Downs syndrom barn

[AnonymBruker]

...det FINNES faktisk foreldre som angrer seg. Det betyr ikke at man hater barnet sitt.

Takk for meg.

Dette er faktisk viktig å påpeke; det er ingen automatikk i at noen behandler barnet sitt dårlig eller misliker det selv om man angrer på at man fikk det.

[Anglofil]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Yvonne (mod)

[AnonymBruker]

Dette er faktisk viktig å påpeke; det er ingen automatikk i at noen behandler barnet sitt dårlig eller misliker det selv om man angrer på at man fikk det.

Nemlig

[Gjest Pippi1979]

Å få barn med Downs er en ting, men at to kvinner får barn... Det ville jeg heller vært usikker og skeptisk til. Sikkert lettere for et barn å leve med Downs enn to mammaer.

Om dette er tilfellet da?

Ja, to mammaer som elsker barnet må jo være værre en et sykt barn

Herregud, ta deg sammmen og velkommen til 2011

To mammaer kan da være like gode foreldre som mannen min og jeg forhåpenligvis blir en dag.

[Helen]

Min yngste sønn er psykisk utviklingshemmet, han har også adhd og epilepsi. Hverdagen har vært en hard kamp for å nå dit vi er i dag. Det gikk mange år før vi fikk noe som helst hjelp fra helsevesenet, for ingen utenom meg forsto at noe var alvorlig galt. Jeg fikk bare fortalt at han var sent utviklet, men siden jeg hadde to unger fra før så visse jeg at det ikke bare var at han var sen.

Selv om kampen har vært hard og tøff, og den er enda langt fra over så har jeg aldri angret på at jeg fikk han. Han betyr så uendelig mye for meg. Jeg er innstilt på at jeg skal kjempe for at han skal få et godt liv, jeg vet den blir både hard og tøff, men det er verdt det

Jeg kan forstå at mange er redde for å få unger med feks downs, men jeg tror at i de fleste tilfeller går det så utrolig mye bedre enn de påforhånd tror. Jeg tror det er mye uvitenhet som skremmer. De aller, aller fleste takler slike ting mye bedre enn de noensinne har trodd, for det er helt umulig å sette seg inn i situasjonen før man har følt den på kroppen.

[Rakel]

Med lang erfaring i møte med psykisk utviklingshemmede av forskjellige årsaker, må jeg si at de med Down Syndrom er de som virker mest fornøyd med tilværelsen og er lykkeligst av dem alle.

Så tenker jeg: -Hva er det egentlig vi ønsker for våre barn?

Jo, at de skal være lykkelige og ha det bra!

Sett fra dette ståstedet så stiller en med down veldig sterkt i å kunne oppfylle dette.

MEN vi ønsker jo gjerne noe mer, og særlig for vår egen del, så kunne vi gjerne ønsket at de oppnådde noe stort i livet, kanskje til og med ble berømte, slik at vi kunne slå oss på bryste, være stolte, og kunne si: "Ja, dette er MIN sønn/datter! Det er JEG som er moren!

Men dersom vi legger dette til side, og kun tenker på barnets beste, så handler det vel egentlig kun om at de skal være lykkelige, ha det godt og kunne ha en utvikling utifra egne forutsetninger, eller... ?

I møte med mennesker med Down Syndrom blir jeg hver eneste gang minnet på hva som er viktig i livet. Jeg blir hver eneste gang stående igjen med tanker om at jeg burde være mer takknemlig og fornøyd, og slutte å klage over det som egentlig bare er bagateller. Dette blir jeg stadig minnet på, og er like takknemlig etter hvert møte over påminnelsen.

Vel, dette var bare noen tanker fra meg angående dette temaet!

[apekatt]

Med lang erfaring i møte med psykisk utviklingshemmede av forskjellige årsaker, må jeg si at de med Down Syndrom er de som virker mest fornøyd med tilværelsen og er lykkeligst av dem alle.

Så tenker jeg: -Hva er det egentlig vi ønsker for våre barn?

Jo, at de skal være lykkelige og ha det bra!

Sett fra dette ståstedet så stiller en med down veldig sterkt i å kunne oppfylle dette.

MEN vi ønsker jo gjerne noe mer, og særlig for vår egen del, så kunne vi gjerne ønsket at de oppnådde noe stort i livet, kanskje til og med ble berømte, slik at vi kunne slå oss på bryste, være stolte, og kunne si: "Ja, dette er MIN sønn/datter! Det er JEG som er moren!

Men dersom vi legger dette til side, og kun tenker på barnets beste, så handler det vel egentlig kun om at de skal være lykkelige, ha det godt og kunne ha en utvikling utifra egne forutsetninger, eller... ?

I møte med mennesker med Down Syndrom blir jeg hver eneste gang minnet på hva som er viktig i livet. Jeg blir hver eneste gang stående igjen med tanker om at jeg burde være mer takknemlig og fornøyd, og slutte å klage over det som egentlig bare er bagateller. Dette blir jeg stadig minnet på, og er like takknemlig etter hvert møte over påminnelsen.

Vel, dette var bare noen tanker fra meg angående dette temaet!

For en tankevekkende innlegg! Skulle vært flere som tenkte som deg

[Mamma1]

Orker ikke lese hele tråden, men man kan fint angre på at man har fått barn, med eller uten downs. Men, det er ikke sosialt akseptabelt å si det. Man kan heller ikke sette likhetstegn mellom å angre på å ha fått et barn og det å behandle de dårlig. Men, å behandle et barn dårlig fordi det har en sykdom eller et syndrom, nei, det er ikke akseptabelt i det hele tatt. Stakkars barn. Derfor er jeg for tidlig ultralyd, det er ikke alle som takler å få et annerledes barn. Om de da skulle hatt barn i det hele tatt er en annen sak.

[Mamma1]

For en tankevekkende innlegg! Skulle vært flere som tenkte som deg

Enig med deg. Men, noe annet er vel også at man helst vil at barna skal flytte ut en dag, være selvstendige mennesker og bringe slekten videre.

[marielle171]

Enig med deg. Men, noe annet er vel også at man helst vil at barna skal flytte ut en dag, være selvstendige mennesker og bringe slekten videre.

det syns jeg og. Det er ikke bare søte smilende takknemlige unger.. en mor vil jo helst at barna også flytter ut en dag, og de får det de fortjener når mor og far er for gamle til å passe på barnet.

også er det jo vanlig at downsmennesker har problemer med hjertet og andre ting og det kan føre til mange sykehusbesøk og operasjoner (sånn som broren til ei venninne av meg).

Jeg vet ikke om jeg ønsker det til barnet mitt heller.

og jeg skjønner godt at downs syndrom er den minst alvorlige funksjonshemningen et barn kan ha, men det betyr ikke at det er veldig lett ha et slikt barn heller. Derfor skjønner jeg godt at noen mennesker velger å ta abort. Jeg vet at et barn kan få mange andre sykdommer, det vet man jo aldri, men som oftest går det jo bra. Så jeg skjønner at mennesker velger å sette et barn i verden som de i hvert fall vet av at det ikke har downs.

[Havbris]

Å angre på noe er ikke det samme som å ikke elske. Jeg kjenner mange foreldre med barn som har langt mer sammensatte funksjonshemninger enn Down syndrom. Dette er sterke foreldre som i perioder er helt nedslitte. De har i løpet av noen få år skaffet seg kunnskap og kompetanse som de egentlig fint kunne ha vært foruten. Ingen grunn til å male denne tilværelsen i rosa farger. Men de færreste foreldre vil si at de angrer - ihvertfall ikke offentlig. De møter daglig mange myter, både hos privatpersoner og i offentlig hjelpeapparat. Jeg tror de færreste vet hvor krevende det kan være "å være" både forelder, lærer, advokat, psykolog og fysioterapeut på samme tid.

Det mange sier er at de lenge sliter med en sorg - en sorg over det friske barnet de ikke fikk. Men de elsker det barnet de fikk. Det betyr ikke at de ikke av og til skulle ønske at tilværelsen var helt annerledes. Det betyr heller ikke at "forbudte" følelser ikke dukker opp. De snakkes bare ikke høyt.

De fleste bekymrer seg om fremtiden og har angst for hva som skjer med barnet den dagen de selv er borte. Det er et livslangt "oppdrag."

[Mamma1]

Jeg angrer pp at jeg fikk barn så tidlig, men jeg elsker kanskje akkurat det barnet høyest av alle sammen. Ja, man kan elske barn forskjellig. Det er heller ikke noe man styrer, man skal bare aldri vise det.

[Helen]

Så jeg skjønner at mennesker velger å sette et barn i verden som de i hvert fall vet av at det ikke har downs.

Det kan de aldri vite helt sikkert, selv om man tar mange utralyder så kan det skje at man ikke ser det. Det er ikke mange dager siden det var ei som sto frem i media som hadde tatt flere ul, der legene hadde sagt at ungen ikke hadde downs. Men så viser det seg at han hadde det alikevel. Så helt 100% sikker kan man aldri være.

[Kara W]

Med lang erfaring i møte med psykisk utviklingshemmede av forskjellige årsaker, må jeg si at de med Down Syndrom er de som virker mest fornøyd med tilværelsen og er lykkeligst av dem alle.

Så tenker jeg: -Hva er det egentlig vi ønsker for våre barn?

Jo, at de skal være lykkelige og ha det bra!

Sett fra dette ståstedet så stiller en med down veldig sterkt i å kunne oppfylle dette.

MEN vi ønsker jo gjerne noe mer, og særlig for vår egen del, så kunne vi gjerne ønsket at de oppnådde noe stort i livet, kanskje til og med ble berømte, slik at vi kunne slå oss på bryste, være stolte, og kunne si: "Ja, dette er MIN sønn/datter! Det er JEG som er moren!

Men dersom vi legger dette til side, og kun tenker på barnets beste, så handler det vel egentlig kun om at de skal være lykkelige, ha det godt og kunne ha en utvikling utifra egne forutsetninger, eller... ?

I møte med mennesker med Down Syndrom blir jeg hver eneste gang minnet på hva som er viktig i livet. Jeg blir hver eneste gang stående igjen med tanker om at jeg burde være mer takknemlig og fornøyd, og slutte å klage over det som egentlig bare er bagateller. Dette blir jeg stadig minnet på, og er like takknemlig etter hvert møte over påminnelsen.

Vel, dette var bare noen tanker fra meg angående dette temaet!

Et veldig bra og tankevekkende innlegg. For vår del er "målet" med å få barn å skape gode samfunnsborgere. Om de blir snille og omtenksomme hjelpepleiere, eller verdensberømte hjernekirurger er ikke så farlig, så lenge de bidrar etter beste evne (ettersom du nevnte berømthet). Selvfølgelig ønsker vi at barna skal være lykkelig, og klarer vi ikke det har vi feilet som foreldre.

Et menneske som trenger pleie/hjelp hele livet kan fortsatt ha mye positivt å bidra med, men ut ifra et samfunnsøkonomisk perspektiv koster de mer enn de gir. Nå er det ikke meningen å virkelig fryktelig kynisk, eller å påstå at disse menneskene ikke har livets rett, for det har de! Men dersom det er dette vi har bidratt med så vil vi, utifra våre verdier, føle oss mislykket.

Med dette som utgangspunkt har jeg full forståelse for de som ønsker screening og mulighet for abort tidelig i svangerskapet. Men samtidig så har jeg respekt for de som ikke velger dette, og mener selvfølgelig at vi skal hjelpe de som allerede er født.

[Gjest Gjest]

Fadderene mine fikk en gutt med downs syndrom, en gutt man virkelig blir glad av og en skikkelig humørspreder. Men jeg ser at det må være tungt nå når han er rundt 30 år og de fortsatt må "passe på" han. Han bor i bolig med flere i "samme situasjon"

De valgte å få 3 barn til etter han:)

[AnonymBruker]

Fadderene mine fikk en gutt med downs syndrom, en gutt man virkelig blir glad av og en skikkelig humørspreder. Men jeg ser at det må være tungt nå når han er rundt 30 år og de fortsatt må "passe på" han. Han bor i bolig med flere i "samme situasjon"

De valgte å få 3 barn til etter han:)

Nettopp. Det er vel kanskje enklere å takle når de er små, men når de er 40-50 +, og er på mentalt nivå med ett barn, så er det ikke like søtt og sjarmerende..

[SøsterLiten]

Å få barn med Downs er en ting, men at to kvinner får barn... Det ville jeg heller vært usikker og skeptisk til. Sikkert lettere for et barn å leve med Downs enn to mammaer.

Om dette er tilfellet da?

Herre....

Ikke at det har noe med tråden min å gjøre i det hele tatt men værsågod: http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=569949

Jeg har to venninner som akkurat har blitt mammaer og de er allerede helt fantastiske!

Anyhow.... Til saken:

Da jeg gikk gravid fikk vi beskjed om at det var høy sjanse for trisomi (vi visste ikke hvilken da og downs er vel egentlig gullbilletten ift mange av de andre...) hos fosteret og vi hadde akkurat den samtalen du snakker om. Beholde eller ikke... Vi valgte å beholde og det viste seg at Knøttet var frisk som en fisk og hadde ingen ekstra kromosomer. Vi hadde snakket om dette før jeg ble gravid også og var egentlig enige hele veien; vi ville beholde uansett. Da vi stod oppi det så ble jo saken anderledes, for det er jo plutselig en reel sitasjon og ikke en tenkt situasjon. Følelsene stiller seg anderledes og en av de tankene jeg tenkte mest var akkurat som AB med downs barn tenker: barnet vil aldri utvikle seg i takt med jevnaldrene og det ER sårt! Herre! Sånn som vi med friske barn henger oss opp i hvorvidt barnet har lært seg å snu seg, krabbe, gå, hoppe i "tide" og bekymrer oss hvis noe er litt forsinket så burde man vel kunne forstå at det er sårt å alltid måtte stille i en egen klasse.

Jeg tror ikke jeg ville angret om knøtttet hadde hatt downs og jeg hadde født henne, men jeg VET at jeg ville ha følt en sorg. På hjemmesiden til downs foreningen står det en veldig fin historie om det å få et barn med downs. Det sammnelignes med italia og nederland. Les den. Gir en innsikt og vinkling man kanskje ikke hadde tenkt på...

Dere burde snakke om sykdom generelt og ikke downs spesielt, for barn kommer ikke med en friskhetsgaranti. Men helt ærlig, bare det at dere allerede har tatt dette opp gir dere et godt forsprang!

Håper alt klaffer for dere og at dere får verdens beste baby!

[AnonymBruker]

Det går fint an å angre, og samtidig elske ungen sin over alt. Jeg har et psykisk utv.hemmet barn, som nå er voksen, og som bor i et bofelleskap. Jeg har mang en gang tenkt på at jeg aldri skulle ha satt ham til verden. Det tenker jeg helst når jeg er sliten og lei av alle bekymringene. Men ingen skal komme å si at jeg ikke elsker ham over alt. For det gjør jeg! Det er bare det, at bekymringene aldri tar slutt, selv om han er voksen og ikke lenger bor hjemme. Man kan aldri senke skuldrene, og stole på at kommunen alltid gjør de rette tingene for barnet ditt. Det er ikke alltid planene blir gjennomført, selv om de gir utrykk for det. Det kan f.eks skyldes mangel på personale eller mye sykefravær etc. Det å vite at han vil være fullstendig prisgitt andre mennesker resten av livet, er vondt. Vi foreldre må ALLTID ha et våkent øye, selv når vi ikke lenger har hovedansvaret.

Og så er det sårheten ved å se alle de andre ungene til venner og bekjente vokse opp som selvstendige mennesker, mens mitt barn aldri vi nå de samme milepælene. Man har ikke noe felles å snakke med de om, fordi vi lever i to ulike verdener. Man blir ensom og utenfor.

Jeg er ikke tilhenger av et sorteringssamfunn, men det må likevel være opp til foreldrene å ta avgjørelsen om de vil beholde barnet eller ikke når det oppdages skader på UL. Det å få et handicappet barn, vil ofte bli en stor belastning som vil følge deg resten av livet. Det er ingen dans på roser! Det må være opp til den enkelte om de ønsker denne belastningen eller ikke. Men samtidig er det viktig å huske på at det å få et handicappet barn kan også åpne noen dører til en spennende og berikende verden med mye glede også. Det kommer litt an på hvor stor skaden er, hvordan foreldrene takler det osv. God informasjon om funksjonshemmingen må være obligatorisk i den forbindelse!

Og så må man huske på at ikke alle funksjonshemminger kan oppdages på ultralyd, slik som f.eks i min sønns tilfelle. Man vil aldri kunne sortere ut alle psykiske funksjonshemminger uansett. Heldigvis, får jeg vel si.

[AnonymBruker]

Les den saken om hun parkionsson dama som ble utsatt for mobbing av pleierne, så ser dere hvorfor mange frykter for å bli gamle når barna deres ender opp på institusjon

[Gjest Gjest]

Det går fint an å angre, og samtidig elske ungen sin over alt. Jeg har et psykisk utv.hemmet barn, som nå er voksen, og som bor i et bofelleskap. Jeg har mang en gang tenkt på at jeg aldri skulle ha satt ham til verden. Det tenker jeg helst når jeg er sliten og lei av alle bekymringene. Men ingen skal komme å si at jeg ikke elsker ham over alt. For det gjør jeg! Det er bare det, at bekymringene aldri tar slutt, selv om han er voksen og ikke lenger bor hjemme. Man kan aldri senke skuldrene, og stole på at kommunen alltid gjør de rette tingene for barnet ditt. Det er ikke alltid planene blir gjennomført, selv om de gir utrykk for det. Det kan f.eks skyldes mangel på personale eller mye sykefravær etc. Det å vite at han vil være fullstendig prisgitt andre mennesker resten av livet, er vondt. Vi foreldre må ALLTID ha et våkent øye, selv når vi ikke lenger har hovedansvaret

Og så er det sårheten ved å se alle de andre ungene til venner og bekjente vokse opp som selvstendige mennesker, mens mitt barn aldri vi nå de samme milepælene. Man har ikke noe felles å snakke med de om, fordi vi lever i to ulike verdener. Man blir ensom og utenfor.

Jeg er ikke tilhenger av et sorteringssamfunn, men det må likevel være opp til foreldrene å ta avgjørelsen om de vil beholde barnet eller ikke når det oppdages skader på UL. Det å få et handicappet barn, vil ofte bli en stor belastning som vil følge deg resten av livet. Det er ingen dans på roser! Det må være opp til den enkelte om de ønsker denne belastningen eller ikke. Men samtidig er det viktig å huske på at det å få et handicappet barn kan også åpne noen dører til en spennende og berikende verden med mye glede også. Det kommer litt an på hvor stor skaden er, hvordan foreldrene takler det osv. God informasjon om funksjonshemmingen må være obligatorisk i den forbindelse!

Og så må man huske på at ikke alle funksjonshemminger kan oppdages på ultralyd, slik som f.eks i min sønns tilfelle. Man vil aldri kunne sortere ut alle psykiske funksjonshemminger uansett. Heldigvis, får jeg vel si.

Dette er et ærlig innlegg. Det er ikke mange som tør å si at de angrer seg selv om den tanken er der på en eller annen måte. Når man står foran et valg, bør man se ting på alle sidene. Man bør få vite at det vil bli en tøff vei å gå.

De sidene som er fin og har rosefarge, kan alle se dem på aviser, TV... De som har jobbet med utv.hemmet kan bare gi TS en liten side. De har bare gjort jobben sin med ansvar som en jobb. De som er søsken til utv.hemmet kan oppleve litt mer men ikke alt.

Det er masse gleder ved Downs barn kan man si og se. De fleste er rolige og snille. Man kan si at du skal bli overasket at utviklingene er mye mer enn du har hørt. Det er ikke så ille som man tror. Men som sagt, det er forskjell grad fra barn til barn.

De fleste i Norge får vite at barnet har DS etter at barnet er født. Jeg har en stor respekt for de som har valgt å beholde et utv.hemmet barn også.

Jeg tror at TS er klok å spørre noen på forum fordi mange kan gi deg et ærlig svar uten at du vet hvem de er. Hvis du skulle spørre foreldre til et barn som har Ds, tror jeg ikke at du får helt ærlig svar.