partene, og min opplevelse er at kvinnen har vanskeligere for å takle en maktforskyvning i hennes favør enn mannen.

Jeg tror kanskje dette er et problem som har styrket seg i likestillingens tidsalder, for i gamle dager da mannen og kvinnen levde i separate verdener og mannen hadde en mye sterkere stilling enn kvinnen, kunne en mann kanskje tillate seg å være svak i forelskelsen uten at hun følte det ubehagelig, rett og slett fordi han hadde det overtak hun krevde bare i kraft av å være mann. I våre dager har ikke mannen noe overtak, og dermed er mannlige forelskede mer ute å kjøre. Det er sjelden 100 % balanse fra første stund i følelsene mellom to mennesker, og i den grad forholdet skal ha noen sjans bør det nok være hun som er mest forelsket. Kvinner velger seg stadig mot forhold der hun er "den lille". Og det jeg tror Flanør vil frem til er at dette er kvinnens eget valg. Bevisst eller ubevisst.

Morsomt hvordan det alltid er menn som sier dette, og ikke kvinner selv. Ønsketenkning fra usikre menn som trenger noen å dominere for å føle seg bra?

[Heisanndu]

"Nå synes jeg du var ufin, og dessuten direkte feig som ikke fornærmer under eget nick. Du fikk helt fint frem poenget ditt uten å behøve å måtte ty til denslags. Jeg er ikke sjåvinist, hva har jeg sagt som får deg til å tro det? Jeg reagerer derimot på kvinnelig sjåvinisme, som ikke akkurat er sjeldent å se her på forum. Jeg er heller ikke "alfa". Faktisk synes jeg det er en smule latterlig å ukritisk adoptere begreper brukt på div. dyrehierarkier på mennesker. Vi er dyr, men samtidig noe mer enn det også.

Vis hvem du er da din feiging. "

Det var ikke meg, men alltid godt å få støtte:) Som regel er den som best vet hvor skoen trykker, er den som har den på. Å være gift i årevis, fra man er ganske ung, med en dominant mann, før man vet hvordan man er, er ikke lett. Heller ikke enkelt å forlate, det vet ihvertfall jeg alt om. Og da snakker jeg om mitt tilfelle, ikke andres. Det kjenner jeg ikke til.

Hvordan du er, vet selvfølgelig ikke jeg, og det er heller ikke så interessant.

Tråden her, er om hvorvidt jenter har for store forventninger til forelskelse, var det jeg hadde et innspill til.

[Cuckold]

Morsomt hvordan det alltid er menn som sier dette, og ikke kvinner selv. Ønsketenkning fra usikre menn som trenger noen å dominere for å føle seg bra?

Hvis du ikke forstod såpass som at jeg i innlegget mitt beklager dette at menn aldri kan få være helt på knærne for en kvinne er det ikke rart vi menn og kvinner snakker forbi hverandre. Kom deg opp av skyttergraven og gjør en ørliten anstrengelse for å sette deg i andres sted.

[Flanør]

Jeg tror du misforstod Flanør her. Du oppfatter det kanskje som at Flanør mener kvinner bør holde ut sammen med dominerende menn, men jeg oppfattet det tvert imot som at Flanør beklager at kvinner ofte velger menn som dominerer dem. Enten det er menn med spesielt aggressive eller dominerende personlighetstrekk eller det er det mer tradisjonelle at kvinner nesten alltid avviser en mann som er for forelsket i henne og det derfor som oftest er hun som er mest forelsket.

Dermed blir hun også den svake, og han vil oppfattes å være litt mindre bundet, litt friere og vanskeligere å få full kontroll på (litt mer bad boy) enn om han hadde vært helt på knærne for henne, noe en mann fra tid til annen kan bli, men da som regel uten å ha noen sjans. For en kvinne har en sjette sans som straks forteller henne om en mann er for forelsket i henne, og er han det er det sjelden noen sjans for noe forhold. Samme mann kan imidlertid komme tilbake på et senere tidspunkt, når den verste forelskelsen har lagt seg, og da kan hun finne ham interessant, men ikke når han er for hodestups forelsket. For forelskelsen gjør noe med maktforholdet mellom partene, og min opplevelse er at kvinnen har vanskeligere for å takle en maktforskyvning i hennes favør enn mannen.

Jeg tror kanskje dette er et problem som har styrket seg i likestillingens tidsalder, for i gamle dager da mannen og kvinnen levde i separate verdener og mannen hadde en mye sterkere stilling enn kvinnen, kunne en mann kanskje tillate seg å være svak i forelskelsen uten at hun følte det ubehagelig, rett og slett fordi han hadde det overtak hun krevde bare i kraft av å være mann. I våre dager har ikke mannen noe overtak, og dermed er mannlige forelskede mer ute å kjøre. Det er sjelden 100 % balanse fra første stund i følelsene mellom to mennesker, og i den grad forholdet skal ha noen sjans bør det nok være hun som er mest forelsket. Kvinner velger seg stadig mot forhold der hun er "den lille". Og det jeg tror Flanør vil frem til er at dette er kvinnens eget valg. Bevisst eller ubevisst.

Spot on, Cuckold! Det var presis slik jeg mente det.

[Steinar40]

Min kjære bestemor sa det så godt; Du må finne en du kan snakke med, krangle med, og være stille med. Å forvente at ting går på skinner, er å forvente for mye.

MIN bestemor sa alltid: "Du må aldri forvente noe av noen".

Kanskje en smule pessimistisk, men dog. Med den innstillingen så blir det meste som skjer i et forhold, en hyggelig bonus.

Bestemødre har gjerne lært seg til å ikke være så urealistiske, ja.

Trist at barnebarna som regel ikke lærer noe av det.

Endret 15. januar 2012 av Steinar40

[Steinar40]

Morsomt hvordan det alltid er menn som sier dette, og ikke kvinner selv. Ønsketenkning fra usikre menn som trenger noen å dominere for å føle seg bra?

Problemet med kvinner er at de skaper problemer for mannen når de ikke er fornøyde.

[Gjest Wolfmoon]

Problemet med kvinner er at de skaper problemer for mannen når de ikke er fornøyde.

Da kan vel mannen ta ansvar for sitt eget liv, og gjøre noe med det?

Snakk om høye forventninger liksom.

Det er godt mulig du ser på meg som urealistisk, men jeg er ganske realistisk. Jeg kan ikke leve i et forhold til noen som jeg bare har vennskapelige følelser for. Så enkelt og så vanskelig.